Tale av statssekretær Jan Erik Sundby, Landbruksdepartementet

Utfordringer for grøntsektoren etter år 2000

Oppland bondelag, Toten, 12. februar 1998

1. Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette møtet. Jeg vil første rekke henvende meg til dere som er produsenter. Slik jeg kjenner grøntsektoren er dere som er produsentene i denne sektoren ikke bare flinke bønder men også flinke til å holde dere orienterte om de rammevilkår som gjelder. Det er liten tvil om at dette produktområdet har den mest direkte markeds-tilpasningen, slik det også er slått fast i innvitasjonen.

Tittelen på dette foredraget er: Rammevilkåra og framtidige utfordringer for grøntsektoren. Jeg vil blant annet gå inn på landbrukspolitikken og forhold mellom produsenter og næringsmiddelindustrien. Jeg vil også si litt om internasjonale rammevilkår. Jeg vil også peke på hva jeg - med bakgrunn i det jeg har sagt ovenfor - ser som hovedutfordringene framfor.

På landsbasis er bruttoinntektene fra den samlete produksjon av blomster, grønnsaker, poteter, frukt og bær er større enn bruttoinntektene av korn, olje, frø og erter. I 1996 var disse bruttoinntektene omkring 2,9 milliarder kroner, hvorav blomster sto for en snau halvpart (1,4 milliarder) og grønnsakene for en snau tredjedel (0,8 milliarder).

Jeg er nå i Opplands kjerneområde for grøntproduksjon. I Oppland sett under ett er kanskje ikke grøntsektoren den viktigste produksjonen, men i Vest-Oppland og spesielt her på Toten er det mange som produserer ulike grøntprodukter. Det skjer blant annet en betydelig produksjon av jordbær, reddiker og av lagringsgrønnsaker, spesielt løk, her i området.

2. Grunnlaget for politikken

2.1 Våksenåsen

Denne Regjeringen har lagt kursen for sin politikk i Våksenåsen-dokumentet. Om landbrukssektoren er det sagt at man ønsker å bedre økonomien slik at inntektsgapet til andre yrkesgrupper reduseres. Videre er det lagt vekt på at norsk landbruk skal produsere trygg mat av god kvalitet på en miljømessig god måte.

2.2 Behandlingen av budsjettet for 1998

I forbindelse med budsjettbehandlingen fra 1998 ble det i en flertallsmerknad i Næringskomiteen lagt et grunnlag for at vi kan arbeide for å bedre økonomien i landbruket. Det er naturlig nok ikke tatt stilling til hvilke områder som skal styrkes mest.

2.3 Stortingsproposisjon nr 8

Stortingsproposisjon nr 8, Landbruk i utvikling, som et flertall i Stortinget i 1992 sluttet seg til, legger rammevilkårene for den politikken som blir ført. Den slår fast at hovedstrategien er å skape et mer robust landbruk som offensivt evner å møte nye utfordringer.

I St. prp nr 70 om årets jordbruksoppgjør er det med basis i Stortingets vedtak ved behandlingen av St prp nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, slått fast at retningslinjene for landbrukspolitikken framover er å:

• Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i primærproduksjon og foredlingsindustri.
• Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne.
• Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser.
• Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget.

Dette har også Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av de siste års jordbruksoppgjør.

Min prognose er også at forbrukerne selv i stadig større grad vil stille rammevilkårene for norsk landbruk. Forbrukerne er av flere blitt karakterisert som «ballets dronning», og det er de som gjennom krav til kvalitet og gjennom sin etterspørsel etter varer setter dagsorden. De produsentene som vil klarer seg best, vil da være de som er i stand til å imøtekomme slike krav på en effektiv måte.

Siden St.prp 8 ble vedtatt i Stortinget er det gjennomført årlige jordbruksoppgjør og WTO avtalen. WTO-avtalen i tillegg til andre handelsavtaler slik som EØS-avtalen og bilaterale handelsavtaler setter formelle rammer for den politikk som vil bli ført framover. Norge har også et eget tollregime overfor utviklingsland.

