Statsråd Kåre Gjønnes

Regjeringens kornpolitikk

Foredrag på Orklaringens fagdag om korn 3. mars 1998

Takke for invitasjonen.

Etter vel 100 dager i statsrådsstolen har det ikke manglet invitasjoner til besøk i forskjellige deler av landet. Temaene har bl.a. vært:

• Østfoldjordbruket inn i år 2000
• Trøndelagsjordbruket inn i et nytt årtusen
• Nord-Norgesjordbruket inn i år 2000
• Fremtiden for kystjordbruket
• Signaler om hva som venter jordbruket på Jæren osv.

Dette forteller at en landbrukspolitikk som skal dekke alt fra Finnmark i nord til Sørlandets skjærgård, er et puslespill som ikke er lett å legge. Det stilles krav om forenklinger av virkemidler, og samtidig forventninger om at ordningene skal være treffsikre for å sikre mest mulig like økonomiske rammevilkår i alle deler av landet.

En trenger ikke reise mye "mellom bakkar og berg utmed havet", før en skjønner at norsk landbrukspolitikk må være noe forskjellig i forhold til det vi finner i andre land i Europa.

Når det gjelder kornproduksjonen, er det kanskje den produksjonen i norsk jordbruk som har vært nødt til å foreta de største tilpasningene. Kanaliseringspolitikken hadde som en forutsetning at nettopp kornproduksjonen var selve hovedbrikken for at dette skulle la seg gjøre. Resultatet er at det meste av det grønne arealet på Østlandet er erstattet av åpen åker. I deler av Trøndelag har det også skjedd en tilsvarende utvikling.

Prisene har falt, lønnsomheten er dårligere, spørsmålene blir mange.

Samtidig må det kunne hevdes at rammebetingelsene som kornprodusentene har kunnet forholde seg til, med faste priser og kjøpeplikt, er forholdsvis "trygge" og stabile sammenlignet med andre sektorer hvor det i større grad er et fritt marked, f.eks. grøntsektoren.

Jeg er opptatt av å skape optimisme og pågangsmot i landbruksnæringa. Fra min side som landbruksminister har jeg tidligere sagt at vi har et felles ansvar, både fra politisk side og fra næringa i å medvirke til en positiv snuoperasjon. Da tenker jeg på økonomien i landbruket hvor mange i dag er i en presset situasjon, men hvor det også finnes dem som klarer seg bra. Jeg sikter her også til en mental snuoperasjon hvor næringen selv får et mer optimistisk og positivt syn på mulighetene i framtida.

Landbruket i Sør-Trøndelag

• Kornareal (inkl. oljefrø) i fylket i 1997: 142 000 daa
• Antall bruk med korn i fylket i 1997: 1 286
• Dvs. gjennomsnittlig kornareal pr. bruk ca. 110 daa. Forholdsvis små bruk
• Gjennomsnittsavling Trøndelags flatbygder 310-340 kg pr daa
• Gjennomsnittsavling andre bygder i Trøndelag 210 -310 kg pr daa

Statistikken viser videre at det har foregått en strukturutvikling i retning av færre og større driftsenheter. Det foregår en god del jordleie i fylket.

Vi må vel kunne si at landbruket i fylket, særlig i de største kornområdene, er preget av at det er god tilgang på alternative arbeidsplasser for de som arbeider i jordbruket. Dette gjør utøverne i næringen mindre sårbare overfor endringer i rammevilkåra. Kornprodusenter har relativt gode muligheter til å velge yrkeskombinasjoner med arbeid ved siden av bruket. Kombinasjonen korn og annet arbeid blir da lett et valg utfra en ren privatøkonomisk analyse.

NILF's driftsgranskninger, som består av regnskapsundersøkelser fra omlag 1000 bruk, viser at for første gang utgjør jordbruksdelen bare 50 prosent av nettoinntekten til brukerfamilien. Utvalget består av bruk som henter en betydelig del av familiens inntekt fra jord og skogbruk.

I mer perifere strøk vil man i større grad kunne oppleve nedleggelse av bruk og fraflytting som respons på endringer i rammevilkårene i jordbruket. Slike områder har ikke tilsvarende tilgang på alternative arbeidsplasser, i tillegg til at jordbruksdriften ofte er basert på arbeidsintensiv husdyrproduksjon.

