Bruk av arbeidsmarkedsetatens kunnskaper i økt satsing på etter- og videreutdanning

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Rapport | Dato: 13.03.1998

Bruk av arbeidsmarkedsetatens kunnskaper i økt satsing på etter- og videreutdanning

Innhold

2. Arbeidsmarkedsetaten som informasjonsbase

3. Arbeidsmarkedsetatens rolle i å organisere og gjennomføre opplæringstiltak 4. Vikarbehov i tilknytning til reformen 5. Økonomiske og administrative forutsetninger 6. Oppsummering Vedlegg:

1. Bakgrunn

Regjeringen nedsatte i 1996 et utvalg for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og voksenopplæring ("Buer-utvalget"). På grunnlag av utvalgets rapport (NOU 1997: 25 "Ny kompetanse") ga regjeringen sin analyse og vurdering av kompetansebehovene i arbeids-og samfunnslivet i St. meld nr. 42 (1997-98) "Kompetansereformen". Meldingen skal etter planen behandles i Stortinget i løpet av høstsesjonen.

Det er lagt til grunn at reformen skal omfatte alle voksne, både de som er i arbeidsstyrken og de som er utenfor. Den skal gjennomføres som en prosess der både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige skal bidra til finansiering, organisering, tilrettelegging, utvikling og gjennomføring. Opplæringen skal tilrettelegges og bygge på den enkeltes kompetanse, både den som allerede er dokumentert gjennom grunnutdanning og realkompetanse.

Dagens ansvarsdeling, der hovedansvaret for kompetanseutviklingen i arbeidslivet ligger hos arbeidslivets parter mens det offentlige har ansvaret for grunnutdanningstilbudet, skal ikke endres.

Opplæring på grunnskolens og videregående nivå. Voksne som ikke har fullført grunnskoleopplæring og/eller videregående opplæring, skal få tilbud om dette. Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og samlede kompetanse og legges til rette både organisatorisk og metodisk for å møte voksnes behov. Stortingsmeldingen understreker at det må utvikles tilbud som gjør det mulig å gjennomføre opplæring som bygger på en veksling mellom arbeid og studier. Det er foreslått at fylkeskommunene skal får en lovfestet plikt til å gi tilbud om videregående opplæring til voksne som ikke har dette fra før.

Rett til permisjon. Regjeringen legger opp til en lovgivning som gir individuell rett til utdanningspermisjon. Loven skal sikre balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Det blir understreket at loven må ta hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering.

Dokumentasjon av realkompetanse. Det er forutsatt at det skal etableres et system for dokumentasjon av realkompetanse. For å styrke mulighetene til å få dokumentert realkompetanse i forhold til de offentlige dokumentasjonsordningene, foreslår regjeringen følgende tiltak:
- Privatistordningene i grunnutdanningen skal opprettholdes og videreutvikles. Det skal være anledning til å avlegge privatisteksamener innenfor alle fagområder der dette er praktisk mulig. Dokumentasjonsordningen i fagopplæringen (§ 20) videreføres etter dagens ordning.
- Det skal utvikles dokumentasjonsordninger blant annet for kompetanse ervervet gjennom arbeid. Regjeringen skisserer en rådgivende instans for fastsetting av realkompetanse. Instansen vil kunne gi råd til utdanningsinstitusjonene som fastsetter om kompetansen er likeverdig.

Fleksible tilbud og arbeidsplassen som læringsarena. NOUen og stortingsmeldingen vektlegger betydningen av å utvikle opplæringstilbud som utnytter arbeidsplassen som læringsarena. I stortingsmeldingen nevnes samarbeidsprosjekter mellom arbeidsliv og opplæringstilbydere og eventuelt en tilskuddsordning for å støtte kompetanseutviklingsprogrammer.

Tilbydere av opplæring. I meldingen ser regjeringen for seg at mye av opplæringen vil bli ivaretatt av arbeidslivets egne krefter. Utdanningssystemets rolle blir imidlertid vektlagt:
- Regelverk, pedagogiske metoder, organisering og styring skal gjennomgås for å tilpasse grunnskole, videregående opplæring og høyere utdanning til kompetansereformen.
- Regelverket for institusjoner innenfor høyere utdanning skal mykes opp, slik at institusjonene bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet.
- Samspillet mellom det offentlige utdanningssystemet og andre tilbydere av utdanning skal styrkes.
- Ressurssentervirksomheten skal utvikles til en integrert del av alle videregående skoler, særlig med sikte på å stimulere kompetanseutviklingen i små og mellomstore bedrifter og i enmannsbedrifter.

