Politisk rådgiver Knut Arild Hareide

Forskningspolitikk i Norge

Trondheim, torsdag 28. oktober 1999

Gode venner av norsk forskning!

Takk for invitasjonen til konferansen! Jeg er glad for forespørselen fra Forskerne – faglig gruppe i Norske Sivilingeniørers Forening - om å holde foredrag om forskningspolitikk i Norge. Dette temaet er viktig for alle som er opptatt av forskning og forskningspolitikk, enten vi er politikere, forskere eller vanlige samfunnsborgere uten spesiell tilknytning til forskningssystemet.

Kunnskap og kompetanse får en stadig økende betydning for vår evne til å løse felles samfunnsoppgaver. Den teknologiske utviklingen har åpnet for nye muligheter for næringsutvikling, kulturspredning og velferdstiltak. Dersom vi ønsker å ta del i denne prosessen - og selv være med på å forme den – er det en vesentlig samfunnsoppgave å sikre oss at vi har faglig sterke miljøer og kvalifiserte mennesker som er i stand til å innhente, forstå og ta i bruk ny kunnskap.

I denne prosessen spiller forskningsmiljøene en avgjørende rolle. De henter inn og produserer ny kunnskap, bidrar med ny innsikt og er sentrale institusjoner for kunnskapsformidling - og gir studenter og forskere evne til å forstå og ta i bruk ny viten. Videre bistår forskningsmiljøene næringsliv og forvaltning med problemløsning og kunnskapsutvikling.

Forskningen har også en viktig kulturrolle. Begrepet verdiskapning betyr ikke bare økonomisk vekst og vedlikehold og etablering av livskraftige foretak. I den politiske debatten kommer ofte den praktiske nytten av forskningen i fokus. Men forskningen betyr også mye for hvordan vi forstår oss selv i forhold til andre mennesker og naturen. I den praktiske jakten på gode løsninger må vi ikke glemme forskningens kritiske rolle: Forskningen skal fri oss fra fordommer og fortelle oss de sannhetene vi helst ikke vil høre. Forskningen er derfor viktig for hele kulturlivet og for en åpen og demokratisk debatt. Forskning er både kultur, demokrati – og nytte.

Jeg antar at de forskningspolitiske utfordringene som særlig vedrører næringslivsforskningen, blir satt under debatt i noen av de andre innleggene og i de etterfølgende diskusjonene. Jeg vil derfor med utgangspunkt i forskningsmeldingen rette perspektivet mot hovedlinjene i ”Forskningspolitikk i Norge” – slik arrangørene har bedt om.

Hovedpunkter i forskningsmeldingen

Hovedlinjene i norsk forskningspolitikk er redegjort for og drøftet i regjeringens forskningsmelding som ble lagt fram i juni i år. Den er kalt ”Forskning ved et tidsskille”. Meldingen er i høy grad et resultat av drøftingene i Regjeringens forskningsutvalg der blant andre næringsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren har vært aktive debattanter og medspillere. Meldingen er den første samlede gjennomgangen av norsk forskning og forskningspolitikk på seks år. Skal vi tro det vi hører – fra forskningsmiljøene og fra næringslivet – har dette vært magre år for norsk forskning. Et positivt trekk de siste årene er at vi har fått en grunnleggende forskningspolitisk debatt. Det er blitt mer interesse for betydningen av kunnskap, forskning og innovasjon. Forskerne har engasjert seg, og ulike forskningsmiljøer i Trondheim og andre steder har gjort en god jobb med å få forskningen plassert der den hører hjemme - høyt oppe på dagsordenen. Debatten, som har gått i media, på møter og i Stortinget, har påvirket innholdet i meldingen, og er en av grunnene til at vi nå er i ferd med å snu den negative utviklingen for forskningen.

Hva er sektorprinsippet, og hva er en forskningsmelding?