På denne bakgrunn ønsker Regjeringen å styrke betingelsene for heltidsbonden. Dette må ses i sammenheng med et ønske om å styrke distriktsjordbruket og bosettingen i mer perifere strøk der vi i dag har en negativ utvikling i folketallet.

Regjeringen ønsker på bakgrunn av dette ikke å stimulere til at deler av husdyrproduksjonen flyttes til sentrale strøk. Regjeringen mener at både hensynet til en best mulig utnyttelse av landets naturressurser og hensynet til sysselsetting og bosetting i distriktene tilsier at kanaliseringspolitikken ligger fast.

Utfordringen består nok mer i å kunne beholde den andelen av husdyrproduksjon som allerede finnes. At denne produksjonen trues, trenger ikke alltid å være begrunnet ut fra økonomi mellom produksjonene, men like mye i personlige ønsker om andre kombinasjonsløsninger. Jeg ser også muligheten for at et skjerpet krav på miljøsiden i produksjonen kan fremskynde en raskere avgang i husdyrholdet der det er behov for større investeringer.

Det er også viktig med et produsentmiljø. Når det blir få produsenter, svekkes miljøet i sterk grad. Et viktig grunnlag for produsentmiljøet er kontakten med leddene som videreforedler landbrukets produkter. Jeg har derfor satt søkelyset på effekten av sentraliseringen bl.a. i landbrukssamvirket.

Min prognose er at det er forbrukerne som i tiden fremover kommer til å sette de viktigste rammevilkåra for norsk landbruk. Dette gjelder både hvilke type jordbruksvarer som vil bli etterspurt og til hvilken kvalitet. Landbrukspolitikken framover må ta utgangspunkt i at det er et marked i Norge som etterspør kvalitetsprodukter. Det er denne etterspørselen produksjonen må rettes inn mot. Som et tillegg til hjemmemarkedet skal vi fortsatt arbeide med våreeksportstrategier for å videreføre satsing på eksport av spesielle kvaliteter. De produsentene som tar disse utfordringene på alvor, vil være de som har størst mulighet til å lykkes som jordbrukere i framtida.

Kornproduksjonen - utviklingen fra 1992/93

Økonomi/lønnsomhet

I perioden fra 1992 og fram til i dag har lønnsomheten i produksjon av korn blitt redusert. Kornprisene er betydelig redusert i løpet av perioden, som et bevisst ledd i en strategi for å redusere kostnadene i jordbruket. Nedgangen i inntektene fra salg av korn kan illustreres ved å se på sammenheng mellom kornpris, avling og dekningsbidrag når areal- og kulturlandskapstillegget ikke er inkludert.

Prisnedgangen har blitt delvis kompensert gjennom økte arealtilskudd, men økningen har ikke vært stor nok til å kompensere for lavere priser, spesielt på bruk med høge avlinger.

I og med at det er relativt store avlingsvariasjoner i kornproduksjonen, samtidig som kornpriser og andre kostnader er mer stabile, opplever kornprodusentene forholdsvis store inntektsvariasjoner mellom år. Dette er variasjoner som kornprodusentene er vant til å leve med, og som de er nødt til å ta hensyn til i sine driftsøkonomiske disposisjoner. Over tid er det hva produksjonsformen i gjennomsnitt kan kaste av seg som er interessant. På inntektssiden er kornprisene, avlingsnivået og nivået på areal- og kulturlandskapstilskuddet sentrale parametre. I regioner hvor klima og jordsmonn ligger til rette for store avlinger, er produksjonsinntektene i kornproduksjonen størst, også når arealtilskuddene er medregnet. Avlingsnivået har derfor stor betydning for det økonomiske resultatet, til tross for at det er noe endret etter at arealtilskuddet ble tatt i bruk. I Sør-Trøndelag ligger gjennomsnittsavlingene for korn noe under landsgjennomsittet.

Det knytter seg kanskje størst usikkerhet til framtida på bruk i områder som er marginale for kornproduksjon. Blant annet her i Orkdal er det eksempler på små kornbruk med lavt avlingsnivå. Disse brukene har ofte tålt dårlig den reduserte lønnsomheten i produksjonen, slik at produksjonsutstyret begynner å bli nedslitt.

