Foredrag av politisk rådgiver Brit Skjelbred

Landbruket som kulturbærer og forvalter av kulturarven

Innledningsforedrag på “Seminar om freda og verneverdige bygninger og andre kulturminner i landbruket”, Vadsø, Finnmark, 10.-11.03.98

Innledning

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å komme hit og holde innledningsforedraget til et seminar som ser ut til å bli både spennende og innholdsrikt. Seminaret blir avholdt som en del av kulturminneåret 1997. Nå er det riktignok 1998, men med det tidsperspektivet kulturminneforvaltningen arbeider under, må vi kunne si at noen få måneder ikke spiller så stor rolle!

Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet var hovedarrangører av kulturminneåret, og Landbruksdepartementet deltar fordi vi forvalter betydelige deler av kulturminnene i Norge. Budskapet “Forankring fryder” ble valgt for å gi inspirasjon slik at flest mulig ville engasjere seg i Kulturminneåret. De tre hovedtemaene for året handlet om 1) kulturminner langs kyst og vannveier, 2) tekniske og industrielle kulturminner og 3) å bli kjent med sine kulturminner.

I avviklingen av seminarene har samarbeid på tvers av fagtradisjoner og næringer vært nødvendig for et godt resultat. Vi vet at seminarer av denne typen krever en ekstra arbeidsinnsats, og vi vet at tverrsektorielt samarbeid kan være utfordrende. Det har vært lagt opp til et nært samarbeid mellom landbruksavdelingene og den regionale kulturminneforvaltningen. Her i Finnmark virker det som dette samarbeidet har fungert bra.

En god forvaltning handler om å sikre kulturarven, men det handler vel så mye om å gjøre bruk av den på en fornuftig måte i vårt daglige virke, å ta vare på kunnskap og tradisjoner, og sikre at denne kunnskapen ikke forsvinner for kommende generasjoner. Kunnskap - og i all hovedsak er dette brukernes egen kunnskap - om mange produksjonsprosesser og produkter innenfor landbruksnæringen står i fare for å gå tapt. Det er viktig at denne kunnskapen ikke blir borte, men at vi tar den med oss og videreutvikler den gjennom opplæring, praktisk restaurering og bruk. Dette kan gi muligheter for nye arbeidsplasser og ny inntektsskaping i tilknytning til landbruket.

Jeg synes derfor det er gledelig at landbruksnæringen får denne muligheten i forbindelse med kulturminneåret til å sette søkelyset på kulturminner og tradisjoner, både for å vise frem noen av de “perlene” vi forvalter i hverdagen, men også for å øke forståelsen - både innad og utad - for landbrukets rolle som kulturbærer og forvalter av kulturarven. Landbruket forvalter jo ikke bare minner om tidligere tiders kultur det er også en kulturbærer, som stadig produserer kultur gjennom sine kontinuerlige prosesser, og jeg vil understreke at kulturell verdi handler ikke automatisk om alder.

Landbrukspolitikken generelt

De landbrukspolitiske hovedlinjene som det styres etter i dag er nedfelt i St. prp. nr. 8 (1992-93), Landbruk i utvikling. Stortingets vedtak til denne proposisjonen står ennå ved lag. Men det har gått mange år siden proposisjonen kom, og forutsetninger har endret seg. Samtidig åpner nr. 8 for flere mulige veivalg. Landbruksministeren har derfor tatt initiativ til en ny stortingsmelding om noen hovedstrategier i landbruket. Der ønsker vi å oppdatere og ajourføre politikken og analysere de erfaringene som så langt er høstet. I prosessen har vi et sterkt ønske om å lytte til signaler og innspill fra næringen og dens organisasjoner.

Vi ser nye utfordringer både i forhold til forbrukerspørsmål, landbrukets betydning for distriktene og internasjonale forhold. Den nye meldingen vil i tillegg ta opp temaer som oppfølging av matpolitikken, virkemiddelbruken, markedsordninger, økologisk landbruk og andre økonomiske og sosiale forhold innen landbruket. Vi mener det er viktig å få lagt en basis i form av en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at næringen får stabile og langsiktige rammebetingelser å forholde seg til.

Distriktspolitikk og bosetting

Den nye regjeringen har uttrykt klare målsettinger om å bevare bosettingen i distriktene og helst snu flyttestrømmen. I den såkalte "Voksenåsen-erklæringen" ligger det en erkjennelse av betydningen landbruket har for å opprettholde bosettingen, og for å ivareta en rekke andre viktige oppgaver for samfunnet. For å sette næringen i stand til dette, må samfunnet også legge til rette for en rekruttering som sikrer et livskraftig landbruk. Regjeringen ser en svært viktig utfordring i å legge forholdene til rette for å sikre generasjonsskifte, og bidra til at landbruksnæringen igjen blir en attraktiv næring å gå inn i for ungdommen.

Som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997 er det, som dere sikkert kjenner til, nedsatt et utvalg som skal vurdere likestilling og rekruttering til landbruket. Utvalget er i ferd med å avslutte sitt arbeid, og foreløpige data fra en undersøkelse blant 400 gårdsbruk viser at trivselsfaktoren var langt den tyngste grunnen for valget om å ta over gården eller la det være. Dette er ikke ment som et argument imot å heve inntektsgrunnlaget i landbruket! Men det viser at arbeidet med å sikre rekruttering og stabil bosetting må spille på flere strenger, og at bl.a. sosiale ordninger og et godt fagmiljø er svært viktig.

Stedsutvikling

Vi må ta alle virkemidler i bruk for å forsøke å nærme oss målet om å snu - eller i første omgang bremse - flyttestrømmen, og jeg vil framheve hvor viktig det er med tiltak som tar vare på stedsidentitet og fagtradisjoner, og som kan være med på å styrke stolthet og tilhørighet. I den senere tiden har vi opplevd en stadig sterkere erkjennelse av at tilhørighet og trivsel på stedet vi kommer fra, er viktig for valget om å flytte tilbake etter endt utdannelse, og bli boende når vi først er kommet. Mange ulike fagområder har satt økt fokus på stedsutvikling og estetikk som ledd i bosettings- og distriktspolitikken.

Og i dette bildet har naturligvis kulturminner, byggeskikk og kulturlandskap en stor plass. Betydelige deler av bygningsmasse, tekniske kulturminner og landskap i distriktene er frembragt av - og forvaltes av - landbruket. Av landets vel 2600 fredede bygninger tilhører omlag 900 landbruket. I tillegg forvalter vi et ukjent antall verneverdige bygninger og andre kulturminner. Skjøtsel og aktiv bruk av disse verdiene kan derfor handle om å utnytte et viktig potensiale i kampen om flyttestrømmene.

Her ligger det en utfordring om å engasjere seg i arbeidet med å utvikle en felles bevissthet blant alle som har oppgaver knyttet til kulturminner og stedsutvikling - grunneiere, kommunepolitikere og sektormyndigheter på fylkesplanet: hold seminarer (som dette!), sett saken på dagsorden i kommunestyret (hvorfor ikke som en debatt om verdiene i lokalsamfunnet?), lag byggeskikkveiledere til bruk i enkeltsaker, hold kurs i gamle håndverkstradisjoner!

Kulturlandskapet

Jeg vil nevne en særlig utfordring vi har i omtalen av kulturlandskapene. Kulturlandskap er et begrep som “eies” og brukes av mange sektorer, men ofte med ulikt innhold. I landbruket snakker vi om landbrukets kulturlandskap, og mener sporene i landskapet etter landbruksdrift gjennom tidene. Landbrukets kulturlandskap er i stadig bruk og utvikling, og det skifter preg ettersom landbrukspolitikken - og med den - tilskuddsordningene - endrer seg.

Samtidig kan miljøsiden snakke om kulturlandskap i betydningen det biologiske mangfoldet som tidligere kultivering har frembragt, f.eks. på setervoller. Endret drift eller tilplanting vil i denne forståelsen ødelegge kulturlandskapet. En tredje definisjon av begrepet kan være kulturvernfaglig, og vise til spor av tidligere tiders driftsmåter og anlegg som har satt sitt preg på landskapsbildet. Og her i Finnmark kjenner dere også det mytiske kulturlandskapet, som karakteriseres av naturelementer som mennesker har hatt et spesielt forhold til uten at de er bearbeidet i og for seg.

At vi har ulike innsteg til begrepene, trenger ikke være problematisk - det kan tvert imot berike bildet. Men det er viktig at vi ikke forvirrer hverandre med å legge forskjellig mening i samme begrep, og ikke stiller brukerne overfor motstridende krav som alle har hensynet til ºkulturlandskapetº som begrunnelse.

Kulturtradisjoner

Når vi snakker om kulturminner, har vi lenge fokusert mest på bygningsmassen. I de senere årene har kulturlandskapet kommet med, og i kulturminneloven brukes nå begrepet “kulturmiljø”, som viser at en går bort fra å tenke enkeltobjekter til å se at betydningen ligger i sammenhengen mellom objekt og omgivelser. dette kommer også frem i de nye estetikkbestemmelsene i plan- og bygningsloven, som omtaler både en bygnings egenverdi og at den skal være i harmoni med omgivelsene.

Det tredje elementet - og ikke det minst viktige - er aktiviteten som har utspilt seg i bygningene og i landskapet. Måten arbeidet ble gjort på, og redskapene som ble brukt, er naturligvis en like viktig del av kulturmiljøet. Maten som ble laget, sangene som ble sunget og historiene som ble fortalt - alt dette er en del av folkeminnet og en avgjørende del av identiteten. I reindriftens flyttekultur har dette kanskje vært hoveddelen av de menneskeskapte kulturminnene. Og hvor sterke følelser og Finnmarks-identitet som er knyttet til hendelser og måter å greie seg på fra de siste krigsårene, vet dere bedre enn jeg.

Gamle, solide tradisjoner og håndverk er nødvendige for å opprettholde viktige deler av kulturarven, og videreføre kunnskapen. Det er viktig at denne kunnskapen ikke blir borte, men at vi tar den med oss og videreutvikler den gjennom opplæring, praktisk restaurering og bruk. Jeg ser også en utfordring til oss i det sentrale nivået, om å utforme tilskuddsordninger og betingelser på en slik måte at de fanger opp ulikhetene som ligger i kulturarven i de ulike delene av Norge. For at det skal være mulig å oppnå samme målsetting over hele landet, kan det være nødvendig å ha fleksible regelverk.

Tilskuddsordninger

Kulturlandskap og kulturarv er noen av de produktene landbruket leverer som et miljøgode til allmennheten. Selv om vi alle er enige om at disse godene er nødvendige, har vi ikke fullt ut utnyttet tilstrekkelig de verdier dette representerer. Det er først i de siste årene at kulturminner og kulturlandskap for alvor har kommet på vår dagsorden. Det er utviklet en rekke virkemidler, men vi er på mange måter fortsatt i en utviklings- og utprøvingsfase.

Landbruksforvaltningen har virkemidler rettet mot både miljø- og næringsutviklingstiltak: juridiske virkemidler i områder med helt spesielle og langsiktige samfunnsinteresser, og økonomiske virkemidler som kan stimulere næringsutøvere til å velge god ressursforvaltning og få frem miljøkvaliteter både i produksjonsprosessene og i det ferdige produktet.

Landbruksdepartementet har flere tilskuddsordninger som retter seg direkte mot kulturverdier, kulturlandskap, kulturminner og fredede og verneverdige bygninger. Det er viktig å ha fokus på næringsutvikling, blant annet for å fremme idéen om kulturarven som en ressurs i lokalsamfunnet. Det er bare en liten del av kulturarven som er eller kan påregnes “frosset” som muséer. Hovedtyngden kan best sikres gjennom en forsvarlig bruk og en fornuftig økonomisk utnyttelse. De ordninger som finansieres av landbruksdepartementet over jordbruksavtalen forutsetter økonomisk utnytting og ikke en rent museal drift.

For å illustrere dette, vil jeg vil trekke fram noen av de ordningene vi forvalter:

Areal- og kulturlandskapstillegget

“Areal- og kulturlandskapstillegget” er et generelt tilskudd som ligger under produksjonstilleggene i jordbruket. Dette er produksjonsnøytralt, og gis som arealtilskudd for planteproduksjon. Det er et basistilskudd til alle bruk i drift over en viss størrelse. Det skal styrke inntektsgrunnlaget på garden og bidra til å holde arealer i drift, noe som er grunnleggende i forhold til kulturlandskapet.

