Om lov om friluftslivet av 28.juni 1957 nr.16

 

1 Innledning
2 Allemannsretten, friluftslovens formål og krav til ferdselskultur
2.1 Allemannsretten
2.2 Friluftslovens formål
2.3 Krav til ferdselskultur
3 Ferdselsretten
3.1 Innmark og utmark
3.2 Ulike typer ferdsel
3.2.1 Ferdsel til fots
3.2.2 Sykling
3.2.3 Riding og annen bruk av hest
3.2.4 Bruk av hundespann, kjelke og spark
3.2.5 Ferdsel med motorkjøretøy
3.2.6 Spesielt om bobiler og campingvogner
4 Rett til opphold
4.1 Rasting
4.2 Telting
5 Ferdsel og opphold på sjøen og i vassdrag
5.1 Ferdsel til sjøs
5.2 Ferdsel i vassdrag
5.3 Landsetting og fortøyning av båt
5.4 Bading
6 Rett til høsting
6.1 Plukking av blomster, bær og sopp
6.2 Sanking av stein, mose og ved
6.3 Jakt og fiske
7 Innskrenkninger i ferdselsretten
7.1 Nærmere om ferdselskultur og eierens bortvisningsrett
7.2 Organisert og kommersiell ferdsel
7.3 Ulovlige stengsler og forbudsskilt
7.4 Betaling i forbindelse med friluftsliv
7.5 Atferdsregler
7.6 Sperring og innløsning
7.7 Begrensinger i medhold av andre lover
8 Områder for friluftsliv
8.1 Sikring av friluftsområder
8.2 Friluftsmark
8.3 Tiltak for å lette ferdselen
9 Friluftslivsforvaltningens organer og funksjoner
9.1 Friluftslivsorganene
9.2 Arbeidsoppgavene
9.3 Regler om saksbehandling
9.4 Uttalelse om tvilsspørsmål
9.5 Forskrifter
10 Håndheving
Vedlegg: Lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16

 

 

 

Lov av 28. juni 1957 nr. 16 trådte i kraft 1. juli 1957. Loven er endret en rekke ganger, seinest ved lov av 21. juni 1996 nr. 37. Loven slik den lyder etter de siste endringene følger som vedlegg bakerst i rundskrivet.

 

Dette rundskrivet erstatter og opphever Miljøverndepartementets tidligere rundskriv T-981 Friluftsloven - Hva loven tillater og forbyr.

 

Rundskrivet gir en samlet informasjon og veiledning om tolking og anvendelse av friluftslovens regler i praksis, rettet mot de myndigheter som har et ansvar for å ivareta friluftslivsinteressene. Endringene i friluftsloven og endringer i samfunnsforholdene har gitt et behov for ajourført og oppdatert informasjon på dette området. Rundskrivet er utformet på basis av tilgjengelig materiale, som lovens forarbeider (både gamle og nye), tidligere rundskriv T-981, tidligere uttalelser/materiale fra Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning, dommer, ombudsmannsuttalelser m.v.

Siktemålet med rundskrivet er å få friluftsloven til å fungere best mulig i praksis - slik at eventuelle konflikter som måtte oppstå mellom grunneiere og allmennhet (friluftsfolk/turfolk) lar seg løse på en tilfredsstillende måte også i framtiden.

Henvendelser vedrørende rundskrivet og reglene om friluftslivet rettes fortrinnsvis til kommunen, fylkesmannen eller Direktoratet for naturforvaltning (Tungasletta 2, 7005 Trondheim, tlf. 73 58 05 00).

 

 

 

Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel, opphold og aktivitet i naturen - uavhengig av eiendomsforhold. Før friluftsloven kom i 1957, og reglene fikk lovs form, fulgte omtrent den samme adgang til bruk av naturen av gammel sedvanerett. Da de gamle reglene ble nedskrevet, ble det foretatt en grundig avveining av allmennhetens og grunneierens interesser.

Friluftsliv og ferdsel i skog, mark og fjell er en utbredt fritidsaktivitet i Norge, og allemannsretten er en viktig forutsetning for friluftslivet. Deltakelsen i friluftsliv har vært relativt stabil de siste 20 årene. Mer enn 60% av befolkningen går turer i skog og mark, mens nærmere 50 % går tur på fjellet, ifølge en undersøkelse fra 1996. Bading og båtliv er også populære aktiviteter.

 

Likevel står vi foran en rekke utfordringer når det gjelder allemannsretten i årene framover. Økende turisme og satsning på reiseliv og miljøbasert næringsutvikling fører til sterkere økonomisk utnyttelse av utmarka og økende organisert ferdsel. Samtidig dukker nye former for friluftsliv og bruk av natur stadig opp. Dette kan i økende grad føre til konflikter og skade på naturen, og det krever at vi vier allemannsretten økt oppmerksomhet. I Friluftslivets år 1993 og i Naturvernåret 1995 ble fokus spesielt rettet på allemannsretten. Miljøverndepartementet ser det som viktig å følge nøye med i utviklingen i forhold til allemannsretten, slik at denne grunnleggende rettigheten tas vare på. Allemannsretten er en umistelig verdi og et gratis gode for alle, som alle nivåer i forvaltningen sammen må hegne om. Innenfor et økologisk bærekraftig samfunn har allemannsretten en sentral plass.

 

 

Før endringen av friluftsloven 21. juni 1996 hadde loven ingen formålsparagraf. Den nye § 1 i loven lyder slik:

 

«Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.»

 

Formålsparagrafen er av prinsipiell interesse og har betydning i forbindelse med anvendelsen av friluftslovens bestemmelser i praksis. Den vil danne bakgrunn for vurderingen av tvilsspørsmål om hvordan loven skal forstås og tolkes i konkrete tilfeller.

 

Formålsparagrafen nedfeller de viktige og grunnleggende prinsipper for friluftslivet i Norge. Paragrafen er kortfattet, men formuleringen favner vidt, slik at den dekker både beskyttelse av selve allemannsretten og vern av naturgrunnlaget, herunder arbeidet med å sikre områder for friluftsliv.

 

Det er først presisert at friluftslivets naturgrunnlag må vernes. At det finnes tilgjengelige, naturpregede arealer er den grunnleggende forutsetning for friluftslivet og allemannsretten. Formuleringen innebærer at hensynet til miljøet nå framgår direkte av friluftsloven.

 

Formålsparagrafen viser dernest til hovedfundamentet i friluftsloven, som er prinsippet om allemannsretten - allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen skal sikres. Det nærmere innhold i denne retten framgår av de enkelte bestemmelsene i friluftslovens kapittel I og II. I disse kapitlene trekkes grensen mellom allmennhetens rett og grunneierens rett.

 

Det framgår av formålsparagrafen at hensikten med å verne naturgrunnlaget og sikre allemannsretten er å bevare og fremme muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet. Denne formuleringen bygger på hovedmålsettingen med friluftslivspolitikken, slik den bl.a. er nedfelt i St. meld. nr. 40 (1986-87) Om friluftsliv. Formuleringen har en offensiv og framtidsrettet form, jf ordet «fremmes».

 

Av formuleringen følger at det er det miljøvennlige (tradisjonelle) friluftslivet som loven skal beskytte. Også i forbindelse med friluftslivsaktiviteter må det tas hensyn til miljøet. Heri ligger at det skal tas hensyn til selve naturgrunnlaget og til naturmiljøet i videre forstand. Hensynet til bevaring av det biologiske mangfoldet er viktig også i forhold til utøvelsen av friluftsliv, og friluftslivet må drives innenfor de rammer som legges av prinsippet om et økologisk bærekraftig samfunn. Det er også viktig at hensynet til kulturminner og kulturmiljøer blir ivaretatt i friluftssammenheng. Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Kulturmiljøer er områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng, f.eks. i et kulturlandskap.

 

 

Friluftslovens ferdselsregler regulerer forholdet mellom friluftslivsutøvere og grunneiere. Selv om det er en rett til fri ferdsel i norsk natur, innebærer ikke det en frihet uten grenser. De enkelte bestemmelser i friluftsloven inneholder begrensninger, jf f.eks. § 2 der det framgår at ferdsel til fots er tillatt, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. § 11 første ledd gir i tillegg en generell bestemmelse om ferdselskultur, som gjelder for alle typer ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneier, bruker eller andre (f.eks. andre friluftsfolk, naboer eller særlige rettighetshavere).

 

Hensynet til miljøet ble uttrykkelig presisert i § 11 ved endringen av friluftsloven 21. juni 1996. Friluftslivets verdi består nettopp i muligheten til å oppleve natur og miljø mest mulig intakt, og det er derfor viktig at miljøhensyn tas også i forbindelse med friluftslivsaktiviteter. Uttrykket «miljøet» favner vidt. Det omfatter ikke bare selve naturgrunnlaget med planter og dyr, men også andre miljøverdier som ren luft, rent vann og rent landskap, foruten stillhet og ro. Kulturminneverdier i natur- og kulturlandskapet er også viktige elementer som ikke må skades.

 

I denne sammenheng vises det til at Norge gjennom ratifikasjon 9. juli 1993 av konvensjonen om biologisk mangfold har forpliktet seg til å sørge for at hensynet til bevaring av biologisk mangfold så langt som mulig integreres i annen virksomhet. Oppfølgingen av konvensjonen skjer bl.a. ved utarbeidelsen av en handlingsplan for biologisk mangfold, som er en del av St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

 

Mer utbredt friluftsliv og ferdsel, bl.a. økende turisme med tilhørende masseferdsel og nyere former for friluftsliv, gjør at aktsomhetsbestemmelsen i § 11 og de plikter og det ansvar som følger med allemannsretten, har blitt viktigere.

 

Kravet til ferdselskultur er nærmere omtalt nedenfor under 7.1.

 

 

 

De tradisjonelle begrepene innmark og utmark står svært sentralt i friluftsloven. Allmennhetens rett til ferdsel og opphold beror på om et areal er å anse som innmark eller utmark. Det er en langt videre adgang for allmennheten til bruk av utmark enn innmark. Det er derfor en svært viktig vurdering som her må gjøres. Normalt volder den lite bry, men i enkelte tilfeller kan det oppstå tvil. Hoveddelen av kyst, fjell, skog og mark, hei, myr og vann er utmarksarealer som er tilgjengelige for allmenn bruk.

 

Friluftslovens § 1a angir hva som er å anse som innmark og utmark. I paragrafens første ledd nevnes hva som reknes som innmark, mens det av annet ledd framgår at andre arealer er utmark etter loven. Oppregningen er ikke uttømmende. Spørsmålet om et areal er innmark eller utmark må avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der også lokale forhold kan få betydning. Det har ingen betydning for vurderingen om grunnen er i offentlig eller privat eie. Normalt vil det heller ikke være avgjørende om arealet er inngjerdet eller ikke, men inngjerding vil ofte kunne være en indikasjon på at et område er underlagt slik eksklusiv bruk (særlig øyemed) som nevnt nedenfor.

 

Dersom det er tvil om et konkret areal er å anse som innmark eller utmark, vil det kunne innhentes uttalelse fra kommunen om spørsmålet, jf friluftslovens § 20 bokstav a. Denne bestemmelsen er nærmere omtalt under 9.4 nedenfor.

 

Som innmark reknes etter oppregningen i §1a første ledd følgende arealer:

 

Gårdsplass

En gårdsplass er etter vanlig språkbruk den nærmeste plassen foran eller mellom hus. Det er uten betydning om den er inngjerdet.

 

Hustomt

En hustomt er grunn som er brukt til byggeformål. Det er ingen fast arealgrense for hva som reknes for å være en hustomt i friluftslovens forstand, men det må antas at det vil være krav på beskyttelse av et begrenset areal rundt hus, til vern om privatlivets fred. Det beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle hvor grensen for hustomten/innmarksarealet anses å gå. I denne vurderingen vil tomtestørrelse, bebyggelsens karakter, bruk og beliggenhet, terrengforhold, opparbeiding (hagekarakter), lokal tradisjon osv. være avgjørende.

 

Miljøverndepartementet har lagt til grunn at også hyttetomter må reknes som innmark i forhold til friluftsloven. Det antas imidlertid at grensen for hva som er å anse som tomt/innmarksareal gjennomgående blir snevrere rundt hytter enn rundt bolighus. Behovet for uteareal til særskilt privat bruk er størst når det gjelder hverdagslivet ved fast bolig.

 

Dyrket mark

Som dyrket mark anses først og fremst åker og eng i tilknytning til gårdsbruk. Også annen jord som er oppdyrket, slik som hager, beplantninger o.l. går inn under begrepet dyrket mark. Begrepet «dyrket mark» kan imidlertid ikke strekkes så langt at ethvert areal som er tilsådd med gress kan være innmark, jf at det særlig er landbrukets produksjonsarealer det tas sikte på å verne. F.eks. kan en golfbane antas ikke å være unntatt fra allmennhetens ferdselsrett i sin helhet. For golfbaner vil det ofte foreligge en reguleringsplan som kanaliserer ferdsel til angitte stier/grøntkorridorer.

 

Dyrket mark som er gått ut av bruk blir ikke lenger å anse som innmark, men at dyrking ikke skjer en sesong eller to er ikke nok.

 

Engslått

Med engslått siktes til natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med gårdsdrift.

 

Kulturbeite

Kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å tjene som beitemark.

 

Skogplantefelt

Skogplantefelt er område som er beplantet eller tilsådd med skog. For at et område skal kunne reknes som skogplantefelt, må det ha en noenlunde tett og regelmessig beplantning. Når plantene etter noen år er vokst til (nådd omtrent knehøyde) og blitt mer hardføre overfor ferdsel, kan ikke området lenger anses som skogplantefelt i friluftslovens forstand.

 

Liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker

 

Av denne «sekkebestemmelsen» framgår at oppregningen ikke er uttømmende. Hva som anses som et slikt liknende område må bedømmes skjønnsmessig etter lokale forhold i det enkelte tilfellet. Allmennhetens og grunneierens interesser må veies mot hverandre når det gjelder spørsmålet om ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel; eierens bruk av området må bli vanskeliggjort i betydelig grad. Eksempelvis kan mindre havnehager, utslåtter og skogforyngingsfelt bli å anse som innmark etter en slik konkret vurdering.

 

Udyrkede, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område

Etter omstendighetene vil mindre strandstrekninger som ligger til dyrket mark eller engslått kunne bli å anse som innmark etter denne bestemmelsen. Større strandstrekninger vil derimot være åpne for allmennheten selv om de ligger mellom dyrket mark og sjø eller vann. Hva som skal reknes for mindre strandstrekninger må bero på konkret skjønn i det enkelte tilfelle.

 

Område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre

Det siktes her til områder som er gjenstand for eksklusiv bruk til et bestemt formål, og der alminnelig trafikk vil virke uheldig. Bestemmelsen kan få anvendelse bl.a. på område omkring gruveanlegg og annet industrielt anlegg, område som er sperret av til vern om drikkevann, område avsperret for vitenskapelige undersøkelser, eller område avsatt til vitenskapelig forsøksvirksomhet. Begrensede områder som er avsatt til viltreservat, viltfarm eller viltoppdrett kan også etter omstendighetene komme inn under denne kategorien. Militære områder kan være unntatt fra allmenn ferdselsrett, men i praksis har Forsvaret åpnet for ferdsel i mange militære områder, f.eks. for deler av året. Områder kan for øvrig i medhold av andre lover være avsatt til spesielle formål, f.eks. områder vernet etter naturvernloven eller viltloven, jf omtale nedenfor under 7.7 om begrensinger i allemannsretten i medhold av andre lover.

 

Miljøverndepartementet har også antatt at fornøyelsesparker, dyreparker og liknende anlegg drevet på kommersiell basis går inn under denne kategorien og må reknes som innmark. Slike områder er noe annerledes enn de områder som er nevnt foran, idet de er anlagt nettopp for allmennheten - men med et rent næringsmessig formål, ikke for å tjene allmennhetens friluftsliv (jf nedenfor under 7.4 om avgift for atkomst til opparbeidede friluftsområder). Andre områder som er spesielt tilrettelagt for turister, vil derimot være utmark.

 

Friluftslovens definisjon av begrepene innmark og utmark sier ikke noe om private veger. Så lenge private veger ikke går inn under definisjonen av innmark, blir slike veger som utgangspunkt å likestille med utmark etter annet ledd, idet arealer som ikke reknes som innmark anses som utmark (selv om betegnelsen «mark» ikke passer særlig godt på veger). At friluftsloven omfatter private veger følger av at § 2 annet ledd om riding, sykling m.v. relaterer seg til «veg eller sti», og § 4 gis bestemmelser om kjøring på privat veg.

 

Selv om ferdsel til fots på privat veg må antas å være tillatt, vil slik ferdsel ikke være tillatt på private veger over tun eller gårdsplasser, eller gjennom hager eller andre liknende områder der allmenn ferdsel vil være til urimelig ulempe for privatlivets fred. Det kan likevel forekomme at veger over slik innmark vil være åpne for allmenn ferdsel på grunnlag av annet rettsgrunnlag enn friluftsloven, f.eks. servitutter, lokal sedvane, eller alders tids bruk. Dersom bruk av slike veger er til sjenanse for grunneier, vil det ofte være naturlig at det i samråd med kommunen søkes etablert en alternativ vegtrasé for allmenn ferdsel.

 

 

 

Den viktigste og mest grunnleggende bestanddelen i allemannsretten er ferdselsretten. Uten rett til ferdsel, vil det være umulig å drive friluftsliv i det hele tatt. Retten til å ferdes til fots i naturen går lenger enn retten til andre typer ferdsel, f.eks. riding og sykling.