På kostnadssiden er jeg av den oppfatning at det er spesielt viktig å holde kapitalkostnadene så lave som mulig. Kornproduksjonen kjennetegnes i dag av et stort kapitalbehov. Samtidig har jeg oppfattet det slik at det ofte er stordriftsfordeler knyttet til maskinkostnadene, og at det fortsatt er et potensiale for å redusere kapitalkostnadene gjennom ulike former for samarbeid om produksjonsutstyr. Økt samarbeid er en utfordring for hver enkelt bonde og kan gi mye rent sosialt. Selvfølgelig er det ikke alle steder det ligger til rette for å utnytte fordelene ved slikt samarbeid, men jeg tror at slike løsninger kommer til å bli mer og mer vanlig framover.

Jeg er klar over at kombinasjonen med annet arbeid gjør at tidsmomentet ofte er minimumsfaktoren, og dermed begrenser muligheten til maskinsamarbeid.

Spesielt for Trøndelagsregionen i denne sammenheng er at værforholdene stiller større krav til kapasiteten på maskinene enn i andre deler av landet, fordi en er avhengig av å utnytte vekstsesongen best mulig og dessuten å få avlinga i hus mens værforholdene tillater det. Dette kan også ha betydning for mulighetene til å få til et samarbeid om maskininvesteringer.

Kornprodusentene har tilpasset seg de reduserte prisene på ulike måter. Tildels har produksjonsenhetene blitt større. Omfanget av jordleie har økt. Produsentene har spesialisert seg, og korndyrkingen har blitt mer avansert (valg av sort/art, delt gjødsling, direktesåing, mer kritisk bruk av plantevernmidler) . Det dyrkes mer hvete, og produsentene utnytter de mulighetene prissystemet gir for å ta ut maksimale kvalitetstillegg. Dette bekrefter at landbruket og utøverne styres gjennom de rammevilkårene som blir gitt.

Sett over noe lengre tidsrom har avlingsnivået for korndyrking økt betydelig (f.eks. om vi ser på utviklingen de siste 30 år).

Areal

Det samlede areal som nyttes til produksjon av korn (og oljefrø) er noe redusert de siste årene, samtidig som vi har sett en økning i grovfôrarealet. Produksjon av storfekjøtt og økningen i antall ammekyr er trolig forklaringen til denne tendensen. Sjølvrekrutterende kjøttproduksjon er en produksjon som har fått et økende omfang også i de tradisjonelle kornområdene. Nedgangen i kornprisen de senere år kan også være en medvirkende årsak til at kornarealet er noe redusert.

Samtidig har det registrerte jordbruksarealet økt. Dette har nok dels sammenheng med krav til dokumentasjon i forbindelse med tildeling av produksjonstilskudd.

Ny markedsordning for korn fra 1995

GATT/WTO - avtalen betydde blant annet at vi måtte innføre et tollbasert importvern for jordbruksvarer i 1995, også på kornsektoren. Samtidig ble det tidligere kornmonopolet opphevet, slik at hvem som helst kunne stå for innenlands omsetning og import av korn og kraftfôrråvarer. Den statlige kjøpeplikten ble samtidig opprettholdt. Hovedlinjene i korn- og kraftfôrpolitikken i stor grad ble videreført, med blant annet prisnedskrivning og betydelig støtte til frakt av korn. Jeg regner med at dette er kjent stoff for de fleste.

Likevel har endringene i kornmarkedet ikke vært ubetydelige. Statens Kornforretning er ikke lenger eier av kornet, men det blir kjøpt av kornkjøpere ved de ulike mottaksanleggene. De største kornkjøperne er Statkorn AS og Felleskjøpet Østlandet. Videre omsetning samt import skjer også i regi av markedsaktørene, noe som under importmonopolet ble utført av Statens Kornforretning. Også i mel- og kraftfôrbransjen har det skjedd betydelige endringer etter at den nye ordningen ble innført.

Slik importsystemet praktiseres i dag er tilstrekkelig tollbeskyttelse en forutsetning for å sikre avsetning for det norske kornet. Tollsatseneblir derfor fastsatt slik at importkornet skal være noe dyrere enn det norske kornet. Konsekvensen av dette er at importert korn kan bli noe dyrere enn norsk korn. Dermed kan prisen på råvarer til kraftfôr bli høgere i områder som har underskudd av korn, og som er avhengig av å importere. Trøndelag er et område som totalt sett har underskudd av korn. For at de prisforskjellene som skyldes importvernet skal være så små som mulig, er sikkerhetsmarginen til fordel for norsk korn redusert til 5 øre pr kg for fôrkorn. Det er tvilsomt om det er forsvarlig å gå lavere enn dette.

