Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen

Hvordan kan visjonen om et allemannsnett realiseres?

Bredbånd-Seminar på Handelshøyskolen BI, Ekeberg 03.02.00

Jeg takker for invitasjonen til å holde dette foredraget, og merker meg med glede at begrepet "digital allemannsrett" har funnet sin vei inn i et møteprogram her på BI.

Ut fra programmet for seminaret ser det for meg ut til at de andre foredragene fokuserer på endringer i, og utviklingen på teleområdet. Jeg kommer derfor ikke til å komme så mye inn på dette. Det later til at de fleste er enige i at høyhastighetskommunikasjon er viktig for at Norge skal kunne ta del i den veldige veksten i informasjonstilgang, tjenester og tilbud som ny teknologi og såkalt "digital økonomi" fører med seg. Slik det var viktig for utviklingen av industrisamfunnet at det fantes jernbane, vei og havner, er det i utviklingen av informasjonssamfunnet viktig at den digitale infrastrukturen utbygges.

Telekommunikasjon kommer i tiden framover til å være kanskje den viktigste infrastrukturelle forutsetning for nærings- og samfunnsutvikling. Dette gjelder både på lokalt plan, på regionalt plan, på nasjonalt plan og på globalt plan. Norge har med sin geografi og sin befolkningsstruktur tradisjon og kultur for å utvikle og opprettholde gode samfunn ved å kommunisere over avstander.

Når det nå utvikles teknologi hvor ikke bare informasjon/kommunikasjon påvirker teknologien, men hvor teknologien påvirker informasjon/kommunikasjon, har Norge et godt grunnlag for å være blant de internasjonalt ledende for å utvikle og bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger.

Jeg vil starte med å si litt om bakgrunnen for mitt initiativ i denne saken, og litt om hva jeg mener med en "digital allemannsrett". Senere kommer jeg inn på arbeidet berørte departement har satt i gang på feltet. Ti slutt vil jeg benytte anledningen til å tenke litt høyt om mulige løsninger jeg kan tenke meg for å få fart i utbyggingen av et bredbåndsnett.

Digital allemannsrett

Jeg har lansert begrepet "Digital allemannsrett" fordi jeg mener det er en viktig nasjonal og distriktspolitisk oppgave å sørge for at alle husstander, bedrifter og offentlige virksomheter kan gjøre seg nytte av moderne teknologier og tjenester. En bærende idé for den digitale allemannsretten er at alle husstander og all offentlig og privat virksomhet skal ha tilgang til høyhastighetsnett til lik pris og i samme utbyggingstakt over hele landet.

Et høyhastighetsnett er selvfølgelig ikke et mål i seg selv, men et middel til å nå andre samfunnsmål. Gjennom å sikre alle tilgang på et slikt nett vil vi oppnå:

• At folk får større valgfrihet i forhold til valg av bosted.
• At folk i hele landet får tilgang på bedre helsetjenester og andre offentlige servicetilbud
• At folk får bedre muligheter til utdanning og kompetanseheving.
• Et bedre grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i hele landet.
• Et åpnere og mer demokratisk samfunn.

Jeg får stadig høre at utbyggingen av høyhastighetskommunikasjon er noe markedet vil ta seg av på egen hånd og at staten derfor skal holde fingrene av fatet. Jeg tror det offentlige – eller samfunnet, har en viktig rolle å spille i arbeidet med å få etablert en digital allemannsrett. Staten er i posisjon til å sette viktige standarder, tilby tjenester og som etterspørrer. Mange mener at staten skal begrense sin rolle til å være kunde. Jeg må si at når jeg hører dette lurer jeg ofte på hvem dette markedet er, hva som skjer på markedet, og hvor markedet for bredbånds- kommunikasjon er.

Telemarkedet kan deles inn i en rekke kategorier. Vi har privatabonnenter, bedrifter, teleoperatører, offentlig forvaltning med flere. Det er i dag en rekke aktører på det norske telemarkedet. Noen leverer tjenester, noen trekker kabler og noen gjør begge deler. For tiden later det til at en rekke aktører posisjonerer seg i markedet ved å investere i infrastruktur med tanke på senere inntekter fra tjenester de kan levere i nettene sine.

Det er ulik oppfatning blant aktørene om hvilke "markedskrefter" som vil drive frem ny teleinfrastruktur. Oppfatningene om drivkreftene i utviklingen spriker ofte mellom for eksempel større etablerte selskaper som Telenor og UPC kontra mindre aktører på markedet. Noen aktører bygger infrastruktur og tekniske løsninger, mens andre fokuserer på tjenesteutvikling og gjør bruk av andres nettverk.

