Statssekretær Svein Helgesen

Foredragstema: Kvalitetssikring i skolen - kreativt fornyingsarbeid eller byråkratisk kontroll ?

• Tema for konferansen: Konferanse om nasjonalt vurderingssystem
• Arrangør: Statens utdanningskontor i Rogaland
• Stad: Rica Maritim, Haugesund
• Tid: 25. mars 1998
• Målgruppe: Skoleleiarar frå grunnskolar, vidaregåande skolarlar, kommunar, fylkeskommune, høgskolar og folkehøgskolar i regionen
• Andre inviterte: Lærarorganisasjonane

1. Innleiing

Takk for invitasjon til å delta på konferanse med viktige og spennande spørsmål på dagsorden. Jamen har Aftenposten i dag aktualisert konferansetemaet med sitt feite 1.sideoppslag.

Eg har formulert temaet mitt med spørsmålsteikn bak. Det er gjort heilt bevisst, for å skape åpen spenning rundt problem-stillingane. Foredraget mitt vil nok også inneholde fleire spørsmålsteikn enn utropsteikn i forhold til temaet. Det er 2 viktige grunnar til det. For det første: Politisk er vi berre i startgropa i vår tenking og behandling av dei mange viktige og samansette spørsmåla som vi må ta stilling til når vi skal stake ut kursen for arbeidet med eit nasjonalt vurderings-system for skoleverket inn i eit nytt årtusen. Så langt forheld vi oss til stortinget sitt oppdrag, registrerer vurderingane og forslaga frå Moe-utvalet og signal og synspunkt som er komne inn via høyringsrunden. Politisk er vi i lytte- og leitefasen og held som reven framleis fleire utgangar åpne. For det andre: Det finst ikkje enkle svar på desse spørsmåla. Det handlar om å orientere seg i eit krevjande «terreng». I utgangspunktet finst fleire alternative «ruter» som kan føre til mål. Samtidig kan raske og ureflekterte val av snarvegar mellom postar fort føre oss på avvegar. Slik sett trur eg kanskje det beste utgangs-punktet for å finne dei kloke svara ligg nettopp i å stille dei rette spørsmåla. Stille dei, og reflektere åpe og tilstrekkeleg lenge over dei, - skoleleiarar, lærarar, foreldre, elevar, departementsbyråkratar, politikarar og andre skoleengasjerte grupper i fellesskap.

Eg legg altså ikkje opp til ein systematisk gjennomgang av det materialet som pr. i dag er tilgjengeleg om nasjonalt vurderingssystem. Heller ikkje kommenterer eg konkrete vurderingsmodellar slik vi kjenner dei frå andre land. I denne fasen av prosessen er vi på politisk nivå mest opptatt av den åpne dialogen om temaet, - prega av refleksjon og vilje til aktiv lytting og fordomsfri høgttenking. Mitt foredrag er helst meint som eit forsøk på å gi eit innspel til ein slik konstruktiv kommunikasjonsprosess.

2. Bakgrunn for saka

Diskusjonen om kvaliteten på opplærings-tilbodet i skolen er ikkje ny, men har gått i Noreg og i andre land i mange år.

Startpunktet for vår nasjonale prosess ligg 10 år tilbake i tid, - i OECD-rapporten om det norske utdanningssystemet frå 1988. Rapporten etterlyste meir dokumentasjon og styringsdata som kunne seie noko om graden av måloppnåing i skolen.

Temaet har seinare vore framme i samband med arbeidet med fleire utdanningspolitiske saker, ikkje minst ved vurdering og behandling av:

• St.meld. nr. 29 (1994-95) Om prinsipper og retningslinjer for ti-årig grunnskole
• Nye læreplanar, - spesielt for grunnskolen
• St.meld. nr 47 (1995-96) Om elevvurdering, skolebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem

I St.meld. nr. 29 vart emnet behandla relativt kortfatta, og Stortinget bad derfor regjeringa utarbeide ei eiga melding om vurdering i skolen, herunder både elevvurdering, skolevurde-ring og nasjonalt vurderingssystem. Dette vart følgt opp i St.meld. nr. 47. Under behandlinga av denne meldinga gjorde Stortinget seg ferdig med temaet elevvurdering, men bad regjeringa kome tilbake til spørsmålet om å byggje opp eit nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen som del av opp-legget for ei forskingsbasert og uavhengig evaluering av Reform 97. Det er seinare blitt akseptert at evalueringspro-sessen skal kjørast uavhengig av utviklinga av eit nasjonalt vurderingssystem.