Informasjon. Meldingen legger til grunn at det skal utarbeides en informasjonsplan for reformen som helhet. En sentral instans får ansvar for å legge til rette for at informasjon om utdanningsmuligheter blir lett tilgjengelig. I nært samarbeid med berørte parter vil det bli satt i gang et prosjekt for utvikling av en sentral database for utdanningsinformasjon.

1.1. Arbeidsmarkedsetatens rolle i reformen

Arbeidsmarkedsetaten kan på flere områder bidra i gjennomføringen av reformen. I stortingsmeldingen ga regjeringen derfor uttrykk for at den er innstilt på å utrede hvordan arbeidsmarkedsetatens kunnskaper om arbeidsmarkedet kan brukes i økt satsing på kompetanseutvikling.

I fellesbrev av 13.03.98 til statsministeren ga Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon uttrykk for at arbeidsmarkedsetaten vil være en viktig aktør i etterutdanningsreformen (NOU 1997:25 "Ny kompetanse). LO og NHO ba derfor at en måtte utrede hvordan arbeidsmarkedsetaten, i samvirke med arbeidsmarkedets parter, kan bidra i gjennomføringen av reformen.

I sitt svarbrev sluttet statsministeren seg i hovedsak til synspunktene fra LO og NHO. På bakgrunn av dette ble Arbeidsdirektoratet bedt om å lede et utvalg som skal utrede arbeidsmarkedsetatens bidrag til etterutdanningsreformen. Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norsk Lærerlag, Kommunenes Sentralforbund og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble invitert til å delta i arbeidet. Fristen for arbeidet ble av Arbeids- og administrasjonsdepartementet satt til 31. oktober 1998.

1.2. Arbeidsgruppe og mandat

På denne bakgrunnen ble det etablert en arbeidsgruppe med denne sammensetningen:

Ted Hanisch, Arbeidsdirektoratet Liv Undheim, Landsorganisasjonen i Norge Helge Løvdal, Næringslivets Hovedorganisasjon Gunvor Strømsheim, Akademikernes Fellesorganisasjon Nina Garm / Bernhard Grønnevik, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Paul Karlsen, Norsk Lærerlag Kåre Kjølle, Kommunenes Sentralforbund Jan T. Løkken, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon Berit Alfsen, Arbeidsdirektoratet Eli Sundby, Arbeidsdirektoratet Jon Stebergløkken, Arbeidsdirektoratet

I første møte ble arbeidsgruppens mandat konkretisert slik:

Gjennom sin kunnskap om arbeidsmarkedets behov og sin brede kontaktflate mot både arbeidslivets parter og utdanningsmyndighetene vil arbeidsmarkedsetaten være en aktør i gjennomføringen av etterutdanningsreformen.

Gruppen skal komme med forslag til hvordan arbeidsmarkedsetatens kompetanse kan benyttes i gjennomføringen av etterutdanningsreformen.

Det vil særlig være aktuelt å utarbeide forslag innenfor områder som

Arbeidsmarkedsetaten som informasjonsbase. Veiledning overfor arbeidstakere som søker etterutdanning og bedrifter/virksomheter som har behov for å styrke de ansattes kompetanse.
Arbeidsmarkedsetatens erfaringer og kompetanse med hensyn til utvikling og kjøp av tilrettelagte kurs.
Tiltak med sikte på å styrke samspillet mellom arbeidsmarkedsetaten og partene.
Etatens muligheter for å dekke det behovet for vikarer som vil oppstå i kjølvannet av reformen.

Det er avholdt tre møter i arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen anser at arbeidsmarkedsetaten vil ha en viktig, men begrenset rolle i gjennomføringen av reformen. De viktigste funksjonene er etter gruppens oppfatning knyttet til å dekke vikarbehov, å gi informasjon og veiledning om yrker og utdanning til enkeltpersoner og bedrifter og å ha en samordnende funksjon mellom arbeidsmarkedet og de ulike utdanningstilbyderne.

