Politisk rådgiver Inge Bartnes

Miljøbyen - boligpolitiske kommentarer

Bergen, 19. januar 2000

Ordfører, representanter for miljøbyene - kjære forsamling!

Takk for muligheten til å si noe om et viktig tema: bolig- og bypolitikk i en tid med store utfordringer!

Arbeidet med boliger i byen er sentralt i en velferdspolitikk. Storbyspørsmål og boligspørsmål er en viktig del av levekårsdiskusjonen, også i utjamningsmeldinga som Regjeringa har lagt fram for Stortinget. Boligspørsmål i by er vanskelig, og arbeidet med god planlegging i byene er uhyre viktig for å sikre alle grupper muligheten til gode levekår. Derfor er miljøbyprogrammet positivt.

I min visjon er en miljøby en by som gir gode levekår for dem som bor der og der de på solsida ikke godtar at andre må leve i et dårlig bomiljø. Bypolitikk skal bidra til å skape byer vi kan bli glade i. Da må vi arbeide med de mange innsatsområdene i miljøbyprogrammet. I dette innlegget vil jeg se by- og boligpolitikk i sammenheng. Jeg skal gjøre det fra flere synsvinkler. Vi har

• spørsmålet om regional balanse mellom boliger og arbeidsplasser
• spørsmålet om balanse i byområdet mellom boligbygging og nye arbeidsplasser
• spørsmålet om en sosial balanse og fordeling i byen – segregasjon eller varierte boligområder
• spørsmålet om press i boligmarkedet – og behovet for mer planmessighet og langsiktighet i by- og boligutviklingen.

Underveis i innlegget vil jeg også direkte og indirekte kommentere problemstillinger som er reist i rapporten om gode byboliger. Rapporten Trude Lund nettopp redegjorde for, gir viktige synspunkter om hva slags boliger og bomiljøer vi skal planlegge for.

Regional balanse, nasjonalt og lokalt

Vi har opplevd en sentralisering av arbeidsplasser. Vi opplever en byvekst der byene sprer seg i et uklart mønster, og utbyggingspresset har mange uheldige utslag. Slik vekst gir dårlig utgangspunkt for å forme en by vi er glad i, og så spiser den opp jorda vi skal leve av. En bedre regional balanse er et sentralt mål for Regjeringas – ikke bare av hensyn til distriktene, men også for byene. Derfor er det viktig at vi lykkes med en ny giv i distriktene, slik at folk også finner arbeid og bolig der.

I byregionene opplever vi at det ikke blir balanse mellom boligbygging og veksten i arbeidsplasser og studieplasser. Jeg er overbevist om at kommuner som vil sikre gode levekår, må være aktive med å legge til rette for boligbygging. Kommunene må sørge for at det er byggeklare tomter for nye boliger. I de kommunene som har tatt vare på det gode boligpolitiske håndverket – for eksempel i miljøbyen Kristiansand eller i Stavanger som skal håndtere stor vekst, ser vi resultater.

Bedre balanse krever bredere politikk

Både for å få bedre forhold på boligmarkedet og for å få en god bystruktur er det viktig å skape balanse mellom bolig og arbeid. I de store byregionene trenger vi et bedre samspill mellom nabokommunene . Trafikk- og miljøproblemer blir vesentlig forverret av ubalansene vi har i dag, og det ser ut til at disse blir verre – ikke bedre. Derfor er det på høy tid at kommunene i og rundt de store byene samarbeider om utbyggingsmønster. Det er feil politikk å trekke til seg arbeidsplasser uten å bygge boliger. Det kan da ikke være tilfredsstillende for bykommunene å la utviklingen drive som nå? Fra statens side må vi vurdere hvordan vi kan tilrettelegge bedre for samarbeid om planlegging i byregionene. Men slik jeg ser det er det naturlig at byene tar initiativet. Her er det plass for politisk mot og initiativ.

En mer miljøvennlig bystruktur

Også i hver kommune er det viktig å utvikle bymønsteret på en måte som demper trafikkpresset og gir balanse mellom arbeid og bolig. Å utvikle sentrumsområdene til gode boligstrøk med flere innbyggere, må derfor være helt riktig. Skal vi gjøre det godt å leve og bo sentralt, må vi dempe biltrafikken og styrke kollektivtrafikken. Dersom vi skal få en mer effektiv arealbruk i byene, må vi passe på at vi skaper gode bomiljø også sentralt i byen, rundt knutepunktene for kollektivtrafikken og andre steder der kommunen vil gå inn for fortetting. Dette er jeg klar over er både faglig og lokalpolitiske vanskelige spørsmål. Men når byene har et økt boligbehov er dette en stor utfordring.

Mønsteret for boligbygging er viktige for levekår og for trafikkmønstre og -mengder. Derfor foreslår jeg at det blir en viktig del av anbefalingene om en miljøvennlig bystruktur i hovedrapporten. Den har vi fått i en foreløpig kortversjon. Det skal jobbes videre med den, og da er min anbefaling klar. Ta boligbyggingen med i anbefalingene.

Gode byboliger

Rapporten om gode byboliger tar opp et tema som er viktig i seg selv.