I tillegg er det slik at norsk korn som må hentes fra overskuddsområdene på Østlandet er noe dyrere enn lokalt korn som mottas direkte på anlegg hvor det produseres kraftfôr. Dette skyldes kostnadene med ekstra håndtering og frakt. Også dette bidrar til at det kan være forskjell på råvareprisen mellom overkuddsområdet og underskuddsområdet. Dessuten gjør det at det er en konkurranse om det lokale kornet.

Det kan tenkes flere måter å løse problemet med at områder med underskudd av korn får en høgere råvarepris enn overskuddsområdet:

• Intern utjevning av råvarepriser, for eksempel gjennom
• FK-samvirket
• Kompensere med distriktstilskudd til kraftfôrkrevende
• husdyrproduksjon
• Problemstillingen vil bli løpende vurdert.

Kornproduksjonen - endringer /framtidsutsikter

Korn- og kraftfôrpolitikken sett i lys av Regjeringens distriktspolitikk og Regjeringens mål for inntektsutviklingen i landbruket

Sentrumsregjeringen ønsker å legge stor vekt på distriktspolitiske hensyn i sin politikk. Distriktspolitikken har forankring i ressursgrunnlaget, og Regjeringen ser derfor på landbruket som en sentral pillar i den samlede distriktspolitikken. Derfor har vi lagt til grunn at kanaliseringspolitikken ligger fast.

Dette innebærer at kornproduksjonen også framover vil stå sentralt i de omtrådene hvor det i dag dyrkes korn, og taler for å opprettholde en kornproduksjon i Norge som minst har det omfanget den har i dag. Beredskapsmessig er dette også viktig.

Samtidig vil jeg si det slik at dette forplikter Regjeringen til å sørge for rammevilkår og økonomiske betingelser i kornproduksjonen som produsentene kan leve med på sikt, og at vi unngår at arealer går ut av drift i de områdene som har de beste naturgitte forholdene for landbruksproduksjon her i landet. Produsentene selv har selvfølgelig også et delansvar for å tilpasse seg best mulig innenfor de gitte rammebetingelsene.

Inntektsutvikling og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringa som kan sikre et livskraftig landbruk. Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn, og at det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Det er klart at det som er sagt i “Voksenåsenerklæringen” og gjentatt i Stortinget, forplikter den sittende Regjering.

Næringa kan ikke regne med at inntektsoppgjørene heretter skal gå rett opp. Vi har ikke noe vesentlig annerledes sammensetning av Stortinget nå enn før og alle løsninger statsråden søker å bære fram må ha en realistisk mulighet for å bære igjennom i Stortinget. Den nye Regjeringen ønsker imidlertid å snu en trend der næringa har tapt terreng. Dette kan oppnås gjennom en politikk der en i små skritt går, etter denne Regjeringens syn, i en mer riktig retning.

Jeg er i denne sammenheng glad for at et bredt flertall i Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Regjerings forslag til statsbudsjettet for 1998, samlet seg om de mål og forpliktende retningslinjer for landbrukspolitikken som Regjeringen har satt seg. Jeg finner det spesielt gledelig at flertallet i Næringskomiteen ikke hadde innvendinger mot at inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert. Regjeringen har med dette klart å legge til rette for en politisk plattform der en skritt for skritt kan bidra til å bedre inntektsutviklingen til ei samfunnsgruppe som i den senere tida har sakket akterut. Jeg vil ikke her foregripe jordbruksforhandlingene, jeg regner med at det blir tøffe forhandlinger også i år. Alle grupper i samfunnet, også bøndene vil tape dersom den økonomiske temperaturen blir for høy.

Det er meget viktig å klare å sikre generasjonsskifte, både for næringa og for distrikts-Norge. Dette er da også en utfordring for sentrale myndigheter som har ansvar for rammevilkårene. Men husk: Det har gått opp og ned med lønnsomheten i norsk landbruk også tidligere.