2. Arbeidsmarkedsetaten som informasjonsbase

Arbeidsmarkedsetatens hovedmålgrupper er arbeidsgivere som vil rekruttere arbeidskraft, arbeidsledige arbeidssøkere, yrkeshemmede og jobbskiftere. Etter sysselsettingsloven er etaten imidlertid forpliktet til å gi informasjon og veiledning om yrker, utdanning og arbeidsmarked til alle som har behov for slike opplysninger. Samtidig har også grunnskolen og videregående skole ansvar for å gi yrkes- og utdanningsveiledning til sine elever. Både skoleverket og arbeidsmarkedsetaten har med andre ord et ansvar for å gi informasjon og veiledning om yrker og utdanning.

Arbeidsmarkedsetaten samarbeider med myndigheter på alle nivåer når det gjelder oppdatering og utvikling av yrkesorienterende materiell og utarbeiding av studieplaner for opplæring av veiledere i skole, arbeidsmarkedsetat og opplæringsansvarlige i bedrifter.

2.1. Informasjon gjennom bruk av teknologi

Arbeidsmarkedsetatens informasjon om yrker og utdanning er i stor grad basert på selvbetjeningsløsninger der publikum kan finne nødvendig informasjon i trykksaker eller elektroniske medier. Det er hver dag ca. 40.000 oppslag på etatens internett-tjenester. Stillingsbasen inneholder i gjennomsnitt ca. 13.000 ledige stillinger. Det er utviklet nye internett-tilbud, blant annet selvregisterering på nett både for arbeidsgivere og arbeidssøkere. Dette bidrar sterkt til å forenkle informasjonsutvekslingen.

Eksisterende metoder/modeller for informasjon og veiledning kan videreutvikles slik at de blir bedre tilpasset voksne som har behov for mer kompetanse. Følgende bidrag er her av spesiell interesse:

Internett-tjenester, blant annet i form av selvregisterering på nett både for arbeidsgivere og arbeidssøkere, noe som vil forenkle deler av informasjonsutvekslingen.
Programmet "Veivalg" vil foreligge i ny versjon på internett i januar 1999. Denne databasen inneholder løpende oppdatert informasjon om yrker og utdanning. Samtidig gir den oversikt over ledige skole- og lærlingeplasser. Databasen blir utviklet og vedlikeholdt i et samarbeid mellom Nasjonalt læremiddelsenter (NLS) og Arbeidsdirektoratet, hvor Arbeidsdirektoratet har ansvaret for all yrkesinformasjon.
Utdanningsinformasjon i form av boken "Mer utdanning?". Denne vil foreligge i papirbasert versjon, på CD-rom og på internett, og kan også utvides med en samlet oversikt over bl.a. kompetansegivende utdanning tilrettelagt for voksne.
Informasjonsmateriell/brosjyrer for selvbetjening og til bruk i veiledningen overfor andre målgrupper og bedrifter/organisasjoner

Selv om det foreligger en rekke relevante informasjonskilder kan behovene som følger av etterutdanningsreformen tilsi at det bør bygges ut informasjon og veiledning som en ny servicerutine i arbeidsmarkedsetaten - en "kompetanseavklarings-prosess", hvor målet ikke bare er å rekruttere arbeidskraft, men også å beholde og videreutvikle de ansattes kompetanse i de bedriftene der de arbeider.

Det er behov for å utarbeide informasjonsmateriell/brosjyrer, "Mer utdanning" må videreutvikles og eksisterende metoder/opplegg for informasjon, kartlegging og veiledning må justeres.

Samtidig foreslås det at arbeidsmarkedsetaten i samarbeid med arbeidslivets parter utarbeider felles informasjon om den bistanden etaten kan yte overfor arbeidsgivere, arbeidstakere og arbeidssøkere for å realisere etterutdanningsreformen. Denne tjenesten kan både ytes gjennom elektroniske løsninger og ved arbeidskontorene. Målet vil være å sikre maksimalt samsvar mellom bedriftenes og den enkeltes behov både på kort og lang sikt. I samarbeid med partene må det etableres rutiner som ivaretar dette formålet.

2.2. Yrkes- og utdanningsveiledning til individer og bedrifter. Kartlegging av arbeidssøkernes kompetanse

I de tilfellene der ren informasjon ikke er tilstrekkelig gir arbeidskontorene tilbud om individuell eller gruppebasert veiledning. Målet er at veiledningen skal gi klargjøring og innsikt i spørsmål som dreier seg om utdanning/opplæring og andre forhold som påvirker den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet. Mer omfattende veiledning er i all hovedsak konsentrert om arbeidsledige og yrkeshemmede.