Norsk forskningspolitikk bygger på det såkalte sektorprinsippet. Fagdepartementene har i betydelig grad ansvar for utvikling, bruk og finansiering av forskning på sine forvaltningsområder. Prinsippet som ligger til grunn for departementenes sektoransvar, er at forskning er ett virkemiddel blant mange i sektoren. Forskning skal integreres i sektorens politikk, men er et virkemiddel i konkurranse med andre for å nå målene. Departementene må avveie forskning mot bruken av andre virkemidler.

Jeg vil understreke at sektorprinsippet betyr at departementene har ansvar ikke bare for den forskningen de selv trenger som kunnskaps- og beslutningsgrunnlag for utformingen av egen politikk, men også for en mer langsiktig utvikling av kompetanse på vegne av hele sektoren.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har i tillegg til sitt sektoransvar også ansvar for grunnforskningen og for felles forskningssaker og nødvendig koordinering av forskningspolitikken. KUF forvaltet i 1998 nærmere halvparten av de statlige FoU-bevilgningene.

De norske forskningsmeldingene er sektorovergripende. Det innebærer blant annet at de ikke bare tar opp den forskningen som KUF har hovedansvaret for, men all forskning. Hovedfokus ligger på den offentlig finansierte forskningen – det er disse midlene myndighetene kan styre innretningen på og omfanget av.

Om mål og tiltak i meldingen

Hva vil så Regjeringen gjøre for å styrke den norske forskningen? Ambisjoner, prioriteringer og finansiering har vært et fast punkt på dagsordenen når meldingen har blitt drøftet i Regjeringens forskningsutvalg. Regjeringen ble tidlig enig om at meldingen skulle være kort, konkret og politisk, og at den skulle presentere et konkret opplegg for hvordan målene skal realiseres.

Et sentralt budskap i meldingen er at Regjeringen vil styrke forskningsinnsatsen slik at Norge i løpet av fem år er på nivå med gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP.

Norges forskningsråd har med utgangspunkt i tallene for 1995 regnet på hva som skal til for å innfri vekstmålet. Forskningsrådet anslår at man trenger en vekst på 5 milliarder kroner. Dersom det offentlige skal opprettholde sin andel av totalen, må staten øke sin forskningsinnsats med 2 milliarder kroner – gitt tallgrunnlaget fra 1995 som var det sist tilgjengelige da meldingen ble fram lagt i juni. Likeledes må også næringslivet prioritere økte investeringer i forsknings- og utviklingsarbeid.

Det kommer ikke som en overraskelse at nye tall viser at BNP har økt siden 1995, og forhåpentligvis vil det fortsette å øke. Statsråd Lilletun har understreket at regjeringens målsetning om at norsk forskningsinnsats må opp på gjennomsnittlig OECD-nivå står fast, og at det vil måtte bli justeringer i de anslåtte tallmålene når BNP vokser.

Vi har fått høre at dette gjennomsnittsnivået er en litt puslete målsetning. Kritiske røster mener vi burde ha langt større ambisjoner, og ikke legge oss på ”et usselt gjennomsnitt når det gjelder FoU-innsats” - slik professor Arne Jensen ved NTNU sier det i en kronikk i Teknisk Ukeblad.

Vårt svar er: Det vil kreve en sterk og konsentrert innsats fra mange gode krefter om vi skal komme opp på OECD-gjennomsnittet. Økningen i BNP fører til at målet er i bevegelse, og dette gjør utfordringen enda større. La oss derfor samle kreftene og først vise at vi makter å nå gjennomsnittsmålet. Så får vi drøfte om vi skal løfte blikket enda høyere i neste omgang.

Regjeringen har god tro på at vi skal komme i mål. I forslaget til statsbudsjett øker Regjeringen forskningsbevilgningene med 650 millioner kroner. Det er en vekst på om lag 7 prosent sammenliknet med det budsjettet som ble vedtatt for 1999. De offentlige investeringene i forskning vil da nesten gå opp i totalt 10 milliarder kroner. Bevilgningsøkningen er i liten utstrekning koplet til tekniske endringer, men er knyttet til reell styrking, noe jeg kommer tilbake til. Forslaget til statsbudsjett for år 2000 innebærer at vi på dette punktet holder det skjemaet Forskningsrådet har gitt oss for opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen.

