Miljøvernminister Guro Fjellanger

Sjøtransport som miljøvennlig transportalternativ i Norge

Nasjonal dagskonferanse, Hurtigrutas framtid, Stokmarknes 24. september 1999

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til et spennende seminar om Hurtigrutas framtid. Jeg har valgt å legge et noe breiere perspektiv til grunn en bare miljøvennlig transport i dette foredraget. For Hurtigruta er langt mer enn et miljøvennlig transportalternativ i tradisjonell forstand. Den er også ei livsnerve, et levende kulturminne, og ikke minst et viktig grunnlag for miljøvennlig turisme med mulighet for markedsføring av norsk natur og rein mat.

Jeg er garantert ikke den eneste som kjenner meg godt igjen når Kari Bremnes synger om den lille på kaia når Hurtigruta legger til:

”Det va en fest som kom

et tusenogennatt med smak av salt

med avskjed i, og herregud der è du!

med pappeske med katte og med egg som ikkje måtte breste

med høge rop og trosse som blei kasta hardt mot kaia for å festes

Det va den store verden som la tè”

Fra gammelt av kjenner vi begrepene farmann og heimføding. Visst må vi vedkjenne oss sistnevnte - men det er likevel til å undre seg over at heimfødingens kjennetegn så ofte knyttes til det typisk norske. Det er jo farmannens virksomhet som har gjort det mulig å gjøre denne kysten, - ”denne farmannens vei”, the Norway – Norwegen, - til en nasjon.

En nasjon

• Hvor nærmere 90% av befolkningen bor fortsatt langs de gamle vannveiene (også innlandsbyene ligger ved vann)
• Der vår eldste kunst og religion framstår båten som bærende symbol
• Som ble samlet i et sjøslag og hvor skipet på mange måter var kongens viktigste maktplattform gjennom århundrer
• Som antakelig var det første europeiske folk som seilte oversjøisk
• Der skipet og båten gjennom hele vår historie har vært nøkkelen til bosetning og næringsutvikling

Eller for å si det med Andrè Bjerke :

bakom skipene skummet VERDEN i kjølvannsstripene…og På sjøen fraktes også tenkemåter; Idèer tas om bord på alle båter

Havet har til alle tider hatt en grunnleggende betydning for bosetningen langs kysten – ja, hele livsgrunnlaget har vært plassert i havets ressurser. Gjennom flere årtusen har havet forsynt oss rikelig. I et land med høye fjell som skiller landsdeler, en lang kystlinje og dype fjorder, har sjøveien fungert som hovedferdselsåre – som vår riksveg 1. Kystveien var kommunikasjonsåre - land skilte, mens hav bandt. Her kom også impulser fra det store utland. Mange utlendinger er blitt overrasket over de ”moderne” kystsamfunnene – her fantes det siste på motefronten, de fineste møbler og porselen.

Kystkultur

Kystkultur er blitt formet av disse forholdene. Kystkultur er de fysiske minnene mennesker har skapt i kystsonen og kystnære strøk. Kulturminnene er knyttet til havet som næringskilde og kommunikasjonsåre; fiskevær, handelssteder, gjestgiveri, kystbyer og kjøpesteder, større og mindre fartøyer, fyr og sjømerker og kystindustri.

Kystkulturen er også knyttet til maritim næringsutøvelse som er internasjonalt preget gjennom sjøfart, fiskeri og fangst. Dette er tradisjonelle norske næringer. Å sikre karakteristiske miljøverdier og et representativt utvalg av kulturminner fra det maritime Norge, som vern av hurtigruteskipet Finnmarken her i Stokmarknes, er derfor et viktig bidrag både i internasjonal, nasjonal og regional sammenheng. Målsettingen innenfor fartøyvernarbeidet er å sikre fartøyene i fortrinnsvis flytende og operativ tilstand. Dette arbeidet er kostnadskrevende, og det er svært viktig at skipsfartsnæringen selv tar vare på egen historie og bidrar til å sikre egne kulturminner.

Kystkulturen er stadig utsatt for trusler. Omfattende strukturelle endringer i de tradisjonelle næringene på kysten har ført til nedleggelser av bedrifter og fraflytting. Uten aktivitet og liv – og utsatt for vær og vind, har dette ført til forfall.

Et sentralt virkemiddel i arbeidet med vern av de mest verdifulle kulturminnene langs kysten, er utarbeidelse av landsdekkende frednings- og verneplaner. Riksantikvaren har utarbeidet en plan for vern av faste kulturminner langs kysten og i samarbeid med Kystdirektoratet en nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Dette for på kort sikt å sikre disse kulturminnene gjennom fredning og andre tiltak. Samtidig arbeides det mer langsiktig med å sikre et bredt og variert utvalg av kulturminner og kulturmiljøer langs kysten. Ei viktig forutsetning vil være å opprettholde av bosetting og sysselsetting, og tilrettelegge for ny bruk av eksisterende.

Det er derfor en stor utfordring å tilpasse nye aktiviteter og brukerbehov til de eksisterende strukturene og bygningsmasse. ”Vern gjennom bruk” – hvor historiske anlegg blir tatt i bruk, kan ofte være en forutsetning for vern, samtidig som uvettig bruk kan føre til at viktige kulturhistoriske går tapt. ”Levende” kulturminner er kanskje de mest verdifulle og interessante. Se bare på noen av de gamle rorbuene eller noen av de eldste Hurtigrutebåtene som fortsatt er drift!

Tettstedsutvikling

Tettstedene ved kysten er bygget opp langs riksvei nr 1. Hurtigruta gir tilgjengelighet til stedene langs kysten i samsvar med naturens egne anbefalinger, - ingen store naturinngrep har vært nødvendige for å ta i bruk vannveien som en effektiv kommunikasjonsåre.

Hurtigruta trer tettstedene sammen som perler på ei snor. Anløpsstedene er viktige knutepunkt og møteplasser som både binder kystsamfunnene sammen og knytter dem til de nasjonale og globale arenaene. Dette kommunikasjonsnettverket er et viktig fortrinn for tettstedene i et tynt befolket Kyst-Norge.

· Det legger til rette for næringsutvikling, i en framtid der nettverksbygging og partnerskap er sentrale ingredienser,

og

· det legger til rette for levende og attraktive lokalsamfunn som gjensidig kan styrke hverandre som attraktive bosteder både når det gjelder service-, og kulturtilbud og fritidsaktiviteter.

I regjeringens distriktspolitiske satsing ser vi at det å utvikle funksjonelle og attraktive tettsteder kan være en viktig delstrategi for å motvirke fraflytting og stimulere tilflytting til distriktene. Det er ikke minst kvinner og ungdom som er viktige målgrupper her.

Miljøverndepartementet ser behov for å styrke arbeidet med tettstedsutvikling i distriktene og er i gang med å se på forslag til aktiviteter og organisering av et slikt arbeid. Dette vil vi gjøre i samarbeid med Kommunal- og Regionaldepartementet og andre aktuelle departementer og direktorater.

En utfordring i dette arbeidet vil være at vi:

• på statlig nivå kan se ulike tiltak og virkemidler av betydning for tettstedsutviklingen i sammenheng slik at den samlede effekten lokalt blir størst mulig.
• at en på fylkeskommunalt og lokalt nivå legger tilrette for en bred mobilisering bl.a. ved å utvikle nettverk og samarbeid mellom offentlige og private aktører.

Det "gode sted og det gode liv ” må formes gjennom aktiv lokal deltagelse og med utgangspunkt i tettstedenes spesielle egenart og fortrinn.

Bærekraftig utvikling av natur- og kulturbasert reiseliv – økoturisme

Hurtigruta framhever kysttettstedene som steder i et attraktivt rekreasjons- og turistlandskap. Hurtigruta er også i seg selv en attraksjon. Hvor mange drømmer ikke om å sitte på hurtigrutas dekk og se Norge passere forbi?

Arbeidsplasser er blitt skapt i tettstedene i kraft av den voksende service- og reiselivsvirksomheten. Ikke få turister tilbringer anløpstida for å sikre seg noen av de lokale tilbudene og severdighetene. Turister er på jakt etter det lokale særpreget, det vakre bygningsmiljøet og de levende møteplassene. Det vil være en viktig lokal utfordring å styrke stedenes attraktivitet også i denne sammenhengen.

Hurtigruta - et av Norges fyrtårn i internasjonal markedsføring av reiseliv - er etter min vurdering et godt eksempel på bærekraftig reiseliv, fordi

• konseptet tar utgangspunkt i eksisterende miljøkvaliteter: natur, kulturlandskap og kystkultur. Dette kan nytes på avstand over relingen – eller oppleves på nært hold ved et av stoppene. Dette understreker betydningen av å verne om disse kvalitetene for framtidig reiseliv. Vi bør ikke sage av den gren vi sitter på!
• Hurtigruta som turistattraksjon kan samspille med behovet for lokal transport. Lasting og lossing av varer, lokalbefolkningen som går av og på er i seg selv en attraksjon (kfr bilder fra Afrika??)
• Hurtigruta har stor betydning for utvikling av tettstedene langs kysten og har bidratt til å opprettholde bosetningen langs kysten. Møtet mellom transport og mennesker er, og har altid vært, et viktig møtested og en livsnerve for tettstedene.

