Branntjenestemennenes yrkesorganisasjons fagkonferanse

Jeg vil først takke for invitasjonen til denne fagkonferansen og dermed anledningen til å møte dere som er sentrale personer for det utøvende brannfaglige miljøet. Programmet viser at en i løpet av konferansen skal berøre sentrale problemstillinger knyttet til både brannsikkerhet i tunneler og til brannslokking på fartøy. Begge de nevnte områder gir utfordringer for det kommunale brannvernet og stiller krav til innsatspersonellet.

Vi i politisk ledelse har ingen planer om å privatisere eller konkurranseutsette dette. Derimot vil vi i samarbeid med ansattes organisasjoner gjennomføre omstilling under trygge arbeidsforhold. Det er primitivt å tro på utrygge arbeidsforhold for å skape bedre praktiske løsninger med mindre administrasjon og flere folk i felten.

Behovet for omstilling og tilpasning til nye krav har økt sterkt i hele samfunnet de siste årene, også på brannvernområdet, og dette medfører store utfordringer for kommunene og deres brann- og feiervesen.

Vi har i den senere tid opplevd store ulykkeshendelser som har satt sitt preg på oss. Både brannen om bord i passasjerfergen "Prinsesse Ragnhild" og katastrofen med hurtigbåten "Sleipner" satte en støkk i oss alle. Dessverre var det nye året kun noen få dager gammelt da kollisjonen mellom to tog på Rørosbanen rammet oss. Jeg skal ikke gå inn i noen av sakene, men vi konstaterer at det er en risiko for ulykker i transportsektoren, enten det er sjø-, veg-, jernbane- eller lufttransport.

Den overordnede målsetting for det offentlige når det gjelder risikoen for ulykker knyttet til samfunnets transportmidler er at risikoen skal være på et så lavt nivå som mulig. Vi må bygge sikkerhetsbarrierer som møter denne risikoreduserende målsetningen på en god og forsvarlig måte.

Med bakgrunn i det jeg nå har sagt vil jeg endre noe på perspektivet i foredraget, idet jeg finner det både viktig og riktig å redegjøre for det engasjement vi fra departementets og DBEs side har hatt når det gjelder brannsikkerhet i transportsektoren generelt.

Utgangspunktet for mine betraktninger er Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter, brannvernloven og dens tilhørende regelverk, samt kravene til systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i internkontrollforskriften.

Det overordnede mål er å forebygge at branner og ulykker inntreffer, og dersom de inntreffer sørge for at konsekvensene blir minst mulig. Dette betyr en fortsatt satsning på brann- og ulykkesforebyggende tiltak, men også en dyktiggjøring og optimalisering av vår beredskap mot brann- og ulykker.

I redningsberedskapen spiller brannvesenets innsatsmannskaper en viktig rolle. Helsevesenet, politiet og andre er ofte avhengig av at brannvesenet gjennom sin innsats sikrer skadestedet, før de kan løse sine oppgaver.

Det er mitt inntrykk at brannvesenets innsatsmannskaper besitter kompetanse som utnyttes på en praktisk og fornuftig måte når samfunnet krever dette, men for at en skal lykkes med å redde liv, helse, miljø og materielle verdier må det være et samspill mellom de forebyggende tiltakene og den beredskapsmessige innsatsen. Og jeg er ikke i tvil om at vellykket innsats betinger at de tidligere nevnte forebyggende tiltakene er ivaretatt.

Vegtunneler

Når det gjelder brannsikkerhet i vegtunneler, så er det en velkjent sak at det i flere tilfeller har vært for lite samarbeid og samordning mellom utbygger av tunneller og de lokale brannvernmyndighetene. Brannvernregelverket kommer først til anvendelse etter at byggverk er ferdige. På bakgrunn av dette har det oppstått en del situasjoner der brannmyndigheter har kommet i konflikt med utbygger om brannsikringsspørsmål. Det har vært aktuelt å nedlegge forbud mot bruk av enkelte tunneller på grunn av for dårlig sikkerhetsnivå. Som følge av dette gav Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Statens vegvesen i oppgave å komme fram til forslag til retningslinjer for saksbehandling ved brannsikkerhet i vegtunneler.

Forslaget fra de to etater uttrykker felles forståelse og enighet om praktisering av regelverket, og vil bli distribuert i den nærmeste fremtid til landets veg- og brannmyndigheter.

Jeg skal ikke gå inn i detaljer med hensyn til retningslinjene, men kun nevne at det legges opp til å følge plan- og bygningslovens system når det gjelder planfasen for nye vegtunneler. Dersom brannmyndighetene ikke er enige i utbyggers planer for brannsikring av tunnelen vil man kunne inngi innsigelse til reguleringsplanen og gjennom denne komme i inngrep med utbygger.

