Landbruksminister Kåre Gjønnes

Overordnede politiske føringer i landbrukspolitikken

Foredrag på Samarbeidskonferansen for landbruk og miljø 12.-13. februar 1998

Først vil jeg få lov til å ønske fylkesmenn, øvrige representanter fra fylkesembetene, departementer og observatører velkommen til denne konferansen som setter hovedfokus på samarbeid mellom landbruk og miljø. I særlig grad vil jeg ønske deltagerne fra fylkesmannens miljøvernavdeling og fra landbruksavdelingen velkommen. Disse representerer Miljøverndepartementets og Landbruksdepartementets regionale forvaltningsorgan.

Jeg er kjent med at fylkesmennene i går var samlet til internt fylkesmannsmøte for å diskutere blant annet utfordringer fylkesmannsembetet og departementene står overfor i forhold til utforming av oppgaveportefølje og budsjettsituasjonen. Jeg vil også i denne sammenhengen nevne arbeidet med "FASE 2", som er en vurdering av funksjonene ved fylkesmannens landbruksavdeling. Prosjektet skal føre fram til en klarere prioritering av oppgavene, en klarere ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene, og en mer rasjonell funksjonsfordeling mellom fylkesmannen og kommunene. Et tilsvarende arbeid i forhold til oppgaver hos fylkesmannen og i kommunene er gjennomført på miljøsiden.

Regjeringen legger et miljøpolitisk føre-var-prinsipp til grunn for all miljø- og ressursforvaltning, som dermed også blir et viktig utgangspunkt for politiske føringer i landbruket. Miljøhensynet er allerede i stor grad integrert i landbrukspolitikken, ut i fra det sektoransvar som landbruket har og bør ha, med utgangspunkt i Brundtlandkommisjonens prinsipper.

I Voksenåsenerklæringen har regjeringen tatt tak i landbruk- og miljøutfordringene. Regjeringen ønsker å føre en landbrukspolitikk som ivaretar viktige samfunnshensyn, og vi vil forsterke den miljøpolitiske målsetning i landbruket. Landbrukssektoren må fortsatt arbeide for at miljøbelastningen fra næringen skal reduseres og at næringens positive bidrag til miljøet skal styrkes.

Jeg har tatt initiativ til en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken. Stortingsmeldingen vil ta utgangspunkt i de landbrukspolitiske føringene som er vedtatt. Miljøhensyn vil ligge som et grunnleggende premiss for Stortingsmeldingen. Vi vil ta opp nye utfordringer i forhold til forbrukernes krav, miljøspørsmål, internasjonale forhold og landbrukets betydning for distriktene. Det er videre behov for å oppdatere landbrukspolitikken og analysere de resultater politikken til nå har gitt. Inntektsutviklingen, sosiale forhold, samt rekrutteringen til næringen må også belyses. Regjeringen tar videre sikte på å trekke opp mål og rammer for økologisk landbruk. Det tas sikte på å legge fram meldingen i 1999.

Forbrukerne - viktige premissgivere framover

Forbrukernes krav vil være viktige premisser for norsk landbruksproduksjon i framtida. Sentrale tema i tida som kommer vil være forbrukertrygghet, matkvalitet, utnytting og bevaring av genetiske ressurser. Hensyn til folke-, dyrehelse og vern av naturressurser må gå foran krav om stadig mer effektive driftsformer og mer industrialisert produksjon. Sunn mat er et viktig tema i samfunnsdebatten og her er det et behov for allianser med de som har ansvar for sunnhet, ernæring og folkehelsa! Landbrukspolitikken skal bidra til å kvalitetssikre matproduksjonen som ledd i en nasjonal strategi for trygg mat, fra jord og fjord og hele kjeden fram til forbrukernes bord. Regjeringen ønsker å stimulere til produksjon og foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter og nisjer i markedet. Økologisk jord- og hagebruk må videreutvikles som miljøvennlig produksjonsform og markedsføres i et stadig økende marked. Regjeringen legger opp til at økologisk landbruk er et viktig bidrag i å øke forbrukernes valgmuligheter for produkter det er spesiell interesse for. Jeg er overbevist om at forbrukerne vil bli helt sentrale rammesettere for landbrukspolitikken i framtida.

