Statssekretær Olav Ulleren

Utvikling og verdiskaping i innlandet – rammene for en regionalpolitisk satsing

Innlandskonferansen 09.09.99, Rica Olrud Hotell, Hamar

For bare litt over en uke siden holdt Statsministeren et foredrag om Innlands-Norges betydning i forbindelse med et åpent debattmøte på Hamar. I foredraget sitt berørte han en rekke problemstillinger som er grunnleggende for regjeringens distriktspolitikk. Noe vil nok være kjent for de som også hørte Statsministerens tale, men det illustrerer hvor samlet sentrumsregjeringen står når det gjelder distriktspolitikken.

Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret i alle deler av landet, og har tatt mål av seg å gjennomføre en grunnleggende distriktspolitisk snuoperasjon. Hele veien er det snakk om å gi folk valgfrihet, og ikke legge opp til tvangsflytting. På tross av at stadig flere velger å bosette seg i storbyer og deres omland, viser undersøkelser at det er et underliggende ønske hos svært mange å bosette seg i mer spredtbygde områder, dersom forholdene legges til rette for dette. Derfor mener vi at mulighetene er store for å lykkes i våre ambisjoner om å snu flyttestrømmen.

Jeg vil komme inn på politikken som regjeringen generelt sett legger opp til for å få til en god utvikling i distriktene, og hva vi spesielt har gjort for innlandsfylkene.

Det er ikke til å stikke under en stol at situasjonen for Innlands-Norge i flere år på mange måter har kommet i skyggen for den oppmerksomhet som er blitt viet andre deler av landet. Det er nok å nevne utviklingen innen olje- og gass-sektoren, oppdretts- og fiskerinæringen, og den sterke profileringen av Kyst- og Fjord-Norge i reiselivssammenheng. Politisk har også innlandet vært lite fokusert, mens vi har hatt kyst-meldinger, Nord_Norge-pakker og Storbymelding. Viktige unntak er imidlertid Lillehammer og flyplassen på Gardemoen, som har vært viktige vitamininnsprøytninger for denne regionen.

Mens sysselsettingen i typiske innlandsnæringer som skog og jordbruk før var formidabel, spiller den i dag en langt mindre rolle. Samtidig har verdiene som ligger i disse ressursene fortsatt stor betydning. Nye krav gjør imidlertid sitt til at man i næringsutviklingen må foreta noen andre grep enn man bare gjorde for noen få år siden.

Kommunal- og regionaldepartementet er for tida svært bevisst på at det er viktig å ha en sterkere fokus på de utfordringer, ikke minst næringslivet i Innlands-Norge har for å møte framtidas utfordringer. Dette avspeiles allerede i de prioriteringer og virkemidler departementet rår over.

Store deler av innlandsfylkene er med i virkeområdet for den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen. Det som gjøres på dette området vil derfor være en viktig rammebetingelse for det arbeidet som gjøres regionalt og lokalt.

Regjeringa har utforma tre hovedstrategier for å motvirke flyttinga fra distriktene til sentrale strøk.

De personretta virkemidla mot viktige målgrupper som høyt utdanna ungdom og kvinner er et viktig fundament i den nye distriktspolitikken. Utfordringa her er bl.a. å gi ungdom en positiv tilknytning til sitt oppvekstmiljø, slik at de velger å flytte hjem etter endt utdanning. Samtidig legger vi særlig vekt på å styrke kvinners situasjon i distriktene, da kjønnssammensettingen ofte er veldig skjev i distriktene. Den andre strategien er knytta til den breie regionalpolitikken. Regjeringa mener det er viktig å styrke de regionale hensynene i de ulike sektorenes politikk. Som en tredje, men grunnleggende viktig forutsetning i distrikts- og regionalpolitikken, er en videreutvikling av de næringspolitiske virkemidler for å beholde og utvikle lønnsomme og framtidsretta bedrifter, basert på de ulike regioners fortrinn og muligheter.

