Landbruk i en verden i forandring

OECDs Ministermøte 5.-6. mars 1998
Innlegg av Kåre Gjønnes

Ærede ministre,
Verden er i stadig forandring, og ved inngangen til det nye årtusen står landbruket ovenfor en rekke nye utfordringer både på det nasjonale og internasjonale plan:

Den første og viktigste utfordringen er å produsere nok mat. Omkring 800 millioner mennesker, d.v.s. en folkemengde tilsvarende nesten hele OECD-området, går sultne hver dag. Selv om den globale matmangelen fram til i dag i stor grad har vært et fordelingsproblem, setter naturen grenser for hvor mye mat som kan produseres. Verdens matvarelagre har siden 1995 vært på et historisk bunnivå langt under grensen for hva FAO vurderer som akseptabelt sett fra et beredskapssynspunkt. Innen år 2020 vil jordas befolkning etter FN sine beregninger øke til 8 milliarder, d.v.s. en økning på 40 % fra dagens nivå. I en slik situasjon er det svært viktig at alle land tar et ansvar for å møte det sterkt økende matvarebehovet, og det kan bli nødvendig å utnytte produksjonskapasiteten maksimalt både i høyproduktive og marginale områder, slik det ble konkludert på Matvare-toppmøtet i Roma.

Den andre utfordringen som landbruket står ovenfor er å produsere trygg mat. Utbruddet av kugalskap har fått alvorlige konsekvenser for det internasjonale kjøttmarkedet og har for alvor minnet oss om nødvendigheten av trygg mat som forbrukerne kan ha tillit til. I framtida vil økt oppmerksomhet bli rettet mot matbårne sjukdommer og det er av uvurderlig betydning for folks helse at dette spørsmålet settes høyt på den internasjonale dagsorden og at internasjonal handel ikke medfører økt spredning av sjukdommer og smittestoffer.

Den tredje utfordringen er å ta vare på miljøet. I mange land ivaretar landbruket en rekke miljøkvaliteter, f.eks. levende kulturlandskap og biologisk mangfold. Men landbruket er dessverre også en kilde til forurensing. I mitt eget land har vi et småskala-landbruk som i stor grad drives i pakt med naturens tålegrenser. Men fortsatt kan mer gjøres for å sikre at viktige miljøkvaliteter blir ivaretatt gjennom mer miljøvennlige produksjonsmetoder.

Den fjerde og siste utfordringen som jeg vil nevne er å skape levende bygder. I Norge er landbruket en hjørnestein i bygdeøkonomien. Men avfolking truer dessverre mange bygder i dag, og i kjølvannet av urbanisering følger ofte store sosiale og miljømessige problemer. I tillegg er norsk kultur og identitet i stor grad knyttet til at bosettingen opprettholdes i norske fjell og fjordbygder. Det er derfor med bred støtte i folket at den norske regjeringen i dag trapper opp arbeidet for å sikre bosettingen i distriktene, og landbruket spiller en sentral rolle i denne sammenheng.

Ærede kolleger, disse varierte utfordringene minner oss om at vi ikke må miste av syne det faktum at framtidas landbruk må ivareta en rekke ulikefunksjoner: produsere nok mat, produsere trygg mat, ta vare på miljøet og bidra til levende bygder. Dermed er også landbrukets egenart slått fast: Landbruket spiller en strategisk nøkkelrolle i alle samfunn, både ernæringsmessig, sosialt, kulturelt og miljømessig. Denne nøkkelrollen må vi ta hensyn til når vi utformer politikk og virkemidler. For å utruste landbruket til best mulig å gå inn i et nytt årtusen må derfor landbrukets multifunksjonelle karakter legges til grunn for reformarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt.

Neste WTO-runde på landbruk innledes rundt årtusenskiftet. Slik den norske Regjering vurderer det, har vi i dag en helt annen situasjon enn den som rådet grunnen ved innledningen til Uruguay-runden. Den gang hadde vi store overskuddslagre, svært lave priser og uklare handelsregler innen landbruk. I dag er situasjonen en helt annen med uforsvarlig lave lagre, høyere priser og et multilateralt rammeverk for internasjonal handel som skaper forutsigbarhet og trygge betingelser.

Dette rammeverket må videreføres. Men for at reformarbeidet skal lykkes, må vi ta utgangspunkt i de globale og nasjonale utfordringene som landbruket står ovenfor, slik jeg forsøkte å skissere det innledningsvis. Målsettingene for reformarbeidet må bygge på disse utfordringene, og deretter kan virkemidlene utformes.

Det multilaterale handelssystemet og våre egne økonomier bygger på erkjennelsen av at markedsmekanismene og internasjonal handel i mange tilfeller fører til effektivitetsgevinster og økt velferd. Men både økonomisk teori og politiske realiteter har lært oss at markedsmekanismene ofte svikter, og dårlig ressursbruk blir resultatet. En rekke goder knyttet til landbruket, f.eks. kulturlandskap eller levende lokalsamfunn, finnes det ikke fungerende markeder for. Slike kollektive goder tilsier at landbruket ikke kan overlates til markedskreftene alene. I mitt land er det et sterkt ønske om å ivareta de kollektive godene knyttet til landbruksproduksjonen. Støtte- og vernetiltak som legger forholdene til rette for en nasjonal landbruksproduksjon kan derfor ikke utelukkende betraktes som uheldige subsidier som må bort. Disse tiltaka reflekterer i stedet forbrukernes og skattebetalernes vilje til å betale for de kollektive godene som er knyttet til landbruksproduksjonen og er således nødvendige for å maksimere velferd og nytte i vårt samfunn.

Med disse refleksjonene ønsker jeg å bidra til en konstruktiv debatt og en videreføring av reformprosessen som setter oss i stand til å møte utfordringene som landbruket står ovenfor ved inngangen til neste årtusen.

Takk for oppmerksomheten.