Landbruksminister Kåre Gjønnes

"Hvordan kan tilpasningen i importvernet samtidig gi økt konkurranse for norsk landbruk og næringsmiddelindustri"

Foredrag under NBLs (Næringsmiddelbedriftenes landsforening) temadag 26. november 1997

Innledning

Først vil jeg få takke for invitasjonen til denne temadagen i Næringsmiddelbedriftenes Landsforening (NBL). Dette representerer min første direkte kontakt med næringsmiddelindustrien i egenskap av landbruksminister.

Jeg ønsker i dette foredraget å legge vekt på næringsmiddelindustriens rolle i landbrukspolitikken og hvilke utfordringer industrien står ovenfor i tiden fremover. Jeg vil da spesielt fokusere på de forhold som knytter seg til importvernet for landbruksvarer og problemstillinger omkring matsikkerhet.

Næringsmiddelindustriens betydning

Som det fremgår av tiltredelseserklæringen ønsker Regjeringen å arbeide for et sterkt næringsliv og arbeid til alle. I næringspolitikken vil det bli lagt vekt på å sikre gode rammevilkår for primærnæringene og å utvikle bedrifter som er basert på naturgitte fortrinn, vårt høye utdanningsnivå og ny teknologi. Næringsmiddelindustrien vil være en viktig målgruppe for Regjeringen i dette arbeidet. Dette skyldes for det første at næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien, både når det gjelder bearbeidingsverdi og sysselsetting. Sysselsettingen i landbruksbasert næringsmiddelindustri tilsvarer ca. 14 % av den totale industrisysselsettingen i landet. Sammenlignet med andre land er dette en relativt stor andel. Det at mange arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien er plassert i mindre sentrale strøk av landet, er selvsagt også av stor distriktspolitisk betydning.

Videre er det klart at næringsmiddelindustrien er og vil være av avgjørende betydning for norsk jordbruk. Regjeringen ønsker å videreføre et jordbruk med variert bruksstruktur og hvor man legger opp til at yrkesutøverne i næringa skal ha en inntektsutvikling og sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn. Primærnæringen og næringsmiddelindustrien lever på mange måter i et gjensidig avhengighetsforhold. Det er derfor viktig at en ikke kommer i en situasjon hvor næringsmiddelindustriens produkter blir utkonkurrert på det norske markedet, som i neste omgang vil bety at norske bønder mister en viktig avtaker av råvarer. På den andre siden er store deler av norsk næringsmiddelindustri basert på at råstoffbehovet kan tilføres fra norsk primærproduksjon.

Utviklingen i næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen

De demografiske forholdene i Norge med spredt bosetting og spredt primærproduksjon, samt det forhold at produksjonen av norske landbruksvarer har vært orientert mot hjemmemarkedet, har gitt oss en næringsmiddelindustri som består av mange små enheter sammenlignet med situasjonen i våre konkurrentland. Dette har kunnet være både en svakhet og en styrke i forskjellige tidsfaser.

Norsk næringsmiddelindustri har de senere år gjennomført tiltak for å effektivisere ulike prosesser i foredlingen. I 1994 bevilget Stortinget som dere vet tilsammen 900 mill.kr. til gjennomføring av omstillingstiltak i den landbaserte næringsmiddelindustrien. Midlene er blitt fordelt til 664 prosjekter i 158 bedrifter. Halvparten av midlene er benyttet til realkapitalinvesteringer, resten til markedsutviklings- og kompetansetiltak. Landbruksdepartementet forventer å få en tilbakemelding i begynnelsen av 1998 når det gjelder evaluering av de tiltak som er iverksatt.

Generelt sett har norsk næringsmiddelindustri i all hovedsak vært skjermet fra internasjonal konkurranse. Den interne konkurransen har for de fleste bedrifter sålangt bidratt til den største utfordringen. Den interne konkurransesituasjonen har ikke minst tilspisset seg som følge av den konsentrasjon og integrasjon som har skjedd i dagligvarehandelen de siste 10 årene. Utviklingen i retning av 4 store, landsdekkende kjeder som dekker 97 % av markedet har medført en betydelig skjerping av konkurransen og en konsentrasjon av makt på få aktører i bransjen.

AC Nielsen har nylig i en rapport anslått at vi frem til år 2000 vil ha en vekst på 17 % av de norske lavpriskjedene. De antar videre at det er de såkalte "harde" lavpriskjedene, med relativt begrenset vareutvalg og egne merker, som vil ha den største veksten. Denne utviklingen er allerede og vil i fremtiden være en betydelig utfordring for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Importvernet for landbruksvarer

Som nettoeksportør av mat er Norge avhengig av gode internasjonale handelsavtaler. De viktigste rammevilkårene for Norge hva gjelder handel med landbruksvarer ligger i WTO-avtalen.

Som følge av WTO-avtalen ble som kjent det norske importvernet for landbruksvarer lagt om til et tollbasert regime fra 1. januar 1995. Vi forpliktet oss videre til å redusere tollsatsene med i gjennomsnitt 36 % innen år 2000. Stortinget vedtok imidlertid å gjennomføre reduksjonsforpliktelsene i WTO-avtalen allerede fra 1. juli 1995.

Neste forhandlingsrunde i WTO-sammenheng vil starte opp i 1999. På landbruksområdet vil denne runden trolig innebære diskusjoner både når det gjelder reduksjoner i tollsatser, eksportstøtte og intern støtte til landbruket. Regjeringen vil arbeide for å utvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad tar sosiale, miljøpolitiske- og helse og forbrukerhensyn. Det er også et mål å finne løsninger som gjør det mulig å videreføre det tradisjonelle småskala jordbruket vi har i dette landet.

EU er vår viktigste handelspartner i internasjonal sammenheng. Dette gjelder også på landbruksområdet. Handelen mellom Norge og EU er for de aller fleste produkter regulert gjennom EØS-avtalen.

Ved inngåelsen av EØS-avtalen lå det som en klar forutsetning at landbrukspolitikken ikke skulle omfattes av avtalen. Importvernet, markeds- og støtteordninger er elementer i landbrukspolitikken både i EFTA-landene og i EU, og er derfor holdt utenom EØS-avtalen. Enkelte områder innenfor landbruket er imidlertid omfattet av avtalen. Dette gjelder handel med bearbeidede landbruksvarer (protokoll 3), artikkel 19 som sier at partene skal ta sikte på en utvikling av handelen med landbruksvarer, samt en del tekniske bestemmelser tilknyttet veterinære forhold, plantesanitære forhold, såvarer, fòrvarer, næringsmidler osv.

Protokoll 3 i EØS-avtalen som skal regulere handelen med bearbeidede landbruksvarer, også kalt RÅK-varer, er ikke forhandlet ferdig. I dag er det derfor protokoll 2 fra frihandelsavtalen mellom Norge og EF som ligger til grunn for handelen med bearbeidede landbruksvarer. Forhandlingene om en revidert protokoll 2 avtale ble avsluttet i fjor, og en ny avtale trådte i kraft fra 1. september 1996. Formålet med den reviderte avtalen var å forbedre markedsadgangen for bearbeidede landbruksvarer ved at partene gjennomførte gjensidige reduksjoner i tollsatsene. Norske myndigheter vurderte denne forhandlingsprosessen til å være svært vanskelig, spesielt ut i fra at man fra EU’s side koblet denne prosessen til spørsmål på fiskeområdet. Samlet sett var man imidlertid av den oppfatning at norsk næringsmiddelindustri ville være tjent med avtalen.

Etter planen skal det nå forhandles om ferdigstillelse av EØS-avtalens protokoll 3, slik at handelen med bearbeidede landbruksvarer kan foregå innenfor EØS-paraplyen. Protokoll 3 vil innebære et noe utvidet vareomfang i forhold til gjeldende protokoll 2 avtaler mellom hvert enkelt EFTA-land og EU.

EFTA-landene presenterte ovenfor EU i mai i år, de hovedprinsipper man ønsket å bygge de kommende protokoll 3 forhandlingene på. Fra EFTA's side ønsker man i hovedsak at forhandlingene kun skal innebære en teknisk tilpasning i den forstand at de tollsatser som gjelder i dagens protokoll 2 avtaler bør videreføres. Dette betyr at fokus i protokoll 3 forhandlingene bør ligge på de nye produktene som trekkes inn i preferansehandelen.