Evalueringsansvaret i samband med Reform 97 blir i desse dagar gitt som oppdrag til Noregs forskingsråd, - via eit forskingsprogram som skal vurdere ulike sider ved reforma, - ut frå både økonomiske, juridiske, administrative, faglege og pedagogiske perspektiv. Parallelt utfører Riks-revisjonen forvaltningsrevisjon av reformarbeidet, m.a. med bakgrunn i påtale til departementet om mangelfull kontroll med overførte midlar til fylkeskommunane i samband med gjennomføringa av Reform 94.

Bak initiativ til både evalueringsprosjekt og revisjonsarbeid ligg ønske om å setje skarpare fokus på forholdet mellom forvaltninga av offentlege ressursar og kvaliteten på tenestetilboda. Vi har sett dette i helsesektoren, og har nå altså debatten i utdanningssektoren. Slike ønske kan ta relativt kontroversielle utslag, som f.eks. i Asker-initiativet om å «konkurranseutsetje» deler av grunnskoleverksemda. Men realiteten er grei: Det er aukande og genuin interesse for å tilby kvalitetsmessig gode og likeverdige tenester, og det blir meldt frustrasjon når ein meiner å finne dårleg kvalitet og uakseptable forskjellar f.eks. kommunar og fylkeskommunar imellom. I kjølvatnet blir det lansert botemiddel, som f.eks. privatisering og konkurranseutsetting og professor Bernt sitt forslag om å overføre drifta av skolar og sjukehus til staten, - nettopp for å auke kvaliteten og sikre eit meir likeverdig tilbod.

3. Utdanningspolitisk og pedagogisk bakteppe

Diskusjon om og vurdering av kvalitet i skolen må skje mot eit utdanningspolitisk og pedagogisk bakteppe. Vi snakkar her om eit sentralt politikkområde, uavhengig av kven som sit i regjeringskontora. Skole er eitt av dei viktigaste framtids-laboratoria våre. Den regjeringa eg representerer, har sagt det slik på Voksenåsen: Kunnskap er nøkkelen til neste årtusen!

Sett frå vår side skal ein god utdanningspolitikk ha 3 forankringspunkt:

• Eit elevorientert fokus. Eleven er subjektet i ein kvar læringsprosesss, - den som handlar, den som lærer. Skolen er til for elevane si skuld. Fokus for skolen arbeid skal derfor vere eleven, - med sin bakgrunn, sine føresetnader, sine interesser.
• Eit verdimessig og fagleg rotfeste. Skolens arbeid skal forankrast i berekraftige kristne og humaniske verdiar og solide faglege tradisjonar. Læreplanens menneske- og læringssyn skal vere styrande for aktiviteten i skolekvardagen.
• Eit realistisk samfunnsperspektiv. Skolen skal gi barn og unge næring i nistekorgene for liv og virke i eit nåtids- og framtidssamfunn prega av stadig større og raskare endringar.

