Landbruksminister Kåre Gjønnes

"Østlandsjordbrukets fremtid i norsk landbruk"

Innledning på politisk møte i Rakkestad 13.01.98

Innledning

I invitasjonen til dette møtet står det at noe av formålet er å få tilbake noe av optimismen og det gode pågangsmotet i næringa. Videre er det sagt fra lederen her i Rakkestad Bondelag at en tror at det kanskje ikke skal så mye til før optimismen igjen er tilbake.

Fra min side som landbruksminister har jeg tidligere sagt at vi har et felles ansvar, både fra politisk side og fra næringa i å medvirke til denne positive snuoperasjonen.

Ved å leite frem tall og statistikk for utvikling over et visst antall år er det lett å bli pessimistisk - dersom disse trendene fremskrives er ikke situasjonen for bygdenorge - og distriktskommunene særlig lystelig.

Politikk kan ikke være begrenset til å fremskrive prognoser. Det må finnes noen visjoner om hvilke samfunn vi skal ha. Dette må bety at politikk betyr vilje til å styre, ut fra noen mål. Det betyr også at markedsøkonomien ikke kan være den eneste drivkraften. Den samfunnsøkonomiske biten har lett for å bli for lite synlig i de prioriteringer som blir gjort også i politikken.

I et system der bedriftsøkonomi og markedet bestemmer alt, er det faktisk vanskelig å se for seg at lokalsamfunn og grendemiljø kan overleve.

Det er derimot også utenkelig å se helt bort fra de økonomiske drivkrefter som finnes, det må bli avveining ut fra de politiske mål vi har for samfunnet.

Det er positivt at Bondelaget her i Rakkestad og Østfold tar denne debatten. Det er urovekkende når foreldregenerasjonen fraråder den yngre å starte i landbruket.

Selv tok jeg fatt på bruksutbygging på slutten av 60-tallet. Mange frarådet meg dette. På 70-tallet kom opptrappingsvedtaket i landbruket. Jeg har ikke tenkt å gå inn på en diskusjon omkring opptrappingsvedtaket i seg selv, men poenget mitt er å få fram at det har gått opp og ned i næringa før også.

Befolkningsutvikling

Den lave folketettheten og store avstander i deler av landet gjør at bosettingsmønsteret enkelte steder er svært sårbart. Dersom folketallet går for mye ned i slike områder, kan det være vanskelig å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner både i privat og offentlig sektor. Befolkningsutviklingen i bygdenorge er bekymringsfull. Jo lengre den negative trenden får vedvare jo mer bekymringsfull blir den. De fleste grendesamfunn har en smerteterskel og som vi forstår av statistikken er det grunn til å tro at flere grendesamfunn befinner seg svært nær eller på denne terskelen.

Landbruksnæringen forvalter naturressursene i bygdenorge og er således en stedbunden næring. Bestemmelsene om bo- og driveplikt forsterker den effekten landbruksproduksjon har på bosetting og sysselsetting i utkantområder. Næringen er slik sett unik i distriktspolitisk sammenheng. Regjeringen ser derfor på landbruket som en sentral pillar i den samlede distriktspolitikken. Det er helt på det rene at landbruket fortsatt er bærebjelken i mange grendesamfunn, så også i flere kommuner i Østfold.

Situasjonen i Østfold

Østfold var på 60 og 70 tallet en blomstrende industriregion kjent for alle sine skipsverft. Tidene endret seg og Østfold tapte mange arbeidsplasser innenfor industrien. Stortinget har på denne bakgrunn definert Østfold som en omstillingsregion. Kommunal og Regionaldepartementet og Nærings- og Handelsdepartementet har satt igang «Østfold Industrioffensiv» for å etablere ny og fremtidsrettet industrivirksomhet og «Østfold byoffensiv» som retter seg mot utvikling av byene i fylket, inkludert Askim og Mysen.

Sammen med en generell bedring i arbeidsmarkedet har prosjektene bidratt til å skape ny virksomhet og nye arbeidsplasser i en region som tidligere var preget av høy arbeidsledighet.

Nå er jeg faktisk i den situasjon at jeg føler å kjenne Østfold fylke rimelig godt. Det er mitt «andre fylke». Tradisjonelt er det ikke denne delen av landet en tenker på når det debatteres distriktspolitikk. Dette til tross for at arbeidsledighetstallene var virkelig urovekkende i en periode. Nå er denne situasjon en helt annen for hele landet.

Vi er samtidig i et fylke med voksende byområder, men samtidig finner vi de typiske utkantkommunene dominert av jord- og skogbruk.

I den kommunene vi nå befinner oss i har det i løpet av den siste 10 årsperioden vært en befolkningsnedgang på 1 prosent. I en ny befolkningsframskriving for Østfold fylke, utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå, er forventet befolkningsutvikling i de ulike kommunene i Østfold skissert. Det forventes en befolkningsøkning i samtlige byer så nær som Sarpsborg. I utkantkommuner som Rakkestad, Marker, Rømskog osv. forventes det derimot en nedgang i folketallet. Den regionale sentraliseringa kan altså bli betydelig og situasjonen for utkantkommunene i fylket vil kunne by på store utfordringer i tida framover. Som dere vet kan statistikk virke på to måter, oppgitthet - eller som pådriver for å vise at statistikken tok feil. Jeg håper at noe av ståpåhumøret preger også denne kommunen.

Sentralisering i landbruket og landbruksbasert næringsmiddelvirksomhet

Det foregår en sentralisering i primærproduksjonen ved at produksjonen foregår på stadig færre bruk. Dette viser seg også i Østfold, antall svineprodusenter har gått betydelig ned samtidig som produksjonen har gått betydelig opp.

Det har gjennom de senere år foregått en betydelig strukturendring i næringsmiddelindustrien. Bakgrunnen for dette er blant annet en bedriftsøkonomisk tilpasning til de rammevilkår og krav som landbruksnæringen og foredlingsindustrien har vært stilt overfor. Utviklingen mot stadig færre og større anlegg kan også på noe lengre sikt føre til et press på produsenter i de ytterste distriktene, ved at bedriftsøkonomiske kalkyler tilsier at de blir for kostbare. De samfunnsmessige konsekvensene av strukturendringene har vært tydelige når bygdesamfunn, ansatte, lokale eiere og politikere har gått sammen for å kjempe mot nedleggelse av lokale foredlingsanlegg. En bredere samfunnsdebatt om årsaker til og konsekvenser av de endringer som har skjedd har vi i mindre grad hatt.

Jeg har derfor tatt initiativ til et forskningsprosjekt organisert gjennom Norges Forskningsråd, for å etablere en omforent kunnskapsplattform omkring disse forholdene. Prosjektet er ment som et grunnlag for:

• politisk debatt og utforming av politikk og virkemidler
• drøftinger og beslutninger i samvirkeorganisasjonene og de øvrige næringsmiddelbedriftene
• økt engasjement i samfunnsdebatten generelt på dette området
• en analyse av matvarekjedenes makt

Det forutsettes at både jordbrukets organisasjoner, foredlingsbedriftene og forvaltningen blir representert i ei referansegruppe for prosjektet, slik at relevansen i prosjektet sikres.

Landbruket i Østfold

Tallene i «resultatkontrollen for gjennomføring av landbrukspolitikken», som Budsjettnemnda for Jordbruket utarbeider, sier noe om landbruksproduksjonen i de ulike regioner. Jeg synes det er på sin plass å si litt om hva som preger Østfoldjordbruket:

Østfold og Akershus er de fylkene som relativt sett har flest bruk i den høyeste arealklassen, det vil si bruk over 200 daa. Østfold er det fylket i landet hvor det produseres mest korn. Antall dekar som nyttes til kornproduksjon er noe redusert på bekostning av en økning i grovfôrarealet. Produksjon av storfekjøtt og økningen i antall ammekyr er trolig forklaringen til denne tendensen. Nedgangen i kornprisen de senere år kan være en annen medvirkende årsak til dette.

