Konferanse om europeisk og norsk arbeidsliv

Jeg vil først av alt takke NHO for initiativet og denne muligheten til å utveksle informasjon og synspunkter med sentrale aktører om hva som skjer i europeisk arbeidsliv, og hvordan noen av de utfordringene vi ser for norsk arbeidsliv påvirkes av dette.

Globaliseringen av kapital og næringsliv, digitaliseringen, utvikling av kunnskapssamfunnet og økt individualisering er grunnvilkår som vil prege utviklingen i framtiden både i Norge, Europa og internasjonalt Det viktige spørsmålet er hvordan vi håndterer disse grunnvilkårene.

En globaliseringen av økonomien med frihandel som overordnet mål, øker konkurransen mellom handelsblokker i den rike verden og fører til en mer ensidig fokusering på økonomisk fortjeneste. En slik økonomisk utvikling gir skjev fordeling av makt, kapitalstrømmer utenfor nasjonalstatens kontroll og økte forskjeller både i og mellom land. Demokrati og folkelig engasjement vil svekkes.

Vi må ikke betrakte fremtiden som bare et resultat av tilfeldige eller såkalt "nødvendige" utviklingstrekk – den er også et resultatet av en kamp mellom mektige interesser og av villet politikk. Og da er den ingen hemmelighet at jeg som Senterpartistatsråd mener at EU sitt "innerste vesen" og grunnleggende politikk går i retning av å styrke, snarere enn å søke å begrense en slik markedsliberalistisk politikk, og at omsorgen vil være større for næringslivets konkurransefortrinn og fortjeneste enn for vanlige folks levekår og sosial utjamning. Dette er jo en viktig grunn, som kjent, til at Senterpartiet er i mot både EU-medlemskap og EØS-avtalen som bidrar til å svekke vår økonomiske og politiske handlefrihet til nettopp å føre en alternativ politikk – bl.a. arbeidslivspolitikk. Men jeg vil understreke at vi selvsagt respekterer Stortingets EØS-beslutning og etter beste evne søker å ivareta norske interesser innenfor denne rammen.

De overordnede utfordringene for framtidas arbeidslivspolitikk

Mitt perspektiv er at det framover kommer til å måtte kjempes hardt for å opprettholde og videreutvikle et solidarisk samfunns- og arbeidsliv hvor det enkelte menneske og arbeidstaker ikke blir et offer for utviklingen, men snarere sett på som den viktigste verdi for samfunnet/fellesskapet. Til dette trengs en proaktiv, ikke en rent tilpassende politikk. Arbeidet for å prege og redefinere arbeidets og arbeidstakernes rolle i framtidens kunnskapssamfunn vil måtte stå både på den internasjonale/globale arena, i europeiske fora og lokalt i Norge.

Jeg vil understreke at for å hindre at globaliseringsprosessen og konkurranseargumenter skal bli brukt som brekkstang for nivåsenking av arbeidsstandarder og arbeidsvilkår, må arbeidet i høy grad pågå i de internasjonale organisasjonene som ILO og WTO. Og Norge er i flere sammenhenger aktive pådrivere i dette arbeidet. Det er ikke slik som en kanskje trodde i en periode, at de rike landene kommer unna denne problemstillingen ved å ligge foran "lavstandardlandene" i utnyttelse av ny teknologi og derigjennom å tilby andre type varer, tjenester og kompetanse. Flere land hvor det er en kjensgjerning at internasjonale standarder neglisjeres, har for eksempel høy og billig kompetanse på IT-område, og det er således relativt enkelt å "outsource" deler av slike arbeidsoppgavene til disse. Arbeidet for å opprettholde og ivareta arbeidsstandarder kan således ikke bare være EU-politikk. Det er en utvikling som berører alle industrialiserte land og som må løses på internasjonalt nivå i bred forstand og i fora hvor også representanter for lavkostlandene deltar. Det er viktig å ha fokus på dette, og ikke innsnevre debatten til kun å gjelde det europeiske markedet.