Kvalitetssikrings- , eller kanskje skal vi heller bruke det meir dynamiske uttrykket kvalitetsutviklingsarbeid -, handlar om korleis vi kan få til kontinuerleg forbetring av kvaliteten på arbeidet i skolens kvardag, - til beste for både elevar, foreldre, lærarar, skoleleiing og samfunnet i vidaste meining. For å lukkast best mogleg i dette arbeidet, trur eg 3 forhold er spesielt viktige. For det første: Kvalitet må vurderast og målast på grunnlag av det bakteppet eg har skissert, i forhold til mangfaldet av skolens overordna mål og oppgåver. For det andre: For å gjere kvalitetsutviklingsarbeidet systematisk og målretta treng vi praktiske «verktøy»: kriterium å måle kvalitet opp mot, metodar å arbeide etter og ikkje minst kanalar å kommunisere gjennom. For det tredje: Kvalitetsutvikling er ei viktig leiaroppgåve, - først og fremst lokalt, både på skolenivå og på kommunenivå. Gode prosessar vil avhenge av kvaliteten på kommunikasjon og samhandling mellom fleire aktørar og nivå: - mellom skole og foreldre, mellom faglege og administrative aktørar, mellom skole og rettleiings-instansar, mellom tilsette og folkevalde, fagprofesjonar og sektorar imellom. Her er det ingen som har grunn til, verken med bakgrunn i utdanningsnivå eller profesjonstype, å ri på sine høge hestar og tru og forkynne at vi forvaltar sanninga eller har unnfanga systemet med stor S. Eg vonar at denne konferansen kan vere med på å skape auka refleksjon og eit endå betre grunnlag for konstruktiv kommunikasjon og samhandling om retning og framtidsretta strategiar i møte med dei utfordringane vi her snakkar om.

1. Vi treng eit nasjonalt vurderingssystem

1. Vi treng sterkare fokus på vurdering av skolens arbeid og kvalitet. Derfor har vi også behov for ei eller anna form for eit nasjonalt vurderingssystem, - i ordets rette og beste meining. I og for seg er eg forplikta til å meine det, fordi Stortinget har gitt regjeringa eit oppdrag. Det er likevel ikkje ein god nok grunn til å slå dette fast. Vi treng det, fordi vi forvaltar samfunnet sitt «arvesølv». Barn og ungdom er den menneskelege, sosiale, kulturelle og intellektuelle kapital som skal stå for forvaltninga av verdiane i samfunnet vårt dei første tiåra av neste årtusen. Både borna og dei unge - og samfunnet - fortener og har krav på at vi som ansvarlege pedagogar, skoleleiarar, tillitsvalde og politikarar set kvalitetsstempel på arbeidet i skolens kvardag. Eigentleg kan ingen i denne forsamlinga, med respekt for ansvar og oppgåve og eigen profesjonalitet, vere uenig i det. I så fall bør ho eller han straks finne seg noko anna å gjere. Spørsmålet er derfor ikkje om og kvifor vi skal ha system for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i skolen. Dei sentrale spørsmåla handlar om korleis, kva og kven ?

Eg presiserte innleiingsvis at vi politisk framleis er i lytte- og leitefasen med fleire åpne spørsmål enn sikre svar. Nokre grunnleggjande utgangspunkt har vi likevel for vår vidare orientering fram mot endelege konklusjonar. Eg vil gjerne bruke resten av foredraget mitt til å reflektere litt ut frå 5 orienteringspunkt. Og eg vil gjerne gjennom nokre gruppe-spørsmål i forlenginga av innlegget utfordre forsamlinga til vidare refleksjon og innspel som eg kan ta med meg vidare i den politiske prosessen.

Vi er opptatt av at vi må vere bevisste på kva vi etterspør og leitar etter i vår jakt på kvalitet.

Vi har som sagt eit skolepolitisk og pedagogisk bakteppe som kvalitetskriteria våre må stå i eit bestemt forhold til. Kva skal vere fokus for kvalitetsprosessar og vurderingssystem ? Er det primært målbare resultat på bestemte fagområde, målemetodar , kriterium og gode rapporteringsprosedyrar ? Er det, slik Aftenposten slår opp med så feite typar denne avisa kan i dag, - uanmelde inspektørar, karakter på enkeltskolar og meir resultatjag ? Eller skal vi først og fremst setje fokus på kvalitative kjenneteikn ved “sannhetens øyeblikk” i klasserom og skole, der menneske med ulike slags kulturell og intellektuell “handbagasje”, ulike slags erfaring og motivasjon møtest til samhandling og læring ? Vi veit at vi aldri finn “den gode skole” der pedagogen ikkje meistrar kommunikasjonen i “sannhetens øyeblikk”, ikkje har fått grepet på det Søren Kierkegaard så klokt kallar for hemmelig-heten i all hjelpekunst: - .. at man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske et bestemt sted hen, først og fremmest må passe på at finde ham der han er, og begynde der. … For i sandhed at kunne hjælpe en anden må jeg kunne forstå mer end han - men dog først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gør det, da hjælper min mere-forståelse ham slet ikke. -