Jeg vil knytte noen kommentarer til hver av disse punktene:

Vår distriktsrettede ungdomssatsing har som ambisjon å legge til rette for en ungdomsgenerasjon som både vil, og kan, skape noe selv for å kunne arbeide, bo og trives på steder i distriktene. Satsingen legges bredt opp, og det er i løpet av det siste året satt i gang en rekke spennende prosjekter rettet mot ungdom. Vi konsentrerer oss om tiltak både gjennom skoleverket i form av entreprenørskap-trening, virkemidler for næringsutvikling rettet spesielt mot ungdom og tiltak som er med til å skape og synliggjøre attraktive lokalsamfunn for ungdom. I dette arbeidet er vi helt avhengig av at næringsliv, kommunene og fylkeskommunene aktivt engasjerer seg i denne problemstillingen. Vi må erkjenne at ungdom er noe man i dag må konkurrere om. Mange kommuner er allerede godt i gang med dette arbeidet, men fortsatt er det for mange som ennå ikke har tatt dette problemet fullt på alvor. Her ønsker vi å pushe litt på. Gjennom regjeringens ungdomssatsing og utkantsatsing vil overføring av erfaringer kommunene i mellom være en viktig oppgave på dette området i årene fremover.

Det er fortsatt kvinneunderskudd i mange av landets kommuner. Mange kommuner her i fylket er bekymret for denne situasjonen, og forsøker å rette innsatsen mot dette problemet. Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, og bostedsvalg er ofte knyttet til muligheten for relevant arbeid. Også sosialt miljø og servicetilbud vil ha stor betydning for valg av bosted. Selv om 1999 er Distriktskvinnenes år, vil vi ikke fra Regjeringens side redusere innsatsen på dette området til neste år. Jeg vil heller si tvert i mot. Det går blant annet fram av arrangementer som den store kvinnekonferansen ”Kvinner viser vei”, der Hamar var vertskommune.

Et felles verdigrunnlag i den personretta distriktssatsingen er positivitet og mulighetsorientering,- at distriktene sitter med mange av nøklene for å realisere det gode liv!

Innholdet innen alle politikkområder må støtte opp om målene i distrikts- og regionalpolitikken. På en rekke områder som blant annet høyere utdanning, landbrukspolitikken, transportpolitikken og helsepolitikken er det nå i gang arbeider der den regionale dimensjonen vil være viktig. Vi har også etablert en tilskuddspost for å stimulere til forpliktende sektorovergripende samarbeid, og rettet mer oppmerksomhet mot den samlede virkningen av tiltak av betydning for utviklingen i distriktene.

De regionale aktørene spiller selvfølgelig en viktig rolle i utviklingen av en region. Vi har i flere år hatt et opplegg med regionale utviklingsprogrammer. Her har vi lagt hovedansvaret for prioriteringene på fylkeskommunene i nært samarbeid med regionale statsetater, kommuner, samt arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. De regionale aktørene knytter koblinger mellom de regionale målene og de faktiske ressursene som finnes innenfor de ulike sektorbudsjettene. Nasjonale strategier og prioriteringer må selvsagt legges til grunn. Så langt omfatter de regionale utviklingsprogrammene ressursene innenfor nærings-, fiskeri-, landbruks-, arbeidsmarked- og distriktspolitikken.

Regjeringa legger nå stor vekt på å styrke handlingsansvar og handlingsfrihet for fylkene og for de regionale aktørene. Ressursbruken i distriktene skal være effektiv og settes der problemene er størst. Det er også viktig at byråkrati og administrative kostnader blir redusert. Regjeringa har igangsatt et stort prosjekt for å ”forenkle Norge”. Dette programmet vil ha konsekvenser både for næringslivet og for andre brukere av offentlige tjenester, der ikke minst en avbyråkratisering av forholdet mellom offentlig sektor og næringslivet er en klar målsetting.