Hervik-utvalget og Forskningsfondet

I forbindelse med arbeidet med forskningsmeldingen så Regjeringen tidlig at det er nødvendig med nye mekanismer for å realisere og stimulere til vekst.

I april i år satte vi ned Hervik-utvalget, som skal foreslå og vurdere ytterligere tiltak for å fremme forskning i bedriftene. Utvalget skal både vurdere direkte stimuleringstiltak der FoU i næringslivet utløser offentlig støtte, og indirekte tiltak som ulike former for skatte- og avgiftslettelser. Fra andre land kjenner vi konkrete tiltak som for eksempel overavskrivnings-ordninger, og vi vet at det er blandede erfaringer med denne typen ordninger. Videre må de norske tiltakene søkes utformet på en måte som gjør at de også tar hensyn til vår bedriftsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter.

Hervik-utvalget er godt i gang med arbeidet, og vi har store forventninger til innstillingen som skal være klar innen 1. mars neste år.

Regjeringen er meget opptatt av at næringslivets FoU-innsats styrkes, men debatten om hvilke tiltak som best kan utløse økt FoU-innsats i næringslivet, vil komme med basis i de konkrete forslagene som Hervik-utvalget legger fram i sin innstilling.

La meg også legge til at det arbeides med å innføre en FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen, for å styrke et prioritert forskningsfelt – og med en avgift på fellestiltak i skogbruket som også vil bli brukt til å finansiere FoU-tiltak.

I Revidert nasjonalbudsjett, som kom en måned før forskningsmeldingen, la Regjeringen fram et forslag om å opprette et eget fond for forskning og nyskaping. Stortinget sluttet seg til forslaget, og Fondet ble etablert fra 1. juli i år med en fondskapital på 3 milliarder kroner. Fondskapitalen kommer fra inntektene ved salg av statlige aksjer.

Forskningsfondet og Hervik-utvalget er to viktige tiltak som må sees i sammenheng. Til sammen utgjør de et helhetlig opplegg for å øke finansieringen av forskning. Fondet skal tilgodese forskning som faller inn under det offentliges hovedansvar, mens spesielle tiltak for å utløse økt privat finansiering, vil bli vurdert på bakgrunn av forslag fra Hervik-utvalget.

Det nye fondet skal være med på å sikre en samlet økning i den offentlig norske forskningsinnsatsen. Videre skal fondet støtte den langsiktige, grunnleggende forskningen og bidra til å sikre en mer helhetlig offentlig finansiering av norsk FoU, på tvers av skillelinjene mellom departementene. Rett nok vil Regjeringen videreføre sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk. Men vi trenger også mekanismer som virker på tvers av skillelinjene og som peker ut over det samarbeidet som allerede finner sted mellom departementene. Fondet skal således bidra til å realisere overordnede, tverrgående forskningspolitiske prioriteringer og sikre en stabil, langsiktig finansiering av forskning og utvikling .

Norges forskningsråd har fått ansvaret for å fordele og forvalte avkastningen fra Forskningsfondet, innenfor de rammer som gis av Regjeringen og Stortinget. Dette er i samsvar med de forutsetninger Stortinget la ved etableringen av Forskningsrådet. Stortinget poengterte at finansieringsstrukturen måtte gi Forskningsrådet anledning til å fremme samordning og helhetlige løsninger, og vi ønsker å unngå å opprette nye finansieringsinstitusjoner innenfor det norske forskningssystemet nå.

Fondet gir en avkastning på 90 millioner friske, nye kroner i 2000, mens årsvirkningen er 180 millioner kroner. Videre vil Regjeringen i de årlige statsbudsjettene vurdere størrelsen på fondet i lys av regjeringens ambisjoner slik de er presentert i forskningsmeldingen. Regjeringen tar sikte på å øke fondskapitalen fra 3 til 4 milliarder kroner i år 2000.

