1 Sektor- og forskningspolitiske "målsettinger"

Nedenfor er det trukket frem en del hovedpunkter fra de mest sentrale dokumentene nevnt i komitéens mandat. Disse inneholder bl.a. rammebetingelser for de institusjonene som driver landbruksforskning og høyere landbruksfaglig utdannelse.

1.1 Landbrukspolitiske mål

St meld 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet og St meld 19 (1999-2000 ) Om norsk landbruk og matproduksjon (Landbruksmeldingen) danner i stor grad grunnlaget for de landbrukspolitiske mål for norsk matproduksjon.

Tilbudet av matvarer i Norge skal være basert bl.a. på følgende elementer:

• produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser
• se hele verdikjeden for matproduksjon i sammenheng
• produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, samt utnytte de områdene der det er muligheter for lønnsom eksport.

Ut over matproduksjonen skal landbruket i tråd med samfunnets behov:

• produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens ressurser (reiseliv/turisme, kultur, skog og utmarksnæringer)
• produsere fellesgoder som livskraftige bygder (bosetting/sysselsetting), et bredt spekter av miljø- og kulturgoder (bl.a. sikre og vedlikeholde det biologiske mangfoldet), og en langsiktig matforsyning/beredskap.

Et konkret mål er satt for det økologiske landbruket ved at 10% av det totale jordbruksarealet i løpet av en tiårsperiode skal være omlagt til økologisk areal.

Det er et mål å kunne føre en aktiv nasjonal landbrukspolitikk, som gir grunnlag for jordbruksdrift i hele landet, en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg mat med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Landbruket skal videre gi viktige samfunnsbidrag gjennom å sikre og formidle kulturarven knyttet til jordbruket og bidra til fremtidig utvikling sosialt, kulturelt og næringsmessig i distriktene.

I følge St meld 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) vil Regjeringen fokusere på at:

• verdiskapingen fra skogbaserte næringer skal økes
• skogsektoren skal bidra til å løse viktige miljøoppgaver.

1.2 Generelle forsknings- og utdannelsespolitiske mål

I St meld nr 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille (Forskningsmeldingen) går Regjeringen inn for å styrke den langsiktige og grunnleggende forskningen. Den ser det som det offentliges oppgave nummer én å ta ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapsallmenningen, dvs universitetene, de vitenskapelige og statlige høyskolene og instituttsektoren, og mener Forskningsrådets rolle som strategisk aktør må styrkes.

Følgende 4 tematiske områder prioriteres: marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø.

Universiteter og høyskoler bør fortsatt øke sine oppdragsinntekter og spesielt er det viktig å øke næringslivsdelen. Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene ved universitetene og høgskolene.

De statlige høyskolene skal primært drive med anvendt forskning og utvikling, og da spesielt på fagområder som har betydning for det regionale samfunns- og næringslivet og for de profesjonsutdannelser de tilbyr. På enkelte områder skal de kunne ha nasjonale oppgaver ved å utvikle spesialkompetanse av høy standard, for eksempel i tilknytning til profesjonsstudier. Aktiviteten skal ses i sammenheng med forskningen ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene, slik at forskningstypene, fagområdene og institusjonene utfyller hverandre.

Regjeringen ønsker å gjøre aktiv bruk av forskningsprogrammer og institusjoner for å styrke og utvikle de regionale næringsnettverkene (næringsklyngene, clusterne), som er sentrale i regionale innovasjonssystemer. Som ett av kjennetegnene på gode næringsklynger nevnes tilgang på nærliggende FoU- og utdannelsesmiljøer, som høyskolene og forsknings-instituttene, men også forskningsparker, næringshager og nærliggende universiteter.

FoU-aktiviteten på de ulike fag- og forskningsområdene må ikke bli oppsplittet og fordelt på en rekke små miljøer, som er under den kritiske minstestørrelsen for hva som kan regnes som solide og bærekraftige forskningsenheter (det sies i meldingen at en kritisk minstestørrelse er 20 sysselsatte).

Internasjonalt samarbeid blir stadig viktigere, og i denne sammenheng legger Regjeringen bl.a. særlig vekt på å "videreføre det nordiske samarbeidet som grunnlag for å utvikle en nordisk dimensjon i forskningen og for å drøfte samarbeid i nordiske nærområder". Samarbeidet bør videreutvikles bl.a. ved å "stimulere til videre nettverksbygging, arbeidsdeling og spesialisering mellom institusjonene". NOVA-universitetet nevnes som en modell for lignende tiltak på andre områder.

Om "FoU i og for de tradisjonelle næringene" sier meldingen bl.a:

"Landbruksnæringen består av mange små enheter (om lag 73 000 primærprodusenter). Det er en hovedutfordring for næring og forvaltning å gjøre ny viten brukervennlig og lett tilgjengelig for aktørene i landbruket. Regjeringen ønsker å videreutvikle kollektive finansieringsordninger som støtter opp under dette arbeidet."

I følge St. prp 63 (1995-96 )Om organisering av høgre utdanning og sektorforskning på landbruksområdet må utdannelsesinstitusjonene legge økt vekt på å gi generelle kvalifikasjoner (lett transportabel kompetanse) gjennom dyptgående faglig kunnskap i stedet for aktuelle ferdigheter i arbeidslivet, noe som gir en fleksible arbeidsstyrke og økte muligheter for yrkesvalg for den enkelte.

Det skjer også forandringer i behov for utdannelsestilbud; mer variasjon, økt innslag av korte studier, nye tilbud til voksne, nye former for organisering, mer individuelt valgte studiekombinasjoner med uortodokse fagsammensetninger, flyt mellom ulike universiteter og høyskoler i inn- og utland, nye teknologier etc. Dette krever fleksibilitet samt evne til faglig og organisatorisk omstilling.

De regionale, statlige høyskolene er viktige i det norske systemet fordi de gir et likeverdig utdannelsestilbud i alle landsdeler (nasjonal fordeling innen Norgesnettet). Dette er positivt for rekruttering til studiene, for å sikre høyt utdannet arbeidskraft i distriktene og for å virke som ressurssentre innen regionen. Den høyere undervisningen ved disse høyskolene skal være forskningsbasert.

1.3 Landbruksforskningspolitiske mål

St meld 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet understreker forskningens betydning:

"Forskning og utviklingsarbeid er, sammen med lovgivning, tilsyn og kommunikasjon med forbrukere og næringer, forvaltningens viktigste virkemidler for å nå de oppsatte mål knyttet til matvaretrygghet, kvalitet og helse."

Om utvikling av ny kunnskap og internasjonalt samarbeid og arbeidsdeling i denne sammenheng sier meldingen bl.a:

"Å utvikle ny kunnskap er ressurskrevende. Selv om det er viktig å ha nasjonal og ekspertise som er uavhengig, vil det for et lite land som Norge være avgjørende å kunne trekke på internasjonale fagmiljøer. Den internasjonaliseringen som skjer på matvaresektoren og norsk deltagelse, særlig i EU’s forskningsprogrammer, gir oss muligheter til dette. De spesielle norske problemstillingene vil også i mange tilfeller kunne finne sin løsning innenfor en internasjonal kunnskapsbase. For å kunne utnytte slik kunnskap og for å bli hørt i internasjonale fora er det nødvendig å utvikle vitenskapelig sterke miljøer og ekspertise også i Norge."

I følge Skogmeldingen har betydningen av forskning og utvikling som grunnlag for lønnsom produksjon vært undervurdert i deler av skogsektoren. "Dette gir dårlig basis for å møte dagens og fremtidens konkurranseforhold. Videre gir dette sektoren for liten mulighet til å sikre at forskningsinstitusjonene legger nok vekt på områder som sektoren anser som viktige."

Det pekes på at Forskningsrådet har et "særlig ansvar for utviklingen av norsk skogforskning og for å legge til rette for en nærmere kobling mellom skogforskningen og brukerne av forskningens resultater".

Det er viktig at skogforskningen deltar aktivt i den internasjonale kunnskapsutvekslingen, og internasjonalt samarbeid anses aktuelt innen alle forskningsområder i skogsektoren.

I Landbruksmeldingen pekes det på at LD gjennom program- og basisbevilgning til Forskningsrådet, har ansvar for anvendt, brukerstyrt forskning og strategisk grunnforskning, mens hovedansvaret for grunnforskning og rekruttering er lagt til KUF gjennom NLH og NVH. Det er nødvendig å opprettholde eller øke innsatsen innen grunnforskningen i basalfagene samt nyere mikro- og molekylærbiologiske fag for å opprettholde den høye kvaliteten på landbruksforskningen.

Langtidsplan for landbruksforskningen (1998-2005), Kunnskap for utvikling og omstilling i landbruket og den landbruksbaserte industri, sier at Landbruksforskningens hovedmål er å være leverandør av kunnskap med vekt på forbrukerkrav, verdiskaping, nyskaping, omstilling, miljø- og ressursforvaltning og helse og livskvalitet.

Planen har fem hovedprioriterte områder:

• Forbruk, matvarekvalitet og –trygghet.
• Drifts- og eierformer, produksjonssystemer og arealbruk
• Verdiskaping basert på skog.
• Ny næringsutvikling.

• Livskraftige distrikter.

Langtidsplanen skisserer følgende faglige utfordringer:

• Primærproduksjonen og industrien må sette markedet og forbrukerne i fokus.
• Den forebyggende innsatsen for menneskers og dyrs helse, velferd og etikk må styrkes.
• Arealer, ressurser og kollektive goder må sikres og utnyttes på en bærekraftig måte.
• Landbruket må utvikle mer miljøvennlig teknologi og bærekraftige produksjons- og driftsformer.
• Kostnadsnivået må senkes i hele verdikjeden.
• Distriktenes livskraft må styrkes også ved endrede rammevilkår for landbruket.
• Landbrukssektoren må utnytte ny avansert teknologi.