Fylket har relativt liten produksjon av melk og storfekjøtt i forhold til resten av landet. Østfold ligger imidlertid på topp med hensyn til produksjon av fjørfekjøtt. Produksjonen av fjørfekjøtt i Østfold er fordoblet i løpet av de siste 10 år. Nest etter Rogaland er Østfold også det fylket som produserer mest egg. Statistikken viser videre at det produseres betydelig mengder svinekjøtt.

Til tross for at det i Østfold er flere utkantkommuner med relativt stor avhengighet av landbruksnæringen, er det i store deler av fylket mange alternative arbeidsplasser for de som arbeider i jordbruket. Dette gjør utøverne i næringen mindre sårbare overfor endringer i rammevilkåra. Den store andelen av kornprodusenter tilsier også at brukerne har relativt gode muligheter til å skaffe seg annet arbeid ved siden av bruket. Kombinasjonen korn og annet arbeid blir da lett et valg utfra en ren privatøkonomisk analyse.

Jeg vil i denne sammenheng vise til en pressemelding fra Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF) som kom før jul. Driftsgranskningene, som består av regnskapsundersøkelser fra omlag 1000 bruk, viser at for første gang utgjør jordbruksdelen bare 50 prosent av nettoinntekten til brukerfamilien. Utvalget består av bruk som henter en betydelig del av familiens inntekt fra jord og skogbruk.

Jordbrukere i sentrale områder vil ha større mulighet til å velge hvordan de vil tilpasse seg til endrede rammevilkår i jordbruket. Oppgangstider og lav arbeidsledighet kan være med å trekke arbeidskraft ut av landbruket i slike områder. Slik sett kan vi på en måte si at gode tider gjør det vanskelig for jordbruket å nå opp som ei attraktiv næring i konkurranse med andre næringer og sektorer.

I mer perifere strøk vil man i større grad kunne oppleve nedleggelse av bruk og fraflytting som respons på endringer i rammevilkårene i jordbruket. Slike områder har ikke tilsvarende tilgang på alternative arbeidsplasser, i tillegg til at jordbruksdriften ofte er basert på arbeidsintensiv husdyrproduksjon.

På denne bakgrunn ønsker Regjeringen å styrke betingelsene for heltidsbonden. Dette må ses i sammenheng med et ønske om å styrke distriktsjordbruket og bosettingen i mer perifere strøk der vi i dag har en negativ utvikling i folketallet.

Regjeringen ønsker på bakgrunn av dette ikke å stimulere til at deler av husdyrproduksjonen flyttes til sentrale strøk. Regjeringen mener at både hensynet til en best mulig utnyttelse av landets naturressurser og hensynet til sysselsetting og bosetting i distriktene tilsier at kanaliseringspolitikken ligger fast. Utfordringen består nok mer i å kunne beholde den andelen av denne type produksjon som allerede finnes. At denne produksjonen trues trenger ikke alltid å være begrunnet utfra økonomi mellom produksjonene. Men like mye i personlige ønsker om andre kombinasjonsløsninger.

Forbrukerorientering

Min prognose er at det er forbrukerne som i tiden fremover kommer til å sette de viktigste rammevilkåra for norsk landbruk. Dette gjelder både hvilke type jordbruksvarer som vil bli etterspurt og til hvilken kvalitet. Landbrukspolitikken framover må ta utgangspunkt i at det er et marked i Norge som etterspør kvalitetsprodukter. Det er denne etterspørselen produksjonen må rettes inn mot. Som et tillegg til hjemmemarkedet skal vi fortsatt arbeide med våre eksportstrategier for å videreføre satsing på eksport av spesielle kvaliteter. De produsentene som tar disse utfordringene på alvor, vil være de som har størst mulighet til å lykkes som jordbrukere i framtida.

Med sine gode naturgitte betingelser og korte avstand til folkerike markeder bør Østfoldbonden også i framtida ha gode muligheter til å tilpasse seg til endringer i rammevilkåra. Det vil imidlertid kreve en fortsatt fokusering på kostnadsreduksjoner. Stort omfang av kornproduksjon og gode klimatiske betingelser sammenlignet med de fleste andre områder av landet, tilsier at det ligger et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser gjennom maskinsamarbeid i fylket. Økt samarbeid er en utfordring for hver enkelt bonde og kan gi mye rent sosialt.

