Politisk rådgiver Brit Skjelbred

Økologisk landbruk sin plass i det norske landbruket

Foredrag på Norsk Økologisk Landbrukslags landsmøte 28. februar 1998

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit, og for anledningen til å si litt om det økologiske landbruket i forhold til norsk landbruk som helhet. For meg er den viktigste delen av møtet kanskje de innspillene jeg kan få med meg tilbake fra dere som kjenner hverdagen og de konkrete utfordringene best.

Vi har nettopp hørt om omfanget og betydningen av det økologiske landbruket, slik det drives i Norge i dag - og kan ha muligheter for å drives i morgen. I 1986 drev 16 bruk økologisk, mens i 97 er i underkant av 1300 bruk omlagt eller under omlegging. Fra 1996 til 97 hadde vi en økning i antall bruk på 40%. Vi opplever altså en sterk økning relativt sett, men samtidig må vi vel kunne si at utviklingen hittil har vært forholdsvis beskjeden - det økologiske arealet utgjør bare litt over 1% av det totale jordbruksarealet i landet. Likevel er det som skjer, viktig, ikke bare for dem som legger om, men for hele det norske landbruket. Økologisk landbruk er da også ett av regjeringens satsingsområder.

Jeg tar ikke mål av meg til å holde en forelesning om tilskuddsordningene som landbruksdepartementet forvalter, men vil forsøke å peke på noen hovedproblemstillinger og drøftingen av dem.

Innfallsvinkler

Forbrukerne

I Voksenåsen-erklæringen sies det at en vil stimulere til produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og nisjer i markedet, med sikte på å oppfylle forbrukernes ønske om et bredere produktutvalg også med hensyn til økologisk produserte matvarer. Her er det forbrukernes behov og ønsker som er satt i sentrum, og vi erfarer også at det i økende grad er forbrukerne som setter premissene for landbruksvirksomheten generelt. Vi ser en klar økning i etterspørselen etter unike og spesielle produkter. Samtidig har vi fått diskusjoner omkring matbåren smitte, ikke bare i Norge, men også i våre naboland og i de øvrige EU-landene. Dette har gjort at forbrukerne i langt sterkere grad etterspør trygg og sunn mat med høy smaks- og ernæringsmessig kvalitet.

Her har norsk matproduksjon en rekke fordeler som vi bør vite å dra nytte av. Småskalaproduksjon, oversiktlige enheter og gode kontrollrutiner gjør at de merkeordningene som innføres, i virkeligheten kan bli et kvalitetsstempel som gir norske produkter et konkurransefortrinn.

Men dette gjelder ikke bare økologisk produsert mat i Norge. Mat produsert i tradisjonelt norsk landbruk er også pålitelig og av høy kvalitet, både hva angår smak og sunnhet. Det er ikke slik i Norge som f.eks. i Danmark, hvor mistillit til industriproduksjon og smittespredning skaper et kvalitetssprang - i hvert fall i forbrukernes bevissthet - mellom økologisk produsert mat og produkter fra det tradisjonelle landbruket. I Danmark øker etterspørselen etter blant annet økologisk melk kraftig, og denne uken kunne vi lese at det igjen er problemer med å få levert nok melk. Det er naturligvis ikke noe mål å skape slik mistillit i Norge, selv om det også er vårt ønske å øke omsetningen av økologiske varer. Produksjonen og markedsføringen av økologisk mat må ikke skje på bekostning av tilliten til tradisjonelt produsert mat.

Miljø

Jeg tror det er viktigere å fokusere på at forskjellen mellom økologisk og tradisjonelt produsert mat ikke ligger i produktet, men i prosessen. Produsentene av treprodukter opplever i dag at forbrukerne ber om dokumentasjon av måten produktene er fremstilt på, både mens treet sto på rot og i foredlingsprosessen. Den tyske forleggerforeningen og andre tunge kjøpere av trelast og papir krever nå at papirleverandørene må kunne legge frem dokumentasjon på at skogen papiret hentes fra, drives miljømessig forsvarlig. I England har vi tilsvarende krav fra tapetindustrien. Dette skyldes neppe at produktet er bedre i seg selv, men hensynet til forbrukernes ønske om at naturen skal brukes på en forsvarlig måte. Denne tankegangen må etter min mening kunne være et utgangspunkt for markedsføringen av økologiske produkter.