I Skogmeldingen legges det vekt på å opprettholde innsatsen på forskning med tanke på effektiv og langsiktig ressursutnyttelse og ivaretagelse av miljøhensyn. Samtidig pekes det på at det er nødvendig å synliggjøre skogens samfunnsmessige betydning for en bærekraftig utvikling, "hvor kunnskapsutviklingen vil bli rettet mot skogens og treprodukters miljømessige funksjoner og de verdier skogsektoren totalt sett representerer."

Forskning og utvikling er viktige elementer i Landbruksmeldingen: "Forskningen må rette seg mot å løse utfordringer i hele verdikjeden knyttet bl.a. til forbrukerkrav, marked og kostnadseffektivitet, men også miljøaspekter som gjenbruk, energisparende løsninger mv."

Departementet vil stimulere forskning og utvikling for å skaffe ny kunnskap om økologisk produksjon og legge vekt på at kunnskapen også er tilgjengelig for det konvensjonelle jordbruket.

Landbruksmeldingen peker på at veiledningen de siste årene er blitt mer fragmentert, og at det er viktig med bedre samarbeid og samkjøring i alle deler av rådgivnings- og veilednings-apparatet i landbruket. Dette innbefatter både de to vitenskapelige høyskolene, forsknings-instituttene, landbrukets forsøksringer og næringenes eget veiledningsapparat. Departementet mener at privat sektor bør styrke sin rolle for å dekke behovet for kunnskapsflyt i leddene fra forskningsmiljøene til bruker.

2 Aktørenes synspunkter

Med "aktører" mener komitéen i denne sammenheng bare forsknings- og utdannelses-institusjonene innenfor systemet, dvs de mest sentrale "evalueringsobjektene", selv om en rekke brukere også er sentrale aktører innenfor systemet, for eksempel KUF, LD og Forskningsrådet.

Komitéen har ikke gjennomført "tradisjonelle" egenevalueringer, men gjennom flere møter fått kommentarer og innspill fra institusjonene både i forhold til rammebetingelser, over-ordnede retningslinjer og syn på fremtidig utvikling innen egne områder og samlet for landbruksforskningen. I dette kapitlet er det kun gjengitt en del fra en workshop som komitéen gjennomførte med lederne for NLH, NVH, Akvaforsk, Bygdeforsk, Jordforsk, Matforsk, NIJOS, NILF, NORSØK, Planteforsk, Skogforsk og Veterinærinstituttet.

Workshopen hadde følgende tre hovedtemaer:

1. Institusjonenes syn på en del utsagn som synes å ha blitt allmenngyldige og retnings-givende i mange sammenhenger, hvorav de fleste er fra de stortingsdokumentene som er omtalt i dette vedleggets pkt 1.
2. Suksesskriterier og suksessfaktorer innen landbruksforskning og høyere utdannelse fremover.
3. Fremtidig samarbeid.

Alle spørsmål var ukjente for deltagerne på forhånd, og kommentarer og svar ble gitt umiddelbart og individuelt på PC. Det var således meget begrenset tenketid og ingen åpen diskusjon i gruppen.

2.1 Fremtidige utviklingstrekk

Med visse kommentarer og forbehold synes det å være stor enighet om at følgende utsagn vil være sterkt styrende for den fremtidige utviklingen innenfor systemet:

1. Landbrukets og havbrukets rammebetingelser blir i stadig økende grad fastlagt gjennom internasjonale forhandlingsprosesser. Det nasjonale handlingsrom blir innskrenket. Konkurransen med importerte varer øker.
2. Økt import og ferdsel over landegrensene øker smittepress og fare for import av skade-gjørere og plante- og dyresykdommer.
3. Skogbruket blir stadig mer globalt. Konsekvenser av dette er bl.a. økt konkurranse om oppdrag fra næringen fordi den i større grad vil hente kunnskap internasjonalt, nye typer problemstillinger og endret vektlegging.
4. Fiskeri- og havbruksnæringen antas å bli Norges viktigste næring når oljevirksomheten reduseres.
5. Behovet for brukerfinansiert forskning øker og vil kunne påvirke balansen mellom grunn-forskning og anvendt forskning innenfor landbrukssektoren. Nasjonale og regionale forskningsmiljøers evne til å identifisere behov for og utføre anvendt forskning av god kvalitet, samt deres evne til å formidle forskningsresultater til brukerne, vil påvirke deres innbyrdes konkurranseevne vis a vis brukerfinansierte prosjekter.
6. Finansieringskildene vil i økende grad finansiere oppgaver og ikke institusjoner, dvs det blir økt nasjonal og internasjonal konkurranse om hvem som skal utføre oppgavene.
7. Finansieringskildene forventer tverrdisiplinært, tverrinstitusjonelt og overnasjonalt samarbeid både om forskning og utdannelse.
8. Konkurransen om studentene øker både nasjonalt og internasjonalt. Utfordringer knyttet til utvikling av nye studietilbud og fleksible undervisningsformer øker både som en følge av krav fra ordinære studenter, og som en konsekvens av etter- og videreutdannelses-reformen. Studiestedenes evne til faglig og organisatorisk omstilling blir stadig viktigere.
9. Forskningen får økende behov for å tilpasse seg markedet og dokumentere sin nytteverdi.

Til utsagn nr 4 pekes det bl.a. på at hvis Norge ikke bare skal være råvareprodusenter, må både næringsaktørene og kunnskapsprodusentene se samlet på matvaresektoren (land- og havbruk). I denne sammenheng stilles det spørsmål ved om det er heldig med dagens deling i to "matdepartementer".

I forhold til utsagn 6 pekes det på at faglige nettverk og allianser, pluss kvalitet og relevans innen egne kjerneområder blir enda viktigere enn i dag. Det er også viktig at institusjonene gis muligheter til å overleve "oppdragstørke" i en periode.

Selv om det er stor enighet om at samarbeid er viktig (utsagn 7), understrekes at dette er ressurskrevende, og at det ikke må være "samarbeid for samarbeidets skyld", men fordi oppgaven krever det. Det er varierende oppfatninger om hvor sterkt styrt ovenfra (departement og forskningsråd) og hvor formelt og organisatorisk slikt samarbeid bør være. Det stilles også spørsmål ved Landbruksdepartementets og Forskningsrådets evner til slik styring.

Til utsagn 8 er det enighet om at de utdanningssøkende er kunder, som krever kvalitet og tilgjengelighet. Samarbeid i Norge og Norden og økt samarbeid mellom vitenskapelige høyskoler og forskningsinstitutter anses som viktig for å fylle de fremtidige krav.

Tilpasninger til markedet er nødvendig for å overleve (utsagn 9), men det må unngås tomrom mellom det tidspunkt det offentlige trekker seg ut og når næringene kommer inn. Det pekes på problemer knyttet til kortsiktighet i markedet, at kundene ikke klarer å definere sine egne behov og heller ikke kjenner de mulighetene som foreligger.

Institusjonslederne er også enige om at problemløsende forskning og systemforskning vil bli stadig viktigere, men at det er vesentlig å opprettholde den grunnleggende forskningsmessige basen for slik forskning.

Lederne ble også bedt om å liste de viktigste kjennetegn ved utviklingstrekkene de nærmeste 5 årene. Nedenfor er nevnt noen momenter (de er ikke nødvendigvis representative for samtlige deltagere):

• Det er en frykt for mindre statlig finansiering både av undervisning, grunnforskning og anvendt forskning. Samtidig er alle innforstått med at næringslivet/brukerne må finansiere en større andel av forskningen.
• Ut fra overordnede prioriteringer er det en viss frykt for at den uttrykte satsingen på havbruk vil kunne gå ut over ressursene til landbruksforskning.

• Forskning blir viktigere som premissleverandør for samfunnsutviklingen, men det er viktig at den fortsatt også dekker den enkelte brukers behov.
• Landbruksforskningens tradisjonelt nære tilknytning til produsentmiljøet kan hindre det nødvendige samfunnsperspektivet, og også oppfølging av nye signaler fra forbrukere og politikere. Det er spesielt viktig å unngå dette i en tid hvor forbrukeroppfatninger og forbrukerstyring blir stadig mer sentrale. Blant annet av denne grunn er det nødvendig å snu fokus fra produksjon, dvs "landbruk", til forbruk, dvs til de produktene som er resultatene av produksjonen, for eksempel mat og fiber. Totalt blir forskningsmessig kvalitet og relevans kombinert med brukernes krav til relevans enda mer sentralt.
• Innenfor høyere utdannelse er det nødvendig med kontinuerlig justering av studieplaner. Samtidig blir etter- og videreutdannelse viktigere.
• Den internasjonal konkurransen øker.

• For forskningsmiljøene er det nødvendig å samarbeide gjennom større, tverr-institusjonelle grupper og strategiske, selvstyrte allianser.

• Forskningsinstituttene må utvikle salgs- og markedsføringskompetanse; bli forskningsbaserte konsulentselskaper.

På spørsmål om hva som vil være landbruksforskningens og den høyere landbruks-utdannelsens suksesskriterier de nærmeste 5 årene var hovedreaksjonene:

• Tilpasningsdyktighet og omstilling, koblet med tempo og kvalitet i slike prosesser.
• Legitimitet i samfunnet - Aksept i det politiske og forvaltningsmessige systemet.
• Unngå matvareskandaler og utbrudd av viktige dyresykdommer.

På spørsmål om hva som er landbruksforskningens og den høyere landbruksutdannelsens kritiske faktorer de nærmeste 5 årene ble bl.a. følgende momenter trukket frem:

• Rekruttering til forskningen
• Finansiering
• Omstillingsevne
• Mer helhetlige samfunnsperspektiver
• Samfunnets oppfatning av hvor viktig landbruk er
• Overbevise samfunnet om at man er en viktig premissleverandør for utviklingen
• Større effekt av flerfaglige tilnærminger i forskningen (ikke bare som honnørord)

I en situasjon hvor de samlede økonomiske rammene til landbruksforskningsinstitusjonene ikke vil øke i tiden fremover, ble følgende tiltak ansett som de viktigste for å sikre mest mulig optimal bruk av midlene:

• Tydelige mål og klare strategier
• Sterkere og mer fordomsfritt samarbeid
• Aktive, strategiske allianser
• Logiske fusjoner
• Virtuelle organisasjoner
• Prioritering; rett myndighet må identifisere hvor kuttene må komme.

2.2 Fremtidig samarbeid

Det er i dag betydelig samarbeid mellom mange av aktørene, og de ønsker økt samarbeid seg imellom og med andre norske og internasjonale aktører.

Synet på hvilke organisatoriske rammer dette samarbeidet skal foregå innenfor varierer imidlertid betydelig.

Noen mener det bør etableres en konsernmodell som omfatter de fleste instituttene og med strategiske allianser til andre, også ut over landbruksperspektivet. På den annen side mener enkelte at samarbeidet bør være fleksibelt og dynamisk etter behov, dvs innenfor dagens organisasjonsstruktur.

Også innenfor det nordiske samarbeidet er det varierende syn på formen; fra prosjektbasert samarbeid til felles grunn- og forskerutdannelse samt forpliktende samarbeid og arbeidsdeling på konkrete fagområder innen forskningen.

Som virkemidler for å få til økt samarbeid ble bl.a. nevnt:

1. Mer enhetlig eierskap på nasjonalt nivå.
2. Samlet nevnte deltagerne alle former for samarbeid; fusjoner, allianser, konsortier, samarbeidsavtaler, nye samarbeidsmodeller etc.
3. Variasjonene i syn på samarbeidsformer illustreres blant annet ved de to uttrykte synspunktene: "LD og Forskningsrådet må sterkere inn og beslutte, da enkeltinstitusjoner må avgi myndighet for å oppnå felles styrke" og: "Frivillige nettverksløsninger er ofte de mest kostnadseffektive og minst frustrasjonsskapende".
4. Virtuelle organisasjoner ble nevnt blant fremtidige aktuelle måter å organisere samarbeidet på.
5. Økt student- og forskerutveksling, samt økt bruk av II-stillinger vil kunne øke samarbeidet.
6. Spesiell finansiering av tilrettelegging i form av nettverk, møteplasser, felles prosjekter etc vil øke samarbeidet.

3 Brukernes synspunkter

Komitéen har gjennomført en brukerundersøkelse. I tillegg har den, som det går frem av kapittel 3, hatt samtaler med en del sentrale brukere. I dette kapitlet er hovedresultatene fra brukerundersøkelsen og samtalene med representanter for studentene ved de to vitenskapelige høyskolene oppsummert.

3.1 Brukerundersøkelsen

3.1.1 Opplegg og gjennomføring

Totalt ble sendt ut ca 350 spørreskjemaer til ulike brukergrupper, hvorav kan nevnes:

• Fiskeoppdretterlag/Norges fiske-oppdretteres forening
• Fiskeridepartementet
• Forskningsrådet
• Landbrukets forsøksringer
• Fylkeskommunene
• Fylkesmennenes landbruks- og miljøvernavdelinger
• Fylkesveterinærene/Statens dyrehelsetilsyn
• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
• Landbruksdepartementet
• Landbrukspresse og NRK
• Miljøverndepartementet
• Naturvern- og friluftslivsorganisasjoner
• Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag
• Norges Skogeierforbund og samtlige skogeierforeninger
• NORSKOG
• Nærings- og handelsdepartementet
• Samvirkeorganisasjoner/bedrifter
• SND sentralt og regionalt
• Statskog
• Videregående skoler med naturbruk

Til sammen kom det inn ca 110 svarskjemaer, noe som gir en svarprosent på vel 30.

Av de større gruppene er det over 50% tilbakemelding fra fylkesmennenes landbruks-avdelinger, fylkesveterinærer, samvirkebedrifter og friluftslivsorganisasjoner og tett opp under 50% fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger og SND.

Forsøksringene, Bondelaget, Bonde- og småbrukarlaget, videregående skoler og landbrukspresse, som alle bør ha betydelige interesser knyttet til resultatene av landbruksforskning og høyere landbruksfaglig utdannelse, har lave svarprosenter.

De fleste brukerne som har svart, kjenner NLH. Adskillig færre kjenner NVHs virksomhet, og svært få har vurdert de tre aktuelle statlige høyskolene. De sistnevnte er derfor ikke trukket inn i oppsummeringene nedenfor.

Generelt er det store variasjoner i vurderingene, også innen de enkelte brukergruppene. Samtidig peker mange på store variasjoner innen forsknings- og utdannelsesmiljøene, mellom enkeltinstitusjoner, institutter og enkeltforskere.

Materialet er ikke statistisk bearbeidet, men sammenstilt gruppevis for komitéens bruk.

3.1.2 Oppsummerende resultater

Undersøkelsen viser at kandidatutdannelsen ved NLH og NVH anses å være brukbart tilpasset behovene frem til nå. Den samme vurderingen gjøres i forhold til fremtidige behov. Undersøkelsen viser også at kandidatene anses å ha relevant faglig bakgrunn, god faglig dybde og bredde, samt evne til å sette seg inn i nye problemstillinger, arbeide selvstendig og tenke kritisk (mellom 70 og 85% av full score).

Etter- og videreutdannelsen får noe svakere karakter, og brukerne er bare middels fornøyde med tilbudet.

I følge brukerundersøkelsen anses landbruksforskningsinstitusjonene generelt ikke å ha vært spesielt tidlig ute med å ta opp aktuelle problemstillinger. Brukerne synes heller ikke at de problemstillinger miljøene arbeider med i dag er mer enn middels relevante for deres behov på kort og lang sikt. I denne sammenheng trekkes det frem at det også hviler et betydelig ansvar på brukerne selv for denne innretningen, da de i økende grad finansierer forskningen.

Forskningskvaliteten anses å være godt over middels, men det er meget store variasjoner mellom institusjoner og også fra person til person.

Omtrent halvparten av de som har svart på brukerundersøkelsen har merket omorganiseringene fra 1997, og forsøksringene synes å merke dem sterkest. Noen færre oppgir at omorganiseringene har hatt konsekvenser for samarbeidet.

Konsekvensene er både positive og negative.

Blant positive momenter nevnes:

• Større interesse for samarbeid og brukerkontakt; mer relevant, markedsrettet og utadvendt
• Klarere roller
• Friere rolle i forhold til myndighetene. De virker mindre styrt og mer troverdige.
• Mer bevisste på eget forbruk og inntjening.
• Mer interesse for brukervennlig publisering for å synliggjøre kompetanse.

Blant negative momenter nevnes:

• Svakere grunnfinansiering, som gjør at det blir dyrere å benytte institusjonene, og at det tas betalt for tjenester som tidligere var gratis.
• Samarbeidet er blitt mer ressurskrevende.
• Forskerne bruker mye tid på å søke om prosjekter/penger.
• Sikring av egen eksistens blir altoverskyggende.
• Forskningen blir for kortsiktig.
• NLH legger mindre vekt på anvendt forskning og tilhørende undervisning.
• NLH og NVH har for sterk fokus på studentproduksjon. Forskningen vil lide på lengre sikt.
• Praksiskravene for utdannelsen reduseres.

Mange brukere peker på at det økte kravet til markedstilpasning fører til kortsiktighet i forskningen. Det er likevel relativt stor enighet om at næringene/brukerne bør betale en større andel av den forskningen som gir direkte nytte for dem, men da må det også forventes at de bestemmer forskningstemaene, og hvem som skal gjennomføre forskningen. Samtidig pekes det på at det må være statens oppgave å finansiere den grunnleggende forskningen, og at dette fundamentet i dag ikke synes godt nok.

Enkelte er redde for at det bare blir de "store" som har råd til å betale for forskning, og peker på at landbruksnæringen har begrenset finansieringsevne. Det pekes også på at forskningen bør være mest mulig uavhengig av økonomiske interesser for å sikre objektivitet.

Som et positivt element nevnes at slike finansieringsformer gir kortere vei fra forskning til anvendelse.

Brukerundersøkelsen gir generelt inntrykk av at brukerne verken er spesielt fornøyde eller direkte misfornøyde. For mange av spørsmålene ligger svarene på "middels".

Innenfor forskningssystemet er man for eksempel litt under middels gode til å samarbeide, mens koordineringen oppfattes som noe bedre på undervisningssiden. Tilsvarende gjelder at brukerne er bare halvveis enige i at det er en klar arbeidsdeling innen forskning, mens de tydeligvis har dette klarere for seg når det gjelder utdannelse. Miljøene anses middels gode til å arbeide tverrfaglig, og omstillingsevnen anses også bare som middels. Kontakten med landbruksnæringen anses å være rimelig god, og miljøene er brukbart lydhøre for å ta opp nye problemstillinger både innen forskningen og utdannelsen.

Ressursene utnyttes bare middels effektivt i følge brukerne, og den regionale fordelingen innen systemet anses verken som spesielt god eller dårlig. Her viser kommentarene at de som holder til utenfor Oslo/Ås-området i stor grad synes for mye foregår sentralt, mens det er motsatt for dem som holder til sentralt i Østlandsområdet. Det samme gjelder i stor grad i synet på hvor viktig det er å bygge videre på de eksisterende landbruksfaglige miljøene ved en økt satsing på havbruksforskning. Regionalt lokaliserte brukere er mindre positive til dette og mener en i større grad må bygge på de fiskerifaglige forskningsmiljøene.

Det er også klare tendenser til at brukerne i regionene vil prioritere samarbeidet regionalt fremover, noe som må bety at de mener de får betydelige effekter av det regionale forsknings- og utdannelsessystemet. Landbruksnæringen selv ønsker i større grad å satse på de større nasjonale institusjonene enn mange av de andre brukergruppene. Svært få av brukerne anser internasjonale forskningsinstitusjoner som potensielle samarbeidspartnere.

Det er ikke behov for større grad av desentralisert høyere landbruksutdannelse enn i dag.

Krav til faglig dokumentasjon, ny kompetanse og omstilling i næringen er blant de viktigste momentene som fører til økt behov for samarbeid med forsknings- og utdannelses-institusjonene fremover. Økonomien oppgis imidlertid som en begrensende faktor, og det pekes på at landbruksforskningsmiljøene ikke har noen enerett på denne forskningen. "Verdikjedeperspektivet forutsetter en bedre samlet utnyttelse av vitenskapelig kompetanse enn i dag."

Landbruksforskningsinstitusjonene anses som svake innovasjons- og kommersialiserings-partnere, og de er også lite aktive i samfunnsdebatten innenfor sine områder.

Verdt å merke seg er det ellers at den svakeste samlede bedømmelsen får miljøene på spørsmålet om de er fremtidsrettede og har de rette visjonene.

Et stort flertall mener formidlingsapparatet fungerer tilfredsstillende, men relativt mange mener det fungerer mangelfullt eller dårlig. Kvaliteten av formidlingen anses som litt over middels.

Internett er en del brukt som formidlingskanal, men er ikke på langt nær den viktigste. Fagtidsskrifter, vitenskapelige tidsskrifter, direkte informasjon fra forskerne, møter og seminarer er alle viktigere. Internett er imidlertid på rask fremgang, og det er stort behov for at dette benyttes i økende grad både til forskningsformidling og i undervisningen.

Brukerne ble videre bedt om å gi noen stikkord for hva som bør kjennetegne den videre utviklingen av "systemet for den høyere landbruksfaglige utdannelsen":

Fleksibel, omstillingsdyktig, dynamisk og fremtidsrettet

• Praktisk og vitenskapelig rettet med forankring i arbeidsmarkedets/næringens fremtidige behov

• Sterkere kontakt mellom utdannelsesinstitusjonene og næringen

• Må tenke langsiktig; ikke bygge ned i bunnen av en bølgedal

• Kombinere evne til dybde og faglig helhetssyn, verdikjedeorientert og tverrfaglighet

• Problemløsningsorientert

• Moderne IKT, e-læring

• Økt fokus på nyskaping, næringsutvikling, entreprenørskap/innovasjon

• Samarbeid/samordning mellom miljøer nasjonalt, i Norden og internasjonalt for øvrig

• Åpenhet for samarbeid med andre utdannelsesmiljøer

• Mye tettere samarbeid NLH-NVH; flytt NVH til Ås.

Tilsvarende ble de bedt om å gi stikkord for kjennetegn på den videre utviklingen av "systemet for landbruksforskningen":

• Kvalitet

• Fleksibel med evne til omstilling
• Bedre kontakt og samarbeid med næringen

• Verdikjedeorientert
• Forskermobilitet

• Brukerforankret, markedstilpasset, anvendt forskning basert på en grunnmur av grunnforskning.
• Ta regionale utfordringer, vektlegge norske fortrinn og lokal produktutvikling.

• Reduser internkonkurransen, samarbeid mer tverrfaglig og flerfaglig; nasjonalt, nordisk og internasjonalt for øvrig

• Arbeid mer i grenselandet mot relaterte næringer og andre forskningsmiljøer

• Sats på prioriterte områder, legg ned andre.

• Slå sammen ressursene fra Planteforsk og det som er igjen innen plantedyrking ved NLH.

• Mer samfunnsorientert

• Større internasjonal publisering

• Bedre på IKT/programvare/modeller
• Bedre og mer samordnet formidling

3.2 Studentenes synspunkter

Representanter for studentene ved NLH og NVH deltok i de møtene hele komitéen hadde med ledelsen ved de to høyskolene.

I tillegg har deler av komitéen hatt ett møte med studenter ved NVH og ett ved NLH. Studentene valgte selv sine representanter, som alle var eller hadde vært aktive studentpolitikere. De kom fra ulike linjer (NLH) og stadier i studiene, men uten at alle alternativer var representert. Komitéen har ikke hatt kontakt med studenter ved de statlige høyskolene.

Generelt synes studentene å være relativt godt fornøyd med studiestedene. I slike samtaler har det likevel lett for å bli fokusert på forbedringsområder. Oppsummeringen nedenfor gjenspeiler dette.

Studentene opplever at det er store variasjoner mellom instituttene i undervisningskvalitet og

-opplegg, noe som imidlertid oftere skyldes begrensninger i de fysiske og økonomiske rammene enn manglende vilje. De er positive til det arbeidet som pågår ved begge høyskolene når det gjelder pedagogisk utviklingsarbeid og omstilling.

Studentene etterlyser helhet i studiene og koordinering mellom fag og institutter. I for stor grad går man direkte på enkeltfag uten å sette dem inn i en helhet. Dette er spesielt uheldig fordi det ofte er vanskelig å se betydningen av de grunnleggende fagene for de anvendte fagene som kommer senere.

Undervisningsformen er generelt mye forelesningsbasert og lite spennende, og det synes å være få incentiver for forelesere til å finne på noe nytt. Avstanden mellom student og foreleser er imidlertid kort. Studiene er i stor grad tradisjonelt oppdelt; "ett fag, en eksamen og ferdig med det". Det trekkes inn for få eksterne krefter i undervisningen, selv om dette synes å øke i omfang. Problembasert læring brukes i for liten grad.

Evalueringer gjennomføres, men får ikke nødvendigvis konsekvenser. Her synes det imidlertid å være betydelige forbedringer på gang.

Pensum inneholder lite, om noe, av temaer knyttet til kommunikasjon, personlig utvikling etc.

NLH-studentene tar i relativt stor grad delstudier i utlandet. NVH-studentene har pga undervisningsopplegget problemer med dette før spesialiseringen siste halvår. Da synes samarbeidet innen NOVA ("NOVA-vet.") å være et godt tilbud.

Studentene savner institusjonenes engasjement i samfunnet ikke minst for å gi positive bidrag i landbrukets nedgangstider. Dette vil også ha betydning for deres fremtidige arbeidssituasjon.

Studentmiljøet er meget bra begge steder.

Norsk Gallup Institutt og NIFU har i løpet av 3 år gjennomført en spørreundersøkelse blant studenter ved 190 enkeltstudier i Norge. NLH- og NVH-studenter har vært med i under-søkelsen i 2001, og henholdsvis 100 og 45 har svart. Tallene nedenfor viser resultatene fra de mest sentrale temaene (maks poeng = poeng ved det beste studiestedet, min. poeng er poeng hos det dårligste).

4 Gjennomførte evalueringer

Av komitéens mandat går det frem at foreliggende evalueringer skal brukes som grunnlagsmateriale.

I dette kapitlet er det referert noen konklusjoner fra evalueringer som vedrører det "systemet" komitéen skal evaluere. Når det gjelder faglige vurderinger, er evalueringene adskillig mer omfattende enn det som er gjengitt her. Det vises derfor til de enkelte evalueringene for dem som ønsker å gå dypere ned i materialet.

4.1 Institusjonsevalueringer

4.1.1 "Report on the Visit to the Norwegian College of Veterinary Medicine", 1996.

Evalueringen er utført av en ekspertgruppe fra "European Association of Establishments for Veterinary Education" (EAEVE), som en del av et opplegg med jevnlige evalueringer av europeiske veterinærutdannelser.

Noen av hovedkonklusjonene var:

• "It is unrealistic to expect the NCVM (NVH) to graduate well-trained veterinarians with ever-decreasing funding from Government sources. Inevitably, the downward spiral of funding will already have had an adverse effect upon the quality of training, and the trend should be reversed as a matter of urgency."
• "The new Central Teaching Committee should be given the necessary power to tackle the question of reform of the curriculum, and in particular the introduction of Problem Based Learning."
• "The impact of Ministerial responsibility for the NCVM should be carefully monitored. The present standards of veterinary teaching and research should be sustained. The close links to the Central Veterinary Institute (VI) should be maintained while co-operation with other academic institutes in Norway is reinforced"

• "The departments should continue progressively the process of interdepartmental cooperation."

• "The greater the need to create outside income from clinical work, the greater the risk of the teaching of the students becoming a secondary priority. Clinical material should be selected because it is suitable for teaching purposes, and not because it pays well."
• "The research priorities dictated by the Norwegian Research Council are too restrictive. They show insufficient understanding of the nature of veterinary research, and of the relationship between such research and that carried out in other fields, in particular in human medicine."
• "Students lack experience in handling live animals, despite the official requirement for practical experience before starting the course."