La meg også understreke at Regjeringen presiserer i Forskningsmeldingen at forskningen også skal styrkes gjennom de ordinære bevilgningene over statsbudsjettet. Jeg siterer fra kapittel 2.3: ” Veksten i offentlige midler vil dels komme gjennom økte ordinære bevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet, dels gjennom avkastningen av et fond for forskning og nyskaping.”

Regjeringen prioriterer det langsiktige

Hva skal så økte statlige bevilgninger brukes til?

Grunnstammen i det norske forskningssystemet utgjøres av forskerne og forskergruppene i det som i meldingen benevnes som den norske kunnskapsallmenningen: universitetene, de vitenskapelige og statlige høgskolene og instituttsektoren. Vi legger stor vekt på å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen (i kunnskapsallmenningen), fordi vi er overbevist om og fast i troen på at denne forskningen spiller en kritisk og svært viktig rolle i det norske kunnskapssystemet. Dette er en hovedprioritering i meldingen.

Vi sier klart fra: Å ta ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapsallmenningen er det offentliges oppgave nummer en!

Den økte satsingen på den langsiktige, grunnleggende forskningen skal finansieres blant annet ved hjelp av midler fra ”Fondet for forskning og nyskaping.” Dette har gitt opphav til misforståelser. La meg klart og tydelig presisere at det er den langsiktige, grunnleggende forskningen fondet skal støtte. Slik forskning er viktig for å støtte det nyskapende Norge! Og her vil jeg sitere næringsminister Sponheim: ”Det er mye god nyskaping i god grunnforskning!”

Den langsiktige, grunnleggende forskningen omfatter selvsagt grunnforskningen, og den mer strategisk rettede forskningen, ved universiteter og høgskoler. Men den omfatter mer. Deler av forskningen ved forskningsinstituttene må være både langsiktig og grunnleggende for å sikre kunnskapsbasen for deres brukerrettede virksomhet.

Denne forskningen er blant annet med på å få fram ny kunnskap og nyutviklet teknologi som kan være med på å legge grunnlaget for å løse sentrale samfunnsoppgaver. Forskningsinstitusjonene er ikke den eneste arenaen for innovasjon og nytenkning, men mange av miljøene der har den fordelen at de kan utforske faglige problemfelter på en grundig måte uten å ta hensyn til akutte, kortsiktige behov.

Den grunnleggende forskningen skal også gi oss forskningsmiljøer som er oppdaterte med den internasjonale utviklingen innenfor egne og nærliggende fagområder og sikre landet en kunnskapsbase som en kan ta i bruk for å løse kjente ikke minst uforutsette behov. Og ikke minst: Forskningen ved universiteter og høgskoler skal gi basis for god høyere utdanning som kommer hele samfunnet til gode.

Den faglig brede satsingen på grunnforskning, med stor vekt på internasjonalisering, som Forskningsrådet har foreslått, skal bli realisert – og det brede faglige perspektivet innebærer at satsingen også vil kunne støtte for eksempel humanistisk forskning.

I løpet av perioden må det settes av mer midler til vitenskapelig utstyr, både over Forskningsrådets budsjett og over grunnbevilgningene til institusjonene.

Vi ønsker også å øke basisbevilgningene til en del forskningsinstitutter. Det gjelder særlig en del av de teknisk-industrielle. Økte bevilgninger til disse instituttene vil fordeles av Forskningsrådet og i betydelig grad bli rettet inn mot viktige teknologiområder gjennom styrking av de strategiske instituttprogrammene.

Styrket satsing på forskning forutsetter at rekrutteringen sikres. Vi har allerede store problemer på fagområder som medisin, informatikk og jus. Vi går derfor inn for at tallet på rekrutteringsstillinger i snitt skal øke med 150 per år i løpet av en femårsperiode. Vi har også åpnet opp for at det skal bli mulig å ta doktorgrad innenfor særskilte fag ved enkelte av de statlige høgskolene.