Med økt press på sentrale boligområder, med ønsket om å bygge tett langs kollektiv-trafikk-aksene og med miljøproblemer i deler av byene, må det jobbes med spørsmål om god boligkvalitet. Regjeringa har i en stortingsmelding om Husbanken lagt vekt på dette. Det er en viktig oppgave for Husbanken å medvirke til bygging av gode og nøkterne boliger i byene. Denne Regjeringa har sikret Husbanken tre milliarder i nye lånemidler. Kommuner, boligbyggelag og utbyggere i byene må gå i samarbeid med Husbanken for å få fram gode prosjekter.

Det er viktig at vi bygger fullverdige boliger

De boligene vi bygger nå skal stå i hundre år. I utjamningsmeldinga la Regjeringa vekt på at en minstestandard i boligmassen er viktig i fordelingspolitikken. Dette er ikke minst kommunenes oppgave – innafor byggeforskriftenes ramme. Mønsteret i bygging av små og store boliger er ikke det minst viktige. Her har kommunene krevende oppgaver. Det er de som må sikre en utbygging som tjener langsiktige interesser – ikke bare de økonomiske interessene på kort sikt. I sine regler har Husbanken en minstestandard. Jeg utfordrer kommunene til å utnytte mulighetene de har til å bruke reguleringsbestemmelser eller utbyggingsavtaler. Kommuner som sitter med kontroll over tomter kan knytte boligpolitiske bestemmelser til bruken av tomtegrunn. Dersom kommunene har behov for nye juridiske verktøy, er det viktig at det blir bragt fram til Planlovutvalget eller Boligutvalget som er i arbeid.

Når vi bygger by for de neste generasjoner er det også viktig at vi bygger estetisk godt og miljømessig forsvarlig. Kommunene har her ansvar og muligheter for å påvirke utviklingen. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en femårig handlingsplan som skal stimulere god design, arkitektur, byggeskikk og stedsforming. I en miljøvennlig bystruktur må byggeklossene være miljøvennlige. Regjeringen har gjort dette til sitt mål gjennom stortingsmeldinga om HABITAT II, om miljøhensyn i bolig- og byggesektoren. Programmet Økobygg er en innsats for å utvikle gode metoder for en miljømessig forsvarlig byggemåte. I departementet arbeider vi med en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren. Bransjen av byggere og brukere av boliger og bygg må spille en sentral rolle i arbeidet med en mer miljøvennlig utforming av boliger og byginger. Men det vil være en utfordring for kommunene å stimulere denne utviklingen – også gjennom bruk av sin myndighet i lovverket.

Det er viktig at boligstrøkene får en robust struktur

Med det mener jeg at vi bør blande ulike boligtyper og boligstørrelser, og det er også riktig å søke en blanding av eier- og organisasjonsformer. Det kan gi grunnlag for en variert befolkningssammensetning. Det er sunt i bydelene å ha variasjonsrikdom. Økonomiske forhold kan bidra til segregasjon etter sosiale skillelinjer. Bokonsentrasjon av sosiale eller etniske grupper kan vi ikke regulere bort eller hindre direkte. Men i en miljøby mener jeg at kommunens må legge til rette best mulig for variasjon, og bl a mønsteret i boligbyggingen er viktig.

I rapporten anbefaler faggruppa å satse mer på områderettet planlegging. Kvaliteter i boligområdene må få stor vekt. Områderettet planlegging kan utløse initiativ og framtidstro i bydelene. Kommunene kan få fram et felles grunnlag for de som bor og virker og vil bygge og investere i et boligstrøk, slik at de vet at det er trygt å satse og samarbeide om forbedringer av bymiljøet. Det offentlige kan selv viser vilje og satser. Offentlig støtte kan gi gode ringvirkninger i et lokalsamfunn. Faggruppa har forslag om forbedringer at Husbankens virkemidler, bl a støtte til arbeid med områdeplaner. Det skal vi vurdere – men som dere vet lover vi ikke noe som har budsjettvirkninger.

Byboliger er dyre

Boliger er dyre i byene – i alle fall i de mest etterspurte områdene. Når vi diskuterer boligkvalitet, boligbygging og byboliger må vi også snakke økonomi. Kostnadene kan ikke prates vekk – og de kan heller ikke gjemmes bort gjennom regulering i det lange løp.

Jeg vil peke på en del faktorer som bidrar til høye boutgifter – og knytte noen boligpolitiske kommentarer til dem – punkt for punkt.

Pkt. 1

Prisene er høye i byene, bl a fordi konkurransen om tomtegrunn er størst her. Stor konkurranse om sentral beliggenhet kan vi alltid få – men kommunenes planlegging og tilrettelegging både for boliger og næringsliv er en svært viktig faktor for hvor stor knappheten blir. Mer utbygging i attraktive områder og målbevisst innsats for at nye områder skal bli attraktive, er viktig for å skape bedre balanse i boligmarkedet. Det vil også bidra til en jamnere prisutvikling.

Pkt.2

Prisen på boliger blir selvsagt også høy når det er overskudd på arbeidsplasser og underdekning av boliger. OBOS-statistikk fra Oslo forteller at prisene i gjennomsnitt steg med 35 prosent i 1999.