Tilskuddet har en del grovmaskede miljøkrav, og siktemålet er å opprettholde hovedtrekkene i og unngå store skader i landskapet som følge av jordbruksdriften. Kravene kan oppsummeres slik:

• elver og bekker skal ikke lukkes
• åpne grøfter skal ikke lukkes
• skogbryn, kantsoner og andre restarealer mot innmark skal ikke dyrkes opp
• åkerholmer, steingjerder og gamle rydningsrøyser skal ikke fjernes
• jordbruksarealer skal ikke planeres
• ferdselsårer skal ikke dyrkes opp eller stenges
• kantvegetasjon og åkerholmer skal ikke sprøytes med mindre dette er ledd i skjøtselen av kulturlandskapet

Areal- og kulturlandskapstillegget skal bidra til å sikre visse livsbetingelser for planter og dyr og sikre kulturhistoriske verdier, landskapsbilde og opplevelsesmuligheter. Det er et krav at gårdbrukeren overholder gjeldende lover og forskrifter for landbruksproduksjon. Gjennom stikkprøver (5% av søknadene årlig) blir det kontrollert om brukerne følger vilkårene. Dersom vilkårene brytes, kan tilskuddet avgrenses eller inndras for inntil 3 år. Dette gjelder også dersom landbruksproduksjonen fører til brudd på kulturminneloven.

Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap med freda og verneverdige bygninger

Tilskuddsordningen “Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap med freda og verneverdige bygninger” er en ordning hvor miljøkravene er sterkere vektlagt. Fra mars 1997 er dette en sammenslåing av de to tidligere ordningene “Tilskudd til spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap” og “Tilskudd til freda og verneverdige bygninger i landbruket”. Ordningen er beregnet på bønder som driver et aktivt jordbruk, men der det er nødvendig med et eget tilskudd for å ta vare på spesielle verdier.

Ordningen har form som en skjøtselsavtale, og den skal bidra til å ivareta hensynet til miljøverdiene i landbrukets kulturlandskap. Det er et mål at tilskuddet kan danne grunnlag for miljøvennlig produksjon, videreføring av tradisjonelle driftsformer og næringsutvikling knyttet til landskapet. Videre er det viktig at tiltak blir tilpasset stedlige naturforhold og kulturhistoriske tradisjoner. Tiltakene må ikke komme i konflikt med kulturminner eller sårbare biotoper.

Ordningen retter seg mot en rekke ulike tiltak knyttet til gardsdrifta, blant annet:

• tiltak som tjener til å holde gammel kulturmark i hevd
• tiltak som bidrar til bevaring, istandsetting og bruk av kulturminner og kulturmiljøer
• tiltak som bevarer biologisk mangfold
• tiltak som fremmer tilgjengelighet, opplevelseskvalitet og landskapsbilde
• planlegging for større fellestiltak
• tiltak for å sette i stand freda og verneverdige bygninger som kan anvendes på bruket

Bakgrunnen for at de to tilskuddsordningene “Spesielle tiltak” og “Freda og verneverdige bygninger” er blitt samordnet i en ordning, er at vi ønsker å fremme helhetstenkningen mellom bygninger og kulturlandskap. Helhet i forhold til kulturlandskapet har også vært sentralt når det gjelder prøveprosjekt med områdetillegg. Når det gjelder planlegging av helhetlige prosjekter framover, vil jeg tro dere har et godt utgangspunkt her i Finnmark.

BU-midlene

Landbruket forvalter et betydelig beløp innenfor bygdeutvikling, “BU-midlene”. Formålet med bygdeutvikling er å bidra til å skape livskraftige bygdesamfunn, og det legges vekt på å oppmuntre til nyskaping og etablering av nye arbeidsplasser. Det er en målsetting at bygdeutviklingemidlene skal fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innenfor og i tilknytning til landbruket. Blant annet ønsker vi gjennom midlene å medvirke til etablering og utvikling av småskala-pregede virksomheter. I området som dekkes av Samisk Utviklingsfond, er det dessuten som kjent innført en dispensasjonsordning fra 75%-regelen for investering i jord og hagebruk, for at midlene bedre skal kunne bidra til næringskombinasjoner.

Tiltak som gir et bredt næringsgrunnlag og styrker bosetting i distriktene prioriteres i BU-ordningen, likeså verdier knyttet til kulturminner og kulturlandskap. Mange steder har det vist seg at det lønner seg å investere innenfor disse områdene, med økt sysselsetting, sikre arbeidsplasser og ivaretakelse av lokale tradisjoner som resultat.

Bygdeutviklingsmidlene er en nødvendig og nyttig vitamininnsprøytning som utfordrer næringsutøverne til å være utviklere og tenke nytt. Ordningen har vist seg å være et meget konstruktivt spleiselag mellom myndighetene og næringen. Resultater fra den landsomfattende evalueringen av BU-midlene som nettopp er ferdig, tyder på at denne satsingen har hatt god effekt og at satsingen har vært kostnadseffektiv når det gjelder å skape nye arbeidsplasser i distriktene.

Det er beregnet at ordningen har skapt ca. 4000 arbeidsplasser i perioden 1988-95. Tre fjerdedeler av disse er fortsatt i drift. Evalueringen peker på at saksbehandlingen med fordel kan forenkles, og at oppfølging av etablererne bør vektlegges sterkere. Det foreslås også en klarere prioritering av kvinner, ungdom og næringssvake distrikter. Dette må bli en del av vurderingene ved årets jordbruksoppgjør.

BU-ordningen må selvsagt ikke bli noen sovepute i forhold til innsats i det tradisjonelle landbruket, men den er et viktig bidrag og stimulans til nyskaping, og den kan være verdifull både for å gi små bruk flere bein å stå på, og for å lette generasjonsskifte på brukene.

Næringsutvikling

Når vi i landbruket har valgt å satse på seminarer om fredede og verneverdige bygninger og andre kulturminner i landbruket, har dette blant annet bakgrunn i et behov for mer kunnskap og kompetanse omkring restaurering og vedlikehold av gamle bygninger og utnyttelse av kulturminnene i inntektsskapende næringsvirksomhet.

Gjennom søknadene til våre tilskuddsordninger, ser vi at det finnes mange utfordringer og muligheter framover. I 1997 kom det inn 2 søknader med en søknadssum på i overkant av kr 200.000 til tilskudd til freda og verneverdige bygninger i landbruket i Finnmark. Totalt for hele landet var det 635 søknader, og gjennomsnittlig utgjør det vel 35 søknader pr. fylke. Til sammenligning hadde Troms 41 søknader og Nordland 13 søknader.

Vi har inntrykk av at det er et godt samarbeid mellom fylkeskommunens kulturminneforvaltning, Samisk Kulturminneråd og fylkesmannens landbruksavdeling angående forvaltning av tilskudd til bygninger/kulturminner her i Finnmark. Men det ligger nok fortsatt et potensiale i å gjøre ordningene ytterligere kjent. Ordningen med “spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap med freda og verneverdige bygninger” kan være et viktig bidrag for den enkelte grunneier til å sette i gang med istandsetting av bygninger.

Flere steder i landet ser vi at kulturarv kan være med å skape grobunn for ny næringsvirksomhet. Eksempler på dette er blant annet en bedrift i Østerdalen som har startet opp med produksjon av spon til taktekking, fordi restaurering og vedlikehold av gamle bygninger skapte et behov i lokalsamfunnet. Videre har fylkeskommunen og arbeidsmarkedsetaten i Aust-Agder satt i gang kurs for å skaffe kvalifisert arbeidskraft til aktuelle oppgaver, blant annet restaureringsarbeid. I Hordaland har flere håndverkstradisjoner blitt tatt opp igjen fordi tilskuddsordningene er med på å skape etterspørsel. Dette dreier seg blant annet om trevarevirksomheter, småskalasagbruk og snekkerverksteder som leverer spesialprodukter for bruk til restaurering og vedlikehold av gamle bygninger.

Jeg vil også peke på et spennende prosjekt i Alvdal. Der har bedriften AS Malmlaft, med økonomisk støtte og drahjelp fra både fylkesmannens landbruksavdeling gjennom BU-midlene og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), i løpet av 10 år etablert seg som en ledende bedrift innen håndlafting. De har tatt i bruk gamle håndverksteknikker i bygging av håndlafta hus og hytter, og markedet for dette produktet har vist seg å være svært godt. I 1996 hadde AS Malmlaft omlag 10 mill kr i omsetning, og bedriften sysselsetter 11 personer. Det er lagt vekt på å bruke lokale ressurser, for å sikre positive ringvirkninger i lokalsamfunnet.

Det er viktig at vi blir bedre kjent med kulturminnene, og at de blir satt på dagsorden. Kulturminner er en viktig ressurs på mange måter, og det er nødvendig at vi legger vekt på at denne ressursen blir godt utnyttet i et marked og gir en mulighet til å utvide produksjonen i landbruksnæringen. Som grunnlag for næringsutvikling vet vi at mulighetene er mange, for eksempel i forhold til turisme. Det er en utfordring både å sørge for tilstrekkelig kompetanse og kunnskap i lokalmiljøet omkring for eksempel restaureringsarbeid, og å synliggjøre markedet for kulturminnene. Men samtidig er det en utfordring å holde balansen mellom tilgjengelighet og nedsliting, og ta vare på kulturminnenes integritet midt i markedsføringen. Det skulle være en velkjent problemstilling her i fylket, blant annet fra Hjemmeluft i Alta!

Arbeidet med kulturminner og kulturlandskap er en arena der mange fagdisipliner er meningsberettiget, og der det er et bredt samarbeid mellom mange offentlige forvaltningsorganer. Samarbeid og samordning av virkemidler kan bety mye for en målrettet satsing, og jeg vil understreke betydningen av fora der slik samordning kan skje i praksis. Aktuelle møteplasser kan blant annet være fylkes- og kommuneplanene, kulturlandskapsgruppa i fylket og fylkesforum for stedsforming. Jeg vil også peke på de nye regionale utviklingsprogrammene (RUP), som skal utarbeides av fylkeskommunen i samarbeid med regionale statsetater og med innspill fra kommunene, og der samordning av virkemidler nettopp er tema. Dette arbeidet er og vil fortsatt være viktig, og det er en styrke for landbruket at virksomheten i næringen skaper interesse og har betydning langt utenom egne rekker.

Men jeg vil samtidig sterkt understreke at den viktigste kompetansen på dette området har lokalmiljøet selv. De verdier vi i dag ønsker å bevare og videreføre, er skapt av en kunnskap og erfaring som lokale brukere har ervervet gjennom generasjoner. Når vi skal kombinere kulturlandskap, kulturminner og næringsutvikling, må vi erkjenne at lokalmiljøet er faginstans nr. 1 i arbeidet framover. Det offentliges oppgave er å være en serviceinstans som legger til rette for at næringens kunnskaper og innsikt blir formidlet og brukt på en best mulig måte. En stor del av kostnadene og arbeidet står og faller likevel med den enkelte brukers interesse og engasjement.

Avslutning

Livskraftige bygder med levende lokalsamfunn og næringsutvikling som gir grobunn for nye arbeidsplasser kan ikke vedtas, de må skapes innenfra. Det er lokalsamfunnene selv som må ta ansvar for å ta vare på og bruke ressursene for egen utvikling og framtid. Derfor er lokalt engasjement helt avgjørende for om man lykkes eller ikke i dette arbeidet.

Myndighetene ønsker å støtte disse prosessene gjennom våre aktuelle virkemidler, og gjennom arbeidet med å integrere kulturarv, kulturlandskap og kulturmiljø i landbrukspolitikken. Vi er framover innstilt på å satse på lokalmiljøenes egen kunnskap og erfaring når det gjelder kulturminner og kulturlandskap, slik at kulturarven kan bli et reelt bidrag til å styrke nærings- og livsgrunnlaget på bygdene.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til i det videre arbeidet.