 

Det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Dette er nedfelt i friluftslovens § 2 første ledd, en bestemmelse som kan anses som lovens hovedregel. Retten til ferdsel gjelder ikke bare i forbindelse med friluftsliv, men gjelder også for ferdsel til andre formål. Unntak i ferdselsretten følger av loven selv, jf lovens kapittel II, og kan følge av bestemmelser i andre lover. Det vises til omtale av innskrenkningene i ferdselsretten nedenfor under 7. I tillegg følger av ordlyden i § 2 første ledd at ferdselsretten skal utøves hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet, noe som samsvarer med kravet i § 11 om ferdselskultur.

Retten til ferdsel til fots iinnmark er omhandlet i § 3 i friluftsloven og er naturlig nok adskillig mer begrenset. Retten er begrenset både når det gjelder tid og sted. Det er kun rett til vinterferdsel i innmark; sommerstid må man holde seg til veger eller stier i innmark som er åpne for allmenn ferdsel. Ferdselsretten gjelder kun i tiden mellom 14. oktober og 30. april - men bare dersom marken er frosset eller snølagt. Hvis marken ikke er frosset eller snølagt f.eks. 1. november, vil det ikke være tillatt med ferdsel i innmark uten samtykke fra eier eller bruker.

 

Vinterferdsel er likevel ikke tillatt på alle typer innmark. Det framgår av § 3 at ferdselsretten ikke gjelder på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmennhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Det dreier seg om områder av privat karakter, såvel som områder av næringsmessig betydning. På slike arealer vil ferdsel være forbudt hele året. Uten inngjerding vil det være vanskelig for folk å se hva slags mark det dreier seg om.

 

Det gjelder ytterligere en begrensning av vinterferdselen på innmark. Etter § 3 annet ledd kan eier eller bruker forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) når ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade - selv om arealet ikke er gjerdet inn. Slike områder av privat karakter antas å være særlig ømfintlige for tråkk også om vinteren, og om det er ferdselsrett beror på en vurdering av om ferdselen vil volde skade av betydning selv om ferdselen skjer på frosset eller snølagt mark. Gjenlegg (attlegg) er jordstykker som etter å ha vært åkerland er lagt ut til eng. For at et forbud etter § 3 annet ledd skal bli effektivt, bør det settes opp varsel i form av en plakat eller liknende.

 

Tidsrammene for innmarksferdsel er ikke absolutte. Etter friluftslovens § 3 tredje ledd kan fylkesmannen endre tidsrammene for når innmarksferdsel er forbudt. Denne myndigheten ble ved endringen av friluftsloven 21. juni 1996 overført fra fylkeskommunen til fylkesmannen. Fylkesmannen må i tilfelle foreta en faglig vurdering av behovet for og konsekvensene av avvikende tidsrammer, ut fra sin kompetanse som myndighet både på landbruk og miljøvern. Det vil eventuelt være naturlig å vurdere slike avvik for noe større områder uavhengig av kommunegrenser, jf ordlyden «det enkelte fylke eller deler av det». Miljøverndepartementet antar at slik endring av tidsrammene i praksis ikke vil være særlig aktuelt, men stedlige forhold f.eks. i høyfjellet og i de nordlige fylker kan begrunne særregler.

Ferdselsretten gjelder etter bestemmelsenes ordlyd for «enhver». Med dette siktes til alle og enhver. Det skilles ikke mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende, eller mellom nordmenn og utlendinger. Retten til å ferdes i norsk natur er uavhengig av nasjonalitet og bosted.

 

Retten til å ferdes til fots gjelder hele året og omfatter vinterstid også rett til å gå på ski eller truger. Ferdselsretten inkluderer også rett til f.eks. fjellklatring, og gir rett til ulike typer sportsutøvelse. Vanlig ferdsel med hund inngår også i den alminnelige ferdselsrett, såfremt båndtvangsregler overholdes. Rett til ferdsel med kjelke og med hundespann er derimot noe mer begrenset og følger § 2 annet ledd, som omtales under 3.2.4 nedenfor.

 

Det er foran under 3.1 lagt til grunn at ferdsel til fots på privat veg er tillatt. Det må gjelde også for privat veg som er omgitt av innmark, med unntak av veg som går over tun, gårdsplasser, hager o.l.

 

 

Det er ikke like fri adgang til å sykle som å gå i naturen. Regler for sykling iutmark finnes i friluftslovens § 2 annet ledd. Her framgår det at ferdsel med bl.a. «tråsykkel» er tillatt på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet. Mao. kan man sykle fritt på fjellet (såfremt det skjer hensynsfullt og varsomt), mens man utenom fjellområdene må holde seg til veg eller sti.

 

Betegnelsen «tråsykkel» omfatter ikke sykkel med hjelpemotor (knallert eller moped), som går inn under motorferdselloven, jf friluftslovens § 4.

Det kan fastsettes lokale bestemmelser som innskrenker retten til sykling. Den enkelte kommune kan, etter samtykke av eieren eller brukeren, forby slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Slike kommunale vedtak må stadfestes av fylkesmannen. Slik bestemmelsen er formulert, kan det ikke settes forbud mot sykling i en hel kommune eller i størstedelen av kommunens område.

 

Kommunen har ansvar for å gå inn med reguleringer av slik ferdsel der det viser seg å være behov for det, ut fra stedlige forhold. Kommunen bør se slike reguleringer i sammenheng med arealdisponeringen etter plan- og bygningsloven. Det kan være behov for regulering ved konflikter mellom ulike former for ferdsel, f.eks. hvor sykling er til fare eller ulempe for turfolk til fots. Restriksjoner kan også være aktuelt dersom ferdselen går ut over hensynet til naturen, f.eks. pga. terrengslitasje. Regulering av ferdselen i slike tilfelle vil sikre en mer helhetlig miljøforvaltning, og hindre skade på naturgrunnlaget. Informasjon og tilrettelegging kan være alternative virkemidler.

 

Denne typen lokale bestemmelser er å anse som forskrifter etter forvaltningsloven, jf friluftslovens § 24, og det gjelder særlige regler om kunngjøring og overprøving. Disse saksbehandlingsreglene omtales nærmere nedenfor under 9.3.

 

Sykling på innmark er ikke omhandlet i friluftsloven, og det er naturlig nok ikke tillatt uten grunneierens samtykke.

 

 

For riding gjelder samme regler som for sykling. Friluftslovens § 2 annet ledd omhandler også riding på samme måte som sykling. Det vises til omtalen foran under 3.2.2 om sykling, som gjelder likt for riding. Riding kan således skje over alt i utmark på fjellet, men er ellers i utmark bare tillatt på veg eller sti. Kommunen kan med samtykke av eieren eller brukeren forby riding på nærmere angitte strekninger. Det kan være aktuelt dersom riding skjer i traséer som benyttes til andre former for aktiviteter, som skigåing eller turgåing, og det oppstår konflikter som ikke lar seg løse frivillig, eller dersom ridingen gir terrengskader av betydning.

Det er under 3.2.1 foran lagt til grunn at ferdsel til fots er tillatt på privat veg som er omgitt av innmark. Det må imidlertid antas at riding på slike innmarks-veger ikke er tillatt, jf formuleringen i § 2 annet ledd om at riding bare er tillatt på «veg eller sti i utmark».

 

Riding skjer ofte i organiserte former. Det er ingen spesielle regler i friluftsloven om organisert riding, bortsett fra tilfeller som må karakteriseres som idrettsstevne, friluftsmøte eller liknende, der lovens §10 kommer inn. Det vises til omtale nedenfor under 7.2 av organisert og kommersiell ferdsel.

 

Dersom eieren anser den ridingsaktiviteten som skjer i et område for ikke å være tilstrekkelig hensynsfull og varsom, jf bestemmelsen i friluftslovens §11 om god ferdselskultur, kan dette tas opp med de som organiserer ferdselen med sikte på å få til minnelige ordninger. Dersom man ikke kommer til enighet, kan det være aktuelt å benyttet hjemmelen til å forby riding på nærmere angitte strekninger. I praksis ordnes det som regel med avtale med grunneier dersom et område tas i bruk til organisert ridingsaktivitet av andre enn grunneier. Det eksisterer et avtaleformular for bruk av privat grunn til riding, utarbeidet i samarbeid mellom Norges Rytterforbud, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag, som også gjelder opparbeiding av spesielle ridestier, rydding og merking. Miljøverndepartementet anbefaler at slike avtaler inngås mellom ridesentre og grunneiere, og at samarbeid med grunneiere og kommune etableres tidligst mulig, for å unngå at konflikter oppstår.

Samme regler som for riding gjelder også for bruk av kløvhest, som også er uttrykkelig nevnt i § 2 annet ledd.

 

Annen bruk av hest er ikke så klart omhandlet i friluftsloven. Kjøring med hest og vogn (hestekjøretøy) går inn under friluftslovens § 4, som omtales nærmere nedenfor under 3.2.5. Det er tillatt å bruke hestekjøretøy på privat veg, medmindre grunneieren har nedlagt forbud mot det.

 

Kjøring med hest og slede ble opprinnelig foreslått tatt inn i friluftslovens § 2 annet ledd og stilt på linje med riding og sykling. Ved behandlingen i Stortinget, ble imidlertid «slede» tatt ut, pga. at det ble ansett for å ha liten aktualitet når det gjelder allmennhetens ferdsel i skog om mark. Det er derfor noe uklart i hvilken grad kjøring med hest og slede er tillatt. Det synes imidlertid rimelig å anvende friluftslovens § 2 annet ledd tilsvarende i forhold til kjøring med hest og slede (jf ordene «eller liknende»), slik at det vil være tillatt på veg og sti i utmark og overalt i utmark på fjellet, såfremt det ikke voldes skade.

 

 

Bruk av hundespann er ikke nevnt i friluftsloven eller forarbeidene til loven. Miljøverndepartementet har imidlertid lagt til grunn at friluftslovens § 2 annet ledd også gjelder for bruk av hundespann, jf ordene «eller liknende». Hundespann må derfor holde seg til veg eller sti i utmark, men kan på fjellet brukes overalt.

Bruk av kjelke er derimot direkte nevnt i friluftslovens § 2 annet ledd, og kan etter bestemmelsen brukes på veg eller sti, samt på fjellet. Bruk av kjelke vinterstid har likevel i praksis vært ansett likestilt med ferdsel til fots når det ikke volder nevneverdig skade på grunnen. Bruk av pulk og kjelke for barn i tilknytning til skigåing vil det således være fri adgang til.

 

Bruk av spark vil være naturlig å anse på samme måte som bruk av kjelke (jf «eller liknende»), men framkommeligheten er her mer begrenset.

3.2.5 Ferdsel med motorkjøretøy

 

Den alminnelige ferdselsrett for allmennheten etter friluftsloven omfatter ikke bruk av motorkjøretøy på fremmed eiendom. Grunneieren kan således nekte slik ferdsel på sin eiendom. I tillegg vil gjeldende regler for motorisert ferdsel komme inn, slik det kommer til uttrykk i friluftslovens §2 tredje ledd: Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Friluftslovens § 4 gir imidlertid nærmere bestemmelser om motorferdsel på veg, og det skilles mellom privat og offentlig veg. § 4 første ledd gjelder kjøring på og parkering i tilknytning til privat veg. «Privat veg» omfatter alle veger som ikke er offentlige i veglovens forstand (offentlige veger er veger som eies og vedlikeholdes av stat, fylke eller kommune).

 

Eieren av privat veg kan forby kjøring av motorvogn på vegen, samt parkering på eller langs vegen. Bestemmelsen retter seg mot ferdsel med «motorvogn (derunder sykkel med hjelpemotor)». Begrepet motorvogn er definert i vegtrafikklovens § 2 som kjøretøy som blir drevet fram med motor, mens kjøretøy er definert som innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner. Sykkel med hjelpemotor inkluderer knallert og moped.

I utgangspunktet er således slik kjøring på og parkering på og langs privat veg tillatt. Det må imidlertid skje på en hensynsfull måte slik at det ikke oppstår skade på grunnen eller annen ferdsel stenges eller hindres, jf friluftslovens § 11.

 

Grunneieren kan imidlertid fritt nedlegge forbud. Dersom det er nedlagt forbud mot kjøring, vil det også være forbudt å parkere. Grunneieren kan velge å tillate kjøring, men forby parkering dersom det anses hensiktsmessig. Bakgrunnen for at slik ferdsel på veg kan forbys, er at det særlig om våren voldes skade på veger som eies og vedlikeholdes av private. Forbud mot kjøring vil imidlertid være problematisk dersom en privat veg er eneste adkomst til et friluftsområde, f.eks. i strandsonen. Der kan det være behov for å gå særskilt inn og sikre allmennheten kjøreadkomst, ved avtale eller ved ekspropriasjon.

Adgangen til å begrense bruken av privat veg på denne måten kan imidlertid være innskrenket, jf at den kun gjelder «når ikke annet er bestemt». Det kan f.eks. være fastsatt i forbindelse med at det er gitt offentlige tilskudd til vegen at den skal være åpen for allmenn ferdsel, slik at eieren ikke står fritt i å stenge vegen. Dessuten kan hytteeiere eller andre ha særskilte rettigheter til ferdsel på vegen.

 

§ 4 annet ledd gir bestemmelser om parkering ved offentlig veg, dvs. veg som vedlikeholdes av stat, fylke eller kommune. Det gis ikke bestemmelser om kjøring på vegen, som er regulert av vegloven og vegtrafikkloven. I motsetning til langs privat veg, kan parkering i utmark ved offentlig veg ikke forbys - såfremt den ikke volder nevneverdig skade eller ulempe. Mao er hensynsfull parkering i utmark ved offentlig veg tillatt, og kan ikke forbys av berørt grunneier. Miljøverndepartementet har antatt at bestemmelsen ikke kan tolkes så strengt at parkering bare kan skje på vegens eiendomsområde. Etter omstendighetene vil også parkering ved naturlige avkjørsler være tillatt, så lenge parkeringen ikke blir til ulempe for allmennhetens ferdsel.

Parkering langs offentlig veg i innmark faller ikke inn under bestemmelsen og er ikke tillatt. Som eksempel på utmark der parkering kan være til skade og kan forbys, kan nevnes skogforyngingsfelt med småplanter eller ungskog.

 

Tidligere hadde friluftsloven i § 5 en bestemmelse om bompenger for ferdsel på privat veg. Ved endringene i friluftsloven 21. juni 1996 ble imidlertid denne bestemmelsen opphevet som overflødig ved siden av ny § 56 i vegloven, som kom inn ved endring i vegloven 1. mars 1996. Hjemmelen for å kreve bompenger på private veger finnes nå i veglovens § 56, og det kreves fortsatt kommunal godkjenning for innføring av bompengeordninger.

 

 

Spørsmålet om restriksjoner for parkering med bobiler har de seinere årene fått stor oppmerksomhet, på bakgrunn av at antallet bobiler på norske veger har økt betydelig. Med denne økningen har også de miljømessige konsekvenser av denne trafikken blitt mer synlige. Det hender at bobiler plasseres på attraktive steder, til sjenanse eller hinder for allmennhetens friluftsliv. Samtidig kan kjøring i sårbart terreng med denne typen kjøretøyer lett sette varige spor. Rent visuelt kan bobilene virke som et skjemmende fremmedelement i landskapet, særlig hvis det blir mange av dem i åpent landskap. Med den økende bobiltrafikken er det også rapportert om tilfeller av forsøpling og forurensning, selv om det etterhvert har blitt flere tømmesteder for bobiltoaletter.

Regler som har betydning for bruk av bobiler og campingvogner finnes flere steder i lovverket, og sorterer under forskjellige departementer. Bestemmelser i friluftsloven, plan- og bygningsloven, motorferdselloven, vegtrafikkloven og forurensningsloven har betydning. Friluftsloven omhandler ikke direkte verken campingvogner eller bobiler. Som det framgår under 3.2.5 foran, er det etter friluftslovens § 4 tillatt å parkere kjøretøyer i utmark langs vegene. Ved privat veg er det tillatt med mindre grunneieren har forbudt det, og langs offentlig veg såfremt det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe. Det er lagt til grunn at disse bestemmelsene også gjelder for bobiler, campingvogner og liknende, og også når disse kjøretøyene parkeres i forbindelse med overnatting.

Miljøverndepartementet har antatt at avstandsbestemmelsen i friluftslovens § 9 annet ledd om at telt må settes opp minst 150 meter fra bebodd hus (hytte), også vil gjelde for campingvogner. For øvrig har departementet antatt at campingvogner o.l. ikke omfattes av § 9, men at det er nødvendig med grunneierens samtykke for plassering av campingvogner, bobiler o.l. utenfor det området som omfattes av parkeringsadgangen i § 4. Plassering av slike innretninger som medfører motorferdsel i utmark, vil for øvrig bli rammet at det generelle forbudet i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Forbudet gjelder ved plassering utenfor det området langs veg som § 4 omhandler.

 

Den enkelte kommune har visse muligheter til å regulere slik parkering ved fastsetting av atferdsregler etter friluftslovens § 15, men da bare for friluftsområder der utfarten er stor. Vedtekter etter plan- og bygningslovens § 85 vil normalt være et mer egnet virkemiddel for regulering, jf utdyping nedenfor. Også vegmyndighetene har mulighet til å fastsette særskilte lokale trafikkbestemmelser for kjøring/parkering av bobiler, med hjemmel ivegtrafikklovens § 5.

I forbindelse med de siste endringene i friluftsloven ble det også vurdert forbud mot parkering i overnattingsøyemed med bobiler og campingvogner o.l., men på bakgrunn av høringen ble forslag ikke fremmet.

 

I rapporten «Tilrettelegging og regulering for bobil- og campingturisme», avgitt til Nærings- og energidepartementet i desember 1994, er det anbefalt økt satsing på tilrettelegging og informasjon, samt at eksisterende lovverk benyttes til å regulere overnatting med bobil og campingvogn langs veg i områder hvor det er behov for det, og at plan- og bygningslovens § 85 fortrinnsvis brukes. Som vedlegg til rapporten følger en veileder for slik bruk av plan- og bygningslovens § 85, som er utarbeidet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Av veilederen framgår at det etter § 85 første ledd er forbudt å plassere bobiler og campingvogner slik at de hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. Det innebærer at de f.eks. ikke kan plasseres slik at de sperrer en sti eller veg som benyttes av friluftsfolk. I rundskriv H-20/86 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet er det som vurderingsmomenter nevnt bl.a. blokkering av ferdsel, beslagleggelse av attraktive friluftsområder og plassering som er skjemmende for landskapsbildet.

Etter § 85 tredje ledd kan kommunen ved særskilt forskrift ved behov regulere plasseringen av slike innretninger på bestemte steder i kommunen. Plassering av bobiler og campingvogner kan forbys på bestemte steder i kommunen dersom slik plassering medfører ulemper som f.eks. blokkering av friluftsområder for andre brukere, forstyrrelser eller skader for livet ellers i naturen, forsøpling eller forurensning av naturen eller skjemmende innslag i landskapsbildet.

 

 

 

Adgangen til å slå seg ned og ta en rast er ikke like vid som adgangen til ferdsel. Selv om det er rett til ferdsel på et areal, vil det ikke nødvendigvis være lov til å oppholde seg der over noe tid. Reglene om opphold er nedfelt i friluftslovens § 9 om rasting og telting.

Også når det gjelder rasting, er det behov for å skille mellom innmark og utmark. Av § 9 første ledd framgår det at man i innmark ikke har rett til rasting, solbad, overnatting eller liknende, medmindre man har samtykke fra grunneier eller bruker. Etter ordlyden rammes også rasting på et jorde eller annen innmark vinterstid. Men i praksis vil nok dette kunne skje, uten særlige innvendinger, i forbindelse med lovlig vinterferdsel.

I utmark har man derimot ikke bare ferdselsrett, men også rett til å ta plass til rasting, solbad, overnatting og liknende opphold, såfremt det ikke skjer til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Dette framgår av § 9 annet ledd.

 

Rasting, solbad og overnatting er uttrykkelig nevnt. Med «liknende opphold» siktes det til midlertidig opphold av en viss varighet. Opphold som er av helt ubetydelig varighet under ferdselen anses som en del av ferdselsretten; f.eks. en kort stand for å puste ut eller se på utsikten. Derimot går det inn under § 9 når folk slår seg til på et sted for f.eks. å spise, hvile eller bade, selv om det kan dreie seg om aktiviteter som anses som en naturlig del av ferdselen. Overnatting under åpen himmel går direkte inn under ordlyden. Skjer overnatting over flere døgn, vil imidlertid den såkalte 2-døgns-regelen i friluftslovens § 9 tredje ledd kunne komme inn, jf nærmere omtale av denne i under 4.2 nedenfor.

 

Opphold på andres eiendom skal ikke skje til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Med «andre» siktes til grunneier, andre turfolk, naboer, rettighetshavere eller næringsdrivende i nærheten, enten det gjelder samme eiendom eller naboeiendom. Folk må i henhold til bestemmelsen ikke slå seg til utilbørlig nær f.eks. bebodd hus, badehus eller privat badeplass. De må ikke slå seg til utilbørlig nær andres leirplass eller slå opp telt midt på en badestrand til utilbørlig fortrengsel for de badende. Vurderingen av hva som er «utilbørlig fortrengsel eller ulempe» vil bero på en skjønnsmessig avveining mellom grunneierens interesser og allmennhetens/andres interesser, der sunn fornuft vil spille inn. Det må stilles ganske strenge krav til hva som er fortrengsel eller ulempe, det er ikke nok at opphold vil virke sjenerende.

 

Her vil vurderingen gli over i en vurdering av hva som er god ferdselskultur, jf § 11 som gjelder i tillegg, og der også hensynet til miljøet kommer til uttrykk. Det er forøvrig uttrykkelig slått fast i § 9 annet ledd, annet punktum at opphold ikke er tillatt når det kan medføre nevneverdig skade på ungskog eller skogforyngelsesfelt, slik at skogen er gitt særskilt beskyttelse. «Skogforyngelsesfelt» er et mer omfattende begrep enn skogplantefelt, som er innmark etter § 1. Det omfatter også områder hvor det foregår en naturlig foryngelse av skogen f.eks. etter snauhogst. Heller ikke begrepet «ungskog» er helt klart, men det siktes til områder hvor trærne er så små at de kan bli skadet av folks opphold.

 

 

Friluftsloven skiller mellom ulike typer opphold, og det er gitt særskilte regler for telting. Reglene kommer i tillegg til de generelle reglene om rasting/opphold, som naturligvis også kommer til anvendelse i forbindelse med det mer omfattende opphold som skjer ved telting og annen overnatting.

Telting i innmark er forbudt uten samtykke fra grunneier eller bruker, jf § 9 første ledd. I utmark er det derimot tillatt å telte, med de begrensninger som framgår av § 9.

 

Av § 9 annet ledd, tredje punktum er det fastsatt en konkret bestemmelse om plassering av telt i forhold til bebyggelse. Det er ikke tillatt å sette opp telt så nær bebodd hus eller hytte at det forstyrrer beboernes fred, og avstanden må være minst 150 meter. Det innebærer at det ikke er tillatt med plassering av telt nærmere bebodd hus (hytte) enn 150 meter, og at større avstand kan være påkrevet dersom privatlivets fred ellers blir forstyrret. Det kan lett være tilfelle f.eks. i åpent, flatt terreng. 150-meters grensen er således ingen absolutt grense, det må foretas en nærmere skjønnsmessig vurdering.

 

Det er kun «bebodd» hus (hytte) som er beskyttet ved denne avstandsbestemmelsen. Det siktes her til hus som for tiden er bebodd. En hytte vil bare være beskyttet i den tid den benyttes; et tomt sommerhus har ingen avstandsbeskyttelse mot telting. For å slippe å be om tillatelse eller måtte flytte teltet dersom det kommer folk til en bolig mens man overnatter, er det likevel i de fleste tilfeller mest praktisk å anvende 150-metsgrensen. Avstandskravet gjelder uavhengig av eiendomsgrenser, og det er uten betydning hvem som eier huset.

 

Unntak fra avstandsbestemmelsen gjelder på område som er særskilt innredet for telting. På en campingplass eller annen særskilt etablert leirplass vil det mao være tillatt å slå opp telt nærmere hus enn 150 meter. Konflikter her bør være vurdert og avklart i forbindelse med etableringen av plassen, gjennom reguleringsplan eller avtaleforhold.

 

Ved telting gjelder i tillegg den såkalte 2-døgns-regelen, som er nedfelt i § 9 tredje ledd. Her framgår det at telting (eller annet opphold) er tillatt i utmark i opptil 2 døgn uten at det er nødvendig å innhente samtykke fra grunneier eller bruker. Det er ikke tillatt å flytte teltet et kort stykke unna på samme eiendom uten å innhente samtykke. Etter 2 døgn må teltet flyttes vekk fra området.

 

På høyfjellet og på område som ligger langt fra bebyggelse, gjelder ikke 2-døgns-reglen. Telting over lengre tid er tillatt, dersom det ikke må reknes med at det kan medføre nevneverdig skade eller ulempe. På slike fjerntliggende områder vil det være praktisk vanskelig å innhente samtykke.

Dersom det i et konkret tilfelle er tvil om plassering av telt er lovlig i forhold til kravet om avstand fra bebyggelse, eller om nevneverdig skade eller ulempe i relasjon til unntaket fra 2-døgnsregelen på fjerntliggende område, vil det kunne kreves uttalelse fra kommunen, jf friluftslovens § 20. Det vises til nærmere omtale av denne paragrafen nedenfor under 9.4.

 

Friluftslovens § 9 fjerde ledd gir hjemmel for å regulere telting under villreinjakten, på bakgrunn av at telting kan være til vesentlig ulempe for jaktutøvelsen. Myndigheten til å vedta slike restriksjoner ble delegert fra Miljøverndepartementet til Direktoratet for naturforvaltning 26.11.84. Direktoratet for naturforvaltning har fastsatt forskrift med hjemmel i friluftslovens § 9 fjerde ledd i ett tilfelle. Ved forskrift 6.11.87 (endret 29.7.91) ble det fastsatt teltforbud en dag før og under villreinjakten innenfor Eidfjord, Ullensvang og Røldal statsallmenninger.

Bestemmelser om adgangen til å gi dispensasjon og hvem som skal ha dispensasjonsmyndighet må tas inn i selve forskriften. Muligheten for dispensasjon vil dermed avhenge av den enkelte forskrift. I den forannevnte forskriften for Eidfjord, Ullensvang og Røldal statsallmenninger er det fastsatt at fjellstyret kan dispensere fra forskriften i særlige tilfeller.

 

Omfattende telting på attraktive steder kan forårsake problemer. Friluftsloven gir ingen bestemmelse om avstand mellom teltene. Her vil den generelle bestemmelsen om at opphold ikke må tas til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre komme inn. Dersom det oppstår miljøproblemer på bestemte steder pga. tett og omfattende telting, f.eks. forsøpling, slitasje støy etc., vil det kunne være aktuelt å fastsette atferdsregler etter friluftslovens § 15 som regulerer teltingen. I spesielt utsatte områder kan telting forbys med hjemmel i denne bestemmelsen. Sperring etter friluftslovens § 16 vil også kunne være et virkemiddel til å løse problemer av noe omfang. Det vises til omtale nedenfor under 7.5 om atferdsregler og 7.6 om sperring, jf også 7.2 om organisert og kommersiell ferdsel.

 

 

 

Foran er reglene om ferdsel og opphold på landjorda behandlet. På sjø og vann er det andre bestemmelser som gjelder. Friluftslovens §§ 6, 7 og 8 har bestemmelser av betydning for ferdsel og opphold på sjøen.

 

I friluftslovens § 6 første ledd framgår det at det er fri ferdsel også på sjøen; ferdselen med båt er fri for enhver. Med «sjøen» siktes til vannområdene langs kysten. Ferdsel er tillatt så langt inn som sjøen dekker stranden, også i området mellom marbakken og stranden hvor sjøbunnen er undergitt eiendomsrett. Grensen for eiendomsretten til sjøgrunnen går vanligvis ved marbakken (dvs. der det blir brådypt) der denne kan påvises, og ellers vanligvis ved 2meters dyp.

I denne forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at her som ellers kan de rettigheter friluftsloven gir, være begrenset av regler gitt i eller i medhold av andre lover, jf friluftslovens § 19 som omtales nedenfor under 7.7. Med hjemmel i sjøfartsloven har Sjøfartsdirektoratet fastsatt forskrift 24. februar 1983 om begrenset fart ved passering av badende og om forbud mot ferdsel m.v. innenfor oppmerkede badeområder. Med hjemmel i lov om havner og farvann har Fiskeridepartementet dessuten gitt forskrift 30.12.88 om fartsbegrensninger i sjøen. Forskriften gir hjemmel for innføring av lokale fartsbegrensninger, og slike er fastsatt enkelte steder.

Etter fiskeoppdrettslovens § 14 er det dessuten forbudt å ferdes nærmere enn 20 meter fra akvakulturanlegg. Vår/forsommer er det vanligvis ferdselsforbud i en avstand på 50 meter fra sjøfuglreservater.

 

Plan- og bygningsloven gir hjemmel for utarbeiding av planer også for sjøområder. I arealdelen av kommuneplanen kan det etter § 20-4 nr. 6 angis områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag, slik at også ferdsel blir underlagt restriksjoner. I reguleringsplan kan det avsettes f.eks. friområder i sjøen etter § 25 nr. 4 med restriksjoner på båttrafikken.

 

Bruk av vannscooter inngår i ferdselsretten til sjøs. Spørsmål om muligheten for å legge begrensninger på bruken har blitt reist den seinere tid. Det reageres på støy fra vannscootere, som normalt ikke har noen nyttefunksjon, men kun har til formål å gi fart og spenning. Særlig kan vannscootere være til sjenanse ved bruk nær populære badestrender, der de også vil representere en ulykkesrisiko. Det vil være mulig å legge særskilte lokale restriksjoner på bruk av vannscootere gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven som nevnt. Forbud mot bruk av vannscooter o.l. kan også fastsettes gjennom kommunale ordensforskrifter for havnedistrikter, med hjemmel i havnelovens § 16.

 

Friluftsloven selv setter også grenser ved båtferdsel, jf kapittel II om innskrenkninger i ferdselsretten, og særlig bestemmelsen om ferdselskultur i § 11. Det følger av denne at man må opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for andre. Det må vises hensyn både overfor folk som bor eller ferdes i nærheten, og ovenfor næringsinteresser. Fiskegarn og andre fangstredskaper som brukes til fiske må ikke røres.

Ved ferdsel på sjøen er det ikke tillatt å slå seg til utilbørlig nær bebyggelse, jf prinsippet i friluftslovens § 9 om opphold i utmark, som må anvendes tilsvarende for opphold på sjøen, ihvertfall når det gjelder opphold innenfor marbakken (dvs. området undergitt privat eiendomsrett). Det innebærer at man ved overnatting i båt ikke bør slå seg til nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. I skjærgårdsparker og andre områder som er særskilt tilrettelagt for friluftsliv vil det ofte være anlagt båtplasser slik at kravet om avstand ikke vil gjelde.

 

Av friluftslovens § 6 første ledd annet punktum framgår det uttrykkelig at også ferdsel på islagt sjø (saltvann) er fri for enhver. Det betyr at det er fritt fram for turgåing og skøytesport på isen. Når forholdene tillater det, vil dessuten bilkjøring og annen motorferdsel på sjøis være tillatt (i motsetning til på vassdrag, herunder innsjøer).

 

 

Ferdsel i vassdrag er i utgangspunktet fri for alle. Reglene om ferdsel i vassdrag framgår imidlertid ikke direkte av friluftsloven. Friluftslovens § 6 annet ledd henviser bare til vassdragsloven og motorferdselloven når det gjelder ferdsel på innsjøer og elver (åpent og islagt vassdrag).

 

Lov om vassdragene av 15. mars 1940 gir i kapittel 7 regler om ferdselen i vassdrag. Av lovens § 65 framgår det at ferdsel med båt er fri på vassdrag som er farbare fra naturens side, og på vassdrag som er gjort farbare der det ikke er bestemt noe annet. I § 68 er det åpnet en viss adgang til å kreve avgift for ferdsel i vassdrag, til dekning av utgifter i forbindelse med anlegg som letter eller trygger ferdsel i vassdrag. Aktsomhetsplikten i friluftslovens § 11 vil komme til anvendelse for ferdsel i vassdrag, og dessuten er prinsippene i friluftslovens § 10 antatt å gjelde i forhold til organisert ferdsel i vassdrag, jf dom inntatt i RG 1973 s. 277. Organisert ferdsel vil i utgangspunktet inngå i ferdselsretten, f.eks. også utstyrskrevende virksomhet som elvepadling, rafting o.l., jf nærmere omtale nedenfor under 7.2. Ved f.eks. organisert rafting vil imidlertid grensen for allemannsretten kunne bli overskredet, men det beror på en konkret vurdering ut fra virksomhetens omfang og virkninger.

Av vassdragslovens § 12 framgår det bl.a. at det er tillatt for enhver å ferdes på islagt vassdrag. Ferdsel til fots, på ski eller skøyter er tillatt.

Av samme paragraf framgår det dessuten at det er tillatt å hente vann i elv, bekk og innsjø, slik at det under tur er gode muligheter for å dekke vanlig bruksbehov dersom vannets kvalitet innbyr til det.

 

I NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann foreslås enkelte endringer vedr. ferdsel i vassdrag, først og fremst av lovteknisk og forenklingsmessig karakter.

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 setter som utgangspunkt forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag og legger således begrensninger på bruk av motorbåt og på landing og start med luftfartøy på vassdrag, samt på bruk av motorkjøretøy på islagt vassdrag.

Ferdsel med motorbåt i vassdrag er tillatt på større innsjøer (minst 2 kvadratkilometer), på elvestrekninger, og på mindre innsjøer som inngår som en del av et farbart vassdrag. Kommunen kan gi andre bestemmelser gjennom forskrift eller gi enkelttillatelser, dersom det foreligger særlige grunner. Reglene gjelder også for bruk av vannscooter, og enkelte kommuner har ved bruk av motorferdselloven fastsatt forbud mot bruk av vannscooter på enkelte vassdrag.

Landing og start med luftfartøyer på vassdrag er som utgangspunkt forbudt. Kommunen kan imidlertid ved forskrift legge ut bestemte landingssteder, eller gi enkelttillatelse etter søknad dersom det foreligger særlige grunner.

 

For islagte vassdrag gjelder nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag fastsatt av Miljøverndepartementet 15. mai 1988, hvoretter nyttekjøring med snøscooter kan tillates, mens fornøyelseskjøring er forbudt. Bilkjøring vil vanligvis ikke være tillatt. Reglene for motorferdsel i utmark og vassdrag er grundig omtalt i Miljøverndepartementets rundskriv T-1/96.

 

 

Båtliv er for mange en populær form for friluftsliv, og i den forbindelse er det viktig også å kunne gå i land. Friluftslovens § 7 gir regler om adgangen til å legge til med båt på andres eiendom. Det er fri adgang til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark, samt å nytte fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. dersom det ikke er til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Slike innretninger kan ellers ikke brukes dersom eieren eller brukeren har forbudt det. Det er ikke tillatt å legge til ved kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller brukeren.