Som et ledd i arbeidet med "regionaliseringen" vil KRD i nær fremtid sette i gang et forsøk i Hedmark og Oppland. De to fylkene har som kjent vært avhengige av jordbruk og skogbruk i lang tid. Ny industri og framtidsorienterte bedrifter basert på høy kompetanse har i liten grad blitt utviklet, og fylkene har gjennomgående hatt et relativt lavt utdanningsnivå. Denne situasjonen har skapt en debatt om behovet for en brei nærings- og omstillingspolitikk hvor både økonomiske spørsmål og velferdsspørsmål er inkludert. Kommuner, regionale statsetater og organisasjonene i næringslivet har deltatt i denne debatten som har vært ledet av fylkeskommunene. Det er nå enighet om å sette i gang et samarbeidsprosjekt mellom de to fylkene for å se på omstilling og endring. Her vil de regionale målene og strategiene være en basis og fylkene må sjøl gjøre sine prioriteringer. Vi legger vekt på at ressursene fra de ulike departementene skal brukes i tråd med de regionale målene. Fylkene skal få større mulighet til å sjøl bestemme innretningen av den distriktspolitiske innsatsen i fylkene. Erfaringene fra dette forsøket vil bli interessant for både sentrale myndigheter og de øvrige fylkeskommunene.

Lokalisering av statlig virksomhet er et sentralt element i den breie distriktspolitikken.

Regjeringen har igangsatt et omfattende arbeid for å utarbeide en helhetlig lokaliseringspolitikk, som både skal sikre brukere i alle deler av landet likeverdige tilbud, og som v.h.a. moderne informasjonsteknologi skal tilrettelegge for at statlig virksomheterslokalisering blir en del av distriktsutbyggingen.

Kommunal- og regionaldepartementet har fått gjennomført en analyse ved Østlandsforskning omkring temaet utlokalisering av eierskap. Analysen bekrefter antakelsen om at det foregår en sterk sentralisering av eierskap i norsk næringsliv. Distriktsbedrifter selges i stort antall til kjøpere som befinner seg i større byer eller i utlandet. Det er grunn til bekymring over de langsiktige, indirekte virkningene av denne utviklingen. Sammen med eierskapet utlokaliseres også viktige ledelses- og styringsfunksjoner fra lokalmiljøet. Videre endres innkjøpsrutinene slik at lokale leverandører av varer og tjenester mister viktige deler av sitt marked.

Ut fra en rent bedriftsøkonomisk vurdering er dette sikkert rasjonelt og riktig. På kort sikt kan det kanskje påvises effektivitetsgevinster ved å sentralisere ledelses- og økonomifunksjoner, innkjøps- og salgsfunksjoner samt bruken av finansielle tjenester. Hva som blir de langsiktige konsekvensene for bedriftene når tilgangen til slik kompetanse i det hele tatt ikke lenger finnes i lokalmiljøene, går neppe inn i regnskapet i første omgang. Heller ikke verditapet for bedriften ved at den gjensidige lojaliteten mellom samfunn og bedrift smuldres opp. Denne lojaliteten oppstår gjerne når eiere, ledelse og ansatte utenom arbeidstiden ikke er lenger er ansatte og ledelse, men møtes som likeverdige medlemmer av et lokalsamfunn, for eksempel til en øvelse i stedets musikkorps.

Å innføre strenge restriksjoner på kjøp og salg av bedrifter i Distrikts-Norge, er hverken ønskelig eller mulig. Endringer i eierstruktur kan være en nødvendig del av en omstillingsprosess som må til for å opprettholde næringslivets konkurransekraft i et stadig tøffere marked. Samtidig er jeg opptatt av at en utvikling der all næringsvirksomhet i distriktene etter hvert blir ”fjernstyrt” fra de største byene, er en uheldig utvikling vi må prøve å unngå. Dette både av hensyn til den nasjonale verdiskapningen og av hensyn til viktige mål i distriktspolitikken.

Undersøkelsen viser at mange av de oppkjøpte bedriftene har fått tilført ressurser på enkelte områder, ikke minst når det gjelder markedssiden og bidrag til å senke kostnadene. Men samtidig kommer det også fram at nye eiere har bidratt lite til å få fram nye produkter og forretningsideer. Bedriftene må også betale en større del av overskuddet til de nye eierne i form av konsernbidrag eller utbytte.

Det kan derfor synes som om oppkjøpte bedrifter er interessante for de nye eierne så lenge de kan gi et overskudd, men så snart potensialet er oppbrukt, er veien ofte ikke lang til avvikling. Hvis det er slik at nye eiere bidrar lite til nyskapning og fornyelse, slik undersøkelsen tyder på, er dette kanskje det alvorligste som er avdekket gjennom undersøkelsen. Det kan tyde på at fjerne eiere i større grad driver et rent høstningsbruk enn det lokale eiere ville tillate.

Nærings- og bedriftsutvikling er som dere vet en komplisert prosess der personfaktoren er svært viktig. Dersom lokalsamfunnene tappes for ressurspersoner med forretningskompetanse, lokale nettverk og lokalkunnskap er det en fare for at hele næringsmiljøet utarmes i en grad som gjør at det lokale næringslivet på lang sikt mister evnen til nødvendig selvfornyelse.

Tilgang på risikokapital til nyskapning er en viktig faktor for å utvikle et levedyktig næringsliv i distriktene. Den sittende regjeringen har derfor startet en ny giv på dette området. Men kapital alene er ikke nok for å unngå den utvikling undersøkelsen peker på. Vel så viktig er det å satse på tiltak som kan bidra til styrking av samarbeidet mellom bedrifter i distriktene og mellom distriktsbedrifter og bedrifter i sentrale strøk, og gjerne i utlandet. Vi vil videre styrke innsatsen for å utvikle strategi- og ledelsesfunksjonene i distriktsbedriftene. Gjennom økt satsing på kompetanseutvikling og ”myke” investeringer ønsker vi å utvikle større selvtillit også på eiersiden i distriktsbedriftene. Målet må være å unngå at kjøp og salg av bedrifter utelukkende blir en en-veis prosess, men at endringer i eierstruktur og lokalisering av eierskap kan gå i flere retninger.

Et moment som også har betydning for å utvikle og vedlikeholde stabile og sterke lokale eiermiljø, er den lokale aksepten for at vi har bruk for kapitalsterke miljø iblant oss,- at det er lov å lykkes. Dette lar seg ikke vedta, men representerer en stor utfordring for hver og en av oss, - ikke minst nærings- og interesseorganisasjoner og lokalmedia.

Før jeg går inn på innsatsområder som er mer spesifikke for Hedmark og Oppland, vil jeg knytte noen flere kommentarer til næringsstruktur og behovet for kompetansesatsing og utvikling av nye næringer.

Selv om det også i fremtiden vil ligge mye potensiale i det ”tradisjonelle” næringslivet, er ikke næringsstrukturen konstant. Utvikling av nye organisasjonsformer og teknologi krever omstilling i bedrifter og samfunn, betydningen av kompetanse i alle deler av produksjonsprosessen øker og den raskt økende globaliseringen gjør at stadig flere varer og tjenester kan handles på verdensmarkedet. Disse tendensene er kjent i alle deler av næringslivet over hele landet.