I dag er ressursene i stor grad konsentrert om arbeidsledige og jobbskiftere. Arbeidsmarkedsetaten fungerer med andre ord ikke som et generelt veiledningskontor når det det gelder etterutdanning. Med sitt brede kontaktnett både til utdanningsinstitusjoner og mot arbeidsmarkedet, anser imidlertid arbeidsgruppen at arbeidsmarkedsetaten har et godt utgangspunkt for å utvide virksomheten overfor sysselsatte som har behov for etterutdanning.

Arbeidsgivere og bedrifter er, ved siden av ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere, den sentrale målgruppen for arbeidsmarkedsetaten. Kontakten foregår gjennom formidling av enkeltpersoner, ved større rekrutteringsoppdrag, ved arbeidsmarkedsetatens bidrag til bedriftsintern opplæring og -attføring, ved jevnlige markedsanalyser og gjennom årlige bedriftsundersøkelser.

Arbeidsgruppen anser at etterutdanningsreformen vil avdekke et økende behov for bistand, særlig for små og mellomstore bedrifter, til planlegging og gjennomføring av kompetansetiltak. Arbeidsmarkedsetatens rolle både som leverandør av vikarer og som kunnskapsbase om og formidler av kompetansetilbud vil i denne sammenhengen få økt betydning.

Etatens Arbeidslivstjeneste gir råd i forhold til ulike bedrifters personal- og karriereplanlegging når dette kan anses som en del av et forebyggende sykefraværsarbeid. Målet er at bedriftene skal legge til rette for, og finne frem til riktig kvalifisert arbeidskraft for å unngå situasjoner med sykdom og frafall fra arbeidslivet.

I stortingsmeldingen er det lagt til grunn at det skal utvikles dokumentasjonsordninger for ansattes realkompetanse i norsk arbeidsliv.

Skoleverket fastsetter formalkompetanse gjennom ekvivalering og testing av personer som ønsker å innlemme sin realkompetanse som en fullverdig del av en videregående utdanning. Arbeidsmarkedsetaten har kunnskap om arbeidssøkernes kvalifikasjoner og arbeidsgiveres etterspørsel og krav til arbeidstakerne. Etaten har utviklet rutiner for kartlegging av arbeidssøkernes forkunnskaper og behov for veiledning og kvalifisering. For personer med behov for opplæring blir det fastlagt en egen handlingsplan som angir hvilken bistand som er nødvendig for å komme i ordinært arbeid.

I forbindelse med innføringen av Reform 94 har etaten i samarbeid med AAD og KUF utarbeidet en egen veiledning som hjelpemiddel i arbeidet med planlegging og gjennomføring av arbeidsmarkedsopplæring innenfor læreplansystemet i reformen. Gjennom et

AMO-prosjekt i Nordland blir det nå utviklet rutiner med sikte på gjennomføring av korte modulbaserte kurs som gir deltakerne nødvendig formalkompetanse innenfor deler av et opplæringsløp på videregående nivå (delkompetanse). I denne forbindelse foretar skoleverket en vurdering av arbeidssøkernes realkompetanse ut fra arbeidskontorenes dokumentansjon av søkernes forkunnskaper. Erfaringene fra prosjektet vil danne grunnlag for nærmere utforming av samarbeidsrutiner mellom arbeidsmarkedsetaten og opplæringsleverandørene både m.h.t. fastsetting av søkernes realkompetanse og gjennomføring av tilpassede opplæringsløp som gir den enkelte delkompetanse.

Etterhvert som det blir utviklet standarder for dokumentasjon av realkompetanse anser Arbeidsgruppen at arbeidsmarkedsetaten kan understøtte etterutdanningsreformen ved utvikling av samarbeidsrutiner med utdanningssystemet med sikte på kartlegging av den enkeltes forkunnskaper, slik at grupper som omfattes av reformen kan få dokumentert sitt faktiske kompetansenivå. Ut fra den enkeltes realkompetanse kan det utformes etterutdanningstilbud tilpasset den enkelte arbeidstaker og bedriftens behov.

2.3. Statistikk og arbeidsmarkedsanalyser

Både etterutdanningsreformen og virkemidlene i arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidsstyrkens kompetanse i størst mulig grad tilpasses arbeidslivets behov, samtidig som den enkeltes omstillingsevne øker. Buerutvalget foretok en gjennomgang av utviklingstendenser i arbeidskrafttilbudet og kompetansebehovet i arbeidslivet. Det ble imidlertid i liten grad foretatt vurderinger av hvordan iverksettingen av reformen vil påvirke tilpasningen mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft på mellomlang sikt.

Gjennom utøvelsen av sine serviceoppgaver innhenter arbeidsmarkedsetaten informasjon og kunnskap om utviklingen på arbeidsmarkedet. Situasjonen på tilbuds- og etterspørselsiden gjenspeiles i informasjon og statistiske data fra etatens datasystemer bl.a. fra registrene over ledige stillinger og arbeidssøkere. Både gjennom disse dataene og egne undersøkelser rettet mot arbeidsgivere og arbeidsøkere, gjennomfører etaten utredninger og analyser av de kortsiktige og mellomlangsiktige utviklingstrekkene på arbeidsmarkedet. Denne kunnskapen kan gi viktige bidrag for å vurdere hvordan reformen kan gjennomføres i samsvar med bedriftenes behov for etterutdanning av sine ansatte, samtidig som man i størst mulig grad unngår stabilitetsproblemer i arbeidsmarkedet på kort og mellomlang sikt.

Arbeidsmarkedsetaten er i dag en ledende kunnskapsbase når det gjelder arbeids- og utdanningsmuligheter. I forbindelse med gjennomføringen av etter- og videreutdanningsreformen er nødvendig å opprettholde og videreutvikle denne kompetansen når det gjelder den generelle kjennskapen til arbeidsmarkedet. Når det gjelder generell kunnskap om den mellomlangsiktige utvikling, vil arbeidsmarkedsetaten både gjennom sine markedsoppgaver og anlysevirksomhet ha nødvendige forutsetninger for å bistå den enkelte bedrift m.h.t. hvordan kompetansebehovet skal kunne dekkes gjennom rekruttering og opplæring av bedriftens ansatte.

3. Arbeidsmarkedsetatens rolle i å organisere og gjennomføre opplæringstiltak

I løpet av 1990-årene har arbeidsmarkedsetaten fått et utvidet ansvar for å organisere og gjennomføre et omfattende sett av programmer for utdanning og opplæring. For ykeshemmede innebærer dette at om lag 30 000 personer til enhver tid er under opplæring og utdanning med sikte på å komme i arbeid. For ordinære arbeidssøkere har aktiviteten når det gjelder kvalifiseringstiltak variert mye med nivået på arbeidsledigheten. Aktiviteten var på sitt høyeste mot slutten av 1993, da vel 57 000 arbeidssøkere deltok i tiltak, av disse 23 000 på arbeidsmarkedskurs.

Reformen skal omafatte hele befolkningen. I tråd med dette må den legge til rette for at arbeidsledige kan benytte en rett til etter- og videreutdanning.

Arbeidsledige som deltar i arbeidsmarkedstiltak skal være disponible for arbeidsmarkedet. I prinsipp innebærer dette at en tiltaksdeltaker må være innstilt på å avbryte tiltaket dersom det oppstår mangel på den type arbeidskraft som deltakeren representerer. I slike situasjoner kan arbeidskontoret avbryte tiltaket og tilvise arbeidssøkeren til arbeid. Slike situasjoner oppstår sjelden, men kan være uheldige for deltakere i kvalifiseringstiltak. Arbeidsgruppen anser derfor at arbeidsmarkedsetaten i praktiseringen av kravet om å være disponibel for arbeidsmarkedet må vektlegge tiltaksdeltakernes muligheter for å fullføre påbegynte løp, utfra at dette kan sikre et mer varig fotfeste i arbeidsmarkedet. Dette er særlig relevant for dem uten grunnskole eller videregående opplæring.

Tiltaksnivået og innretningen av tiltakene har vært justert fortløpende. Arbeidsmarkedsetatens erfaringer, med hurtig justering og krav til treffsikkerhet på tiltakene, gjør at etaten står godt rustet til å håndtere store programmer for å fylle opplæringsbehov i arbeidslivet. I tilknytning til gjennomføring av kvalifiseringstiltak har etaten utviklet kompetanse og rutiner rundt kjøp, organisering, opptak og vurdering av opplæringstiltak.

De tidligere sentrene for arbeidsmarkedsopplæring er nå leverandører, og arbeidsmarkedsetaten har utviklet sin rolle som kjøper av opplæringstjenester.

Kurs kjøpes hovedsaklig etter forhandlinger basert på tilbud fra aktuelle leverandører.

Arbeidsgruppen anser at etatens rolle som storkunde overfor markedet for opplæringstjenester har gitt den erfaring og kunnskaper for å fungere som et bindeledd mellom arbeidslivets kompetansebehov og aktuelle opplæringstilbud.

I tillegg har etaten gjennom ulike utviklingsprosjekter opparbeidet erfaring om hvordan samarbeidet mellom ulike offentlige aktører, den enkelte virksomhet og kompetanseleverandørene kan organiseres for å sikre at den enkelte bedrift får dekket sitt kompetansebehov på en mest mulig optimal måte. I et eget prosjekt, "Kompetanseformidlerprosjektet", tok en sikte på å gjøre bedriftene i stand til å definere sine egne kompetansebehov. De kartleggingsmetodene som ble utviklet i prosjektet kan videreutvikles med sikte på å etablere veiledningsrutiner for hvordan bedrifter skal kunne beholde og videreutvikle arbeidsstokkens kompetanse.

Konkret anser arbeidsgruppen at arbeidsmarkedsetaten kan tilby veiledning i forbindelse med kjøp av opplæringstjenester fra aktuelle leverandører; herunder

Forestå planlegging, kjøp og og oppfølging av etterutdanningskurs mot betaling.
Kjøp av kurs, bl.a. utforming av kravspesifikasjoner basert på læreplansystemet
Opptak og oppfølging av kursgjennomføringen.

4. Vikarbehov i tilknytning til reformen

Arbeidsgruppen vil understreke at reformen må legges opp slik at arbeidstakernes individuelle rett til utdanningspermisjon ikke skaper urimelige ulemper for arbeidsgiverne. I gjennomføringen av reformen må det derfor tas hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjonen.

Det er imidlertid klart at en så omfattende reform vil bidra til økt etterspørsel innenfor korttids- og vikarmarkedet. Arbeidsmarkedsetaten er en sentral aktør innenfor dette markedet. Arbeidsgruppen anser at etatens innsats innenfor dette viktige delarbeidsmarkedet kan bidra til å dekke opp det behovet for vikarer som vil oppstå i kjølvannet av reformen.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon reserverer seg mot forslag om å opprette et statlig utleiebyrå. HSH vil peke på at en rekke selskaper allerede arbeider med utleie av arbeidskraft i et konkurranseutsatt marked. Opprettelse av et statlig byrå lett vil kunne føre til en vridning av konkurransevilkårene til fordel for det stalige uleieselskapet. HSH vil derfor gå mot at det opprettes et offentlig vikarbyrå.

Etatens strategi for å bli en sentral aktør på korttidsarbeidsmarkedet er basert på tre hovedsatsinger:

etablering av en landsdekkende nettverk av spesialenheter for vikartjeneste
etablering av et statlig vikarbyrå som skal drive utleie på kommersiell basis
ordinær korttidsformidling ved arbeidskontorene

Arbeidsmarkedsetaten en i ferd med å utvikle en landsdekkende vikartjeneste. Tjenesten vil ha som hovedoppgave å drive vikarformidling innenfor et bredt spekter av bransjer, næringer og yrker. For å sikre kvaliteten på dette arbeidet er det utviklet et tilpasset kvalitetssystem som tilfredsstiller den internasjonale NS-EN ISO 9002-standarden. Kvalitetssysemet omfatter operative rutiner knyttet til samhandlingen mellom arbeidsgiver, arbeidssøker og Vikartjenesten, samt kvalitetsstyringsrutiner som skal sikre ledelsens oppfølging av tjenesteproduksjonen (brukerundersøkelser og interne kvalitetsmålinger). Norsk Veritas overvåker og godkjenner at etaten tilfredsstiller de krav til kvalitet som er fastlagt i ISO-standarden.

For å utvide vikartjenestens tjenestespekter har arbeidsmarkedsetaten også ambisjoner om å etablere et eget statlig vikarbyrå som skal drive utleie av arbeidskraft. Utleie av midlertidig arbeidskraft i så vel privat som offentlig sektor dekkes i dag ensidig av private aktører.

Med bakgrunn i uttrykte brukerbehov, og at arbeidsmarkedsetaten har som målsetting om å være fullservice-levarandør på arbeidsmarkedet, vurderes det som riktig at det offentlige tar ansvar og etablerer tilbud innenfor korttidsmarkedet. For at etaten skal være det sentrale møtested i samspillet mellom arbeidsgiver og arbeidssøker er det avgjørende at etaten er i stand til å gi et komplett tjenestetilbud i dette voksende delarbeidsmarkdet.

Det er en selvsagt forutsetning at et statlig byrå for utleie av arbeidskraft ikke skal gis konkurransefortrinn i forhold til de private aktørene som opererer på dette markedet.

Når det gjelder den ordinære korttidsformidlingen som skjer ved arbeidskontorene vil denne også øke betydelig som følge av veksten i korttidsmarkedet. Etaten har lang erfaring med dekking av rekruteringsoppdrag innenfor korttidsmarkedet. En utviklingstendens i dette arbeidet er at det stadig oftere inngås formidlingsavtaler med større arbeidsgivere slik at samarbeidet med disse blir mer formalisert og profesjonelt. Slike avtaler inngås både med arbeidsgivere i offentlige og privat sektor.

5. Økonomiske og administrative forutsetninger

De ressursene til opplæring som arbeidsmarkedsetaten i dag forvalter er i all hovedsak forbeholdt arbeidsledige arbeidssøkere og yrkeshemmede. Innenfor dagens tiltaksnivå er det meget begrensede ressurser til bedriftsintern opplæring. Det forutsettes at statens bidrag til reformen må komme i tillegg til dagens rammer og ikke fortrenge etatens definerte målgrupper og oppgaver.

Arbeidsmarkedsetatens lønns- og driftsbudsjett de senere år er redusert betydelig. Det forutsettes at etaten styrkes personellmessige for å kunne ivareta en utvidet rolle i forbindelse med reformen.

6. Oppsummering

Regjeringen legger opp til en lovgivning som gir individuell rett til utdanningspermisjon. Det blir understreket at loven må ta hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Mye av opplæringen forutsettes ivaretatt av arbeidslivets egne krefter.

Med dette utgangspunktet kan arbeidsmarkedsetaten bidra til å operasjonalisere etterutdanningsreformen gjennom:

Informasjon og veiledning av arbeidsgivere som skal styrke de ansattes kompetanse
Informasjon og veiledning av arbeidstakere som søker etterutdanning
bistå arbeidsgivere i planlegging og gjennomføring av etterutdanning
dekke vikarbehov i kjølvannet av reformen

Arbeidsmarkedsetaten er landets fremste informasjonsbase i spørsmål vedrørende arbeidsmarkedet. Veiledning forutsettes derfor å være en kostnadsfri tjeneste for arbeidstakere og arbeidsgivere. Dette krever imidlertid en styrking av etaten for å kunne fylle den nye rollen på en profesjonell måte.

En utvidet rolle hvor etaten gjennom sin mangeårige erfaring i tiltaksgjennomføring av kortere yrkesrettede utdanningsløp planlegger og kjøper kurs for bedrifter forutsettes imidlertid dekket av arbeidsgiverne selv gjennom en betalingstjeneste. Det vil imidlertid være viktig at arbeidsmarkedsetaten kan stille denne kompetansen til rådighet for bedriftene. Dette vil være særlig aktuelt for små og mellomstore bedrifter.

Utviklingen av etatens vikartjenester og etableringen av et vikarbyrå vil være et sentralt bidrag for å sikre nødvendig tilgang av vikarer etterhvert som reformen fases inn.

Vedlegg:

A-etatens utvikling og kjøp av tilrettelagte kurs

Arbeidsmarkedsopplæring (AMO)

AMO dekker et vidt spekter av kurs. Det tilbys yrkesrettede kurs innen forskjellige fagfelter, med en varighet fra en uke til et år. Kurs som tar sikte på å gi deltakerne formell kompetanse i forhold til fagbrev eller studiekompetanse, følger de ordinære læreplanene for videregående opplæring etter Reform 94. Kursene kan føre fram til en kompetanse tilsvarende den som skoleverket gir, for eksempel Grunnkurs / VK I eller generell studiekompetanse, eller det kan tas sikte på en nærmere avgrenset delkompetanse, som kan kvalifisere deltakeren til en jobb eller til videre skolegang.

Kursene er hovedsakelig på videregående skoles nivå, men for deltakere med mangelfull grunnutdanning tilbys det også kurs som tar sikte på å fullføre grunnskolen.

Det tilbys også kurs som tar sikte på å kvalifisere til offentlige eller andre sertifikater. Eksempler på slike kurs er kurs for truckførere, kranførere, sveisere, samt ulike førerkort. I det siste har også en del kurs innen data tatt sikte på å kvalifisere for en eller flere av modulene i Datakortet.

Andre kurs tar ikke sikte på en formell kompetanse, men er rettet direkte inn mot behov i arbeidsmarkedet.

Det tilbys også kurs som er tilpasset og rettet inn mot spesielle grupper arbeidssøkere, som fremmedspråklige. Kursene vil i tillegg til den yrkesfaglige delen også opplæringen også omfatte opplæring i norsk språk og samfunnslære.

Kursene blir kjøpt av fylkesarbeidskontorene etter innstilling fra det lokale arbeidskontoret. Leverandører er videregående skoler og andre offentlige og private kursarrangører.

I hovedsak blir det kjøpt hele kurs, men fylkesarbeidskontorene kan også i spesielle tilfeller kjøpe enkeltplasser. Dette kan gjøres etter individuelle vurderinger og der det ikke er grunnlag for å sette i gang egne kurs.

Arbeidsmarkedstiltakene er i all hovedsak forbeholdt arbeidsledige og yrkeshemmede. Arbeidstakere som har behov for etterutdanning. Et utvidet ansvar for arbeidsmarkedetaten i forbindelse med gjennomføring av etterutdanningsreformen må ikke fortrenge tilbudet til disse gruppene. Innenfor dagens tiltaksnivå vil det ikke være aktuelt å utivde ordningen med bedriftsintern opplæring (BIO) for å realisere intensjonene i reformen. Gjennom våre erfaringer med kjøp av kurs vil vi, i tråd med forutgående punkt, kunne veilede arbeidsgivere i kjøp av kurs. Eventuelt kan arbeidsmarkedsetaten i etterkant av veiledning forestå planlegging, kjøp og oppfølging av etterutdanningskurs mot betaling. På bakgrunn av en behovsanalyse kan det også være aktuelt å tilby arbeidsgivere/arbeidstakere enkeltplasser. Dette vil øke småbedriftenes muligheter for å ta del i ordningen.

Kvalifiseringstiltak rettet mot ansatte i bedrifter

Bedriftsintern opplæring er et arbeidsmarkedstiltak rettet fortrinnsvis mot små og mellomstore bedrifter. Tiltaket er et virkemiddel for bedrifter som skal gjennomføre opplæring av egne ansatte med svak formell opplæringsbakgrunn eller ensidig arbeidserfaring der disse står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Formålet er bl.a. å motvirke utstøting ved større omstillinger, så som gjennomgripende endringer av produksjonsmetoder eller overgang til nytt utstyr, produkter eller tjenester. Med den ressursramme som for 1999 ser ut til å bli tilgjengelig vil aktiviteten på tiltaket bli meget lav.

I regelverket for tiltaket ligger en kombinasjon av bedriftenes kompetansebehov og hensynet til arbeidstakere med svak utdanningsbakgrunn. I forhold til det tidligere regelverket for BIO er det lagt større vekt på å stille krav som angår deltakernes kompetanse. Med denne dreiningen over til økt vektlegging på opplæring rettet mot ansatte med svak eller lite oppdatert utdanning, er det fullt ut mulig å tilpasse dette tiltaket til en økt satsing på etter- og videreutdanning.

AMO er hovedsakelig innrettet mot arbeidssøkere uten arbeid, men regelverket for tiltaket gir en åpning for å bruke tiltaket mot personer i en usikker sysselsettingssituasjon. I hovedsak vil personer i denne gruppen kunne være de samme som er målgruppe for Bedriftsintern opplæring. Prioriteringer mellom målgruppene har til nå gjort at AMO i svært liten grad har blitt brukt mot målgruppen ansatte i usikker sysselsettingssituasjon. Imidlertid kan også dette tiltaket være et instrument i en økt satsing på etter- og videreutdanning, der et hovedmål er å hindre utstøting fra arbeidslivet.

Lagt inn 8. desember 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen