Tale av Landbruksminister Kåre Gjønnes

Regjeringens politikk for landbruk og bygdeutvikling

Holdt ved møte i Oppland Kristelig folkeparti, Øyer kommune 19.01.98

Befolkningsutvikling

Mange kommuner har hatt nedgang i folketallet gjennom flere tiår. De siste ti årene har det vært nedgang i så mye som 231 kommuner. Dette er da først og fremst kommuner i såkalte perifere strøk, som det opereres med i statistikken. I mange utkantkommuner har denne utviklingen ført til en skjev struktur i befolkningen. På grunn av dette er det fare for at folketallet vil fortsette å gå ned, selv om utflytting fra kommunene stanser opp. Det er derfor en stor utfordring å rekruttere flere unge familier til disse kommunene.

Den lave folketettheten og store avstander i deler av landet gjør at bosettingsmønsteret enkelte steder er svært sårbart. Dersom folketallet går for mye ned i slike områder, kan det være vanskelig å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner både i privat og offentlig sektor. Befolkningsutviklingen i bygdenorge er bekymringsfull. Jo lengre den negative trenden får vedvare jo mer bekymringsfull blir den. De fleste grendesamfunn har en smerteterskel og som vi forstår av statistikken er det grunn til å tro at flere grendesamfunn befinner seg svært nær eller på denne terskelen.

Landbruksnæringen forvalter naturressursene i bygdenorge og er således en stedbunden næring. Bestemmelsene om bo- og driveplikt forsterker den effekten landbruksproduksjon har på bosetting og sysselsetting i utkantområder. Næringen er slik sett unik i distriktspolitisk sammenheng. Regjeringen ser derfor på landbruket som en sentral pillar i den samlede distriktspolitikken. Det er helt på det rene at landbruket fortsatt er bærebjelken i mange grendesamfunn.

Det er derfor en stor utfordring å markedsføre landbruket på en positiv måte fremover. Dette må tydeligere komme til uttrykk i landbrukspolitikken. Men samtidig har næringa selv et ansvar, dersom den yngre generasjon blir frarådet av den eldre generasjon, ja da er det egentlig ikke så rart om jordbruket eller gården velges bort.

Ingen er tjent med at landbruket presenteres som et problem, det er en ressurs for all distriktsutbygging.

Jeg er overbevist om at det kan gjøres mye mere også på yrkesveiledningssiden i positiv retning for å gjøre landbruket til et spennende yrkesvalg.

Situasjonen i Oppland

Alle bygdene i Oppland har vært tunge landbruksbygder, og så sent som i 1949 var mer enn 50% av befolkningen i fylket knyttet til daglig stell av jord, skog og dyr. Dette har skapt sterke tradisjoner, tunge fagmiljøer og et høyt faglig nivå som har vært en del av bærekraften for dagens landbruk.

Selv om næringen fortsatt har en stor stabilitet er utviklingsbildet mer sammensatt enn før. Det er færre bønder som har garden som eneste arbeidsplass, og stadig flere bruk drives i kombinasjon med andre yrker. Mange driver også med ulike former for “nye” næringer i tilknytning til garden, og landbruksfamiliens samla inntekt er mer sammensatt enn før.

Av de yrkesaktive er 11,9% knyttet til landbruket. Dette er litt over det dobbelte av tilsvarende tall på landsbasis (5,2%). Yrkesbefolkningen i landbruket har blitt mer enn halvert i løpet av de siste 20 åra. Landbrukets andel av yrkesbefolkningen er størst i Gudbrandsdalen. Den er minst i det sentrale Oppland.

Oppland er et tungt primærnæringsfylke, og for et flertall av kommunene har det vært vanskelig å kompensere nedgangen i sysselsettingen i landbruket. Samtidig har fylket vist seg å være omstillingsdyktig. Satsingen på reiselivsnæringen har lykkes, og Oppland har blitt ett av landets mest attraktive reiselivsfylker. Øyer kommune, som ligger sentralt til i fylket, kan her tjene som et eksempel. I løpet av forholdsvis kort tid har kommunen endret seg fra å være en typisk jordbrukskommune med mange små familiebruk, til å være en kommune med stor reiselivssatsing og mye boligbygging. Kommunen er en av de få i fylket som har vekst i folketallet og forventes å ha det også framover.

Andre kommuner som har hatt et godt grep om utviklingen av bygdeturismen er Lom, Vågå og Sel.

Utviklingen innen reiselivet har også kommet landbruksbefolkningen til gode i form av ny næringsvirksomhet innen gårdsturisme og bygdeturisme. Dagens krav til livsstil og levemåte bygger i stor grad på at en gjennomsnittsfamilie skal ha to inntekter, og det har også blitt vanlig i landbruket. Utviklingen av nye næringer i tilknytning til landbruket har også skaffet tilveie arbeidsplasser som er etterspurt av kvinner. Dette er av stor betydning for norske distrikter.

Jordbrukere i sentrale områder vil ha større mulighet til å velge hvordan de vil tilpasse seg til endrede rammevilkår i jordbruket. Oppgangstider og lav arbeidsledighet kan være med å trekke arbeidskraft ut av landbruket i slike områder. Slik sett kan vi på en måte si at gode tider gjør det vanskelig for jordbruket å nå opp som ei attraktiv næring i konkurranse med andre næringer og sektorer.

I mer perifere strøk vil man i større grad kunne oppleve nedleggelse av bruk og fraflytting som respons på endringer i rammevilkårene i jordbruket. Slike områder har ikke tilsvarende tilgang på alternative arbeidsplasser, i tillegg til at jordbruksdriften ofte er basert på arbeidsintensiv husdyrproduksjon.

På denne bakgrunn ønsker Regjeringen å styrke betingelsene for heltidsbonden. Dette må ses i sammenheng med et ønske om å styrke distriktsjordbruket og bosettingen i mer perifere strøk der vi i dag har en negativ utvikling i folketallet.

Regjeringen ønsker på bakgrunn av dette ikke å stimulere til at deler av husdyrproduksjonen flyttes til sentrale strøk. Regjeringen mener at både hensynet til en best mulig utnyttelse av landets naturressurser og hensynet til sysselsetting og bosetting i distriktene tilsier dette.

Sentralisering i landbruket og landbruksbasert næringsmiddelvirksomhet

Det skjer en sentralisering i primærproduksjonen ved at produksjonen foregår på stadig færre bruk.

Det har også gjennom de senere år foregått en betydelig strukturendring i næringsmiddelindustrien. Bakgrunnen for dette er blant annet en bedriftsøkonomisk tilpasning til de rammevilkår og krav som landbruksnæringen og foredlingsindustrien har vært stilt overfor. Utviklingen mot stadig færre og større anlegg kan også på noe lengre sikt føre til et press på produsenter i de ytterste distriktene, ved at bedriftsøkonomiske kalkyler tilsier at de blir for kostbare. De samfunnsmessige konsekvensene av strukturendringene har vært tydelige når bygdesamfunn, ansatte, lokale eiere og politikere har gått sammen for å kjempe mot nedleggelse av lokale foredlingsanlegg. En bredere samfunnsdebatt om årsaker til og konsekvenser av de endringer som har skjedd har vi i mindre grad hatt. I det totale bildet er det også noe som heter samfunnsøkonomi/samfunnsregnskap.

Jeg har derfor tatt initiativ til et forskningsprosjekt organisert gjennom Norges Forskningsråd, for å etablere en omforent kunnskapsplattform omkring disse forholdene. Prosjektet er ment som et grunnlag for:

• politisk debatt og utforming av politikk og virkemidler
• drøftinger og beslutninger i samvirkeorganisasjonene og de øvrige næringsmiddelbedriftene
• økt engasjement i samfunnsdebatten generelt på dette området
• en analyse av matvarekjedenes makt

Det forutsettes at både jordbrukets organisasjoner, foredlingsbedriftene og forvaltningen blir representert i ei referansegruppe for prosjektet, slik at relevansen i prosjektet sikres.

Regjeringas mål for inntetksutviklingen og dagens politiske situasjon

Inntektsutvikling og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringa som kan sikre et livskraftig landbruk. Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Det er klart at det som er sagt i den såkalte “Voksenåsenerklæringen” og gjentatt i Stortinget forplikter den sittende Regjering.

Næringa kan ikke regne med at inntektsoppgjørene heretter skal gå rett opp. Vi har ikke noe vesentlig annerledes sammensetning av Stortinget nå enn før og alle løsninger statsråden søker å bære fram må ha en realistisk mulighet for å bære igjennom i Stortinget. Den nye Regjeringen ønsker imidlertid å snu en trend der næringa har tapt terreng. Dette kan oppnås gjennom en politikk der en i små skritt går, etter denne Regjeringens syn, i en mer riktig retning.

Jeg er i denne sammenheng glad for at et bredt flertall i Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Regjerings forslag til statsbudsjettet for 1998, samlet seg om de mål og forpliktende retningslinjer for landbrukspolitikken som Regjeringen har satt seg. Jeg finner det spesielt gledelig at flertallet i Næringskomiteen ikke hadde innvendinger mot at inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Regjeringen har med dette klart å legge til rette for en politisk plattform der en skritt for skritt kan bidra til å bedre inntektsutviklingen til ei samfunnsgruppe som i den senere tida har sakket akterut. Jeg vil ikke her foregripe jordbruksforhandlingene, jeg regner med at det blir tøffe forhandlinger også i år. Alle grupper i samfunnet, også bøndene vil tape dersom den økonomiske temperaturen blir for høy.

Rekruttering og likestilling

Den utviklingen vi har sett med en nedgang både i antall bruk og antall årsverk i jordbruket de senere årene er bekymringsfull. Næringa har vært igjennom en periode med stor frustrasjon. Fortsatt er sentrale rammebetingelser i endring. Det ser ut til at næringa også i tida framover vil måtte leve med betydelig usikkerhet knyttet til sentrale rammebetingelser. Stikkord her er neste forhandlingsrunde i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), tidligere GATT, og utviklingen i regler knyttet til plante- og dyrehelse.

Det er meget viktig å klare å sikre generasjonsskifte, både for næringa og for distriktsnorge. Dette er da også en utfordring for sentrale myndigheter som har ansvar for rammevilkårene. Men husk det har gått opp og ned med lønnsomheten i norsk landbruk også tidligere.

Fra landbruksministerens side vil nettopp rekruttering og likestilling bli gitt høy prioritet framover, også i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Internasjonale rammebetingelser

WTO-avtalen - nye forhandlinger

De viktigste rammevilkåra for Norge med hensyn til handel med landbruksvarer ligger i WTO-avtalen. Som følge av WTO-avtalen ble det norske importvernet for jordbruksvarer, som kjent, lagt om til et tollbasert importvern fra 1. januar 1995. Avtalen forpliktet oss til å redusere tollsatsene med i gjennomsnitt 36 prosent innen år 2000. Stortinget vedtok imidlertid å gjennomføre disse reduksjonsforpliktelsene allerede fra 1. juli 1995. I tillegg påtok vi oss begrensninger og reduksjonsforpliktelser når det gjelder bruk av nasjonal støtte og eksportstøtte.

Neste forhandlingsrunde vil starte i 1999. På landbruksområdet kan vi forvente diskusjoner knyttet til både reduksjoner i tollsatser, eksportstøtte og nasjonal støtte. Regjeringen vil arbeide for å utvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad ivaretar hensynet til miljø og matvaresikkerhet i form av matvarekvalitet og behovet for en innenlands matvareberedskap. Regjeringen vil videre legge stor vekt på at det fortsatt må være mulig å ha økonomiske virkemidler rettet inn mot de samfunnsgoder som landbruket produserer. Det er et mål å finne løsninger som gjør det mulig å videreføre det tradisjonelle småskalajordbruket som vi har i dette landet.

Generelt

Regjeringen vil løpende vurdere spørsmål omkring tilpasninger i importvernet for landbruksvarer, både generelt og overfor blant annet EU og utviklingsland. Denne vurderingen vil inneholde elementer av landbrukspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk.

Regjeringen vil komme tilbake med en samlet vurdering om importvernet i Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør.

Det er også viktig at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer legges vekt på det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer vil helt klart øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger dette kan gi for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Matvaretrygghet

Stortingsmeldinga om matkvalitet

Stortingsmelding nr. 40 (96-97) om Matkvalitet og forbrukertrygghet (“Matmeldingen”) beskriver et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta mattryggheten for norske forbrukere. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarekjeden fra jord til bord. Samtlige aktører i kjeden har et medansvar for at produktet som leveres er helsemessig trygt og gjennom dette skape og opprettholde forbrukerens tillit til maten. Målsettingen er et sluttprodukt som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, og som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar prosess og er merket i tråd med forbrukernes ønsker.

Landbruksdepartementet har som et ledd i oppfølgingen av Stortingsmeldingen startet opp Kommunikasjonsprogrammet "Trygg mat" i samarbeid med Forbrukerrådet og Statens Næringsmiddeltilsyn. Programmet har som siktemål å kartlegge forbrukernes behov for informasjon knyttet til matområdet, og på bakgrunn av dette iverksette tiltak for å dekke forbrukernes behov. Til nå i programmet har en gjennomført både kvalitative og kvantitative undersøkelser av forbrukernes holdning til matspørsmål, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler.

Når jeg snakker om mat og kvalitet, må jeg berømme Oppland for å ha fått til et meget spennende konsept når det gjelder å fremme norsk mat og matkultur. Jeg tenker på konseptet “Vilt & Vakkert” (V&V). Jeg er kjent med at V&V er et serverings- og butikkkonsept skreddersydd for Oslo Lufthavn, Gardemoen, og at man planlegger å tilpasse konseptene til drift ved andre trafikknutepunkter primært i Norge, men at også utlandet kan være aktuelt på noe sikt. Jeg forstår at intensjonen er å åpne en større markedskanal for småskalaproduserte, norske matspesialiteter.

Jeg har tro på at norsk matkultur gjennom V&V kan få et løft inn i den moderne tid, tilpasset en travel livsstil, men med særpreget og kvaliteten i behold. Norsk mat er eksotisk, og det blir spennende å se effekten av en presentasjon av norsk matkultur i et internasjonalt, krevende marked som på Oslo Lufthavn Gardermoen.

Grunnene til at jeg har tro på dette konseptet er flere. Jeg vet at det står dyktige folk bak og at konseptet bygger videre på suksessen dere hadde med det Olympiske Spisskammer i forbindelse med OL på Lillehammer.

En annen grunn for min optimisme på deres vegne er at konseptutviklingen bygger på utviklingstrekk i det internasjonale matvaremarkedet. Forbrukerne vil ha sunne og sikre matvarer med høy smaks- og ernæringsmessig kvalitet. De vil ha mat som er naturlig og ekte og har tradisjon. Interessen vokser for spesialprodukter med lokalt og nasjonalt særpreg.

Bygdeutvikling

Næringsutviklingsprosjekt på matområdet er en av flere typer prosjekter som blir tilgodesett med bygdeutviklingsmidler.

BU-ordningen i sin nåværende form ble etablert fra 1.1.94. Totalrammen for BU-midlene i 1997 var 520 mill. kroner. For 1998 utgjør totalrammen 580 mill. kroner. Disse pengene skal gå til

1. utviklingstiltak (400 mill)
2. tilskott for investeringer i tradisjonelt jord og hagebruk (180 mill)

Ved jordbruksoppgjøret i år ble rammen for investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk økt med 60 mill kroner (fra 120 mill i 1997).

I tillegg er det åpnet opp for at det innenfor rammen for utviklingstiltak kan nyttes inntil 25 mill kr som investeringsstøtte til jordbruksproduksjoner med markedspotensiale slik som økologisk landbruk, produksjon for eksport, forskjellige nisjeproduksjoner osv.

Alle fylker kan derfor regne med økte kvoter i 1998 når det gjelder investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk. Økningen er kommet etter at det har vist seg at de fleste fylkene, deriblant Oppland, har hatt lave rammer i forhold til søknadspågangen. Økningen i søknadspågangen skyldes først og fremst de nye forskriftene for hold av storfe og svin, som vil føre med seg betydelige bygningsinvesteringer for de fleste gardbrukere som driver med disse produksjonene.

En landsomfattende evaluering av BU-midlene er under avslutning i disse dager. Foreløpige resultater fra den landsomfattende evalueringen tyder på at ordningen har hatt god effekt og at satsingen har vært kostnadseffektiv når det gjelder å skape nye arbeidsplasser i distriktene.

På nyåret 1997 ble det avsluttet et evalueringsarbeid om bruken av BU-midler til ny næringsvirksomhet i landbruket (Øyvind Sørbrøden, Senter for Egenutvikling) i Oppland. Evalueringen bygger på en undersøkelse av 268 BU-prosjekter.

Fra denne evalueringen vil jeg trekke fram noen meget interessante konklusjoner:

• Det er i perioden 1988-94 skapt ca. 350 årsverk i Oppland gjennom de prosjekter som har fått støtte. Dette er et større økning i antall arbeidsplasser enn den nedgangen vi har hatt i tradisjonelt landbruk i samme periode.
• 49 % av prosjektene er initiert av kvinner.
• Nesten 60 % oppgir at prosjektet i stor eller avgjørende grad har sikret heltidsarbeidsplasser på garden.
• 77% av de som har svart, mener at prosjektene har ført til en bedre utnyttelse av gardens ressurser (folk, bygninger, areal m.v.)
• I mange av prosjektene er det optimisme for framtida. I 59% av prosjektene som er igang, regner en med økende sysselsetting, og i 76% regnes det med en økende omsetning framover.

Vestfold og Buskerud har også evaluert bruken av BU-midler. For de tre fylkene samlet vil jeg også trekke fram et par meget interessante konklusjoner:

• Sysselsettingsvirkningene av bevilgningene til ny næringsvirksomhet er meget gode. Det er en billig måte å skape nye arbeidsplasser på.
• De økonomiske resultatene er vanskelige å måle og mer diskutable. Hvor gode de er vil avhenge av hvilken synsvinkel som brukes. Aktuelle vinklinger er å se på gårdsøkonomi, familieøkonomi, samfunnsøkonomi, eller bygdeøkonomi. Forskjellige vinklinger vil gi forskjellige vurderinger når det gjelder resultat.

Det skal bli spennende å se hvordan denne type aktivitet blir videreført ved generasjonsskifte/eierskifte.

Den nyopprettede bygdeutviklingsprisen sier også mye om den mangfoldige næringsaktivitet som BU-midlene skaper.

Prisen ble opprettet i 1997. Det skal velges en vinner i hvert fylke, som får kr. 25.000, og disse skal så konkurrere seg i mellom om en nasjonal pris på kr. 50.000.

Jeg har med interesse lest pressemeldingen om tildelingen av prisen i Oppland fylke. Jeg har merket meg at prisen har gått til Anita Killi i konkurranse med hele 17 andre kandidater. Killi har flyttet til Dovre for å overta gården etter sin onkel. Hun har restaurert fjøset og driver melkeproduksjon. Samtidig har hun skapt ny sysselsetting på garden ved å produsere tegnefilmer, noe hun har fagutdannelse for å gjøre. Hun har ominnredet en av bygningene på garden for å skaffe plass til filmproduksjonen. Akkurat nå driver hun med å lage en eventyrfilm. Arbeidet starter i februar og fire personer vil ha arbeide i ett år med denne filmen. Hvis Killi lykkes på sikt, kan det også bli arbeidsplasser til flere på Dovre.

Reiseliv

Mange av arbeidsplassene som skapes av BU-midler finner vi innenfor reiselivsbransjen.

Jeg har tidligere vært inne på at Oppland blir sett på som ett av landets mest attraktive reiselivsfylker, og jeg har merket meg at reiselivets folk er spesielt innbudt til dette møtet. Regjeringens reiselivssatsing er slått fast i Voksenåserklæringen, hvor det heter: “Reiselivsnæringen har de siste årene vært i god utvikling og økt sine markedsandeler innenlands og i utlandet. Dette har særlig bidratt til en tilvekst til næringslivet i mange distrikter. En sentrumsregjering vil bygge videre på det potensiale som næringen har. Det vil bli lagt vekt på at næringen er konkurranseutsatt og at den er sårbar for negative endringer i rammebetingelsene. Reiselivsnæringen skal fortsatt være fritatt for merverdiavgift.”

De mange markedsundersøkelsene som er gjort viser at vi er i ferd med å få en ny type turister:

• de reiser individuelt
• de har reiseerfaring og dermed sammenligningsgrunnlag
• de krever samsvar mellom pris og ytelse og er kvalitetsbevisste
• de er miljøbevisste
• de ønsker spesielle opplevelser basert på natur og kultur og ekthet

TØIs (Transportøkonomisk institutt) sommeranalyse 1994 avdekker følgende ferieønsker hos turistene i Norge:

• landskapsopplevelser og nærkontakt med naturen
• avslapping og samvær med familien
• kultur, læring og møte med lokalbefolkningen

Disse undersøkelsene viser at landbruket har mye å tilby siden landbruket forvalter et bredt spekter av ressurser, som:

• arealer: jord, skog og utmark
• landbrukets kulturlandskap, både innmark og utmark
• produksjon av gode råvarer, som bl.a. kan tilbys som tradisjonsmat
• kulturtradisjoner og kunnskaper om ulike driftsformer
• bygningsmasse med særpreg som står for det genuine i Norge
• ekthet
• dyktige folk, med brei erfaring og høyt kunnskapsnivå.

Når vi holder sammen ferieønskene til den nye typen turister med landbrukets ressurser og hvordan disse kan utnyttes, ser vi at potensialet nettopp innenfor småskala reiselivsaktivitet er interessant. Mulighetene til å skape sin egen arbeidsplass åpner seg for spesielt interesserte med tilgang til landbrukets ressurser. En overflødig gårdsbygning kan pusses opp. Råstoff til god og sunn mat er tilgjengelig. Aktiviteter kan utvikles både på gården og i utmarka. Nærkontakt med dyr og mennesker er mulig.

Det er ikke bare turistene som er interessert i det landbruket kan tilby. Landbruket har også betydelig interesse av å utnytte de muligheter som ligger i å bruke bl.a. bygninger og andre ressurser til å utvikle ny næringsvirksomhet. Denne nye næringsvirksomheten er viktig for å skape et mer allsidig næringsliv og for å styrke sysselsettingen i distriktene.

Bidrag til reiselivstiltak fra BU-midlene har i -95 og -96 ligget på rundt 100 mill. kroner, hvert av årene. Dette innebærer at landbrukets bidrag til utvikling av reiseliv er betydelig sammenlignet med de midler som bl.a. SND forvalter.

Innen statsforvaltningen er det Nærings og handelsdepartementet som har hovedansvaret for utvikling av reiselivsnæringen. Landbruksdepartementets har bidratt med å utforme politikken for bygdeturismen og som en oppfølging av dette, sørget for utarbeidelsen av en “Handlingsplan for bygdeturisme” (1997). Kanskje er det ikke tilfeldig at handlingsplanens forside er prydet med et bilde av Hjørdis Grimsrud, som jeg antar at en del av dere drar kjensel på. En fin representant for kommunen! Handlingsplanen har kartlagt flaskehalser innenfor områdene distribusjon, kompetanse, produktutvikling, utøvende markedsføring, statistikkgrunnlag, lov- og regelverk, og sist, men ikke minst, praksis ved vurdering av produktutviklingsprosjekter når BU-midlene skal fordeles i det enkelte fylke.

Det har skjedd mye positivt innen reiselivsnæringen i Norge. Det har også vist seg at landbruket har viktige ressurser å bidra med og en viktig rolle å spille i utviklingen av bygdeturismen. En videre positiv utvikling vil være viktig for å styre sysselsettingen og ressursbruken og skape et mer allsidig næringsliv i distriktene.

Med den muligheten norsk reiseliv har til å tilby unike produkter, bør det være all grunn til optimisme i næringen. De opplevelser som norske distrikter kan gi har vært en etterspurt vare også i tidligere tider. Bygdeturismen er en gammel næring med lange tradisjoner og samtidig stort framtidig utviklingspotensial. Regjeringen vil gjøre sitt beste for at reiselivsnæringen, inkludert bygdeturismen, kan videreutvikles som vekstnæring. - Men det er viktig å være klar over at et landbruk i “krise” er et dårlig markedsføringsprodukt også for reiselivsnæringen.

Avslutning

Til slutt vil jeg vise til at det nå ser ut til å være en politisk plattform for et bedre jordbruksoppgjør for den norske bonden. Det er imidlertid grunn til å minne om de tunge internasjonale forhandlingsprosesser vi står overfor og som vil få stor betydning for den nasjonale handlefriheten i tida som kommer.

Regjeringen har som målsetting gjennom en ny landbrukspolitikk å stanse opp tapet av arbeidsplasser innen landbruket og videreutvikle næringen. Samtidig har vi som siktemål å videreutvikle det som er skapt innen nye produksjoner og bransjer i tilknytning til landbruket gjennom bygdeutviklingsmidlene. Vi vil vektlegge en samlet bygdepolitikk der stabile forankra næringer og nyetableringer kan støtte opp om hverandre, slik som det f.eks. skjer innen landbruk og reiseliv i Oppland. Regjeringen ønsker en særlig styrking av betingelsene for heltidsbonden og nyetablereren. Landbrukets betydning for utviklingen i distriktene vil bli vektlagt i landbrukspolitikken som en viktig del av Regjeringens satsing på distriktene.

Min prognose er at det er forbrukerne som i tiden fremover kommer til å sette de viktigste rammevilkåra for norsk landbruk. Dette gjelder både hvilke type jordbruksvarer som vil bli etterspurt og til hvilken kvalitet. Landbrukspolitikken framover må ta utgangspunkt i at det er et marked i Norge som etterspør kvalitetsprodukter. Det er denne etterspørselen produksjonen må rettes inn mot. Som et tillegg til hjemmemarkedet skal vi fortsatt arbeide med våre eksportstrategier for å videreføre satsing på eksport av spesielle kvaliteter. De produsentene som tar disse utfordringene på alvor, vil være de som har størst mulighet til å lykkes som jordbrukere i framtida. Fremdeles etterspørres den kreative og dyktige bonde.

Gjennom landbrukspolitikken i Oppland har det de senere åra blitt satset stadig større midler på å legge forholdene tilrette for utvikling av arbeids- og inntektsmuligheter utover produksjon av jordbruksvarer. En styrking av vilkårene for tradisjonell landbruksproduksjon innen jord og skogbruk kombinert med målrettet utnytting av nye produkt og nye nisjer i markedet vil være viktig for Opplandslandbruket i tida som kommer. Også skogen er en viktig råstoffkilde i fylket for utvikling av nye produkter. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med utarbeidelsen av den nye skogmeldingen som kommer i løpet av 1998.

Lykke til med framtida og takk for oppmerksomheten!