Statssekretær Svein Helgesen:

"IKT i skolen i Norge - hvor står vi, hvor går vi, hva gjør vi?"

Tromsø, torsdag 3.12.98

Innledning

Før ombordstigning i flyet på Gardermoen i dag, fikk jeg stukket en avis i handa. – Jeg skal ikke forstyrre, men du bør bla i denne før du holder dagens foredrag, var beskjeden fra han som overbrakte avisa. Hovedoppslaget på førstesida var formulert via følgende spørsmål: Hvordan vil fremtidens skole bli ?

Det sikreste svar vi kan gi, er dette: Ingenting er som det var – og ingenting blir som det er ! Den tidløse utfordring på alle livets områder er å gjøre vårt til at det i størst mulig grad blir slik vi ønsker at det skal bli.

Utdanning – og utdanningspolitikk – må utformes i spenningsfeltet mellom det lokale, det nasjonale og det globale. Fra det nære til det fjerne, heter det i vår pedagogiske barnelærdom. Det gjelder ikke mindre i dag enn i reformpedagogikkens glansperiode i mellomkrigsårene. Forskjellen fra den tid er at det snart ikke finst særlig avstand mellom det nære og det fjerne, - verken i tid eller rom. Og forskjellen er vel at mange elever, når de starter på skolen, kanskje vet mer om enkelte forhold langt borte, - for eksempel om intime relasjoner mellom en president og en sekretær i det Hvite Hus -, enn om sitt eget nære og lokale samfunn. Det er ”fali det”, fordi det fort skaper fremmedgjøring og rotløshet med uforutsigbare og urovekkende konsekvenser.

Det kan være fornuftig å velge også en slik tilnærming til vår tenking om IKT brukt i læringsøyemed. Teknologi skal ikke brukes til å forsterke fremmedgjøringstendensene, men til å forsøke å knytte det nære og det fjerne tettere sammen. I en tid med et økende kulturelt trykk utenfra, er det viktig å ta vare på og videreutvikle en skole på våre egne premisser, - en skole vi tror er best for våre barn, en skole som kan gi næringsrik niste i nistekorgene til dem som skal ta ansvar og videreutvikle vårt samfunn gjennom flere tiår i et nytt årtusen.

Vi vil ha en skole med kvalitet, - i videste forstand. For å komme videre er det viktig å lære av andre, ikke minst utenfor våre egne grenser. IKT gir oss muligheter til å gjøre dette raskere og bedre enn før. Men vegen fram ligger ikke i å kopiere andre lands skolesystem og prioriteringer uten videre. Vi må finne vår veg, videreutvikle utdanningssystemet vårt på egne premisser og tilpasse det sin tid og sitt samfunn. Derfor vil omstilling og endring være nøkkelbegreper, samtidig som vi må sikre et verdimessig, kulturelt og faglig ankerfeste som gir trygghet og stabilitet. IKT må settes inn og tas i bruk i et slikt perspektiv, med basis i bevisst pedagogisk refleksjon.

Dette som en innramming av et foredrag om IKT til en forsamling som trolig er kommet til denne store konferansen fordi dere er opptatt av ny teknologis pedagogiske muligheter, har positive forventninger til IKT i skolen og forestillinger om hvordan de nye mulighetene kan og bør utnyttes i undervisning og læring. Jeg regner også med at mange har klare meninger om hvor vi er – og ikke minst om hvor vi burde ha vært, men avgjort ikke er – fordi vi har sakket så håpløst etter. I en slik ”setting” stiller ikke en statssekretær opp med store og imponerende ord og ”fett flesk”, - når en personlig er selvlært amatør på feltet, når en representerer en statsminister og en utdanningsstatsråd som nok strever med en relativt dyptsittende datavegring og , ikke minst, når en har strammet den økonomiske livreima så mye inn at en innimellom kjenner snev av alvorlige pustevansker.

Jeg står her likevel med frimodighet, på vegne av Jon Lilletun, - med følgende hovedbudskap: IKT-utfordringene er store. Vi har mye land å innta. Men vi starter ikke på et nullpunkt. Vi har et brukbart utgangspunkt for å brette opp ermene og ta fatt på de mila som ligger foran oss, på vei mot nye mål. Vi kommer videre bare gjennom å se mulighetene, ikke ved å fokusere på begrensingene.