Boligtilbudet blir svakt når det ikke foreligger planer for områdene som bør bygges ut, men boligbyggelag og utbyggere må vente på at kommunene gjør hjemmeleksa på overtid. Jeg tror at det vil være et viktig bidrag til boligsituasjonen om kommunene er mer langsiktige og mer konsistente i planleggingen av byen. Jeg vet at den politiske ledelsen i noen kommuner er engstelige for at stive planer skal hemme dynamisk byvekst. Men det som virkelig hemmer en sunn byutvikling er nettopp mangelen på langsiktig planlegging, mangelen på felles kjøreregler. Hvis vi gir de private klare og tydelige rammer som er trukket opp i bystyret, kan vi utnytte deres initiativ på en god måte. Når det ikke er planberedskap blir det ikke bygging, og boligprisene skyter til værs.

Pkt. 3

Med høyt press på boligmarkedet i storbyene er det vanskelig å se at boligprisene skal bli redusert med det første. Siden de fleste også har fått bedre råd de siste åra, fordi vi har et godt arbeidsmarked og siden rentenivået er relativt lavt, er det et bredt grunnlag for høy etterspørsel etter bolig og et høyt prisnivå.

Den positive siden av dette, er at det finnes store grupper med egenkapital til bolig. Utbyggere kan få et markedsmessig grunnlag for å bygge mange gode byboliger. Den muligheten bør kommunene gripe.

Byboliger for lavinntektsgrupper – kommunenes ansvar

Men dyre byboliger gjør det svært problematisk for de som er vanskelig stilt på boligmarkedet å etablere seg skikkelig. Det kan også skape nye problemer med segregasjon i boligmarkedet: At flere boligområder blir strøk for de velstående og at det blir mer vanskelig å fremme sosial variasjon.

I Regjeringas meldinger om boligetablering og utjamningspolitikken er det pekt på at dette er en viktig utfordring til kommunene - både i arbeid med reguleringssaker, i områderettet planlegging, i forhandlinger med utbyggere og i bruken av de sosiale virkemidlene vi har i boligpolitikken. Kommunene er utfordret til å samarbeide lokalt om handlingsplaner for boligetablering. Fra departementet og Husbanken er vi innstilt på at de kommunene som tar oppgavene på alvor skal merke det ved fordeling av midler. Regjeringa skal også å se nærmere på Husbankens tilskuddsordninger.

Dersom en skal gjennomføre en politikk som sikrer en variert befolkningssammensetning i ulike byområder, må den sosiale boligpolitikken virke. Den må prege kommunens planlegging og den må støttes av økonomiske virkemidler. Bruk av en aktiv tomtepolitikk er vesentlig. Mest effekt kan kommunen oppnå når den får innflytelse på bruk av grunn. Jeg er redd det offentlige gir fra seg et viktig virkemiddel i samfunnsutviklingen hvis en vil selge tomter til høyest mulig pris. Tomter er en strategisk ressurs som må utnyttes optimalt.

Husbanken har fått økte lånerammer og går nå ut med klare oppfordringer til kommunene om å utnytte ordningen med etableringslån overfor ungdom. Det er også mulig å få meget god lånefinansiering av fornuftige prosjekter i byene.

Behovet for rimelige utleieboliger til de med svak økonomi krever at mange gode krefter går sammen. Husbanken kan gi tilskudd, kommunene kan stille med rimelige tomter, en organisasjon kan ta på seg driften på et ikke-kommersielt grunnlag og kommunen kan legge opp en formidling av boligene til dem som trenger det. Ungdom kan trenge utleiebolig et par år, andre trenger det lenge. Boliger organisert som Ungbo-tilbudet kan være god hjelp for mange. De som trenger en permanent boligstøtte kan også få tilskudd til etablering og kjøp. Det er nødvendig å se kostnader og tilskuddssatser i lys av kostnadsnivået i byene.

Bostøtten spiller en viktig rolle i en sosial boligpolitikk. Det er om lag 100 000 mennesker som mottar bostøtte fra Husbanken og flere kommuner har egne bostøtteordninger. Bostøtten kan bidra til at de som har svak økonomi kan bo vegg i vegg med dem som har andre økonomiske muligheter. Regjeringa har i Utjamningsmeldinga sagt at den vil vurdere utvidelser og forbedringer av bostøtten. Den kunne da bedre enn i dag gi folk trygghet til å etablere seg i en skikkelig bolig, og samtidig være et sikkerhetsnett når rentene beveger seg, arbeidsinntekten sviker eller leiene går opp.

Det er mange elementer i en sosial boligpolitikk. Kommunenes innsats og forpliktelse er en side. På hvilken måte staten skal bidra er en annen. Boligutvalget som Regjeringen har satt ned skal gå gjennom hele situasjonen og se på veien videre. Boligsituasjonen i byene er en viktig del av mandatet. Kommunesektoren og organisasjoner er trukket inn i en referansegruppe som skal bidra til utvalgets arbeid. Vi har noen viktige by- og boligpolitiske år framfor oss.

Takk for oppmerksomheten!