Hva så med statsbudsjettet for år 2000? Hvor kommer den lovede satsingen? Forskningsfondet skal styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen. De direkte bevilgningene til institusjonene i universitets- og høgskolesektoren får en viss økning. Nytt realfagsbygg i Trondheim gir et visst løft når det gjelder utstyr ved en av våre viktigste institusjoner. Videre følger det kroner med nye og fullbudsjetterte studieplasser innenfor IKT og helse.

Og kanskje viktigst – de institusjonene som får kutt i antall studieplasser, får bare redusert budsjettene med 50 prosent av ressursene som er knyttet til de nedlagte studieplassene. Dette skal hjelpe til med å skjerme forskningsvirksomheten.

Når det gjelder antall rekrutteringsstillinger, vet vi ikke på forhånd hvor mange nye vi får i 2000, og om vi når målet på 150. Men at avkastningen fra fondet og økte bevilgninger ellers vil gi flere stipendiater, er hevet over tvil. Forskningsrådet har allerede signalisert at fondsmidlene blant annet vil bli brukt til stipendiater og til vitenskapelig utstyr.

Et viktig grep for å styrke den langsiktige forskningen ved universiteter og høgskoler, er ellers forslaget om å etablere et nytt finansieringssystem.

Det vi vil, er å regne ut budsjettene slik at det er mulig å skjerme forskningen dersom studenttallene går ned. Både demografi og arbeidsmarked tilsier at en slik nedgang er sannsynlig i årene som kommer, og i budsjettforslaget for 2000 har vi på sett og vis forskuttert et slikt nytt finansieringssystem.

Vi mener at det fremdeles bør være en felles bevilgning til undervisning og forskning. Men i framtiden ønsker vi at denne grunnbevilgningen skal være sammensatt av to klart definerte deler: en del til undervisning og en del til FoU. Når forskningsdelen regnes ut, vil hovedfagsstudenter og stipendiater telle mer enn andre studenter. Særskilte kriterier vil også vektlegges. Dette kan for eksempel være forskningspolitiske målsetninger, kvalitetsfremmende tiltak og ulike behov som er dokumentert i rapporter og evalueringer.

Tematiske satsinger

Enda en gang vil jeg slå fast at satsing på langsiktig, grunnleggende forskning er en hovedprioritering i meldingen. I tillegg prioriterer regjeringen økt forskningsinnsats på fire temaområder der landet står overfor særlige utfordringer.

Temaområdene er marin forsking, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medisin og helse og forskning i skjæringsfeltet energi/miljø. Dette er blant annet områder der det uutnyttede potensialet for verdiskaping er stort, og der samfunnet må gjennom store omstillinger. Når det gjelder alle disse satsingene, er det viktig at det blir tatt hensyn til miljøperspektivet, ønsket om en balansert regional utvikling og kjønns- og likestillingsperspektivet.

Jeg er stolt over at regjeringen har greid å samle seg om så få og så sentrale temaer. På den annen side er det urovekkende når for eksempel Universitetsrådet ønsker å utvide listen med ytterligere et temaområde. Når politikerne har klart å prioritere, må ikke forskningsmiljøene eller andre sørge for å spre ressursene tynt utover. Dersom nye områder skal inn, bør noen av de regjeringen har foreslått, gå ut - slik at vi beholder den nødvendige konsentrasjon og spissing av innsatsen.

I budsjettforslaget er alle de tematiske områdene blitt styrket. Regjeringen foreslår å etablere et senter for fremragende forskning på Fornebu, og legger i tillegg opp til bevilgningsvekst på IKT-forskning. Forskningen i skjæringsfeltet energi/miljø er betraktelig styrket, og det er satt av midler til nytt havforskningsfartøy i Bergen. Bevilgningene til Havforskningsinstituttet og Fiskeriforskning er økt, og bevilgningene til telemedisin i Tromsø økes. Likeledes er økte bevilgninger til deltakelsen i EUs rammeprogram kvalitetsfremmende - i tillegg til at den styrker forskningen på de prioriterte områdene.

