Landbruksminister Kåre Gjønnes

Næringsmiddelindustriens rammevilkår fram mot årtusenskiftet

Foredrag ved KIFF's avslutningskonferanse for BRAPRO II, 15. januar 1998

Innledning

Først vil jeg få takke for invitasjonen til denne konferansen om næringsmiddelindustriens fremtidsperspektiver. Det temaet jeg ble bedt om å snakke om, næringsmiddelindustriens rammevilkår fram mot årtusenskiftet, blir på mange måter å se inn i "glasskula" i en periode der forandring skjer stadig raskere. Kanskje vil det være enklest å si at næringen selv må innrette seg på en slik måte at den kan møte disse utfordringene.

Jeg skal allikevel gå endel inn på de rammebetingelser som ligger i internasjonale avtaler såvel som nasjonal politikk. Jeg vil også gå nærmere inn på hvilke utfordringer som ligger i dette regelverket og foreta en vurdering av hvilke rammebetingelser som landbruksministeren ser for seg på sikt.

Næringsmiddelindustriens betydning

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien, både når det gjelder bearbeidingsverdi og sysselsetting. Sysselsettingen i landbruksbasert næringsmiddelindustri tilsvarer ca. 14 % av den totale industrisysselsettingen i landet. Sammenlignet med andre land er dette en relativt stor andel. Det at mange arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien er plassert i mindre sentrale strøk av landet, er selvsagt også av stor distriktspolitisk betydning.

Videre er det klart at næringsmiddelindustrien er og vil være av avgjørende betydning for norsk jordbruk. Regjeringen ønsker å videreføre et jordbruk med variert bruksstruktur og hvor man legger opp til at yrkesutøverne i næringen skal ha en inntektsutvikling og sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn. Primærnæringen og næringsmiddelindustrien lever på mange måter i et gjensidig avhengighetsforhold. Det er derfor viktig at en ikke kommer i en situasjon hvor næringsmiddelindustriens produkter blir utkonkurrert på det norske markedet, som i neste omgang vil bety at norske bønder mister en viktig avtaker av råvarer. På den andre siden er store deler av norsk næringsmiddelindustri basert på at råstoffbehovet kan tilføres fra norsk primærproduksjon.

Regjeringen ønsker å føre en økonomiske politikk som gir gode og stabile rammebetingelser for næringslivet. Som et element i en aktiv sysselsettingspolitikk for hele landet er det vesentlig at landets små og mellomstore bedrifter gis gode utviklingsmuligheter. Tiltak for å stimulere til forskning, produkt- og kompetanseutvikling i denne typen bedrifter vil bli prioritert. Produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og nisjer i markedet, med sikte på å oppfylle forbrukernes ønske om et bredere produktutvalg vil også bli prioritert. Næringsmiddelindustrien vil være en viktig målgruppe for Regjeringen i dette arbeidet. Regjeringen skal blant annet også vurdere endringer i merverdiavgiftssystemet som innføring av lavere momssats på matvarer.

Internasjonale spørsmål

Norge er en nettoeksportør av mat. Dette gjør at vi er avhengige av gode internasjonale handelsavtaler. De viktigste rammevilkårene for Norge hva gjelder handel med landbruksvarer ligger i Landbruksavtalen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO-avtalen).

WTO-avtalen

Som følge av WTO-avtalen ble det norske importvernet for landbruksvarer lagt om til tollbasert importvern fra 1. januar 1995. Avtalen forpliktet oss til å redusere tollsatsene med i gjennomsnitt 36 % innen år 2000. Stortinget vedtok imidlertid å gjennomføre disse reduksjonsforpliktelsene i WTO-avtalen allerede fra 1. juli 1995. Stortinget har med andre ord valgt å gå raskere fram enn det internasjonale forpliktelser påla oss. I tillegg påtok vi oss begrensninger og reduksjonsforpliktelser når det gjelder bruk av nasjonal støtte og eksportstøtte.

Neste forhandlingsrunde vil starte i 1999. På landbruksområdet kan vi forvente vanskelige og krevende forhandlinger knyttet til både reduksjoner i tollsatser, eksportstøtte og nasjonal støtte. Det blir en nasjonale oppgave å ivareta det norske landbrukets og næringsmiddelindustriens langsiktige interesser i disse forhandlingene. Regjeringen vil arbeide for å utvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad ivaretar sosiale forhold og hensynet til forbruker, bl.a. kravet til trygg mat, samt miljø, helse og etiske forhold som dyrevern. Det er også et mål å finne løsninger som gjør det mulig å videreføre det tradisjonelle småskala jordbruket som vi har i dette landet. Forbrukernes krav til trygg mat vil uten tvil medvirke til at WTO-runden denne gangen vil få et noe annet innhold enn forrige gang.

EØS-avtalen

EU er vår viktigste handelspartner i internasjonal sammenheng. Dette gjelder også på landbruksområdet. Handelen mellom Norge og EU er for de aller fleste produkter regulert EØS-avtalen. Denne avtalen sikrer norske bedrifter ordnet adgang til det indre marked med den sikkerhet det gir for virksomhet og arbeidsplasser. Det er neppe feil å hevde at nettopp forholdet til norsk landbruk var det avgjørende for resultatet av folkeavstemningen om EU-medlemskap, som derved slo fast at EØS-avtalen nå utgjør plattformen for samarbeidet mellom Norge og EU.

Protokoll 3 i EØS-avtalen som skal regulere handelen med bearbeidede landbruksvarer, også kalt RÅK-varer, er ikke forhandlet ferdig. I dag er det derfor protokoll 2 i frihandelsavtalen mellom Norge og EF fra 1973 som ligger til grunn for handelen med bearbeidede landbruksvarer. Forhandlingene om en revidert protokoll 2-avtale ble avsluttet i 1996, og en ny avtale trådte i kraft fra 1. september samme år. Formålet med den reviderte avtalen var å forbedre markedsadgangen for bearbeidede landbruksvarer ved at partene gjennomførte gjensidige reduksjoner i tollsatsene. Norske myndigheter vurderte denne forhandlingsprosessen til å være svært vanskelig, spesielt ut i fra at man fra EU’s side koblet denne prosessen til spørsmål på fiskeområdet. Samlet sett var man imidlertid av den oppfatning at norsk næringsmiddelindustri ville være tjent med avtalen.

Etter planen skal det nå forhandles om ferdigstillelse av EØS-avtalens protokoll 3, slik at handelen med bearbeidede landbruksvarer kan foregå innenfor EØS-paraplyen. Protokoll 3 vil innebære et noe utvidet vareomfang i forhold til gjeldende protokoll 2-avtaler mellom hvert enkelt EFTA/EØS-land og EU.

EFTA-landene presenterte overfor EU i mai i fjor, de hovedprinsipper man ønsket å bygge de kommende protokoll 3-forhandlingene på. EFTA avventer nå reaksjoner fra EU når det gjelder disse hovedprinsippene. Deretter vil en fra norsk side avklare det videre forhandlingsopplegget for protokoll 3.

I tilknytning til EØS-avtalen ble det inngått en bilateral avtale mellom Norge og EU med såkalte basis landbruksvarer. I denne avtalen fikk Norge eksportkvoter på tilsammen 8.700 tonn for ulike frukt og grønnsaker. Utnyttelsen av disse kvotene har variert fra produkt til produkt, men har i gjennomsnitt ligget på beskjedne 10 %. Utenom denne avtalen har Norge og EU en bilateral osteavtale med eksportkvoter på tilsammen 2 700 tonn. Disse kvotene blir imidlertid fullt utnyttet. EU har på de aller fleste områdene utnyttet de eksportmuligheter som avtalen åpner for.

I henhold til artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU annenhvert år gjennomgå vilkårene for handel med landbruksvarer med sikte på å utvikle denne handelen. Det ble fra norsk side tatt initiativ til forhandlinger med bakgrunn i artikkel 19 allerede i 1995. Vi er nå inne i en forhandlingsprosess som kan bli avsluttet i løpet av kort tid. De norske interessene i forhandlingene er nå hovedsakelig knyttet til bedre markedsadgang for uforedlede produkter som planter og grønnsaker, samt foredlede produkter som spekemat og ost.

Det er i den forbindelse viktig for meg å presisere at EØS-avtalens artikkel 19 inneholder en intensjon om å utvikle handelen og på ingen måte en forpliktelse til å redusere importbeskyttelsen for landbruksvarer. Norske myndigheter vil hele tiden måtte vurdere hva som totalt sett tjener norske interesser. Med bakgrunn i at dette er gjensidige forhandlinger, legger jeg stor vekt på at det er lite interessant å forhandle frem eksportkvoter som man har liten mulighet til å utnytte. Dette ville i så fall ikke oppfylle kravet til gjensidighet, men vil eventuelt bare medvirke til en enda større skjevhet.

MUL-importen

Norge iverksatte en revidert preferanseordning for import fra u-land, også kalt GSP-ordning, fra 1. juli 1995. Denne ordningen innebærer at varer fra u-land kan importeres til en lavere tollsats enn den som generelt anvendes. De minst utviklede landene (MUL-landene) er gitt særlige tollpreferanser innenfor GSP-ordningen, og har blant annet tollfri adgang på storfekjøtt og roser.

I denne typen import vil det alltid være en balansegang mellom ønsket om å gi utviklingsland en viss mulighet til å komme inn på det norske markedet, og hensynet til markedsmuligheter for norskproduserte produkter. Situasjonen i dag er at ved overproduksjon på disse produktene, belastes overproduksjonskostnadene næringen. Regjeringen vil derfor måtte følge utviklingen i nivået på denne type import.

Oppsummering - Internasjonale spørsmål

Regjeringen vil løpende vurdere spørsmål omkring tilpasninger i importvernet for landbruksvarer, både generelt og overfor blant annet EU og utviklingsland. Denne vurderingen vil inneholde elementer av landbrukspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk. Jeg er opptatt av at det videre arbeidet skal bli basert på en samlet vurdering av norske interesser. Denne skal blant annet danne grunnlaget for strategien i forhold til de kommende forhandlingene i WTO som starter i 1999. Jeg legger stor vekt på at Norges langsiktige forhandlingsinteresser ivaretas når kortsiktige tilpasninger foretas. Jeg må også presisere at importvernet fortsatt skal beskytte norsk produksjon og at det er en klar forutsetning at jordbruksavtalens priser ikke skal undergraves. Videre vil det, slik det fremgår av St.prp. nr. 72 om Jordbruksoppgjøret i 1996, være viktig at tollsatsene for bearbeidede landbruksvarer fastsettes i samsvar med tollsatsene for råvarene. Regjeringen vil komme tilbake med en samlet vurdering av importvernet i Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør samt gjennom nødvendige drøftinger med Stortinget på andre måter. Jeg legger naturlig nok vekt på at Regjeringen, som er en mindretallsregjering, må ha støtte for sin politikk i Stortinget.

Det er også av stor betydning at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer tas hensyn til det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer vil helt klart øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger og uforutsigbarhet dette kan gi for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Eksport

Norsk næringsmiddelindustri må se de muligheter som ligger i eksport. Det gis i dag prisnedskrivning for noen industrielt bearbeidede jordbruksvarer. Formålet med ordningen er å utjevne forskjeller i råvarekostnader mellom jordbruksråvarer benyttet i norskproduserte ferdigvarer og jordbruksråvarer benyttet i utenlandske ferdigvarer og på den måten bidra til å gjøre norsk næringsmiddelindustri konkurransedyktig ute.

Gjennom Eksportrådet er det bl.a. blitt gjennomført en kampanje for å øke oppmerksomheten omkring norsk spekemat i Sverige, med langsiktig mål om å øke eksporten av spekemat basert på norske råvarer. Kampanjen har omfattet to norske bedrifter. Disse har uttrykt stor tilfredshet med resultatet og ønsker å videreføre arbeidet.

Tradisjonelt har norsk næringsmiddelindustri satset på hjemmemarkedet, mens den har vært noe fremmed for å satse på eksport. Jeg er inneforstått med at tung satsing på utenlandske markeder stiller krav til langsiktighet, trygghet og økonomisk lønnsomhet. Ulike nasjonale ordninger og EØS-avtalen er noen måter å imøtekomme disse behovene på. Næringsmiddelindustrien må se det som en utfordring å utnytte de muligheter som ligger i disse ordningene. Men alle skal være klar over at krav om et åpnere marked utover landets grenser, umiddelbart vil bli møtt med et krav om større adgang også inn på det norske markedet. Og dette er, som dere vet, ikke konfliktfritt.

Matvaretrygghet

Oppmerksomheten rundt spørsmål om mat har økt kraftig de siste årene. Dette har sammenheng med et sterkere engasjement omkring dyrevern og nye produksjonsteknikker, overgripende avtaler for internasjonal handel, ny kunnskap om komplekse helseeffekter knyttet til maten og stigende forskjeller i befolkningens kosthold. Kosten påvirker kanskje mer enn noen annen miljøfaktor det enkelte individs og befolkningens helsetilstand. Noen grupper kan også være mer sårbare enn andre.

Forbrukeren i fokus

Forbrukernes krav vil i tiden fremover sette viktige rammebetingelser for utviklingen i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Jeg har i flere sammenhenger sagt at disse vil bli de viktigste premissleverandørene i årene som kommer. Dette gjelder både hvilke type produkter som etterspørres, samt hvilken kvalitet disse produktene skal ha. Det vil derfor være viktig at myndighetene bidrar gjennom regelverk og med midler, slik at disse kravene kan etterkommes. Det at norske produsenter kan vise til at de produkter som tilbys forbrukeren er av god kvalitet og at maten er trygg å spise, vil kunne bli vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden.

Regelverk

Regjeringen er opptatt av at landbrukspolitikken skal bidra til å kvalitetssikre matproduksjonen som ledd i en nasjonal strategi for ren og trygg mat. I denne sammenheng vil både internasjonalt og nasjonalt regelverk ha betydning. Denne kvalitetssikringen må gjelde i hele kjeden ifra "jord til bord".

I en separatavtale under WTO kalt «avtale om sanitære og plantesanitære forhold» - SPS avtalen - reguleres blant annet forhold av betydning for matvaretrygghet, helse og hygiene. Avtalen skal sikre at tiltak knyttet til helse/hygiene har sin basis i faglige avveininger og ikke benyttes til å begrense eller hindre handel. Krav som stilles skal ta utgangspunkt i internasjonale standarder og retningslinjer. I 1998 vil det i WTO bli foretatt en gjennomgang av SPS-avtalen. Regjeringen vil i denne sammenheng legge vekt på hensynet til forbrukernes behov for matvaretrygghet. Her er det viktig å finne alliansepartnere som er opptatt av å sette minst like høye standardkrav som de som settes fra forbrukernes side og som vi ønsker å ha i fra norske myndigheters side.

Som kjent foreligger det et forslag til en revidert EØS-avtale for veterinær sektor, som blant annet innebærer en tilpasning til EU’s kontrollregelverk og til regler for handel med land utenom EØS området. Denne avtalen vil forandre gjeldende regelverk, spesielt for handel med levende dyr og animalske produkter. Regjeringen har, i tråd med Voksenåserklæringen, vært i kontakt med EU i forhold til å undersøke mulighetene for å foreta enkelte endringer i den avtale som ble forhandlet frem under forrige regjering. Slike endringer er imidlertid blitt avvist fra EU's side. Avtalen har nå vært til vurdering i Kommisjonen og er klar for oversendelse til medlemslandene. På dette tidspunkt er det vanskelig å si når avtalen kan bli iverksatt, men den er forventet å komme til Stortinget i løpet av vårsesjonen. I kjølvannet av denne avtalen vil det ligge mange utfordringer både for næringsliv og myndigheter. I forbindelse med budsjettbehandlingene skjedde det en betydelig styrking av bevilgninger til nødvendige tiltak på området.

Regjeringen legger vekt på å følge arbeidet med de nasjonale tiltakene nøye og vil løpende vurdere tilpassing og utvikling. Ytterligere forsterkninger av tiltakene vil bli vurdert i forbindelse med framleggingen til Stortinget om samtykke til inngåelsen av avtalen for veterinærområdet under vårsesjonen - 98.

Disse vurderingene vil omfatte alle relevante forhold. I denne sammenheng vil behovet for ytterligere stikkprøvekontroll på importerte varer bli vurdert. Videre vil det bli vurdert om det er behov for å styrke og utvide de nasjonale tiltak for dyresykdommer som er under iverksetting, og om det er behov for å utvide de nasjonale tiltak overfor nye sykdommer. Jeg regner med at det vil være bred støtte til slike forsterkninger dersom det er nødvendig for å opprettholde den høye standarden vi har både på matsiden og dyrehelsesiden. For regjeringen er dette ikke i første rekke et landbruksanliggende, men like mye et ansvar vi har overfor norske forbrukere.

Matmeldingen

Stortingsmelding nr. 40 (96-97) om Matkvalitet og forbrukertrygghet («Matmeldingen») beskriver et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta mattryggheten for norske forbrukere. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarekjeden fra jord til bord. Samtlige aktører i kjeden har et medansvar for at produktet som leveres er helsemessig trygt og gjennom dette skape og opprettholde forbrukerens tillit til maten. Målsettingen er et sluttprodukt som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, og som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar prosess og som er merket i tråd med forbrukernes ønsker.

Stortinget har bedt Regjeringen sørge for obligatorisk merking av mat som omsettes i Norge og som inneholder genmodifiserte organismer. Midlertidige retningslinjer for dette ble iverksatt i oktober 1997, og tar utgangspunkt i å synliggjøre for forbrukeren genmodifisering som prosess. Merkebestemmelsene gjelder så godt som alle genmodifiserte næringsmidler.

Den situasjon som har oppstått i Sverige med påvisning av antibiotika-resistente salmonellabakterier i kjøtt fra Frankrike gir grunn til bekymring og viser hvor ømtålig flyten av matvarer er, og det er derfor vesentlig at det nye regelverket sikrer forbrukerne trygg mat, enten den er produsert i eget land eller i utlandet.

Budsjett 98: Styrket tilsyn og kontroll

Stortinget har ved behandling av statsbudsjettet for 1998 sluttet seg til Regjeringens forslag om en økning av budsjettet til Statens Næringsmiddeltilsyn på 38,5 mill. til oppfølgningen av "Matmeldingen". Midlene skal gå til styrket tilsyn og kontroll og til økt kunnskap vedrørende næringsmidler og næringsmiddelproduksjon. Disse midlene omfatter også tjenester som Statens Næringsmiddeltilsyn må kjøpe fra andre etater. Statens Næringsmiddeltilsyn vil stå for en viktig del av det totale tilsynet med matvarer.

Risikokommunikasjonprogrammet "trygg mat"

Økt fokus på trygg mat vil styrke både norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Å opprettholde tillit og troverdighet hos forbrukerne må være en høyt prioritert oppgave for norske matleverandører. Landbruksministeren ønsker i denne sammenheng å understreke de muligheter og utfordringer som ligger i at bransjen selv legger ned innsats når det gjelder ekstra kontrolltiltak utover de kontroller som foretas av myndighetene. Gode interne kontrollrutiner i bransjen vil kunne gi oss solide konkurransefortrinn også i fremtiden. Ikke minst i konkurranse bedriftene imellom kan dette komme til å bli viktige momenter.

