Politisk rådgiver Brit Skjelbred

Norsk landbruk mot år 2000 - fremdeles rom for småbrukeren?

Innlegg på årsmøtet i Hordaland Bonde- og småbrukarlag 07.02.98

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å komme hit i dag. Erfaringene våre så langt viser at det stilles forventninger til den nye regjeringen og landbrukspolitikken, men også at vi står overfor store utfordringer for å nå de målene vi har satt oss. Det er svært nyttig å komme ut og få impulser og høre erfaringer fra dere som opplever politikken "på kroppen".

Jeg oppfatter at valget av tema avspeiler noe av den usikkerheten mange opplever i møte med landbruksstatistikken de siste årene. Vi har sett nedgang i antall bruk og antall årsverk, men oppgang i antall dekar pr. bruk. Brukene blir altså færre, men større. Skal denne tendensen fortsette, hvor blir det da av småbrukeren?

Regjeringens mål

Egentlig kunne jeg svare raskt og greitt på spørsmålet med å sitere fra regjeringens felleserklæring fra Voksenåsen: En sentrumsregjering ønsker å videreføre et desentralisert småskalajordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ til en mer industribasert næring. Voksenåsen-erklæringen er grunnlaget for regjeringens, og dermed også landbruksministerens, politikk. En videreføring av småskalajordbruket er derfor ett av målene for vårt arbeid.

I forhold til målsettingene skulle det altså være grunn til optimisme, også for småbrukeren. Men samtidig vet vi at vi står overfor store utfordringer i arbeidet med å nå målene. Det er ikke noe mål å skape mest mulig støy omkring landbrukspolitikken, men å finne grep som i neste omgang kan oppnå flertall i Stortinget. Bondevikregjeringen er en mindretallsregjering, og dette krever omtanke i valget av arbeidsform. Det vil ikke være riktig å love noe dramatisk hopp i inntekter eller andre forutsetninger. Vi vet at det kommende jordbruksoppgjøret blir tøft, og det vi håper, er å kunne gå i riktig retning - selv om det blir med små skritt.

Internasjonale rammevilkår

Ulike forhold virker inn på handlingsrommet vårt. Internasjonale avtaler former sentrale rammebetingelser for landbruksnæringen. Det ser ut til at næringen også i tida framover vil måtte leve med betydelig usikkerhet knyttet til slike rammebetingelser.

WTO-avtalen (Verdens Handelsorganisasjon) fører til nye utfordringer for norsk landbruk og norsk landbruksbasert næringsmiddelindustri. I denne avtalen har vi forpliktet oss til å gi de øvrige WTO-medlemmene en viss markedsadgang til Norge. Avtalen legger også restriksjoner på hvor store offentlige eksportsubsidier vi kan betale. Dessuten setter den grenser for støtteordningene vi kan benytte overfor eget jordbruk.

Vi står overfor en ny forhandlingsrunde i WTO, hvor vi vet at sterke interesser vil arbeide for reduksjon både i det generelle tollnivået og i mulighetene for internstøtte og eksportstøtte. For Norge blir det en hovedutfordring å få aksept for at det fortsatt skal være rom for miljø, kulturlandskap og matvaresikkerhet innenfor landbrukspolitikken.

Som kjent er det framforhandlet en revidert EØS-avtale på veterinær sektor. Mange har vært bekymret for at bortfallet av grensekontroll mellom oss og EU-landene vil føre til dårligere kontroll med importerte dyr og produkter. Media har vist oss hvordan disse temaene settes på dagsorden både i de nordiske land, i Storbritannia og i EU ellers. Kravet fra forbrukerhold om å kunne velge produkter ut fra reell kunnskap om innhold og produksjonsprosess øker.

Her mener jeg vi kan snu utfordringene til fordel for norsk landbruk. Avtaleverket er nå slik at vi bare kan stille krav til importerte varer dersom vi kan dokumentere at vi oppfyller dem selv. Gjennom kontrollprogrammer og merkeordninger vil det være mulig å gi norske produkter et kvalitetsstempel som understreker kvaliteten ved norsk mat, med trygghet i hele kjeden fra jord til bord. Jeg vil benytte sjansen til å gi honnør til næringen for den innsatsen som gjøres på dette området.

Nettopp småskalaprofilen bør kunne bli et konkurransefortrinn for norske matvarer både hjemme og ute. Industrilandbruket bærer med seg større risiko både mht. dyrevelferd, dyrehelse, og overføring av smittestoffer i produksjonskjedene. Vi merker da også en større skepsis til varer som produseres på denne måten blant forbrukere i andre land.

Nasjonale rammevilkår - ny stortingsmelding

De landbrukspolitiske hovedlinjene som det styres etter i dag er nedfelt i St. prp. nr. 8, Landbruk i utvikling. Stortingets vedtak til denne proposisjonen står ennå ved lag. Men det har gått mange år siden proposisjonen kom, og forutsetninger har endret seg. Samtidig åpner proposisjonen for flere mulige veivalg. Gjennom en ny stortingsmelding om hovedstrategier i landbruket ønsker vi å oppdatere og ajourføre politikken og analysere de erfaringene en så langt har høstet. I prosessen har vi et sterkt ønske om å lytte til signaler og innspill fra næringen og dens organisasjoner.

Vi ser nye utfordringer både i forhold til forbrukerspørsmål, landbrukets betydning for distriktene og internasjonale forhold. Den nye meldingen vil i tillegg ta opp temaer som oppfølging av matpolitikken, virkemiddelbruken, markedsordninger, økologisk landbruk og andre økonomiske og sosiale forhold innen landbruket. Vi mener det er viktig å få lagt en basis i form av en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at næringen får stabile og langsiktige rammebetingelser å forholde seg til.

Stortingsmeldingen er beregnet å ville foreligge våren 1999. Men det er ikke meningen at landbrukspolitikken skal gå i dvale i mellomtiden! Regjeringen vil føre en aktiv landbrukspolitikk gjennom bl.a. jordbruksforhandlingene og ulike handlingsplaner og andre tiltak. En ny stortingsmelding om skogpolitikken er dessuten under arbeid, og ventes ferdig høsten 1998.

Lover og regelverk

Vi har også rammevilkår i lover og regelverk som får innvirkning på eiendomsstruktur og utviklingen av et aktivt landbruksmiljø i bygdene. Deler av dette lovverket kan være helt avgjørende for om det er mulig å bevare småbruksstrukturen. For tiden reises det mange spørsmål om innholdet og forvaltningen av noen av disse lovene, og vi ønsker å vurdere deler av regelverket ut fra målsettingene regjeringen har satt for landbruket.

Også på næringsmiddelområdet er det aktuelt å se nærmere på lovverket. Her består norsk lovgivning av 5 hovedlover og 15-20 andre lover som berører matsektoren. I tillegg kommer ca. 100 forskrifter. Landbruksministeren har tatt initiativ til en samordning av de viktigste lovene til én lov, og en vurdering av hvor ansvaret for å forvalte loven bør plasseres.

Innsatsområder

Den nye regjeringen har uttrykt klare målsettinger om å bevare bosettingen i distriktene og helst snu flyttestrømmen. I den såkalte "Voksenåsen-erklæringen" ligger det en erkjennelse av den betydningen landbruket har for å opprettholde bosettingen, og for å ivareta en rekke andre viktige oppgaver for samfunnet.

For å sette næringen i stand til dette, må samfunnet også legge til rette for en rekruttering som sikrer et livskraftig landbruk. Her er inntektsutvikling og sosiale forhold viktige faktorer, og målet for regjeringen er at yrkesutøverne i landbruket skal ha vilkår på linje med det øvrige samfunnet. Spesielt gledelig er flertallsmerknaden fra Næringskomitéen i Stortinget til statsbudsjettet for 1998, og debatten som fulgte. Nå er det etablert et flertallsgrunnlag i Stortinget for tiltak mot inntektsgapet som har oppstått mellom bønder og andre grupper i de senere år.

Rekruttering

Regjeringen ser en svært viktig utfordring i å legge forholdene til rette for å sikre generasjonsskifte, og bidra til at landbruksnæringa igjen blir ei attraktiv næring å gå inn i for ungdommen. Som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997 er det, som dere sikkert kjenner til, nedsatt et utvalg som skal vurdere likestilling og rekruttering til landbruket. Utvalget har ennå ikke avsluttet sitt arbeid, men foreløpige data fra en undersøkelse blant 400 gårdsbruk viser at trivselsfaktoren var langt den tyngste grunnen for valget om å ta over gården eller la det være.

Dette er ikke ment som et argument imot å heve inntektsgrunnlaget i landbruket! Men det viser at arbeidet med å sikre rekruttering og stabil bosetting må spille på flere strenger, og at bl.a. sosiale ordninger og et godt fagmiljø er svært viktig. Jeg vil framheve hvor viktig det er med tiltak som tar vare på stedsidentitet og fagtradisjoner, og som kan være med på å styrke stolthet og tilhørighet. Eksempler kan både være lokal innsats i stedsutvikling og estetikk i nærmiljøene, og satsinger på lokale kulturtradisjoner både i bedrifter og i undervisning, som det er flere eksempler på her på Voss.

Heltid eller deltid?

Det er viktig å se landbruket som et ledd i den totale oppbyggingen av næring og miljø i kommunene. Samtidig er det viktig for landbruksnæringen at kommunene arbeider for å øke mangfoldet og utviklingen av lønnsom næringsvirksomhet i bygdene, slik at det skapes et bredere grunnlag for bosetting. Jeg vil oppfordre kommunene og fylkesnivået til et konstruktivt og tverrfaglig samarbeid om virkemiddelbruken.

De landbrukspolitiske virkemidlene er i dag differensiert med store ekstra tillegg for bruk og produksjoner i distriktene og for små enheter. Dette er en prioritering som vi mener fortsatt bør legges til grunn. Distriktstiltakene bør tilpasses slik at inntektsmuligheter og produksjon i distriktene opprettholdes.

NILF's driftsgranskninger for 1996 viser at for første gang utgjør jordbruksdelen bare 50 prosent av nettoinntekten til brukerfamilien. Dette trenger ikke være noe entydig negativt bilde. Det er gode tider i Norge, og i mange områder er det lett å skaffe seg en tilleggsjobb utenom bruket. Mange deltidsbrukere ønsker dessuten å kompensere for inntektstapet i jordbruket. Men vi ser flere eksempler på at bønder som har fullt arbeid utenom bruket, etterhvert når et tretthetspunkt der landbruksdelen i mange tilfeller taper. Denne trenden kan bli negativ for landbruket framover, når vi vet at så mange brukere henter en dominerende del av totalinntekten utenfor bruket.

Samtidig har mange heltidsbrukere ikke anledning til å kompensere for inntektstapet i jordbruket fordi de ikke har ressurser til overs for å hente inn annen inntekt utenfra. Dette kan gjøre disse brukerne mer sårbare for endringer i rammebetingelsene enn hva tilfellet ofte er med deltidsbrukere.

Derfor blir det viktig i dette arbeidet å legge forholdene til rette for dem som ønsker å drive som heltidsbrukere. Vi kan ikke ha en landbrukspolitikk som gjør at heltidsbonden blir den første som må gi opp! Men dette skal ikke skje på bekostning av de særlige behovene i småskalajordbruket. Særlig i kystsonen møter vi utfordringer på dette området, der vi ofte har tradisjon for småskalajordbruk kombinert med fiske og tilleggsnæringer. Her er det viktig å finne frem til en effektiv og hensiktsmessig bruk av det samlede virkemiddelapparatet.

Jeg vil understreke at vi må unngå å skape unødige motsetninger mellom de ulike sidene ved næringen, men heller prøver å få til samarbeid om en god utvikling i det norske landbruket.

Kostnadsreduksjoner

Selv med sterk innsats for å bedre inntektsnivået, er det nødvendig med en fortsatt fokusering på kostnadreduksjoner. I særlig grad for de små brukene kan det her ligge et betydelig potensiale for besparelser gjennom bl.a. maskinsamarbeid. Økt samarbeid er en utfordring for hver enkelt bruker og kan gi både økonomiske og sosiale fordeler. På den andre siden er utfordringen til det sentrale nivået å unngå at virkemiddelreglene slår uheldig ut for samarbeidsløsningene, og dette blir det en oppgave for oss å følge med i.

Samvirket

Regjeringen vil også sikre landbrukssamvirkets mottaksplikt og forsyningsansvar. I mottaks- og foredlingsbedrifter for landbruksvarer har det over lang tid foregått strukturendringer og sentraliseringer, begrunnet i bedriftsøkonomi og markedsforhold. Mange er bekymret for konsekvensene for produsenter og lokalsamfunn av endringene som har skjedd. Landbruksministeren har tatt initiativ til et forskningsprosjekt som skal se nærmere på virkningene av omstruktureringen både for bedrifter, produsenter og samfunn.

Gjennom prosjektet håper vi å få et bedre grunnlag for debatt og beslutninger på dette området. Kanskje vil vi også kunne lære noe om etableringer i "tomrommet" etter en utflyttet og sentralisert bedrift, og hva de kan bety både for lokalsamfunnet og for bedriftsregnskapet til den utflyttede bedriften. Prosjektet er ikke ment som noe angrep mot landbrukssamvirket. Vi håper derimot på et konstruktivt samarbeid i prosessen.

Nisjeprodukter og økologisk landbruk

Regjeringen har på flere måter oppmerksomheten vendt mot utviklingen av lokalsamfunnene som hjørnesteiner i bygdeutviklingen. Vi tror at det ligger store fordeler i å utnytte lokale og regionale fortrinn og produktvarianter, både for å ta i bruk nisjemulighetene og for å dra nytte av nærheten til produsentene. På samme måte er det viktig å arbeide for å øke foredlingsgraden av landbruksprodukter så nær produksjonsstedet som mulig, for å øke verdiskapningen lokalt og for å unngå at råvarene transporteres ut av bygda. Dette gjelder både jord- og skogbruk.

På disse områdene vil jeg oppfordre næringen til nytenking og kreativitet. For å lykkes i framtidas landbruk vil det være nødvendig å være kreativ og dyktig, uavhengig av bruksstørrelse. Vi må også regne med at det er de produsentene som tar utfordringene fra forbrukersiden om kvalitetsprodukter på alvor, som vil være de som har størst mulighet til å lykkes som jordbrukere i framtida.

Her ligger det også et ønske om å gi mulighet for økologisk landbruk, både for brukere som ønsker å drive jorda på en alternativ måte, og for forbrukerne som etterspør - og er villige til å betale noe mer for - økologisk produsert mat. Men dette skal ikke føre til at maten som framstilles i tradisjonelt jordbruk blir stemplet som annenrangs.

Miljø

Landbruksnæringen forvalter store ressurser og har samtidig ansvar for miljøet på mange måter. Skogkultur kan være et bidrag til CO2-bindingen, likeså bruk av trematerialer i stedet for f.eks. stål og betong, og økt bruk av bioenergi. Gjennom skjøtsel av kulturlandskapene bidrar landbruket til å ivareta kulturarven og ta vare på en viktig trivselskomponent for hele samfunnet. Og selvsagt har vi et ansvar for å minimalisere de forurensningene landbruket selv står for.

Miljøhensyn er også med på å forme nye rammebetingelser for landbruket. Vi samarbeider med Miljøverndepartementet om å utforme tiltak for skogkultur og treslagsskifte på en måte som samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Og den delen av næringen som bruker utmarksbeitene, møter utfordringer i bestemmelsene om kjerneområder for rovdyr. Vi må forholde oss til Stortingets vedtak i forbindelse med Rovdyrmeldingen, og det er nødvendig at vi går sammen om å arbeide fram løsninger som kan fungere best mulig for alle parter.

BU-midlene

Bygdeutviklingsmidlene er en nødvendig og nyttig vitamininnsprøytning som utfordrer næringsutøverne til å være utviklere og tenke nytt. Ordningen har vist seg å være et meget konstruktivt spleiselag mellom myndighetene og næringen. Resultater fra den landsomfattende evalueringen av BU-midlene som nettopp er ferdig, tyder på at denne satsingen har hatt god effekt og at satsingen har vært kostnadseffektiv når det gjelder å skape nye arbeidsplasser i distriktene.

Det er beregnet at ordningen har skapt ca. 4000 arbeidsplasser i perioden 1988-95. Tre fjerdedeler av disse er fortsatt i drift. Evalueringen peker på at saksbehandlingen med fordel kan forenkles, og at oppfølging av etablererne bør vektlegges sterkere. Det foreslås også en klarere prioritering av kvinner, ungdom og næringssvake distrikter. Dette må bli en del av vurderingene ved årets jordbruksoppgjør.

BU-ordningen må selvsagt ikke bli noen sovepute i forhold til innsats i det tradisjonelle landbruket, men den er et viktig bidrag og stimulans til nyskaping, og den kan være verdifull både for å gi små bruk flere bein å stå på, og for å lette generasjonsskifte på brukene.

Kommunene

Mange kommuner og brukere opplever at landbruksnæringen og veiledningstjenesten er blitt mindre tydelig etter at landbrukskontorene ble kommunalisert. Landbruksdepartementet arbeider for tiden med å se på om ytterligere delegering og avgjørelsesmyndighet av landbrukssaker til kommunene er mulig og hensiktsmessig. Slik delegering vil kunne motivere kommunene ytterligere til å ta fullt ansvar som landbruksmyndigheter.

Her åpnes det muligheter for et sterkt kommunalt engasjement også for landbruksnæringen i egen kommune. Etter at forvaltningen av boplikten for en tid tilbake ble lagt til kommunene, merker vi - uten at det er foretatt noen konkret evaluering av ordningen - at praksisen er blitt strengere. Dette er et godt eksempel på at lokalt engasjement fungerer når det blir gitt verktøy.

Oppsummering

Til slutt vil jeg oppsummere de viktigste grepene som den politiske ledelsen i Landbruksdepartementet har tatt i løpet av regjeringens første 114 dager:

1. Stortingsmelding om skogpolitikken fullføres.
2. Stortingsmelding om noen hovedstrategier for norsk landbruk er igangsatt.
3. Forskningsprosjektet om sentraliseringen i landbrukssamvirket er igangsatt.
4. Arbeid med en samordnet matlov er igangsatt.
5. Konsesjonsloven er tatt opp til revisjon.
6. Deler av regelverk og virkemiddelbruk tas opp til vurdering.
7. Jordbruksoppgjøret 1998/99 er under forberedelse.
8. Forhandlingene om ny reindriftsavtale er startet.
9. Den løpende saksbehandlingen i departementet fortsetter.

Gir dette grunn til optimisme for småbrukeren? Målet er å bedre mulighetene for den som vil satse. Det må skje innenfor det begrensede handlingsrommet vi har, og derfor må skrittene bli små. Men vi opplever positive signaler fra flere hold, som gir mot til å forsøke. Særlig vil jeg peke på det brede grunnlaget vi nå har for samarbeid i Stortinget, og som er helt nødvendig for å oppnå resultater.

Spørsmålet om hvilke faktorer som er viktige for hvor vi velger å bosette oss og hva slags arbeid vi velger å gå inn i, er sentralt i arbeidet med å forsøke å snu flyttestrømmen og opprettholde småskalajordbruket. Samtidig må dette være en del av verdidebatten. Hvorfor ikke ta lokale initiativ til slik debatt? Hvorfor ikke nedsette en lokal "verdikommisjon" eller sette i gang debatt i lokalsamfunnet gjennom folkemøter, bruk av media osv. Å sette av tid til en temadebatt i kommunestyret kan også være fruktbart. Organisasjonene kan bidra på mange konstruktive måter inn i en slik prosess.

Det er nødvendigheten av å få tilbake optimismen i landbruket. Det gjelder både bevisstheten om at næringen står i en meningsfull og svært viktig sammenheng, og troen på at det nytter å arbeide for en positiv utvikling. Landbruksnæringen har vært gjennom en periode med stor frustrasjon. Regjeringen er opptatt av å få tilbake noe av optimismen og det gode pågangsmotet i næringen. På dette området har vi et felles ansvar, både fra politisk side og fra næringen, i å medvirke til en positiv snuoperasjon.

Lykke til i det videre arbeidet, og takk for oppmerksomheten.