Det er utnyttelsen av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for det bosettingsmønsteret og velferdssamfunnet vi har i Norge i dag. Dette gjelder ikke minst her i denne regionen. Jeg tror det fortsatt ligger store muligheter for økt verdiskaping i det etablerte næringslivet i distriktene. Men denne verdiskapingen stiller oss overfor andre utfordringer i dag enn for noen år tilbake. Kompetanse blir en viktig produksjonsfaktor. Dette gjelder enten vi snakker om videreutvikling og bevaring av bedrifter eller utvikling av nye næringer. Kravene til kunnskapsinnhold i varer og tjenester blir stadig større i framtidens marked. Det viser seg dessverre at distriktenes næringsliv ligger vesentlig under landsgjennomsnittet når det gjelder andelen ansatte med høyere utdannelse. En viktig utfordring blir derfor å bidra til at næringslivet i distriktene ikke blir hengende etter i utviklingen av nye kunnskapsbaserte virksomheter. Det er derfor viktig å styrke virkemiddelbruken inn mot nye kunnskapsbaserte næringer. Satsingen på næringshaver er et godt eksempel på nye typer tiltak for å fremme denne type næringsvirksomhet.

Verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene må i større grad enn tidligere skje i kunnskapsintensive næringer. Mange bedrifter innen disse næringene har ennå ikke sett dagens lys. De må skapes. Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi de senere årene gir håp om at noe av denne utviklingen også kan skje i mindre sentrale strøk. Bruk av IT kan bidra til å skape kunnskapsintensive arbeidsplasser ute i distriktene som er basert på lokale fortrinn og ressurser. Allikevel vil bruken av IT lett kunne resultere i regionale forskjeller. Disse forskjellene vil i første rekke være resultat av rammebetingelsene. Liten tilgang til kompetent arbeidskraft og komparativt svakere infrastruktur i distriktene vil i seg selv virke sentraliserende. Det offentlige virkemiddelapparatet må bidra effektivt til at det utvikles langt flere nye kunnskapsbaserte bedrifter og næringer i distriktene.

For at IT skal kunne bidra til vekst i distriktene må den elektroniske infrastrukturen ha stor nok kapasitet over hele landet. Distriktene må selv ha tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig, slik at de er i stand til å etterspørre effektive løsninger for å dekke lokale behov for IT. For at næringslivet på sin side skal finne det interessant å utvikle skreddersydde løsninger for IT i distriktene, må det være et marked for produktene. Det offentlige bør lede an i dette markedet og være en krevende kunde som etterspør nye effektive løsninger. På denne måten vil en gi næringslivet utfordringer som kan bringe dem i forkant av utviklingen innen enkelte segmenter av IT.

Når vi først er inne på kompetanse, må jeg jo nevne at jeg er kjent med at en her i Hedmark allerede har kommet langt med å etablere en næringspark og et senter for nyskaping ved Åkershagan i Stange. Her vil en legge vekt på å få til en samlokalisering av kunnskapsintensive næringer for å fremme vekst av slike næringer i Hedmark. I næringsparken vil en skape muligheter for bedre samarbeid mellom forskning og utviklingsmiljøer, utdanningsinstitusjoner og kompetanseintensivt næringsliv. Konkret vil en arbeide med ide, produkt og markedsutvikling, og tilrettelegge for bedriftsetablering, knoppskyting og kompetanseutvikling.

Det skjer mye på dette området i innlandsfylkene. Tynset får nå næringshage, mens Sør-Odal er i gang med et forprosjekt som skal danne grunnlag for å vurdere om et slikt tiltak skal innføres der også. I tillegg til dette har vi kunnskapsparken på Lillehammer.

Like viktig for næringslivet i distriktene, vil muligheten for å ta etter- og videreutdanning være. En stadig raskere endringstakt med hensyn til markedskrav, teknologi og så videre, stiller store krav om å være oppdatert til enhver tid. Det vil derfor være viktig for personer og bedrifter å ha lett tilgang på gode etter- og videreutdanningstilbud. Slike tilbud kan gis som tradisjonell undervisning, men anvendelse av fjernundervisning vil trolig bli mer etterspurt. Utfordringene er mange, og i Norge trenger vi å systematisere og styrke kompetanseutviklingen i arbeidslivet og i den voksne befolkningen generelt for å holde tritt med utviklingen internasjonalt. Det er derfor viktig at samarbeidstiltak mellom arbeidslivet og utdanningssystemet på dette området blir styrket. Dette tenker vi å følge opp ved at planlegging av kompetanseutviklingsprogram startes opp allerede nå i høst.