EFTA avventer nå reaksjoner fra EU når det gjelder disse hovedprinsippene. Skulle EU ønske å utvide forhandlingsmandatet utover dette, vil man fra norsk side ta en ny gjennomgang for å vurdere konsekvensene for norske interesser. Landbruksministeren ser klare utfordringer i denne forhandlingsprosessen. En eventuell ny avtale må gi Norge nye muligheter balansert opp mot hva vi må gi tilbake til EU.

I tilknytning til EØS-avtalen ble det inngått en bilateral avtale mellom Norge og EU med såkalte basis landbruksvarer. I denne avtalen fikk Norge eksportkvoter på tilsammen 8.700 tonn for ulike frukt og grønnsaker. Utnyttelsen av disse kvotene har variert fra produkt til produkt, men har i gjennomsnitt ligget på beskjedne 10 %. De kvoter som ligger innenfor osteavtalen mellom Norge og EU blir imidlertid fullt utnyttet.

I henhold til artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU annenhvert år gjennomgå vilkårene for handel med landbruksvarer med sikte på å utvikle denne handelen. Det ble fra norsk side tatt initiativ til forhandlinger med bakgrunn i artikkel 19 allerede i 1995. Vi er nå inne i en forhandlingsprosess som trolig vil bli avsluttet i løpet av kort tid. De norske interessene i forhandlingene er nå hovedsakelig knyttet til bedre markedsadgang for uforedlede produkter som planter og grønnsaker, samt foredlede produkter som spekemat og ost.

Det er i den forbindelse viktig for meg å presisere at EØS-avtalens artikkel 19 inneholder en intensjon om å utvikle handelen og på ingen måte en forpliktelse til å redusere importbeskyttelsen for landbruksvarer. Norske myndigheter vil hele tiden måte vurdere hva som totalt sett tjener norske interesser. Med bakgrunn i at dette er gjensidige forhandlinger, legger Landbruksministeren vekt på at det er lite interessant å forhandle frem eksportkvoter som man har liten mulighet til å utnytte.

Norge har som kjent gitt utviklingsland bedre markedsadgang til det norske markedet for landbruksvarer gjennom reduserte tollsatser. Denne preferansebehandlingen skjer innenfor den såkalte GSP-ordningen, som ble revidert i 1995 på bakgrunn av Stortingets vedtak. Innenfor denne ordningen har de fattigste landene, de såkalte MUL (minst utviklede land), tollfri adgang til Norge for alle landbruksvarer med unntak av korn- og fòrvarer hvor det er gitt 30 % tollpreferanse. Andre utviklingsland er gitt tollreduksjoner i forhold til hvor sensitive produkter det er snakk om med tanke på norsk produksjon.

Importen av landbruksvarer med GSP-preferanse har økt etter at ordningen ble lagt om i 1995. Importen fra de minst utviklede landene (MUL) har økt sterkt både i 1995, 1996 og i første halvår 1997. Dette gjelder blant annet storfekjøtt og roser. I 1996 ble det importert 1620 tonn storfekjøtt, noe som tilsvarer omkring 3% av norsk storfekjøttproduksjon og en betydelig andel av markedet for biffer og fileter. For roser utgjør importen fra MUL omtrent halvparten av den totale omsetningen av roser på det norske markedet.

I denne typen import vil det alltid være en balansegang mellom ønsket om å gi utviklingsland en viss mulighet til å komme inn på det norske markedet, og hensynet til markedsmuligheter for norskproduserte produkter. Regjeringen vil derfor måtte følge utviklingen i nivået på denne typen import.

Ved flere anledninger har Stortinget uttalt at tollvernet for landbruksvarer skulle praktiseres slik at det gradvis ble innført økt konkurranse for alle deler av jordbruket og næringsmiddelindustrien. I forbindelse med årets jordbruksoppgjør varslet daværende regjering at det skulle foretas tilpasninger i tollvernet for blomster, frukt, grønnsaker og fjørfekjøtt fra 1. januar 1998. I årets tollproposisjon valgte AP-regjeringen allikevel ikke å fremme et slikt forslag.

Regjeringen vil løpende vurdere spørsmål omkring tilpasninger i importvernet for landbruksvarer, både generelt og ovenfor blant annet EU og utviklingsland. Denne vurderingen vil inneholde elementer av landbrukspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk. Jeg er opptatt av at det videre arbeidet skal bli basert på en samlet vurdering av norske interesser, hvor det blant annet blir foretatt en vurdering i forhold til de kommende forhandlingene i WTO som starter i 1999. Det er videre viktig å presisere at importvernet fortsatt skal beskytte norsk produksjon og at det er en klar forutsetning at jordbruksavtalens priser ikke skal undergraves. Videre vil det, slik det fremgår av St.prp. nr. 72 om Jordbruksoppgjøret i 1996, være viktig at tollsatsene for bearbeidede landbruksvarer fastsettes i samsvar med tollsatsene for råvarene.

Landbruksministeren er også opptatt av at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer skal legges vekt på det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer vil helt klart øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger dette kan gi over natten for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Eksport

Selv om hjemmemarkedet også i fremtiden vil være norske produsenters hovedarena, vil det også være naturlig å satse på eksport av produkter hvor vi har muligheter til å konkurrere på det internasjonale markedet. Regjeringen ønsker å videreføre arbeidet med eksportprogrammet for landbruksvarer i regi av Eksportrådet.

Matsikkerhet

Forbrukernes krav vil i tiden fremover sette viktige rammebetingelser for utviklingen i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Dette gjelder både hvilke type produkter som etterspørres, samt hvilken kvalitet disse produktene skal ha. Det at norske produsenter kan vise til at de produkter som tilbys forbrukeren er av god kvalitet og at den er trygg å spise, vil være vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden.

Regjeringen er opptatt av at landbrukspolitikken skal bidra til å kvalitetssikre matproduksjonen som ledd i en nasjonal strategi for ren og trygg mat. I denne sammenheng vil både internasjonalt og nasjonalt regelverk ha betydning.

I en separatavtale under WTO kalt «avtale om sanitære og plantesanitære forhold» - SPS avtalen - reguleres forhold av betydning for matvaretrygghet og helse. Avtalen skal sikre at tiltak knyttet til helse/hygiene har sin basis i faglige avveininger og ikke benyttes til å begrense eller hindre handel. Krav som stilles skal ta utgangspunkt i internasjonale standarder og retningslinjer. I 1998 vil det i WTO bli foretatt en gjennomgang av SPS-avtalen. Regjeringen vil i denne sammenheng legge vekt på hensynet til forbrukernes behov for matvaretrygghet.

Som kjent foreligger det et forslag til en revidert EØS-avtale for veterinær sektor, som blant annet innebærer en tilpasning til EU’s kontrollregelverk og til regler for handel med land utenom EØS området. Regjeringen har vært i kontakt med EU i forhold til å undersøke mulighetene for å foreta enkelte endringer i den avtale som ble forhandlet frem under forrige regjering. Slike endringer er imidlertid avvist fra EU.

Den situasjon som har oppstått i Sverige med påvisning av antibiotika-resistente salmonellabakterier i kjøtt fra Frankrike gir grunn til bekymring og viser hvor ømtålig flyten av matvarer er, og det er derfor vesentlig at det nye regelverket sikrer forbrukerne trygg mat, enten den er produsert i eget land eller i utlandet.

Den forrige regjering har fremmet forslag om en omfattende styrking av en rekke tiltak for å ivareta hensynet til dyrehelse og folkehelse, blant annet gjennom oppfølging av Matmeldingen og nasjonale tiltak knyttet til EØS. Nåværende regjering er imidlertid av den oppfatning at det er nødvendig å forsterke disse tiltakene, og har allerede foreslått forsterking og utbygging av de nasjonale tiltak med 12 mill.kr. utover det som ble foreslått av forrige regjering. Regjeringen legger vekt på å følge arbeidet med de nasjonale tiltakene nøye og løpende vurdere tilpassing og utvikling. Ytterligere forsterkninger av tiltakene vil bli vurdert i forbindelse med framleggingen til Stortinget om samtykke til inngåelsen av avtalen for veterinærområdet under vårsesjonen - 98.

Disse vurderingene vil omfatte alle relevante forhold. I denne sammenheng vil behovet for ytterligere stikkprøvekontroll på importerte varer bli vurdert. Videre vil det bli vurdert om det er behov for å styrke og utvide de nasjonale tiltak for dyresykdommer som er under iverksetting, og om det er behov for å utvide de nasjonale tiltak til nye sykdommer. Jeg regner med at det vil være bred støtte til slike forsterkninger dersom det er nødvendig for å opprettholde den høye standarden vi har både på matsiden og dyrehelsesiden. For regjeringen er dette ikke i første rekke et landbruksanliggende, men et ansvar vi har ovenfor norske forbrukere.

Stortingsmelding nr. 40 (96-97) om Matkvalitet og forbrukertrygghet («Matmeldingen») beskriver et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta mattryggheten for norske forbrukere. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarekjeden fra jord til bord. Samtlige aktører i kjeden har et medansvar for at produktet som leveres er helsemessig trygt og gjennom dette skape og opprettholde forbrukerens tillit til maten. Målsettingen er et sluttprodukt som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, og som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar prosess og er merket i tråd med forbrukernes ønsker.

Stortinget har bedt Regjeringen sørge for obligatorisk merking av mat som inneholder genmodifiserte organismer som omsettes i Norge. Midlertidige retningslinjer for dette ble iverksatt i oktober i år, og tar utgangspunkt i å synliggjøre for forbrukeren genmodifisering som prosess. Merkebestemmelsene gjelder så godt som alle genmodifiserte næringsmidler. En godkjenningsordning er under utarbeidelse og vil sannsynligvis være klar ved årsskiftet.

Matvareprodusentene vil ha en nøkkelrolle i arbeidet med å bringe fram god kvalitet på produktene, og mitt inntrykk er absolutt at både råvareprodusentene og næringsmiddelindustrien i den senere tid har økt fokuseringen omkring matsikkerhet. Jeg vil i den forbindelse oppfordre til et samspill mellom offentlige instanser, råvareleverandører og næringsmiddelindustri. Gjennom kompetanseoppbygging, kvalitetssikring og kontroll i alle ledd av kjeden vil vi også i fremtida kunne produsere gode kvalitetsprodukter som forbrukeren ønsker.

Landbruksministeren ønsker i denne sammenheng å peke på de muligheter og utfordringer som ligger i at bransjen selv legger ned innsats når det gjelder ekstra kontrolltiltak utover de kontroller som foretas av myndighetene. Gode interne kontrollrutiner i bransjen vil gi oss sterke konkurransefortrinn i fremtida.

Med utgangspunkt i økende konkurranse vil det være viktig at det satses på kompetanseoppbygging og produktutvikling innenfor næringsmiddelindustrien. Regjeringen ønsker å stimulere til produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og nisjer i markedet, med sikte på å oppfylle forbrukernes ønske om et bredere produktutvalg.

Landbruksministeren mener vårt største ko nkurransefortrinn vil ligge i høy kvalitet. Trygg mat konseptet vil styrke både norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis konkludere med at myndighetene vil legge opp til å opprettholde et importvern på landbruksvarer som beskytter norsk produksjon og som gir oss spillerom til å utforme landbrukspolitikken og næringspolitikken i tråd med de mål Regjeringen har satt seg. I tillegg vil det bli lagt betydelig vekt på å opprettholde den gode kvaliteten på de produkter som omsettes på det norske markedet og eksportmarkedet. Dette er områder hvor primærprodusenten og næringsmiddelindustrien har felles interesse.

For å lykkes med dette, i lys av den utvikling som skjer både nasjonalt og internasjonalt, er det imidlertid nødvendig at både myndighetene, primærprodusentene og næringsmiddelindustrien tar ansvar og legger ned en betydelig innsats i disse oppgavene. Samarbeid på tvers av leddene i matvarekjeden er viktig i denne sammenheng.

Mitt inntrykk er at Landbruksdepartementet har et godt samarbeid med næringsmiddelindustrien, herunder Næringsmiddelbedriftens Landsforening. Som Landbruksminister ønsker jeg å legge opp til at dette gode samarbeidet skal videreføres til begge parters gjensidige nytte.

Takk for oppmerksomheten.