Vi er altså opptatt av å få sett vurderingsprosessar og system inn i eit læringsperspektiv, ikkje primært eit styringsperspektiv. Det handlar primært om kvaliteten på arbeidet i skolens kvardag, ikkje om kvaliteten på vår kommunale og statlege styring. Derfor må vi først og fremst vere på leit etter dei kvalitetane som gjer «sannhetens øyeblikk» til lærande øyeblikk, - læring som gir næringsrik kosttilskudd til personleg vokster som skapande menneske, arbeidande menneske, allmenndanna menneske, samar-beidande menneske, miljømedvitne menneske, integrerte menneske. Spørsmålet er korleis vi kan utforme gode kvalitetsindikatorar og praktiske vurderingsverktøy ut frå eit slikt overordna og breitt perspektiv ?

Vi er opptatt av å skape lokalt engasjement og eigarforhold til kvalitetsutviklingsarbeid og vurderingssystem, for å gjere slike prosessar til ein integrert del av kultur og identitet på den enkelte skolen.

Vi kan nok ved hjelp av målstyringsskolerte og systematiske pedagogar lage ambisiøse og gode mål- og vurderingssystem, i samsvar med gjeldande læreplanar og med indre logikk og struktur. Det garanterer likevel ikkje for kvalitet. Utan at vi greier å integrere systematisk vurderingsarbeid som del av den lokale skolekoden, greier å få engasjement og eigarforhold til prosess og system hos lærarane, kjem vi ikkje særleg langt.

Korleis kan vi som ansvarlege sentralt og lokalt møte desse utfordringane ? På kva måte tar lærarorganisasjonane sin del av ansvaret i forhold til dette ? Vi snakkar om store utfordringar, spesielt på leiarnivå. Det handlar først og sist om relasjonelt arbeid, om kommunikasjon og samhandling. Det handlar om å gi retning, om å motivere og inspirere ein organisasjon med aktørar som ofte er prega av individualistisk tenking og tradisjon. Det handlar om å utvikle kollegial samhandlingskompetanse for å bli gode saman. Gode vurderingssystem er forankra i lokale lærings- og utviklingsprosessar som skaper felles forståing og basis for samhandling i organisasjonen. Alle skolar med respekt for seg sjølv må ta mål av seg til å vere dynamisk lærande organisasjonar, arbeidsfellesskap prega av refleksjon omkring elevsyn og læringssyn, eigen praksis og erfarings- og samarbeidslæring, både individuelt og kollektivt. Nøkkelen til suksess i pedagogisk arbeid, herunder i kvalitetsutvikling og systemvurderings, ligg spesielt i at aktørane forstår eigne verdiar og eiga åtferd betre. Det er dette som gir grunnlag for dynamikk, endring og fornying i skolen som organisasjon.

Vi er opptatt av at fleire aktørar blir aktiviserte i skolevurde-rings- og kvalitetsutviklingsarbeidet.

Det er viktig å erkjenne at mange har aksjar i skolen . Men det er like viktig å erkjenne at kvaliteten av skolens arbeid avheng av fleire enn lærarar og elevar. Elevane kjem ikkje til læringslaboratoria som «blanke ark» eller «tome tønner». Dei samhandlar på andre arenaer og hentar erfaring og kunnskap frå mange kjelder: heime, i nærmiljø og lokalsamfunn, gjennom media, via moderne informasjons- og kommunika-sjonsteknologi m.v. Kvaliteten på arbeidet heng også saman med skolens kontakt med andre miljø med kompetanse til nytte for skolens arbeid, også i relasjon til kvalitetssikring. Korleis kan så ulike aktørar vere konstruktive bidragsytarar i kvalitetsutviklingsarbeidet ? Korleis utnytte andre par «briller» enn skolens eigne i slike prosessar ? Kva med elevane og foreldra si rolle, som brukarar av dei tenestene skolen tilbyr ? Kva med lærarkollegiet som forum for erfaringslæring ? Grupper og instansar i lokalsamfunnet

elles ? Utdanningskontoret ? Eksisterande kompetansemiljø i regionen, - f.eks. lærarutdanningsinstitusjonane ?