Utviklingen av EUs arbeidslivspolitikk

Historisk hadde jo EF meget begrenset myndighet på det sosiale- og arbeidslivspolitiske området. Den europeiske integrasjon var kjennetegnet av en enorm innebygget assymetri der beslutninger og tiltak om markedsintegrasjon var gjenstand for flertallsvedtak, mens markedskorrigerende tiltak var underlagt nasjonalstatens vetorett. Maasterichtavtalen (1991) endret ikke grunnleggende ved dette, selv om den Sosiale Protokollen innebar reformer i grunnlaget for arbeidslivspolitisk minimumsregulering og i en viss grad ga mer utvikling i den sosiale dialogen. Amsterdamtraktatens kapittel om en europeisk sysselsettingsstrategi trekker dette et skritt videre. Denne utviklingen og den styrking av de sosiale parters rolle og innflytelse på europeisk nivå særlig på –90-tallet anser jeg for å være klart positivt både i EU- og EØS-sammenheng. Jeg har forstått det slik at ikke minst generaldirektør Allan Larsson har hatt en meget sentral rolle i dette arbeidet. (I parantes bemerket får vi håpe for den videre utvikling av denne profilen at historien ikke er altfor avhengig av enkeltpersoner – når Allan Larsson nå , så vidt jeg forstår, i løpet av våren slutter i Generaldirektoratet for sysselsetting og arbeidsliv.) Jeg konstaterer imidlertid at de avgjørende politiske virkemidlene så vel i den økonomiske politikken (jf ØMU og Euroen) som i reguleringen av det indre markedet nå er underlagt overnasjonal europeisk styring, mens for eksempel arbeidslivs- og velferdspolitikken formelt fortsatt er et nasjonalt ansvar – da som nevnt, men unntak av minimumslovgiving bl.a. på enkelte områder innenfor arbeidsmiljø og arbeidsrett. Jeg vil tro dette "assymetri-forholdet" må skape noen viktige dilemmaer både for myndighetsaktørene på feltet og for eksempel for fagbevegelsen – uten at jeg skal gjøre disse dilemmaene til noe hovedanliggende for meg.

EU-regelverket på arbeidsmiljø- og arbeidsrettsområdet

Som sagt, er jeg selvsagt positiv til disse initiativene til å ivareta en minstestandard for arbeidervern og arbeidsmiljø, til mer aktiv sysselsettingspolitikk og sosial dialog, og håper disse tendensene vil styrkes i tiden framover. Dette ikke minst fordi selvsagt - som alle her kjenner til - at Norge som EØS-medlem, er forpliktet til å implementere direktivene på arbeidsretts- og arbeidsmiljøområdet i norsk rett. Dette regelverket vil således i det minste legge en minimumsstandard for norsk lov- og forskriftsverk. Reguleringene på dette området er relativt omfattende i EU – hittil har vi implementert rundt 50 direktiver. De fleste gjelder helse og sikkerhet på arbeidsplassen som er implementert i det forskiftsverket som håndheves av Arbeidstilsynet.

Erfaringene med å implementere EU-direktivene har vært på "godt og vondt". Grovt sett har vi i de fleste sammenhenger materielt sett allerede hatt et bedre regelverk for arbeidstakerne. I de relativt få tilfelle det har vært behov for lovendring, har det i hovedsak ført til bedre vern for arbeidstakerne. Det har f.eks. ikke vært behov for å tenke i retning av veto. Det bør imidlertid nevnes at vi under EØS-forhandlingene oppnådde en del unntak – bl.a. fra EUs system for klassifisering og merking av kreftfremkallende kjemikalier, samt løsemidler og asbest. Unntakene er nylig reforhandlet og gjelder nå fram til 1.1.2001. Så får vi se – avhengig av utviklingen av kjemikalieregelverket i EU – om det vil være behov for å reforhandle videre unntak.

