Politisk rådgiver Guri Størvold

Nordisk råd - møte i Midtengruppen

25. januar 2000

Innledning

Takk for at jeg fikk komme hit for å avgi en liten rapport fra det vi bruker å kalle "regjeringens distriktspolitiske laboratorium". Vi i KRD er opptatt av å tenke nytt, og at ingenting skal väre uprøvd i arbeidet med vår visjon om at hele Norge skal blomstre. Mange av dere har sikkert en oppfattning om at vi i Norge på mange måter har lykkes med distriktspolitikken - og det har vi nok på noen områder. Men det er nok også sånn at vi daglig ligger i krig med de tunge sentraliseringskreftene i samfunnet - og at mange av de slagene taper vi.

Jeg har blitt bedt om å si noe om de grepene vi gjør i den distriktspolitiske innsatsen hjemme. Og da kan jeg kanskje innlede med å si at det viktigste vi har gjort etter at vi kom i regjering høsten 97, er ganske enkelt å sette distriktspolitikk på dagsorden. Ikke siden Senterpartiet sist satt i regjering på begynnelsen av 90-tallet (Johan J. Jakobsen var kommunalminister med ansvar for distriktspolitikken), har distriktspolitikk vært ett så hett tema. Ikke har det vært satt på dagsorden fra noen annen regjering, ikke har det vært bevilget store summer til det, og ikke har det vært lagt noe særlig prestisje i dette politikkområdet.

Utgangspunkt for norsk distrikts- og regionalpolitikk

Hva er så utgangspunktet for norsk regional- og distriktspolitikk. Det går selvfølgelig ann å si at vi driver en aktiv distrikts- og regionalpolitikk fordi vi har lav befolkningstetthet og befolkningsnedgang. Men den viktigste årsaken til at vi driver distriktspolitkk er selvfølgelig at vi vil skape et godt samfunn. Da er valgfrihet for enkeltmennesket viktig. Folk skal ha en reell mulighet til å kunne velge hvor de vil bo. Til nå har unge folk blitt eksportert til byene, og blitt fratatt sin valgfrihet gjennom en sentraliserende politikk. Valgfrihet er et slagord i tida, og vi har også gjort valgfrihet til et slagord for en aktiv distriktspolitkk. Vi har flere undersøkelser som viser at mange flere unge vil bosette seg på hjemstedet enn de som faktisk gjør det. Vi fikk også utført en MMI-undersökelsen om bostedspreferanser i fjor høst. Denne undersøkelsen viste at 50% av bybefolkningen kunne tenke seg å bosette seg i Distrikts-Norge. Disse tallene overrasket oss, men viser at vi har et enormt potensiale for å kunne nå vårt mål. Men det er samtidig en stor utfordring, fordi dette også viser at svært mange mennesker ikke har reell valgfrihet i forhold til bosetting.

Det finnes også andre grunner til å drive en aktiv distriktspolitikk. Ved å opprettholde bosetningen i alle deler av landet er vi med på å ta vare på viktige kulturelle tradisjoner – dette knytter bånd både mellom mennesker - men også bakover i tid - den enkelte føler seg som en del av en større helhet – og har en identitet. Distriktspolitikk er derfor også et middel til å skape tilhørighet lokalt, men også nasjonalt. Det er sagt om dagens ungdomsgenerasjon, som lever i en "global village", at “vi trenger både røtter og vinger”. Vinger, som kan bringe oss rundt i verden er vi allerede utstyrt med, mens røtter kan vi få gjennom tilhørigheten til det lokale.

Den politiske plattformen for den nåværende regjerings distrikts- og regionalpolitik finner vi i Voksensåserklæringen. I den heter det at En sentrumsregjering vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres. Det er en viktig målsetting for en sentrumsregjering å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Videre sies det at vi skal gradvis redusere - og etter hvert snu flyttestrømmen til sentrale strøk.

Og vi tror på det! Kommunal- og regionalminister Enoksen sa på en konferanse med de tunge aktørene i næringslivet (NHO) at han mente det ville bo flere mennesker i distriktene i år 2020 enn i dag. Det vakte latter - men den som ler sist ler best. Alt i alt viser dette at denne Regjering har høye ambisjoner på det regional – og distriktspolitiske feltet. Viljen er tilstede, de rette politikerne sitt i førersetet, så da gjenstår det bare å finne de riktige virkemidlene og å få politisk flertall for våre forslag.

Årsaken til at vi er så optimistiske, er at vi ser en del interessante utviklingstrekk i samfunnet.

Noen stikkord:

• Vi er på vei fra informasjonssamfunnet til følelsessamfunnet, hvor folk prioriterer annerledes
• I USA ser vi en trend som dreier seg om å flytte fra byen, nedprioritere karriere, opprioritere familien og leve mer i pakt med naturen. Dette kalles for downshifting.
• I Norge ser vi at etterspørselen etter småbruk i distriktene har eksplodert.
• Mange ting tyder på at folk nå blir mer opptatt av livvsstil og det gode liv, som man kan realisere i distriktene.

Fra mitt ståsted ser jeg at det er helt nødvendig å snu flyttestrømmen for å kunne skape et godt samfunn. Sentraliseringen har en høy pris. Vi ser det blant annet innenfor boligsektoren, som mitt departement også har vi ansvar for. Det er et betydelig press på de store byene, noe som også fører til miljøproblemer, sosiale utfordringer og utfordringer knytta til en rask nok utbygging av servicetilbud i pressområder. Det er en stor utfordring å skape forståelse for at en god distriktspolitikk også er nødvendig for at vi skal få til en god bypolitikk.

Norsk distriktspolitikk

Norsk distrikts- og regionalpolitikk blir ofte delt i to – den smale distriktspolitikken og den brede distriktspolitikken. Den lille distriktspolitikken er de virkemidlene som forvaltes av mitt departement. Dette er virkemidler som tradisjonelt har vært rettet inn mot næringsutvikling. Den store distriktspolitikken omfatter den distriktspolitiske innsatsen på alle politikkområder.

I tillegg har vi i det siste begynt å snakke om den "dype distriktspolitikken". Den handler om tro og visjoner. Er det slik at vi egentlig tror landsbygda har ei framtid? Det er viktig for folk å få lov til å tro på at også neste generasjon skal ha mulighet til ei fremtid i distriktene. Dette handler om holdninger til distriktene, og sjøltillit hos de som bor der. Det handler om at folk skal kunne slå seg på brystet å si: jeg kommer fra Gausdal, Tinn eller Sprova - og jeg er stolt av det!

Fordi vi mener at også den dype distriktspolitikken, altså holdningene som ligger i bunnen, er viktig, så hadde vi i fjor en holdningskampanje i regi av KRD. Vi brukte 9 millioner kroner til å profilere og markedsføre det gode livet i distrikts-Norge. Kall det gjerne reklame - og reklame trenger distriktene.

Regjeringen har altså innledet en distriktspolitisk snuoperasjon for "å ta hele landet i bruk" - og er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsing på mange år. Det er tre innsatsområder som vil bli prioritert:

Innenfor den smale distriktspolitikken:

Satsing på nye kunnskapsbaserte virksomheter (bedriftsfokusering) Innsatsen for å hjelpe fram de konkurransedyktige, framtidsrettede og kunnskapsbaserte virksomhetene som distriktene trenger - skal styrkes. Disse vil ha avgjørende betydning for utviklingen av det øvrige næringslivet - men er i dag sterkt underrepresentert i distriktene. Det er også innen kunnskapsbasert virksomhet at vi finner svært mange av de nye arbeidsplassene ungdom utdanner seg for. Vi vet også at halvparten av de bedriftene som vil stå for sysselsetting og verdiskapning om 20 år, enda ikke er skapt. Det gir oss muligheter for å drive en politikk slik at etablererne av disse bedriftene vil velge distriktene.

Personfokusering Strategisk fokusering på ungdom og kvinner og til(bake)flyttere skal videreutvikles. Disse målgruppene er helt avgjørende for distriktenes framtid. Lite annet nytter hvis ikke flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo og satse i distriktene.

Innenfor den brede distriktspolitikken

Satsing på en samlet og helhetlig offentlig innsats (den brede distriktspolitikken og regionalt samarbeid) En samlet og helhetlig offentlig innsats er viktig for utviklingen i distriktene – derfor må innholdet i alle politikkområder støtte opp om målene i distrikts- og regionalpolitikken. Det er helheten i Regjeringens politikk som avgjør hvordan resultatet blir. Vi kan ikke fortsette som för med at regjeringa tar med en hånd og gir med en annen.

Denne regjeringen har gitt KRD status som samordningsdepartement for distriktspolitiske saker. Dette betyr at vi har mulighet til å gripe inn i prosesser i andre departementer, om vi ser at distriktene blir skadelidende. Vi vil da i første omgang kreve at det blir gjennomført distriktspolitiske konsekvensutredninger.

Satsing på nye kunnskapsbaserte virksomheter

Det er utnyttelse av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for det bosettingsmønsteret og velferdssamfunnet vi i dag har i Norge. Det ligger fortsatt store muligheter for økt verdiskapning i det etablerte næringslivet i distriktene. Mye tyder på at den viktigste utfordringen i kampen om bosettingsmønsteret - etter hvert blir "kampen om kompetansen". Det gir grunn til bekymring - når forskning viser at distriktenes næringsliv ligger vesentlig under gjennomsnittet - når det gjelder andelen ansatte med høyere utdannelse. Virkemiddelbruken rettes derfor inn mot tiltak som kan bidra til at distriktene ikke blir hengende etter i utviklingen av nye kunnskapstunge virksomheter.

Regjeringens satsing på "næringshager" - er et godt eksempel på nye typer tiltak - for å fremme kunnskapsbasert virksomhet i distriktene. Satsingen er ett av tiltakene som kan gi interessante jobbmuligheter for ungdom. Næringshager skal tilby attraktive lokaler for nye kompetansebedrifter med god tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi - ulike fellestjenester - og ikke minst et utviklende faglig og sosialt miljø. Næringshagene vil også kunne tilby muligheter for fjernundervisning og telependling. 30 hager skal bygges opp i løpet av ett par år, håper vi.

Personfokusering

Framtidsmulighetene er dårlige for samfunn med for lave andeler av ungdom og kvinner. Departementet betrakter denne personfokuseringen som et nytt og viktig hovedgrep i den distriktspolitiske innsatsen.

Ungdomssatsing

Vi har lenge forstått at det er de unge som reiser fra distriktene, likevel har det stort sett vært ført en politikk som om det var middelaldrede folk som pakket kofferten sin og reiste. Den viktigste grunnen tror jeg er at distriktspolitkk til nå har vært definert som næringspolitikk, og det er politikere som har styrt med dette som ikke har skjønt hva som er viktig for ungdom. Ungdom er nå målgruppe nummer en i distriktspolitikken.

Den norske forfatterinnen Cora Sandel skal engang ha sagt « Når man er ung, lengter man ut; når man er gammel, lengter man hjem.» På mange måter fanger det mye opp av det som er utfordringen i distriktene i dag. Mange unge i distriktene lengter ut , men mange lengter også tilbake etter endt utdannelse eller etter å ha arbeidet hjemme fra noen år. Problemet er at mange unge flytter ut, mens så få flytter tilbake. Fordi de ikke har - eller opplever at de har valgfrihet. Det er selvfølgelig ikke noe galt i at man drar ut i verden når man er ung, det skal man, men utfordringen er å få flere unge tilbake til distriktene etter man har vært ute å tatt utdannelse eller arbeidet noen år. Ungdom skal ha hjemstedet som base og verden som mål. Eller for å si det på en annen måte når man «lengter hjem», (men helst før man er blitt altfor gammel) skal man ha muligheten til å flytte hjem.

Dersom Regjeringens bosettingsmål skal nås - må de store barnekullene fram til tidlig i 70-årene - som nå er i ferd med å etablere seg - gis reell mulighet til å bosette seg i distriktene. Hvis disse slår seg ned i sentrale byområder - reduseres sannsynligheten for at neste generasjon etablerer seg i distriktene. Kampen om ungdommen står derfor nå!

Det er en utfordring å gi ungdommen en tilknytning til hjemstedet - slik at de som ønsker seg tilbake etter noen år andre steder – har den muligheten. Mange unge ønsker å bo i distriktene, men mangel på relevante jobbmuligheter, - særlig for de med høy utdannelse - gjør dette vanskelig. I kombinasjon med å stimulere til nyinnflytting er derfor det å tilrettelegge for tilbakeflytting en av våre største utfordringer. Nyinnflyttere er kanskje den viktigste gruppen. Skal vi lykkes i å snu flyttestrømmen må vi ha flere fra sentrale strøk til å bosette seg i distriktene. Kan du tenke deg ett dårligere sted å bosette seg enn den bygda alle de unge blir igjen i - og ingen nye kommer inn?

For å gjøre det interessant for unge å bosette seg ut i distriktene, er det viktig at vi tenker bredt - det er nemlig ikke bare arbeidsplassen som avgjør hvor de unge bosetter seg. Valg av bosted handler også om kultur, fritidstilbud, sosiale nettverk, utdanningstilbud, kommunikasjon - og hvor man finner kjærlighet da (dette er vanskelig å styre med politiske virkemidler – men de andre faktorene kan vi påvirke). Vi må skape den moderne bygda der ungdom vil bo – og da må vi kanskje våge å endre på en del ting også.

En viktig strategi for KRD i utformingen av framtidas distriktspolitikk blir dermed medvirkning fra de unge. Mer makt til ungdom må til for å skape den bygda hvor ungdom vil bo.Dessuten er ungdom kreative og nytenkende. Inge Lönning, nestleder i Høyre og stortingsrepresentant har sagt: Det finnes nesten ikke ett godt eksempel på at middelaldrede menn har tenkt en original tanke. Poenget er at vi ikke kan endre ungdomskulturen (urban, del av en global village), derfor må vi endre på virkemiddlene våre. Det er også viktig at vi satser på unge i alle aldre - ikke bare de som har fylt 25 år og er viktig som barneprodusenter og arbeidskraft.

Vi har sagt at kommunene er den viktigste brikken i dette spillet – de sitter med nøkkelen til å¨snu flyttestrømmen. Derfor har vi også satt i gang et utkantkommuneprosjekt. Dette er et slags støtteprogram for de 70 kommunene som har hatt størst nedgang i folketallet de siste ti årene. Det dreier seg ikke først og fremst om penger, men mer om veiledning og ideutvikling. Syv av disse kommunene er plukket ut til å teste ut alle mulige ideer de måtte komme opp med – disse kommunene kaller vi pilotkommunene.

Kvinnesatsingen

Også kvinnesatsingen vår er viktig. Det er fortsatt kvinneunderskudd i mange av landets kommuner. Godt over halvparten av kommunene - de fleste av disse er distriktskommuner - har underskudd på kvinner i alderen 20-39 år. Kvinnesatsingen har vært en viktig del av distriktspolitikken i mange år - men nå står vi overfor flere og nye utfordringer. Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning - og bostedsvalg er bl.a. knyttet til muligheten for utdanningsrelevant arbeid. Av tiltak vi har satt inn er

• Distriktskvinneåret. En holdningsretta markering av kvinner i distrikta. Året ble brukt til å avholde seminarer, og debattere hvilken landsbygd kvinner ønsker seg.
• Vi har også innført øremerking av nøringsretta midler til kvinner. Dette er det eneste som sikrer at kvinner også får hjelp og støtte til å sette sine forretningsideer ut i livet.

En annen viktig strategi for oss har også vært det vi kaller “Å åpne landsbygda.”. Dette handler om å gjøre det enklere for folk å få seg et lite gårdsbruk ute i distriktene. Vi ønsker færre passive eiere og feriehus, og regjeringen har derfor gått inn for å stramme inn på pliktene som er knyttet til eiendomsretten – altså boplikten. Å åpne landsbygda handler også om åpenhet og toleranse i bygdesamfunnet. Vi må bekjempe den berømte Janteloven, som i mange distrikter er altfor sterk.

Den store distrikspolitikken

Man kan for enkelhets skyld dele regjeringens politikk i tre: en næringsrettet vekstpolitikk, infrastrukturpolitikk og en velferdspolitikk. Det er innenfor denne trekanten som vi vil legge opp en strategi for den store regional og distriktspolitikken. Vår strategi er to delt – stikkordmessig vil jeg bruke to ord – regionalisering og rettigheter. Med regionalisering tenker jeg på en politikk med regionalt vekstfokus - mer makt, myndighet og ressurser skal forbli på det regionale nivået,dvs. fylkeskommuner og kommuner. Vi er opptatt av at mere av verdiskapningen skal forbli lokalt og at lokalsamfunnene skal få større råderett over naturressursene. Dette fordi vi mener at fornuften er omtrent likt fordelt over hele landet.

Med rettigheter menes en politikk med et nasjonalt fordelingsfokus. Utgangspunktet for den store distriktspolitikken vil også være at man skal arbeide medstrøms dvs at vi aksepterer hovedpremissene for den generelle samfunnsutviklingen som økt internasjonal konkurranse og markedsorientering. Vi må gjøre det beste ut av det - ett eksempel er at vi bruker moteordet valgfrihet. Vi må rydde rom for distriktene innenfor de store samfunnstrendene.

Regionalisering vil si en poltikk som er differensiert utfra regionale mål og delegerte virkemidler. Dette kan egne seg for en vekst og innovasjonsrelatert politikk hvor regione (fylkene) har større makt enn i dag. I tillegg til stimulanser direkte og indirekte overfor næringslivet vil også deler av høyere utdanning og samferdsel/kommunikajsoner kunne inngå. SND har allerede kommet et stykke på vei. SND er Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som blant annet forvalter de bedriftsrettede distriktspolitiske virkemidlene. SND fikk ved en omorganisering for noen år siden en svært desentralisert struktur ved at man etablerte regionale kontorer. De regionale kontorene har egne lokale styrer.

Rettigheter kan legges i bunnen for velferdspolitikken og deler av infrastrukturpolitikken hvor de nasjonale beslutningene om fordeling og finansieringsmåtene vil være så sentrale at kommuner, fylker eller landsdeler ikke har noen naturlig plass i utformingen av politikken. På samme måte som i lanseringen av digital allemannsrett og til hvis grad i samband med tilgjengelighet til tjenester i lokaliseringspolitikken, så må vi forsøke å vri oppmerksomheten vekk fra enkelte rådene holdninger som »vær-snill-mot-distriktene» . Det er en selvfølgelighet at offentlige goder bygges ut og vedlikeholdes i samme takt for alle landets innbyggere - uavhengig av brukernes adresser. Tilgangen til samfunnsgoder skal være tilnærmet lik for alle uavhengig av bosted – så får man heller i etterkant diskutere finansiering og organisering.

I den brede distrikstpolitikken har vi arbeidet etter tre linjer så langt.

Mer distrikts- og regionalpolitikk i sektorpolitikken. Den regionale dimensjonen i sektorpolitikken må forsterkes. På dette feltet har vi kommet et stykke på vei – men vi føler nok at vi fremdeles i for stor grad arbeider med avbøtende og kompensatoriske tiltak. For å få et bedre grep på dette er arbeidet med statsbudsjettet viktig.

Mer desentralisering og større handlingsrom for regionale aktører. Det er aktuelt å se nærmere på om utvalgte deler av statsektorens virkemidler i større grad kan forvaltes iht. regionale mål og strategier.

En samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet. Vi har vært vitne til at tiltak innenfor forskjellige sektorer som isolert sett har vært fornuftige - har i sum bli et problem for distriktene. Regjeringen har derfor vedtatt at det skal utvikles en samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet. En viktig del av denne er at statlige oppgaver som dekker hele landet - i økende grad skal lokaliseres utenfor Oslo - og at nye statlige oppgaver skal plasseres utenfor Oslo. Denne lokaliseringspolitikken er vedtatt av regjeringen.

Digital allemannsrett og sjømat

Mot slutten av mitt innlegg ønsker jeg å komme innpå to konkrete saker som vil få stor betydning for våre distrikter. Det ene er den digitale allemannsretten og det andre er sjømat.

Digital allemannsrett (begrep vi har lånt av våre svenske venner)

Den digitale allemannsretten knytter seg direkte til den rettighetsstrategien som jeg nevnte tidligere. Kort fortalt går den digitale allemannsretten ut på at alle husstander i Norge skal ha tilgang til bredbåndsnettet til lik pris og lik utbyggingstakt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien eller IKT har og vil i framtiden ha en stor betydning for oss alle – uansett hvor vi måtte bo. For at nye tjenester som e-handel, fjernundervisning, telemedisin, digital TV skal bli allment tilgjengelig må den elektroniske overføringskapasiteten være stor – og lik over hele landet.

Vi vet at IKT representerer nye muligheter for distriktene. Dette er det nye verktøyet vi har, som gjør at vi har et bedre utgangspunkt enn noen gang for å kunne snu flyttestrømmen.

IKT vil kunne lette tilgangen til varer og tjenester. Banker, butikker, forsikringsselskap vil kunne tilby sine varer over nettet. E-handel gir muligheter for økt spesialisering i varehandelen og en letter tilgang til markeder, noe som gjør det lettere for små enheter å konkurrere. Fagmiljø er viktige for trivselen. En satsing på IKT i distriktene kan bidra til å skape slike miljøer. IKT kan bidra til å skape kunnskapsintensive arbeidsplasser i distriktene som er basert på lokale fortrinn og ressurser. Nye tjenester og nye former for samhandling vil redusere avstandsulempene i distriktene. Infrastruktur for IKT er derfor et viktig tema innen distriktspolitikken.

Sjømat

Vi i Norge ønsker å opprettholde vår høye levestandard og romslige økonomi også når oljeressursene krymper inn. Spørsmålet blir da hvordan ? Et område som peker seg ut er havbruk. I en rapport fra NTNU i Trondheim pekes det på at Norge har en rekke naturgitte fortrinn når det gjelder havbruk - som et stort, uforurenset og passe beskyttet kystfarvann, et sunt klima for produksjon av høyverdig sjømat og store arealer for dyrking av marin plantebiomasse. Havbruket utnytter videre selvfornyende prosesser i naturen. Med den befolkningsutvikling vi må vente vil behovet for høyverdig protein fremstilt på bærekraftig vis øke kraftig. Vann og dyrkbare arealer kan imidlertid bli begrensende faktorer for tilstrekkelig produksjon.

Norsk havbruksnæring har følgelig gode forutsetninger for å være internasjonalt konkurransedyktig når det gjelder leveranse av mat, energi og råstoffer på bærekraftigvis. Rapporten viser at næringen i 2030 kan ha en verdiskapning på 240 mrd. kr (målt i 1999-kroner). Denne næringen vil kunne være med på opprettholde bosettingen langs kysten, men det er også slik - at for å utnytte denne muligheten trenger vi folk langs kysten.

Avslutning

Jeg er optimistisk på vegne av distriktene. Jeg tror vi går mot lysere tider. Og helt til slutt: Don't ever give up.

Takk for oppmerksomheten.