4.1.2 "Evaluering av deler av NVHs virksomhet", 1996.

• På oppdrag fra NVH foretok Mårten Carlsson fra Sverige og Folke Rasmussen fra Danmark en gjennomgang av deler av NVHs virksomhet. NVH har noen bygningsbaserte økonomiske og funksjonsmessige problemer, samt en undervisningsform som er medvirkende til et stort ressursforbruk. Et ressursforbruk som sett i forhold til antall utdannede kandidater, vil bli ekstra høyt, da en rekke basale utgifter skal dekkes og vil være av samme størrelsesorden enten det utdannes 50 eller 100 kandidater pr år.
• Studieplanen bør legges om slik at antall kurs og forelesninger reduseres og dermed gi studentene økte muligheter for selvstudier.
• Det ligger til rette for bedre utnyttelse av de mulighetene som ligger i samarbeid med det medisinske fakultet ved UiO med flere husdyrrelaterte avdelinger ved NLH og ved utnyttelse av NOVA- universitetet

4.1.3 Evaluering av forskningsinstitusjonen Akvaforsk. Norges forskningsråd 1997.

Gjennomført av en internasjonal ekspertgruppe (peer review gruppe) og NORUT Samfunnsforskning.

• Instituttet fyller sin rolle som oppdragsinstitutt godt, både i form av egen forskning og som bindeledd mellom annen forskning og brukere
• Akvaforsk er internasjonalt ledende innen laksefiskegenetikk og laksefiskeernæring. Innenfor andre områder er instituttet et viktig ledd i det totale nasjonale forskningssystemet.
• Strukturen og kompetansen i brukermiljøet endrer seg i retning av at brukerne får høyere kompetanse og utvikler egne FoU-enheter. Dette kan føre til at den anvendte forskningen til Akvaforsk blir mindre etterspurt, og at de bør vektlegge grunnleggende forskning sterkere.

4.1.4 Senter for jordfaglig miljøforskning – Jordforsk. Norges forskningsråd 1998.

Gjennomført av en nordisk sammensatt komité som også evaluerte Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for vannforskning og Norsk institutt for kulturminneforskning..

• Instituttet dekker, tatt i betraktning sin relativt beskjedne størrelse, et meget bredt fagområde. Ut fra dette foreslås at det bør gjøres en vurdering og presisering av instituttets faglige grenser knyttet til begrepet "jordfaglig virksomhet", med henblikk på faglig fokusering av egen fremtidig virksomhet og kompletterende samarbeid med andre forskningsinstitusjoner.

4.1.5 Evaluering av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF).

I: Evaluering av anvendte forskningsinstitutter. Norges forskningsråd 1998.

Gjennomført av et ekspertutvalg som foruten NILF evaluerte Arbeidsforskningsinstituttet, Statistisk Sentralbyrå/forskningsavdelingen og seksjon for demografi og levekår, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning og Transportøkonomisk institutt.

• Forsøkene på å bygge opp en ren forskningsavdeling med en sterkere forskningskultur er av så ny dato at NILF i hovedsak bør få være i fred.
• Forskningsavdelingen bør uansett knytte nærmere forbindelse ikke bare med Sosial-økonomisk institutt ved UiO og NLH, men kanskje først og fremst med Statistisk sentralbyrå (SSB) som bl.a. har den mest nærliggende økonometriske ekspertise.
• Det antydes imidlertid også at forskningsavdelingen kunne inngå som en egen seksjon ved SSBs forskningsavdeling, mens statistikkproduksjonen kunne inngå i SSBs avdeling for landbruksstatistikk.

4.1.6 Norsk institutt for planteforsking (Planteforsk). Norges forskningsråd 2000.

Gjennomført av en nordisk sammensatt komité som også evaluerte NISK, NORSØK, Senter for bygdeforskning og Veterinærinstituttet.

• Planteforsk gjøres om til frittstående stiftelse eller aksjeselskap.
• Planteforsk bør i fremtiden konsentrere den overveiende delen av forskningsmidlene til større fysisk samlokaliserte forskningsmiljøer enn i dag. Instituttet bør etablere et senter for hagebruksforskningen på Ås, og den totale forskningsvirksomheten bør i hovedsak konsentreres til fire sentre. De øvrige enhetene opprettholdes i den grad disse fire enhetene samt regionale interesser har behov for å kjøpe deres tjenester.
• Det formelle samarbeidet med andre norske og nordiske forskningsinstitusjoner, herunder undervisningssamarbeidet med NLH, bør utvikles videre.
• Ansvarsforholdene mellom Landbruksdepartementet og Forskningsrådet bør avklares bedre i forhold til Planteforsks fremtidige rolle som et forskningsinstitutt.
• Det foretas en bedre avklaring mellom det offentlige og landbruksnæringen når det gjelder ansvaret for finansiering av den forskningen Planteforsk driver.

4.1.7 Norsk institutt for skogforskning (NISK). Norges forskningsråd 2000.

Gjennomført av samme komite som nevnt under 4.1.6.

• Forutsetningene for å omgjøre NISK til en frittstående stiftelse eller aksjeselskap bør avklares.
• Samarbeidet med i første rekke NLH, men også med andre relevante forsknings-institusjoner, bør utvides.
• Instituttet bør tydeliggjøre sin profil mot andre forskningsaktører og klargjøre sin fremtidige rolle mot berørte myndigheter.
• NISK bør fortsatt ha en stor andel offentlig finansiering, da instituttet dekker store interesser knyttet til allmennhetens bruk av skog, skogen som fornybar ressurs og ivaretagelse av biologisk mangfold, men det må også arbeides intenst for at næringen kommer sterkere inn på kundesiden.
• Instituttets formidling av forskningsresultater og annen relevant kunnskap bør i større grad tilpasses definerte målgrupper innen forvaltning, næringsliv og samfunn , samtidig som formidlingsvirksomheten bør gis større ressurser.

4.1.8 Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK). Norges forskningsråd 2000.

Gjennomført av samme komite som nevnt under 4.1.6.

• Ansvaret for den økologiske forskningen bør flyttes fra NORSØK og primært til Planteforsk, NLH og NVH. NORSØK bør bare drive forskning i den grad andre finner det rasjonelt at de deltar i konkrete prosjekter.
• NORSØK fortsetter som et "nasjonalt fagsenter for økologisk landbruk" med hovedoppgave å fremme utviklingen av økologisk landbruk i Norge.
• For å styrke koordinering av forskning, rådgivning, veiledning, informasjon og bruk av midler, bør det etableres en senterfunksjon, hvor NORSØK har en sentral rolle.

4.1.9 Senter for bygdeforskning. Norges forskningsråd 2000.

• Gjennomført av samme komite som nevnt under 4.1.6.Instituttet bør utvide sitt arbeidsområde til å gjelde levekår og eventuelle interessekonflikter for, i prinsippet, alle sosiale grupper og aktører med tilknytning til bygde-Norge.
• Samarbeidet med NLH bør utvides for å påvirke til en bredest mulig samfunnsvitenskapelig orientert landbruksforskning.

4.1.10 Veterinærinstituttet (VI). Norges forskningsråd 2000.

Gjennomført av samme komite som nevnt under 4.1.6.

• Instituttet bør fortsette som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, og som et forskningsinstitutt i Forskningsrådssystemet.
• Det regionale laboratoriet i Nord-Norge bør samlokaliseres i Harstad eller Tromsø. Ut over dette har instituttet behov for 2 regionale laboratorier med bred fokus (Sandnes og Trondheim) og ett med spesialisering innen marine dyrearter (Bergen).
• I samarbeid med NVH bør det vurderes å bygge opp en forskerskole.
• Prinsipper omkring ansvar for finansiering av forskningsvirksomheten bør avklares mellom Forskningsrådet, Landbruksdepartementet og VI.

4.1.11 Evaluering av forskningsinstituttene NISK, NORSØK, Planteforsk, Senter for bygdeforskning og Veterinærinstituttet. En oppsummering. Norges forskningsråd 2000.

Oppsummering fra komitéen nevnt under 4.1.6.

• Instituttene fyller sine oppgaver som nasjonale kompetansesentra på en god måte, og de er viktige redskaper og hovedleverandører av kunnskap til forvaltningen innenfor sine områder.
• Det er ønskelig at NLH, NVH og universitetene, sammen med Forskningsrådet, tar et større ansvar for forskerrekrutteringen til disse anvendte instituttene.
• Kravet om at SIP skal inneholde doktorgradsutdannelse må ses i sammenheng med det reelle behovet for stipendiater i forhold til behovet for å vedlikeholde og utvikle kompetansen hos eksisterende personale.
• Ut over den foreslåtte forskerskolen nevnt under Veterinærinstituttet, foreslås vurdert tilsvarende innen de øvrige landbruksfagene, gjerne også som et nordisk samarbeid.
• For å styrke Forskningsrådets muligheter til å fylle sin strategiske rolle i forhold til instituttene, foreslås en nærmere dialog mellom instituttene og Forskningsrådet.
• Det bør ligge godt til rette for et nærmere samarbeid mellom flere av de evaluerte instituttene innbyrdes og med andre forskningsinstitusjoner. Dette gjelder spesielt innen den grunnleggende disiplinorienterte forskningen i Ås-miljøet mellom NISK, Planteforsk, Matforsk, Jordforsk, NIJOS og NLH. Dette vil på sikt kunne føre til nye konstellasjoner, hvorav allianser hvor instituttene opptrer med felles front og tar seg av komplekse problemstillinger som går på tvers av og spenner ut over hvert enkelt institutts kompetanseområde, antydes som en modell.
• Ikke alle instituttene er like aktive som premissgivere i samfunnsdebatten innenfor egne fagområder.

4.1.12 Evaluering av forskningen ved Matforsk i perioden 1993-2000. 2001.

Evalueringen er gjennomført av en nordisk ekspertgruppe nedsatt av Matforsks styre.

Mandatet var å foreta en faglig evaluering, og gruppen konkluderer med at forskningen innenfor en rekke områder er av "særdeles høy kvalitet". Av mer systemaktig karakter kan nevnes:

• Instituttet bør gå videre med sine kontakter med andre forskningsenheter i Norge og internasjonalt for å etablere strategiske forskningsallianser med enheter som kompletterer kunnskap som allerede er ved Matforsk.

4.2 Fagområdeevalueringer

Det er de siste årene gjennomført en lang rekke fagområdeevalueringer hvor institusjoner innenfor "komiteens system" inngår mer eller mindre sentralt. Komitéen har ikke som sin oppgave å vurdere institusjonenes vitenskapelige kvalitet. Nedenfor er det derfor i all hovedsak trukket ut hovedkonklusjoner som angår organisering, samordning, samarbeid, ledelse etc, som har betydning for en systemvurdering. I tillegg er det tatt med noen faglige konklusjoner som komitéen mener har betydning for utdannelseskvaliteten eller for institusjonenes rolle i det norske forskningssystemet.

4.2.1 Biofagevaluering (Den grunnleggende forskningen), Norges forskningsråd 2000.

Evalueringen er gjennomført av tre ekspertpaneler og en "hovedkomité" som har utarbeidet en samlerapport. Resultatene fra evalueringen har vært sterkt fremme i den offentlige diskusjonen etter at samlerapporten forelå.

De tre panelene har dekket:

• Panel 1 (zoologi, botanikk, økologi, plantefysiologi, marin zoologi, marin botanikk og limnologi). Omfatter virksomhet ved NLH, Planteforsk Plantevernet og Skogforsk.

• Panel 2 (physiology, neurophysiology, neurochemistry, anatomy, toxicology and pharmacology). Omfatter virksomhet ved Akvaforsk, NLH og NVH.

• Panel 3 (microbiology, molecular biology, cell biology, genetics, biochemistry, immunology and biotechnology). Omfatter virksomhet ved Matforsk, NLH, NVH, Planteforsk og Veterinærinstituttet.

Komitéen er klar over at evalueringen bare tar for seg den grunnleggende biologiske forskningen, og at institusjonene i landbruksforskningssystemet har betydelige oppgaver ut over dette, samt at flere av de som har inngått i evalueringen kanskje av den grunn ikke burde vært med. Komitéens "system" omfatter imidlertid totalt det største biologiske forsknings-miljøet i Norge. Det er derfor ikke unaturlig å trekke frem noen av konklusjonene og forslagene, uten å gå i dybden på de enkelte institusjonene.

• Den biologiske forskningen i Norge er, med enkelte unntak, under internasjonal standard. Viktige grunner til dette er bla.:
• Små bevilgninger til grunnforskning
• Midler til grunnforskning som program i stedet for styrt til de beste miljøene
• Lav mobilitet hos forskerne
• Svakt vitenskapelige lederskap
• Manglende strategisk planlegging
• Til erstatning for dagens svært fragmentariske forskningssystem med en rekke grupper som arbeider med beslektede problemstillinger på ulike institusjoner, bør det dannes regionale forskningsgrupper som samarbeider i stedet for å konkurrere, for dermed å oppnå nødvendig kritisk masse.
• "Based on the current evaluation it is clear that performance within "botanikk, zoology og veterinærfag" is very heterogeneous and it is difficult to see how this relatively positive ranking can be maintained given that these fields have been slow to adopt the new methodologies flowing from genomics research."
• "Panel 2 noted that basic research in agricultural and veterinary science is generally very poorly developed in Norway and critical areas of research such as fish medicine and fish diseases, especially basic research into microbial pathology and virology, are definitely under-developed. One approach to begin redressing this deficiency may be to merge the veterinary and agricultural schools and move the research and advanced education into fish medicine to a locus of fish biology, such as Bergen."
• "Another broad and important area of great national importance is experimental plant science, which at present seems to be unable to follow international developments. Developments in this field are not only important to Norway’s national and regional concerns (i.e. the ability to capitalise on commercial developments in agriculture and forest related biotechnology) but are also important globally in the face of rapid population growth and changing climate patterns."
• Veterinærinstituttet og Matforsk skiller seg ut ved meget positive vurderinger fra evalueringskomiteene.

Samlet for de ulike evaluerte gruppene innen landbruksforskningen var vurderingene:

4.2.2 Fysikkevaluering (Den grunnleggende forskningen), Norges forskningsråd 2000.

Vurderingene er gjort av en internasjonal komité oppnevnt av Forskningsrådet "to review and assess the research in physics at Norwegian Universities, Colleges and Research Institutes".

Evalueringen omfatter virksomhet ved Institutt for tekniske fag ved NLH. Det slås fast at fysikkmiljøet har gjennomgått en vellykket utvidelse fra 4 til 9 vitenskapelige stillinger, og at instituttet gjennom strategisk planlegging har vært i stand til å tiltrekke seg lovende, unge fysikere.

Bortsett fra meget få unntak, fant ikke evalueringskomiteen vitenskapelig publisering fra dette miljøet ved NLH.

4.2.3 Earth Sciences Research at Norwegian Universities and Colleges, Norges forskningsråd 1998.

Evalueringen er gjennomført av en internasjonal ekspertkomité og omfatter virksomhet ved Institutt for jord- og vannfag, NLH.

• Denne evalueringen sier generelt det samme om manglende lederskap på grunn av det demokratiske styringssystemet ved universitetene.

Om seksjonen sies det bl.a:

• "Teaching is given high priority; it offers the most comprehensive programme in hydrogeology in the country."
• "The department is active in a number of important areas and has a wide network of co-operative arrangements with scientific organisations in Norway and abroad."
• "This faculty publishes almost exclusively in Norwegian and other Scandinavian journals, often in Norwegian. Thus, their scientific impact outside Norway is likely to be minimal."
• "The overall level of productivity, as measured by publication output, appears to be average."

4.2.4 Chemistry Research at Norwegians Universities and Colleges, Norges forskningsråd 1997.

Evalueringen er gjennomført av en internasjonal ekspertkomité nedsatt av Forskningsrådet og

omfatter kjemimiljøene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Oslo, i tillegg til Laboratorium for analytisk kjemi (LAK) ved NLH.

Også denne evalueringen trekker frem manglende lederskap og strategisk planlegging som et generelt problem.

Spesielt vedrørende NLH-miljøet sies det:

Om analytisk kjemi:

• "There are currently only two chairs in analytical chemistry in Norway; Oslo and Ås, which both have strong, internationally recognised research records."

Om "Environmental chemistry":

• "The strongest groups are in Ås and Oslo, both of which are analytically oriented and have long experience in environmental monitoring and problem-solving. The group in Ås has the advantage of being able to integrate a full range of analytical techniques into its research. Both groups work on the basis of extensive international collaboration, and their programmes aim at offering a complete chain from sampling to modelling. This type of comprehensive approach should be encouraged."

4.3 Andre evalueringer

"Knutepunktfunksjoner: Funksjon eller symbol?" Norgesnettrådet, januar 2001.

Rapporten er utarbeidet av "Knutepunktkomiteen" nedsatt av Norgesnettrådet.

NLH, NVH og de statlige høyskolene har alle roller innenfor Norgesnettet, men ingen knutepunktfunksjoner knyttet til landbruket er evaluert.

De generelle hovedkonklusjonene fra rapporten er:

• Komitéen kan ikke se at ordningen med knutepunktfunksjoner i seg selv har ført til den faglige og ressursmessige konsentrasjon i høyskolene som var forventet.
• Økt samarbeid og arbeidsdeling har bare få steder vært et resultat av tildelingene
• Systemet med knutepunktfunksjoner bør avvikles og erstattes med mer målrettede statlige stimuleringsordningen/satsinger.

5 Noen internasjonale utviklingstrekk

Beskrivelsen nedenfor bygger i all hovedsak på rapporter fra Conference of Directors and Representatives of Agricultural Knowledge Systems (AKS), OECD, desember 1999.

Landbrukets minkende betydning i mange land fører til at forsknings- og utdannelses-institusjonene innen sektoren utvider sine fagområder for å opprettholde omfanget av virksomheten.

Fra mange land pekes det på disse institusjonenes begrensede, og i beste fall sporadiske, bidrag når det gjelder å delta i den offentlige debatt og dermed påvirke politikkutforming. Dette oppfattes som en svakhet hvis den offentlige opinionen skal overbevises om at de har noe å bidra med til temaer av samfunnsmessig betydning ut over tradisjonelt landbruk, for eksempel innen helse og velferd.

I mange av landene kjennetegnes utviklingen av landbrukets reduserte økonomisk betydning, en betydelig reduksjon i antall gårdsbruk og gårdbrukere og økt vekt på multifunksjonelle roller. Innen EU flyttes ansvaret for landbrukspolitikken fra nasjonalt nivå til EU-nivå, og innen det enkelte land flyttes mye av kompetansen fra nasjonalt til regionalt nivå.

Politikk for FoU, høyere utdannelse og rådgivning i landbrukssektoren er de senere årene knyttet sterkere opp mot landenes generelle politikk på disse områdene. Dette har i mange land ført til forandringer i departementstilhørighet for deler av systemet.