Miljøspørsmål har jo lenge vært på dagsorden, og det har vært stor aktivitet og innsats på området. Men mens vi tidligere fokuserte på reduksjon av forurensing, er oppmerksomheten nå dreid mot forebyggende tiltak. Økologisk landbruk kan ha flere viktige effekter på miljøsiden. Først og fremst er det naturligvis den direkte virkningen på jord og skog på brukene som legger om. Dernest har vi "reparasjons"-effekten av økologisk drift i områder der de fleste driver intensivt tradisjonelt landbruk. Den tredje - og neppe den minst viktige - er rollen økologisk landbruk kan spille som spydspiss for økologiseringen av de tradisjonelle driftsmåtene.

Gjennom tiltak som Handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler, gjødslingsplanlegging, tiltaksplaner m.v. arbeides det for å gjøre landbruket generelt mere miljøvennlig. Kvalitetsheving i produksjonen er en kostnadseffektiv måte å forbedre miljøet på. Tanken med husdyrgjødselforskriften er f.eks. å redusere forurensing gjennom et mest mulig optimal bruk av ressursene. Kvalitetssystemer i landbruket (KSL) er et hjelpemiddel som kan bidra til bevisstgjøring og synliggjøring av kvalitet i prosesser og produkter.

Men i tillegg til disse tiltakene kan utviklingen og forskningen innen det økologiske landbruket gi impulser til ny forståelse og aksept av nye metoder innenfor norsk landbruk totalt sett. Det finnes jo allerede eksempler på at tiltak som har vært avvist som uaktuelle i tradisjonelt landbruk, er kommet til heder og verdighet også der, etter at økologisk landbruk har gått i bresjen og vist at idéen er brukbar.

Trivsel

Regjeringen ser en svært viktig utfordring i å legge forholdene til rette for å sikre generasjonsskifte, og bidra til at landbruksnæringa igjen blir ei attraktiv næring å gå inn i for ungdommen. Som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997 er det, som dere sikkert kjenner til, nedsatt et utvalg som skal vurdere likestilling og rekruttering til landbruket. Utvalget har ennå ikke avsluttet sitt arbeid, men foreløpige data fra en undersøkelse blant 400 gårdsbruk viser at trivselsfaktoren var langt den tyngste grunnen for valget om å ta over gården eller la det være.

Dette er ikke ment som et argument imot å heve inntektsgrunnlaget i landbruket! Det er en målsetting fra Voksenåsen, og den står fast. Og vi er glade over at regjeringen nå ser ut til å ha fotfeste i Stortinget for en satsing på inntektsområdet. Men undersøkelsen viser at arbeidet med å sikre rekruttering og stabil bosetting må spille på flere strenger, og at bl.a. sosiale ordninger og et godt fagmiljø er svært viktig. Jeg vil framheve hvor viktig det er med tiltak som tar vare på stedsidentitet og fagtradisjoner, og som kan være med på å styrke stolthet og tilhørighet.

Kompetanse

Norsk landbruk har fra gammelt av vært preget av kunnskap og kompetanse. Med alle de nye utfordringene vi stilles overfor i dag, blir kravet til en kompetent næring stadig sterkere. Og kompetanse dreier seg ikke bare om teoretisk kunnskap, selv om den også er viktig. Det dreier seg like mye om kjennskap - om forståelse og innsikt i sammenhenger og kretsløp, og om respekt for det livet og de prosessene vi arbeider med. Her mener jeg at det økologiske landbruket har et potensiale som vegviser og inspirator.

På denne bakgrunnen er det etter min mening ingen grunn til å se verken økologisk landbruk eller økologisk dyrkede produkter som en trussel mot tradisjonelt landbruk, men tvert imot som en verdifull medspiller. Økologisk landbruk er dessuten en mer ekstensiv driftsform, og overgang til slik drift på arealer som tidligere har vært drevet på konvensjonell måte, kan lette presset i forhold til overproduksjonstrusselen.

Satsing

Økonomi

Den statlige satsingen på økologisk produksjon har gitt utslag på ulike måter. I tillegg til den mer generelle miljøsatsingen kan jeg nevne: i jordbruksoppgjøret 1997 ble bevilgningen til økologisk landbruk økt fra 25 til 50 mill kr. Areal- og kulturlandskapstillegget kommer i tillegg. Det bevilges midler til forsøksringene og til omsetningsfremmende tiltak. Det er avsatt midler til et landsomfattende veiledningsprosjekt knyttet til økologisk landbruk, med tilbud om gratis førsteråd til 4000 konvensjonelle bønder.

Over statsbudsjettet bevilges det midler til enkelte økologiske organisasjoner, og innsatsen når det gjelder forskning har økt. Landbrukets prissentral skal i løpet av 1998 utarbeide et helhetlig system for markedsovervåkning og kartlegging av økologisk landbruksproduksjon. For å stimulere kornproduksjon er det i 98 igangsatt et regionalt storskalaforsøk i regi av fylkesmannens landbruksavdeling, og det økologiske arealtilskuddet til korn og andre åpenåkervekster er økt fra kr 110 pr daa til kr 150 pr daa.

Handlingsplanen

En svært viktig del av satsingen skjer gjennom arbeidet med Handlingsplanen for videre utvikling av økologisk landbruk, som ble utarbeidet i 1995. Hensikten med den er å målrette og forbedre den statlige innsatsen på området. Handlingsplanen satte følgende mål for utviklingen:

Mest mulig av den økologiske landbruksproduksjonen skal omsettes og selges under økologisk merking. Innen 1998 skal 85% av produksjonen omsettes på denne måten.

Forbrukernes etterspørsel etter økologisk produserte matvarer skal dekkes.

En skal ta ut en merpris som svarer til potensialet nasjonalt og internasjonalt.

I jordbruksoppgjøret 1997 ble det bestemt å rullere handlingsplanen. Det er nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe hvor avtalepartene og representanter fra økomiljøet er med. Dette arbeidet skal være ferdig i midten av mars. Den rullerte handlingsplanen vil være et grunnlag når økologisk landbruk skal behandles i jordbruksforhandlingene.

Landbrukspolitikken

St prp nr 8

Satsingen og bruken av virkemidler har hittil hatt grunnlag i landbrukspolitikken slik den er trukket opp i St.prp. nr. 8, Landbruk i utvikling, og Stortingets behandling av den. Jeg antar at satsingsområdene i denne proposisjonen er godt kjent.

Som kjent har landbruksministeren tatt initiativ til at det skal utarbeides en ny stortingsmelding om hovedstrategier i landbrukspolitikken fremover. Den nye meldingen skal bygge på St.prp. nr. 8, og ta utgangspunkt i de landbrukspoilitiske hovedlinjene som det er enighet om i dag. Vi tar ikke sikte på noen omkamp i Stortinget! Men det er gått mange år siden nr. 8 kom, og mange forutsetninger kan ha endret seg. Dessuten gir St.prp. nr. 8 rom for flere mulige veivalg. Vi finner grunn til å se på erfaringene som er gjort siden den kom, på hvilke resultater landbrukspolitikken til nå har gitt, og på de særlige utfordringene vi står overfor i dag. Dette gjelder f.eks. forholdet til forbrukerspørsmål, internasjonale forhold og regjeringens økte vekt på landbrukets betydning for distriktene.

Den nye meldingen vil bl.a. ta opp temaer som oppfølging av matpolitikken, virkemiddelbruken, markedsordninger, markedsregulering, økologisk landbruk og økonomiske og sosiale forhold innen landbruket. Det vil dessuten bli en grundig gjennomgang av politikkområdet knyttet til økologisk landbruk.