Videre har Statens vegvesen og DBE blitt enige om å gi faglige råd med sikte på å kunne avklare konflikter lokalt på et tidlig stadium i prosessen.

For de eksisterende vegtunnelene er det enighet om at brannvernloven med tilhørende forskrifter skal være førende for ivaretakelse av brannsikkerheten.

Forslaget behandler også ansvar og samarbeid om øvelser, beredskapsplaner og innsatsplaner, oppgradering av eldre tunneler og bidrag til lokale brannvesen fra Statens vegvesen.

Avslutningsvis vil jeg nevne at departementet mener at det utkastet som nå er fremlagt er et stort fremskritt når det gjelder praktiseringen av regelverket, og at vi nå må gi retningslinjene for vegtunneler en anledning til å prøves i praksis. Etter at de har virket en tid vil det også være naturlig å foreta en evaluering av retningslinjene.

Jernbane

Brannsikkerheten knyttet til vår jernbanevirksomhet ble dessverre aktualisert gjennom den tragiske ulykken på Rørosbanen kort tid tilbake.

Regjeringen har nedsatt en egen granskningskommisjon som nå arbeider med å klarlegge fakta i forhold til denne hendelsen, og når kommisjonen legger fram sin rapport vil vi kunne si mer om årsaksforholdene og hvordan vil skal hindre at slike ting skjer igjen.

Nå er det ikke slik at det ikke har vært fokus på brannsikkerhet på jernbane før ulykken. Blant annet er det fra sentrale og lokale brannvernmyndigheter nedlagt betydelig innsats for å ivareta brannsikkerheten i våre jernbanetunneler. Jeg kan nevne arbeidet med Romeriksporten og Nasjonalteateret stasjon som eksempler på dette.

Så over til morgendagens hovedtema; slokkeinnsats på skip og bistandsplikt.

Skip

Når jeg i det foregående ga noen betraktninger om brannsikkerhet i veg- og jernbanetunneler så er ikke det uten grunn, fordi redningsinnsats ved ulykker knyttet til tunneler og skip har likhetstrekk.

Stortinget endret i juni 1993 lov om brannvern m.v. slik at brannvesenet etter anmodning har plikt til å bistå ved branner og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Plikten er generell og gjelder alle brannvesen med kysttilhørighet.

Som følge av lovendringen ble det foreslått å opprette en prøveordning hvor noen brannvesen ble opplært og utrustet for mer krevende oppgaver enn den generelle bistandsplikten forutsetter. Prøveordningen var ment å omfatte Oslofjorden og Skagerrak, basert på brannvesnene i kommunene Oslo, Larvik og Kristiansand. Senere ble Bodø og Bergen tatt med i prøveordningen.

Fra 1995 til 1997 hadde DBE avtale med samtlige fem kommuner om redningsinnsats til sjøs. Fra 1997 til 1998 var det avtale med tre av kommunene, Oslo, Larvik og Kristiansand. Formålet med videreføring av avtalen var og er at brannvesenet i de kommuner som tilføres ekstra ressurser skal bistå med innsats for å redde mennesker fra død eller skade ved store og mer alvorlige brann- og ulykkessituasjoner til sjøs enn hva den generelle plikten i brannvernlovens § 8 e forutsetter.

DBE mener at beredskapsordningen bør videreføres, noe som også går fram av direktoratets evalueringsrapport av juni 1997. Dette er vi fra Regjeringens side enig i og det ble avsatt 500.000 kroner på statsbudsjettet i 1999 til vedlikehold av ordningen, og det er avsatt tilsvarende på budsjettet for 2000.

Det er samlet investert fire millioner kroner i styrking av den kommunale brannberedskapen i fem kommuner slik at disse skal kunne gjøre innsats der hvor det er behov for noe mer enn hva som forventes av for eksempel et lite deltidsbrannvesen et sted i utkant-Norge. Den kompetanseheving som denne investering medførte må det tas hensyn til dersom det kommer anmodning om bistand. Så får brannsjefen vurdere når anmodningen kommer om han er i stand til å bistå ut fra de forutsetninger som råder.

Brannsikkerheten på skip reguleres som kjent av sjøfartslovgivningen, og i tiden etter ulykken på Scandinavian Star er det gjennomført en rekke tiltak i regi av sjøfartsmyndighetene som har styrket brannsikkerheten til sjøs. Primært er brannsikkerheten på et skip avhengig av at det er gjennomført forebyggende tiltak ombord og at skipets egen beredskap fungerer. Det er min erfaring at disse forhold er vesentlig forbedret de senere år, noe brannen på passasjerfergen "Prinsesse Ragnhild" viste. Det vil allikevel alltid være slik at sikkerheten kan forbedres, og ekspertgruppen som undersøkte denne brannen foreslo i sin rapport en rekke forbedringspunkter. Oppfølgingen av dette arbeides det fortsatt med.