Regjeringas mål for inntetksutviklingen og dagens politiske situasjon

Inntektsutvikling og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringa som kan sikre et livskraftig landbruk. Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Det er klart at det som er sagt i den såkalte «Voksenåsenerklæringen» og gjentatt i Stortinget forplikter den sittende Regjering.

Næringa kan ikke regne med at inntektsoppgjørene heretter skal gå rett opp. Vi har ikke noe vesentlig annerledes sammensetning av Stortinget nå enn før og alle løsninger statsråden søker å bære fram må ha en realistisk mulighet for å bære igjennom i Stortinget. Den nye Regjeringen ønsker imidlertid å snu en trend der næringa har tapt terreng. Dette kan oppnås gjennom en politikk der en i små skritt går, etter denne Regjeringens syn, i en mer riktig retning.

Jeg er i denne sammenheng glad for at et bredt flertall i Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Regjerings forslag til statsbudsjettet for 1998, samlet seg om de mål og forpliktende retningslinjer for landbrukspolitikken som Regjeringen har satt seg. Jeg finner det spesielt gledelig at flertallet i Næringskomiteen ikke hadde innvendinger mot at inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Regjeringen har med dette klart å legge til rette for en politisk plattform der en skritt for skritt kan bidra til å bedre inntektsutviklingen til ei samfunnsgruppe som i den senere tida har sakket akterut. Jeg vil ikke her foregripe jordbruksforhandlingene, jeg regner med at det blir tøffe forhandlinger også i år. Alle grupper i samfunnet, også bøndene vil tape dersom den økonomiske temperaturen blir for høy.

Rekruttering og likestilling

Den utviklingen vi har sett med en nedgang både i antall bruk og antall årsverk i jordbruket de senere årene er bekymringsfull. Næringa har vært igjennom en periode med stor frustrasjon. Fortsatt er sentrale rammebetingelser i endring. Det ser ut til at næringa også i tida framover vil måtte leve med betydelig usikkerhet knyttet til sentrale rammebetingelser. Stikkord her er neste forhandlingsrunde i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), tidligere GATT, og utviklingen i regler knyttet til plante- og dyrehelse.

Det er meget viktig å klare å sikre generasjonsskifte, både for næringa og for distriktsnorge. Dette er da også en utfordring for sentrale myndigheter som har ansvar for rammevilkårene. Men husk det har gått opp og ned med lønnsomheten i norsk landbruk også tidligere.

I denne sammenheng er det naturlig å nevne at det, som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997, er nedsatt et bredt partssammensatt utvalg som skal vurdere rekruttering til- og likestilling i landbruket. Fra landbruksministerens side vil nettopp rekruttering og likestilling bli gitt høy prioritet framover, også i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Internasjonale rammebetingelser

WTO-avtalen - nye forhandlinger

De viktigste rammevilkåra for Norge med hensyn til handel med landbruksvarer ligger i WTO-avtalen. Som følge av WTO-avtalen ble det norske importvernet for jordbruksvarer, som kjent, lagt om til et tollbasert importvern fra 1. januar 1995. Avtalen forpliktet oss til å redusere tollsatsene med i gjennomsnitt 36 prosent innen år 2000. Stortinget vedtok imidlertid å gjennomføre disse reduksjonsforpliktelsene allerede fra 1. juli 1995. I tillegg påtok vi oss begrensninger og reduksjonsforpliktelser når det gjelder bruk av nasjonal støtte og eksportstøtte.

Neste forhandlingsrunde vil starte i 1999. På landbruksområdet kan vi forvente diskusjoner knyttet til både reduksjoner i tollsatser, eksportstøtte og nasjonal støtte. Regjeringen vil arbeide for å utvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad ivaretar hensynet til miljø og matvaresikkerhet i form av matvarekvalitet og behovet for en innenlands matvareberedskap. Regjeringen vil videre legge stor vekt på at det fortsatt må være mulig å ha økonomiske virkemidler rettet inn mot de samfunnsgoder som landbruket produserer. Det er et mål å finne løsninger som gjør det mulig å videreføre det tradisjonelle småskalajordbruket som vi har i dette landet.

