Statsråd Jon Lilletun

Nasjonal opning av "Nasjonal uke for voksnes læring"

Voksenopplæringsforbundet, Universitetets Aula, Oslo 8. september 1998

Ope for læring

Det er ei glede for meg å opne den første nasjonale veka for vaksenopplæring, som er ei oppfølging av UNESCOs verds-konferanse om vaksenopplæring i Hamburg i fjor.

Medlemslanda i UNESCO er svært ulike når det gjeld politikk, økonomi og sosiale forhold, men alle er einige om at vaksen-opplæring er ein effektiv faktor i arbeidet med å byggje ei verd der vald og konfliktar vert erstatta med dialog og demo-krati. I nokre land vil vaksenopplæring i hovudsak dreie seg om å utrydde analfabetisme, i andre land talar ein om at alle må ha kunnskap om informasjons- og kommunikasjons-teknologi for å henge med i eit moderne samfunn. Men alle medlemslanda som var samla i Hamburg, såg at i vaksen-opplæringa ligg det eit stort potensiale når det gjeld å stimulere til demokratisk deltaking og økonomisk og sosial utvikling.

Som utdanningsminister ser eg utfordringa i å leggje til rette for livslang læring i vid forstand. Vi treng ein kompetanse-politikk med fleire verdidimensjonar. I rapporten ”Learning – the Treasure Within” frå Delors-kommisjonen til UNESCO vert det framheva at utdanning har stor verdi når det gjeld å utvikle det enkelte samfunn og å gjere ideal om fred, fridom og sosial rettferd mogleg. Rapporten konkluderer med at ei framtidsretta utdanning må innehalde fire grunnleggjande element:

• å lære å tileigne oss kunnskap
• å lære å bruke kunnskapen
• å lære å leve saman
• å lære å vere.

Kompetanseutvikling handlar om mykje meir enn konkurransefortrinn i arbeidslivet. Det handlar óg om samfunnsdeltaking og engasjement for å møte vitale utfordringar som gjeld miljø, samarbeid og menneskerettar.

Læring er fundamentet for velstand og framgang – for kvar og ein av oss og for heile nasjonen. Det å investere i mennesket (human kapital) blir nøkkelen til suksess i det neste hundreåret. Aldri tidlegare har mengda av ny informasjon vore så omfattande som no. Raske endringar i arbeids- og samfunnsliv stiller store krav til oss alle om kontinuerleg omstilling, utvikling og oppdatering av kunnskap. I dette perspektivet er det viktig at læring skjer heile livet. Det er slutt på den tida da vi var ferdig utdanna den dagen vi slamra skoleporten bak oss, med vitnemål eller fagbrev i handa. Samtidig aukar gjennom-snittsalderen i arbeidstyrken, og det er ikkje tilstrekkeleg unge nyutdanna til å møte behova for ny viten. Dermed oppstår det ei kløft mellom behovet for og tilgangen på kompetanse.

Samla sett står vi overfor store endringar innafor vaksen-opplæringa. Vi blir utfordra til å tenkje og handle radikalt annleis i forhold til læring og kompetanseutvikling enn vi har gjort fram til i dag. Dette er bakgrunnen for at regjeringa 28. mai i år la fram St meld nr 42 (1997-1998) Kompetanse-reformen for Stortinget. I meldinga skisserer regjeringa ei rekkje utfordringar og strategiar for å møte vaksne sitt behov for fagleg og personleg utvikling og for kompetanseheving i arbeidslivet. Denne meldinga vil bli behandla i Stortinget i haust.

Eg reknar med at det ikkje er tilfeldig at opninga av vaksen-opplæringsveka fell saman med den internasjonale alfabeti-seringsdagen. I ei verd der omstilling og utfordring på arbeids-plassen gjeld fleire og fleire, ser vi at krava til lesedugleik blir skjerpa. I samband med kompetansemeldinga har vi prøvd å talfeste kor mange i den vaksne befolkninga som har behov for opplæring i basiskunnskapar som lesing og skriving. Dette har vore vanskeleg av den grunn at ein ikkje har hatt dei instru-menta som trengst for å finne ut kva nivå på dugleik som krevst for å fungere godt i samfunnet vårt. For å kome noko lengre med dette, er vi med i eit stort internasjonalt prosjekt om funksjonell lese- og skrivedugleik hos vaksne, og i 1999 vil ein kunne samanlikne data frå i alt 22 land. Kunnskapar om folks lese- og skrivedugleik er viktig som ein lekk i arbeidet med kompetansereforma og ein nasjonal handlingsplan for etter - og vidareutdanning. Målet er at alle vaksne som ikkje har fullført grunnskoleopplæringa og som har behov for slik opplæring, skal få tilbod om dette.

”Ope for læring” er hovudparole for denne vaksenopplærings-veka. Det er ei god parole som gir mange assosiasjonar. Eg tolkar parola på fleire vis. Det utfordrar til å opne dører til læring gjennom å motivere og leggje til rette for at alle som ønskjer det, skal få moglegheit til kompetanseheving. Og det utfordrar til å utvikle fleksible opplæringstilbod, slik at det blir mogleg å velje tid og stad for læring ut ifrå den enkelte sin livssituasjon og arbeidssituasjon. Ikkje minst blir det viktig å skape gode læringsmiljø og motivere for deltaking dei mange vaksne som ikkje kjem av seg sjølve. Og som i mange tilfelle har vonde minne frå skoletida. Her er det store utfordringar for pedagogisk og metodisk tilrettelegging.