I dette perspektivet høyrer spørsmålet om ei eller anna form for ekstern rettleiing heime, slik det f.eks. er testa ut gjennom Finnøy-prosjektet. Eg bruker heilt bevisst rettleiings-omgrepet, for å ta fokus bort frå ein lite konstruktiv diskusjon om «inspektørenes inntogsmarsj» i norsk skole. Her er det rom for mange interessante spørsmål. Vi kan bevege oss langs ei linje frå å satse på intern kollegabasert rettleiing via aktiv oppkvalifisering og bruk av kommunal pedagogisk rettleiings-korps via utveksling av rettleiarar f.eks. mellom kommunar i eit regionalt nettverk til bruk av ekstrene rettleiarar frå Statens utdanningskontor eller f.eks. høgskolar i regionen.

Vi er opptatt av at formelle vurderingssystem ikkje må føre til meir byråkrati i skolens kvardag, uheldig forsterking av prøvepresset for elevane m.v.

Det gjer oss urolege når lærarar opplever at dei bruker stadig meir tid til byråkratiske oppgåver, og tilsvarande mindre tid til direkte elevretta arbeid. Dersom dette berre er ei myte, er utfordringa å få lærarane til å innsjå det. Dersom det er realitetar, har vi ein større jobb å gjere. Eg kan forsikre om at departementet tar grasrotsignal på alvor og er opptatt av desse spørsmåla.

I Moe-utvalet si innstilling finn eg mykje god analyse og posi-tiv tilnærming til kompleksiteten og mangfaldet i det vi her snakkar om. Desto meir beklageleg er det at fokus i debatten er blitt einsidig konsentrert om nettopp konkrete tiltak som er med på å skape inntrykk av at dette primært handlar om prosedyrar og system for kontroll, inspeksjon, innsamling av kvantitative prestasjonsdata via standardiserte test- og prøveopplegg, bruk av omfattande spørreskjema, rappor-teringsrutinar m.v. Dagens Aftenpostenoppslag er eit skremmande eksempel i så måte.

Eg innrømmer at dette uroar betydeleg på politisk nivå. Vi har erfaring med at fokus på slike forhold i neste omgang påverkar undervisningsformer, prioritering, prøve- og eksamensformer m.v. I tillegg set det dagsorden for den skolepolitiske debatten og innsnevrar perspektivet for denne. I så fall står vi i fare for å bevege oss bort til eit mindre hjørne av læreplanens generelle del. Spørsmålet i denne saman-hengen er: Korleis kvalitetssikrar vi skolens arbeid og utformar vurderingssystem utan å auke det byråkratiske arbeidet, utsetje elevane for uheldig forsterking av prøvepresset og flytte fokus frå det som skjer i “sannhetens øyeblikk” til meir kvantitative delkomponentar av skolens arbeid ?

Vi er opptatt av i størst mogleg grad å forankre eit nasjonalt system for vurdering så nær skolens kvardag som mogleg.

Skolens kvardag utspelar seg på lokal arena. Kvaliteten avheng først og fremst av kva som skjer her. Vegen mot betre kvalitet ligg derfor etter vår vurdering ikkje i maksimal statleg styring og kontroll med skolen. Snarare tvert om. Frå vår side er det eit ønskje å gjere det lokale handlingsrommet så stort som mogleg, - å satse på lokal kompetanse og lokale initiativ, redusere statleg detaljstyring til eit minimum og gi skoleeigar større fridom under ansvar. Det skal ikkje trekkjast så langt at staten fråskriv seg sitt overordna ansvar for ein nasjonal utdanningspolitikk, - i balansen mellom einskaps-skoleidealet og ønske om kreativt mangfald. Med det som utgangspunkt skal departement og storting gjere sin del av jobben. Men ein viktig del av denne jobben er altså å ansvarleggjere lokalnivået, å mobilisere og signalisere tillit til lærarar og skoleeigarar lokalt. Vi ønskjer ikkje teknokratisk styring med skarpe skille mellom dei som styrer og dei som blir styrte, dei som vurderer og dei som blir vurderte, dei som bestemmer og dei som skal gjennomføre bestemmelsane. Ei slik politisk programerklæring må også få betydning for måten vi utformar eit nasjonalt system for kvalitetssikring og vurdering på, ikkje minst med tanke på oppgåve- og rolledeling mellom forvaltningsnivå og aktørar. Kven skal ha ansvar for kva ? Kven skal rapportere til kven, og kva skal det rapporterast om ? Kor langt skal og bør vi gå i retning av desentralisering frå sentralt til lokalt nivå, - og for den saks skuld, frå kommunenivå til skolenivå ? For å spørje på ein annan måte: Kva er lågast effektive og ansvarlege kvalitets- styringsnivå ?

I dette perspektivet er eg sterkt opptatt av korleis vi legg forholda til rette for å gi skoleleiaren på den enkelte skolen optimale arbeidsvilkår for å initiere og, saman med sitt lærarkollegium, drive systematisk kvalitetssikringsarbeid. Eg seier vi - og meiner med det både kommune og stat som arbeidsgjevarar. Det handlar om tid og handlingsrom. Det handlar om leiaromsorg, om å gi støtte og vise omtanke. Det handlar om økonomi. Det handlar om leiaropplæring tilpassa både leiingsarbeid generelt og dei spesielle pedagogiske leiarfunksjonane i spenningsfeltet lærar - elev, kollega - kollega, skole - foreldre, skole - lokalsamfunn, skoleetat - andre kommunale etatar m.v.

Avslutning

Eg reknar med at mange i forsamlinga er skuffa over eit foredrag så fattig på klare politiske signal om innhaldet i eit nasjonalt vurderingssystem. Det får så vere. Kanskje bør de heller ta det som eit signal om at det framleis er tid for å påverke. For det er det så avgjort.

Det blir nok også registrert at eg ikkje har vore direkte inne på forholdet til økonomi og administrative strukturar. Det er bevisst. Først og fremst fordi ein diskusjon om ressursar og strukturar lett vil avspore debatten frå det som vi ser som aller mest viktigt i denne fasen. Eitt konkret og heilt personleg signal vil eg likevel gi: Eg er i utgangspunktet svært skeptisk til, både ut frå saklege og ressursmessige grunnar, å byggje opp nye institusjonar og kompetansemiljø på dette feltet. Vi må først og fremst spele på og ta i bruk det systemet og dei kompetanseinstansane vi har i dag, - heilt frå det lokale skolenivået og opp til forskingsinstitusjonane.

Kvalitetsutvikling - og systemvurdering som ein naturleg del av dette - er eit viktig ledd i arbeidet med å styre norsk skole og norsk utdanningspolitikk inn i eit nytt årtusen. Kvalitets- og vurderingsarbeidet skal ha sine faste forankringspunkt: eleven i sentrum, verdimessig og fagleg rotfeste og realisme i forhold til det arbeids- og samfunnslivet barn og unge skal forhalde seg til. Systematisk kvalitetsutvikling og vurdering kan ikkje skje tilfeldig, men må baserast på bestemte prinsipp, prosedyrar og system. Vi erkjenner derfor behov for over-ordna nasjonale føringar for slikt arbeid, og vi tar sikte på å gi slike føringar gjennom forslag til eit nasjonalt vurderings-system.

På dette stadiet har eg peika på og reflektert litt rundt 5 orienteringspunkt for vårt vidare arbeid med denne saka. Å utvikle bevissthet om kva vi forstår med kvalitet. Å skape lokalt engasjement og eigarforhold til kvalitetsutviklings-arbeidet. Å vere åpen for å spele på mange aktørar. Å hindre meir byråkrati og uhelsig forsterking av prøvepresset for elevane. Å forankre vurderingssystema så nær skole-kvardagen som råd er. Frå desse orienteringspunkta våre ser vi mange samansette spørsmål som vi fortsatt skal gi oss tid til å leite etter dei mest fornuftige svara på - ikkje minst i dialog med dykk som lokalt ansvarlege, med lærarar og elevar som hovudaktørar på kvardagsarenaen og ikkje minst med dei føresette. Departementet har allereie invitert lærarorganisa-sjonane, Foreldreutvalet for grunnskolen og elevorganisa-sjonane til slik dialog via eit eige internseminar om temaet.

