Landbruksminister Kåre Gjønnes

Åpningstale ved Seljordutstillinga Dyrsku'n 1998

Seljord, 11. september 1998

Takk for invitasjonen.

Jeg har gått litt omkring og sett meg om – men jeg har på langt nær fått med meg alt. Dette er imponerende!

Her er landbruket som produsent av mat både i bulk og i korg. Her er landbruket som ivaretaker av biologisk mangfold og miljøgoder. Her er landbruket som kulturprodusent og tradisjonsbærer. Her er landbruket i fortid, nåtid og fremtid – vi nikker gjenkjennende og gammelkjært til mange ting, og vi rister undrende på hodet til noe av det nyeste. Denne næringa er jamen mangfoldig.

Ekstra hyggelig er det å gå mellom alle dyra. Fylkesmannen i Telemark sier i årsmeldinga for Landbruksavdelinga 1997 at det er husdyrbruket som holder liv i jordbruket i Telemark. Og dyr og dyreprodukter er viktige både i det tradisjonelle landbruket og i ny næringsutvikling.

Jeg er landbruksminister i en regjering som har et uttalt ønske om å styrke Distrikts-Norge. Dette betyr også at landbruksnæringa er en grunnpilar i distriktsutviklinga.

Landbruket skal produsere nok mat og trygg mat. Derfor skal vi ta vare på jorda vår, og derfor skal vi jobbe hardt med å kvalitetssikre både dyrking og foredling av matvarene.

Men landbruket har flere oppgaver. Norsk landbruk skal også bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskapning som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene. Og så har landbruket et medansvar for å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner.

Dette er en erkjennelse av landbruket som ei svært viktig næring, som må tas hensyn til når samfunnet foretar sine prioriteringer. Å styrke og utvikle landbruksnæringa blir en nødvendighet både av hensyn til næringsutøverne, til forbrukerne og til de som lever og ferdes i distriktene.

Jeg har tatt initiativ til ei ny stortingsmelding om noen hovedstrategier i landbrukspolitikken inn i et nytt årtusen. Landbruksnæringa arbeider under stadig skiftende rammevilkår, og jeg mener det er viktig å få lagt en basis for en forutsigbar landbrukspolitikk med mest mulig stabile og langsiktige rammebetingelser.

Et viktig tema i meldinga vil være matpolitikken og forbrukernes krav til landbruket og matproduksjonen. For min prognose er at det blir forbrukerne som setter de viktigste premissene for næringa fremover. Men meldinga vil også ta opp landbrukets betydning i distriktene, økonomiske og sosiale forhold, rekruttering og kompetanse, miljø og økologisk landbruk, foredling og omsetning – og vi vil gå gjennom bruken av de ulike virkemidlene: økonomiske, administrative og juridiske.

Det er nok av tema, og jeg har bedt om innspill fra alle ledd i næringa for å sikre at ulike interesser og forslag kommer fram og kan bli vurdert.

Vi håper å kunne legge fram meldinga i slutten av 1999. Men vi har ikke tenkt at landbrukspolitikken skal stå stille fram til da! Første runde gikk jo allerede i jordbruksforhandlingene i vår, som jeg mener ble et skritt i riktig retning, selv om det ennå er langt igjen.

Gjennom jordbruksavtalen fikk vi styrket inntektsmulighetene for bonden gjennom begrenset økning i målpriser, økte bevilgninger, reduserte kostnader (IVA, ikke forhandling) og en styrking av investeringsvirkemidlene. Blant annet har vi fått bedre investeringsmuligheter i tradisjonelt jordbruk. Velferdsordningene ble forbedret gjennom tidligpensjonsordningen og ordningene for avløsere og samdrifter.

Vi la vekt på rekruttering og likestilling på flere måter. Først og fremst gjennom det generelle inntektsnivået og de sosiale ordningene, men også gjennom økt etableringstilskudd for ungdom og et eget produksjonstilskudd for bønder under 35 år. Her er kvinner særlig prioritert. Det er viktig å få kvinnene til å velge landbruket – slik også dere i Telemark har lagt vekt på gjennom rekrutteringsprosjektet og odelsjentesamlinga.

Distriktsdimensjonen er også til stede i jordbruksavtalen – egentlig er hele jordbruksavtalen et kraftig distriktstiltak. Mer spesielt er distriktsproduksjonene prioritert, og vi har fått økte og nye distriktstilskudd. Dessuten kjenner dere jo til at melkekvoter nå skal fordeles på kommunenivå før de eventuelt gå ut til regionen.

På miljøsiden er handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler den viktigste satsingen, der plantevernmiddelavgiften dobles. Grøftetilskuddet gjelder nå hele landet. Og vi satser på en fortsatt utvikling av det økologisk landbruket. Jeg ser først og fremst utfordringer i å få det som produseres økologisk, fram til forbrukerne som økologisk. Derfor har vi satt av 5 millioner til en markedsstrategi, der vi nettopp skal legge til rette for samarbeid mellom alle aktørene i kjeden, for å få økologiske produkter fram til butikkhyllene.

Regjeringen har på flere måter oppmerksomheten vendt mot utviklingen av lokalsamfunnene som hjørnesteiner i bygdeutviklingen. Bygdeutviklingsmidlene har vist seg som nyttige byggesteiner i dette arbeidet, og har bidratt til å skape mange nye arbeidsplasser – i noen fylker like mange som avgangen fra landbruket. Dette er virkemidler vi fortsatt må satse på. De kan være et arbeidsredskap for å snu utviklinga i fraflyttingskommuner, som også landbruksdirektøren i Telemark har sagt.

Bare ved å se oss om her på Dyrsku’n får vi et godt inntrykk i mangfoldet av initiativ – og samspillet mellom de ”nye næringene” og det tradisjonelle landbruket. Vi vil stimulere til produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og nisjer i markedet, både for å styrke lokale muligheter for næringsutvikling og for å oppfylle forbrukernes ønske om et bredere produktutvalg. Og her på utstillinga ser vi mange eksempler på lokal forankring og kreativitet. Dessuten synes jeg dere har tatt et positivt initiativ gjennom opprettingen av næringsmiddelforumet for Telemark. Gjennom det kan produsentene få verdifull bistand og drahjelp.

Det er nødvendig å tenke helhet, også når en utformer politikk for et avgrenset fagområde. Et helhetsperspektiv som er viktig for meg i meldingsarbeidet er sammenhengen mellom alle leddene i produksjonskjeden. Maten skal ha en pålitelig og kvalitetssikker veg fra jord til bord, fra produsent til forbruker. Det som skjer i ett ledd av næringa, får virkning for de andre leddene også.

For å se nærmere på slike virkninger av den sentraliseringa vi har hatt i samvirke- og foredlingsindustrien, har jeg tatt initiativ til et forskningsprosjekt, som går i regi av Norges Forskningsråd. Det skal blant annet ta for seg konsekvensene av utviklingen for produsenter og lokalsamfunn. Jeg er interessert i mulighetene for etablering av ny og lokalbasert virksomhet i ”nærhetsrommet” som oppstår når en bedrift har flyttet ut. Her må det være rom for initiativ – ikke minst for den kreativ utfoldelsen som vi ser så rikt representert her på Dyrsku’n.

Livskraftige bygder med levende lokalsamfunn og grobunn for nye arbeidsplasser kan ikke vedtas, de må skapes innenfra. Det er lokalsamfunnene selv som må ta ansvar for å ta vare på og bruke ressursene for egen utvikling og framtid. Derfor er lokalt engasjement helt avgjørende for om man lykkes eller ikke i dette arbeidet.

Dyrsku’n i Seljord har vært en ubrutt tradisjon i over 130 år. Utstillinga har vokst seg stor og imponerende, med interesse langt ut over nærområdet. Den har utvilsomt betydning for landbruket også på nasjonalt plan.

Men uten lokal innsats og utholdenhet får en ikke til noe sånt. Dere vet selv best hvor mye omtanke og arbeid som går med, men jeg tror også at dere får mye igjen for det. Både grender, kommuner og fylke høster frukter av en slik innsats. Da tenker jeg ikke først og fremst på økonomi, men på betydningen for landbruksnæringa både innad og utad:

Økt stolthet og bevissthet om næringas betydning. Synliggjøring av verdiene og tradisjonene landbruket bærer med seg fra generasjon til generasjon. Det faglige og sosiale fellesskapet som oppstår. Jeg er sikker på at mange går oppmuntret tilbake til hverdagen – om enn litt slitne.

Og oppmuntringer trenger vi, uansett hvilken hverdag vi har. Fellesskap trenger vi også – men kanskje trenger bøndene det mer enn de fleste. For landbruket er etter hvert blitt ei ensom næring, og behovet øker for samvær med fagprat og ”annen prat”. Det kan være terapi i å reise på Dyrsku’n!

Men enda mer enn for oss ”gammelkara” er det viktig for ungdommen å komme sammen. Rekruttering til landbruksnæringa er et av hovedpunktene i arbeidet mitt som landbruksminister, og gjennom jordbruksavtalen har vi forsøkt å legge inn tiltak som kan stimulere unge, og særlig unge kvinner, til å ta over gården og starte som bonde.

Jeg tror at mange unge ønsker å slå seg ned på heimplassen dersom forholda ligger til rette for det. Men skal de ha mot til å velge landbruket som levevei, må dere som er i næringa fra før, gå sammen om å skape et bilde av landbruksnæringa som gir lyst til å ta fatt! Jeg ser en stor utfordring i å skape et miljø på bygdene med både mangfold og muligheter for utvikling, samtidig som vi beholder nærheten og åpenheten folk imellom. Og her bidrar samlinger som Dyrsku’n på en konstruktiv måte. Landbruket trenger slike arenaer, der næringa viser sitt mangfold og bygger allianser til samfunnet for øvrig.

Dyrsku’n har fra gammelt av vært knyttet til Krossmessedagen. Ivar Aasen forteller om denne dagen:

Krossmessa um Hausten (den 14de september) var innsett til Minne um, at den heilage Krossen, som Persarne hadde teket burt, vardt atterteken av Keisar Heraklius og uppreist paa sin Stad i Jerusalem, i Aaret 628.

Ved krossmesse skulle alt høstarbeid være ferdig og alle grinder tas bort. For meg gir det en ekstra dimensjon til Dyrsku’n. Avlingen er i hus, vi har tid til å samles. Og grindene skal være borte, det skal være åpent - ikke bare ute i marka, men mellom oss mennesker også.

Med dette erklærer jeg Seljordutstillinga Dyrsku’n 1998 for åpnet.