Parolen ”ope for læring” oppmodar også den enkelte til å nytte dei moglegheiter som finst for læring og utvikling. Å vere ”ope for læring” er å vere ope for utfordringar og ta ansvar for eiga læring. Kompetanse og erfaring er viktig for personleg livskvalitet og som fundament for demokratiet vårt. Den enkelte sin investering i kompetanse kan betre grunnlaget for sysselsetjing og inntekt, gje betre livskvalitet, gje grunnlag for å møte globaliseringa og informasjonssamfunnet og for å kunne delta aktivt i samfunnsdebatten. Ei slik innvestering gir grunnlag for at ein kan handle med stadig større sjølvstende og betre dømmekraft og for at ein kan påvirke eigne livsvilkår.

Omgrepet ”ope for læring ”peikar óg ut over det tradisjonelle skiljet mellom grunnleggjande opplæring og etter- og vidareutdanning. Det er knytta opp til begrepet det lærande samfunn, som byr på mange sjansar til å lære og realisere eige potensiale, både i skolen og i arbeidslivet og i det sosiale og kulturelle liv. Omgrepet spenner over oppgradering, fornying, omskolering, kompetanseheving og personleg utvikling.

Kompetansepolitikken må ha to hovuddimensjonar. For det første handlar det om å leggje til rette for at norsk næringsliv får den kompetansen som er naudsynt for ei vidare positiv utvikling. I dette arbeidet må arbeidslivet sjølv, dei offentlege styringsorgana og ei lang rekkje offentlege og private utdanningstilbydarar samarbeide.

Men like viktig er det at det einskilde individ blir tatt på alvor. Utan den personlege interessa, engasjementet og motivasjonen blir det lite eller inga læring og kompetanseutvikling. Det er med både arbeidslivet og det einskilde menneske i fokus at kompetansebygginga kan skje - til beste for både det norske og det internasjonale storsamfunnet.

Regjeringa sine hovudperspektiv på vaksenopplærings-utfordringane er altså presenterte i St.meld. nr. 42, ”Kompetansereformen”. Vi snakkar ikkje om ei reform som eit organisatorisk og økonomisk tungt eingongsløft, men om ein kontinuerleg prosess. I stortingsmeldinga er det presisert at framdrift og resultat vil avhenge av fleire forhold: - av motivasjon og engasjement, av situasjonen på arbeids-markedet, av praktiske rammevilkår og ikkje minst av økonomi, - relatert både til den generelle økonomiske utvikling og ikkje minst til lønsoppgjera i åra framover.

Vi har på denne bakgrunn nøkternt slått fast at det ikkje er grunnlag for å forvente nye tunge økonomiske løft på dette området i statsbudsjettet for 1999. Det har heller aldri vore forespegla i samtalane med partane i arbeidslivet. Det betyr likevel ikkje at det blir sett på bremser i det vidare arbeidet med desse spørsmåla, - med mindre Stortinget gjennom si handsaming av stortingsmeldinga skulle gi signal om det. Vi er tvert om i mitt departement i god gjenge med å planleggje og førebu offentlege initiativ og tiltak i det vidare arbeidet med ein nasjonal handlingsplan for etter- og vidareutdanning og vaksenopplæring, - t.d. når det gjeld lovfesting av permi-sjonsrett for kompetanseutvikling, gjennomgang av støtte-ordningane i Statens Lånekasse, gjennomgang av skattereglar, utviklingstiltak og nye organisasjons- og samarbeidsmodellar. Eg er oppteken av å byggje stein på stein, - basert på eit breitt samarbeid mellom mange aktørar og ved hjelp av dei mogleg-heiter og ressursane vi samla sett har til disposisjon. Derfor forventar eg også at t.d. partane i arbeidslivet gjennom løns-oppgjera i åra framover følgjer opp og tar aktivt medansvar for den vidare prosessen. For graden av suksess på dette området vil nettopp avhenge av kor langt vi lukkast i konstruktiv samhandling mellom det offentlege, partane i arbeidslivet og mangfaldet av aktuelle kompetanseaktørar. Dialogen undervegs i arbeidet med stortingsmeldinga har gjort oss optimistiske. Eg kan derfor love fortsatt engasjement i saka frå Regjeringa si side, trass i stramme økonomiske rammer i komande statsbudsjett.

I arbeidet med å byggje kompetansekapital for framtida treng vi altså engasjement frå eit mangfald av aktørar si side. Vi må samarbeide om resultatet skal bli godt. Denne veka er i seg sjølv eit eksempel på god samhandling. Dei mange aktivite-tane som no skal gå føre seg rundt omkring i landet, set fokus på læring og vaksne og viser mangfaldet når det gjeld tilbod, metodar, tilbydarar og deltakarar. Det er lagt ned mykje arbeid i førebuingane, og eg vil rose dei som med kreativitet og optimisme har vore drivkrefter bak arrangementet.

Eg ønskjer alle lukke til med nasjonal veke for vaksne si læring 1998!