Regjeringen vil vektlegge økt miljøkvalitet i produksjon og produkter, og at landbruket skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som:

• trygg matproduksjon og matforsyning
• stabil bosetting i distriktene
• bærekraftig ressursforvaltning

En politikk som ivaretar disse viktige samfunnshensyn stiller samtidig krav til økt kunnskap om økosystemenes funksjon. Regjeringen ønsker å videreføre forskningsinnsatsen på landbrukssektoren og miljø. Landbruket må utvikle mer miljøvennlig teknologi og bærekraftige produksjons- og driftsformer - både i økologisk og økonomisk henseende. Landbruksforskning med fokus på miljøspørsmål har stor betydning for å sikre målene i landbrukspolitikken og miljøpolitikken. Forvaltningen må være effektiv i å søke etter, og ta i bruk ny kunnskap. Vi tar sikte på å trekke landbruksavdelingene sterkere inn i arbeidet med forskning og utvikling i framtida.

Landbrukspolitiske føringer

Miljø-landbruk-distriktspolitikk

Norge har et meget godt utgangspunkt for miljøvennlig produksjon i landbruket. Vårt småskalalandbruk har viktige miljøkvaliteter blant annet ved sitt kulturlandskap. Vi har en god plante- og dyrehelse og bruken av plantevernmidler er på et moderat nivå, men vi må fortsatt søke å redusere bruken. Norsk natur gir samtidig mulighet til flotte naturopplevelser. En stor del av verdiskapningen skjer i distriktene, og den samlede distriktspolitiske effekten av landbrukspolitikken, er meget omfattende for sysselsetting og bosetting. Landbruksnæringen forvalter naturressurser i bygde-Norge, og gir distriktspolitikken forankring i ressursgrunnlaget.

Å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen i distriktene er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Befolkningsutviklingen i bygde-Norge er bekymringsfull. Mange kommuner har en skjev alderssammensetning, og dermed vil folketallet fortsatt gå ned selv om utflyttingen stanser opp. I svært mange utkantkommuner hvor folketallet er synkende er jord- og skogbruk viktigste næringsvei.

Det er en stor utfordring for landbrukspolitikken å markedsføre landbruket som en attraktiv yrkesvei, og rekruttere flere unge familier til næringen i disse kommunene. Det er særlig en utfordring å rekruttere unge velutdanna og initiativrike kvinner, som er en ressurs med stort potensiale for bygdene. Inntektsutvikling, sosiale forhold og andre alternative jobbtilbud i bygda er avgjørende faktorer for rekrutteringen og sikring av et livskraftig landbruk. Regjeringen legger til grunn at landbruket skal være bærekraftig både økologisk og økonomisk. Mennesket i sentrum og forbrukeren som sluttbruker er førende for regjeringens miljø, distrikts og landbrukspolitikk. Det vil være en krevende utfordring også for landbruks- og miljøvernpolitikken å følge opp målet i Voksenåsenerklæringen om å snu flyttestrømmen.

Bruk og vern, hand i hand - er det mulig?

Å skape ny lønnsom næringsutvikling i distriktene basert på lokale ressurser vil være en prioritert oppgave. Regjeringen ønsker å legge til rette for utvikling av næringsgrunnlaget blant annet gjennom BU-midlene. Forvaltningen av disse midlene skal sees i sammenheng med andre virkemidler. Disse virkemidlene er nettopp blitt evaluert og viser gode resultater. I tida framover må vi forbedre bruken av virkemidlene ytterligere.

Ny næringsvirksomhet må ta vare på, utvikle og bruke kulturlandskapet, bygninger og omgivelser som sammen med utmarksressurser, fisk, vilt og skog kan gi grunnlag for en bærekraftig vekst og sysselsetting. En bærekraftig forvaltning av bygdas ressurser vil være av interesse både for landbruk og miljø. Landbruket tar vare på viktige fellesverdier ved å holde et variert kulturlandskap og levende bygder i hevd.