Landbruksdepartementet har derfor som et ledd i oppfølgingen av Matmeldingen, startet opp Kommunikasjonsprogrammet "Trygg mat" i samarbeid med Forbrukerrådet og Statens Næringsmiddeltilsyn. Programmet har som siktemål å kartlegge forbrukernes behov for informasjon knyttet til matområdet, og på bakgrunn av dette iverksette tiltak for å dekke forbrukernes behov. Til nå i programmet har en gjennomført både kvalitative og kvantitative undersøkelser av forbrukernes holdning til matspørsmål, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler. For å sette de som arbeider innenfor det offentlige bedre i stand til å løse sine kommunikasjonsoppgaver er det også startet opp et utdanningsopplegg med spesiell vekt på risikokommunikasjon. Videre jobbes det med andre konkrete tiltak som å opprette en internett-tilgjengelig database om mat og matbårne sykdommer, for å kunne imøtekomme forbrukernes informasjonsbehov.

Oppsummering - Matvaretrygghet

Så langt jeg har erfart, er det en klar tverrpolitisk oppfatning om at trygg mat med høy kvalitet må prioriteres. Matvareprodusentene vil ha en nøkkelrolle i arbeidet med å bringe fram god kvalitet på produktene, og mitt inntrykk er absolutt at både råvareprodusentene og næringsmiddelindustrien i den senere tid har økt fokuseringen på trygg mat. Jeg vil i den forbindelse oppfordre til et samspill mellom offentlige instanser, råvareleverandører og næringsmiddelindustri. Gjennom kompetanseoppbygging, kvalitetssikring og kontroll i alle ledd av kjeden vil vi også i fremtiden kunne produsere gode kvalitetsprodukter som forbrukeren ønsker. Næringsmiddelindustrien må bidra aktivt i denne prosessen.

Jeg har nå tatt initiativ til å rydde i ansvarsforhold og lovverk på matområdet. Næringsmiddellovgivningen omfatter 5 hovedlover underlagt 3 departementer. Disse bør samles i èn lov om mattrygghet som omfatter tilsyn og kontroll med hele matvarekjeden "fra jord til bord", og sikre våre forbrukere trygge matvarer av god kvalitet gjennom en sunn produksjon. Det må videre avklares hvilket departement som skal ha det konstitusjonelle ansvaret for en slik lov. Av hensyn til å etablere en helhetlig forvaltning på matområdet haster det med å få avklart disse forholdene.

Avslutning

Norsk landbruk og næringsmiddelindustri står overfor mange store utfordringer i de nærmeste årene. Samlet sett er primærnæringen og industrien i et gjensidig avhengighetsforhold, der de viktigste og vanskeligste utfordringene er knyttet til de kommende WTO-forhandlingene og de pågående forhandlingene med EU. Mitt inntrykk er at Landbruksdepartementet har et godt samarbeid med næringsmiddelindustrien, både industrien selv og arbeidstakerne. Jeg ønsker å videreutvikle og styrke dette samarbeidet framover, ikke minst i kommende forhandlinger med EU og i WTO. Det blir en nasjonal interesse å ivareta det norske landbrukets og næringsmiddelindustriens interesser i disse forhandlingene.

Det er gledelig og økende interesse i befolkningen generelt, og hos forbrukerne spesielt, for de langsiktige spørsmålene knyttet til matkvalitet og mattrygghet. Det er viktig å bygge ut samarbeidet med de mange brede folkelige organisasjoner som har denne interessen, både fra næringens og myndighetenes side. Og vi må stille opp slik at vi har forbrukernes og det brede publikums tillit. Møter vi alle disse utfordringene, kan myndigheter og næring i samarbeid bidra til gunstige løsninger for en viktig del av norsk nærings- og samfunnsliv.

Takk for oppmerksomheten