Det vi nok har strevet mest med er EUs regelverksmetode og grad av detaljreguleringer på arbeidsmiljøområdet. I likhet med de øvrige nordiske land er vårt arbeidslivsregime og arbeidslivskultur annerledes enn i mange av de andre medlemslandene i EU. I noen grad preger dette også klart forskjellene i regulerings- og regelverkstradisjon. Bl.a. har vi i vår arbeidsmiljølovgiving lagt stor vekt på å "myndiggjøre" arbeidstakerne i arbeidssituasjonen gjennom bla. informasjon og medinnflytelse. Selv om arbeidsgiver selvsagt har ansvaret for sine arbeidstakeres liv og helse, er en viktig strategi i arbeidsmiljøloven at partene mest mulig på "like fot" skal samarbeide om å finne løsninger på sine lokale arbeidsmiljøproblemer og at dette arbeidet skal være et vedvarende utviklingsarbeid lokalt i virksomhetene. I en slik tradisjon blir krav til informasjon, medvirkning og prosess helt sentralt, og det vil oftest egne seg bedre å stille funksjonelle krav med åpning for alternative måter å imøtekomme regelverkets krav framfor detaljerte bestemmelser. Internkontrolltenkning står godt plantet i denne tradisjonen.

Nå skal det ikke underslås at vi også i forhold til vårt opprinnelige nasjonale regelverk etter hvert har utviklet et omfang og et detaljeringsnivå som ikke stemmer helt med de målsettinger og prinsipper jeg her gjør meg til talsmann for. De fleste av dere kjenner kanskje til bla. Statskonsultrapporten "Helt stykkevis og delt" som påpeker noe av dette. Derfor har også Regjeringen gjennom "Et enklere Norge – satsingen" satt bl.a. forenkling av unødig omfattende og detaljrikt regelverk på dagsorden. En viktig problemstilling er jo at en står i fare for "ikke å se skogen for bare trær". Dersom regelverket blir så omfattende, komplekst og detaljrikt at en står i fare for at solide, lovlydige virksomheter eller reguleringsobjekter mister oversikt og motivasjon og/eller ikke ser hva som er det viktige og grunnleggende i forhold til for eksempel risiko, liv, helse- problematikk, har vi kastet barnet ut med badevannet. Dette vil være en av problemstillingene både i lovrevisjonen som skal følge opp Arbeidslivsutvalgets innstilling og ikke minst et viktig utgangspunkt for den omfattende gjennomgangen av hele forskriftsverket til arbeidsmiljøloven som Arbeidstilsynet nå skal i gang med. Mitt poeng i denne sammenheng, hvor EU/EØS står på dagsorden er imidlertid at denne kanskje unødige (? – jeg stiller i hvert fall spørsmålet) detaljrikdommen i alle fall ikke er blitt mindre gjennom de siste års implementering av EU-direktiver. Det er også et åpent spørsmål om vi i de planlagte lov- og forskriftrevisjoner vil "møte veggen" i forhold til hva vi vil anse som fornuftige framtidige regelverksforenklinger og strategier nettopp pga. av EU-reglene.

Uten å bli beskyldt for "å være oss selv nok" anser vi Norge, sammen med de øvrige nordiske land, for å være foregangsland når det gjelder å etablere gode og sikre arbeidsforhold for arbeidstakerne, dels gjennom hensiktsmessige myndighetsregulering og dels gjennom forhandlinger mellom sterke og samarbeidsorienterte parter. Samtidig har vi en sterk tradisjon for å sette tæring etter næring og legge til rette for at bedriftene skal kunne være konkurransedyktige. Dette har vi tenkt til å fortsette med. Vi skal fortsatt ha trygghet for arbeid, helse og inntekt som ledesnor for arbeidslivspolitikken i dette landet. Men i et stadig mer omskiftelig arbeidsliv vil dette by på store utfordringer både for partene og myndighetene. Derfor er det viktigere enn noen gang å forsterke de tradisjoner vi har i Norge med et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i utvikling av regler, strategier og tiltak på arbeidslivsområdet. Da er det behov for parter som snakker samme språk og hvor det er stor grad av forutberegnelighet og tillit. Ekstrem markedsliberalisme og ensidig fokusering på kortsiktig profitt kan bidra til å svekke disse grunnleggende forutsetningene – som igjen kan føre til et tilbakeslag for den rolle partene i Norge har hatt ved å komme fram til balanserte og virksomme ordninger i arbeidslivet.