Retten til å landsette båt gjelder under ferdsel og for kortere tid. Det gis således ingen hjemmel for å legge båt i opplag på fremmed grunn. Retten til å dra i land båt omfatter også rett til fortøyning til trær, bergrabber, steiner eller liknende som måtte være egnet og som naturlig finnes på stedet. Innretninger som er anlagt i fjellet for fortøyning, som ringer, bolter og liknende finnes mange steder, til dels fra gammelt av. Kortvarig bruk av slike er også vanligvis tillatt, da det skal mye til for å at bruken anses til utilbørlig fortrengsel. Det antas også å være adgang til for kortere tid å feste midlertidige fortøyningsbolter i grunnen, dersom disse fjernes etter bruk.

Friluftslovens § 7 gjelder også for fortøyning av husbåter. Slik oppankring kan også gå inn under plan- og bygningslovens § 85 og kommunale vedtekter gitt i medhold av denne paragrafen.

 

 

Badeliv inngår i allemannsretten, og regler om det finnes i friluftslovens § 8. Reglene om bading i sjøen finnes direkte i paragrafens første ledd, mens for bading i vassdrag viser paragrafens annet ledd til vassdragsloven.

Enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt, men det er krav om at det skal foregå i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og ikke være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Hvorvidt bading er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe vil måtte vurderes konkret, ut fra en skjønnsmessig avveining mellom grunneierens og allmennhetens interesser. Kravet om utilbørlighet er strengt; at badingen oppfattes som irriterende er ikke nok. Det må ved bading tas hensyn til andre, også andre badende.

 

Lov om vassdragene av 15. mars 1940 nr. 3 lovfester retten til bading i vassdrag i § 12. Vassdragslovens bestemmelse om bading i ferskvann faller stort sett sammen med friluftslovens bestemmelse om bading i saltvann. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø, såfremt det kan skje uten skade for noen som har rett til vannet, uten utilbørlig fortrengsel for andre og uten at man kommer inn på fremmed grunn ulovlig. Mao må man holde seg til strand i utmark også her, eller bade fra båt.

 

 

 

Den del av allemannsretten som gjelder høsting er, i motsetning til reglene om ferdsel og opphold, ikke omhandlet i friluftsloven. Ettersom ulike høstingsaktiviteter er viktige for det allmenne friluftsliv, omtales de likevel kort i dette rundskrivet. Særlig er bærplukking, fritidsfiske og jakt tradisjonelle og utbredte friluftslivsaktiviteter.

Retten til plukking av ville bær, sopp og blomster er nedfelt i straffelovens §400, Paragrafen gir også rett til å plukke ville nøtter når de spises på stedet, samt oppta røtter av ville urter. I paragrafen er det uttrykt slik at den som plukker dette «bliver ikke at straffe», men det må oppfattes slik at dette er fullt ut rettmessige handlinger. Bortsett fra begrensningen når det gjelder nøtter, er det uten betydning hva man gjør med produktene etter at de er sanket. Det vil f.eks. være lovlig å plukke bær og sopp for salg. Sårbare/sjeldne blomsterarter kan være fredet etter naturvernloven.

Plukking er bare tillatt «på uinnhegnet Sted». Uttrykket anses å omfatte det samme som utmark etter friluftsloven. Grunneieren vil således ikke kunne gjerde inn sin eiendom for å holde allmennheten borte.

 

Det gjelder særlige regler for molteplukking, på bakgrunn av disse bærenes næringsmessige betydning. For plukking av molter i Nordland, Troms og Finnmark følger det av straffelovens § 400 annet ledd at grunneieren har rett til moltene. Det er likevel tillatt for alle å plukke molter som spises på stedet. På statens grunn i Finnmark er retten til molter tillagt folk bosatt i fylket, mens andre bare kan plukke til fortæring på stedet, eller etter tillatelse fra lensmannen.

Det er ikke tillatt å plukke molter før bærene er modne, jf lov om forbud mot plukking av moltekart av 6. mai 1970.

 

 

Sanking av andre naturprodukter enn bær, sopp og blomster hører ikke like umiddelbart sammen med friluftsliv, men omtales likevel for fullstendighetens skyld.

Straffelovens § 399 kommer her inn og etter dennes ordlyd er det straffbart å ta bl.a. stein, mose og ved fra andres eiendom. Det er imidlertid en alminnelig oppfatning at helt verdiløst brensel som ikke eieren kan ventes selv å utnytte, kan tur- og friluftsfolk fritt bruke til kaffekoking m.v. når det ellers er rettmessig å gjøre opp ild (jf nærmere om båltenning under 7.7).

 

Sanking av stein, mineraler, torv og mose m.v. krever tillatelse fra grunneier, men også her har det tradisjonelt vært ansett tillatt å ta med seg mindre mengder verdiløst materiale, til hobbybruk.

 

 

Retten til jakt og til laksefiske og innlandsfiske inngår ikke i allemannsretten, men tilligger grunneieren. Fiske på sjøen er derimot en rett for alle og enhver, innenfor de rammer fiskerilovgivningen setter.

 

De nærmere regler for jakt framgår av lov om viltet av 29. mai 1981. Alt vilt er som utgangspunkt fredet, men jakt kan foregå i samsvar med nærmere vedtatte forskrifter.

 

Når det gjelder fiske, har lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. av 15.mai 1992 med tilhørende forskrifter betydning. Det må betales fiskeravgift og kjøpes fiskekort for å kunne fiske. Barn under 16 år har imidlertid rett til gratis å fiske innlandsfisk med stang eller håndsnøre i perioden 1. januar til 20. august utenom lakseførende vassdrag.

 

 

 

En generell omtale av kravet til ferdselskultur er gitt foran under 2.3.

 

Hva som er en tilstrekkelig hensynsfull og varsom atferd i forbindelse med friluftsliv, er noe utdypet i § 11 første ledd, annet punktum der det er presisert at man har plikt til ikke å etterlate seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen. De nærmere konkrete krav til god ferdsel vil for øvrig i stor grad samsvare med sunn fornuft.

 

Aktsomhetsbestemmelsen i friluftsloven suppleres også av bestemmelser i andre lover. Det vises f.eks. til forurensningslovens §28 som setter forbud mot forsøpling, og viltlovens § 3 tredje ledd om at enhver virksomhet skal ta hensyn til viltet.

 

Miljøverndepartementet har uttalt seg til spørsmålet om rekkevidden av §11 i forhold til såkalte paint-ball kamper. Departementet har antatt at denne typen aktivitet går ut over den rett til hensynsfull og varsom ferdsel som friluftsloven gir. Avholdelse av slike kamper må derfor skje i samråd med grunneier, og kampene må legges til egnede områder der ulempe for andre unngås.

 

Ferdselskultur i forbindelse med organisert ferdsel omtales nedenfor under 7.2.

 

Grunnens eier har i en viss utstrekning rett til å håndheve bestemmelsen om ferdselskultur. Det framgår av § 11 annet ledd at grunneier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigede interesser for skade eller ulempe. Med «bruker» siktes til en person som bruker eiendommen i grunneierens sted, f.eks. en forpakter eller leietaker. Bortvisningsretten gir ikke adgang til bruk av fysisk makt.

 

Ferdsel og opphold på sjøen og i vassdrag er omtalt foran under 5. Kravene til god ferdselskultur gjelder etter § 11 første ledd direkte for ferdsel på sjøen, jf ordlyden «på annen manns grunn eller sjøen utenfor». Tilsvarende aktsomhetskrav vil gjelde for ferdsel i vassdrag, der reglene for øvrig følger av vassdragsloven. Grunneierens rett til bortvisning vil imidlertid her være mer begrenset pga begrenset eiendomsrett til sjø og vann.

 

 

Friluftsliv utøves i stadig større grad på organisert basis, og også ofte i kommersiell regi. Som eksempel på organisert friluftsliv kan nevnes speiderturer, organiserte rideturer, organiserte fotturer i regi av Den Norske Turistforening eller lokale friluftslivsorganisasjoner. Kommersiell ferdsel blir det snakk om når noen gjør seg næring av å tilby ulike friluftslivsaktiviteter. Ikke all organisert virksomhet vil ha kommersiell karakter, jf. at organisasjonene ofte har en ideell målsetting og organiserer aktiviteter primært av ideelle grunner og ikke for å tjene penger. Grensen mellom organisert og kommersiell ferdsel kan være vanskelig å trekke. Friluftsloven bruker verken begrepet organisert ferdsel eller kommersiell ferdsel, slik at grensen i praksis ikke blir avgjørende.

 

Allemannsretten omfatter i utgangspunktet også organisert ferdsel. Grensen for hva som inngår i allemannsretten i denne sammenheng framgår av friluftslovens § 10 om friluftsmøte o.l. Bestemmelsen setter en grense for allemannsretten ut fra ferdselen og oppholdets omfang. I visse tilfelle er det krav om samtykke fra grunneier. Det er ikke avgjørende om ferdselen er organisert, eller har kommersiell karakter; det som er avgjørende er om det gjelder et arrangement som gir «sammenstimling av folk» og av den grunn «kan medføre nevneverdig skade eller ulempe». I slike tilfeller kreves samtykke av grunneier. Konkret angitt følger det av §10 at friluftsmøte, idrettsstevne og «liknende sammenkomst» som kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, krever samtykke av eier eller bruker av den grunn hvor avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted, eller hvor sammenstimling av folk for øvrig må påregnes. Mao kan såvel organisert som kommersiell ferdsel foregå i utmark på fremmed grunn såfremt det ikke medfører slikt masseopphold på et bestemt sted at skade eller ulempe av betydning kan oppstå.

 

Det er med andre ord tre forhold som må foreligge før det kreves samtykke fra grunneier:

– Arrangementet må ha et visst omfang.

– Arrangementet kan medføre nevneverdig skade eller ulempe. Det innebærer at mange mindre tilstelninger etter omstendighetene faller utenfor.

– Det er bare krav om samtykke av grunneiere som berøres av sammenstimling i forbindelse med arrangementet (som ved avsperring, samling, start eller innkomst).

 

Hvor grensen går for hva som er tillatt uten samtykke, må avgjøres på grunnlag av de konkrete forhold i det enkelte tilfellet. Det må f.eks. legges vekt på type aktivitet, omfanget av tilstrømming, hva slags terreng folk samles i, og hvilken årstid det dreier seg om. Momenter som taler for at samtykke kreves kan f.eks. være at arrangementet gir skade på trær og vekster, forstyrrer viltet i yngletiden, eller hindrer dyr på beite.

 

Også nabogrunn kan bli berørt av sammenstimling, slik at samtykke også er nødvendig fra eieren av denne eiendommen.

 

Det er ikke krav om samtykke fra alle grunneiere som berøres av arrangementet. Det kreves bare samtykke fra eiere/brukere av «grunn hvor avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted, eller hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes.» Skiløp, turløp og orienteringsløp som går over flere eiendommer kan arrangeres uten at samtlige grunneiere behøver å samtykke. I § 10 annet ledd er det imidlertid nedfelt et spesielt aktsomhetskrav som gjelder ved avholdelse av slike løpsarrangementer, idet løyper ikke må legges slik at skogforynging, ungskog eller gjerde skades.

 

Friluftslovens § 10 trekker grensen for forholdet til grunneier når det gjelder organisert og kommersiell ferdsel. Men andre bestemmelser i friluftsloven setter også grenser, slik at omfanget av ferdselen er av betydning i praksis. Man bør være mer aktpågivende i forhold til kravene om ferdselskultur i § 11 dersom ferdselen har stort omfang. Det er virksomhetens omfang og virkninger som er avgjørende, ikke om den drives kommersielt eller på ideell basis. Ved omfattende ferdsel skjerpes kravene til aktpågivenhet. Er bruken spesielt intensiv, kan det tenkes at grensen for allemannsretten blir overskredet, men det må avgjøres etter en konkret skjønnsmessig vurdering.

 

Det er viktig at det søkes best mulig samarbeid med grunneiere i forbindelse med organisert ferdsel, særlig i forbindelse med idrettsutøvelse. Det foreligger en avtale om retningslinjer for o-idrettens forhold til naturmiljø og rettighetshavere, som er inngått i 1990 mellom berørte organisasjoner, bl.a. Norges Orienteringsforbund og grunneierorganisasjonene. Videre foreligger det en såkalt rammeavtale for leie av grunn til skiløyper og turveger, som er inngått mellom bl.a. Norges Skiforbund og Bondelaget/Skogeierforbundet. Dessuten har Norges Rytterforbud i samarbeid med Skogeierforbundet og Bondelaget utarbeidet et avtale-formular for bruk av privat grunn til riding.

 

I forbindelse med Stortingets behandling av endringene i friluftsloven våren 1996 ble det foreslått tilføyd at allemannsretten ikke gir rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse. Forslaget fikk imidlertid ikke flertall ved behandlingen i Stortinget, slik at loven på dette punktet er uendret.

 

 

Friluftslovens § 13 om ulovlige stengsler og forbudsskilt er en bestemmelse om eierens plikt til å respektere allmennhetens ferdselsrett, og ikke legge hindringer i veien for dens utøvelse.

 

Såkalte sjikanøse stengsler er omhandlet i første ledd i § 13. Grunneier eller bruker kan ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre lovlig ferdsel - medmindre det tjener berettigede interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for ferdselen. En eier som mener ferdsel er til belastning, kan ikke selv ta seg til rette med sperringer o.l. I tilfelle må det søkes etablert en lovlig sperring etter § 16, jf omtale nedenfor under 7.6.

Om skilt er det en særskilt bestemmelse i § 13 annet ledd. Der framgår det at det ikke er tillatt å sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot lovlig ferdsel eller bading.

 

§ 13 vil ramme tiltak av forskjellig art, såfremt hensikten med tiltaket er å hindre lovlig ferdsel. Det typiske er oppsetting av gjerder, men også f.eks. oppdyrking som kun har til formål å hindre ferdsel, eller utsetting av farlig hund i bånd vil kunne rammes. Miljøverndepartementet har lagt til grunn at også utsetting av båt med bøye, samt plassering av flaggstang for å holde folk unna kan bli rammet av § 13.

 

Ved anvendelsen av § 13 må det foretas en interesseavveining mellom grunneierens interesser og hensynet til allmenn ferdsel. Dersom hindringen tjener grunneierens berettigede interesser, vil hindringen normalt måtte godtas dersom den ikke åpenbart går lenger enn nødvendig. Grunneieren vil f.eks. kunne ha berettiget interesse av oppsetting av et gjerde for husdyr, eller sperring av et farlig stup av sikkerhetsgrunner, og slike tiltak vil være lovlige.

 

Hva som faller inn under § 13 vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Ved tvil om et stengsel eller annen hindring, et skilt eller en kunngjøring er lovlig, kan grunneieren, brukeren eller et interessert friluftslag kreve uttalelse fra kommunen etter friluftslovens § 20 bokstav c.

 

Ulovlige stengsler har grunneieren plikt til å fjerne, og kommunen kan kreve fjerning med hjemmel i og etter framgangsmåten angitt i § 40. Ved endringen i friluftsloven 21. juni 1996 ble den tidligere overgangsbestemmelsen i friluftslovens § 13 tredje ledd opphevet. Bestemmelsen, som ga en frist på 6 måneder for fjerning av stengsel, skilt eller kunngjøring som var satt opp før friluftslovens ikrafttreden, hadde ikke lenger noen selvstendig betydning. Samtidig ble det gitt et nytt tredje ledd i paragrafen der det nå framgår uttrykkelig at ulovlige innretninger kan kreves fjernet etter § 40. Det vil derfor ikke lenger oppstå tvil om hvordan kommunen skal gå fram for å få ulovlige innretninger fjernet. Det vises til nærmere omtale av § 40 nedenfor under 10.2.

 

Kommunen bør aktivt følge med og søke fjernet eventuelle ulovlige stengsler og skilt i kommunen, spesielt i strandsonen som er av særlig attraktivitet for allmenn ferdsel. Det er viktig at det så langt mulig søkes samarbeid med grunneiere for å få til gode løsninger. Det kan enkelte steder være hensiktsmessig å forsøke å få etablert tiltak som virker til at konfrontasjoner og konflikter unngås. Det kan f.eks. være aktuelt med anlegg av nye stier, skilting som viser til attraktive punkter, eller forbudsskilting på deler av en eiendom som klart er innmark, eller andre likende tiltak som virker kanaliserende på allmenn ferdsel.

 

Fra rettspraksis kan nevnes dom inntatt i RG 1995 s. 1184, der grunneier ble dømt til å gjenopprette en ødelagt sti, som ble benyttet til allmenn ferdsel.

 

 

Det er viktig å være oppmerksom på at grunneier eller andre ikke kan ta betaling av folk som benytter seg av allemannsretten. Allemannsretten gir en rett for alle til ferdsel og opphold; en rett som er gratis. Det kan dermed ikke tas betalt for utøvelse av allemannsrett. Først når man går utover den alminnelige retten til ferdsel m.v., slik at grunneieren kan nekte slik bruk av eiendommen, kan det kreves betaling. Det er f.eks. ikke noe i veien for at grunneieren kan leie bort grunn til intensiv bruk som går utover allemannsretten.

 

Dersom et område blir spesielt tilrettelagt for allment friluftsliv, kan det tas betaling - for å dekke kostnadene med tilretteleggingen. Grensen for adgangen til å ta betaling i tilknytning til friluftsliv og ferdselsrett framgår av friluftslovens § 14 om avgift for adgang til opparbeidet friluftsområde. Bestemmelsen beskytter allmennhetens rett til ferdsel og friluftsliv. Samtidig anerkjennes rett for eier eller bruker til innen angitte rammer å ta betalt for visse tilretteleggingstiltak som skjer til friluftsformål. Herunder gis om nødvendig grunnlag for å stenge områder for ferdsel for å kunne gjennomføre avgiftsinnkrevingen.

 

Etter ordlyden i § 14 kan grunneier eller bruker kreve avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, etter å ha innhentet tillatelse fra kommunen. Det er kun tillatt å ta en rimelig avgift. Avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak som er gjort på området til fordel for friluftslivet.

 

Kravet om at det må innhentes tillatelse fra kommunen før atkomstavgift fastsettes, kom inn ved endringen i friluftsloven 21. juni 1996. Tidligere fastsatte grunneier selv avgift hvis det ikke gjennom forskrift var innført særskilt søknadsplikt i kommunen for å sikre slik kontroll. En obligatorisk godkjenningsordning som det nå er, sikrer kommunen bedre muligheter til å styre avgiftsinnkrevingen slik at allmennhetens friluftsinteresser og hensynet til allmenn ferdsel blir tilstrekkelig ivaretatt. Avgiftsordninger som ikke er innenfor friluftslovens rammer, men unødig hindrer allmenn ferdsel, må nektes etablert. Ordninger som fyller lovens vilkår, skal ikke automatisk godkjennes; avgjørelsen av om avgift skal innføres vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Kommunen kan sette vilkår for tillatelsen, f.eks. om opparbeidingen, sanitæranlegg, eller innkrevingssystemet. Søknadsplikten gjør det lettere for det offentlige å føre kontroll med at grunneierens ytelser er tilstrekkelige når det gjelder slike forhold.

 

Reglene om søknadsplikt antas å ha virkning også for tilfelle der avgift allerede er innført. Det vil være anledning til å tilbakekalle en gitt tillatelse, eller gripe inn i en etablert ordning, dersom det viser seg at den ikke praktiseres i samsvar med lovens vilkår. Det er viktig at kommunen følger med og tar opp med grunneier/bruker forhold som anses å falle inn under § 14.

 

Miljøverndepartementet ser det som ønskelig at minst mulig utmarksareal unndras allmenn ferdselsrett ved at det innføres betalingsordninger. Der avgiftsordninger anses nødvendig, bør avgiften i størst mulig grad kreves inn i nær tilknytning til selve det opparbeidede anlegg, slik at det ikke lages sperringer for større områder en strengt nødvendig.

 

Når det gjelder saksbehandlingen, framgår det etter lovendringen 21. juni 1996 uttrykkelig av friluftslovens § 24 annet ledd, første punktum at for behandlingen av saker etter § 14 gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, jf nedenfor under 9.3.

 

Spørsmålet om å etablere avgiftsordninger har fått økende aktualitet, bl.a. som følge av økende turisttilstrømming og den sterke satsningen på utvikling av bygdeturisme. Det har forekommet eksempler på betalingsordninger som kan anses tvilsomme i forhold til friluftsloven. Avgiftsordninger for bruk av skiløyper er i strid med friluftsloven. For attraktive naturseverdigheter der det er foretatt tyngre kommersiell tilrettelegging for turister, kan det ved avgiftsileggingen bli nødvendig å skille mellom tilrettelegging for opphold og ferdsel utendørs (friluftsområdet) og utgifter i tilknytning til innendørsanlegg.

 

Når det gjelder bestemmelsens rekkevidde, vil departementet peke på at den etter sin ordlyd gjelder for «badestrand, teltplass og annet opparbeidet friluftsområde». Eksemplene nevnt i lovteksten antyder at bestemmelsen tar sikte på avgrensede områder for opphold og aktivitet av en viss varighet; typisk er badeplasser og teltplasser eller campingplasser. Bestemmelsen hjemler også avgift for bruk av parkeringsplasser som er opparbeidet i tilknytning til friluftsområder, mens bompenger på veger til området i tilfelle må etableres med hjemmel i vegloven. Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l., selv om de er opparbeidet. Slik ferdsel er gratis. Dette er presisert i odelstingsproposisjonen og bemerket i innstillingen fra Energi- og miljøkomitéen i forbindelse med endringen av friluftsloven 21. juni 1996.

 

Bestemmelsen har ikke betydning i forbindelse med ordinær forretningsbasert næringsvirksomhet. Inngangspenger vil her kunne tas uavhengig av friluftslovens § 14. Områder som er unntatt fra alminnelig ferdselsrett - områder som er å anse som innmark eller like med innmark, herunder områder «for industrielt eller annet særlig øyemed hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre» (jffriluftslovens § 1a) - vil falle utenfor bestemmelsen. Innkreving av avgifter for atkomst til slike områder, f.eks. fornøyelsesparker o.l. anlegg som er anlagt og drevet på kommersielt basis, vil falle utenfor friluftslovens rekkevidde. Friluftslovens § 14 har dermed ingen betydning når det gjelder fastsettingen av inngangspenger til denne typen kommersielle anlegg.

 

Allmennhetens rettigheter etter friluftsloven er avhengig av om et areal faktisk er å anse som innmark eller utmark, dvs. at den faktiske disponeringen av arealet er avgjørende. Plan- og bygningsloven legger grunnlaget for disponeringen av arealene, og er derfor en svært viktig lov i denne forbindelse. Friluftslovens § 14 har betydning og kommer til anvendelse først og fremst i tilknytning til ordinære utmarksområder. Dette er stort sett områder som er utlagt som landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder) i kommuneplanenes arealdel (plan- og bygningslovens § 20-4 nr. 2). For områder som er båndlagt eller skal båndlegges til friluftsformål etter plan- og bygningslovens § 20-4 nr. 4, eller er regulert til friluftsformål etter § 25 nr. 4 eller 6, vil tilrettelegging til friluftsliv være aktuelt, og friluftslovens § 14 vil derfor særlig ha interesse i disse områdene. For områder som er utlagt til og i sin helhet er tatt ibruk som byggeområder, herunder næringsvirksomhet, i kommuneplanens arealdel etter § 20-4 nr.1, vil derimot § 14 vanligvis ikke være særlig relevant.

 

 

Med økende ferdsel og friluftsliv og massetilstrømming enkelte steder, har behovet for atferdsreguleringer også blitt større. Der omfattende allmenn ferdsel i sammenheng med friluftsliv viser seg å bli problematisk, og der den alminnelige bestemmelsen om at den enkelte skal opptre hensynsfullt og varsom ikke strekker til, kan ferdselen reguleres nærmere ved at det vedtas generelle atferdsregler etter friluftslovens § 15. Myndigheten til å fastsette atferdsregler tilligger kommunen, men med samtykke av eieren eller brukeren, og med fylkesmannens stadfesting. Miljøverndepartementet anser atferdsregler som et hensiktsmessig virkemiddel som kan og bør tas i bruk for å avhjelpe problemer på attraktive og mye brukte friluftsområder, der det er nødvendig for å bevare naturgrunnlaget og bevare miljøet for øvrig i området.

 

Atferdsregler kan ikke fastsettes generelt og over alt. Etter ordlyden i § 15 kan det bare fastsettes på «visse friluftsområde», dvs. friluftsområder «hvor utfarten er stor». Bestemmelsen har særlig aktualitet i og nær byer og tettsteder, der presset på utfartsområdene normalt er størst. Stor ferdsel kan føre til at naturen slites ned, til skade for såvel grunneier som friluftsfolk. Det er ønskelig å bevare friluftsområdene mest mulig intakt, slik at de opprinnelige friluftskvaliteter tas vare på.

Restriksjoner kan bare legges på klart begrensede og konkret avgrensede områder. Bestemmelsen kan vanskelig brukes til å legge begrensninger på bruk av større områder, f.eks. forbud mot overnatting i bobiler langs lengre vegstrekninger eller forbud mot bruk av strandsonen langs lengre elvestrekninger. Det kan vanskelig sies at utfarten er stor langs en større slik strekning i sin helhet. Heller ikke vil § 15 kunne brukes til å begrense ferdselen i skiløyper/lysløyper eller andre ferdselsårer generelt (f.eks. hundeforbud i skiløyper).

 

Hva slags type restriksjoner som kan være aktuelle framgår også av ordlyden, idet det opplyses at reglene særlig skal ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plantelivet og fremme helsetiltak og sanitære formål. Med andre ord er det en type ordensregler det her er snakk om. Det kan f.eks. være aktuelt å legge mindre begrensninger på folks atferd; f.eks. fastsette plikt til å bruke badetøy under bading, forbud mot støyende musikk, plikt til å ha hund i bånd eller forbud mot hund o.l. Mer inngripende restriksjoner kan være begrensninger eller forbud mot telting, overnatting i bobiler og campingvogner, bilkjøring og parkering i området, regler for landsetting/fortøyning av båt osv. Forbud mot visse organiserte aktiviteter der det er et problem vil også kunne være aktuelt. Reglene må tilpasses lokale forhold og behov.

 

Det vil ikke være mulig gjennom fastsetting av atferdsregler å forby ferdsel generelt i et område. Slik sperring av et område vil i tilfelle måtte gjennomføres etter § 16, jf 7.6 nedenfor, eller med hjemmel i annen lov.

 

Normalt er det først når ferdselen på et område får tilstrekkelig stort omfang, at problemene oppstår, og det er grunn til å legge restriksjoner på ferdselen. Regler kan imidlertid fastsettes for å forebygge at problemer oppstår, dersom det er en såpass omfattende utfart at problemer kan forutses. Det må være mulig å anvende et «føre-var» prinsipp også i denne forbindelse. Det kan således ikke stilles store krav til dokumentasjon av problemer før regler kan fastsettes. Initiativ til regulering kan komme fra grunneier, eller kommunen kan selv ta initiativet.

 

Før endringen i friluftsloven 21. juni 1996, hadde § 15 i annet ledd en særregel for statsgrunn. Etter endringen skal eventuelle atferdsregler også på statsgrunn fastsettes av kommunen, med samtykke av eieren eller brukeren, og med fylkesmannens stadfesting. Dermed blir det samme prosedyre for fastsetting av atferdsregler på friluftsområder, uavhengig av eierforhold. Statlige hensyn vil være sikret ved at atferdsreglene må stadfestes av fylkesmannen.

Den endrete vedtaksprosedyren har ikke betydning for tidligere vedtatte regler på statsgrunn. Disse vil fortsatt gjelde. Ved endring av reglene, må imidlertid de nye saksbehandlingsreglene følges.

 

Miljøverndepartementet har ved vedtak 19. mai 1995 fastsatt atferdsregler for skjærgårdsparkområder og andre friluftslivsområder for allmennheten som staten eier eller har rådighet over langs kysten av Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Iverksetting av reglene er forutsatt å skulle skje ved vedtak av fylkesmannen. For slike områder der reglene ikke var satt i kraft før endringen 21. juni 1996, kan reglene fortsatt settes i kraft ved vedtak av fylkesmannen, uten at det er nødvendig å følge de nye reglene for saksbehandlingen.

 

Atferdsregler vil primært regulere atferden på land. § 15 kan imidlertid også brukes til å fastsette bestemmelser om bading i sjøen, landsetting av båt, samt også til å gi bestemmelser om særskilt varsom ferdsel eller forbud mot visse typer ferdsel nær land. Miljøverndepartementet legger til grunn at atferdsregler kan fastsettes i vassdrag på tilsvarende måte.

 

Før lovendringen framgikk det uttrykkelig av § 15 at Miljøverndepartementet kunne gi vegledende forskrifter om atferdsreglers normale innhold. Bestemmelsen var overflødig og ble opphevet. Det er ikke nødvendig med særskilt lovhjemmel for å kunne gi vegledende forskrifter, slik at muligheten til å fastsette slike mønsterforskrifter er uendret. Slike regler er hittil ikke gitt. Det vises for øvrig til at det i § 23 er gitt en ny generell hjemmel for Miljøverndepartementet til å gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av friluftsloven.

 

Atferdsregler er forskrifter etter forvaltningsloven, jf den nye § 24 i friluftsloven. Etter denne paragrafen gjelder ellers særskilte regler om kunngjøring og overprøving av atferdsregler. Vi viser til nærmere omtale under 9.3 nedenfor.

 

 

Etter friluftslovens § 16 kan kommunen bestemme midlertidig sperring av en eiendom som i særlig grad er utsatt for allmenn ferdsel. Sperring av et område for allmenn ferdsel er det mest vidtgående virkemiddel friluftsloven gir anvisning på, som bare kan tas i bruk ved massetilstrømning som innebærer en skade eller hindring.

 

Ved endringen i friluftsloven 21. juni 1996 ble § 16 endret på følgende to punkter:

 

– Myndigheten til å avgjøre sperring ble flyttet fra fylkeskommunen til kommunen.

– Formuleringene i bestemmelsen ble noe endret, ved at bestemmelsen ble omgjort til en forskriftsbestemmelse, og saksbehandlingen tilpasset friluftslovens øvrige bestemmelser av liknende karakter (§§ 2 annet ledd og 15). Det er krav om samtykke fra eier eller bruker, og kommunens vedtak skal stadfestes av fylkesmannen. Saksbehandlingsreglene omtales nærmere nedenfor under 9.3, der den nye § 24 kommenteres.

 

Det er ikke kurant å utelukke allmennheten fra et område der ferdselsrett i utgangspunktet gjelder, og bestemmelsen setter nærmere vilkår for når det kan skje. Etter ordlyden kommer sperring bare på tale dersom en eiendom er utsatt for ferdsel i «særlig grad». Alminnelig ferdsel kan det ikke sperres mot. At det er spesielt mye ferdsel på en eiendom er i seg selv ikke nok; det kreves i tillegg at ferdselen gjør «nevneverdig skade» eller er til «vesentlig hinder» for eierens egen bruk av eiendommen.

 

Bestemmelsen har sin bakgrunn i at det i praksis kan være vanskelig å fastslå når ferdselen overskrider grensen for den alminnelig ferdselsrett. Den enkelte har normalt ikke alene overskredet ferdselsretten og kan ikke gjøres erstatningsansvarlig for eventuell skade. Sperring kan da gi den nødvendige beskyttelse av eiendommen. Grunneieren kan ikke selv sperre eiendommen - jf bestemmelsen om sjikanøse stengsler som er omtalt foran under 7.3. - men må i tilfelle henvende seg til kommunen for å få fattet et offentlig sperrevedtak.

 

Kommunen kan bestemme «hel eller delvis» sperring av en eiendom. Hele eller deler av eiendommen kan bli avsperret, for hele året, eller for et bestemt tidsrom, og forbudet kan gjelde for all ferdsel, eller bare for visse aktiviteter, f.eks. bading, rasting eller telting. Av § 16 annet ledd framgår at sperring alltid er midlertidig - det kan bare fastsettes for et begrenset tidsrom på inntil 5 år om gangen.

 

Selv om vilkårene for å bestemme sperring er til stede, har ingen krav på å få sperret eiendommen. Det vil bero på en nærmere skjønnsmessig vurdering om sperring skal fastsettes. Det må foretas en grundig avveining før sperring eventuelt besluttes, siden det vil gjelde områder som har betydelig interesse for friluftsfolk. For viktige friluftsområder der det er vesentlige konflikter med grunneier, og denne ønsker sperring, bør kommunen være varsom med å bestemme dette. Istedet bør kommunen søke andre løsninger som ivaretar allmennhetens interesser, f.eks. gjennom avtale søke å erverve eiendommen eller inngå servituttavtale som sikrer allmennhetens muligheter til fortsatt bruk av området, etterkomme krav om innløsning, eller eventuelt gå til ekspropriasjon. Utarbeiding av reguleringsplan for området kan ofte være et egnet virkemiddel til få klarlagt og løst interessemotsetninger.

 

Etter ordlyden i § 16 kan sperring skje av «en eiendom». Miljøverndepartementet forutsetter at også sjøarealer nær land og vassdrag vil kunne avsperres ved bruk av friluftslovens § 16.

 

Dersom grunneierens ønske om sperring ikke fører fram, eller sperring ikke fungerer tilfredsstillende, har grunneieren muligheter til å kreve innløsning av området etter friluftslovens § 18. Slik innløsning er en rett for eier av grunn som er utsatt for særlig ferdsel som gjør nevneverdig skade eller er til vesentlig hinder (jf § 16), dersom det ikke blir vedtatt sperring eller dersom sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området. Formuleringen av paragrafen ble noe forenklet ved endringen i friluftsloven 21. juni 1996. Vilkåret om at sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området dekker også tilfeller der nødvendig vakthold eller inngjerding blir uforholdsmessig kostbart. Dette er derfor ikke lenger særskilt nevnt.

 

§ 18 ble samtidig endret slik at myndigheten til å avgjøre krav om innløsning ble overført fra fylkeskommunen til kommunen. Myndighetsplasseringen samsvarer med myndigheten til å bestemme sperring etter § 16, og er også best i samsvar med systemet når det gjelder ekspropriasjon/innløsning etter plan- og bygningsloven og ekspropriasjon etter oreigningsloven. Kommunens vedtak om innløsning er et enkeltvedtak, jf friluftslovens § 24 annet ledd, og kan påklages til fylkesmannen.

Det er ønskelig at spørsmålet om offentlig erverv av et areal om mulig løses i minnelighet. Det bør derfor så tidlig som mulig, og gjerne før krav om innløsning fremmes, etableres kontakt mellom grunneier og kommune for om mulig å finne fram til en frivillig ordning. Det kan også være aktuelt å overta et større areal enn det mest utsatte. Ventelig vil det bli svært få slike saker om innløsning i praksis. Det normale vil være at man finner fram til frivillige ordninger i slike tilfeller, eller går veien om regulering etter plan- og bygningsloven.

 

Dersom man ikke blir enig og det er fattet vedtak om innløsning, vil § 18 annet ledd om skjønn og skjønnskostnader, komme inn. Bestemmelsen er endret og gir nå en generell henvisning til reglene i skjønnsprosesslovens kapittel 2. En særbestemmelse om skjønnskostnader, tilsvarende den som framgikk av tidligere § 31, er nå tatt direkte inn i § 18. Det innebærer at kommunen normalt skal erstatte eierens skjønnskostnader, og at grunneieren som saksøker ikke skal betale kostnadene etter skjønnsprosesslovens § 54. Unntak kan gjøres dersom grunneieren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn.

 

 

Friluftsloven angir ikke uttømmende alle regler for ferdsel i naturen. Andre lover kommer også inn. Det framgår uttrykkelig av friluftslovens § 19 at ferdselsretten gjelder med de forbehold som følger av andre lover, eller forskrifter gitt i medhold av andre lover. Det innebærer at strengere regler for ferdsel som gis i eller med hjemmel i annen lovgivning går foran friluftslovens bestemmelser og innskrenker allmennhetens rett.

 

En rekke andre lover innskrenker allmennhetens ferdselsrett. Som eksempel kan nevnes:

 

– Naturvernloven av 19. juni 1970 gir hjemmel for vern av områder som naturreservater, landskapsvernområder, nasjonalparker og naturminner, og det kan etter lovens § 22 fastsettes særskilte bestemmelser om ferdsel i verneområdene.

– Kulturminneloven av 9. juni 1978 gir hjemmel for fredning av område rundt et fredet kulturminne og for fredning av kulturmiljø, og i slike områder kan ferdselen reguleres, jf lovens §§ 19 og 20. Det er dessuten særskilt plikt til varsomhet ved ferdsel i nærheten av automatisk fredete kulturminner, jf § 3.

– Viltloven av 28. mai 1981 gir i §§ 7-8 hjemmel for vedtak om biotopvern og ferdselsrestriksjoner av hensyn til viltet.

– Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 gir hjemmel for å binde opp arealbruken gjennom reguleringsplan. I reguleringsbestemmelser etter § 26 kan det gis bestemmelser om ferdselsregulering i f.eks. natur- og friluftsområder.

– Vassdragsloven av 15. mars 1940 har i kapittel 7 bestemmelser om ferdselen i vassdrag. Det er etter § 65 fri ferdsel med båt eller annet fartøy i farbare vassdrag, men etter § 68 kan det kreves avgift for ferdselen der det er gjort tiltak for å lette den.

– Fiskeoppdrettsloven av 14. juni 1985 setter i § 14 forbud mot å ferdes nærmere enn 20 meter fra akvakulturanlegg.

– Lakse- og innlandsfiskloven av 15. mai 1992 gir i § 7 hjemmel for forbud mot virksomhet eller bruk av hensyn til fiskens livsmiljø, og herunder kan det legges restriksjoner på ferdsel i vassdraget.

– Etter kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 er det gitt særskilte drikkevannsforskrifter som gir adgang til å forby enhver virksomhet som kan medføre risiko for forurensning av vannkilder. Områder kan sperres av for all ferdsel eller bare for visse rekreasjonsaktiviteter, som bading, fiske, båttrafikk eller telting.

– Lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 gir adgang til å forby uvedkommende adgang til bestemte områder.

– Lov om politiet av 4. august 1995 gir i § 14 hjemmel for kommunale politivedtekter, som kan legge restriksjoner på ferdsel på steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for allmenn ferdsel.

 

Adgangen til å tenne bål i skog og mark er regulert av forskrift gitt etter lov av 5. juni 1987 om brannvern m.v. Det følger av denne at det utendørs er forbudt å gjøre opp ild eller behandle ting som representerer en brannfare slik at det kan føre til brann. Brenning, herunder opptenning av bål, i eller i nærheten av skogsmark er forbudt i tiden 15. april til 15. september, med mindre det er innhentet tillatelse fra brannsjefen. Den generelle aktsomhetsplikten innebærer at det må vises varsomhet også med grilling i spesielt tørre perioder.

 

 

 

Allemannsretten i seg selv er ikke tilstrekkelig for å kunne utøve friluftsliv. Skal retten til ferdsel ha noen verdi, er det nødvendig at det finnes egnede (naturpregede) arealer å ferdes på. Arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven er nøkkelordet her. Det er vesentlig at all arealplanlegging og arealdisponering skjer på en slike måte at friluftsinteressene ivaretas.

 

Selv om et egnet areal er tilgjengelig for allmenn ferdsel, er det ikke alltid at det er tilstrekkelig til å sikre allmennhetens muligheter for friluftsliv på en god nok måte. I slike tilfeller må det offentlige sikre rettigheter utover den rett friluftsloven gir. Det kan være behov for særskilt tilrettelegging for friluftsliv. Det kan f.eks. være aktuelt med etablering av turstier eller skiløyper, anlegg av brygger for bading eller fortøyning av fritidsbåter, opparbeiding av rasteplasser med sanitæranlegg osv.

Friluftsloven selv har et par bestemmelser av betydning, jf nedenfor under 8.2 om friluftsmark og 8.3 om tiltak for å lette ferdselen, men ellers drives det tradisjonelle arbeidet med sikring av områder for friluftsliv uten forankring i friluftsloven. Miljøverndepartementet ser det som ønskelig at sikring av områder til friluftsliv i størst mulig utstrekning skjer på grunnlag av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

 

Det offentlige arbeidet med sikring av områder for friluftsliv har pågått de siste 30-40 årene. Innsatsen har de seinere årene særlig vært rettet mot byer og tettsteder (nærområder) og kystsonen (jfbl.a. skjærgårdsparkarbeidet). Totalt var det ved utgangen av 1996 sikret 1622 friluftsområder med statlige midler, herunder skjærgårdsparkområder.

 

En del områder til friluftsformål er sikret ved ekspropriasjon. Plan- og bygningsloven gir i § 35 hjemmel for ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan. Etter oreigningsloven av 23. oktober 1959 § 2 nr. 37 kan det eksproprieres til friluftsformål uten å gå veien om reguleringsplan. Myndigheten til å samtykke i ekspropriasjon etter oreigningsloven er delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

 

I en del tilfeller har sikring skjedd ved bruk av konsesjonsloven av 31. mai 1974. Myndigheten til å fatte vedtak om statlig forkjøp til frilufts- og naturvernformål er tillagt Direktoratet for naturforvaltning. Fastsetting av vilkår for konsesjonen kan være en alternativ måte å sikre at friluftsinteressene tas vare på dersom forkjøp ikke er aktuelt, f.eks. vilkår om salg av deler av eiendommen til det offentlige.

 

 

Friluftslovens § 34 gir i første ledd hjemmel for å legge ut områder av statens grunn til friluftsmark. Vedtak må fattes av Kongen med Stortingets samtykke. Etter paragrafens annet ledd kan Kongen gi nærmere regler om allmennhetens rett i områder som er lagt ut som friluftsmark eller på annen måte båndlagt til friluftsliv. Gjennom slike forskrifter kan allmennhetens adgang såvel begrenses som utvides. Bestemmelsen om friluftsmark har ikke vært benyttet i praksis.

Et forslag til endring av § 34 slik at bestemmelsen også skulle omfatte privat grunn i tillegg til statsgrunn ble sendt på høring, men ble ikke videreført ved siste endring i friluftsloven, ettersom forslaget i høringen møtte betydelig motstand. Det ble forutsatt at behovet for utvidet mulighet til vern av områder som friluftsmark, herunder mulighetene for å bedre allmennhetens adgang til jakt og fiske, skulle vurderes nærmere fra Miljøverndepartementets side, i en noe bredere sammenheng. I St.meld. nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling er det foreslått å utrede behovet for en egen hjemmel i friluftsloven for bevaring av friluftsmark på privat grunn.

 

 

Friluftslovens § 35 gjelder såkalt inngrepsløyve, dvs. hjemmel for å gi tillatelse til merking og andre tiltak for å lette ferdselen i utmark. Den typen tiltak bestemmelsen gjelder er ikke tillatt uten grunneierens samtykke. Som regel får man løst slike saker i praksis ved forhandlinger mellom organisasjon/kommune og grunneier. Miljøverndepartementet ser det som ønskelig at man søker å komme fram til enighet med grunneier i slike tilfeller. I enkelte tilfeller oppnås imidlertid ikke en tilfredsstillende ordning, og § 35 gjør det da mulig å disponere over fremmed grunn. Ved den typen tilrettelegging for ferdsel det her er snakk om gjøres i praksis store områder tilgjengelig for friluftsfolk. Det har riktignok ikke vært fattet vedtak direkte etter § 35 så langt. Det har imidlertid vært en del henvendelser om muligheten for å vedta denne typen inngrep, og det er grunn til å tro at bestemmelsens eksistens i seg selv har bidratt til at slike spørsmål har blitt løst i minnelighet.

 

Ved lovendringen 21. juni 1996 ble § 35 første ledd endret slik at myndigheten til å gi inngrepsløyve ble flyttet fra Kongen til Miljøverndepartementet. Ved Miljøverndepartementets vedtak 21. juni 1996 ble myndigheten etter friluftslovens § 35 delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Det er mest hensiktsmessig at slik tillatelse gis av direktoratet, sml. at f.eks. myndigheten til å gi samtykke til ekspropriasjon til friluftsformål etter oreigningsloven er delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Endringen gjør det enklere å benytte bestemmelsen når det måtte bli nødvendig. Saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven skal anvendes, jf omtale nedenfor under 9.3.

 

Etter endringen kan det gis tillatelse etter § 35 også til kommuner, ikke bare til organisasjoner. Kommunene har etter hvert engasjert seg sterkere enn tidligere for å bedre mulighetene for allmenn ferdsel i friluftslivssammenheng. Betegnelsen «lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv» er omfattende, og «lag» betyr det samme som organisasjoner. Typiske organisasjoner vil i denne sammenheng være Den Norske Turistforening og lokale turistforeninger. Også skiklubber, orienteringsklubber o.l. vil komme inn under bestemmelsen. Interkommunale friluftsråd vil være å anse som organisasjoner og dermed også kunne få slik tillatelse. En kommunal arbeidsgruppe nedsatt for gjennomføring av et konkret prosjekt kan derimot ikke anses som et «lag» etter § 35.

 

Bestemmelsen skiller mellom ulike typer tiltak i utmark, som er nevnt i første ledd bokstavene a og b. Bokstav a gjelder varding og merking av ruter. Retten til å foreta merking kan gis helt generelt for et større område og uten tidsbegrensning eller vilkår; som en «alminnelig» rett. Tillatelse kan også gis som en «begrenset» rett; slik at det settes nærmere vilkår, f.eks. begrenset til å gjelde for bestemte ruter eller til bestemte tider. Det kreves ikke forutgående skjønn, jf annet ledd. Etterfølgende skjønn kan imidlertid kreves.

 

Etter bokstav b kan det gis tillatelse til ulike typer terrenginngrep, som f.eks. bygging av klopper og bruer og fjerning av steiner og trær etc. Miljøverndepartementet har antatt at bestemmelsen gir mulighet for å tillate maskinpreparering av skiløyper, der grunneier har nektet motorferdsel. Tillatelse kan ikke gis generelt, men bare for bestemte steder. Normalt kreves forutgående skjønn, men Direktoratet for naturforvaltning kan tillate iverksetting uten forutgående skjønn i det enkelte tilfellet.

Bestemmelsen i annet ledd om skjønn er også endret og annet punktum gir nå en generell henvisning til reglene i skjønnsprosesslovens kapittel 2 og en særbestemmelse om skjønnskostnader, tilsvarende den som framgikk av tidligere § 31. Det innebærer at kommunen normalt skal erstatte eierens skjønnskostnader, og at grunneieren som saksøker ikke skal betale kostnadene etter skjønnsprosesslovens § 54. Unntak kan gjøres dersom grunneieren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn.

 

Hjemmelen for lensmannsskjønn som fulgte av tidligere § 31 tredje ledd er beholdt og framgår nå direkte av § 35.

 

Tidligere framgikk det direkte av paragrafen at departementet kunne gi nærmere forskrifter for klopper, bruer m.v. Slike forskrifter kan nå eventuelt gis etter den nye forskriftshjemmelen i § 23.

 

For behandlingen av saker etter § 35 gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, slik det framgår av friluftslovens § 24 annet ledd. Det vises til nærmere omtale nedenfor under 9.3. Forvaltningslovens krav til saksforberedelse innebærer bl.a. at grunneieren skal få uttale seg før det gis tillatelse til inngrep. Ved merking skal dessuten grunneier eller bruker varsles i god tid på forhånd, slik at eventuell uenighet om hvordan merkingen skal foregå kan avgjøres av direktoratet, jf § 35 siste ledd.

 

 

 

Ved lovendringen 21. juni 1996 fikk friluftsloven en ny § 21 om friluftslivsorganene. Friluftsloven hadde før endringen bestemmelser om obligatoriske fylkesfriluftsnemnder og frivillige kommunale friluftsnemnder. Ved endringen ble loven tilpasset prinsippene i kommuneloven av 25. september 1992, slik at bestemmelsene om særskilte friluftsnemnder falt bort. Samme ansvar og myndighet som tidligere lå til nemndene, ligger nå direkte til kommunen og fylkeskommunen, som står fritt (innen kommunelovens rammer) til å velge intern organisering av arbeidsoppgavene.

 

Den nye § 21 angir hvilke forvaltningsorganer som har et ansvar i friluftslivsforvaltningen, dvs. hvilke myndigheter som er tildelt ansvar og oppgaver etter friluftsloven. Bestemmelsen er utarbeidet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i viltloven og lov om laksefisk og innlandsfisk.

Miljøverndepartementet er fagdepartementet og overordnet sentral myndighet i forhold til friluftsloven. Direktoratet for naturforvaltning har det overordnede statlige fagansvar for friluftslivsspørsmål.

 

Fylkesmannen har det statlige ansvar for friluftsliv på regionalt nivå, og det faglige ansvaret er plassert i miljøvernavdelingen hos fylkesmannen.

Det fylkeskommunale ansvar for friluftslivet hviler i utgangspunktet på fylkestinget, som kan delegere myndigheten i samsvar med reglene i kommuneloven.

Det kommunale ansvaret for friluftslivet tilligger som utgangspunkt kommunestyret. Kommunestyret kan delegere myndigheten etter de nærmere regler i kommuneloven. Myndighet kan således delegeres til formannskapet eller et annet kommunalt utvalg. Ordføreren, leder av et utvalg, et arbeidsutvalg, eller administrasjonssjefen kan tildeles myndighet i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning.

I tillegg må det nevnes at Kongen (med Stortingets samtykke) er gitt myndighet etter friluftslovens § 34.

 

 

Bestemmelsen om friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver kom også inn i loven ved endringen 21. juni 1996. Deler av paragrafen har imidlertid formuleringer hentet fra tidligere bestemmelser om friluftsnemnder, idet som foran nevnt samme ansvar og myndighet som før lå til nemndene, nå ligger direkte til kommunen, fylkeskommunen, og også fylkesmannen. Endringene innebærer at det er opp til den enkelte fylkeskommune og kommune å avgjøre hvordan arbeidet med friluftsliv skal organiseres i fylkeskommunen/kommunen.

 

Av § 22 første ledd framgår det at de enkelte forvaltningsorganer som er angitt i § 21 (Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunen) skal utføre de oppgaver som er tillagt dem etter friluftsloven. Den samlede oversikt over fordelingen av ansvar og myndighet etter friluftsloven er nå slik:

 

§ 2 annet ledd  (riding mv. )	kommunen med samtykke av eieren eller brukeren og med fylkesmannens stadfesting
§ 3 tredje ledd (innmarksferdsel)	fylkesmannen
§ 9 fjerde ledd (teltforbud)	departementet (delegert direktoratet)
§ 14 (adkomstavgift)	eieren eller brukeren med tillatelse fra kommunen
§ 15 (atferdsregler)	kommunen med samtykke av eieren eller brukeren og med fylkesmannens stadfesting
§ 16 (sperretillatelse)	kommunen med samtykke av eieren eller brukeren og med fylkesmannens stadfesting
§ 18 (innløsning)	kommunen
§ 20 (tvilsspørsmål)	kommunen
§ 21 (friluftslivsorganene)	kommune, fylkeskommune (ikke nemnder), fylkesmann, direktorat, departement
§ 23 (forskrifter)	departementet
§ 24 (forholdet til forvaltningsloven, kunngjøring, klage) annet ledd fjerde ledd femte ledd	fylkesmannen kommunen kommunen, fylkeskommunen, departementet (delegert direktoratet)
§ 34 (friluftsmark)	Kongen med Stortingets samtykke
§ 35 (inngrepsløyve)	departementet (delegert direktoratet)
§ 40 (stansing/fjerning)	kommunen

 

Som det framgår, er kommunen tillagt oppgaver etter friluftslovens §§ 2 annet ledd, 14, 15, 16, 18, 20, 24 fjerde og femte ledd og 40. Kommunen kan således innskrenke adgangen til riding, sykling o.l., gi avgiftsløyve, fastsette atferdsregler, vedta sperring, avgjøre innløsningskrav, gi uttalelse om tvilsspørsmål, besørge kunngjøring eller bringe visse vedtak inn for direktoratet, samt kreve stansing/fjerning av ulovlige innretninger.

 

Fylkesmannen er tillagt oppgaver etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 15, 16 og 24 annet ledd. Det hører således til fylkesmannens ansvar å stadfeste kommunale vedtak om riding, sykling o.l., bestemme avvikende tidsrom for innmarksferdsel, stadfeste atferdsregler og sperrevedtak, samt avgjøre klager på kommunale vedtak om avgiftsløyve, innløsning og stansing/fjerning.