I denne sammenheng er det naturlig å nevne at det, som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997, er nedsatt et bredt partssammensatt utvalg som skal vurdere rekruttering til- og likestilling i landbruket. Fra landbruksministerens side vil nettopp rekruttering og likestilling bli gitt høy prioritet framover, også i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Strukturen i kornproduksjonen i framtida

Som jeg har vært inne på har det skjedd betydelige strukturendringer i kornproduksjonen. Dette gjelder også i kornområdene i Trøndelag. Mye av utviklingen har skjedd i løpet av de siste 10 årene. Gjennomsnittlig kornareal pr driftsenhet har økt, og omfanget av jordleie er betydelig.

Jeg er av den oppfatning at det også i framtida vil være et betydelig omfang av jordleie, og at det er grunn til å regne med en fortsatt strukturutvikling i kornproduksjonen der forholdene ligger til rette for det. Imidlertid er jeg opptatt av at utviklingen ikke må skje for raskt, men at tilpasningene må skje som en gradvis i forhold til nye rammebetingelser. Regjeringen ønsker å opprettholde et småskalajordbruk her i landet med de fordeler som dette innebærer. Det er dessuten svært få steder her i landet forholdene ligger til rette for kornproduksjonsenheter av tilsvarende størrelse som for eksempel i våre naboland Sverige og Danmark. En strukturutvikling i retning av dette vil etter min mening være lite aktuelt.

Norsk kornproduksjon og internasjonale forhold

Store deler av norsk landbruksproduksjon er, -og vil også i framtida være, avhengig av et sterkt importvern. Så også med den norske kornproduksjonen.

Neste forhandlingsrunde i WTO vil ventelig starte i 1999. På landbruksområdet kan vi forvente diskusjoner knyttet til både reduksjoner i tollsatser, eksportstøtte og nasjonal støtte. Regjeringen vil arbeide for å utvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad ivaretar hensynet til miljø og matvaresikkerhet i form av matvarekvalitet og behovet for en innenlands matvareberedskap. Regjeringen vil videre legge stor vekt på at det fortsatt må være mulig å ha økonomiske virkemidler rettet inn mot de samfunnsgoder som landbruket produserer. Det er et mål å finne løsninger som gjør det mulig å videreføre det tradisjonelle småskalajordbruket som vi har i dette landet.

Det er vanskelig å spå utviklingen til kornprisene på verdensmarkedet. I løpet av de siste to-tre årene har vi opplevd store prissvingninger. En periode i 1996 var det spesielt høge priser, på grunn av små beholdninger og lave avlinger. Senere har prisene stabilisert seg på et mer normalt nivå, men vi har også i den senere tid opplevd uro, - blant annet knyttet til El Niño-fenomenet, som har skapt forventninger om avlingssvikt i flere viktige områder for kornproduksjon.

Jeg tror neppe det er grunnlag for å basere seg på noen generell prisoppgang på korn på verdensmarkedet. Til en viss grad har nedbygging av kornbeholdningene på verdensbasis skjedd bevisst ut fra bedriftsøkonomiske prioriteringer. Dessuten ligger det store arealer brakk som kan settes i produksjon dersom prisene øker.

Regjeringen vil løpende vurdere spørsmål omkring tilpasninger i importvernet for landbruksvarer, både generelt og overfor blant annet EU og utviklingsland. Denne vurderingen vil inneholde elementer av landbrukspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk. Jeg er opptatt av at det videre arbeidet skal bli basert på en samlet vurdering av norske interesser, hvor det blant annet blir foretatt en vurdering i forhold til de kommende forhandlingene i WTO.

Jeg vil presisere at importvernet fortsatt skal beskytte norsk produksjon og at det er en klar forutsetning at jordbruksavtalens priser ikke skal undergraves. Videre vil det, slik det fremgår av St.prp. nr. 72 om Jordbruksoppgjøret i 1996, være viktig at tollsatsene for bearbeidede landbruksvarer fastsettes i samsvar med tollsatsene for råvarene. Her er det viktig at vi ikke stiller oss slik at import av foredlede produkter ødelegger mulighetene for å få avsatt våre egne landbruksvarer.

På kornsektoren vil betydelig import av brød- og melprodukter kunne svekke avsetningsmulighetene for norskprodusert matkorn, mens avsetningsmulighetene for fôrkorn vil avhenge av at den norske produksjonen av kjøtt, melk og ost opprettholdes. Regjeringen vil komme tilbake med en samlet vurdering om importvernet i Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør, og ved fremleggelsen av den nye stortingsmeldingen om landbruk i 1999.Det er også viktig at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer legges vekt på det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer kan øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger dette kan gi for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

Vurdering av kjøpeplikten

I jordbruksoppgjøret i 1997 ble det bestemt at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe med representasjon fra jordbruksavtalepartene som skulle foreta en gjennomgang av markedsordningen for korn.

Arbeidsgruppen, som skal legge fram sin rapport i forkant av årets jordbruksforhandlinger, har et todelt mandat for sin utredning. For det første skal gruppen vurdere hvordan markedsordningen har fungert i forhold til ulike mål i korn- og kraftfôrpolitikken. Spesielt skal det vurderes hvordan statens kjøpeplikt har fungert. Jeg vil i denne sammenheng understreke at det kontinuerlig er behov for å vurdere de ulike ordningene i det landbrukspolitiske virkemiddelapparatet, og at gjennomgangen av kornordningen må ses i denne sammenhengen.

Videre skal arbeidsgruppen vurdere alternativer uten kjøpeplikt til dagens markedsordning for korn. Stortinget har lagt til grunn at kjøpeplikten har spilt en sentral rolle i kornpolitikken, og at en eventuell endret markedsordning for korn skal fylle de samme oppgavene som dagens markedsordning ivaretar. Dette vil det bli lagt stor vekt på enten det er snakk om endringer i kjøpeplikten eller andre virkemidler under ordningen.

Hovedlinjene i korn- og kraftfôrpolitikken vil ligge fast. Prisnedskrivning av norsk korn og betydelige frakttilskudd vil fremdeles være en viktig del av korn- og kraftfôrpolitikken, blant annet for å sikre en videreføring av den regionale produksjonsfordelingen. Det at kjøpeplikten blir vurdert, innebærer heller ikke at det snakk om å redusere nivået på produsentprisene.For å unngå eventuelle misforståelser: regjeringen har ikke gitt noen signaler om å oppheve kjøpeplikten, men det er naturlig å avvente det utredningsutvalget som er i gang før endelig konklusjon fattes.

Miljøutfordringer

Redusert jordarbeiding

De viktigste tiltakene for å redusere erosjon og avrenning av næringssalter fra jordbruket har vært endret jordarbeiding, tetting av punktkilder (gjødselkjellere og siloer), utbedring av hydrotekniske anlegg, krav til spredning av husdyrgjødsel i vekstsesongen og bedre tilpassing av gjødslingen til plantenes behov ved gjødslingsplanlegging.

Stor innsats mht. tekniske miljøtiltak har medført at forurensning fra punktutslipp ikke lenger er et så stort problem som det var tidligere. Erosjon og avrenning fra dyrka mark er i dag et av de største miljøproblemene i kornområdene. Et viktig tiltak for å redusere erosjon og avrenning er endret jordarbeiding.

Både enkeltbønder, organisasjoner, rådgivningstjenesten og landbruksetaten fortjener ros for det arbeid som er gjort og for den omstillingsvilje som er vist med hensyn til jordarbeidingspraksis.

Alternative produksjonsformer på svært erosjonsutsatt jord

På arealer med svært stor erosjonsrisiko vil vekster med varig vegetasjon gi bedre beskyttelse mot erosjon og avrenning av næringsstoffer enn åpen åker med korn o.l. Det er derfor etablert en prøveordning med “miljørettet omlegging i kornområdene” som skal stimulere til en overgang fra åpen åker til produksjon med varig plantedekke på arealer med svært stor erosjonsrisiko. Den mest vanlige omleggingen er overgang fra korn til gras, som fôr til egne dyr eller salgsproduksjon av høy. Mange har startet opp med ny produksjon på bruket som følge av omleggingen, bl.a. ammekyr.

Ordningen går nå inn i siste år i prøveperioden og vil deretter bli evaluert.

Gjødslingsplanlegging

Forskrift om gjødslingsplanlegging trådte i kraft 01.01.98. Alle landbrukseiendommer som er berettiget til produksjonstillegg skal utarbeide gjødslingsplan. Planlegginga skal sikre en ressursmessig riktig utnytting av næringsstoffer; i jordsmonnet, fra mineralgjødsel, husdyrgjødsel, slam og annen organisk og uorganisk gjødsel. Gjødslingsplanen vil dermed være en ressursplan og et hjelpemiddel for brukeren.