Regjeringens budsjettforslag for år 2000 gir blant annet gjennom disse satsingene et løft til offentlig finansiert forskning av stor relevans for næringslivet. Sett med forskningsøyne, er forslaget det beste på mange år. Og jeg er selvsagt enig med Kristin Clemet når hun i en kommentar i Dagens Næringsliv skriver at ” statsråd Jon Lilletun har holdt løftet sitt og startet opptrappingsplanen for å bringe Norges FoU-innsats opp til gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet av en femårsperiode.”

Kommersialisering av forskningsresultater

Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av oppfinnelser fra universiteter og høgskoler. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil komme med forslag til nødvendige lov- og regelendringer for å få dette til. Hensikten er selvsagt ikke å begrense forskerens rett til selv å velge temaer og metode. Vi vil heller ikke begrense retten til å publisere. Men når fri forskning finansiert av fellesskapets midler fører til resultater som har kommersielt potensial, mener vi det er rett og rimelig å utnytte dette potensialet. Vi er åpne for at dette kan skje på flere måter, og departementet vil om kort tid sette ned et eget utvalg som skal se på problemstillingen. Vårt mål er at utvalget skal legge fram sin innstilling før sommeren.

Om kvalitet og internasjonalt samarbeid

Vektleggingen av kvalitet særmerker den nye forskningsmeldingen, og de fleste er nok enige om at kvalitet skal fremmes og belønnes. Det finnes egentlig bare en divisjon for forskningen og store deler av næringslivet – og den er internasjonal. Forskningsmiljøene må være forberedt på større konkurranse om midler i de kommende årene – fra internasjonale kilder og fra næringslivet.

Ulike sider ved kvaliteten i norsk forskning er vurdert de siste årene. Bildet det gir, er sammensatt. Spissformulert er et hovedinntrykk at mye er godt, men for mye er grått. Men vi har verken sagt eller ment at kvaliteten på den norske forskningen er katastrofalt dårlig. At noen – ifølge presseoppslag - har gitt slike generelle karakteristikker, får de selv svare for. Jeg kan ikke skjønne at en slik beskrivelse er rett eller rettferdig.

For eksempel taler de gode resultatene under EUs rammeprogram – der kvalitetshensyn er tungtveiende - mot et slikt helsvart bilde. Vi er også kjent med evalueringer av fagfelter som er svært positive og løfterike. Det må advares mot for mye svartmaling: Det er i alle fall ikke slik forskningen trekker til seg den dyktige ungdommen.

Kvaliteten i norsk forskning skal øke. Alle norske forskningsmiljøer må holde et nivå som gjør dem i stand til å nyttiggjøre seg den fremste internasjonale forskningen. Noen – gjerne mange, og i alle fall flere enn i dag – skal hevde seg i den internasjonale forskningsfronten. Eller for å si det med Oddvar Aam, lederen av Marintek: ”Utfordringen for forsknings-Norge blir å gjødsle kunnskapsallmenningen slik at vi holder et internasjonalt ledende nivå.”

Internasjonalt samarbeid er en strategisk vei mot bedre kvalitet. Deltakelsen i EUs rammeprogram er viktig, og det samme er forsker-til-forsker samarbeidet. Der forutsetningene er til stede, skal vi i sterkere grad utnytte potensialet for internasjonalt samarbeid på norsk jord.

I tillegg ønsker vi at faglige ledelsesfunksjoner ved institusjonene skal styrkes. Det er utfordringer som må møtes på institusjonsnivå. Videre varsler meldingen at spesielt gode og spesielt lovende forskningsmiljøer skal få bedre vilkår enn gjennomsnittet. Økte bevilgninger skal i høy grad gå til kvalitetsfremmende tiltak. Og meldingen gir Forskningsrådet i oppgave å foreslå hvordan en norsk ordning med sentre for fremragende forskning bør utformes.