EØS-avtalen

I henhold til artikkel 19 i EØS-avtalen skal Norge og EU annenhvert år gjennomgå vilkårene for handel med landbruksvarer med sikte på å utvikle denne handelen. Det ble fra norsk side tatt initiativ til forhandlinger med bakgrunn i artikkel 19 allerede i 1995. Vi er nå inne i en forhandlingsprosess som trolig vil bli avsluttet i løpet av kort tid. De norske interessene i forhandlingene er nå hovedsakelig knyttet til bedre markedsadgang for uforedlede produkter som planter og grønnsaker, samt foredlede produkter som spekemat og ost.

Det er i den forbindelse viktig for meg å presisere at EØS-avtalens artikkel 19 inneholder en intensjon om å utvikle handelen og på ingen måte en forpliktelse til å redusere importbeskyttelsen for landbruksvarer. Norske myndigheter vil hele tiden måtte vurdere hva som totalt sett tjener norske interesser. Med bakgrunn i at dette er gjensidige forhandlinger, legger jeg stor vekt på at det er lite interessant å forhandle frem eksportkvoter som man har liten mulighet til å utnytte.

Generelt

Regjeringen vil løpende vurdere spørsmål omkring tilpasninger i importvernet for landbruksvarer, både generelt og overfor blant annet EU og utviklingsland. Denne vurderingen vil inneholde elementer av landbrukspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk. Jeg er opptatt av at det videre arbeidet skal bli basert på en samlet vurdering av norske interesser, hvor det blant annet blir foretatt en vurdering i forhold til de kommende forhandlingene i WTO som starter i 1999.

Jeg vil presisere at importvernet fortsatt skal beskytte norsk produksjon og at det er en klar forutsetning at jordbruksavtalens priser ikke skal undergraves. Videre vil det, slik det fremgår av St.prp. nr. 72 om Jordbruksoppgjøret i 1996, være viktig at tollsatsene for bearbeidede landbruksvarer fastsettes i samsvar med tollsatsene for råvarene. Regjeringen vil komme tilbake med en samlet vurdering om importvernet i Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør.

Det er også viktig at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer legges vekt på det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer vil helt klart øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger dette kan gi for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Matvaretrygghet

EØS- avtalen på veterinær sektor

Som kjent foreligger det et forslag til en revidert EØS-avtale for veterinær sektor, som blant annet innebærer en tilpasning til EU’s kontrollregelverk og til regler for handel med land utenom EØS området. Regjeringen har vært i kontakt med EU i forhold til å undersøke mulighetene for å foreta enkelte endringer i den avtale som ble forhandlet frem under forrige regjering. Slike endringer er imidlertid avvist fra EU. Avtalen har nå vært til vurdering i Kommisjonen og er klar for oversendelse til medlemslandene. I kjølvannet av denne avtalen vil det ligge mange utfordringer både for næringsliv og myndigheter.

Den situasjon som har oppstått i Sverige med påvisning av antibiotika-resistente salmonellabakterier i kjøtt fra Frankrike gir grunn til bekymring og viser hvor ømtålig flyten av matvarer er, og det er derfor vesentlig at det nye regelverket sikrer forbrukerne trygg mat, enten den er produsert i eget land eller i utlandet.

Stortingsmeldinga om matkvalitet

Stortingsmelding nr. 40 (96-97) om Matkvalitet og forbrukertrygghet («Matmeldingen») beskriver et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta mattryggheten for norske forbrukere. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarekjeden fra jord til bord. Samtlige aktører i kjeden har et medansvar for at produktet som leveres er helsemessig trygt og gjennom dette skape og opprettholde forbrukerens tillit til maten. Målsettingen er et sluttprodukt som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, og som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar prosess og er merket i tråd med forbrukernes ønsker.