I søknad om produksjonstillegg for 1997 blir det oppgitt at 60% av alle jordbrukseiendommer i landet har gjødslingsplan, mens 70% av det totale arealet har gjødslingsplan.

Plantevern

Kvalitet er et av de viktigste konkurranseelementer for norsk landbruk. Minimal og minst mulig risikofylt bruk av plantevernmidler er et viktig kvalitetstiltak i norsk matproduksjon. Det er i næringens egen interesse å utvikle og gjennomføre hensiktsmessige planteverntiltak.

1 % av prøvene fra norskproduserte næringsmidler overskrider de fastsatte grenseverdiene for reststoffer fra plantevernmidler. Dette er et lavt tall, men kan fortsatt reduseres.

I regi av miljøovervåkingsprogrammet er det også i 1997 gjenfunnet en rekke plantevernmidler i bekker i større elver, grunnvann og drikkevann. Enkelte stoffer er funnet i konsentrasjoner som har miljøskadelige effekter.

Landbruks- og miljøvernmyndighetene arbeider nå med å utforme en ny handlingsplan for å redusere risikoen ved bruk av plantevernmidlene. Planen vil være ferdig i løpet av våren 1998, og vil omfatte en rekke tiltak for å redusere risikoen for helse- og miljøskader iforhold til dagens nivå.

Gjennomføring av områdetiltak - en ny strategi i miljøarbeidet

På sikt er det et mål og tilpasse kravene til miljøvennlig jordarbeiding slik at miljøeffektene av jordarbeiding, plantevern og andre dyrkingstiltak samlet sett blir optimale med hensyn til avrenning og erosjon.

Strategien framover vil bli mer samordnet vektlegging av aktuelle tiltak i nedbørfelt til forurensede vassdrag, og mindre fokus på enkelttiltak. For å oppnå dette tar en sikte på en strategi med områdetiltak for “utsatte” eller prioriterte vassdrag og sjøområder, prosjektorganisert og koordinert av fylkesmannen. Storskalaforsøk, demonstrasjonsprosjekter og utprøving av tiltak vil gå inn under satsingen på områdetiltak

Kulturlandskapsarbeidet

Bonden er viktigste enkeltaktør i kulturlandskapsarbeidet. Utviklingen av landskapet er resultat av en rekke små og store enkeltbeslutninger bonden tar.

Landbruksdepartementet har satset på å påvirke bonden til selv å velge god forvaltning av kulturlandskapet. Det har skjedd gjennom ulike virkemidler som setter rammer for bondens tilpasninger og lar bondens valg få konsekvenser for ham/henne. Forsåvidt er dette tradisjonell tenkning i norsk landbrukspolitikk.

Jeg har tidligere i dag vært inne på neste runde i WTO-forhandlingene som starter allerede neste år. Jeg vil spesielt bemerke at den norske bondens produksjon av kulturlandskap og andre goder som samfunnet verdsetter, vil kunne være et av de sterkeste kortene vi får i framtida når det gjelder betaling til næringsutøverne over statsbudsjettet. Landbruket bør derfor videreføre og om mulig forsterke den innsatsen som gjøres på området.

Jeg vil i denne sammenheng understreke at det er viktig for myndighetene i tida som kommer å fortsatt spille på lag med bøndenes organisasjoner i kulturlandskapsarbeidet. Vi må utnytte den kompetanse og erfaring landbruket besitter i arbeidet med å utforme egnede virkemidler.

Avslutning

Ser ut til å være politisk plattform for et bedre jordbruksoppgjør for den norske bonden.

Betydningen av stabile rammebetingelser for kornprodusentene som for landbruket forøvrig.

Det er imidlertid grunn til å minne om de tunge internasjonale forhandlingsprosesser vi står overfor og som vil få stor betydning for den nasjonale handlefriheten i tida som kommer.

Det er grunn til å tro at Trøndelag, med sine naturgitte betingelser og sin geografiske beliggenhet, har gode forutsetninger for å videreutvikle ei allsidig og levende landbruksnæring. Det blir imidlertid også viktig å fortsette kostnadsjakten og tenke utradisjonelt. Ved manglende evne til en sterk statlig medvirkning i landbrukspolitikken, er distriktsjordbruket langt mer utsatt enn jordbruket i de sentrale strøk.

Lykke til, og takk for oppmerksomheten.