Skolen har alltid vore under «lupa», ikkje minst rundt folks kjøkenbord og i selskapslivet. Vi vil vere tente med at denne interessa i framtida blir meir åpen, og at vurderinga skjer meir systematisk, ikkje minst som ein del av lokale skolebaserte vurderingsprosessar. Vi har alle mest å vinne på det, - og lite å frykte. Eg seier det, fordi eg har grunnleggjande tillit til norsk skole. Daudkjøt har vi, meir enn det vi bør ha, men det har alltid vore og vil framleis vere ansvarsfråskriving å ikkje prøve å gjere noko med det.

Her ligg ei stor utfordring til leiinga på kommunenivå. Ei KS-undersøking har synleggjort at rådmenn og ordførarar viser engasjement omkring skole på 3 forhold: i budsjettperspektiv, når det skal byggjast skolar og i kretsgrensespørsmål. Ikkje

på grunn av dette, men trass i dette, vågar departementet å satse på det lokale styringsnivået, i tillit til at slike signal ikkje lenger er i samsvar med realitetane. For ingen kommune kan sjølvsagt vere bekjent av å vere lunken i forhold til spørsmål om skolen innhald og kvalitet.

Med formuleringa for foredraget har eg signalisert at vi med val av strategiar og system kan ende opp anten i kreative fornyingsprosessar eller i byråkratiske kontrollordningar. Regjeringa er opptatt av å skape størst mogleg grad av kreativ fornying. Dette blei signalisert alt på Voksenåsen i haust, gjennom følgjande formuleringar: - Det er nå viktig å sikre kvaliteten på skolereformene. Gjennomføringstempoet og mangel på vilje til dialog har skapt store frustrasjoner hos skolens ansatte og foreldrene. En sentrumsregjering vil gjenopprette dialogen og samarbeide med berørte parter for å sikre en god kvalitet på undervisningen. Det er viktig å unngå at evaluering og kontrollprosessene i skolen fører til økt byråkratisering, noe innføring av opplæringsbok på f.eks. allmennfaglig studieretning i videregående skole kan innebære. -

Konferansar som denne kan vere med på å gi oss nyttige innspel og vegval. Frå politisk side trur vi det er klokt framleis å gi seg tid til dialog om desse spørsmåla, sjølv om mange ropar på raske politiske konklusjonar. Utfordringa kan samanliknast med å krysse ei kald og stri elv, for å tolke fritt eit lite dikt av Olav H. Hauge. Vi treng stødige steinar å trø på på veg over:

Dette er vår felles utfordring. Derfor treng vi å stå saman om denne jobben, - gjennom dialog og erfaringslæring å vere med på å leggje støe steinar på plass for å gi barn og unge ein mest mogleg lærerik og trivselsprega tur over “elva”.

Gruppeoppgåver

I foredraget er det presentert 5 orienteringspunkt for vidare arbeid med nasjonalt vurderingssystem.

• Vi er opptatt av at vi må vere bevisste på kva vi etterspør og leitar etter i vår jakt på kvalitet.
• Vi er opptatt av å skape lokalt engasjement og eigarforhold til kvalitetsutviklingsarbeid og vurderingssystem, for å gjere slike prosessar til ein integrert del av kultur og identitet på den enkelte skolen.
• Vi er opptatt av at fleire aktørar blir aktiviserte i skole-vurderings- og kvalitetsutviklingsarbeidet.
• Vi er opptatt av at formelle vurderingssystem ikkje må føre til meir byråkrati i skolens kvardag, uheldig forsterking av prøvepresset for elevane m.v.
• Vi er opptatt av i størst mogleg grad å forankre eit nasjo-nalt system for vurdering så nær skolens kvardag som mogleg.

Drøft og gi aller helst konkrete innspel til det vidare arbeidet med eit nasjonalt vurderingssystem med bakgrunn i eitt eller fleire av desse orienteringspunkta.