Landbruksdepartementet har som et ledd i oppfølgingen av Stortingsmeldingen startet opp Kommunikasjonsprogrammet "Trygg mat" i samarbeid med Forbrukerrådet og Statens Næringsmiddeltilsyn. Programmet har som siktemål å kartlegge forbrukernes behov for informasjon knyttet til matområdet, og på bakgrunn av dette iverksette tiltak for å dekke forbrukernes behov. Til nå i programmet har en gjennomført både kvalitative og kvantitative undersøkelser av forbrukernes holdning til matspørsmål, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler.

Merking av genmodifiserte matvarer

Stortinget har bedt Regjeringen sørge for obligatorisk merking av mat som inneholder genmodifiserte organismer som omsettes i Norge. Midlertidige retningslinjer for dette ble iverksatt i oktober 1997, og tar utgangspunkt i å synliggjøre for forbrukeren genmodifisering som prosess. Merkebestemmelsene gjelder så godt som alle genmodifiserte næringsmidler.

Kvalitetssystemer i landbruket (KSL)

Utviklingen av konkurransestrategier for norsk mat har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk mat på de nasjonal og internasjonale markedene. En av intensjonene med konkurransestrategiene er å få etablert kvalitetssystemer som omfatter hele verdikjeden fra jord til bord. Kvalitetssystemer i landbruket (KSL) skal medvirke til en stabil og høy råvarekvalitet for direkte konsum og for foredlingsindustrien, og sikre at råvarene er produserte på en miljøvennlig og etisk god måte. Systemet skal medvirke til at bonden får bedre oversikt over virksomheten gjennom mer systematisk planlegging og organisering.

Jeg vil i denne sammenheng benytte sjansen til å gi honnør til næringa for den innsatsen som gjøres på dette området. Jeg er av den oppfatning at det arbeid som nå gjøres ikke minst må ses på som en investering som vil gi avkastning på ulike områder i framtida, sett i lys av en stadig mer åpen handel med matvarer.

Miljøutfordringer for østlandsjordbruket

De viktigste tiltakene for å redusere erosjon og avrenning av næringssalter fra jordbruket har vært endret jordarbeiding, tetting av punktkilder (gjødselkjellere og siloer), utbedring av hydrotekniske anlegg, krav til spredning av husdyrgjødsel i vekstsesongen og bedre tilpassing av gjødslingen til plantenes behov ved gjødslingsplanlegging.

Tekniske miljøtiltak - punktutslipp

Stor innsats med hensyn til å gjennomføre tekniske miljøtiltak har medført at forurensning fra punktutslipp ikke lenger er et stort problem på Østlandet. Erosjon og avrenning fra dyrka mark er i dag det største problemet i kornområdene.

Redusert jordarbeiding

Østfold og Akershus har vært foregangsfylker i arbeidet med redusert jordarbeiding. Både enkeltbønder, organisasjoner, rådgivningstjenesten og landbruksetaten fortjener ros for det arbeid som er gjort og for den omstillingsvilje som er vist med hensyn til jordarbeidingspraksis.

Gjødslingsplanlegging

Forskrift for gjødslingsplanlegging trådte i kraft 01.01.98, og gjelder for alle landbrukseiendommer som er berettiget produksjonstillegg. Gjødslingsplanlegging har som formål å gi grunnlag for kvalitetsmessig god avling, begrense avrenning til vassdrag og tap til luft av næringsstoffer fra jordbruksarealer. Den skal også sikre en ressursmessig riktig utnytting av næringsstoffer i jordsmonnet og fra mineralgjødsel, husdyrgjødsel, slam, og annen organisk og uorganisk gjødsel. Gjødslingsplanen vil dermed være en ressursplan og et hjelpemiddel for brukeren.

I søknad om produksjonstillegg for 1997 blir det oppgitt at 60 prosent av alle jordbrukseiendommer i landet har gjødslingsplan, mens 70 prosent av det totale arealet har gjødslingsplan. Hvis vi på det samme tidspunktet ser på østlandsregionen separat, har 54 prosent av brukene og 63 prosent av arealet gjødslingsplan. Dekningen av gjødslingsplaner er lavere på Østlandet enn landsgjennomsnittet. Differansen er ikke stor, men skaper ekstra utfordringer i det videre gjødslingsplanarbeidet i denne regionen.

Plantevern

Kun 1 prosent av prøvene fra norskproduserte næringsmidler overskrider de fastsatte grenseverdiene.