Det er vanskelig per i dag å få oversikt over hvordan nettstrukturen ser ut og hvilke utbyggingsplaner markedsaktørene har for fremtiden. Dette skyldes at aktørene holder markedsstrategiene sine tett til kroppen. I denne situasjonen har staten en utfordrende oppgave. På den ene siden må staten vokte seg for å ikke skape usikkerhet og dermed hindre investeringer. På den andre siden skal staten sørge for en reell konkurransesituasjon for tjenester og tilbyderne i nettene. Vi må hindre at det oppstår "Digitale portvakter" som kan bremse en fleksibel og gunstig utvikling. Med "digitale portvakter" mener jeg aktører som kan bestemme spillereglene i nettene. Dette kan for eksempel være begrensninger i teknologi, tilpassing av tjenester eller mer strukturelle forskjeller. Jeg mener videre at det er spesielt viktig at det ikke velges løsninger som gir strukturelle ulikheter for bedrifter og andre avhengig av lokalisering (asymmetriske løsninger m.m.). Det er en utfordrende teleregulatorisk oppgave å sørge for et vel fungerende marked i nettene.

Hensynet til konkurranse på tjenester i nettene har etter alt å dømme veid tungt i den svenske IT-kommisjonens arbeid. Den svenske IT-kommisjonen er et rådgivende organ for den svenske regjeringen, og har utformet en svært spennende visjon. De går så langt som å foreslå å bygge et helt nytt landsdekkende, finmasket rutenett med "sort fiber" for at markedsaktørene skal kunne konkurrere på like premisser. Dette er en stor investering i infrastruktur, men de regner med å få investeringene igjen ved å ha et moderne og robust nett for fremtiden med en sunn konkurranse som legger til rette for innovasjon på digitale tjenester. Svenskene har videre som mål at alle skal ha fiberkabler maksimalt 100 meter fra husveggen sin. Fiberen skal ha en hastighet på 5 megabits/s både oppstrøms og nedstrøms, men gjennom forbedring av teknologien skal kapasiteten fordobles hvert år.

Det svenske initiativet fordrer store investeringer i et helt nytt nett. Det er dyrt å bygge ut infrastruktur over store avstander. Derfor er det mye billigere å bygge ut et bredbåndsnettverk i tettbygde områder enn i mer spredt bebygde strøk av landet. Helt enkelt fordi man har flere abonnenter per kilometer kabel. Denne kostnaden vil føre til at det i en rent markedsdrevet situasjon over tid vil bli levert høyhastighetskommunikasjon til bedrifter og folk i de større byene, samtidig som kvaliteten på infrastruktur og tilbud vil avta gradvis jo færre innbyggere per kabel. Derfor er da også alle, inkludert markedsaktørene, enige om at aktørene ikke vil bygge ut bredbåndsnett til hele landet. Markedsaktørene vil konsentrere seg om de delene av landet hvor det er bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge. For en regionalminister kan dette fortone seg som ganske dystre perspektiver!

Det er etter mitt syn flere problemer knyttet til at utbygging skal styres av etterspørselen. Den mest åpenbare ulempen er selvfølgelig at deler av landet ikke vil kunne etterspørre slike tjenester i en slik grad at det vil være interessant for markedsaktørene å investere i området. Et annet problem i denne sammenheng er at det vil kunne ta lang tid å bygd ut et slikt nett, fordi mange offentlige instanser (private også selvfølgelig) verken har kunnskap eller ressurser til å etterspørre høyhastighetstjenester. Jeg tror infrastrukturen må være på plass først, så vil etterspørselen etter – og utviklingen av tjenestene komme av seg selv.

Jeg er også opptatt av at vi skal få en fornuftig utbygging av nettet. Med det mener jeg at vi må forsøke å unngå at det bygges mange parallelle linjer. For å bruke et bilde til å beskrive det: Vi trenger bare en E6 mellom Oslo og Trondheim. Denne veien eller infrastrukturen har alle rett til å bruke. Det er ikke slik at Tollpost Globe bygger sine egne veier, selv om de bruker denne type infrastruktur til å levere sine tjenester på.

Hvordan realisere visjonen

Jeg er bedt om å legge frem hvordan visjonen om et allemannsnett kan realiseres. Jeg er redd dere vil bli skuffet hvis dere forventer at jeg har et helt klart svar på dette nå.

For å få et bedre grunnlag for å utforme politikk på området har jeg opprettet en "Rådgivende gruppe for digital allemannsrett", som er en faglig tung gruppe. Gruppen skal blant annet gi innspill til Kommunal- og regionaldepartementets arbeide med stortingsmeldingen om distriktspolitikken som skal legges frem våren 2001. I Stortingsmeldingen vil vi blant annet fokusere på den regionalpolitiske betydningen av IKT og en digital allemannsrett. Meldingen skal etter planen legges fram for Stortinget i vårsesjonen år 2001.