Det faktum at skipets mannskap vet at de kan få eller får støtte fra landbasert brannvesen fungerer som ekstra spore til maksimal ytelse. Det var også tilfelle i denne sammenheng. Fra maritimt hold understrekes det at dette er en kjærkommen sekundær innsats som kan avlaste skipets eget mannskap, men den kan aldri være førsteinnsats ved branner på skip i rom sjø. Her vil jeg gjerne få trekke frem den fremragende innsatsen som Larvik brannvesen utførte under brannen på Prinsesse Ragnhild.

Landbasert brannberedskap for bistand til skip som brenner, må bygges på en utnyttelse av de allerede eksisterende ordninger som har sin plass innenfor den etablerte redningsberedskapen. Slik sett handler dette om å dyktiggjøre deler av vår kommunale brannberedskap til beste for samfunnet. Brannvernloven ble som tidligere nevnt endret slik at det er gitt en generell bistandsplikt ved skipsbranner, samt investert vel fire millioner kroner i noen utvalgte kommuner for opprettelse av en særskilt beredskap i den erkjennelse av at vi bør ha et apparat som kan ivareta denne tjenesten når branner eller ulykker krever dette.

Arbeidet med å vedlikeholde og videreutvikle den landbaserte brannberedskapen for bistand ved innsatser på skip blir ivaretatt av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i forståelse med de berørte kommuner, først og fremst Larvik, som også har inngått avtale med Staten om bistand. Intensjonen er nå at de spesielt utrustede kommunene vil kunne få tilskudd til å vedlikeholde sin særskilte kompetanse. Som nevnt ovenfor er det avsatt 500 000 kroner på budsjettet for år 2000 til dette.

Fra Kommunal- og regionaldepartementets side ønsker vi således å opprettholde beredskapen, og vi vil i fremtiden avsette midler til å vedlikeholde den kompetansen som fortsatt finnes i de berørte kommunene. Dette fordrer engasjement hos alle aktører slik at vi i fellesskap kan finne fram til best mulige løsninger.

Når det gjelder spørsmål av tariffmessig karakter så må dette løses mellom partene i arbeidslivet. Kommunal- og regionaldepartementet er ikke en aktør på denne arena og det må vi og partene forholde oss til. For øvrig vil de midlene vi har avsatt på statsbudsjettet kunne dekke øvelser og utrykning, men ikke spesiell godtgjørelse utover det.

Jeg innledet med å si at det er spesielle utfordringer knyttet til innsats både i tunneler og på skip. Med dette mener jeg at det ved skipsbranner og tunnelbranner ofte - naturlig nok - tar noe tid før den eksterne brannberedskapen er på plass. For at den eksterne beredskapen skal kunne yte noen form for innsats i slike tilfelle, er det en betingelse at nødvendige forebyggende tiltak er ivaretatt.

Det hjelper lite med topp kompetente innsatsstyrker dersom det ikke er noe igjen å berge. Vi har dessverre en rekke eksempler på at manglende regelverksbestemte tiltak har medført altutslettende brann eller omfattende brannspredning. I slike situasjoner mister man fort det livreddende aspektet og innsatsen blir raskt restverdiredning eller sanering.

Jeg mener at all offentlig redningsberedskap må være tuftet på realisme i forhold til hva man kan yte en nødstedt. Prinsippet om "føre var", det vil si brann- og ulykkesforebyggende tiltak er fortsatt det beste utgangspunkt når samfunnet skal løse sine oppgaver, og skal vårt beredskapsapparat lyktes med å redde liv er vi helt avhengig av at dette er tatt på alvor.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er opptatt av å formidle at når ulykker inntreffer og noen påkaller hjelp så har vi alle et ansvar for å yte maksimalt innenfor rammen av de forutsetninger vi har. Jeg er trygg på at brannvesenet gjør dette som en ansvarlig aktør innenfor det offentlige redningsapparatet. Larvik brannvesens innsats i Prinsesse Ragnhild-brannen er igjen et godt eksempel på dette. Vi andre skal så gjøre det vi kan for at dere er opplært, utrustet og trent til å gjennomføre dette på en sikker og trygg måte til beste for samfunnet.

Jeg ønsker dere lykke til videre på denne konferansen og takker for oppmerksomheten.