I regi av miljøovervåkingsprogrammet er det imidlertid også i 1997 gjenfunnet en rekke plantevernmidler i bekker i større elver, grunnvann og drikkevann. Enkelte stoffer er funnet i konsentrasjoner som har miljøskadelige effekter. Det er også funnet rester som overstiger grenseverdiene for plantevernmiddelrester i drikkevann i 3 av de 4 grunnvannsbrønnene i Østfold hvor det er tatt ut prøver. Prøvene er tatt i brønner på gårdsbruk i Rygge, Råde og Onsøy.

Kvalitet er et av de viktigste konkurranseelement for norsk landbruk. En minimal og minst mulig risikofylt bruk av plantevernmidler er et viktig kvalitetstiltak i norsk matproduksjon. Det er i næringens egen interesse å utvikle og gjennomføre hensiktsmessige planteverntiltak

Landbruks- og miljøvernmyndighetene arbeider nå med å utforme en ny handlingsplan for å redusere risikoen ved bruk av plantevernmidlene. Planen vil være ferdig i løpet av våren 1998, og vil omfatte en rekke tiltak for å redusere risikoen for helse- og miljøskader i forhold til dagens nivå.

Gjennomføring av områdetiltak - en ny strategi i miljøarbeidet

Det er fortsatt behov for å stimulere til mer miljøvennlige jordarbeidingsmetoder, både for å redusere erosjon og forurensning av norske vassdrag samt tilførsler av næringsstoffer til Nordsjøen.

Bruk av fangvekster og grasdekte vannveier kan med fordel økes mer, da dette er svært effektive tiltak mot erosjon og avrenning.

På sikt er det et mål og tilpasse kravene til miljøvennlig jordarbeiding slik at miljøeffektene av jordarbeiding, plantevern og andre dyrkingstiltak samlet sett blir optimale med hensyn til avrenning og erosjon. Det er derfor iverksatt utprøving av tilskudd til lett høstharving i Østfold og Akershus. Optimal miljøeffekt innebærer at en ikke ensidig fokuserer på for eksempel redusert erosjon, men har som mål en best mulig miljøeffekt samlet sett. Dette inkluderer også hensyn til bruk av kjemiske plantevernmidler med videre. Kravet til kostnadseffektivitet forutsetter dessuten at også bondens økonomi vurderes i denne sammenheng.

Kulturlandskapsarbeidet

Bonden er viktigste enkeltaktør i kulturlandskapsarbeidet. Utviklingen av landskapet er resultat av en rekke små og store enkeltbeslutninger bonden tar.

Landbruksdepartementet har satset på å påvirke bonden til selv å velge god forvaltning av kulturlandskapet . Det har skjedd gjennom ulike virkemidler som setter rammer for bondens tilpasninger og lar bondens valg få konsekvenser for ham/henne. Forsåvidt er dette tradisjonell tenkning i norsk landbrukspolitikk. Konkret kommer dette for eksempel til uttrykk ved at overføringene til bonden påvirkes av kulturlandskapsinnsatsen. Det gis økt tilskudd hvis bonden påtar seg forvaltningsoppgaver utover det normale, - på den annen side reduseres tilskudd hvis bonden bryter kulturlandskapsvilkår som er satt.

Jeg har tidligere i dag vært inne på neste runde i WTO-forhandlingene som starter allerede neste år. Jeg vil spesielt bemerke at den norske bondens produksjon av kulturlandskap og andre goder som samfunnet verdsetter, vil kunne være et av de sterkeste kortene vi får i framtida når det gjelder betaling til næringsutøverne over statsbudsjettet. Landbruket bør derfor viderføre og om mulig forsterke den innsatsen som gjøres på området. Jeg vil i denne sammenheng understreke at det er viktig for myndighetene i tida som kommer å fortsatt spille på lag med bøndenes organisasjoner i kulturlandskapsarbeidet. Vi må utnytte den kompetanse og erfaring landbruket besitter i arbeidet med å utforme egnede virkemidler.

Dette gjelder ikke minst for landbruket i Østfold. Blant annet har indre deler av Østfold et meget variert og velpleid kulturlandskap, som burde kommet befolkningen til gode i enda større grad enn det gjør i dag. Det er en utfordring for landbruket i denne regionen å få til en bærekraftig utnytting av denne ressursen til gode for samfunnet og spesielt regionen selv.

Bygdeutvikling

Et fungerende arbeidsmarked innen dagpendlingsavstand kan nok, som jeg har vært inne på tidligere, bidra til at gardbrukere i østfold finner arbeid utenfor gården som et bedre alternativ enn å drive utviklling av tilleggsnæringer på egen gård.

Likevel har en i Østfold vist en omfattende og profesjonell innsats for å utnytte nisjer og etablere ny næringsvirksomhet i eller i tilknytning til landbruk. Jeg vil spesielt nevne den profesjonelle satsinga på sopp, der ikke minst landbruksavdelingen i fylket har gjort en god jobb. Det er også viktig at kommunen setter landbrukets dagsorden på sitt sakskart og følger opp det viktige arbeidet som gjøres på dette området.

Komparative fortrinn

I Østfold finner en både store og små bedifter innen landbruksbasert næringsmiddelindustri. I den sammenheng er det viktig at det i Østfold også satses på videreforedling av produkter fra gården. Bøndene har et stort nærmarked i eget fylke, samtidig som det er korte avstander til Oslo med omegnskommuner. Med slike nærmarkedsmuligheter burde det ligge godt til rette for utvikling av denne type tilleggsnæringer. Fylkets geografiske plassering tilsier videre muligheter for eksport av jord-og skogbruksprodukter. Landbruksavdelingen i Østfold arbeider aktivt og målrettet for å videreforedle produkter med tanke på eksport.

Østfold er ikke regnet blant de "tunge " reiselivsfylkene. Likevel er Østfold et fylke med store muligheter for et variert tilbud til turistene med aktiviteter både ved kysten, i byene, og i landddistriktene.

Det er flere gårder i Østfold som har satset profesjonelt innen kurs- og konferansemarkedet eller som besøksgårder. Regionen har fortrinn også i slik sammenheng på grunn av den korte avstand til befolkningsrike områder. Dal gård og Bakkergården i Trøgstad er eksmepler på bedrifter som opererer profesjonelt og vektlegger kvalitet i sin produktutvikling. Kurs- og konferansemarkedet er et marked i vekst for bygdeturismetilbydere. Disse tilbyderne kan få fram et annerledes tilbud enn de tradisjonelle hotellseminarene, eller de kan yte sine tjenester i kombinasjon med overnatting på hotell.

Nytt geografisk virkeområde - opprioritering av grensekommunene

I 1997 vedtok Stortinget et nytt geografisk virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene. Grensekommunene Marker, Aremark og Rømskog har tidligere hatt tilgang på kommunalt næringsfond. Kommunene er i det nye virkeområde oppgradert til såkalte «C område» det vil si også med tilgang til bedriftsrettet støtte fra Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond. Dette innebærer inntil 15 prosent investeringstilskudd generelt og inntil 25 prosent investeringstilskudd for små og mellomstore bedrifter (SMB).

Avslutning

Til slutt vil jeg vise til at det nå ser ut til å være en politisk plattform for et bedre jordbruksoppgjør for den norske bonden. Det er imidlertid grunn til å minne om de tunge internasjonale forhandlingsprosesser vi står overfor og som vil få stor betydning for den nasjonale handlefriheten i tida som kommer. Regjeringen ønsker en særlig styrking av betingelsene for heltidsbonden og nyetablereren. Landbrukets betydning for utviklingen i distriktene vil bli vektlagt i landbrukspolitikken som en viktig del av Regjeringens satsing på distriktene.

Det er grunn til å tro at Østfoldjordbruket med sine naturgitte betingelser og strategiske geografiske plassering i forhold til befolkningsrike nærmarkeder, har viktige komparative fortrinn å bygge på i tida som kommer. Det blir imidlertid viktig å fortsette kostnadsjakten og tenke utradisjonelt.

Lykke til og takk for oppmerksomheten.