I arbeidet med verneplaner og gjennomføring av St.meld.nr.62 (1991-92) Nylandsplan for nasjonalparker, møter vi store utfordringer når det gjelder å samordne bruk og vern. Til deler av de foreslåtte verneområdene er det knyttet viktige bruksinteresser, og mange av områdene har et betydelig potensiale for næringsutvikling. Videre er det i mange tilfelle slik at de miljøverdiene som vi ønsker å bevare, er helt avhengig av en aktiv bruk i jord og skogbruk. Målet for forvaltning av disse områdene må i større grad være å få til en balansert avveining mellom bruk og vern.

Hovedutfordringene i dette arbeidet vil være:

· Åpne og deltagende planprosesser.

I Stortingets behandling av nasjonalparkmeldingen var det en klar bekymring for at verneplanprosessene skulle føre til manglende forståelse for verneplanarbeidet. Det må derfor, i større grad enn tidligere, legges vekt på åpne og deltagende planprosesser med lokal forankring og interesseavveining. Deltagelse fra ulike forvaltningsnivåer, spesielt kommunene, miljø og landbrukssektoren på jevnbyrdig basis, er en viktig forutsetning. Det må brukes tid på kartlegging av naturverdier og bruksinteresser slik at man kan planlegge ut fra et informasjonsgrunnlag og en situasjonsbeskrivelse som alle parter kan akseptere.

• Samordning av bruk og vern. Målet må være å samordne bruk og vern på en slik måte at man kan nå distriktspolitiske målsetninger samtidig som nasjonale verneverdier blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
• Desentralisert forvaltning. Det vil være en prioritert målsetting at kommunene og lokale interesser for vern og næring trekkes aktivt inn i forvaltningen av verneområder. Av hensyn til lokaldemokrati, og for å dempe konfliktene, må forvaltningsmyndigheten ligge så nær de berørte parter og interesser som mulig.

Jeg vil imidlertid understreke at forvaltningen skal skje etter de premisser og retningslinjer som er vedtatt. Det blir derfor helt feil om noen tror at en desentralisert forvaltning skal uthule eller redusere vernets betydning.

Landbrukets bidrag i ressursforvaltningen

Landbruket har en viktig rolle og ansvar som bærer av kulturelle verdier og tradisjoner. Landbruket forvalter arealene som gir grunnlag for matproduksjon, skogproduksjon og fellesgoder i vår tid, og for kommende generasjoner.

Miljøutfordringene understreker oppgavene for landbruket, og behovet for å se landbruket i sammenheng med andre samfunnssektorer. Det er over lang tid ført et målbevisst arbeid for å redusere forurensningen fra jordbruket, og muligheter for å redusere forurensningene ytterligere medfører at innsatsen nå effektiviseres.

Jordvern

Både Voksenåsenerklæringen og Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk, sier at planlegging og forvaltning av arealer i økende grad må ta hensyn til ressursgrunnlaget for biologisk produksjon og til det biologiske mangfoldet. For regional planlegging og arealpolitikk signaliseres det et sterkere jordvern. Jordvernet skal praktiseres strengest for de arealer som har høyest jordkvalitet og klima best egnet for matvareproduksjon. Dette er oftest tilfelle for pressområdene. Regjeringen vil føre en restriktiv jordvernpolitikk for å holde produktive arealer i hevd, og opprettholde kulturlandskapet. Dette begrunner vi blant annet med at Norge har et medansvar for matvaresituasjonen i verden, og for en langsiktig og ansvarlig ressursforvaltning. Sikring av arealer for matproduksjon er en viktig del av en miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Som forvalter av jordressursene, og ved å dyrke og holde jorda i hevd, gir landbruksnæringen et viktig bidrag i arbeidet for å styrke jordvernet.