Den rådgivende gruppa for digital allemannsrett har fått et vidt og utfordrende mandat:

• Gruppa skal bidra til mer kunnskap om det strukturelle aspektet ved utbyggingen av infrastruktur for digitale tjenester og tilbud med fokus på retten til lik ytelse i infrastrukturen til lik pris og til samme tid over hele landet.
• Gruppa skal delta i debatter og bidra til at allmennheten, folkevalgte organer og offentlig og privat virksomhet får et nyansert kunnskapsgrunnlag om de tekniske, regionale og samfunnsmessige aspektene ved innføringen av nye informasjons- og kommunikasjonsteknologier. Dette punktet er viktig. Vi har tatt dette inn i mandatet fordi det er viktig at flest mulig har et forhold til dette temaet. Spørsmålet om utbygging av bredbåndsnett er rett og slett for viktig til at noen få teknologer og politikere skal få avgjøre det alene.

Regjeringen har flere grupper i arbeid med å utrede situasjonen på telemarkedet og drøfte mulige tiltak for å forsere utviklingen. Samferdselsdepartementet leder en interdepartemental arbeidsgruppe som etter planen skal levere sin innstilling til 1. april. Nærings- og handelsdepartementet koordinerer aktiviteten gjennom Statssekretærutvalget for IT.

Regjeringen vil i løpet av noen måneder avklare de viktigste prinsipper rundt den digitale allemannsretten. Utviklingen på området går raskt, og hver måned teller i konkurransen med andre land. Jeg har i alle fall gjort meg noen tanker allerede nå. Det er, slik jeg ser det, en forutsetning som ligger fast, nemlig "Allemannsrett".

I Norge er verdier som fokuserer på likhetsprinsipp knyttet til muligheter og rettigheter fremtredende i mye av politikken. Vi har for eksempel allemannsrett knyttet til ferdsel i utmark, bærsanking, rett til skole og til hjelp ved sykdom. Vi har videre bestemt at alle skal ha adgang til post, telefon, radio og fjernsyn. De fleste av disse tjenestene er gjort tilgjengelige ved at det offentlige har investert i infrastruktur og gitt innbyggerne rett til tilgang og bruk av infrastrukturen. Slik jeg ser det er det ingen grunn til at tilgang til høyhastighetsnett skulle vurderes på en annen måte.

En digital allemannsrett bør innebære at alle brukere, både privatpersoner og virksomheter, bør gis mest mulig like muligheter til å benytte nettet, og at alle aktører bør ha mest mulig like muligheter for å delta i konkurransen om å selge infrastruktur og tjenester. Tanken er dessuten at bredbåndsnettet kan virke stimulerende på næringsutbyggingen i distriktene.

Dersom en skal følge den bærende ideen om den digitale allemannsretten fullt ut, vil følgende faktorer være sentrale i en slik visjon:

• samme lave pris for samme ytelse/tjeneste i hele landet – viktig for å unngå at vi får ett A og B-lag.
• utbygging i hele landet til omtrent samme tid
• et fleksibelt nett. Dette inkluderer bl.a.
  • digitale portvakter skal ikke låse brukernes muligheter
  • det skal ikke være nødvendig med oppgraderinger som brukerne må betale, rett etter at nettet er tatt i bruk
  • nettene må være tilpasset kringkasting
• det skal ikke være strukturelle ulikheter i tilbudet avhengig av lokalisering
• alle aktører som ønsker det, skal ha rett til å levere tjenester i nettet

Det er også et spørsmål hva høyhastighetsnett er. Noen definerer 2 megabit/s som høyhastighet, mens andre mener 5 megabits/s er høyhastighet. Det sier seg selv at 2 megabit/s ikke holder lenge, når vi vet at for eksempel en TV trenger 6 megabits/s. Det er også innlysende at ISDN med sine 128 kilobits/s er veldig langt fra å være en bredbåndsløsning.

Det er en utfordrende oppgave for en rekke aktører å klare å få til et slikt høyhastighetsnett. Det vil kreve et nært samarbeide mellom offentlige og private, og vi må komme frem til hva som er de beste virkemidlene: å regulere, stimulere, eller inngå forpliktende avtaler.