 

Fylkeskommunen er direkte i friluftsloven kun tillagt konkret myndighet etter § 24 femte ledd, dvs. at fylkeskommunen kan bringe vedtak om riding, sykling mv., atferdsregler og sperring inn for direktoratet. Det regionalpolitiske ansvaret for friluftslivet er likevel fortsatt godt forankret i fylkeskommunen, idet fylkeskommunen er et viktig organ for ivaretakelse av friluftsinteressene spesielt gjennom sin nøkkelrolle i arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

 

Når det gjelder det sentrale nivå, er Direktoratet for naturforvaltning etter delegasjon tillagt oppgaver etter §§ 9 fjerde ledd, § 24 femte ledd og § 35. Dvs. at direktoratet kan regulere telting i forbindelse med villreinjakten, skal avgjøre vedtak om riding, sykling m.v., atferdsregler og sperring som eventuelt bringes inn for direktoratet til overprøving, samt skal avgjøre søknader om såkalt inngrepsløyve.

 

Miljøverndepartementet har beholdt myndigheten til å gi forskrifter etter §23, samt ev fremme forslag om friluftsmark etter § 34, hvoretter myndigheten tilligger Kongen med Stortingets samtykke. Klager over direktoratets vedtak om inngrepsløyve etter § 35 må avgjøres av Miljøverndepartementet.

 

Som det framgår av § 22 første ledd har friluftslivsorganene også et ansvar utover det som følger direkte av bestemmelsene i friluftsloven. Det er formulert slik at de ellers har et generelt ansvar for å fremme allmennhetens friluftsinteresser. Når det gjelder kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen, er det i tillegg presisert i § 22 annet ledd, første punktum at de skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Det innebærer bl.a. gjennom uttalelse, innsigelse og klage å medvirke til at det i planarbeidet og i enkeltsaker etter plan- og bygningsloven tas hensyn til friluftsinteressene. Videre betyr det medvirkning i andre inngrepssaker, som behandles etter andre lover enn plan- og bygningsloven. Friluftslivorganene har dessuten oppgaver i tilknytning til arbeidet med sikring og forvaltning av offentlige friluftsområder. For øvrig skal de engasjere seg i andre saker av interesse for det allmenne friluftslivet.

 

Det er ikke gjort endringer når det gjelder friluftslivsorganenes rett til å ivareta allmennhetens friluftsinteresser gjennom klage og søksmål. Også fylkesmannen er nevnt i tillegg til kommunen og fylkeskommunen. For å avskjære tvil, er retten til å klage nå uttrykkelig nevnt ved siden av adgangen til å opptre og å reise søksmål. I § 22 annet ledd, tredje punktum er det uttrykkelig presisert at eventuelt søksmål fra fylkesmannen reises på vegne av staten. Fylkeskommunens innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven framgår ikke lenger uttrykkelig, men gjelder fortsatt, ettersom fylkeskommunens (og fylkesmannens) innsigelsesrett i forhold til plansaker følger direkte av plan- og bygningsloven.

 

Det går av bestemmelsens formulering klart fram at de nevnte organer skal ha et særskilt ansvar for friluftslivsarbeidet, og at de skal ta aktive skritt der det er nødvendig. Det er ikke meningen at aktiviteten skal nedtones selv om særlovnemndene har falt bort. Fylkeskommunens ansvar for friluftslivet kommer fortsatt klart til uttrykk i loven, og ansvaret bør etter Miljøverndepartementets syn legges til et fylkeskommunalt politisk organ.

 

Etter endringen står den enkelte kommune og fylkeskommune som nevnt fritt, innenfor kommunelovens rammer, til å bestemme hvordan arbeidet med friluftsliv skal organiseres. Det er opp til fylkestinget og kommunestyret i samsvar med kommunelovens regler å delegere myndigheten til passende nemnd/utvalg. Selv om lovbestemmelsene om nemnder er opphevet, er det fortsatt mulig å operere med en særskilt fylkesfriluftsnemnd på fylkesnivå og en særskilt friluftsnemnd på kommunenivå, dersom det anses ønskelig. Dermed er det mulig å opprettholde den tidligere nemndsstruktur på dette området dersom fylkeskommunen/kommunen finner det hensiktsmessig å føre gjeldende organisering videre.

 

Som nevnt foran består adgangen for kommunen/fylkeskommunen til å klage, reise innsigelse og søksmål som før. Så lenge myndigheten på kommunenivå i utgangspunktet ligger til kommunestyret, og det ikke lenger er en lovhjemlet friluftsnemnd, er retten til å opptre selvstendig for det utvalg som i tilfelle blir tillagt ansvaret etter friluftsloven, avhengig av hvilken myndighet som delegeres. Hvorvidt utvalget har selvstendig rett til å klage på et kommunalt vedtak om f.eks. dispensasjon fra et byggeforbud, vil avhenge av delegeringen.

 

Tilsvarende forholder det seg på fylkeskommunenivå. Dersom friluftslivsansvaret tillegges et underutvalg, vil dette utvalgets rett til selvstendig f.eks. å reise innsigelse i plansaker eller påklage kommunale dispensasjonsvedtak, avhenge av hvilken myndighet fylkestinget har delegert til utvalget.

Det er derfor viktig at vurderingen av hvordan friluftslivsarbeidet bør organiseres innen kommunen/fylket også omfatter slike overveielser. Det må ved delegeringen tas stilling til hvor selvstendig det er ønskelig at utvalget på kommune-/fylkesnivå skal opptre. Det vil etter Miljøverndepartementets vurdering være fordelaktig om utvalget gis en mest mulig selvstendig stilling, slik at friluftsinteressene gis et sterkest mulig forsvarsapparat.

Fylkesmannen kan som nevnt etter friluftslovens § 22 annet ledd, tredje punktum påklage vedtak, for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet. Det er bare enkeltvedtak som er gjenstand for klage, men også enkeltvedtak etter friluftsloven kan i tilfelle påklages av fylkesmannen. Klage på kommunens vedtak etter friluftslovens § 14 (avgiftsgodkjenning), § 18 (innløsning) og § 40 (stansing/fjerning av ulovlige innretninger) skal avgjøres av fylkesmannen. Dersom fylkesmannen selv klager på et slikt kommunalt vedtak, må klagen avgjøres av overordnet myndighet, dvs. Direktoratet for naturforvaltning.

 

 

Ny § 24, som ble vedtatt ved endringene i friluftsloven 21. juni 1996, gjelder forholdet til forvaltningsloven, herunder gis særlige regler om kunngjøring og klage. Paragrafen erstatter og utvider tidligere §17.

 

I § 24 første ledd er det nå uttrykkelig fastslått at forvaltningsloven får generell anvendelse for behandling av saker etter friluftsloven. I§24 annet og tredje ledd er det dessuten presisert hvilke vedtak i friluftsloven som er enkeltvedtak og hvilke som er forskrifter i forhold til forvaltningsloven. Dermed er det enkelt å finne ut hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for de forskjellige vedtakene. Tidligere har dette i praksis voldt en viss tvil ettersom grensen mellom forskrifter og enkeltvedtak i noen tilfeller har vært vanskelig å trekke.

 

Som det framgår av forslaget til annet ledd, er følgende kommunale vedtak enkeltvedtak i forhold til forvaltningsloven:

 

– kommunens vedtak etter § 14 om å gi tillatelse til å innkreve avgifter

– kommunens vedtak etter § 18 første ledd om innløsning.

– kommunens vedtak etter § 40 om å kreve et ulovlig arbeid stanset eller fjernet.

 

Direktoratets vedtak etter § 35 første ledd om inngrepsløyve er også enkeltvedtak.

 

For enkeltvedtak kommer reglene i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI til anvendelse og vil gjelde for slike vedtak. Bl.a. stilles krav til saksforberedelse og vedtaksform, og det gis nærmere regler om klagefrist osv. Av friluftslovens § 24 annet ledd, annet punktum framgår det at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Dette er et avvik i forhold til det som følger av forvaltningslovens §28 annet ledd. Kommunens vedtak om avgiftsgodkjenning etter §14, om innløsning etter § 18 og om stansing eller fjerning av ulovlige innretninger etter § 40 kan således påklages til fylkesmannen. Direktoratets vedtak om inngrepsløyve kan påklages til Miljøverndepartementet.

 

Det framgår av § 24 tredje ledd at følgende kommunale vedtak er å anse som forskrifter i forhold til forvaltningsloven:

 

– kommunens vedtak etter § 2 annet ledd om regulering av riding, sykling m.v.

– kommunens vedtak etter § 15 om atferdsregler

– kommunens vedtak etter § 16 om sperring.

 

I tillegg er fylkesmannens vedtak etter § 3 tredje ledd om endring av tidspunktet for innmarksferdsel å anse som forskrifter. Dessuten er direktoratets vedtak etter § 9 fjerde ledd om telting i samband med villreinjakten forskrifter. Kongens vedtak om friluftsmark etter § 34 vil også være forskrifter.

 

Likeartede vedtak skal etter reglene behandles etter samme prosedyre. Det er mest omstendelige saksbehandlingsregler for vedtak av generell karakter. Forvaltningslovens kapittel VII om forskrifter vil gjelde, slik at det bl.a. gjelder krav om høring og kunngjøring. Saksbehandlingen er lik for regler som vedtas etter friluftslovens § 2 annet ledd, § 15 og § 16. I friluftsloven selv er det satt samme krav til saksbehandling for regulering av allmenn ferdsel ved restriksjoner på riding, sykling m.v., ved fastsetting at atferdsregler for friluftsområder, og ved vedtak om sperring av særlig utsatt område. Etter bestemmelsene ligger vedtaksmyndigheten til kommunen. Kommunen må ha samtykke fra grunneieren (eller brukeren der denne kommer i grunneierens sted) for å kunne vedta regler. Det gjør det nødvendig med et nært samarbeid med grunneier/bruker i slike saker, og det innebærer at grunneieren har god mulighet til å ivareta sine interesser, f.eks. næringsinteresser. Initiativ til regulering vil ventelig som oftest komme fra grunneieren, som er nærmest til å registrere problemer i tilknytning til ferdsel på sin eiendom.

 

Kommunens vedtak skal stadfestes av fylkesmannen. Dermed sikres en mer grundig behandling og en overordnet statlig kontroll med at allmennhetens interesser blir tilstrekkelig ivaretatt. Innstramming av reglene for sykling eller riding o.l., fastsetting av atferdsregler og avsperring av områder for ferdsel innebærer inngrep i allemannsretten, som ikke bør foretas uten tilstrekkelig grunn, og som må vurderes nøye. Slike reguleringer berører også andre enn kommunens egne innbyggere, ettersom friluftsliv drives på tvers av kommunegrensene. Stadfesting vil dessuten ivareta grunneierens interesser og rettssikkerhetshensyn. Samtidig bør fylkesmannen påse at reglene innen ett fylke blir noenlunde likeartede, slik at det ikke blir urimelige forskjeller.

 

I den nye § 24 fjerde ledd er særskilte regler om kunngjøring av vedtak etter §§ 15 og 16 opprettholdt, og utvidet til også å gjelde for forskrifter etter § 2 annet ledd. I tillegg til forvaltningslovens krav i § 38 om kunngjøring i Norsk Lovtidend, kreves kunngjøring i minst en lokalavis, og eventuelt kunngjøring ved oppslag på stedet eller på annen måte. Det vil nok vanligvis være naturlig at atferdsregler, sperrebestemmelser og regler for riding, sykling m.v., slås opp på stedet, i tillegg til den obligatoriske kunngjøringen i Norsk Lovtidend og lokalpressen. Det er kommunen som vedtar reglene og som skal besørge kunngjøringen, og som må betale kostnadene i den forbindelse.

 

Særlige regler om ikrafttreden gjelder ikke lenger. De ordinære regler om ikrafttreden av forskrifter kommer til anvendelse. Det innebærer at § 3 i lov om Norsk Lovtidend m.v. av 19. juni 1969 gjelder. Der framgår det at ikrafttreden skjer 1 måned etter kunngjøring dersom ikke annet er bestemt.

 

Etter siste ledd i § 24 er det mulig å bringe fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd, 15, 16 inn for departementet, selv om dette ikke er enkeltvedtak. Det gjelder vedtak om stadfesting av forskrifter om riding, sykling m.v., atferdsregler og sperrevedtak. Det dreier seg her om inngripende begrensninger av allemannsretten. Vedtakene kan bringes inn av eieren, brukeren (i grunneierens sted), berørt eller interessert kommune, fylkeskommunen eller friluftslag. Betegnelsen «friluftslag» er har i denne sammenheng samme betydning som ordet friluftsorganisasjon. Ved Miljøverndepartementets vedtak 21. juni 1996 er departementets myndighet etter friluftslovens § 24 femte ledd delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Det innebærer at slike saker i tilfelle avgjøres endelig av direktoratet.

 

Det er bare fylkesmannens vedtak, dvs. stadfestingen, etter de nevnte paragrafer som kan overprøves av departementet. Både vedtak om stadfesting og vedtak om ikke å stadfeste kan overprøves på denne måten. Det vil ikke være mulig å bringe kommunens avslag i forhold til et krav om regulering inn for departementet.

Det er i friluftsloven ikke bestemmelser om frister for slik innbringing av vedtak for direktoratet. Tidligere hadde friluftsloven en bestemmelse om slik frist (på 1 måned), men denne ble opphevet som overflødig etter at forvaltningsloven var satt i kraft. Etter endringen i friluftsloven 21. juni 1996, er det klargjort at slike vedtak etter friluftsloven er å anse som forskrifter etter forvaltningsloven. Det innebærer at forvaltningslovens bestemmelser om klagefrist etc. som gjelder i forhold til enkeltvedtak, ikke kommer direkte til anvendelse. Reglene vil imidlertid måtte anvendes tilsvarende her, slik at det normalt blir 3 ukers «klagefrist», jf forvaltningslovens § 29. Det vil være muligheter for oppreisning dersom klagefristen er oversittet, jf forvaltningslovens § 31, og vedtak kan gis utsatt iverksetting, jf forvaltningslovens § 42.

 

 

Friluftslovens regler om retten til ferdsel og opphold i naturen er i stor utstrekning skjønnspregede. Det innebærer at det i praksis ofte vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om allmennheten har adgang til å bruke et område. I de fleste tilfeller er det opplagt om et areal er innmark eller utmark, og om det således er rett til å ferdes, raste eller telte. I enkelte tilfeller kan imidlertid dette by på tvil. Som regel løser slike spørsmål seg i praksis, uten at det lages noen stor sak ut av det. (Det er svært lite rettspraksis på området.) Grunneiere aksepterer f.eks. ferdsel selv om de strengt tatt synes den er tvilsom, eller friluftsfolk aksepterer bortvisning som de egentlig mener er uberettiget.

 

Friluftslovens § 20 gir anvisning på hvordan man kan få løst slike tvilsspørsmål, der det er ønskelig med en avklaring, også for framtiden. Tvil om hvordan friluftsloven skal forstås, kan forelegges kommunen.

 

Ved endringen av friluftsloven 21. juni 1996 ble § 20 forenklet. Det framgår nå at de tvilsspørsmål som er angitt i punktene a, b og c kan kreves vurdert av kommunen. Skjønnsmessige vurderinger basert på kunnskap om de stedlige forhold kan best foretas på lokalt nivå. Ved henvendelser fra grunneieren, brukeren (i grunneierens sted) eller en interessert friluftsorganisasjon har kommunen plikt til å avgi en uttalelse om de angitte spørsmål. Ordningen skal bidra til at tvilsspørsmål skal kunne løses på en enklere måte enn å gå veien om domstolene. Det innebærer likevel ikke at kommunen alltid må avgi en konkret uttalelse om tvilsspørsmålet. Det vil nok unntaksvis kunne tenkes at det dreier seg om et såpass komplisert og vanskelig spørsmål at kommunen finner det riktig å ikke komme med noen konklusjon i sin uttalelse. Kommunen vil imidlertid alltid ha plikt til å foreta en vurdering av og svare på henvendelser. Kommunen bør forelegge saken for de interesserte parter og berørte etater før uttalelse gis.

 

Kommunen har etter bestemmelsen plikt til å uttale seg om følgende spørsmål:

 

a) om et areal er innmark eller utmark (jf §§ 1a, 3 og 4 annet ledd )

b) om rasting/telting er tillatt (jf § 9 annet og tredje ledd)

c) om stengsel eller skilt er lovlig (jf § 13).

 

Det må presiseres at av § 20 følger kun en plikt til å avgi uttalelse. Uttalelser er ikke gjenstand for klage. Bestemmelsen gir ingen myndighet til å fatte en bindende avgjørelse vedr. de nevnte tvilsspørsmål. Slike tvilsspørsmål kan kun rettskraftig avgjøres av domstolene. Imidlertid er det grunn til å tro at uttalelser etter § 20 som regel vil bli lagt til grunn av partene i praksis, og dermed faktisk vil løse de fleste tvister. Bestemmelsen gir således mulighet for raskt og lettvint å få en uttalelse som kan danne grunnlag for en minnelig ordning ved uenighet.

 

Det framgår ikke lenger direkte av friluftsloven at kommunen har en plikt til å uttale seg om andre tvilsspørsmål enn de som er angitt i punktene a, b og c. Kommunen og andre offentlige organer har en slik plikt til å uttale seg om anvendelsen av friluftsloven og om andre spørsmål av interesse for friluftslivet, som følge av den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningslovens § 11. Denne plikten gjelder for de forvaltningsorganer som er tillagt myndighet etter friluftsloven, dvs. foruten for kommunen, også for fylkeskommunen, fylkesmannen, Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet, jf friluftslovens § 21. I praksis betyr det at de nevnte organer må besvare de henvendelser som kommer innenfor sitt saksområde, ut fra den kapasitet og kompetanse som står til rådighet. De offentlige organer vil også ha en gjensidig informasjonsplikt i forhold til hverandre.