I Sør-Norge er rundt 750 000 daa dyrkamark beslaglagt til utbygging i etterkrigstiden. Utbyggingspresset er størst i fylker med best klima og jordkvalitet. Forbruket av areal utgjør en trussel både mot landbrukets produksjonsgrunnlag og andre viktige miljøverdier. En måte å styrke jordvernet på er å prioritere fortetting framfor utbygging av nye arealer. Vi må endre utbyggingsmønsteret og finne løsninger som er langsiktig forsvarlige når vi skuer over kommunegrensene. Vi står ovenfor formidable oppgaver med det utbyggingspress vi vil få i de nærmeste årene. Vi må stille krav til måten samfunnet bygges ut på. Planlegging må foregå i et langsiktig perspektiv.

Hovedutfordringene for fylkesmannen på dette området er å formidle statlige signal om arealpolitikken, og ha en konsekvent praktisering i forhold til kommunenes planlegging. Vi må fra fylkesmannens landbruksavdeling og miljøvernavdeling samlet gå aktivt inn i prosesser som bidrar til å finne langsiktige løsninger lokalt - også fylkesmannen personlig må engasjere seg i dette. Det er viktig at landbruks- og miljøvernforvaltningen tar aktivt del i innspillsfasen i planleggingen, og bidrar konstruktivt til langsiktige løsninger. Det skal og må være sterke argumenter til grunn for å nytte den beste jorda til boligbygging. Det er viktig å jobbe for å endre kulturen rundt kommunenes planlegging slik jeg har skissert foran.

Rovviltforvaltning - store utfordringer for samarbeid mellom landbruk og miljø

Rovdyrforvaltningen må være gjenstand for løpende vurdering for å finne en fornuftig balanse mellom vern av rovdyr og bruk av utmarksbeite. Forvaltningsansvaret for rovviltpolitikken ligger til Miljøverndepartementet. St.meld.nr.35 (1996-97) Om rovviltforvaltning legger til grunn at landbruks- og miljøvernpolitikken må ses i sammenheng. Etter Stortingets behandling av meldinga har vi fått endra deler av forvaltningsregimet. Også Fylkesveterinæren, som har forvalteransvar for dyrevernområdet, må trekkes inn. Rovdyrsakene har vært og er fremdeles preget av et høyt konfliktnivå. I denne sammenhengen vil jeg legge vekt på at alle aktørene forvalter dette med godvilje og sunt folkevett. Ingen vil på dette området være tjent med å fokusere for sterkt kun på egne interesser. Som landbruksminister er jeg særlig opptatt av at en må finne løsninger og videreutvikle rovdyrforvaltningen som gir grunnlag for å utnytte beiteressursene i utmarka til sau og rein og andre beitedyr etter noenlunde samme hovedmønster som i dag. Dette kan ikke løses uten at landbruks- og miljøvernforvaltningen samarbeider aktivt. Jeg vil også understreke at det i den regionale forvaltning er en rovviltpolitikk som gjelder for både miljø- og landbruksforvaltningen.

Dagens miljø- og landbrukspolitiske utfordring for rovviltforvaltninga er både å sikre levedyktig bestand av rovdyr og gjøre det mulig å drive jordbruksdrift på ressurs- og fagmessig forsvarlig måte, i områder med rovviltkonflikt. Å nå disse to målene samtidig, er en vanskelig å utfordrende oppgave. Med stor vekt på å få til et godt samarbeid mellom fagområdene i forvaltningen, på en mer forsvarlig rovviltforvaltning og en bedre landbruksforvaltning, mener jeg at tapene på grunn av rovvilt kan bli redusert. Å dempe konfliktnivået er en viktig forutsetning for å finne gode og balanserte løsninger. Jeg vil imidlertid understreke at en forutsetning for å lykkes er å redusere de samlede tapstall for sau på beite vesentlig. De senere års økning i tapstallene må snus, og bringes vesentlig nedover på landsbasis.

Miljø- og skogpolitikk

Næringspolitikken i skogbruket har det siste tiåret vært basert på St.meld.nr.18 (1984-85) Næringspolitikken i skogbruket og Stortingets behandling av denne. Det er foretatt en del justeringer i mål og virkemiddelbruk gjennom de årlige budsjettproposisjonene, og som et ledd i oppfølgingen av St.prp.nr.8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Stortinget forutsatte ved behandlingen av L andbruk i utvikling at intensjonene fra St.meld.nr.18 (1984-85) Næringspolitikken i skogbruket skulle føres videre. Det er lagt til grunn at den overordnede oppgaven for skogpolitikken er å legge forholdene til rette for lønnsom bruk av skogressursene på kort og lang sikt, samtidig som en tar vare på miljøverdiene og utvikler disse videre. Målet er å øke skogsektorens bidrag til verdiskaping i distriktene og til norsk økonomi generelt gjennom en bærekraftig bruk av ressursene. Skogspørsmål er også berørt i St.meld.nr.40 (1994-95) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000.

Skogspørsmålene har fått stor oppmerksomhet internasjonalt de siste årene. FNs skogpanel er fulgt opp med etablering av et internasjonalt skogforum, som blant annet skal gå videre på spørsmålet om en egen skogkonvensjon. Også i markedene for skogprodukter skjer det betydelige endringer, og spørsmål knyttet til bærekraftig produksjon og miljøsertifisering av skogbruk er blitt viktige diskusjonstemaer. Nasjonalt er utfordringene på skogsiden omfattende, både i forhold til næringsutvikling og verdiskaping, og i forhold til miljø.

Vi har nå startet opp en ny gjennomgang av skogpolitikken, og tar sikte på å legge fram en egen skogmelding for Stortinget høsten 1998. Ressursforvaltning, verdiskaping og miljø blir viktige temaer i denne meldingen.

De siste årene har det vært en utvikling i retning av lavere aktivitet i skogbruket, med mindre avvirkning og reduserte investeringer. Fra 1989-96 ble de langsiktige investeringene i skogkultur- og veier redusert fra 600 mill. kr til 430 mill. kr. nominelt. Tømmerprisene har vært fallende over tid, og lønnsomhetsmarginene er blitt mindre. Det er et mål å snu denne utviklingen, og økt verdiskapning fra skogarealene blir et sentralt tema i den nye skogmeldingen. Det har generelt vært en sterkt fokusering på de negative effektene av skogbruket. Samtidig vet vi at skogbruket i mange sammenhenger kan gi positive bidrag i miljøsammenheng. Skogmeldingen vil derfor også vurdere den samlede miljøprofilen i skogpolitikken.

Miljøvernorganisasjonene og miljøvernmyndighetene på ulike nivåer har vært spesielt opptatt av skogbrukets effekter for biologisk mangfold. Om lag halvparten av artsmangfoldet og halvparten av de truede og sårbare artene i Norge er knyttet til skog. Miljøtilpasninger og balansering av økonomiske og økologisk hensyn ved skogbruk er derfor viktig. For å møte de næringsmessige og miljømessige utfordringene skogbruket står overfor kan oversiktsplanlegging være viktig verktøy. Skogsveibygging har for eksempel vært sterkt omdiskutert. Ved oversiktsplanlegging kan det legges opp til mer langsiktige strategier for utbygging av veinettet og bedre avklaring av skogbruks- og miljømessige forhold i en tidlig fase av planleggingen. Tilsvarende kan en utvikling av de oversiktsplanene som er knyttet opp mot skogreising og treslagsskifte på Vestlandet og i Nord-Norge på en positiv måte bidra til bedre avveininger mellom nærings-, distriktshensyn og miljøvern.

Skogsektoren har selv tatt fatt i miljøutfordringer og konfliktområder gjennom samarbeidsprosjektet Levende skog, som både LD og MD har stilt seg bak og bidrar til å finansiere. Begge departementer har forventninger til dette arbeidet, og ser positivt på at næringsutøverne selv tar større ansvar.

Et viktig grunnlag for bedre miljøtilpasninger er at vi får til bedre registrering og kartfesting av miljøverdiene, ikke minst knyttet til biologisk mangfold. På dette området har landbruks- og miljøvernforvaltningen felles interesser og en felles utfordring i å komme opp med gode løsninger. Landbruksdepartementet har for øvrig nylig sendt til høring en egen forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket, som også fokuserer på skogeiernes kunnskap om miljøverdier.

Jeg er i økende grad også opptatt av at skogbruket har betydelige positive miljøvirkninger i et samfunnsmessig perspektiv. Regjeringen har lagt vekt på skogens klimabetydning i Voksenåsenerklæringen, og bevilgningene til skogbruk ble for 1998 styrket blant annet med 10 mill. kr., med tanke på skogens mulige bidrag til bedre måloppnåelse i klimapolitikken. En arbeidsgruppe har nå sett nærmere på skog og treprodukters potensiale for å motvirke klimaendringer, og denne rapporten skal blant annet være et grunnlag for å vurdere om en ytterligere økt satsing er aktuelt. Trevirke er dessuten en fornybar ressurs som kan brukes aktivt i arbeidet for mer bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Både energispørsmål og erstatning av mindre miljøvennlige materialer er elementer i dette. Jeg legger stor vekt på at de berørte departementer OED, MD og LD og viktige forvaltningsorganer har vært med i gruppa. Vi har nå en bred enighet om de faktiske forhold for første gang. Noe som bør danne grunnlag for aktiv handling framover.

Det arbeides nå parallelt med en Stortingsmelding om Skogpolitikken og en melding med hovedvekt på jordbrukspolitikken. Det er mer praktiske hensyn som tilsier denne fordelingen. Det er - og vil fortsatt være viktig å se jordbruk og skogbruk i sammenheng i landbrukspolitikken.

Betydning av regional samordning, samarbeidsformer internt i FM-embetene og i forhold til kommunene

Fylkesmannen - regjeringens høyre hånd.

Fylkesmannen har en sentral rolle som bindeledd mellom sentral statsforvaltning og kommunene. Fylkesmannens særtrekk og utfordring er å utføre faglige oppgaver for flere departementer og direktorater, og samtidig ivareta helhetsansvaret for den samlede statlige virksomheten i fylkene. Fylkesmannen er også en viktig rettsikkerhets- og kontrollinnstans, samt pådriver, veileder og rådgiver for den nasjonale politikken.

Samhold, samspill og helhet, til beste for ressursutnyttelse og god oppgaveløsning overfor befolkning og enkeltmennesker, er aktivitet vi ønsker skal beskrive fylkesmannsembetets plassering i forvaltningen. Denne rollen stiller krav til fylkesmannen som leder av virksomheten.

Betydning av - og oppgaver for regional samordning.

Regjeringen forventer økende grad av samordning regionalt og lokalt gjennom statlige oppgaver ved fylkesmannen.

En viktig oppgave ligger i å tilrettelegge for tiltak innen ny og tradisjonell landbruksbasert næringsutvikling, og samtidig sørge for at dette skjer i tråd med forsvarlig miljø- og arealforvaltning. Høy og variert kompetanse preger embetene, og utfordringen er å samordne kompetansen i landbruks- og miljøvernavdelingen. På den måten kan fylkesmannen bidra i arbeidet for å kombinere næringsvirksomhet i landbruket med hensynet til miljø, og samtidig være en aktør i distrikts- og miljøpolitikken.

På nasjonalt plan kan en kun oppnå overordna samordning, noe som er viktig på områder hvor nasjonale standarder er nødvendig, eksempelvis miljø. Regionale myndigheter har en viktig rolle som omsetter av "teori" til "praksis", og formidler av nasjonale mål til det lokale og regionale nivå. Fylkesmannen skal se til at kommunene fyller sin rolle som ansvarlig førstelinje jord- og skogbruksmyndighet, samt følge opp arbeidet med miljøvern i kommunene. I denne sammenhengen må nasjonale myndigheter gi føringer som er klare nok til å styre de forhold en ønsker å påvirke. Men samtidig må prinsipper og retningslinjer gi handlingsrom slik at de muliggjør effektive og regionale tilpasninger til nasjonal politikk. Fylkesmannen kan lettere identifisere samordningsbehov, tilrettelegge og lede samordningen på regionalnivået. Ved å gi rom for tilpasning i fylkene øker mulighetene for vellykket samordning og tilpasning etter ulike lokale behov. Jeg legger stor vekt på at både landbruks -og miljøvernforvaltningen skal kombinere en forvaltningskultur med en aktiv utviklingskultur. Det er viktig at vi ikke oppfattes som et landbruks- og miljøpoliti, men har kompetanse og virkemidler til disposisjon som gir stimulans for ulike brukergrupper for å få oppgavene løst gjennom samarbeid og samspill med kommuner, bønder og andre brukergrupper.

Fylkesmannen har sammen med fylkeskommunen ansvar for samordning av offentlig virksomhet på regionnivå, og de har begge felles samordningsansvar på viktige områder for den regionale forvaltning og utvikling.

Fylkesplanen er en viktig arena for dette arbeidet. Fylkesmannens oppgaver når det gjelder fylkesplanen gjelder planfasen og i like stor grad oppfølging og gjennomføringsfasen. Dette er det fokusert på i det interdepartementale samarbeidsprosjektet "Sammen om fylkesplanen" der nettopp det statlige ansvaret i fylkesplanprosessen ble diskutert. Fylkesmannens sentrale rolle, og den gevinsten fylkesplanleggingen representerer for Storting og regjering med hensyn på en bedre effekt av nasjonal politikk er viktige fokus.

Dersom fylkesmannen skal fylle forventningene nedfelt både av Storting og regjering, er det viktig at de berørte fagdepartementer kjører en samlet prosess som både kan gi fylkesmannen nødvendig legitimitet og sikre embetene nødvendige ressurser. Landbruksdepartementet ønsker å bidra et slik arbeid.

Det er videre viktig at fylkesmannsembetene gir de sentrale myndigheter tilbakemelding av betydning for den framtidige utforming av miljøvern- og landbrukspolitikken.

Avslutning

Fylkesmannsembetet er en institusjon med høy kompetanse og kunnskaper på landbruks- og miljøområdet. Fagkunnskap har vært og er fortsatt en nøkkel til løsning av nye utfordringer framover, og en langsiktig investering i arbeidet for å sikre forsvarlig ressursforvaltning - og her handler det svært ofte om personene i embetene!

Men en annen og minst like viktig faktor er evnen, mulighetene og villigheten til samarbeid internt i embetet og eksternt sammen med fylkeskommunen, kommuner, næringsorganisasjoner og andre.

Landbruks- og miljøvernmyndigheter har ulike interesser og må avveie konflikter seg i mellom i mange saker. Slik vil det også bli i framtida.

Men samlet sett er det langt mer som samler enn det som skiller. Et grunnleggende utgangspunkt både for landbruk og miljøvern er å arbeide for en bærekraftig utvikling. For begge områder er det avgjørende å støtte opp om det biologiske kretsløpet som vi alle lever av. Sentralt her er at både produksjon og forbruk må være bærekraftig.

I internasjonal sammenheng har vi kommet langt og oppnådd betydelige resultater i samarbeidet mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene i Norge. På nasjonalt plan er samarbeidet og integrasjonen mellom landbruk og miljø et eksempel for andre områder i samfunnet. Dette må ikke bli en sovepute, men et grunnlag for videre innsats. Jeg håper denne konferansen blir et utgangspunkt for en aktiv videreutvikling av samarbeidet mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Et viktig utgangspunkt for et videre samarbeid er at vi i fellesskap skaper forståelse for våre fagfelt og de verdier vi arbeider for.

Jeg vil ønske lykke til i det videre arbeide under konferansen, og er spent på å se resultatene av arbeidet i tida framover!