Statsråd Kåre Gjønnes

Stortingsmelding nr. 40 (Matmeldingen) - oppfølging og utfordringer

Matpolitisk forum 15. april 1998

Innledning

Hjertelig velkommen til alle dere som har avsatt tid til dette møtet i Matpolitisk forum! Det er en glede for meg å videreføre det som ble startet opp av mine forgjengere, - å etablere et permanent forum som skal fungere som en sentral møteplass for aktører på det matpolitiske området. Bare gjennom å samarbeide kan vi sikre et varig tillitsforhold til forbrukerne og sikre konkurranseevnen til norske produkter. Jeg ønsker derfor å legge forholdene til rette for et organisert samarbeide med alle dere som på ulikt vis er tilknyttet matvarekjeden.

I det første møtet i Forumet den 18.april 1997 presenterte landbruksministeren Stortingsmelding nr. 40 1996-97 om matkvalitet og forbrukertrygghet i lys av internasjonal handel. Stortinget gav 18.juni sin tilslutning til næringskomiteens innstilling. Vedtakene i Stortinget (Innstilling S. 272, 96-97) er utgangspunktet også for den nye Regjeringens oppfølging av Matmeldingen. Gjennom statsbudsjettet for 1998 har matområdet blitt vesentlig styrket. Gjennom sentrum-regjeringens budsjettforslag kom en ytterligere styrking. Dette gir oss gode forutsetninger for å nå Regjeringens mål om at all mat som omsettes i Norge skal være helsemessig trygg og oppfattes som trygg av forbrukerne.

I mitt innlegg vil jeg spesielt fokusere på hva Regjeringen har gjort for å nå dette målet, og peke på vesentlige utfordringer i fortsettelsen. I senere foredrag vil det gies en mer inngående omtale av to områder som begge inntar en sentral plass i Regjeringens arbeid med å sikre forbrukerne trygg mat - kunnskapsutvikling og tilsyn/kontroll.

Jeg har nå tatt initiativ til en ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken, med utgangspunkt i hovedlinjene i St.prp.nr.8 (92-93) "Landbruk i utvikling"..

I den nye Stortingsmeldingen vil forbrukeraspektet og oppfølging av Matmeldingen innta en sentral plass. Forbrukerens krav til landbruket om helsemessig trygg mat, høy kvalitet og etisk produksjon bør bli enda bedre reflektert i politikken. Trygg mat og forbrukertillit vil i tida framover være helt grunnleggende for å styrke såvel primærproduksjonen som den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.

Jeg vil starte med å gjennomgå de sentrale virkemidlene regjeringen vil benytte for å nå målet om at maten

• skal være trygg
• ha en god kvalitet
• og oppleves som trygg av forbrukerne ( lysark)

Disse virkemidlene er:

• gjennomføring av internasjonale handelsavtaler,
• modernisering av lovgivningen, oversiktlighet,
• tilpasning av tilsynet,
• bruk av risikoanalyser,
• behovet for ny kunnskap,
• vektlegging av kommunikasjon, spesielt med tanke på brukerne av offentlige tjenester ( lysark).

Jeg skal også berøre oppfølgingen av noen dagsaktuelle saker som er en viktig del av matpolitikken.

Virkemidler i Matmeldingen –status og oppfølging

1. Internasjonale avtaler

WTO-avtalen gjorde at det kvantitative grensevernet ble endret til et tollbasert grensevern fra 1.1.95. I en separat avtale under WTO, kalt SPS -avtalen - "avtale om sanitære -og plantesanitære forhold" - gis det rammebetingelser for hvordan tiltak kan settes i verk for å beskytte folkehelsen i forbindelse med internasjonal handel med mat. Avtalen skal sikre at tiltak knyttet til helse/hygiene har sin basis i faglige avveininger og ikke benyttes til å begrense eller hindre handel. Med de nye prinsippene som ligger i SPS-avtalen blir arbeidet i Codex Alimentarius, et FN-organ under FAO og WHO som utarbeider internasjonale standarder for handel med matvarer, svært viktig.

Den nåværende EØS- avtalen trådte i kraft 1.7.94. Praktisk talt alt regelverk som EU har på matsektoren ble tatt inn i den avtalen. De såkalte kontroll-direktivene, dvs. Eu´s systemer for kontroll med at handelsregelverket etterleves, ble ikke tatt inn. Begge parter var enige i at vi skulle nytte tradisjonell grensekontroll begge veier mellom EU og Norge. Etter en eventuell revidert avtale vil grensekontroll mellom Norge og EU-landene i den form vi har i dag, falle bort. Den vil bli erstattet av et system med kontroll på opprinnelsesstedet, en tollregistrering av varene på grensen og en mottakskontroll på bestemmelsesstedet. Det er avgjørende at vi makter å møte denne situasjonen der sjukdomsrisikoen i utgangspunktet øker, med tilstrekkelige kompenserende tiltak.

Oppfølging av revidert EØS-avtale på det veterinære området
Dersom det reviderte Vedlegg I blir vedtatt av Stortinget, skal et relativt omfattende regelverk innarbeides i norsk rett i løpet av kort tid. Kompenserende tiltak skal iverksettes, bl.annet i form av nye overvåknings -og kontrollprogram. Det skal etableres systemer for identifisering og registrering av storfe og for merking av storfekjøtt. Videre skal vi knytte oss opp mot databaserte system for utveksling av informasjon om handel med dyr og mat på tvers av landegrensene, og det skal etableres nasjonale system for registrering av importører og for forhåndsvarsling av importer. Å sikre en best mulig gjennomføring av de nevnte oppgaver krever oppbygging og styrking av relevant kompetanse på alle nivå i forvaltningen. I tillegg kommer informasjon til og kommunikasjon med systemene ute, med produsenter, industri og forbrukere. Arbeidet med de nasjonale tiltakene har Stortinget allerede bevilget midler til, og vi er godt i gang med iverksettingen av disse. Det samme gjelder arbediet med nytt regelverk, som for en stor del nå er sendt ut på høring.

Det er nå klart at både behandlingen og en eventuell iverksetting av avtalen vil bli forsinket. Behandling i EØS-komitéen kan tidligst skje i juni, med ikrafttredelse tidligst 1.1.99. Forsinkelsen skyldes at behandlingen internt i EU av forslaget til avtale har tatt adskillig lenger tid enn tidligere antatt.

2. Lovgivning - status og oppfølging

Den politiske oppmerksomhet på matområdet er økende både hjemme og ute. I EU har Kommisjonen tatt initiativ til en totalgjennomgang av regelverket på næringsmiddelområdet gjennom den såkalte "Grønnboka". I flere europeiske land skjer det for tiden en gjennomgang og reorganisering av forvaltningen på matområdet for blant annet å effektivisere og styrke tilsyn og kontroll langs hele matvarekjeden.

I kjølvannet av denne prosessen og parallelt med oppfølgingen av forpliktelser knyttet til de internasjonale handelsavtalene har vi sett og følt behovet for en modernisering og effektivisering av næringsmiddellovgivningen her hjemme.

Lovgivning og tilsyn på matområdet har vært utredet i NOU 1996:10 "Effektiv matsikkerhet". I utredningen foreslås det at de fem hovedlovene på matområdet erstattes av EN ny næringsmiddellov, at tilsynet slås sammen til ett "Mattilsyn" og at ansvaret for det nye mattilsynet legges til ett departement.

Regjeringen har gjennom Matmeldingen lovet å komme tilbake til Stortinget med lovgivningen som egen sak. Jeg ser det som vesentlig å påskynde arbeidet med å få avklart roller og ansvar , og å etablere former for samhandling mellom ulike tilsyn lokalt, regionalt og sentralt. Videre er det ønskelig å komme fram til en enhetlig plassering av det konstitusjonelle ansvaret. Vi skylder våre forbrukere, brukere og næringen et mer effektivt, ryddig og enhetlig regelverk på dette sentrale området.

Jeg er i denne saken opptatt av en helhetstenkning i tråd med en "fra jord og fjord til bord"- tankegang. Behovet for et enhetlig lovverk om mattrygghet som omfatter produksjonen langs hele næringskjeden, er åpenbart. For meg er det vesentlig å få visshet om at både representanter for primærnæringene, foredlingsindustrien og dagligvarehandelen slutter opp om denne strategien. Vi har nå gradvis bygget opp våre offentlige tilsyn etter samme prinsipp, og en ny matlov skal nettopp reflektere at alle på sin plass i matkjeden har sin del av ansvaret for sluttproduktet.

3. Tilpasning av tilsynet

Stortinget har bedt Regjeringen legge opp til en ytterligere forbedring av kvalitetskontrollen både med norskprodusert og importert mat knyttet til produksjonsmåte, tilsetningsstoffer, fremmedstoffer og smittestoffer. Videre har Stortinget bedt om at de anbefalinger som SNT’s vitenskapelige komité har kommet med i sin redegjørelse, følges opp. Disse anbefalingene går bl.a.ut på å

• styrke foreslåtte kartleggings-og overvåkningsprogram,
• styrke internkontroll i importbedrifter, samt revisjon og overtilsyn av disse,
• for nasjonal produksjon styrke kontroll langs hele kjeden, inkl.primærprodusent-leddet,
• styrke kompetanse på risikovurdering og epidemiologi, samt
• styrke beredskapen i de miljø som har ansvar for matbårne sjukdommers forebygging og epidemiologi (lysark).

Gjennom St.prp. nr. 1 (1997-98) har det skjedd en betydelig styrking av tilsyn og kontroll langs hele matvarekjeden, både for import og nasjonal produksjon. Målsetningen er at norske forbrukere skal sikres trygge matvarer som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar produksjon og er merket i tråd med forbrukernes ønsker. SNTs budsjett er styrket med ca 27,5 millioner til dette formålet i 1998.

Det legges opp til nasjonale overvåknings-, kartleggings og kontrollprogram for en rekke forhold av betydning for matvaretryggheten. I tillegg kommer en styrking av tilsynet med dyrehelse og innsatsvarer som fôr og plantevernmidler over budsjettene til Statens dyrehelsetilsyn og Statens landbrukstilsyn. For å sikre tilfredsstillende produktkvalitet er det innført et intern-og revisjonskontrollsystem hos råvareprodusenter, foredlingsindustri og importvirksomheter.

SNTs vitenskapelige komité har i brev av 3.4.98 gitt en vurdering av statens innsats på området mattrygghet i forhold til komitéens anbefalinger i rapporten fra 1997. Komiteén uttaler at på bakgrunn av foreliggende dokumentasjon og med utgangspunkt i dagens smittemessige situasjon ansees de igangsatte overvåknings-og kartleggingsprosjekter og den planlagte kompetanseoppbygging å være tilfredsstillende og i overensstemmelse med de krav som er spesifisert i den opprinnelige rapporten fra vitenskapkomitéen. Videre sies det at under forutsetning av at planlagte tiltak iverksettes og fungerer etter sin hensikt anser komitéen at intensjonene i rapporten fra vitenskapskomitéen er oppfylt. Disse tiltakene er : registrering av importører, sentral prioritering av tilsyn med import, bygging av grensestasjoner og internkontroll i importbedrifter.

Representanter for det offentlige næringsmiddeltilsynet vil redegjøre nærmere for ulike sider ved tilpasning av tilsynet senere i dag.

4. Risikoanalyse

Risikoanalyse er et relativt nytt fagområde innen matforvaltningen. Det representerer et viktig verktøy for å fremme matvaretrygghet og å oppnå tillit til matvarene både hos forbrukeren og andre. Norge har spilt en aktiv rolle på området, og har nylig fått gjennomslag i Codex Alimentarius for å drøfte nye, generelle prinsipper for vurdering av risiko basert på data "fra jord til bord". Risikoanalyse er et område hvor forvaltningen har et spesielt behov for løpende oppdatering og kompetanseutvikling. Jeg vil nedenfor også komme inn på vår aktivitet innenfor risikokommunikasjon, som er en vesentlig del av risikoanalysen.

5. Forskning/kunnskapsutvikling

Forskning vil i dagens møte bli tatt opp som egen tema. Jeg vil likevel generelt si at ved oppfølgingen av Matmeldingen er det lagt spesiell vekt på behovet for økt satsing på forskning og kunnskapsutvikling, og da spesielt innenfor forvaltnings- og forbrukerrelatert forskning. Gjennom statsbudsjettet for 1998 er forskning på nevnte område styrket med nærmere 7 millioner kroner. De pågående og planlagte kartleggings-overvåknings-og dokumentasjonsprogram vil videre bidra til etablering av en meget verdifull kunnskapsbase. Denne vil vi bruke aktivt, blant annet for å kunne stille strengere krav ved innførsel og for å kunne dokumentere egne helse-og kvalitetsmessige fortrinn, f.eks ved eksport.

Det vil være forbrukerne som i tida framover kommer til å sette de viktigste rammevilkår for hvilke typer næringsmidler som vil bli etterspurt, og til hvilken kvalitet. Det er ved å oppfylle forbrukerens utvidede kvalitetskrav og tilpasse seg denne etterspørselen at norsk matproduksjon og næringsmiddelindustri kan hevde seg i et stadig mer konkurranseutsatt marked. Jeg vil understreke betydningen av forskning og kunnskapsutvikling som sentrale virkemidler for å kunne tilpasse seg slike endringer. Det er av stor betydning å gi aktuelle forskningsmiljø anledning til å satse langsiktig, i dialog med forbrukere, produsenter, industri, omsetningsledd og forvaltning.

Problemstillinger omkring mattrygghet og helse står også på den europeiske dagsorden. Jeg vil derfor spesielt trekke frem den positive betydning aktiv deltagelse i EUs rammeforskningsprogrammer vil ha for vår totale kunnskapsbase på området. Blant annet har næringsmiddelindustrien i Norge relativt liten forsknings-og kunnskapsutviklingsaktivitet, - lavere enn de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med. Spesielt bør den nasjonale kompetanse innen fiske-og landbrukssektoren kunne utnyttes bedre til gjensidig nytte.

6. Kommunikasjon

Mønsteret for handel med matvarer har endret seg både nasjonalt og internasjonalt. Utbudet av matvarer er mer omfattende, og noe kommer fra områder vi til nå ikke har handlet med. Denne nye situasjonen må kommuniseres til forbrukerne på en måte som bidrar til å bevare forbrukernes tillit. Våren 1996 startet Landbruksdepartementet derfor opp kommunikasjons-programmet Trygg mat. Som en del av oppfølgingen av Matmeldingen vil programmet bli videreført i 1998. Formålet med programmet er å sette forvaltningen bedre i stand til å kommunisere med forbrukerne, og å skape arenaer for samhandling på matområdet.

Det er etablert en permanent programkomite. Denne skal fungere som en møteplass for sentrale offentlige kommunikatører på matområdet. Videre er det laget et utdanningsopplegg i risikokommunikasjon for forvaltningen, et opplegg som også deler av næringen, og journalister, har fattet interesse for. Hvorfor legger vi så stor vekt på risikokommunikasjon? Jo, fordi det å formidle risiko er noe som må læres. Vi må lære å ta forbrukerne på alvor. Jeg tror misforholdet mellom eksperters oppfattelse og håndtering av risiko og legfolks oppfattelse av det samme, er den største trusselen mot tillitsforholdet mellom myndigheter og forbrukere.

Dette feltet får stor oppmerksomhet også internasjonalt. FAO – verdens matvareorganisasjon og WHO – verdens helseorganisasjon - avholdt i februar i år en ekspertkonferanse der risikokommunikasjon var hovedtema. Fra norsk side deltok representanter fra kommunikasjonsprogrammet. Det er gledelig å registrere at det arbeid som pågår innen det norske kommunikasjons-programmet Trygg mat har vakt interesse og at vi er langt framme på området. Det engelske landbruks- og matvaredepartementet (MAFF) har også bedt oss om bistand fra kommunikasjonsprogrammet til å evaluere deres eget arbeid på risikohåndtering og –kommunikasjon. I nordisk sammenheng planlegger Nordisk embetsmannskomité for næringsmidler (EK-Livs) et seminar i Sverige i andre halvår i 98. Vi håper her å lage et felles nordisk innspill til det arbeidet som er på gang i Codex Alimentarius. Kommunikasjonsprogrammet Trygg mat er videre bedt om å arrangere seminar om risikokommunikasjon for næringsmiddelforvaltningen i de baltiske land i juni.

Vi trenger både formelle og uformelle "kommunikasjons"-eller møteplasser for de ulike aktørene langs matvarekjeden. Jeg mener videreføringen av Matpolitisk forum i denne sammenheng er av stor betydning for Regjeringens forvaltning av matområdet. Ut fra dagens oppslutning tolker jeg det slik at også dere vurdere dette som et initiativ som bør videreføres. Vi er flere departement som har samarbeidet om oppfølgingen av Matmeldingen. Nettopp god dialog og kommunikasjon oss i mellom er helt sentral for å lykkes i dette viktige arbeidet, og er nødvendig for Regjeringens framtidige innsats på matområdet.

Så over til noen

7. Dagsaktuelle tema

7.1 Genmodifisert mat –merking
EUs regelverk om "Ny mat" -"Novel Foods" - som også omfatter genmodifiserte matvarer -er ennå ikke tatt inn i EØS - avtalen. Regelverket stiller krav om en godkjenningsordning som innebærer helse- og ernæringsmessig vurderinger av produktet. I Matmeldinga ble det lagt vekt på at Regjeringen så raskt som mulig skulle etablere retningslinjer for godkjenning og merking av genmodifiserte næringsmidler, selv om regelverket ennå ikke var en del av EØS-avtalen. Dette er fulgt opp ved etablering av midlertidige retningslinjer for merking av genmodifiserte næringsmidler og næringsmiddelingredienser. Disse trådte i kraft 4.oktober i fjor, og har som utgangspunkt å synliggjøre for forbrukeren genmodifisering som prosess.

Videre er det utarbeidet et forslag til godkjenningsordning for genmodifiserte matvarer. Forskriftsendringen har vært ute på høring og er nå sendt til notifisering –en form for høring - i henhold til EØS-prosedyrene, med frist i disse dager. Forskriftsendringen forventes å tre i kraft våren 1998, forutsatt at det ikke dukker opp nye momenter i saken..

7.2. Genmodifisert mat –Antibiotikaresistens
I forbindelse med behandlingen av Matmeldingen har Stortinget bedt Regjeringen om å forby produksjon, import og omsetning av alle genmanipulerte produkter som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, og å arbeide for et internasjonalt forbud på dette området.

Sosial-og helsedepartementet har fått i oppdrag å foreta en gjennomgang av Stortingets vedtak for nærmere klargjøring av avgrensningen av produkter som omfattes av vedtaket. Når disse spørsmål er avklart vil sosial- og helsedepartementet komme tilbake med et forslag til hvordan vedtaket skal følges opp.

7.3 Bruk av antibiotika i norsk husdyrhold
I Voksenåsen-erklæringen er det bebudet et forbud mot tilsetting av antibiotika i dyrefôr. Stortinget har på sin side bedt Regjeringen sørge for at bruken av fôrantibiotika skjer på en slik måte at det totale forbruk av antibiotika blir minst mulig og risikoen for resistensutvikling minimal. Regjeringen er i lys av dette bedt om å foreta en vurdering av konsekvensene ved innføring av et eventuelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge.

Forbruket av fôr-antibiotika har gradvis blitt redusert, og var i fjor på kun 27 kg. Sinkbacitracin er det eneste fôr-antibiotikum som er tillatt brukt i Norge i dag. Næringen har videre pålagt seg selv et forbud mot bruk av antibiotika i fôr.

I tråd med Voksenåsen-erklæringen og Stortingets ønske og ut fra en føre-var holdning utredes det nå et eventuelt totalforbud. Forslag til nye forskrifter vil bli utarbeidet og sendt på høring til alle berørte parter. Regjeringen vil deretter sluttvurdere saken og legge den fram for Stortinget, slik Stortinget selv har bedt om.

Landbruksdepartementet nedsatte våren 1997 en gruppe som skulle vurdere bruken av antibiotika i norsk husdyrhold. Gruppen leverte sin innstilling i fjor høst. Den foreslår at antibiotikaforbruket overvåkes fortløpende og at det blir etablert et program for overvåkning av antibiotikaresistens. Arbeidsgruppa mener videre at det viktigste bidraget til fortsatt reduksjon av antibiotikaforbruket er økt satsing på forebyggende innsats blant de forskjellige aktørene i næringa. Regjeringen søker nå å finne midler til en styrket overvåking av antibiotikaforbruket og forekomst av antibiotikaresistente bakterier.

7.4 Tilsetningsstoffer
I Matmeldinga la regjeringen til grunn at det ikke skal tillates tilsetningsstoffer i Norge der det foreligger faglige vurderinger som tilsier at inntak av slike stoffer innebærer helsefare for forbrukerne generelt, eller spesielle forbrukergrupper ut fra norsk kostholdsmønster. Meldinga la opp til å opprettholde nasjonale bestemmelser for flere azo-farvestoffer, søtstoffet cyklamat og konserveringsmidlene nitritt og nitrat. Det ble samtidig lovet at det skulle igangsettes inntaksstudier for å få mer detaljerte kostholdsdata om forbruket av tilsetningsstoffer i befolkningen. En slik inntaksstudie er nå gjort for kunstige søtstoffer. Sosial-og helsedepartementet vil vurdere saken på nytt i nærmeste fremtid, blant annet på bakgrunn av resultatene fra denne undersøkelsen. For de andre tilsetningsstoffene er det for 1998 avsatt midler over SNTs budsjett til videreføring av omfattende kostholdsundersøkelser.

Utfordringer framover

Det er Regjeringens holdning at vi med det som er presentert her i dag som faglig og budsjettmessig oppfølging av Matmeldingen har lagt et solid grunnlag for styrking av tilsyn og kontroll langs hele matvarekjeden. Framtida vil likevel by på store utfordringer for alle som har sitt virke i tilknytning til næringsmiddelproduksjon.

Jeg vil her spesielt trekke fram fire områder. Det første er oppfølging av internasjonale avtaler, herunder forberedelser til ny forhandlingsrunde i WTO. Dernest kommer behovet for en mer effektiv forvaltning av næringsmiddellovverket på alle nivå. Jeg vil sette fokus på den samarbeidsutfordringen som ligger i å tilfredsstille et stadig økende etterspørsel for økologiske produkter. Og til sist vil jeg understreke behovet for en forsvarlig bruk av plantevernmidler i landbruket, herunder trekke opp hovedlinjene for en ny handlingsplan for reduksjon av risiko ved bruk av plantevernmidler, som ferdigstilles i disse dager.

Internasjonale avtaler

Gjennom WTO-avtalen fra 1994 var det vesentlig for Norge å få etablert et importvern som ivaretar den norske landbruksproduksjon bl.a. ut fra den betydning landbruket vil ha for å sikre bosetting og sysselsetting i Norge. Vi fikk gjennom avtalen et importvern som ikke er omtvistet, og avtalen har fungert etter forutsetningene.

Vi går i 1999 inn i en ny forhandlingsrunde i WTO. På landbruksområdet vil vi stå overfor store utfordringer, ikke minst når det gjelder å opprettholde et tilfredsstillende vern og støtte slik at landbruket kan ivareta sine krevende oppgaver. I forhandlingene vil det være klart at land som USA, Canada, Argentina, Australia og New Zealand har klare mål om å oppnå videre liberaliseringer og nedbygging av vern og støtte.

Det er likevel grunn til å understreke at viktige norske prioriteringer nå står sterkere i den internasjonale debatt enn tidligere. Internasjonalt synes det nå å skje en dreining av landbruksdebatten med noe mindre vekt på handelsliberalisering. Debatten på OECD’s landbruksministermøte i Paris 5.-6. mars i år bekrefter etter min mening dette.

For det første legges det nå langt støtte vekt på å produsere nok mat og trygg mat. Matvaresikkerhet og forbrukertrygghet blir vektlagt sterkt. Det betyr at det også internasjonalt er stor forståelse for at det enkelte land har en selvstendig rett til å fastsette nasjonale krav for kvaliteten på mat. Det sentrale er at det må finnes en god faglig begrunnelse for kravene og at nasjonal produksjon og import likebehandles.

Det er mitt håp at norske produsenter, næringsmiddelindustri, forvaltning og forbrukere sammen skal kunne påvirke arbeidet i standardsettende organisasjoner (som f.eks Codex Alimentarius ) slik at framtidas standarder får den kvalitet og det innhold vi ønsker. En forutsetning for dette er blant annet et høyt vitenskapelig kunnskapsnivå her hjemme, et tett samarbeid fagmiljøene imellom og underbyggede (dokumenterbare) påstander som grunnlag for våre krav.

I det videre arbeidet med å utvikle de internasjonale avtalene vil Norge bygge allianser med andre land som har samme høye krav til matkvalitet-og trygghet. Jeg har blant annet tatt initiativ til et nordisk samarbeide med sikte på utvikling av felles posisjoner for f.eks salmonellakontroll, antibiotikabruk og merking, for å nevne noen tema. Utviklingen de siste åra har vist at forståelsen for slike kvalitetskrav er økende, og samtidig er slike strenge krav en forutsetning for å oppnå tillit hos forbrukerne. Vi har nettopp sett at heller ikke vi i Norge kan unngå salmonellautbrudd. Desto viktigere er det at de systemer vi har, er i stand til å håndtere også slike situasjoner.

I OECD’s ministerkommuniké er det slått fast at landbruket og landbrukspolitikken skal kunne ivareta næringens multifunksjonelle karakter. Det er derfor slått fast at landbruket har viktige oppgaver utover funksjonen som matvareprodusent. Landbrukspolitikken skal også kunne utformes slik at næringen kan forme landskapet, virke positivt for miljøet, verne om det biologiske mangfoldet og bidra til å sikre levende bygder. Til sammen blir dette næringens multifunksjonelle rolle.

Internasjonalt har faktisk Norge mange allierte i landbrukspolitikken. Vi skal imidlertid ikke undervurdere de liberalistiske motkreftene. Det blir en viktig, men også krevende oppgave for Norge å forberede de neste WTO-forhandlingene slik at vi i samarbeide med land med likeartede prioriteringer kan få gjennomslag for at landbrukspolitikken i framtida kan ivareta landbrukets multifunksjonelle rolle i vårt land.

Regionalisering av SNT

Som et ledd i å styrke og effektivisere tilsyn og kontroll med næringsmidler har Statens næringsmiddeltilsyn pekt på behovet for et regionalt koordinerende ledd mot kommunene. Statens næringsmiddeltilsyn har fått betydelig kritikk av ESA –EFTAs overvåkningsorgan –for at de ikke fører et godt nok tilsyn med det kommunale næringsmiddeltilsynet, KNT. Det er et faktum at SNT i dag har et for stort kontrollspenn til å kunne klare å gjennomføre oppgaven på en tilfredsstillende måte med dagens bemanning. Det kan synes nødvendig og formålstjenlig med et koordinerende nivå mellom SNT og det lokale tilsynet, -alternativt må sentralforvaltningen styrkes. I samråd med de lovgivende departementer er man derfor blitt enige om et prosjekt hvor det etableres et regionalt nivå koordinert av Fylkesmannen, foreløpig i to prøvefylker. Dette er fylker hvor de aktuelle aktørene selv er svært motiverte for å delta i prosjektet.

Ordningen er tenkt å løpe over en to-til treårs periode og må gjøre det mulig å sammenligne resultatene innenfor ordningen med resultater i de rent sentralstyrte områdene. Prøveordningen skal dekkes innenfor rammene av SNTs ordinære budsjett. Det er viktig å understreke at prosjektorganiseringen ikke skal binde opp senere regional plassering og/eller hvor mange enheter som vil bli etablert. En eventuell regionalisering må også sees i lys av det jeg ovenfor har nevnt om etablering av et helhetlig lov-og forvaltningssystem som en oppfølging av NOU 1996:10. Prosjektet vil kunne gi verdifulle erfaringer til denne oppfølgingen. Jeg vil likevel understreke at dette opplegget vil sikre en desentralisering av næringsmiddelforvaltningen som distriktspolitisk er svært vesentlig.

Ny handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Det er en stor utfordring for landbruket og for landbrukspolitikken å minske avhengigheten av kjemiske plantevernmidler og dermed risikoen for rester i matvarer og i miljøet. Forebyggende tiltak som sikrer god plantehelse er en viktig forutsetning for en konkurransedyktig planteproduksjon, og vil i sin tur kunne redusere behovet plantevernmidler. Økt fokusering på økologisk landbruk har videre vist at det er rom for å utvikle alternative metoder til bruk av kjemiske plantevernmidler. Økt bruk av integrert plantevern –dvs en helhetlig strategi for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler ved å kombinere alle brukbare metoder i bekjempelsen av plantesjukdommer, skadedyr og ugras,- kan bidra til å redusere bruken ytterligere. Ny handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler for perioden 1998-2002, som er ferdigstilt i disse dager, skisserer et helhetlig opplegg for en fortsatt reduksjon i bruk av disse stoffene. I denne handlingsplanen foreslås det blant annet en omlegning av avgiftssystemet samt en relativt sterk opptrapping av avgiftsnivået på plantevernmidler. Overvåkning og kartlegging av plantevernmidler i mat og drikkevann er styrket ved årets budsjett, og det vil arbeides for økt analysekapasitet og utviding av analysespekteret. Det legges videre opp til en forbedret oppfølging av overskridelser av grenseverdier.

Jeg vil legge opp til at utkastet til handlingsplan blir drøftet nærmere under årets jordbruksforhandlinger. Siktemålet med planen vil være å legge opp til en vesentlig reduksjon i bruken av plantevernmidler i de nærmeste år, særlig for de stoffer som representerer størst miljørisiko. En økning i avgifter vil øke kostnadene i jordbruket. Det vil imidlertid alltid være et mål at en gjennom landbrukspolitikken stimulerer til en best mulig miljøvennlig produksjon.

Økologiske produkter

Det er et økende marked for økologiske produkter i Norge. Gjennom reportasjer i fjernsyn, radio og aviser går det fram at det er alt for lite økologiske produkter på markedet.

Myndighetene har stimulert til omlegging til økologisk produksjon gjennom særskilte tilskottsordninger. Antall bruk som har merkegodkjenning for økologisk produksjon har økt kraftig, fra knapt 400 bruk i 1995 til vel 600 bruk i 1997. I tillegg hadde nesten 600 bruk produksjonen under omlegging. I løpet av kort tid vil derfor produksjonen øke kraftig. Samtidig viser Landbruksdepartementets tall at bare en liten del av den økologiske produksjon kommer ut på markedet og til forbrukerne som økologisk merkede varer. Dette vil tross for at det over jordbruksavtalen er avsatt 2 mill kr i året til markedsfremmende tiltak for økologiske produkter.

I 1997 ble om lag 50 pst av økologisk produsert melk innveid på meieriene som økologisk melk. I tillegg er det et betydelig potensiale for økt økologisk melkeproduksjon fordi bare hver tredje ku på de økologiske brukene produserer økologisk.

For sau og lam er det bare 25-35 pst av den økologiske produksjonen som omsettes som økologiske produkter, mens andelen i storfekjøttproduksjonen er omlagt 10 pst. For korn, poteter, grønnsaker, frukt og bær er situasjonen bedre. Her er 65 pst. av arealene merkegodkjent, og det er grunn til å anta at det meste av det merkegodkjente arealet omsettes som økologiske produkter.

Det er i en oppbyggingsperiode forståelig at det tar noe tid før den økologiske produksjonen kommer ut i markedet og blir kjent. Vi har nå en raskt økende produksjon og et økende marked. Både for produsenter og omsetningsledd gir disse produktene økte priser i markedet. Myndighetene har lagt et godt grunnlag for fortsatt ekspansjon. Det er etter min vurdering ikke akseptabelt at opp til 90 pst. av den økologiske produksjonen ikke kommer fram til forbruker som økologiske varer. Jeg vil derfor utfordre alle parter, de økologiske produsentene, meieriene, slakteriene, grønnsaks- og fruktgrossistene og matvarekjedene til i samarbeide å få denne saken løst. En effektiv dugnad er nødvendig, og jeg forventer at matvarekjedene, meieriene og slakteriene tar ledertrøya. Dette området vil Regjeringen komme tilbake til i forbindelse med den varslede Landbruksmeldingen.

Avslutning

Å sikre norske forbrukere trygg mat av best mulig kvalitet vil alltid være den sentrale oppgaven for alle oss som på ulikt vis er tilknyttet produksjon av mat. En kjede er imidlertid ikke sterkere enn det svakeste ledd. Produsenter, industri og forvaltning må derfor løfte i flokk for å kunne levere et best mulig produkt til enhver tid. Bare gjennom samarbeid kan vi etablere og sikre et varig tillitsforhold til våre forbrukere og sikre konkurransedyktige norske produkter hjemme og ute. Som landbruksminister – og som forbruker – vil jeg gjøre mitt beste for å legge forholdene til rette slik at målet om kvalitetssikring i alle ledd fra jord til bord kan nåes.