Hvor står vi ?

Regjeringa er levende opptatt av å videreutvikle vår norske enhetsskole – i en dynamisk spenning mellom enhet og mangfold. Om noen skulle være kommet hit med tvil om det, så har jeg her og nå rydde slik tvil av veien. Vi ønsker og arbeider for en offentlig skole med høy kvalitet, som kan gi tilbud foreldrene kjenner seg trygge på. Vi ser i dag utviklingstrekk som bekymrer oss som nasjonalt ansvarlige for utviklingen, og som gjør at vi er opptatt av å skjerpe mobiliseringen for et skolesystem som vi tror på. Oppslag i dagens Aftenposten, som forteller at foreldre i økende grad stiller opp i Oslo-skolen med advokat for å slåss for sine rettigheter, gir grunn til ettertanke i flere retninger. Vårt svar vil være å kjempe stadig hardere for en offentlig kvalitetsskole som matcher tidens krav. Det handler nok om ressurser. Men det handler ikke minst om evne og vilje til kontinuerlig nytenking og endring av arbeidsformer.

Vi må ikke la oss rive med av forandringsvindene i den grad at vi glemmer at nytt byggverk må forankres i fast fjell. Noe skal og må stå fast. En kvalitetsskole skal formidle en kulturell arv av verdier og holdninger som vi ønsker skal ligge i bunn for liv og virke for enkeltmennesker og samfunn også i framtida, - og den skal gi små mennesker et grunnlag av tidløse kunnskaper og utvikle forståelse, refleksjon og evne til å lære stadig mer, livet igjennom. Samtidig skal og må kvalitetsskolen være en skole i tiden – en skole som ”går inn i sin tid” (Nordahl Grieg) og tar opp i seg det som er nødvendig for å møte tidens utfordringer.

Det er i en slik sammenheng IKT må ha sin plass, - som et viktig læringsverktøy i dagens og morgendagens skole. Både dere og jeg vet at ny teknologi har blitt og kan bli ”oversolgt”. Det var ikke måte på hvor fantastisk noen forestilte seg fremtidens læreprogramrevolusjon. Vi har ikke opplevd den fram til i dag. Men vi ser at informasjons- og kommunika-sjonsteknologien med rimelig store skritt gjør sitt inntog og utfordrer skolen vår så det merkes. Vi trenger motforestillinger, slik førsteamanuensis Eyvind Elstad fra Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo framfører det i sin artikkel om tavlens og krittets fortreffelighet i siste nummer av Skolefokus. Jeg føler nok likevel grunn til å etterlyse minst like stor grad av edruelighet og realistisk virkelighetsforståelse av han som det han selv etterlyser av IKT-entusiastene i norsk skole i dag. Som lærerne Per Gathen og Bjørn Pedersen ved Mysen videregående skole sier i samme Skolefokus, i en artiukkel jeg kommer tilbake til: - Selv gamle ringrever kan vel lære, og våre til sammen mer enn 50 år i skolen har fortalt oss at tradisjonell pedagogikk har sine sterke sider, men at de svake kommer mer og mer til syne i et samfunn hvor endringstakten er økende. – Jeg tror for min del at skolen skal være vel så mye på vakt mot ”museumsvokterne” som mot ”IKT-freakene.

Ny teknologi med stadig nye muligheter er her altså, som en pedagogisk utfordring. Veien framover ligger i at vi allierer oss med den og finner nye kreative måter å utvikle våre arbeidsprosesser på. Moderne teknologi representerer spennende potensiale for nye måter å lære og undervise på – for den som har lyst på nytenking, fornyelse og en mer spennende hverdag for både lærer og elev. Egentlig har vi ikke noe valg !

Denne forsamlingen vet mye mer enn meg om de muligheter som allerede finnes på det teknologiske marked. Grensene er få. Dere kjenner begrepet ”tutor”, - studieveilederen som tradisjonelt fulgte studentene ved Oxford og Cambridge, kanskje ett av Englands store bidrag til pedagogikken. Det er blitt meg fortalt at forklaringen på at en i England tidlig i dette århundre hadde en serie store atomfysikere kan henføres til en bestemt tutor ved et at de engelske universitetene. Internasjonalt forsøker man nå å restituere ”tutoren” via Internett. Et amerikansk firma har lansert en ”net tutor” – en privatlærer på nettet. Elever som ønsker veiledning og støtte i et fag tegner et abonnement, får tilsendt nødvendig programvare og kan stille spørsmål over nettet opp til 20 timer per døgn og få personlige svar fra den som er ”på vakt”. Elevene kan stille spørsmål offentlig som andre også kan se, og de kan stille private spørsmål. Pris: 20 dollar per måned. Dette kan selvsagt gi mange perspektiver, - av flere valører. Men det viser de grenseløse mulighetene ved ny teknologi, - for eksempel i form av nettbasert privatundervisning for svake elever så vel som for de faglig aller flinkeste elevene. Stadig flere lærere – verden over – oppretter nettsider hvor det kommuniseres med elevene. På ett sted finner elevene frem til planer og informasjon, de kan stille spørsmål og holde kontakt med lærere og medelever – og interesserte foreldre kan følge med.

Vi snakker ikke om fremtidsmusikk, men om pedagogiske muligheter som utnyttes allerede, også i Norge. Det finst mer enn de fleste tror. Utfordringen ligger i å gripe dagen (Carpe Diem) og ta mulighetene i bruk, etter grundig refleksjon og på våre premisser.

Hva gjør vi ?

Ressursmangel setter grenser, - la oss fort være enige om det. Men så har vi altfor lett for å bli stående der – og stå og stå og stå – med fokus på det vi trenger, det vi savner, - ikke minst maskinvare- og nettmuligheter. Og la meg kommentere det litt kort, selvsagt med det mest positive først. Innen videregående opplæring har vi utstyrstetthet og nett som gir store muligheter for ny, innovativ bruk av IKT. På grunnskolenivå er situasjonen mye mer variabel, selv om elendighetsbeskrivelsene gir et altfor dystert og pessimistisk bilde. Flere og flere kommuner og skoler også på grunnskolenivå har nemlig i dag en infrastruktur som gjør det mulig å ta IKT aktivt i bruk, gjøre erfaringer, forsøke seg frem - og være forberedt til å satse enda sterkere når situasjonen blir enda bedre. Flertallet av norske skoler er nå på Internett – riktignok i noe varierende grad når det gjelder antall oppkoblede maskiner ved hver skole, men tingene ligger til rette

Jeg vil på ingen måter bagatellisere utstyrsmangelen, ikke misforstå. Men den må ikke få paralysere oss. Jeg møter skoleledere og lærere som minner om at mangel på trygghet og mot eller vilje til å ta de første skritt ofte er vel så hemmende som mangel på utstyr

I de nye læreplanene for grunnskolen er IKT forsøkt tatt inn på en skikkelig og gjennomarbeidet måte. Rask teknologisk utvikling åpner opp for stadig nye muligheter som ikke er omhandlet i læreplanene. Men i det store og hele gir de nye læreplanene et godt grunnlag. Her står i alle fall ikke noe tilbake for andre land.

Allerede i 1994 fikk vi IKT som tema på allmennfag i videre-gående skole. Skolene ble gitt fem år på å implementere det. De aller fleste skoler har nå dette på plass. Det betyr at alle elever som nå går ut fra allmennfag i videregående skole har grunnleggende IKT-ferdigheter. I tillegg har vi på gang arbeidet med et nytt eget IKT-fag i videregående opplæring, - det som i sin tid ble døpt ”IT-vaktmester”, men som nok får et annet navn når det er klart for oppstart.

Siste Skolefokus har et interessant eksempel på hvordan lærere i videregående skole ikke bare lærer elevene brukerspissfindigheter i IKT, men utnytter teknoloiens muligheter til å trene elevene i problemløsning. Per Gathen og Bjørn Pedersen viser oss hvordan de utvikler undervisnings-opplegg som fokuserer på sentrale problemstillinger der det er naturlig å bruke IKT som pedagogisk hjelpemiddel. – Det er fag og kunnskaper som må stå i sentrum, mens teknikken er hjelpemiddelet. Dette vil koste arbeid, og det medfører at vi må kaste av oss mye av vår pedagogiske tradisjon, skriver de, på bakgrunn av sine egne erfaringer ved Mysen videregående skole.

IKT-utviklingen har gitt oss muligheter til å la elevene arbeide med reelle problemstillinger på basis av reell informasjon. All verdens biblioteker har lagt en filial inn i våre klasserom, og denne situasjonen kan vi utnytte til å øve elevene våre i rollen som ”forskere”, hevder forfatterne. Er det noen som spør etter hvordan vi skal utfordre elevers og læreres krativitet ?

Et sentralt politisk mål er at IKT ikke må skape nye skiller, basert på de som kan og mestrer den nye teknologien - og de som ikke mestrer den. Vi vet at elever som kommer fra hjem med høy inntekt eller høyt utdannende foreldre har mest tilgang til IKT-utstyr hjemme. I en fersk undersøkelse(1) ser vi også følgende: Tilgang til utstyr hjemme er dårligere i utkantstrøk enn i bystrøk. Jenter generelt har mindre greie på IKT enn gutter, og – og dette er interessant: ungdom fra distriktene kan generelt mindre om IKT enn ungdom fra sentrale bystrøk. Jenter i bystrøk kommer ut omtrent likt med gutter i utkantstrøk. I dette ligger betydelige utfordringer.

I lærerutdanningen er vi også på vei, etter i lang tid å ha ligget i startblokkene. Alle studenter skal nå få grunnleggende innføring i IKT, og i tiden fremover skal IKT bygges inn i alle relevante fag i utdanninga. Det skjer ikke under over natta, men planene er nå på plass - og vi har grunn til å regne med at vi får ut i skolen nybakte lærere med helt andre forutsetninger for å brette ermene opp på dette feltet enn for få år siden. Og vi kommer til å holde et betydelig press for å sikre at høgskolene følger de nye planene opp.

Men det nytter ikke å fokusere bare på vordende lærere. Derfor skjer det ting også innen etterutdanning av lærere. En serie IKT-baserte etterutdannings-tilbud er under utvikling. Høgskolen Stord Haugesund, som nettopp er tildelt nasjonal knutepunktfunksjon på området pedagogisk bruk av IKT, er engasjert for å sikre at tilbudene henger sammen og blir enhetlige.

La meg nevne spesielt at vi gjennom noen år har hatt et spennende prosjekt med IKT for kvinnelige lærere – en første halvårsenhet ved Høgskolen i Oslo(2). Det har på mange måter vært en suksess. Erfaringene viser at når en samler bare jenter i et såpass teknisk emne, blir læringsmiljøet annerledes enn der hvor det er bare gutter og hvor gutter tradisjonelt dominerer arenaen. Tersklene for å stille ”dumme” spørsmål – som vanligvis er kloke - blir lavere. Iveren og engasjementet er større. Fokus i undervisningen blir også et noe annet enn i de vanlige klassene; brukerperspektivet blir viktigere enn det tekniske.

Hensikten med disse forsøkene har vært å få jenter mer på banen. Det har vi klart i disse sammenhengene. Jeg utfordrer flere høgskoler til å følge opp.

En litt spesiell og bekymringsfull side ved etterutdanningsmodulene for lærere har vært at svært mange – særlig fra annen halvårsenhet – rekrutteres til næringslivet. Våre studietilbud kommer ikke alltid skolen til gode. Dette er en utfordring.

Jeg må også ta med det som skjer via Nasjonalt læremiddelsenter. Vi har fått et skolenett som er en meget god Internett-ressurs for skoleverket. Erfaringene med dette arbeidet viser samtidig at utviklingen av denne type læringsressurser tar tid. Å bruke nettet som læringsressurs er noe nytt og krevende, og det er ingen automatikk i at stoffet brukes så snart det finnes tilgjengelig. Men etter det jeg får opplyst er bruken økende. Ordningen med å tilby gratis Internettadresse til alle skoler og elever som ønsker det har også vært en suksess. Det er også litt artig å vite at dette initiativet er kopiert av svenskene i deres siste planer. Videre har Veiledningssentret ved NLS blitt mottatt positivt.

I fjor hadde vi et første forsøk på å lage norske ”net days”. Mange steder ble det satt i gang aktiviteter for å sette IKT på dagsorden. I år gikk man et skritt videre, for å få engasjert foreldre, IKT-ildsjeler og lokale leverandører til dugnadsinnsats for å få kablet skoler. Rapporter tyder på at det mange steder har vært betydelig aktivitet. Dette vil vi følge opp neste år. Jeg registrerer at noen på prinsipielt grunnlag reagrerer mot denne formen for allianser med for eksempel ”det fordømte markedet”, fordi de mener kommunene, eller aller helst staten, burde ta hele løftet. Jeg respekterer oppfatningen, men er ikke enig. Alltid, men i stramme budsjettider spesielt, må vi gi rom for kreativiteten. Dessuten ligger det etter mitt syn noe positivt i at foreldre og lokalt næringsliv engasjerer seg, også på et felt som dette. Det skaper eierforhold til den lokale skole. Det kan være starten på et bedre samspill mellom hjem og skole, mellom næringsliv og andre lokale aktører og skolen. IKT i skolen skal ikke styres på næringslivets premisser, men vi kan opplagt ha glede av et musikalsk samspill skapt gjennom partnerskap mellom skole og lokalsamfunn. Slikt samspill er velprøvd i deler av denne landsdelen. I så måte skal entreprenørskapsideen heller framelskes enn kveles. Og med det tempo vi ser i IKT-utviklingen, kan det bli spennende å se nye aktører engasjere seg i et konstruktivt og gjensidig nyttig samarbeid på tvers av både profesjons- og sektorgrenser.

La meg også nevne samspillet mellom lærere og IKT-dyktige elever som pedagogisk utfordrende og spennende. Det er ikke vanskelig å innse at elever med skikkelig IKT-spisskompetanse kan oppleves truende for lærere som har vært vant til å kunne dominere læringsarenaen i kraft av sine kunnskaps- og ekspertfortinn. Like fullt: her ligger opplagt grunnlag for nye former for samspill og rolledeling, for ikke å si rolleskifte, i læringsøyemed.

Departementet venter oss mye av etableringen av det nye nettverket for forskning innen IKT og pedagogikk, ITU(3). Vi er ennå kommet kort i vår kompetanse om hvordan IKT skal kunne utnyttes optimalt og pedagogisk begrunnet i undervisning og læring. Det er behov for systematiske forsøk og seriøs forskning. Vi er kommet godt i gang, med en rekke prosjekter, flere konferanser og de første trykte rapporter på markedet.

Poenget med denne gjennomgåelsen av ulike aktiviteter har ikke vært å presentere ei ”skryteliste”, men å prøve å få fram at vi med IKT-satsing ikke snakker om enkle håndgrep, men om et møysommelig oppbyggingsarbeid over tid og på mange fronter samtidig.

Det er derfor forstemmende når to toppledere innenfor IKT-industrien i Norge i en kronikk i ”Dagens Næringsliv” i forrige uke gir det inntrykk at vi nærmest er på ”steinaldernivå”, uten å ha tenkt en IKT-tanke i norsk skole. De kunne i alle fall brukt sin IKT-spisskompetanse på å gjennomsøke nettet for å få vite hva som allerede finst og foregår. De snakker egentlig om ting de har lite greie på. De ville for eksempel sikkert ha blitt overrasket om de var her på konferansen i Tromsø. De virker å være så opphengt i myter om at andre gjør alt bedre enn oss, at de ikke har brukt tid på å orientere seg om den reelle situasjonen på hjemmebane, hva vi faktisk har gjort i Norge. Dere får ha meg unnskyldt temperamentet, men jeg blir provosert. Jeg forventer som minstemål av oppegående representanter for innovasjon og bruk av IKT-mulighetene at de er noenlunde oppdatert på status.

Hvor går vi?

Kompetanse – i et livslangt læringsperspektiv – er for alvor på den internasjonale dagsorden. Samfunnet og individet trenger en kompetanse som kan møte både dagens og fremtidens oppgaver. Vi står overfor både kortsiktige og langsiktige utfordringer.

Det kortsiktige perspektivet fokuserer på den kompetanse som er nødvendig for dagens situasjon. Det langsiktige perspektivet peker fram mot et samfunn og et arbeidsliv som vi bare aner konturene av. Det vi vet, er at de som blir utdannet i dag, både skal skjøtte eksisterende oppgaver og samtidig ha en kompetanse som gjør at de kan lære det som er nødvendig i framtida i et nytt årtusen. Det er denne erkjennelsen som gjør at temaet livslang læring nå er løftet fram fra festtalebakrommet over hele OECD-området.

Dette utfordrer oss til nytenking og endring i all opplæring.

• Vi skal gi en opplæring som gir kompetanse, gjerne handlings-kompetanse, for et samfunn i endring.
• Vi må motivere elever og gi dem anledning til selv aktivt å søke kunnskap, samhandle med andre i læringssituasjoner, følge sitt tempo osv.
• Vi må ta konsekvensene av at opplæringsinstitusjonene ikke lenger har ”monopol” på kunnskap (jf at 25% av forskningen i OECD skjer i universiteter og høgskoler, mens resten skjer i det private næringsliv). Det vil si at den som skal prøve å være på høyden kunnskapsmessig, må beherske de informasjonskanalene og verktøyene som kommer i tillegg til de tradisjonelle læremidler.

Vi snakker derfor om mange former for kompetanse:

• Fagkompetanse
• Læringskompetanse
• Samarbeidskompetanse
• Kreativ kompetanse – for problemløsning
• Etisk kompetanse – for å vurdere kritisk

Skolen må være i kontinuerlig utvikling, - som arena for utdanning og for danning -, for å gi hjelp til vokster som hele og integrerte menneske med en velassosiert kompetansenistekorg. Bruken av IKT skal ha sin plass i dette perspektivet. I stadig flere sammenhenger framheves tverrfaglighets- og samarbeidsdimensjonen i læringssammenheng. Utnyttelsen av IKT i undervisning og læring forutsetter nettopp samspill mellom ulike fag og aktører. Samarbeidslæring kan få en ny dimensjon gjennom bruk av teknologien, nye typer prosjekter kan settes i gang, og faglige diskusjoner kan foregå gjennom nettverk. Elever og lærere kan bruke verktøyet når det passer dem å gi respons på utspill fra samarbeidende skoler.

I dette perspektivet er det behov for å utvikle en mer offensiv tilnærming også til internasjonaliseringsperspektivet. Direktør av Nasjonalt Læremiddelsenter etterlyste nylig mer fokus på dette ( siste nummer av Skolefokus ). Jeg tror dette er både rett og nødvendig. Den utfordringa skal vi ta, både sentralt og lokalt.

Politisk ledelse i KUF er lite glad i en teknokratisk utdanningsforståelse og begrepsbruk der eleven er ”kunde”, læreren er ”produsent” og læringen er ”tjeneste”. Vi snakker om møte mellom mennesker i kommunikative rom, om dialog og samhandling, om refleksjon og tankeutvikling som ikke rommes av slike avstumpede begreper.

Like fullt, - på sitt vis skaper IKT med sine nye læringsmuligheter et ”marked” der kunnskap og informasjon tilbys via globale nett-torg. Det må utdanningsinstitusjonene, ikke minst høgskoler og universitet, i økende grad ta inn over seg. Her snakker vi om ”kjøpers marked” der den enkelte vil kunne få stadig større valgfrihet ut fra pris og kvalitet. Det vil stille nye krav til hvordan man møter studentene, både med hensyn til oppfølging m.h.t. kvalitet og læringsmiljø og med hensyn til å tilby kompetanse ut fra den enkeltes eller gruppers kartlagte behov. Her vil realkompetanse i større grad definere inngangsterskelen.

IKT er i dag svært viktig for intern kompetanseutvikling næringslivet. Store konserner bruker IKT-baserte læremidler i betydelig omfang og erfarer økt læringsutbytte og redusert ressursbruk. Disse erfaringene må også studeres med tanke på utvikling av læringsformer i skolesammenheng. Vårt overordnede mål er å gi elevene våre et størst mulig læringsutbytte – samlet sett, ut fra en bred kompetanseforståelse. Erfaring viser at bruk av IKT bl.a. åpner opp for en mer individualisert undervisning. Hvilke konsekvenser får IKT for lærerrollen? Hvordan kvalifisere lærerne bedre til å fungere i veilederrollen mer enn i rollen som pedagogisk ”skjenkemester” eller ”kelner” ? Hvordan bruke IKT til å motivere for en ny pedagogikk ?

Avslutning

Ett av Regjeringens overordnede IKT-mål, økt pedagogisk bruk av ny teknologi som arbeidsmetode og verktøy i skolen, på alle nivå, er begrunnet i viktige utdanningspolitiske mål. Vi vil:

• åpne opp for nye former for undervisning og læring, for eksempel når det gjelder utnyttelse av Internett.
• utvikle nye roller i utdanningen for elever og lærere, med fokus på eleven som det sentrale subjekt i læringsprosessen- og læreren som veileder.
• forberede elever og studenter for de krav og muligheter de vil møte i senere arbeids- og samfunnsliv.
• bidra til er læringsprosess som er bedre tilpasset elevens evner og forutsetninger og som kan bidra til at elevene lærer mer og bedre, dvs. en mer individuelt tilpasset læring for elevene.
• hindre utvikling av nye ulikheter.

Utfordringene er altså store. Vi har mange mil å gå – og vi kommer aldri i mål. Vi skal nemlig alltid være underveis. Vår ambisjon er å få stadig mer fart på systematisk arbeid på mange fronter. Og som sagt, - på tross av stramme økonomiske rammer og erkjennelse av at vi har langt igjen -, er det mye å glede seg over – og fortsette på.

I budsjettet for 1999 har vi foreslått en økt satsing på utvikling av innovativ bruk av IKT ved små skoler. Satsingen er på mange måter inspirert av det nybrottsarbeid dere har gått i bresjen for her i Troms, knyttet opp til prosjekt ved enkelte nedleggingstruede skoler. En distriktsengasjert regjering har i disse tider forventninger til dette initiativet. Hvordan kan en utkantskole blir en sentral skole? Hvordan kan IKT bidra til å styrke fagtilbudet og gjøre miljøet rikere? Her er behov for nye forsøk for å vinne mer erfaring og kunnskap. Tenk om IKT virkelig kunne bli et positivt redskap også i den forstand at ny teknologi brukt i skolesammenheng kunne gjenreise motet og optimismen i avfolkningstruede lokalsamfunn i dette landet !

Vi – med en fortsatt datavegrende Lilletun i bresjen (vel å merke på det private plan) - arbeider altså ufordrødent videre. Det vi har gjort til nå, er bare en sped begynnelse. Det bør være innstillingen på alle nivå, - hos hver enkelt lærer, i hver enkelt klasse, på hver enkelt skole, i hver enkelt kommune og selvsagt i departementene. IKT skal være et prioritert område, - ikke fordi det er ”in”, ikke primært for å skaffe Norge avansement på internasjonale rankinglister, - men for å gi nye generasjoner muligheter til å vokse optimalt i kunnskap og visdom, - som integrerte mennesker med den brede livs- og handlingskompetansen de trenger for å ”stå an av”, som dere sier her nord. For jeg har behov for å gjenta: IKT er vår tjener i møte med et slikt overordnet utdannings- og danningsmål. Vår pedagogiske utfordring er å stimulere vekst, - og hindre at Rolf Jacobsens skrekkscenarium via morgendiktet på Braathenflyet oppleves som virkelighet av stadig flere mennesker:

Spørsmålet kan også relateres til tema for konferansen: Hva tror du – om hvordan vi nå skal gå videre i vår bruk av IKT i skolen - som arbeidsform og verktøy for å hjelpe unge mennesker til å ”opne blomen mot ljoset” (som Olav Mostøl sier det) og vokse i den type kunnskap og visdom som gjør dem mer livskompetente foran et nytt tusenår ? Utfordringen er ikke noe mindre enn det !

Jeg håper at konferansen kan gi både ny kunnskap, nye ideer, inspirasjon og mot til hver dag å gå på løs på denne utfordringen, med stadig større entusiasme.

• (1) Guri Mette Vestby, NIBR, ”Guttene, jentene og IKT-begrepene.”
• (2) Ved Høgskolen i Oslo – finansiert av oss gjennom tre år nå. Hovedærer: Leikny Øgrim. (FAØ kjenner itlbudet svært godt – og har vært en pådriver for det.)
• (3) Nettverket drives ut fra UiO- Utdanningsvitenskapelig fakultet. Initiativet er departementets og vi finansierer det over kap. 249.