Det vil utvilsomt bli bygget et bredbåndsnett frem til en stor del av Norges befolkning i de nærmeste årene, og mange har allerede bredbåndslinjer på arbeidsplassen eller i hjemmet. Det er strukturen i nettet og omfanget av utbyggingen som bør oppta politikerne. Det er mange bedrifter og personer som allerede i dag ser store muligheter for å effektivisere drifta og heve kompetansen i sin bedrift.

(eksempel fra Andøy? Torvproduksjon Mekanisk verksted)

Det er mange måter å nå målet om et landsdekkende bredbåndsnett på. Vi kan velge den svenske IT-kommisjonens tilnærming og bygge et helt nytt nett, vi kan benytte ulike reguleringer og vi kan stimulere markedet. Kanskje svaret er en kombinasjon av flere ulike faktorer.

Viktige synspunkter i debatten om utbyggingen av digital infrastruktur finnes i innstillingen "Felles løft for framtidas kommunikasjonsnett i Norge - et nasjonalt samhandlingsprogram" fra et utvalg som NHO tok initiativet til (NHO-innstillingen). En av svakhetene i denne rapporten er målene som er formulert.

Utvalgets målformulering er:- Innen år 2005 skal 80% av Norges befolkning ha tilgang til bredbånds datakapasitet både i arbeid, utdanning og hjem. Deretter skal 100% oppnås hurtigst mulig.

Anta at en begynte å velge de steder som innen år 2005 skal ha bredbåndstilgang slik: Først Oslo, så Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold. Deretter Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø med de nærmeste tett befolkede kommuner, deretter andre kommuner valgt ut etter befolkningstetthet, så ville en nokså raskt i denne prosessen fått 80% av Norges befolkning med. Som kommunal – og regionalminister kan jeg ikke være med på en strategi som gjør at distriktene havner i bakevja.

Mange er også opptatt av hvilken teknologi man skal satse på. Jeg ønsker ikke å ta stilling til det spørsmålet. Det som er viktig er at de løsningene som bli valgt er fleksible, fremtidsrettede og med stor nok hastighet både oppstrøms og nedstrøms. Jeg registrerer at mange mener at det bare er fiber som i dag oppfyller disse kravene, mens andre mener at like gode eller bedre teknologier er rett rundt hjørnet. Det mest realistiske er at vi vil få et nett som er satt sammen av mange ulike teknologier – et hybridnett.

Litt Høyttenking

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å få respons på en tilnærming jeg har tenkt litt på den siste tiden:

Kan man tenke seg at en satser på en trappetrinnsmodell hvor første steg er å sørge for et bredbåndsnett frem til alle offentlige skolebygg over hele landet?

Denne ideen er absolutt ikke gjennomdrøftet, men jeg håper den kan bidra til en konstruktiv debatt. Tanken er at man ved å flytte bredbåndslinjene ut fra stamnettet og frem til alle skoler, lettere vil kunne nå frem til en betydelig del av husstandene i landet. Et slikt tiltak vil kanskje kunne stimulere markedsaktørene og kanskje noen helt nye aktører til å trekke infrastrukturen for bredbånd lengre ut i nettene, og gjøre det lettere å levere bredbåndskommunikasjon til hver enkelt husstand. Tiltaket vil også være en gunstig strategi for å stimulere tjenesteleverandører og norsk skole til å utvikle nye produkter for elektronisk læring og andre digitale tjenester.

For å få reell konkurranse om hvert enkelt oppdrag, og sikre viktige standardiseringer av teknologiene, kan for eksempel lokale offentlige aktører stå for anskaffelsene etter nærmere spesifiserte retningslinjer.

Når infrastrukturen for bredbånd er på plass i skolebyggene vil det neste skritt være en "digital allemannsrett", der alle husstander og all offentlig og privat virksomhet skal ha rett til tilgang til høyhastighetsnett til lik pris og i samme utbyggingstakt over hele landet.

Dette var litt høyttenking, og jeg håper dere har synspunkter til debatt.

Avslutning

Det ligger en klassisk "høna eller egget"- problemstilling i hvorvidt det er mest riktig å først bygge ut nett eller å starte med å utvikle tjenester og innhold. Jeg tror det er riktig å satse på å ha infrastrukturen på plass så fort som mulig, så tilsier all erfaring at innholdet og tjenestene vil falle på plass.

Flere av departementene er som dere forstår midt i arbeidet med å utforme en politikk med konkrete mål basert på den grunnleggende holdning at digitaliseringen og konvergensen mellom ulike medier skal gi grunnlag for økonomisk vekst og en demokratisk utvikling i samfunnet. Denne satsingen vil bli et stort løft for det norske samfunnet. Det er derfor viktig at alle er med og bidrar. Det offentlige og de private må spille sammen hvis vi skal nå målet om en digital allemannsrett.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 3. februar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen