Politisk rådgiver Brit Skjelbred

Kan vi stole på morgendagens mat?

Innlegg på seminaret ”Matkultur – trender – trygg mat” i regi av Kvinner viser vei, Høsbjør, 27.-28. april 1998

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette seminaret. Det er alltid en utfordring å være siste innleder etter en slik innholdsrik dag, med så mange spennende innledninger før meg. Fordelen med å være sist kan jo være at det siste er det man husker best?

Landbruksdepartementet er stolt av å være hovedsamarbeidspartner for Kvinner viser vei (KVV) fram mot messen i 1999. Vi gikk inn i dette gjennom en forpliktende avtale om samarbeid, fordi vi tror på merverdien i å stå sammen med andre om å synliggjøre kvinner som ressurs i samfunnsutviklingen – og på symbolverdien det kan ha for kvinner som er knyttet til landbruket på ulike vis. Vi håper også at menn i landbruket og landbrukstilknyttet virksomhet vil få øynene opp for at kvinnene kan ha viktige bidrag både i styrer, ledelse og som gårdbrukere. Det er et sørgelig faktum at kvinner er sterkt underrepresentert i alle disse sammenhengene. For å øke andelen må vi stå sammen - både kvinner og menn - for å motivere, endre holdninger, støtte, oppfordre og veilede kvinner som vil!

Det er spennende og vil helt sikkert fortsatt være det, å observere og delta på de aktiviteter dere (KVV) setter i gang. Jeg vet at flere kvinner i Landbruksdepartementet har deltatt på arrangementer i deres regi i ulike roller, og at de synes dette er interessant. Men også mennene hos oss har lyst til å innta arenaen, for kvinner setter utfordrende tema på dagsorden, som også betyr noe i deres egen hverdag.

Nå er vi i ferd med å planlegge vår deltagelse på messen neste år – vi har ambisjoner om å lage en profilering som synliggjør landbrukets multifunksjonelle karakter. For i alle samfunn, og spesielt i distriktene, har landbruket en strategisk nøkkelrolle ut over selve matproduksjonen, både sosialt, kulturelt og miljømessig. På Hamar i august neste år skal kvinnene få spille hovedrollen – vi skal synliggjøre den verdien de har hatt, har og vil ha framover i utviklingen av landbruket.

Tittelen på seminaret ”Matkultur – trender – trygg mat” henspeiler på at maten har flere roller. Maten angår alle – gammel og ung, kvinne og mann. Mat angår faktisk kvinnen på en særlig måte ved at hun ikke bare spiser mat – hun er mat for sitt barn i perioder av livet. Og barnets første møte med maten skjer gjennom et annet menneske. Derfor blir vårt forhold til mat sterkt sosialt og personlig relatert. Mat er en nødvendighet. Matvaner og opplevelsen av mat er knyttet til det enkelte individ. Mat er kultur. Mat har betydning for helsen. I og med at maten er sentral for alle er det mange meninger om mat. Matens mange roller har alle sitt utgangspunkt i forbrukeren, og denne bevisstheten må være til stede i hele verdikjeden. Det betyr at dette berører alle oss som sitter her. Og vi tror også at det blir den produsent, den foredlingsbedrift og den forretning som tar utfordringene fra forbrukerne på alvor, som vil ha størst sjanser til å lykkes i fremtiden.

Kostnaden med å skaffe seg mat er et av flere tema som går igjen. Mange mener at det er for dyrt å skaffe seg mat i Norge. Likevel er det et faktum at folk i Norge aldri har brukt mindre av sin inntekt på mat enn de gjør i dag – 13,6 % i 1997 mot 20,2 % i 1984.

Andre temaer som er fremme i debatten er sunn og usunn mat og matens betydning for folks helse. De siste år har også spørsmål om trygg og utrygg mat stått på dagsorden. Dette er nytt. I Norge ble maten oppfattet som trygg til langt innpå 90-tallet, og de fleste oppfatter fortsatt norsk mat som noe av det tryggeste vi kan spise. En forsker på Matforsk fortalte nylig at hans kollegaer i andre land ville ha servert Biff Tartar når de er i Norge, fordi dette er det eneste stedet de fortsatt tør spise det! Kanskje er denne grunnleggende tilliten til konvensjonell norsk landbruksmat årsaken til at det er vanskeligere å få samme effekt for økologisk mat i Norge som i Danmark, der tilliten til tradisjonelle produkter er adskillig svakere?

Trygg mat?

Av arrangørene er jeg bedt om å svare på om vi kan stole på morgendagens mat. Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Selv om det er kort formulert er svaret både komplisert og sammensatt. Jeg skulle ønske jeg kunne svare ja uten å nøle, og berolige alle.

Regjeringen har et mål om at all mat som omsettes i Norge skal være helsemessig trygg og oppfattes som trygg av forbrukerne. Jeg skal om litt gå inn på hva Regjeringen har gjort, gjør og må gjøre framover for å nå dette målet.

Men først vil jeg stoppe opp litt ved selve målet. Mattrygghet er ikke knyttet alene til en eller annen myndighetsgaranti, som er dokumentert av eksperter og vitenskapsmenn. Mattrygghet handler også om at det enkelte individ skal oppleve at maten er trygg. De senere årene har vi sett at oppmerksomheten om mat har økt kraftig både i media, i ulike organisasjoner og i opinionen. Dette har sammenheng med flere forhold:

• nye produksjonsteknikker, som genmodifisering og bruk av veksthormoner i kjøtt og melkeproduksjon i enkelte land
• nye avtaler for internasjonal handel (WTO/EØS)
• ny kunnskap om komplekse helseeffekter knyttet til mat
• stigende ulikheter i befolkningens kosthold
• økt fremmedgjøring i forhold til matproduksjon
• synkende kunnskap om håndtering av mat hos forbrukeren

Selv har jeg hatt behov for å lære mer om når mat blir farlig. I praksis leser jeg det av datostemplingen. Vi har ikke lenger kunnskap om livs- og dødsprosessene slik at vi kan vurdere maten selv. Vi må lese oss til maten – både hva den inneholder, hva den kan brukes til, hvordan den skal tilberedes og hvor lenge den kan brukes. Vi forholder oss til mat med intellektet i stedet for med sansene. Og intellektet har lett for å overlate vurderingen til ekspertene. Det er bare slik at etter hvert har vi fått et mer utrygt forhold til vitenskapen også.

Risiko er blitt et viktig begrep i forhold til mat. Begrepet omfatter både naturlig risiko, som bakterier og andre smittestoffer, og menneskeskapt risiko, dvs. prosesser og produkter som kan oppfattes som risikofylt. Hormonbruk i kjøttproduksjon og genmodifisering er eksempler på dette. Lekfolks oppfatning av vitenskapen har også forandret seg. Vitenskapen bidrar ikke lenger bare til å kontrollere risikoen – den kan bidra til å skape den også.

Kompleksiteten og det uoversiktlige sannhetsbildet innen vitenskapen kombinert med det faktum at også vitenskapen beviselig kan gjøre feil eller ta feil, har ført til at legfolk har fått en (sunn) skepsis til dem som før forvaltet ”sannheten” dvs eksperter og myndigheter. Produsenter på ulike ledd i verdikjeden, forskere og myndigheter må lytte til og ta på alvor folks uro i forhold til mat, og prøve å forstå hva uroen handler om.

På alle nivå må vi være villig til å innrømme både feil og usikkerhet. Forbrukerne gjør sine risikovurderinger basert på den kunnskapen de har tilgjengelig, og vi tjener derfor lite på å tildekke at det finnes forhold som vi kjenner lite til. Historien forteller oss at kunnskapsutvikling som regel fører til at noen gamle sannheter må forlates og at ny erkjennelse og forståelse oppstår. Derfor mener jeg at vi må ha en viss ydmykhet i forhold til alt vi ikke vet, selv når det gjelder maten.

Kommunikasjonsprogrammet Trygg mat er blitt igangsatt av Landbruksdepartementet for å sørge for åpenhet, forbrukerdeltakelse og risikokommunikasjon i matspørsmål. Vi kan trygt si at dette programmet er langt framme i europeisk sammenheng når det gjelder forbrukernes rolle og rettigheter på matområdet. Flere europeiske land har fattet interesse for det Norge har gjort her.

Stortingsmelding 40 – oppfølging og utfordringer

Dette var litt innledende om risiko og trygghet. Nå skal jeg gå nærmere inn på regjeringens tiltak på matområdet. Jeg var tidligere inne på at det ikke kan svares et ubetinget ja på spørsmålet om vi kan stole på morgendagens mat. Men vi satser mye på at den skal være så trygg som mulig ut fra de muligheter og den kunnskap vi har. I den sammenhengen er det igjen forbrukerne som blir premissgiverne.

Den forrige regjeringen la for et år siden fram den såkalte Matmeldingen – St.meld. nr.40 (1996-97) Om matkvalitet og forbrukertrygghet i lys av internasjonal handel. Stortingets behandling av Matmeldingen er utgangspunktet for den nye regjeringens oppfølging. Gjennom statsbudsjettet for 1998 er matområdet blitt vesentlig styrket. Det gir oss gode forutsetninger for å arbeide mot målet om at maten som omsettes i Norge skal være helsemessig trygg og oppfattes som trygg av forbrukerne.

Landbruksministeren har tatt initiativ til en ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken. Denne skal bygge på St.prp.nr.8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Vi ønsker å oppdatere og ajourføre politikken og analysere de erfaringer som er høstet etter at nr.8 kom. I denne meldingen vil forbrukerne og oppfølgingen av Matmeldingen ha en sentral plass. Forbrukernes krav til at landbruket skal levere helsemessig trygg mat, med høy kvalitet og en etisk produksjon må bli enda bedre reflektert i politikken. Trygg mat og forbrukertillit vil i tida framover være grunnleggende for å styrke både primærproduksjon og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.

I meldingsprosessen har vi et sterkt ønske om å lytte til signaler og råd fra aktører i alle leddene i verdikjeden. Vi er i ferd med å forberede et opplegg hvor både skriftlige innspill og høringer har sin plass. Av andre områder som meldingen vil behandle er landbrukets betydning for distriktene, internasjonale forhold, virkemiddelbruken, markedsordninger, økologisk landbruk og andre økonomiske og sosiale forhold innen landbruket. Vi er opptatt av å få lagt en basis i form av en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at næringen får stabile og langsiktige rammevilkår å forholde seg til.

Nå til hva vi gjør og skal gjøre på matområdet.

Strategiene og de sentrale virkemidlene som Regjeringen vil benytte for å nå målet om at maten skal være trygg, ha god kvalitet og oppleves som trygg av forbrukerne, er:

• gjennomføring av felles regelverk for internasjonal handel
• modernisering av lovverket, oversiktlighet
• tilpasning av mattilsynet
• bruk av risikoanalyser
• utvikling av ny kunnskap
• vektlegging av kvalitet
• vektlegging av kommunikasjon og medvirkning, spesielt med tanke på brukerne av offentlige tjenester

Jeg skal kort kommentere noen av disse punktene.

Internasjonale avtaler

WTO avtalen innebar at grensevernet, som før var basert på faste kvanta, ble endret til et tollbasert grensevern fra 1.1.95. En separat avtale under WTO – avtale om sanitære og plantesanitære forhold, den såkalte SPS-avtalen, gir rammebetingelser for hvordan tiltak for å beskytte folkehelsen kan iverksettes i forbindelse med internasjonal handel med mat. Et hovedgrep er at vi bare kan stille krav til mat som innføres fra andre land, dersom vi oppfyller de samme kravene selv.

WTO-avtalen med sine tollsatser er nok den viktigste faktoren i forhold til mengden av mat som importeres til Norge. Den utvidede EØS-avtalen på veterinær sektor fastsetter regler som skal sikre kvaliteten av den maten som blir importert. Den nåværende EØS-avtalen trådte i kraft 1.7.94. Praktisk talt hele EUs regelverk på matområdet ble tatt inn i avtalen. Tradisjonell grensekontroll har vært benyttet begge veier mellom EU og Norge. Med den nye avtalen, som bl.a. gir oss et langt bedre utgangspunkt for fiskeeksporten, vil vi i stedet få et system med kontroll på opprinnelsesstedet, tollregistrering på grensen og mottakskontroll på bestemmelsesstedet. Stortinget har allerede bevilget midler til de nasjonale tiltakene, og vi er godt i gang med iverksettingen av dem. Økt import kan i utgangspunktet øke sykdomsrisikoen, og må møtes med tilstrekkelig kompenserende tiltak. Det er viktig for regjeringen å få nasjonale sikrings- og kontrollsystemer som kan gi reell kvalitetssikring, og vi samarbeider med Statens næringsmiddeltilsyns vitenskapelige komié om å få et best mulig regelverk.

Lovgivning

Det er økt politisk oppmerksomhet på matområdet både i Norge og i andre land; EU-kommisjonen har vedtatt å gå gjennom sitt regelverk. Andre europeiske land går gjennom og reorganiserer forvaltningen på matområdet. Og formålet er det samme: å effektivisere og styrke tilsyn og kontroll langs hele verdikjeden, fra jord og fjord til bord.

I Norge har et offentlig utvalg utredet lovgivning og tilsyn på matområdet (NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet). I dag har vi et utall lover og forskrifter som regulerer matområdet. Utvalget foreslår å forenkle systemet ved å etablere ett lovverk, ett tilsyn og ett ansvarlig departementet. I matmeldingen ble det lovet å komme tilbake til Stortinget med lovgivningen som egen sak, og vi er opptatt av at dette arbeidet blir påskyndet. Vi skylder både produsentene, foredlingsapparatet og forbrukerne et mer effektivt, ryddig og enhetlig regelverk på dette sentrale området.

Tilpasning av mattilsynet

Stortinget har lagt vekt på behovet for ytterligere forbedring av kvalitetskontroll både for norskprodusert og importert mat. I den forbindelse er mattilsynet styrket med 27,5 mill kr i 98-budsjettet, til 147,7 mill. Av tiltakene som blir iverksatt kan jeg nevne; overvåknings-, kontroll- og kartleggingsprogrammer, styrket tilsyn med dyrehelse og innsatsvarer som fôr og plantevernmidler, revisjon og internkontrollsystemer.

Forskning

Forskning og kunnskapsutvikling er viktige virkemidler i gjennomføring av en effektiv og framtidsrettet matpolitikk. Vi trenger økt kunnskap langs hele verdikjeden. I Matmeldingen er det lagt til grunn at forskningsinnsatsen på matområdet skal øke, spesielt innenfor forvaltnings- og forbrukerrelatert forskning. Men jeg vil understreke at behovet for forskning er stort på hele matområdet. Også for næringsmiddelindustrien kan et økt kunnskapsnivå gi konkurransefordeler. Denne industrien har behov for å nyttiggjøre seg nye metoder og teknikker på en god nok måte, for å hevde seg i et stadig mer konkurranseutsatt marked.

Dagsaktuelle temaer

Temaer som stadig kommer opp dagsorden er genmodifisering, antibiotikabruk i husdyrhold og tilsettingsstoffer.

Midlertidige retningslinjer for merking av genmodifiserte næringsmidler og næringsmiddelingredienser er innført fra 4.oktober i fjor. Videre er det utarbeidet er forslag til godkjenningsordning for genmodifiserte matvarer som nå er ute til notifisering – en form for høring – i henhold til EØS-prosedyren.

Ansvaret for genmodifiserte organismer er delt mellom Sosial- og helsedepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Sosial- og helsedepartementet arbeider bl.a. med å følge opp Stortingets intensjon i behandlingen av Matmeldingen om å forby produksjon, import og alle genmanipulerte produkter som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens.

I Voksenåsenerklæringen har vi varslet et forbud mot antibiotika i dyrefôr. Stortinget har videre bedt regjeringen om å sørge for at forbruket blir minst mulig og risikoen for resistensutvikling minimal. Forbruket i fjor var svært lavt, bare 27 kg. I tråd med denne regjeringens syn og Stortingets føre-var holdning utredes nå et eventuelt totalforbud. Regjeringen ønsker videre å styrke overvåkningen av antibiotikaforbruket generelt, altså i medisin også, og forekomsten av antibiotikaresistente bakterier.

I Matmeldingen ble det lagt til grunn at tilsettingsstoffer ikke skal tillates der det foreligger faglige vurderinger som tilsier at inntak av slike stoffer innebærer helsefare for forbrukerne generelt, eller spesielle forbrukergrupper ut fra norsk kostholdsmønster. Samtidig ble det lovet at det skulle igangsettes inntaksstudier for å få mer detaljerte kostholdsdata om forbruket av tilsettingsstoffer i befolkningen. Dette arbeidet er i gang. For kunstige søtstoffer er den fullført, og resultatene er til vurdering i Sosial og helsedepartementet med tanke på ev. tiltak.

Avslutning

Ingenting er skråsikkert når det gjelder maten, den er resultatet av en biologisk prosess. Jeg mener allikevel at vi har et regelverk og et kontrollsystem som gjør at vi kan love forbrukerne så trygg mat som det går an med den kunnskap vi har i dag. Som jeg sa tidligere, mener jeg likevel at vi skal ha stor ydmykhet for alt vi ikke vet, og kanskje også for det vi ikke kan forvente å ha full kontroll over. Men med det systemet vi nå har etablert på matområdet, og en videreutvikling av dette systemet i takt med tiden, har jeg stor tro på at vi langt på vei kan stole på morgendagens mat.

Takk for oppmerksomheten – eller kanskje jeg heller skulle si vel bekomme?

Økt oppmerksomhet om mat

• Nye produksjonsteknikker
• genmodifisering
• bruk av veksthormoner
• Internasjonale avtaler (WTO/EØS)
• Ny kunnskap om helseeffekter
• Stigende ulikheter i kostholdet
• Økt fremmedgjøring ifht. matproduksjon
• Synkende kunnskap om håndtering av mat

Regjeringens strategier og sentrale virkemidler:

• felles regelverk for internasjonal handel
• modernisering av lovverket
• tilpasning av mattilsynet
• risikoanalyser
• ny kunnskap
• vektlegging av kvalitet
• kommunikasjon og medvirkning