Forskningsrådet

Norges forskningsråd er en sentral institusjon i norsk forskning. Rådet ble opprettet i 1993. Samtidig ble de fem gamle rådene nedlagt. Det er nå på tide å vurdere hva som har kommet ut av reformen, og hvordan vi best skal ordne forskningsrådsfunksjonene i tiden framover.

I meldingen presenterer vi et opplegg for evaluering av reformen. Evalueringen skal gi et godt og solid vurderingsgrunnlag. Det betyr at vi vil ha en grundig evaluering, en uavhengig internasjonal evaluering, en evaluering som skal underbygges empirisk og som skal fremme konkrete tilrådninger om mulige endringer av Forskningsrådet.

Vi varsler at en ferdig evaluering skal være sluttført i 2001.

Forskningsetiske spørsmål

Jeg ser av den egenpresentasjonen av ”Forskerne” som jeg mottok, at gruppen er opptatt av etiske spørsmål og holdninger rundt forskningen. Det hilser jeg med glede. Vi trenger både en intern debatt i forskningsmiljøene og en samfunnsdebatt om ulike forskningsetiske spørsmål.

Regjeringen vil styrke det forskningsetiske arbeidet, og nettopp dette mener jeg er regjeringens spesielle profil i meldingen. Styrkingen mener vi bør skje hovedsakelig gjennom de forskningsetiske komiteene. Vi har et godt og innarbeidet system, og dette bør vi bygge videre på. Også internasjonalt er dette systemet blitt lagt merke til.

Komiteene har flere viktige oppgaver: de skal være rådgivere, de skal lage retningslinjer, og de skal skape debatt. Regjeringen ønsker at det skal legges enda mer vekt på de to sistnevnte oppgavene. Derfor er det sagt i meldingen at det på alle fagområder bør utarbeides forskningsetiske retningslinjer som skal være til hjelp for forskere. Institusjonene bør på sin side følge opp dette og være aktive pådrivere for en intern debatt i forskningsmiljøene.

Samtidig skal ikke debatten bare være intern. For å bidra til en samfunnsdebatt, må komiteene vende seg mer mot publikum. Her kommer Bioteknologinemnda og det nye Teknologirådet inn som viktige samarbeidspartnere. Teknologirådet skal i sitt arbeid blant annet peke på fordeler og ulemper ved ny teknologi og levere premisser for en åpen debatt om teknologiens innvirkning på våre liv. Når disse ulike organene samarbeider, har vi stor tro på at kunnskap og debatt om forskning og teknologi vil få et skikkelig løft.

Vi vil også at komiteene skal utrede etiske spørsmål i forbindelse med oppdragsforskning. I meldingen er det pekt på noen av de problemstillingene som kommer opp i forholdet mellom forsker og oppdragsgiver. Nå imøteser vi en grundig utredning som vil dekke flere fagområder, og som ventelig kan føre til konkrete tiltak. Når det gjelder forholdet mellom departementene som oppdragsgivere og forskerne, er erfaringene ikke bare gode.

Departementet vil straks sette i verk de tiltakene som er nevnt i meldingen. Ett av dem er å lage et sett med retningslinjer for hvorledes departementene skal håndtere forskningsoppdrag. Her er det et klart behov for mer koordinering.

Avslutning

I teknologien vet vi at utviklingen kan gå i raske og uventede sprang. I politikken er vi mindre kjent med det første og altfor kjent med det siste.

Allikevel er det min oppfatning at med den store forskningspolitiske interesse og det sterke engasjement for forskning som nå er til stede blant forskere, politikere og i allmennheten – er det godt håp om at vi unngår det uventede og heller bestreber oss på å oppnå en rask opptrapping av forskningsinnsatsen. Skal vi klare det, må vi holde blikket klart festet mot målet, krumme nakken og løfte i flokk slik at vi får til den nødvendige styrking av norsk forskning.

Takk!

Lagt inn 4. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen