Tale av statssekretær Jan Erik Sundby, Landbruksdepartementet

Norsk landbruks framtid.

Balansen mellom mengdeproduksjon av billige norske matvarer, økologisk produksjon og nisjeproduksjon av spesialiteter.

Foredrag ved Informasjonsmøte i jord- og plantekultur, Hamar 11. februar 1998.

Innledning

Først vil jeg få takke for invitasjonen til dette informasjonsmøtet i jord- og plantekultur her på Hamar. I denne regionen er det svært mange som produserer landbruksvarer som kjøtt, melk og planter. Det er også mange som er sysselsatt i næringsmiddelindustri og annen industri som har sin basis i lokalt produserte jordbruksråvarer. Dette gjør at de landbrukspolitiske rammebetingelsene er svært viktige for regionen. Hamar - landbrukets hovedstad.

(Her finner vi bedrifter som satser på store volum og markedsandeler, men her er det også plass til de som har funnet sin lille nisje.)

Temaet jeg skal snakke om strekker seg fra mengdeproduksjon av billige norske matvarer til økologisk produserte varer og andre matvarer med nisjepreg. Jeg vil hovedsakelig gå gjennom hvilke generelle politiske rammebetingelser disse produksjonene har. Det er i den sammenheng naturlig for meg som statssekretær å gå noe inn på aktuell politikk som jeg ser for meg på litt sikt.

Nisje- og mengdeproduksjon

Norsk produksjon vil i utgangspunktet være rettet mot det norske markedet. Det er lite sannsynlig at norsk produksjon av matvarer vil bli rent eksportbasert. Dette henger blant annet sammen med at vi i Norge har flere mål for jordbruket enn at mat skal produseres billigst mulig. Dette utelukker imidlertid ikke at eksport av enkelte landbruksprodukter kan gi lønnsomhet. Jeg mener at vi har størst sannsynlighet til å lykkes i eksport på de områdene som vi er gode på hjemme. Dette har både sammenheng med kvalitet (spesialitet) og pris. Samtidig har det kommet signaler fra deler av næringsmiddel-industrien om at de gjennom satsing på eksport har gjennomført en generell kompetanseheving. En kompetanseheving som skal ha bidratt til å sikre bedriftenes posisjon i det norske markedet.

Mengdeproduksjon må kunne defineres som det vi i etterkrigstiden kjenner som ønsket om å dekke et kvantitativt behov eller størst mulig grad av selvforsyning. Vi har nå 100 prosent selvforsyning på egg og alle melkeprodukter unntatt ost. Tar vi med produktområder hvor vi har selvforsyningsgrad på 90 prosent eller mer må vi i tillegg inkludere ost, friske poteter og alle kjøttslag med biprodukter. Vi vet samtidig at tilbuds- og etterspørselssiden i disse markedene er av en slik karakter at en marginal overproduksjon fører til et relativt stort prispress.

Definisjonen av nisjeproduksjon er ofte noe uklar. Nisjeproduksjon kan defineres helt snevert til et helt spesifikt avgrenset behov i markedet. Nisjebegrepet kan bli en tvangstrøye. En rekke nisjeprodukter vokser ut av sine nisjer og tas i bruk av nye grupper av forbrukere. På denne måten får vi et voksende produktspekter hvor markedsandelene i prinsippet kan ligge hvor som helst på skalaen.

Tittelen for foredraget er egentlig et spørsmål om norske markedsandeler på det norske bordet. Etter all sannsynlighet vil den norske markedsandelen vil synke med et redusert tollvern. Dersom grensene til våre naboland åpnes helt, vil sannsynligvis den norske produksjonen dekke en relativt liten del av forbruket. Norske produkters konkurranseevne vil som alle andre produkter ha sin basis i forholdet mellom pris og oppfattet kvalitet. Det er derfor et mål å beholde en situasjon med et betydelig vern og godtgjørelse for norske produkter.