Et effektivt og offensivt partnerskap mellom private og offentlige aktører, der alles bidrag er like viktige og høyverdige, men der det er en viss balanse mellom de ulike aktører, er nødvendig dersom vi, ikke minst i kapitalsvake regioner skal greie å få til en slagkraftig nyskapingsvirksomhet som kan gi verdiskaping i framtida. Jeg vil råde miljøer som bl.a. NHO til å ha et mer avslappa forhold til bruk av offentlig kapital, nettopp til å få realiser risikofyllte prosjekt i distrikta.

Den geografiske differensierte arbeidsgiveravgiften er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Som mange av dere sikkert er kjent med, har Regjeringen endret virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. Etter vår vurdering er det viktig å styrke satsingen i de områdene som har de største utfordringene. Vi har derfor valgt å foreta en omprioritering fra sterke kommuner langs kysten og by-nære områder med en god utvikling, til svake kystkommuner, indre østland og fjellreginer som har hatt en dårligere utvikling. Denne endringen får store konsekvenser for en del kommuner i Oppland og Hedmark. I Oppland er det totalt 12 kommuner som har fått nedsatt arbeidsgiveravgift, mens det i Hedmark er 8 kommuner som berøres. Og det er betydelige lettelser vi her snakker om. Arbeidsgiveravgiften i de berørte kommunene blir satt ned fra 10,6 prosent til 6,4 prosent. Det er en nedgang på hele 40%. En slik endring vil ha stor betydning for lønnskostnadene i bedriftene. Reduksjonen vil også berøre kommuner og fylkeskommuner. Disse betydelige endringene i rammevilkårene bør det tas tak i og utnyttes til det beste for næringslivet og lokalsamfunnet. For øvrig må jeg legge til at de endringene som vi har foreslått, nå er til notifisering hos ESA.

Også i innlandsfylkene oppstår det situasjoner som gjør det nødvendig med omstillinger av lokalsamfunn og næringsliv. Dette har vi fra sentralt hold tatt konsekvensene av ved å gi Hedmark og Oppland status som omstillingsområde. Som en konsekvens av dette er fylkene tildelt midler for å utarbeide en strategisk handlingsplan for et felles omstillingsprogram. De to fylkene har såpass mye til felles at en slik satsing kan gi store synergieffekter. Det har alltid vært nære forbindelser mellom folk i de to fylkene. Snart vil det foreligge en felles søknad om midler til gjennomføringen av omstillingsarbeidet. Fra sentralt hold skal vi følge opp dette arbeidet.

En annen sak som jeg har lyst til å nevne er den forbedringen av togkommunikasjonene som vi har opplevd over store deler av østlandsområdet. Også innlandet er i høy grad berørt av disse endringene. Nå er kjøretiden fra for eksempel Hamar til Oslo blir kortet ned med hele 20 minutter, til i underkant av 1 ½ time. Dette tror jeg vil ha positiv betydning for området her. Jeg er overbevist at dette i kombinasjon med de andre positive endringene i rammebetingelsene som har skjedd, etter hvert vil få effekt for utviklingen av regionen. Ikke minst tror jeg kombinasjonen mellom disse endringene og nærheten til den nye hovedflyplassen vil ha en gunstig effekt for innlandsområdene.

Derfor kan vi konstatere at det faktisk blir gjort veldig mye for å legge til rette for at innlandsfylkene skal få en god og positiv utvikling. Mulighetene ligger til rette. Gjennom et løsningsorientert samarbeid mellom gode krefter på region- og lokalnivå, sammen med sentrale myndigheter ligger det an til en ny giv for Innlands-Norge.