Partenes rolle i EUs lovgivingsprosess forsterker ønske og behov om en styrket nasjonal sosial dialog på arbeidslivsområdet

EØS-avtalen inneholder bestemmelser for samarbeidsprosedyrer mellom EU og EFTA/EØS-landene. Selv om de formelle rammene for norsk og EFTA-deltakelse således er på plass, så tror jeg ikke det er ukjent for denne forsamling at det noen ganger kan være problematisk å få innpass i alle de relevante organer og sammenhenger, og at vi således ikke i alle sammenhenger opplever våre påvirkningsmuligheter av framtidig EØS-lovgiving til å være kraftfulle nok. De europeiske partenes traktatfestede rett til å fremforhandle rammeavtaler på arbeidslivsområdet som senere kan bli almenngjort til direktiver og således også EØS-relevant lovgiving, gir på den annen side, slik jeg ser det, betydelig makt og innflytelse. De norske parter, p.t. vel i hovedsak LO, AF og NHO kan delta i forhandlingene om slik avtalebasert lovgiving og for øvrig i den sosiale dialogen i EU, på linje med partene i medlemslandene i kraft av medlemskap i sine respektive europeiske organisasjoner. Dette innebærer at våre nasjonale parter faktisk som oftest vil være bedre informert og oppdatert på arbeidsrettsområdet i EU/EØS-sammenheng enn myndighetene. I tillegg er partene tildelt spesielle roller også ved fortolkning og implementering av de avtalebaserte EU-direktivene, jf f.eks deltidsdirektivet og direktivet om midlertidig tilsetting som vi nå arbeider med.

Alt dette forsterker både ønske om og behov for en sterkere nasjonal sosial dialog mellom myndighetene og partene i Norge, spesielt i forhold til EUs dagsorden på arbeidslivsområdet. Jeg vil gjerne uttrykke et personlig ønske om et slikt tettere samarbeid, og jeg vet at partene på sin side også ved forskjellige anledninger har tilkjennegitt ønske om et slikt initiativ fra myndighetenes side. Et hovedsiktemål bør, slik jeg ser det, være å best mulig ivareta og fremme norske interesser og synspunkter slik at vi sammen fra våre respektive ståsteder kan fortsette utviklingen av et arbeidsliv i Norge som alle er tjent med - i tillegg til en ambisjon og ønske om å bidra til en best mulig arbeidslivspolitikk i EU.

Siden de EØS-relevante tema på arbeidslivsområdet i all hovedsak omfatter arbeidsrett, arbeidsmiljø og sikkerhet (sysselsetting er ikke inkl. i EØS-avtalen), vil jeg foreslå at det holdes for eksempel halvårlige møter på politisk nivå mellom partene i arbeidslivet og Kommunalministeren. Videre foreslår jeg at det legges opp til mer jevnlige fra sak til sak-møter på embetsnivå med partene, for eksempel etter mønster fra et relativt nylig avholdt første møte i KRD om deltidsdirektivet. Disse møtene både på politisk- og embetsnivå bør ha en åpen og offentliggjort dagsorden og alle sentrale parter i arbeidslivet bør inviteres. Avhengig av dagsorden bør andre berørte statsråder og/eller departementer inviteres til møtene.

Fordi LO og NHO er spesielt sentrale i den sosiale dialogen i EU og således også innehar mye relevant informasjon, vil jeg foreslå at det nedsettes et lite "minisekretariat" bestående av en fra hver av disse og en fra KRD for å forberede de aktuelle møtene

Jeg håper på godt samarbeid og takker for oppmerksomheten.