Den "gamle" modellen med et Landbruksdepartement med eneansvar for finansiering og styring av landbruksforskning, høyere landbruksutdannelse og rådgivning, eksisterer nesten ikke i dag (Sverige er ett unntak). Ansvar for utforming av forsknings- og finansierings-politikken er ofte overført til det departementet som koordinerer den generelle politikken for forskning og teknologiutvikling. På samme måte er ansvaret for høyere utdannelse innen landbruk i mange land overført til det departementet som har ansvar for annen høyere utdannelse.

Det har vist seg at departementstilknytning og organisasjonsstruktur kan ha stor betydning både for mulighetene til effektivt samarbeid mellom landbruksinstitusjonene og for samarbeidet med de øvrige forsknings-, undervisnings- og utviklingsmiljøene, særlig fordi strukturelle forandringer vanligvis også er knyttet opp til forandringer i finansieringssystemer. Erfaringene fra flere land viser at effektivt samarbeid på tvers av departementsgrenser ikke alltid er like enkelt.

For å øke perspektivet og bredden innen landbruksforskningen er en opptatt av at institusjonene samarbeider med det øvrige forskningssamfunnet. Det oppstår noen problemer i denne sammenheng knyttet bl.a. til holdninger, vansker med å akseptere og ta tak i mer hel-hetlige problemstillinger, og at formelle beslutningsorganer og politiske vurderinger kommer foran målet om optimale løsninger. Til dels oppfattes også landbruksforskningsaktørene som økende konkurrenter om knappe midler når de skal ut på nye beitemarker.

Tilveksten av midler til landbruksforskning er redusert i de fleste land og til dels har forskningsvolumet minket. Det har vært betydelige forandringer i finansieringen, kjennetegnet bl.a. ved:

• Myndighetene er generelt innstilt på å finansiere basisforskning eller grunnleggende forskning, men sektorene er i økende grad oppfordret til å finansiere sektorspesifikk forskning. Statens ansvar for finansiering av landbruksforskning knyttes i stadig flere land opp mot det som fremmer kollektive goder.
• Den private sektor forventes ta større ansvar for anvendt /problemorientert forskning.

• Den andelen av forskningen som finansieres gjennom direkte midler til universitetene (basisfinansiering) krymper.

• Myndighetene opptrer i økende grad som kunde som kjøper konkret forskning i programmer/prosjekter og definerte tjenester fra forskningsmiljøene. I økende grad finansieres aktiviteter og ikke institusjoner, og midlene fås gjennom konkurranse.

• Den andelen som styres av forskerne minker, mens den delen som styres av myndighetene og andre finansieringskilder øker.
• Stadig mer av institusjonenes ressursen går med til å søke midler og stadig mindre til å søke kunnskap.
• Målrettet programforskning blir viktigere. Det skal produseres med stor kost-nytte effekt på relativt kort sikt.

• Landbruksforskningspolitikken har lenge i de fleste land blitt behandlet som et landbrukspolitisk virkemiddel. I de senere årene ser man en utvikling hvor denne i stadig større grad blir en del av den allmenne forskningspolitikken og samordnes formelt med denne.

I et dokument fra EU-kommisjonen fra oktober 2000 "Making a reality of The European Research Area (ERA): Guidelines for EU research activities (2002-2006)" sies det følgende om kriterier for hva det offentlige bør finansiere:

• "Public funding itself requires justification. Public authorities can legitimately support research activities where the results generated are of "public benefit" in addition to the direct benefit for whoever is carrying out the research.
• This is the case with basic research, but also with many examples of targeted research.
• Public funding is legitimate and necessary where research in question may make a contribution to, or is essential for, the implementation of public policies. This is also true where it helps to resolve problems confronting society and increases European competitiveness, by encouraging business to carry out risky or long-term research which is not immediately cost-effective, and where it helps to increase the transparency of the knowledge marked."

OECD-dokumentet peker på at myndighetene generelt er innstilt på å betale all eller det meste av høyere utdannelse innen landbruk på samme måte som annen høyere utdannelse. Finansieringen knyttes til antall studenter og ofte med presset eller synkende tildeling pr student. Antall studenter innen tradisjonelle landbruksfag går ned. Dermed reduseres de samlede bevilgningene.

De nasjonale utdannelsesinstitusjonene har fått økende konkurranse fra tilsvarende internasjonale institusjoner og må i prinsippet konkurrere med de beste i verden.

Undervisningen ved landbruksuniversitetene er utvidet mot nye områder, dels for å være attraktive for bredere studentgrupper, og dels for å gi studentene bredere interdisiplinær innsikt og erfaring i problemløsning. Dermed utvikles et bredere karrierespekter enn den tidligere høyere landbruksutdannelsen gjorde. En konsekvens av denne utviklingen er at landbruksuniversitetene er blitt mer like øvrige universiteter.

De faglige problemstillingene er relativt identiske i industrilandene. Vi finner de samme honnørord, og agendaen er blitt videre; næringsmiddelkvalitet, helse og matvaresikkerhet, produksjonsmetodenes sosiale aksept, multifunksjonelt landbruk, miljø, bærekraftig utvikling, tilleggsverdier og landsbygdutvikling. Det er krav om helhetsperspektiv fra flere utgangspunkt; næringsmiddelkjeden, økosystemer eller samfunnet totalt.

Innen matproduksjonen foregår det en forskyvning i prioritering fra primærproduksjonen til videreforedling, og markedet er ikke lenger produsentdrevet, men markeds/konsumentdrevet. Samtidig legges det økt vekt på etiske og økologiske verdier samt matvaresikkerhet.

I sin rapport til Conference of Directors and Representatives of Agricultural Knowledge Systems, beskriver Italia utviklingen bl.a. slik:

"The need was felt to steer the agricultural sector towards new objectives based on quality rather than quantity; the farmer was no longer considered as a mere producer of commodities but rather as a producer of services. The solution to the problem of balancing out the different areas of the territory was no longer sought in evening out diversity, but rather in the need to enhance local peculiarities and differences; the approach based on sectoral development was gradually abandoned in favour of strategies for the integrated development of rural areas, of decreased environmental impact, of a balanced reconversion of production surpluses."

Dette er en beskrivelse som dekker det som skjer i mange land.

I tråd med en slik utvikling har University of Agricultural Sciences i Østerrike som sitt fremste formål:

" to secure the basics of life for future generations, to ensure a sustainable and environmentally compatible use of natural renewable resources through an alliance of nature and technology and to conserve and maintain the beauty of our land".

Tilsvarende presenterer Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) seg på internett:

"SLU är ett universitet med en tydlig samhällsroll: att ansvara för kunnskapsuppbyggnad och kompetensförsörjning inom biologiska naturresurser och biologisk produktion – ett ansvar som spänner över ett vidsträckt område från jordbruk, skogsbruk och livsmedelsindustri till miljövård, kretslopps-system, veterinärmedisin och bioteknologi. Helhetssyn, tvärvetenskap och tillämpbarhet är ledstjärnor för SLU:s forskning och utbildning och för kontakterna med näringsliv och samhälle."

Brukerne trekkes i økende grad inn i forskningssamarbeidet og deltar i problemdefinisjoner og prioriteringer.

Finansiering som prioriterer flerfaglige, flerdisiplinære og flerinstitusjonelle programmer legger til rette for økt samarbeid på tvers av institusjoner, fagområder, disipliner og geografi. EU-prosjektene, som krever flere deltagere fra ulike land, har bidratt betydelig til dette.

Systemene kjennetegnes av mange nye nettverk, nye samarbeidskonstellasjoner og nye, ofte komplekse, organisasjonsformer.

I det tidligere nevnte dokumentet vedrørende ERA, nevnes følgende kriterier for EU-støttet forskning på europeisk nivå (dvs over landegrensene):

• "Cost and scale of research above and beyond the possibilities of a single country, and the need to assemble a critical mass of financial and human resources

• Importance in economic terms of working jointly (economies of scale) with beneficial effects on private-sector research and industrial competitiveness as a result
• Need to combine complementary expertise in the different countries, particularly in the case of interdisciplinary issues, and to carry out comparative studies on a European scale
• Links with EU priorities and interests and with Community legislation and policies, in particular in the fields of enterprise, the information society, agriculture, environment, energy, transport, health and consumers, employment and social affairs, education, justice and internal affairs, as well as external relations, trade and development;
• The necessarily trans-national nature of the research, given the scale on which the issues arise (environment) or for scientific reasons (comparative studies, epidemiology)."

Det sentrale prinsippet er at det skal ha en europeisk merverdi ("European added value").

Ansvar for rådgivning og utviklingstiltak er i økende grad overført til brukerne, enten som enkeltindivider eller ofte til deres næringsorganisasjoner eller industrien. Den offentlig finansierte rådgivningen er overført fra individuelt rettet produksjonsrådgivning til offentlige interesseområder relatert til miljø, matvaretrygghet, bygdeutvikling og kulturlandskap. Mange tidligere faglige rådgivere er omplassert for å arbeide med de økende komplekse regulering-ene i forhold til miljø eller matsikkerhet og de ulike støtteordningene som eksisterer i mange OECD-land.

New Zealand har i dag ingen offentlig finansiering av landbruksrådgivningen. I Finland bidro staten i 1999 med mindre enn 20% av kostnadene. I Nederland økte bøndenes betaling fra 0 til 40% fra 1991 til 1994. Planen er full privatfinansiering i 2001. I Østerrike finansierer det offentlige hoveddelen av rådgivningen.

6 Nordisk samarbeid

6.1 "Bæredygtig udvikling. En ny kurs for Norden".

Statsministrene i Norden og de politiske lederne for de selvstyrende områdene vedtok i november 1998 "Deklarasjonen om et bæredyktig Norden". Med bakgrunn i dette arbeides det med en tverrsektoriell forankret strategi for bæredyktig utvikling i Norden og Nær-områdene.

Av interesse for det nordiske samarbeidet på landbruksområdet kan det nevnes følgende fra utkastet til denne strategien fra august 2000:

Klimaområdet:

• De nordiske land skal samarbeide videre om å skape et faglig grunnlag for en avklaring av arealanvendelsens og skogbrukets forhold til drivhusregnskapet.

Matvaresikkerhet:

• For å være proaktive og foregripe problemene og med fokus på de langsiktige felles nordiske mål på området, skal forsknings- og utdannelsesinnsatsen styrkes.

Landbruk:

• Det legges vekt på å identifisere områder hvor Norden har felles interesser, har særskilte forutsetninger for å samarbeide, og hvor det nordiske samarbeidet gir en særskilt mer-verdi. Det pekes på lange tradisjoner for samarbeid mellom nordiske landbruksforskere gjennom Nordiske jordbruksforskeres forening (NJF).
• På utdannelsessiden vises til samarbeidet innen NOVA. Bakgrunnen for opprettelsen er at de nordiske landene er små, og at det derfor har vist seg vanskelig å opprettholde fagmiljø og kompetanse i alle fagdisipliner på de nordiske landbruksuniversitetene. Det vises også til samarbeidet med de baltiske landenes landbruksuniversiteter (NOVABA).
• "Det er et nordisk mål at videreudvikle et organiseret samarbejde i landbrugsforskningen for at udvikle mer miljøvenlige driftsformer, som samtidig er tilstrækkeligt effektive. Der må lægges særlig vægt på at styrke samarbejdet i Nordens nordlige områder. De nordiske land skal gjennomgå de eksisterende planlægningssystemer og systemer til fremme af landbrugsforskningen i Norden før 2004 med sigte på en stærkere samordning på områder som kan give bedre resultater for alle lande." Både NKJ, NJF og NOVA er nevnt i denne sammenheng.
• Konkret nevnes behovet for koordinert nordisk forsknings- og utviklingsinnsats på områdene resirkulering av organisk avfall til landbruket, økologisk landbruk, dyrehelse,- velferd og –etikk samt genmodifiserte organismer.
• Innen skogbruk sies det at "Målet er at styrke samordningen af den nordiske skov-forskning, og at videreføre det hidtidige fokus på bæredygtigt skovbrug." SNS (SamNordisk Skogforskning) trekkes frem som et velegnet samarbeidsorgan.

6.2. NOVA Universitetet (The Nordic Forestry, Veterinary and Agricultural University).

NOVA er et nettverk av universiteter etablert i 1995 for å øke samarbeidet mellom landbruks- og veterinæruniversitetene i de nordiske landene. NLH og NVH er norske deltagere.

Nettverket finansieres av midler fra medlemsuniversitetene.

NOVA ledes av et styre bestående av rektorene fra deltagende universiteter og fra Finland dekanene for de deltagende fakultetene. Administrasjonen ledes av en ansatt rektor.

NOVA har hatt følgende visjoner for virksomheten:

• Nordiske studenter og lærere beveger seg lett mellom de nordiske landbruks-universitetene.
• Nye forskningsinnsatser, felles for alle eller noen av landbruksuniversitetene, gjennomføres.
• Gjennom samarbeid over nasjonsgrensene løses felles problemer.
• Samarbeid gjør det mulig for små undervisnings- og forskningsområder å opprettholde god kvalitet.
• Nordens landbruksuniversiteter opptrer sammen på den internasjonale arenaen, fremfor alt når det gjelder innsatsen i de baltiske land og utviklingsland, men også i internasjonalt forskningssamarbeid, blant annet innen EU. Den internasjonale virksomheten finansieres også av Nordisk ministerråd og nasjonale myndigheter.

Felles nordiske forskerkurs utgjør i dag den største delen av NOVAs budsjett. Også på andre områder er det stor interesse for tilsvarende nordiske forskerkurs.

7 Systemet i andre nordiske land

For skogbruksområdet vises til fyldigere opplysninger i vedlegg 5.

Danmark

Høyere utdannelse

• Den Kgl. Veterinær- og Landbohøiskole (KVL), under Undervisningsdepartementet, er den eneste institusjonen for høyere landbruksutdannelse i Danmark.

Forskning

• Den Kgl. Veterinær- og Landbohøiskole (KVL). Forskning utføres i tilknytning til, og som grunnlag for, den høyere utdannelsen.

• Danmarks Jordbrugsforskning, er en sektorforskningsinstitusjon under Ministeriet for Fødevarer, Landbrug og Fiskeri, og dekker jordbruk, hagebruk og husdyr.
• Statens Jordbrugs- og Fiskeriøkonomiske Institut er også en sektorforskningsinstitusjon under Ministeriet for Fødevarer, Landbrug og Fiskeri, og driver forskning og veiledning om økonomisk forhold innenfor matvareområdet.

• Forskningscentret for Skov & Landskab, et sektorinstitutt under Miljø- og Energi-ministeriet, utfører forskning, utvikling og rådgivning bl.a. innen skogsdrift og skogøkologi.
• I Danmarks Miljøundersøgelser, under Miljø- og Energiministeriet, er spesielt tre avdelinger av interesse for landbrukssektoren; Avdeling for mikrobiell økologi og bioteknologi Avdeling for terrestrisk økologi og Avdeling for Landskapsøkologi.

I den nasjonale strategien for landbruksforskning i 1995 var institusjonell og teknisk konsentrasjon samt økt samarbeid et hovedtema. I tillegg til Danmarks Jordbrugsforskning, som er en sammenslåing av flere forskningsinstitusjoner, kan nevnes:

• Center for Produktions- og Sundhetsstyring i Husdyrbruget, dannet av Statens Husdyrbrugsforsøk, Statens Veterinære Serumlaboratorium, Statens Veterinære Institut for Virusforskning og Den Kgl. Veterinær- og Landbohøiskole.

• Center for Skov, Landskab og Planlægning, dannet gjennom et samarbeid mellom de tre institusjonene Forskningscentret for Skov & Landskab, Institut for Økonomi, Skov og Landskap ved Den Kgl. Veterinær- og Landbohøiskole og Skovskolen.

Finland

Høyere utdannelse

• Helsingfors Universitet v/Agrikultur- forstvitenskapelig fakultet, under Undervisnings-departementet, er den eneste institusjonen som gir høyere utdannelse innen jord-, hage og husdyrbruk i Finland. I tillegg gis utdannelse i skogbruk.

• Helsingfors Universitet v/ Veterinärmedicinska fakultet, under Undervisnings-departementet er ansvarlig for veterinærmedisinsk utdannelse.

• Joensuu Universitet, under Undervisningsdepartementet, gir høyere utdannelse innen skogbruk.

Forskning

• Helsingfors Universitet v/Agrikultur- forstvitenskapelig fakultet og Veterinärmedicinska fakultet. Forskning utføres i tilknytning til, og som grunnlag for, den høyere utdannelsen.
• Forskningscentralen för Lantbruk och Livsmedelsekonomi (MTT) under Jord- och skogsbruksministeriet utfører hoveddelen av den anvendte jord-, hagebruks- og husdyrforskningen. Institusjonen er resultatet av sammenslåing av flere institusjoner, de siste fra 1. mars i 2001.
  Hovedbegrunnelsene for sammenslåing er bedre koordinering og lettere å forsvare ressurser til landbruksforskningen i statsbudsjettet innenfor en forskningsorganisasjon.
• • Hovedkontoret er i Jockis og det er 17 forskningsstasjoner/forsøkssteder over hele landet
  • Faglig inndeling i kunnskapsområder, som koordinerer enhetenes kompetanse til program og prosjekter.
  • Hoveddelen av de økonomiske ressursene kommer fra departementet, som styrer gjennom mål- og rammestyring.
• Ytterligere 5 universiteter utfører forskning som kompletterer Helsingfors innen jordbruks- og næringsmiddelforskning.
• Følgende private institusjoner er engasjert i forsknings- og utdannelse innenfor jord- og skogbruk: Arbetseffektivitetsföreningen TTS, Pellervo Ekonomiska Forskningsinstitut, Metsäteho Oy/Ab og European Forest Institute.

• Skogforskningsinstituttet Metla under Jord- och skogsbruksministeriet utfører hoveddelen av den anvendte skogforskningen. Fra 2001 består instituttet av 2 forskningssentra og 7 forskningsstasjoner.
• Joensuu Universitet har forskningsaktivitet innen en rekke skogfaglige disipliner.
• Ytterligere 4 universiteter utfører forskning som kompletterer Helsingfors og Joensuu innen skogforskning.

• Forskningsanstalten för veterinärmedicin och livsmedel, EELA, er et statlig forskningsinstitutt under Jord- och Skogsbruksministeriet. Tidligere hadde instituttet også ansvar for kontroll av animalske næringsmidler. Hovedkontoret er i Helsingfors, og det er 3 regionale laboratorier.

Sverige

Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU), under Landbruksdepartementet, er det eneste landbruksuniversitetet i Sverige.
SLU er ansvarlig for nesten all høyere utdannelse innen landbruk og veterinærmedisin, og for 90-95 prosent av all grunnleggende og anvendt landbruksforskning.