Etter at det ble tatt beslutning om å utarbeide en stortingsmelding, konsentreres arbeidet med rullering av Handlingsplanen for økologisk landbruk om tiltak. Vurderinger av mer prinsipiell karakter, f.eks. målsetting for omfanget av økologisk landbruk, vil bli gjennomført i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen.

Særlige utfordringer

Måloppfylling

I hvor stor grad Handlingsplanens mål for omsetning og dekning av etterspørsel etter økologisk produsert mat er oppfylt, er vanskelig å anslå, fordi registreringen i hovedsak gjøres i forhold til arealer. Med bakgrunn i tall fra Statens kornforretning og Debio og opplysninger fra næringsmiddelindustrien kan vi likevel gi et anslag, som det riktignok hefter usikkerhet ved. Det ser ut til at under halvparten av økologisk produsert melk og sauekjøtt omsettes som økologisk merket, mens storfekjøttet bare når opp i 10-15 %. For storparten av varene er det underdekning i markedet, dvs at primærproduksjonen er mindre enn etterspørselen.

Et tema som allerede har vært mye diskutert, er om målene for økologisk produksjon skal fastsettes i henhold til areal, markedsandel eller andre kriterier. De øvrige nordiske landene har mål knyttet til prosent av det totale landbruksarealet (innen 2000: Sverige 10%, Danmark 7%, Finland ca 5%). I Norge har vi til nå valgt å knytte utviklingsmålet opp til etterspørselen i markedet. Det finner vi også igjen i Voksenåsen-erklæringen, som jeg siterte innledningsvis.

Et slik mål vil lett kunne oppfattes som passivt, der det er krefter utenfor næringen selv som styrer behovet for omlegging. Det er også knyttet sammen med spørsmålet om all økologisk produksjon skal omsettes som økologisk. For blant annet økologisk melk kan dette være vanskelig, så lenge vi ikke har helårlig tapping og omsetning av økologisk melk ved alle meierier. Og det er det et stykke igjen til, med det produksjonsnivået vi ligger på i dag. Det må jo leveres et visst kvantum før et meieri vil starte slik tapping og salg.

Valget av utviklingsmål og hvilke kriterier vi skal måle ut fra, hører naturlig hjemme i drøftingene i den nye stortingsmeldingen.

Foredlingsindustrien og kjedene

Mye tyder på at foredlings- og omsetningsindustrien i større grad har begynt å satse på økologiske produkter. Men mange faktorer kan virke inn på produktenes vei fra produsent til forbruker. Blant annet har foredlingsbedriftene for landbruksvarer gjennomgått tildels store strukturendringer over lang tid, og nærheten mellom produsent, foredlingsbedrift og forbruker har forsvunnet mange steder. For den småskala nisjeproduksjonen som økologisk landbruk bidrar så sterkt til, kan slike forhold ha stor betydning.

Landbruksministeren har, som det sikkert er kjent, satt i gang et forskningsprosjekt om virkningen av strukturendringene i landbrukets foredlingsbedrifter. En av formålene med prosjektet er nettopp å se på hvilke konsekvenser slike strukturendringer har for produsenter og lokalmiljø, og om virkningen for bedriften selv er blitt som forutsatt. Vi har også et ønske om å se på betydningen av den innflytelsen dagligvarekjedene har. Forhåpentligvis vil prosjektet gi et bedre grunnlag for debatt om beslutninger om lokalisering og struktur i forhold til småskalaproduksjonen, og dermed for det økologiske landbruket. Signalene fra prosjektet vil også kunne bli viktige innspill til stortingsmeldingen.

Økologisk kornproduksjon

En annen utfordring er behovet for økning i den økologiske kornproduksjonen. 90% av arealet som er omlagt til økologisk produksjon går til fôrvekster, mens det dyrkes korn på bare 5% av arealet. Allerede i dag må vi importere økologisk korn for å kunne dekke en del av kraftfôrbehovet til kjøtt- og melkeproduksjonen. Skal vi nå opp i en markedsandel på 5% for økologiske produkter innen år 2000, som Handlingsplanen legger opp til, eller dersom vi skulle gå inn for krav om 100% økologisk fôr, vil dette behovet øke sterkt.