Ny stortingsmelding om landbrukspolitikken

Dere er kanskje kjent med at Regjeringen nå har tatt initiativ til en ny stortingsmelding om landbrukspolitikken. Denne vil ta utgangspunkt i hovedlinjene i St.prp 8. « Landbruk i utvikling», men vi mener det er behov for en oppdatering av landbrukspolitikken og en oppsummering av hvilke resultater politikken til nå har gitt. Forbrukerens krav til landbruket både om trygg mat, høy kvalitet og etisk produksjon er heller ikke godt nok reflektert i politikken. Det vil være viktig å få lagt en basis i form av en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at landbruket får stabile og langsiktige rammebetingelser å forholde seg til. Den nye meldingen vil bli lagt fram for Stortinget neste år.

2.4 WTO-avtalen

WTO-avtalen trådte i kraft 1. januar 1995. Avtalen gir Norge ulike rettigheter og forpliktelser knyttet til internasjonal handel. Landbrukssektoren er regulert i en egen avtale som omfattet både tollvern, markedsadgang, eksportstøtte og nasjonal støtte til jordbruket.

Avtalen medførte at det tidligere kvantumsbegrensede importvernet ble erstattet med et tollbasert importvern i 1995. Tollsatsene ble fastsatt med bakgrunn i forskjellene mellom norske priser og relevante importpriser i en referanseperiode. Avtalen har en forpliktelse om å redusere de bundne tollsatsene gradvis fram til år 2000, og at reduksjonene i gjennomsnitt skal være 36%, og minst 15% for alle produkter.

WTO-avtalen fastsetter også maksimale grenser for hvor store beløp som kan brukes til eksportsubsidier og hvor store volum som årlig kan eksporteres med slike subsidier. Både beløp og subsidier skal reduseres fram til år 2000. Konkret betyr det at de samlede eksportsubsider skal ned fra 770 millioner kroner til snaut 500 millioner. For grøntsektoren har dette liten reell betydning på grunn av at det ikke skjer markedsregulering ved bruk av eksportsubsidier.

Avtalen regulerer videre bruk av visse ulike typer nasjonal støtte til jordbruket og definerer et øvre nivå for hvor stor den produksjonsavhengige støtten og den såkalte skjermingsstøtten kan være. For produksjonsnøytral støtte, miljøstøtte og sosiale ordninger er det ikke tilsvarende begrensninger. Avtalen forplikter også alle land til å legge til rette for en viss import gjennom at avtalen etablerer visse kvoter med et lavere tollnivå enn det generelle nivået. I Norge gjelder dette kjøtt av storfe, svin, sau og fjørfe, smør, egg og kål. Kvotene skal i år 2000 tilsvare 5% av norsk forbruk, og øker gradvis opp til dette nivået fra utgangspunktet i 1995. Disse kvotene blir i Norge fordelt ved en årlig auksjon.

WTO-avtalen for landbruk slår fast at det skal startes nye forhandlinger om landbruk i 1999. Vi kan fort snakke om 7-8 år. Det er for tidlig å si når en ny avtale vil være klar og hva som vil bli resultatet. Imidlertid er det klart at en rekke land ønsker større markedsadgang for sine produkter og ytterligere nedtrapping av både bruken av eksportsubsidier og produksjonsavhengig nasjonal støtte. Samtidig er det også klart at det fra flere hold er mer fokus på grønne verdier som miljø, kulturlandskap og matvaresikkerhet. Det vil være en hovedutfordring for Norge å få aksept for at det også skal være rom for slike hensyn innenfor landbrukspolitikken

2.5 EØS-avtalen

EØS- avtalen inkluderer ikke landbrukspolitikken, men landbruk er likevel berørt av avtalen på noen områder Dette gjelder blant annet en avtale om handel med visse bearbeidede landbruksvarer, og bilaterale avtaler hvert EØS-land har inngått med EU om handel med såkalte basis landbruksvarer. Gjennom denne avtalen har Norge blant annet fått tollfrie eksportkvoter til EU for visse frukt og grønnsaker:

Her i Oppland er det arbeidet litt med å få i gang eksport. Både av jordbær og grønnsaker har det vært en viss eksport. I 1997 ble det blant annet eksportert 49 tonn jordbær gjennom det produsenteide Norsk Bær og Grønt AS på Lena. Jeg skal si litt mer om eksport senere.

EØS-avtalen sier at Norge og EU hvert annet år skal gjennomgå situasjonen for handelen med landbruksvarer med sikte på å øke samhandelen. Det blir nå ført forhandlinger med EU i samsvar med denne artikkelen, de såkalte artikkel 19-forhandlingene (etter EØS-avtalens artikkel 19 som inneholder bestemmelsen om utvikling i handelen). Det er ikke klart når disse forhandlingene vil være avsluttet.

Det har også vært sonderinger med EU om en avtale om harmonisering av tekniske bestemmelser på plantehelseområdet. EFTA har lagt fram en posisjon til EU på dette området som nå er til vurdering i kommisjonen. Bakgrunnen for at en har tatt initiativ til en avtale på dette området er først og fremst en vurdering knyttet til fordeler for norsk eksport, spesielt av tømmer og skogprodukter.

2.6 Andre internasjonale forhold

Bilaterale avtaler

EFTA-landene har inngått en rekke frihandelsavtaler med land i Sentral- og Øst-Europa, samt land i Middelhavsregionen. På landbruksområdet inneholder avtalene felles bestemmelser for handel med bearbeidede landbruksvarer. Her er det lagt vekt på at norsk næringsmiddelindustri ikke skal bli diskriminert i forhold til EU-industri når det gjelder adgang til markedene i de ulike landene. Norge har videre i tilknytning til frihandelsavtalene inngått bilaterale landbruksprotokoller. I disse protokollene har man fra norsk side gitt tollpreferanser på enkelte landbruksvarer, hovedsakelig på grøntsektoren (planter, grønnsaker, frukt og bær). For flere produkter hvor det ikke eksisterer norsk produksjon er det gitt betydelige tollettelser, mens tollnedsettelsene for produkter hvor vi har norsk produksjon ligger på et relativt beskjedent nivå. Til tross for inngåelsen av disse avtalene er det så langt begrenset handel med disse landene på landbruksområdet.

Utviklingslandene

Norge har også ensidig gitt utviklingsland bedre markedsadgang til Norge gjennom reduksjoner i tollsatsene for varer som blir importert fra disse landene. Dette skjer innenfor den såkalte GSP-ordningen. Innenfor denne ordningen har de fattigste landene, de såkalte MUL (de minst utviklede landene), tollfri adgang til Norge for alle varer med unntak av korn- og fôrvarer der det blir gitt 30% preferanse. Andre utviklingsland har tollfri adgang for en rekke produkter, og visse preferanser for de fleste andre landbruksprodukter. Ordningen som ble revidert i 1995, har medført en generell økning i importen fra utviklingslandene, og for visse produkter har importen økt relativt mye. Dette gjelder blant annet roser der importen i 1997 utgjorde halvparten av omsetningen i Norge.

Dere er sikkert vel kjent med den debatt og fokus som har vært på denne importen i det siste. Vi er klar over at det er ulike syn i næringen på denne importen og hvilke effekter den har. Ved denne typen import vil det alltid være en balansegang mellom ønsket om å gi utviklingsland mulighet til å komme inn på det norske markedet med de varene de ønsker å selge, og hensynet til markedsmuligheter for norskproduserte produkter. Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang av situasjonen, og det er ikke tatt noen beslutninger ennå. Vi forholder oss her til Stortingets vedtak ved innføring av ordningen hvor det ble slått fast at ordningen skal vurderes løpende m.h.t. effekten den har på norske produkter.

3. Markedsregulering og prissystem

3.1 Målpriser

I Norge er det etablert et system med målpriser for meieriprodukter, kjøtt, poteter og grønnsaker. Målprisene er de priser som produsentene i gjennomsnitt skal kunne ta ut i markedet. Disse prisene blir fastsatt i jordbruksavtalen og skal både sikre produsentenes inntekter og gi forbrukerne produkter til rimelige priser. Tollvernet er også knyttet opp til målprissystemet ved at tollsatsene blir satt ned dersom målprisene overskrider en øvre prisgrense i to etterfølgende uker. For grøntsektoren er den øvre prisgrensen 12 prosent over målprisen. Ved en slik overskridelse settes tollsatsen ned i en viss periode slik at import kan finne sted. Dette skal i neste omgang medføre at målprisnivået gjenopprettes i Norge. Dette systemet administreres av Statens Kornforretning og er godt kjent i denne forsamlingen.

3.2 Markedsregulering og samvirkets rolle

Regulering av markedet for jordbruksprodukt har hjemmel i Omsetningsloven fra 1930. I h.h.t. St. meld. nr. 26 (1980-81), Om markedspolitikken for jordbruksvarer, er målene med markedsreguleringen å sikre prisstabilitet, jevn og sikker avsetning for produsentene og stabile forsyninger i alle deler av landet. Disse prinsippene er videreført. For å redusere kostnadene for produsenten er det videre fokusert på behovet for mer kostnadseffektive løsninger og færre reguleringer. Noe sterkere bruk av markedssignalene har også vært lagt til grunn. Markedsreguleringen er avgrenset til først og fremst å være et virkemiddel i de viktigste sektorene for å håndtere midlertidige overskudd og for å håndtere regionale og sesongmessige svingninger i produksjon og forbruk.

Samvirkeorganisasjonene har en særskilt oppgave gjennom mottaksplikten og forsyningsansvaret. Dette er av betydning for å opprettholde produksjonen i utkantstrøk med store ulemper når det gjelder avstanden til markedet, men også for å sikre at alle får et tilfredsstillende matvaretilbud til omlag lik pris uavhengig av bosted. Regjeringen legger vekt på at Landbrukssamvirket sikres muligheter til å gjennomføre disse oppgavene (Dette er også nedfelt i Voksenåsdokumentet der det heter at: « Landbrukssamvirkets mottaksplikt og forsyningsansvar skal sikres»). Men samtidig vil jeg understreke at samvirkeorganisasjonene også har behov for konkurranse fra private aktører på omsetningsleddet. Det har ikke manglet konkurranse i denne sektoren.

I grøntsektoren har markedsreguleringen vært avgrenset til et lite antall produkter. Frukt har utgjort hovedtyngden og har hatt en betydelig regulering de siste årene. Fra og med 01.07.95 er markedsregulering begrenset til epler, pærer poteter og jordbær. Det er også klart at den nye situasjonen innenfor grøntsektoren, med samarbeidet mellom Gartnerhallen og Norgesgruppen, endrer samvirkets rolle her. Det er klart at primærprodusentenes stilling er svekket som følge av den nye alliansen. Hvilke konsekvenser dette får for samvirkets rolle som markedsregulator framover må drøftes både internt i organisasjonene i jordbruket og mellom organisasjonene og myndighetene.

Generelt er det en utfordring framover at nærhet også kan bli en konkurransefaktor. Landbruksministeren har tatt initiativ for å sette igang et større forskningsprosjekt for å vurdere virkningene av den sentraliseringen av landbrukssamvirkets anlegg som har skjedd de siste årene. Dette for å finne ut hvordan nedleggelsen har slått ut på bygder og lokalsamfunn. Vi trenger å få belyst dette spørsmålet fra en annen synsvinkel enn bare den rent bedriftsøkonomiske. Nærhet har ikke bare med geografisk avstand å gjøre, men innebærer også kunnskap om markedet og gjenkjenningen hos forbrukeren dersom man med bl.a. merkesystemer eksponerer seg på en god måte.

4. Endringer i tollvernet

Ved flere anledninger har Stortinget uttalt at tollvernet for landbruksvarer skulle praktiseres slik at det gradvis ble innført økt konkurranse for alle deler av jordbruket og næringsmiddelindustrien. I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1997 varslet daværende regjering at det skulle foretas tilpasninger i tollvernet for blomster, frukt, grønnsaker og fjørfekjøtt fra 1. januar 1998. I den siste tollproposisjonen valgte AP-regjeringen allikevel ikke å fremme et slikt forslag. Dette ble vedtatt.

Det videre arbeidet må være basert på en samlet vurdering av norske interesser, hvor det blant annet blir foretatt en vurdering i forhold til de kommende forhandlingene i WTO. Det er videre viktig å presisere at importvernet fortsatt skal beskytte norsk produksjon og at det er en klar forutsetning at jordbruksavtalens priser ikke skal undergraves. Videre vil det være viktig at tollsatsene for bearbeidede landbruksvarer fastsettes i samsvar med tollsatsene for råvarene slik Stortinget har forutsatt.

Jeg er også opptatt av at det i diskusjonen om tilpasninger av importvernet for landbruksvarer skal legges vekt på det forhold at tyngden i dagligvarehandelen er samlet hos få aktører. En reduksjon av importvernet for landbruksvarer vil helt klart øke faren for at disse aktørene i større grad henter sine varer på det utenlandske markedet, med de dramatiske følger dette kan gi over natten for norsk landbruk og næringsmiddelindustri.

5. Utvikling i foredling og distribusjon

Produktene fra den enkelte produsent må på en eller annen måte finne veien til forbrukerne. Utviklingen i foredlings- og distribusjonsleddene er derfor svært viktig for landbruket som råvareleverandør. Utviklingen på disse leddene er også viktig for prisutviklingen på de matvarer forbrukerne møter i butikken. En stadig større andel av matvarenes samlede kostnader stammer fra kostnader på disse leddene. Noe av årsaken kan ligge i økt foredlingsgrad. Konkurransesituasjonen mellom de ulike ledd i næringsmiddelkjeden og internt i hvert ledd er blant de forhold som har stor betydning.

I næringspolitikken blir det lagt vekt på å sikre gode rammevilkår for primærnæringene og å utvikle bedrifter som er basert på naturgitte fortrinn, vårt høye utdanningsnivå og ny teknologi. Næringsmiddelindustrien er en viktig målgruppe for Regjeringen i dette arbeidet. Dette skyldes for det første at næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien, både når det gjelder bearbeidingsverdi og sysselsetting. Sysselsettingen i den landbruksbasert næringsmiddelindustrien tilsvarer ca. 14 % av den totale industrisysselsettingen i landet. Sammenlignet med andre land er dette en relativt stor andel. Det at mange arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien er plassert i mindre sentrale strøk av landet, er selvsagt også av stor distriktspolitisk betydning.

Mange bedrifter i næringsmiddelindustrien har gjennomført tiltak for å effektivisere ulike prosesser i foredlingen. Dette har delvis skjedd med offentlig støtte. Blant annet bevilget Stortinget i 1994 900 millioner kroner til omstilling i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Disse pengene ble fordelt gjennom SND, og ble brukt både til realinvesteringer, markedsutvikling og kompetansetiltak. Det har også vært flere eksempler både på økt samarbeid, integrering og oppkjøp.

Dagligvarebransjen har de siste 10-15 årene forandret seg svært mye. En har i dag 4 hovedgrossistorganisasjoner som kontrollerer så mye som 98% av omsetningen i dagligvarebutikkene. Samtidig har grossist og detaljistleddet blitt mer eller mindre fullt integrert. Det har også vært en utvikling i retning av at disse grossistorganisasjonene overtar en stadig større del av varedistribusjonen fra foredlingsleddet, slik at industriens egenleveranser blir redusert. Denne integrasjonen og dominansen til noen få aktører, medfører en ikke ubetydelig maktkonsentrasjon på dette leddet. Dette kan gjøre andre deler av verdikjeden svært sårbare for de beslutninger disse grossistorganisasjonene tar. Slike beslutninger kan medføre brå og omfattende endringer i rammebetingelsene for ulike leverandører, slik vi blant annet har sett på grøntområdet det siste året.

Regjeringen ønsker å følge med i utviklingen i dagligvaremarkedet og ønsker en situasjon der ingen av leddene har en for dominerende posisjon.

6. Utfordringene i grøntsektoren

6.1 Hovedutfordringer

Med utgangspunkt i nasjonale og internasjonale rammevilkår som er referert ovenfor vil jeg videre oppsummere en del av de utfordringer som grøntsektoren vil stå overfor framover. Jeg vil gå inn på hvordan styresmaktene vil engasjere seg for å støtte opp under de utfordringene næringen møter. Som det går fram av det jeg har sagt så langt, er det helt på det rene at hele verdiskapningskjeden i landbruket fra primærjordbruk til næringsmiddelindustrien står foran store utfordringer.

Det er viktig å ha tilgang til markedet. Pris, kvalitet og våre komparative fordeler vil bli avgjørende i møte med internasjonale aktører. Det er viktig å opprettholde den gode kvaliteten norsk mat har, og å sørge for at vi har en industri som produserer varer som kan bli solgt på disse markedene.

Det er nytt for norsk landbruk som har levd i ly av et høyt importforbudet gradvis møter økt konkurranse. Det er et faktum at markedssignalene i større grad har blitt avgjørende for de vurderingene som både næringsmiddelindustrien og primærprodusentene må foreta framover. Grøntsektoren er imidlertid annerledes enn andre sektorer fordi det norske markedet i deler av året blir forsynt med importerte produkter. Dette skyldes både klimatiske forhold og årlige variasjoner i når norsk produksjon er ferdig.

Grøntsektoren må berømmes for å ha tilpasset seg godt til denne situasjonen og for ha lært seg å eksistere med mindre grad av offentlig støtte og reguleringer enn mye av det øvrige landbruket. Produsentene i grøntsektoren er flinke til å vurdere hva som er lønnsomt og tilpasser sin produksjon til endringer i markedet. Dette er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet.

6.2 Matkvalitet

Dagens matkvalitet er god. Men gjennom økt internasjonal handel, kjennskap til nye produkt som følge av økt reisevirksomhet og media m.m, møter de norskproduserte varene stadig mer konkurranse. Hvordan skal vi ta vare på det konkurransefortrinnet som ligger i dagens gode kvalitet? Matmeldingen ble behandlet i Stortinget i fjor sommer. I meldingen beskrives et helhetlig opplegg for å styrke og ivareta matvaretryggheten for norske forbrukere innenfor rammen av internasjonale avtaler. Dette innebærer kvalitetssikring i alle ledd i matvarkekjeden fra jord til bord. Samtlige aktører i kjeden har et medansvar for at produktet som leveres er helsemessig trygt og gjennom dette skape og opprettholde forbrukernes tillit til maten. Målsettingen er et sluttprodukt som kan spores tilbake til opprinnelsesstedet, og som har gjennomgått en kvalitetssikret og dokumenterbar prosess og er merket i tråd med forbrukernes ønsker.

Vi vet at stabil og høy kvalitet på matvarene er, og vil være, en viktig konkurransefaktor. Kvaliteten blir avgjørende for etterspørselen av norskproduserte varer både nasjonalt og internasjonalt. Derfor er et av regjeringens satsingsområde nettopp å styrke kvaliteten på norsk mat fra jord til bord. Målet for om en har lykkes må være den kvaliteten forbrukeren møter i butikken og at de satsinger som gjøres med bakgrunn i dette. Matvareprodusentene har her en nøkkelrolle i arbeidet med å bringe fram god kvalitet på produkta. I den sammenheng vil det av hensyn til konkurranse være viktig for produsentene å satse enda mer på produktutvikling der det til eksempel blir lagt vekt på smak, variasjon o.l. Halv- og hel-bearbeidede produkter med enkel og rask tilberedning har til eksempel økende markedsandel. Kanskje poteta trenger en liten modernisering. Jeg vet at en del er gjort på dette området.

Det blir også bruk midler for å stimulere til økt totalforbruk av frukt, bær og grønnsaker. Både over jordbruksavtalen og fra omsetningsavgiften blir det bruk midler til opplysningsvirksomhet.

Innen grøntsektoren er bruken av plantevernmidler relativt høyt, mens vi finner et langt høyere forbruk i en del andre land. Dette fører til at tilliten til norske produkter er god og det ser ut til å være vilje til å betale mer for norske produkter bl.a. p.g.a. dette.

En del målinger har vist plantemiddelrester i avløps- og grunnvann i områder med landbruksproduksjon. Det må være et viktig mål for grøntsektoren å bli bedre på dette området, både av hensyn til produkt og miljø.

6.3. Konkurransestrategier for norsk mat

Landbruksdepartementet etablerte i 1992 prosjektet konkurransestrategier for norsk mat. Oppfølgingen har skjedd gjennom et permanent statlig oppfølgingsprogram, dels gjennom stiftelsen Godt Norsk og dels i regi av Landbruksdepartementet. Viktige element i strategiene og videre prioriteringer er kvalitetssystemer i landbruket, felles merkeordning og eksportprogram.

Kvalitetssystemer i landbruket (KSL)

Gjennomføringen av kvalitetsstyring i landbruket er viktig for å dokumentere kvalitet i hele produksjonskjeden. KSL er et samarbeid mellom primærprodusenter, varemottakere myndigheter og faglag. Målet er at innen utgangen av år 2000 skal alle produsenter ha et fullt utviklet kvalitetssystem for gårdsbruket. System for kvalitetssikring er et hjelpemiddel for bedre rutiner og færre kvalitetsavvik. Videre er det et hjelpemiddel for å skaffe fram dokumentasjon om hvordan produksjonen foregår. Dette blir viktige ting framover.

Sekretariatet for KSL vil i løpet av denne uken starte utsending av materiale for bruk til dokumentasjon av ulike planteproduksjoner. Dette er en samling tabeller, og vil i løpet av de neste 14 dagene bli sendt til alle produsenter i Norge som har søkt om produksjonstillegg i 1997. Tabellene gir mulighet til å registrere årets og fjorårets vekster på de ulike skiftene på gården, og til å registrere resultat av jordanalyser og bruk av gjødsel og eventuelle plantevernmidler. Ved høsting kan høstetidspunkt samt avlingsmengde og eventuelt kvalitet dokumenteres. Opplysningene gir således svært omfattende og grundig informasjon om alle sider av planteproduksjonen.

(Merknad: Anders Leine i Avd. for Matprod. og Helse har et eksemplar av dette materialet dersom det er behov for en kopi!)

Felles merkeordning

Oppslutningen om opprinnelses- og kvalitetsmerkeordningen Godt Norsk er stadig økende. Ved årsskiftet 1996/97 var antallet merkebrukere 28 og merkegodkjente varer 883. Markedsundersøkelser viser at norske forbrukere har god kjennskap til merket. Godt Norsk merket innebærer nye krav utover hva lov og forskrifter krever. Jeg tror det vil være normalt at man innen næringen vil sette høyere krav til produkter og produksjon av merkevarer enn det offentlige krever.

Eksportprogram

Jeg har allerede nevnt den eksport som har skjedd fra Oppland. Både jordbær og ulike grønnsaker er solgt på det nordiske markedet, Tyskland og Italia. Dere kjenner godt til de utfordringer som eksport gir for eksempel i forhold til å betjene det enkelte marked og å oppnå en god nok pris. Samtidig vil et lunefullt norsk klima som blant annet kan gi problemer med overvintringen eller variasjoner i forhold til tidspunktet for høstesesongen også gi utfordringer. Eksport er et selvsagt et fagområde en må lære som alt annet. Det krever langsiktig og aktiv satsing men jeg tror potensialet er tilstede.

6.4. Andre utfordringer

Også for grøntnæringen er det viktig å være klar over de mer generelle elementene som er av betydning i landbrukspolitikken framover. Dette gjelder internasjonale forhold, for eksempel utviklingen i WTO.

Alt i år skal det foretas en gjennomgang av den såkalte SPS-avtalen i WTO. Denne avtalen - Avtalen om sanitære og plantesanitære forhold - regulerer forhold av betydning for matvaretrygghet og helse. Regjeringen vil i denne gjennomgangen legge vekt på hensynet til matvaretrygghet.

Jeg vil også nevne noen andre viktige nasjonale utfordringer:

Distriktspolitikk

I svært mange utkantkommuner hvor folketallet er synkende er jordbruk og skogbruk viktigste næringsvei. Videreutvikling av et aktivt landbruk vil i stor grad kunne bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Samtidig vil det være viktig å sette fokus på en utvikling i lokalsamfunnene som sikrer et velfungerende arbeidsmarked og et tilfredsstillende tjeneste- og servicetilbud. Landbruksnæringen er unik i distriktspolitisk sammenheng fordi den er stedbunden, og Regjeringen ser på landbruket som en sentral pilar i den samlede distriktspolitikken. Det er helt på det rene at landbruket fortsatt er bærebjelken i mange grendesamfunn.

Rekruttering og likestilling

Det er alarmerende når den eldre generasjon råder den yngre til ikke å starte med landbruk, og næringen må ta virkningen av egen signalgiving bør på alvor. Dette er imidlertid også en utfordring for sentrale myndigheter. I denne sammenheng er det naturlig å nevne at det, som en oppfølging av jordbruksoppgjøret i 1997, er nedsatt et bredt partsammensatt utvalg som skal vurdere likestilling og rekruttering til landbruket. Vi vil prioritere disse spørsmålene høyt. Det er verdt å legge merke til at rekrutteringen til å eie gård har aldri vært bedre enn i dag. Det er vanskelig å få kjøpt gårder i fritt salg for de som vil etablere seg mens rekrutteringen til enkelte produksjoner er svak.

Inntektsmålsettingen

Det er også klart at inntektsutvikling og sosiale forhold har stor innvirkning på rekrutteringen til næringen. Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn.

Vi har imidlertid ikke noen vesentlig annerledes sammensetning av Stortinget enn før, og alle forslag vi kommer med må ha en realistisk mulighet for å bære igjennom i Stortinget. Den nye Regjeringen ønsker å snu en trend der næringa har tapt terreng. Dette kan etter mitt syn oppnås gjennom en politikk der en i små skritt går, etter denne Regjeringens syn, i en mer riktig retning.

7. Avslutning

Jeg vil avslutningsvis konkludere med at myndighetene vil legge opp til å opprettholde et importvern på landbruksvarer som beskytter norsk produksjon og som gir oss spillerom til å utforme landbrukspolitikken og næringspolitikken i tråd med de mål Regjeringen har satt seg. I tillegg vil det bli lagt betydelig vekt på å opprettholde den gode kvaliteten på de produkter som omsettes på det norske markedet og eksportmarkedet. Dette er områder hvor primærprodusenten og næringsmiddelindustrien har felles interesse.

Landbruksdepartementet vil, som jeg har vært inne på, gjerne bidra til en positiv utvikling for alle produsenter i jordbruket ved å sikre så gode rammevilkår som mulig. Det vil ikke skje noen dramatiske endringer i landbruket framover. Men vi sikrer framtiden best ved stadig å foreta tilpasninger og gradvise endringer på alle politikkområder.

Takk for oppmerksomheten.