Fundamentet for landbrukspolitikken

Stortingsproposisjon nr 8, Landbruk i utvikling, som et flertall i Stortinget i 1993 sluttet seg til, legger rammevilkårene for den politikken som blir ført. Den slår fast at hovedstrategien er å skape et mer robust landbruk som evner å møte nye utfordringer på en offensiv måte.

I St. prp nr 70 om fjorårets jordbruksoppgjør er det med basis i Stortingets vedtak ved behandlingen av St prp nr 8 slått fast at retningslinjene for landbrukspolitikken framover er å:

• Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri.
• Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt.
• Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser.
• Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget ved å utvikle et levedyktig landbruk og legge til rette for utviklingen av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket.

Dette har også Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av de siste års jordbruksoppgjør.

Stortingsmelding nr. 40 (96/97) om Matkvalitet og forbrukertrygghet («Matmeldingen») ble behandlet i Stortinget 18. juni i fjor. I meldingen beskrives et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta matvaretryggheten for norske forbrukere innenfor rammen av internasjonale avtaler. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarekjeden fra jord og fjord til bord. Regjeringen går inn for en matpolitikk som er i samsvar med føre-var-prinsippet.

Budsjett 98: Styrket tilsyn og kontroll

Stortinget har ved behandling av statsbudsjettet for 1998 sluttet seg til Regjeringens forslag om en økning av budsjettet til Statens Næringsmiddeltilsyn på 38,5 mill. til oppfølgningen av

"Matmeldingen". Midlene skal gå til styrket tilsyn og kontroll og til økt kunnskap vedrørende næringsmidler og næringsmiddel-produksjon. Disse midlene omfatter også tjenester som Statens Næringsmiddeltilsyn må kjøpe fra andre etater. Statens Næringsmiddeltilsyn vil stå for en viktig del av det totale tilsynet med matvarer.

Risikokommunikasjonprogrammet "trygg mat"

Økt fokus på trygg mat vil styrke både norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Å opprettholde tillit og troverdighet hos forbrukerne må være en høyt prioritert oppgave for norske matleverandører. Jeg vil i denne sammenheng understreke de muligheter og utfordringer som ligger i at bransjen selv legger ned innsats når det gjelder ekstra kontrolltiltak utover de kontroller som foretas av myndighetene. Gode interne kontrollrutiner i bransjen vil kunne gi oss solide konkurransefortrinn også i fremtiden. Ikke minst i konkurranse bedriftene imellom kan dette komme til å bli viktige momenter.

Landbruksdepartementet har derfor som et ledd i oppfølgingen av Matmeldingen, startet opp

Kommunikasjonsprogrammet "Trygg mat" i samarbeid med Forbrukerrådet og Statens Næringsmiddeltilsyn. Programmet har som siktemål å kartlegge forbrukernes behov for informasjon knyttet til matområdet, og på bakgrunn av dette iverksette tiltak for å dekke forbrukernes behov. Til nå i programmet har en gjennomført både kvalitative og kvantitative undersøkelser av forbrukernes holdning til matspørsmål, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler. For å sette de som arbeider innenfor det offentlige bedre i stand til å løse sine kommunikasjonsoppgaver er det også startet opp et utdanningsopplegg med spesiell vekt på risikokommunikasjon. Videre jobbes det med andre konkrete tiltak som å opprette en internett-tilgjengelig database om mat og matbårne sykdommer, for å kunne imøtekomme forbrukernes informasjonsbehov.

- LOVGIVNING -

WTO-avtalen

WTO-avtalen trådte i kraft 1. januar 1995, og er i dag undertegnet av 132 land. Avtalen gir Norge ulike rettigheter og forpliktelser knyttet til internasjonal handel. Landbrukssektoren er regulert i en egen avtale som omfatter både tollvern, markedsadgang, eksportstøtte og nasjonal støtte til jordbruket.

Avtalen medførte at det tidligere kvantumsbegrensede importvernet ble erstattet med et tollbasert importvern i 1995. Tollsatsene ble fastsatt med bakgrunn i forskjellene mellom norske priser og relevante importpriser i en referanseperiode. Avtalen har en forpliktelse om å redusere de bundne tollsatsene gradvis fram til år 2000, og at reduksjonene i gjennomsnitt skal være 36%, og minst 15% for alle produkter.

WTO-avtalen fastsetter også maksimale grenser for hvor store beløp som kan brukes til eksportsubsidier og hvor store volum som årlig kan eksporteres med slike subsidier. Både beløp og subsidier skal reduseres fram til år 2000. Konkret betyr det at de samlede eksportsubsider skal ned fra 770 millioner kroner til snaut 500 millioner.

Avtalen regulerer også bruk av visse ulike typer nasjonal støtte til jordbruket, og definerer et øvre nivå for hvor stor den produksjonsavhengige støtten og den såkalte skjermingsstøtten kan være. For produksjonsnøytral støtte, miljøstøtte og sosiale ordninger er det ikke tilsvarende begrensninger. Avtalen forplikter også alle land til å legge til rette for en viss import, gjennom at avtalen etablerer visse kvoter med et lavere tollnivå enn det generelle nivået. I Norge gjelder dette kjøtt av storfe, svin, sau, fjørfe, smør, egg og kål. Kvotene skal i år 2000 tilsvare 5% av norsk forbruk, og øker gradvis opp til dette nivået fra utgangspunktet i 1995. Disse kvotene blir i Norge fordelt ved en årlig auksjon.

EØS-avtalen

EØS- avtalen inkluderer ikke landbrukspolitikken, men landbruk er likevel berørt av avtalen på noen områder. Dette gjelder blant annet en avtale om handel med visse bearbeidede landbruksvarer, og bilaterale avtaler som hvert EØS-land har inngått med EU om handel med såkalte basis-landbruksvarer.

EØS-avtalen sier at Norge og EU annethvert år skal gjennomgå situasjonen for handelen med landbruksvarer med sikte på å øke samhandelen. Det blir nå ført forhandlinger med EU i samsvar med denne artikkelen, de såkalte artikkel 19-forhandlingene (etter EØS-avtalens artikkel 19 som inneholder bestemmelsen om utvikling i handelen). Fra norsk side er det gjennom disse forhandlingene tatt sikte på å gi norsk landbruk og næringsmiddelindustri bedre eksportmuligheter til EU. Forhandlingsprosessen vil trolig bli avsluttet i løpet av kort tid. De norske interessene i forhandlingene er nå hovedsakelig knyttet til bedre markedsadgang for uforedlede produkter som planter og grønnsaker, samt foredlede produkter som spekemat og ost.

Her er det viktig for meg å presisere at EØS-avtalens artikkel 19 inneholder en intensjon om å utvikle handelen og på ingen måte en forpliktelse til å redusere importbeskyttelsen for landbruksvarer. Norske myndigheter vil hele tiden måte vurdere hva som totalt sett tjener norske interesser. Med bakgrunn i at dette er gjensidige forhandlinger, legger jeg vekt på at det er lite interessant å forhandle frem eksportkvoter som man har liten mulighet til å utnytte.

Veterinæravtalen

Som kjent foreligger det et forslag til en revidert EØS-avtale for veterinær sektor, som blant annet innebærer en tilpasning til EU’s kontrollregelverk og til regler for handel med land utenom EØS området. Denne avtalen vil forandre gjeldende regelverk, spesielt for handel med levende dyr og animalske produkter. Regjeringen har, i tråd med Voksenåserklæringen, vært i kontakt med EU i forhold til å undersøke mulighetene for å foreta enkelte endringer i den avtale som ble forhandlet frem under forrige regjering. Slike endringer er imidlertid blitt avvist fra EU's side. Avtalen har nå vært til vurdering i Kommisjonen og er klar for oversendelse til medlemslandene. På dette tidspunkt er det vanskelig å si når avtalen kan bli iverksatt, men den er forventet å komme til Stortinget i løpet av vårsesjonen. I kjølvannet av denne avtalen vil det ligge mange utfordringer både for næringsliv og myndigheter.

Det har også vært sonderinger med EU om en avtale om harmonisering av tekniske bestemmelser på plantehelseområdet. EFTA har lagt fram en posisjon til EU på dette området som nå er til vurdering i kommisjonen. Grunnen til at en har tatt initiativ til en avtale på dette området er først og fremst en vurdering knyttet til fordeler for norsk eksport, spesielt av tømmer og skogprodukter.

Andre internasjonale forhold

Bilaterale avtaler

EFTA og Norge har inngått en rekke bilaterale avtaler med land i Sentral og Øst-Europa. Bakgrunnen for dette er at EU har inngått slike avtaler, og at en ønsker at norske aktører skal ha like god adgang til disse markedene som det aktører i EU har. Disse avtalene omfatter bare i begrenser grad landbruk, men Norge har gitt visse tollpreferanser, blant annet for frukt og grønt.

Utviklingslandene

Norge har også ensidig gitt utviklingsland bedre markedsadgang til Norge gjennom reduksjoner i tollsatsene for varer som blir importert fra disse landene. Dette skjer innenfor den såkalte GSP-ordningen som altså er en preferanseordning for u-land. Innenfor denne ordningen har de fattigste landene, de såkalte MUL-landene (de minst utviklede landene), tollfri adgang til Norge for alle varer med unntak av korn- og fôrvarer der det blir gitt 30% preferanse innenfor en bestemt kvote. Andre utviklingsland har tollfri adgang for en rekke produkter, og visse preferanser for de fleste andre landbruksprodukter. Ordningen som ble revidert i 1995, har medført en generell økning i importen fra utviklingslandene, og for visse produkter har importen økt relativt mye.

Dette gjelder blant annet roser der importen i 1997 utgjorde halvparten av omsetningen i Norge. Dere er kanskje kjent med den debatt og fokus som har vært på denne importen i det siste. Ved denne typen import vil det alltid være en balansegang mellom ønsket om å gi utviklingsland mulighet til å komme inn på det norske markedet med de varene de ønsker å selge, og hensynet til markedsmuligheter for norskproduserte produkter. Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang av situasjonen, og det er sålangt ikke tatt noen beslutninger om endringer.

Ny stortingsmelding om landbrukspolitikken

Det er nå fem år siden St.prp. nr. 8 ble behandlet i Stortinget. På disse årene har det skjedd store endringer i rammevilkårene for landbruksnæringen såvel nasjonalt som internasjonalt. Det er behov for en oppdatering av landbrukspolitikken og en oppsummering av hvilke resultater politikken til nå har gitt. Landbruksministeren har derfor tatt initiativet til en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken.

Den nye meldingen vil ta utgangspunkt i de landbrukspolitiske hovedlinjene i St.prp. nr. 8 som det er enighet om i dag, og samtidig gi en oppdatering når det gjelder nye utfordringer både i forhold til forbrukerspørsmål, landbrukets betydning for distriktene og internasjonale forhold.

Forbrukernes krav til landbruket og landbruksproduksjonen vil være noen av de viktigste rammevilkårene i årene fremover. Trygg mat, høy kvalitet og etisk produksjon er sentrale stikkord i denne forbindelse. Vi ønsker derfor innspill og engasjement på dette området i en ny melding.

Videre er det særdeles viktig å få lagt en basis i form av en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at landbruket som næring får stabile og langsiktige rammebetingelser å forholde seg til. Landbruksnæringen har stor betydning for distriktene, - både for den totale verdiskapningen og arbeidsplassene. Økonomiske og sosiale forhold innen landbruket vil derfor stå sentralt i den nye meldingen.

Jeg vil understreke at parallelt med arbeidet med en ny stortingsmelding vil det fortløpende bli gjort tilpasninger og tatt de nødvendige politiske grep for å oppfylle Regjeringens landbrukspolitiske målsettinger. Årets jordbruksoppgjør vil bli den første milepælen i dette arbeidet.

Forbrukeren i fokus

Vi kan se endringer i og utvikling av norsk forbruksmønster. Høy skilsmissestatistikk og eldrebølgen gjør at enpersonshusholdningen øker kraftig. I tillegg spiser gjennomsnittsfamilien færre middager. Dette har resultert i økt behov for lettvint mat. Økt kjøpekraft har økt markedet for høykvalitetsprodukter med nisjepreg. Samtidig har konsentrasjonen i dagligvarehandelen gjort det vanskeligere å tilføre markedet denne type produkter. Konsentrasjonen i dagligvarehandelen har helt klart stimulert til produksjon av homogene produkter i store kvanta, såkalte "bulk-varer". Det store omfanget av homogene produkter kan også ha bidratt til økte muligheter for nisjeprodukter.

Forbrukernes krav vil i tiden fremover sette viktige rammebetingelser for utviklingen i norsk landbruk og næringsmiddelindustri og dagligvarehandelen. Landbruksministeren har ved flere anledninger sagt at disse vil bli de viktigste premissleverandørene i årene som kommer. Dette gjelder både hvilke typer produkter som etterspørres, samt hvilken kvalitet disse produktene skal ha. Det vil derfor være viktig at myndighetene bidrar gjennom regelverk og med midler, slik at disse kravene kan etterkommes. Det at norske produsenter kan vise til at de produkter som tilbys forbrukeren er av god kvalitet og at maten er trygg å spise, vil kunne bli vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden. Det er av stor betydning at primærprodusentene og foredlingsbedriftene også ser dette.

Utvikling av nisjeprodukter

Jeg vil her gå kort inn på noen områder der Landbruksdepartementet har bidratt og vil bidra til utvikling av nisjeproduksjoner.

Konkurransestrategier for norsk mat

Målet med handlingsprogrammet "konkurransestrategier for norsk mat" var å gjennomføre kvalitets-, kostnadseffektiviserende og markedsfremmende tiltak for norsk matproduksjon og omsetning styrke konkurransekraften til norsk mat. På denne måten skulle man styrke konkurransekraften til norsk mat. Utvikling av nisjeproduksjoner var en viktig del av dette programmet.

Norsk gårdsmat-programmet

Hensikten med Norsk gårdsmat-programmet var å imøtekomme forbrukernes ønske om spesialprodukter direkte fra gården. I tillegg var det en sentral målsetning å styrke økonomien på norske gårdsbruk gjennom utvikling av produksjon, foredling, markedsføring og salg.

Landbruksdepartementet har i de siste årene fått mange signaler om at dagens regelverk på dette feltet ikke er tilpasset småskalaproduksjon og gårdssalg av mat. På bakgrunn av dette og i forbindelse med prosjektet Norsk Gårdsmat, har departementet ønsket å

foreta en gjennomgang av det offentlige regelverket på området.

Prosjektet skal foreslå eventuelle endringer i norsk regelverk som ivaretar forbrukernes sikkerhet, men som samtidig ivaretar mulighet for småskalaproduksjon og gårdssalg.

Økologiske produkter

Regjeringen har foreslått å doble bevilgningen til økologisk landbruk fra 25 mill kr til 50 mill kr. Etterspørselen etter økologisk dyrkede matvarer er idag økende. En revidert handlingsplan for økologisk landbruk forventes ferdig før jordbruksoppgjøret i 1998.

Jeg kunne nevnt noe om økologiske produkter. Dette er noe av dagens spekter som viser at produktet også omfatter produksjonsmåte.

Forskning og utvikling

Blant de overordnede langsiktige målene for landbruksforskningen er at den skal bidra til utvikling av nye produkter, næringer og kombinasjoner av næringer innenfor et helhetlig bygde- og distriktsperspektiv.

I Landbruksdepartementets langtidsplan for forskning er det forutsatt en betydelig opptrapping av forskning og utvikling rettet mot utvikling av nye næringer med utgangspunkt i landbrukets arealer, ressurser og kompetanse.

Utviklingen av et bærekraftig næringsliv vil i økende grad være avhengig av evnen til å frembringe og ta i bruk ny kunnskap og det å kunne bruke eksisterende kunnskap på nye områder. Dette betyr at forskningsmiljøene må være orientert mot næringslivets behov og raskt fange opp signaler om nye problemer, utviklingstrekk og trender som krever forskningsinnsats. Videre er det viktig at forsknings- og kompetansemiljøene raskt er i stand til å videreformidle sine resultater og at disse kan utvikles og omsettes til praktisk nytte.

I Stortingsproposisjon nr. 1 (1997-98) for Landbruksdepartementet vil en særlig øke støtten til forskning på mat og helse, økologisk landbruk og strategiske program i 1998. F.eks. vil miljøvennlige driftsformer, produksjonssystemer og arealbruk bli prioritert. Dette området er prioritert i lys av miljøutfordringene og de nye økonomiske rammevilkårene for landbruket. Intensive og ekstensive driftsformer, langsiktig sikring av produksjonsgrunnlaget, sikring av fellesgoder og økologisk landbruk er områder som det vil bli lagt særlig vekt på. Innenfor økologisk landbruksproduksjon er det stort behov for mer sikker og systematisk kunnskap.

Sentralisering i landbruket og landbruksbasert næringsmiddelvirksomhet

Det skjer en sentralisering i primærproduksjonen ved at produksjonen foregår på stadig færre bruk.

Det har også gjennom de senere år foregått en betydelig strukturendring i næringsmiddelindustrien. Bakgrunnen for dette er blant annet en bedriftsøkonomisk tilpasning til de rammevilkår og krav som landbruksnæringen og foredlingsindustrien har vært stilt overfor. Utviklingen mot stadig færre og større anlegg kan også på noe lengre sikt føre til et press på produsenter i de ytterste distriktene, ved at bedriftsøkonomiske kalkyler tilsier at de blir for kostbare. De samfunnsmessige konsekvensene av strukturendringene har vært tydelige når bygdesamfunn, ansatte, lokale eiere og politikere har gått sammen for å kjempe mot nedleggelse av lokale foredlingsanlegg. En bredere samfunnsdebatt om årsaker til og konsekvenser av de endringer som har skjedd har vi i mindre grad hatt. I det totale bildet er det også noe som heter samfunnsøkonomi/samfunnsregnskap.

Landbruksministeren har derfor tatt initiativ til et forskningsprosjekt organisert gjennom Norges Forskningsråd, for å etablere en omforent kunnskapsplattform omkring disse forholdene. Prosjektet er ment som et grunnlag for:

• Politisk debatt og utforming av politikk og virkemidler.
• Drøftinger og beslutninger i samvirkeorganisasjonene og de øvrige næringsmiddelbedriftene.
• Økt engasjement i samfunnsdebatten generelt på dette området.
• En analyse av matvarekjedenes makt.

Det forutsettes at både jordbrukets organisasjoner, foredlingsbedriftene og forvaltningen blir representert i ei referansegruppe for prosjektet, slik at relevansen i prosjektet sikres.

Avslutning

Utfordringene ligger i å produsere trygg mat av en høy kvalitet som forbrukeren har tillit til. På den måten vil norske produsenter dekke etterspørselen etter mat fra den promillen av verdens befolkning som bor i Norge. Tillit kan oppnås gjennom troverdig dokumentasjon av konkurransefortrinn som etisk produksjon og miljøvennlig driftsform. Merket for kvalitet må være mer enn et norsk flagg. Fremtidig produksjon av landbruksvarer må være markedsorientert. Storskalaproduksjon og høykvalitetsprodukter er ikke nødvendigvis motsetninger, men i stedet to produksjonsformer som går hånd i hånd. Slike nisjer kan utvikles ved å støtte deltakelse fra primærnæringen med vekt på markedsorientering. Gjennom å levere et sett av kvaliteter på rett sted til rett tid eller foredling av gårdsmat, kan primærprodusentene finne nye markeder for sine produkter.