Det kan være naturlig å tenke seg som et mål at Norge bør bli selvforsynt i forhold til etterspørselen etter økologisk korn. Dette vil måtte være en del av rammevurderingene i den nye stortingsmeldingen.

Jeg nevnte tidligere storskalaforsøket som er satt i gang for å stimulere kornproduksjonen, og økningen i det økologiske arealtilskuddet til korn og andre åpenåkervekster. Målet med prosjektet er nettopp å kartlegge flaskehalser og potensialet i økologisk kornproduksjon, samtidig som det skal legges vekt på positiv demonstrasjonseffekt.

Lokalisering

Både spørsmålet om kraftfôrproduksjon og leverings- og omsetningsproblematikken henger sammen med den geografiske lokaliseringen av den økologiske produksjonen. Det er et ønske å utvikle økologisk landbruk over hele landet, samtidig som det vil være behov for enkelte sterke produsentfagmiljøer som kan være positive pådrivere innenfor et område. Interesse og engasjement hos brukeren er viktige elementer i utviklingen av et godt økologisk landbruk. Dette kan være en grunn til å unngå for sterk styring av omleggingen til bestemte områder eller til en bestemt struktur.

Samtidig er også gode rammevilkår med hensyn til infrastrukturer, leveringsmuligheter og fagmiljø viktige suksessfaktorer. Kort avstand mellom kornprodusenter og økologiske produsenter som bruker kraftfôr, kan stimulere til økt produksjon av økologisk korn. Det er også ønskelig med en balansert utvikling mellom primærproduksjonen og markedet, og nærhet til foredlings- og omsetningsleddene kan være fordelaktig i den sammenhengen. Slike faktorer kan peke i retning av en mer målrettet tilrettelegging i enkelte områder.

Om en i det hele tatt bør stimulere til en bestemt struktur i utviklingen av det økologiske landbruket, og hvilke prinsipper som eventuelt bør legges til grunn for en slik stimulering, vil også være et tema for vurdering i den nye stortingsmeldingen.

Avslutning

Økologisk landbruk er en driftsform som relativt sett har økt mye de siste årene, og som har stor verdi både i seg selv og i sin signaleffekt. Gjennom ulike tiltak har den nye regjeringen et ønske om å føre en enhetlig politikk som gjelder alle politikkområder. Dette er et viktig tema i forholdet mellom landbruk og miljøvern, som ofte har vært sett på som motstridende hensyn. Kanskje er vi uenige om bruken av virkemidler av og til, men det er viktig for meg å fremheve at Norge har én miljøvernpolitikk som gjelder både for landbruket og for miljøvernet, og én landbrukspolitikk som også gjelder for alle.

I dette bildet står det økologiske landbruket sentralt. Nettopp det kan være et fyrtårn i utviklingen av driftsformer og metoder som kan bidra til en forening av disse to politikkområdene i praksis. Men for at virksomheten skal beholde fyrtårn-funksjonen, må vi være varsomme med å senke kravene til produksjonen slik at forskjellene mellom økologisk og tradisjonell produksjon viskes ut. Med den høye kvaliteten og tilliten konvensjonelle norske landbruksprodukter har, blir kravet til rendyrking av den økologiske produksjonen desto sterkere. Vi må ikke komme i den situasjonen at økologisk mat fra Norge får et mindreverdighetsstempel i forhold til importerte økologiske produkter!

I dette innlegget har jeg forsøkt å se økologisk landbruk i forhold til det norske landbruket som helhet. Jeg har pekt på noen av regjeringens aktivitet i forhold til innsatsområdet, men jeg har også lagt vekt på å peke på særlige utfordringer. Det er verdifullt for oss i en fortsatt nokså fersk politisk ledelse å komme ut og møte den virkeligheten vi arbeider for, og jeg vil sette stor pris på å få signaler med tilbake som kan være til nytte i vårt videre arbeid med å legge til rette for utviklingen og vurdere hvilke tiltak det er mest hensiktsmessig å sette inn.

Takk for oppmerksomheten.