 

Miljøverndepartementet ser det som hensiktsmessig at spørsmål i størst mulig grad rettes til og avklares på lokalt nivå, og at prinsipielle spørsmål til sentralt nivå primært rettes til Direktoratet for naturforvaltning.

 

 

Ved lovendringen 21. juni 1996 ble det vedtatt en ny § 23, som gir departementet uttrykkelig hjemmel til å gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. Det gis hjemmel for å gi bindende forskrifter. Vegledende forskrifter kan gis fra overordnet myndighet uten særskilt lovhjemmel.

 

Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet gi forskrifter om f.eks. friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver og om samarbeid mellom to eller flere kommuner. Det kan imidlertid ikke gis forskrifter som fraviker loven. Departementet kan ikke gripe inn i den myndighet som i loven er lagt til kommunene, men det kan gis nærmere forskrifter om bruken av myndigheten. Bestemmelsen har en såpass vid og generell formulering at den vil kunne dekke de behov for forskrifter som kan oppstå.

 

 

 

Friluftsloven gir bestemmelser om straff i § 39. Ved lovendringen 21. juni 1996 ble bestemmelsen forenklet og modernisert. Straffebudet er nå generelt formulert og retter seg mot den som overtrer regler som er gitt i eller i medhold av friluftsloven. Denne formuleringen fanger opp både overtredelser av lovens bestemmelser om ferdselsrettigheter, ulovlige stengsler osv., og overtredelser av særskilt vedtatte regler, f.eks. atferdsregler for friluftsområder etter § 15, eller bestemmelser som regulerer riding, sykling m.v. etter § 2 annet ledd.

 

Straffebudet rammer forsett og uaktsomhet. Medvirkning er også straffbart. Det kan kun ilegges bøtestraff.

 

Det er ikke ofte overtredelser av friluftsloven kommer for domstolene. Det er sjelden at konflikter mellom grunneier og allmennhet blir så tilspisset eller har en slik alvorlighetsgrad at det blir en straffesak ut av det. Straffebestemmelsen må likevel antas å ha en betydelig preventiv virkning.

 

 

Friluftslovens § 40 gir hjemmel for stansing og fjerning av ulovlig bygning, innretning eller annet arbeid. Etter oppheving av friluftslovens kapittel IV om byggeforbud m.v. 21. april 1989, har hjemmelen hovedsakelig interesse i forbindelse med § 13 om sjikanøse stengsler og uhjemlede forbudsskilt. Hjemmelen vil imidlertid kunne få betydning i forhold til byggearbeider eller andre inngrep i områder som måtte bli vernet etter § 34 om friluftsmark.

 

Ved lovendringen 21. juni 1996 ble det i bestemmelsen foretatt presisering slik at det nå framgår klart at også bestemmelser gitt med hjemmel i loven kan gi tvangsgrunnlag. For øvrig er bestemmelsen forenklet slik at myndigheten til å kreve stansing/fjerning ligger til kommunen. Kommunens vedtak om stansing/fjerning er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf friluftslovens § 24 annet ledd. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen, jf § 24 annet ledd, annet punktum.

Tidligere hadde også fylkesmannen mulighet til å kreve stansing/fjerning av ulovlige arbeider/innretninger. Selv om myndigheten ligger til kommunen, vil fylkesmannen fortsatt kunne engasjere seg i slike saker, f.eks. ved eventuelt å ta opp med kommunen tilfeller som det anses nødvendig å få vurdert. Fylkesmannen bør imidlertid i kraft av å være klagemyndighet vise en viss varsomhet med tidlig engasjement i slike saker.

 

Det følger av § 40 tredje ledd at stansing/fjerning kan gjennomføres med politiets hjelp. Det innebærer at dersom kommunens krav om stansing eller fjerning ikke blir etterkommet, eller saken eventuelt er påklaget og vedtaket opprettholdt av fylkesmannen, vil kommunen kunne besørge stansing eller fjerning gjennomført. Kommunen kan f.eks. selv rive et gjerde som er ulovlig etter § 13, eller kommunen kan i tilfelle det er nødvendig be om politiets hjelp for å få gjennomført rivingen. Det er således ikke nødvendig for kommunen å gå veien om namsmyndighetene eller de ordinære domstolene for å få vedtaket gjennomført. Men kostnadene ved rivingen kan ikke inndrives etter tvangsfullbyrdelsesloven uten at det foreligger et særkilt tvangsgrunnlag.

 

Også stengsel, skilt eller kunngjøring som er satt opp før friluftsloven trådte i kraft 1. juli 1957, kan kreves fjernet når de er i strid med friluftsloven. Miljøverndepartementet ser det som ønskelig at kommunen aktivt følger med og til enhver tid vurderer om det er innretninger eller annet som er lovstridig og virker uheldig i forhold til allmenn ferdsel, og som kommunen av den grunn bør kreve fjernet etter § 40.

 

 

Oppsyn og kontroll med overholdelse av friluftslovens bestemmelser har generelt sett bare skjedd sporadisk. I områder som er offentlig sikret til friluftsformål, og der det offentlige har en grunneierposisjon, har det imidlertid vært bedre kontroll. Det er også ofte fastsatt særskilte atferdsregler i medhold av friluftslovens § 15 for slike områder. Oppsyn med og forvaltning av slike områder er normalt en kommunal oppgave.

Gjennom opprettelsen av Statens naturoppsyn ved kgl. res. 25.oktober 1996, med hjemmel i lov av 21. juni 1996 om statlig naturoppsyn, er det imidlertid lagt et grunnlag for bedre kontroll også med overholdelsen av friluftslovens bestemmelser. Naturoppsynet skal også føre kontroll med at bestemmelser i eller i medhold av friluftsloven blir overholdt.

 

 

Den enkelte har selv ansvar for sin opptreden og eventuelle skadegjørende handlinger ved ferdsel i naturen. I friluftslovens § 12 er dette kommet til uttrykk, ved at det er slått fast at for skade og ulempe som voldes under ferdsel og opphold, gjelder alminnelige erstatningsregler. Det innebærer at den enkelte kan bli erstatningspliktig for ev skade dersom det foreligger skyld, men skadevolderen vil i slike tilfeller ikke alltid være lett å oppspore. Den som opptrer i strid med bestemmelsen i lovens § 11 om ferdselskultur kan derfor bli erstatningspliktig, men for skade og ulempe som voldes når man holder seg innenfor ferdselsretten oppstår intet erstatningsvar. Den slags skade og ulempe som følger av selve ferdselsretten er av uskyldig art, og grunneieren må tåle den. Som eksempel på tilfeller der det kan oppstå erstatningsansvar, kan nevnes at man ikke lukker en grind etter seg, slik at husdyr kommer inn på fremmed grunn og der beiter ulovlig.

 

Når det gjelder skade som friluftsfolk kan bli påført, gjelder også alminnelige regler. Skjer det uhell eller ulykker under ferdsel, kan ikke den skadede kreve erstatning av grunneier. Heller ikke har grunneier noe ansvar for beitedyr; dette har kommet til uttrykk i friluftslovens § 9 siste ledd, der det er slått fast at telting og ferdsel må skje på eget ansvar for skade som dyr kan påføre personer, telt eller andre eiendeler. Dette innebærer en viss innskrenkning i dyreeierens objektive ansvar for personskader slik det kommer til uttrykk i skadeerstatningslovens § 1-5.

 

Det finnes ingen særlige lovregler eller domspraksis om det offentliges erstatningsansvar når det gjelder områder som er særskilt tilrettelagt for allment friluftsliv. Det vil ikke kunne kreves erstatning for skader som skyldes manglende opparbeiding av slike områder. Det kan imidlertid tenkes å oppstå erstatningsansvar for skader som skyldes manglende vedlikehold av anlegg, men i tilfelle bare i ekstraordinære situasjoner.

 

 

Med vennlig hilsen

 

Guro Fjellanger

 

 

 

 

 

Kapittel I. Om ferdsel m.v.

 

§ 1. (Lovens formål)

 

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

 

§ 1a. (Hva som forstås med innmark og utmark)

 

Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkede, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

 

Med utmark mener denne lov udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark.

 

§ 2. (Ferdsel i utmark)

 

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

 

Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

 

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

 

§ 3. (Ferdsel i innmark)

 

I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Denne ferdselsrett gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor almenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

 

Eier eller bruker kan - uansett inngjerding forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

 

Fylkesmannen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14.oktober.

 

§ 4. (Ferdsel med motorvogn og hestekjøretøy)

 

Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn (derunder sykkel med hjelpemotor), og parkering av motorvogn på eller langs vegen.

 

Ved offentlig veg er det tillatt å parkere i utmark, såfremt det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe.

 

§ 5. (Opphevet ved lov av 21. juni 1996 nr. 37.)

 

§ 6. (Ferdsel på sjøen og i vassdrag)

 

På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver. Ferdsel på islagt sjø er også fri for enhver.

 

Om ferdsel på innsjøer og elver (åpent eller islagt vassdrag) gjelder vassdragsloven og lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

 

§ 7. (Landsetting og fortøyning av båt)

 

Under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Det er ikke tillatt å nytte kai eller brygge uten eierens eller brukerens samtykke. Andre fortøyningsgreier (ringer, bolter o.l.) i utmark kan ikke nyttes dersom eieren eller brukeren har forbudt det. Eieren eller brukeren kan likevel ikke motsette seg bruk av slike fortøyningsgreier for kortere tid når bruken kan foregå uten utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

 

§ 8. (Bading)

 

Enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.

 

For bading fra båt eller strand i innsjø eller annet vassdrag gjelder reglene i vassdragsloven.

 

§ 9. (Rasting og telting)

 

Plass til rasting, solbad, overnatting eller liknende må ikke tas i innmark uten eierens eller brukerens samtykke.

I utmark må plass som nevnt i foregående ledd ikke tas til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Rasting eller telting må ikke skje når det kan medføre nevneverdig skade på ungskog, eller skogforyngelsesfelt. Telt må ikke settes opp så nær bebodd hus (hytte) at det forstyrrer beboernes fred og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter. Reglene om avstand fra bebyggelse gjelder likevel ikke på område som er særskilt innredet for telting.

 

Telting eller annet opphold er ikke tillatt i mer enn 2 døgn om gangen uten eierens eller brukerens samtykke. Samtykke til lengre opphold trengs likevel ikke på høgfjellet eller på område fjernt fra bebyggelse, medmindre det må reknes med at oppholdet kan medføre nevneverdig skade eller ulempe.

For tidsrommet umiddelbart før og under villreinjakten kan departementet på nærmere avgrenset høgfjellsområde forby eller regulere teltslåing som kan være til ulempe for villreinjakten.

 

Telting og ferdsel må skje på eget ansvar for skade som dyr kan påføre personer, telt eller andre eiendeler.

§ 10. (Friluftsmøte m.v.)

 

Friluftsmøte, idrettsstevne (f.eks. skirenn eller orienteringsløp) og liknende sammenkomst som kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, kan ikke holdes uten samtykke fra eier eller bruker av grunn hvor avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted eller hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes.

Løype for skirenn, terrengløp eller liknende må legges slik at skade på skogforynging og ungskog og skade på gjerde så vidt mulig unngås.

 

Kapittel II. Om ferdselsrettens utøving og innskrenkninger i ferdselsretten m.v.

 

§ 11. (Ferdselskultur og eierens bortvisningsrett)

 

Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.

 

Grunnens eier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe.

 

§ 12. (Erstatning for skade eller ulempe)

 

For skade og ulempe som noen volder under ferdsel eller opphold på annen manns grunn, gjelder alminnelige erstatningsregler.

 

§ 13. (Sjikanøse stengsler eller uheimlete forbudsskilt)

 

Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre den ferdsel som er tillatt i denne lov, medmindre det tjener hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel.

 

Uten særskilt heimel må ingen sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre at det er forbudt å ferdes eller bade på område hvor det er adgang til det etter denne lov.

 

Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.

 

§ 14. (Avgift for adgang til friluftsområde)

 

Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve fra kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.

 

§ 15. (Regulering av ferdsel på visse friluftsområde)

 

Til regulering av ferdselen på område hvor utfarten er stor, kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren fastsette atferdsregler som enhver som ferdes på området plikter å følge. Reglene skal særlig ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plantelivet og fremme helsetiltak og sanitære forhold. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

 

§ 16. (Sperring av særlig utsatt område)

 

Blir en eiendom i særlig grad utsatt for almenhetens ferdsel kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren bestemme hel eller delvis sperring av eiendommen, når ferdselen gjør nevneverdig skade på den eller er til vesentlig hinder for den bruk som eieren eller brukeren gjør eller ønsker å gjøre av den.

Sperring fastsettes for et bestemt tidsrom, ikke over 5 år om gangen. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

 

§ 17. (Opphevet ved lov av 21. juni 1996 nr. 37.)

 

§ 18. (Krav om innløsning av særlig utsatt område)

 

Eier av grunn som nevnt i § 16 kan kreve at den kommune hvor eiendommen ligger, innløser det området som i særlig grad er utsatt for almenhetens ferdsel når det ikke blir truffet vedtak om sperring, eller sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området.

 

Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet avgjør om vilkårene for innløsning er til stede, innløsningens omfang og erstatningens størrelse.

 

§ 19. (Forholdet til andre lover)

 

Ferdselsretten etter denne lov gjelder med de atterhald som følger av annen lov eller føresegner gitt i medhold av lov.

 

§ 20. (Uttalelse om tvilsspørsmål)

 

Er det tvil eller uenighet om

 

a) hvorvidt et grunnstykke skal reknes om innmark eller utmark etter denne lov, eller

b) hvilken avstand raste- eller teltplass m.v. etter § 9 skal ha fra et bebodd hus eller hvorvidt det må reknes med at rasting eller telting m.v. etter §9 tredje ledd kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, eller

c) hvorvidt et stengsel, eller annen hindring, et skilt eller en kunngjøring er lovlig (jfr. § 13), kan grunneieren, brukeren eller et interessert friluftslag kreve uttalelse herom av kommunen.

 

Kapittel III. Om friluftslivsforvaltningen. Forholdet til forvaltningsloven.

 

§ 21. (Friluftslivsorganene)

 

I friluftslivsforvaltningen etter denne lov er det følgende organer:

 

1) Departementet

2) Direktoratet

3) Fylkesmannen

4) Fylkeskommunen

5) Kommunen.

 

§ 22. (Friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver)

 

De enkelte organer etter § 21 skal utføre de oppgaver som direkte er tillagt dem etter loven, og har ellers et generelt ansvar for å fremme almenhetens friluftsinteresser.

 

Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Kommunen og fylkeskommunen har rett til å opptre, klage og i tilfelle reise søksmål for å ivareta almenhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet. Fylkesmannen kan opptre, klage og i tilfelle på vegne av staten reise søksmål for å ivareta almenhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet.

 

§ 23. (Forskrifter)

 

Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven.

 

§ 24. (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om kunngjøring og klage)

 

Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov.

 

For behandlingen av saker etter §§ 14, 18 første ledd, 35 første ledd og 40 første ledd gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI.

 

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.

 

For behandlingen av saker etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 9 fjerde ledd, 15, 16 og 34 gjelder reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.

 

Kommunen sørger for at vedtak etter §§ 2 annet ledd, 15 og 16 straks blir kunngjort i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.

 

Fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd, 15 og 16 kan bringes inn for departementet av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller av et interessert

friluftslag.

 

Kapittel IV. Om byggeforbud m.v. og meldeplikt for byggverk eller utparsellering.

 

(Opphevet ved lov av 21. april 1989 nr. 17.)

 

Kapittel V. Om tvangsinngrep, skjønn m.v.

 

§ 34. (Friluftsmark)

 

Med Stortingets samtykke kan Kongen gjøre vedtak om at områder av statens grunn blir lagt ut til friluftsmark.

Kongen gir nærmere regler om almenhetens rett i område som staten har lagt ut som friluftsmark eller på annen måte båndlagt til fordel for friluftslivet.

 

§ 35. (Inngrepsløyve for kommuner og friluftslag)

 

Departementet kan gi kommuner og lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv

 

a) alminnelig eller begrenset rett til å varde og merke opp ruter i utmark, og

b) løyve til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen i utmark.

 

Retten etter første ledd bokstav a kan nyttes uten forutgående skjønn, likeså løyve etter bokstav b såfremt departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det. Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kapittel 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres i lensmannsdistrikt av lensmannen.

 

Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merkingen, avgjør departementet om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates.

 

§ 36. (Opphevet ved lov av 21. juni 1996 nr. 37.)

 

§ 37. (Opphevet ved lov av 23. oktober 1959 nr. 3.)

 

§ 38. (Opphevet ved lov av 21. april 1989 nr. 17.)

 

Kapittel VI. Om straff og ikrafttreden m.v.

 

§ 39. (Straff)

 

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov, eller som medvirker til det, straffes med bøter for så vidt ikke forholdet rammes av strengere straffebud.

 

§ 40. (Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.)

 

Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt i strid med forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av denne lov, kan kommunen kreve arbeidet stanset.

 

Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen kreve fjernet på den skyldiges kostnad.

 

Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.

§ 41. (Lovens ikrafttreden og oppheving av andre lover)

 

Denne lov trer i kraft 1. juli 1957.

 

Fra samme tid oppheves følgende lovbestemmelser: - - -