Hurtigruta ”stenger” ikke - det kan på mange måter representere det åpne Norge – sjøl om det hender at amerikanske turister på cruise spør – ”When does the fjord close?”

Norge kan tilby renere mat en de fleste. Vi har et kjølig arktisk klima for landbruk og fiske - med lite sykdom som hører varmere strøk til. Hva med å rendyrke Hurtigruta som et kulinarisk konsept med basis i ”ren mat” i enda større grad enn i dag, med stikkord som sjømat i Bergen, videre til Bacalao-land på Møre – Skrei i Lofoten – Molteland og Rein i nord!

Sjøtransport og forurensning.

Sjøtransport kan representere noen av de miljømessig beste transportløsningene vi kan ha, men vi kan også finne eksempler på miljøregnskap som går i solid minus. Sjøtransportens store fortrinn ligger i å transportere store og tunge varemengder eller mange mennesker på èn gang. Da kan vi ha en miljøsikker transport, med svært lavt energiforbruk, få lokale miljøproblemer og ingen inngrep i naturen.

Dessverre ser vi at sjøtransportens energiforbruk og eksempelvis utslippet av nitrogenoksider, går kraftig opp når små og lette varemengder eller få mennesker skal transporteres raskt.

Når godstransport blir diskutert glemmer man ofte at det er transportbrukerne som legger de viktigste føringene for transportsektorens miljøresultatet. Det er transportbrukernes krav og behov som i stor grad bestemmer hva transportørene tilbyr.

For persontransport er stadig nye planer for fastlandsforbindelser på tegnebrettet. Vegen og bilen skal erstatte ferjetrafikken. Resultater er ofte rasert natur og kyst. Er vi så sikre på at dette er svaret på transportbrukernes ønsker og en hensiktsmessig ressursutnyttelse?

Innen godstransporten er det industriens overgang fra prognosestyrt til ordrestyrt produksjon, som representerer den største utfordringen miljømessig. I dag produserer industrien omtrent i det samme øyeblikket man får en ordre, og ikke på basis av salgsprognoser. De fleste transportene er derfor blitt hyppigere, raskere og mindre i volum. Utfordringen med å gjennomføre miljøeffektiv godstransport er derfor blitt større.

Denne utfordringen kan kun møtes med fornyelse i tenkemåten hos alle parter. Vi ser det som nødvendig at befraktere må innarbeide miljøhensyn i sin logistikkplanlegging. Her synes utfordringen å være særlig stor – kan vi leve med stadig mer godstransport på veg? Prognosene ser dystre ut! Rederinæringen har på sin side ansvar for å utvikle nye effektive og miljøvennlige skip slik at sjøtransporten fortsatt kan fremstå som en miljøvinner. Jeg har spesielt merket meg at Troms Fylkes Dampskipsselskap er aktive og er i ferd med å utarbeide et rammeverk for et miljøstyringssystem.

Regjeringen bidrar til sjøtransportens fornyelse på flere områder. Først og fremst er det myndighetenes oppgave å sette miljøkrav. På grunn av sjøtransportens internasjonale karakter utarbeides disse kravene i FNs skipsfartsorganisasjon, IMO. Norge har gjennom flere år arbeidet aktivt i denne organisasjonen, og tok blant annet initiativet til å regulere skipsfartens utslipp til luft. Det ble oppnådde enighet om et slikt regelverk i 1997. Utfordringene nå er blant annet å fastsette regler som forbyr bruk av miljøgiften TBT i bunnstoff på skip innen år 2003, å bli enige om regler som hindrer spredning av fremmede organismer i ballastvann, og å utarbeide et regime for å begrense klimagassutslippene fra internasjonal skipsfart. I tillegg vil jeg nevne Norge har innført livsyklustenkningen i IMO med å sette opphugging av skip på dagsorden. Det kommer altså miljøkrav på nye områder og eksisterende krav revideres løpende.

Norske myndigheter kan også utforme miljøkrav til den delen av flåten der staten har økonomisk styring gjennom tilskuddsordninger. I stortingsmeldingen om Norges oppfølging av Kyotoprotokollen fastslo Regjeringen at klimagassutslippene vil bli vurdert ved fornyelse av fergeflåten. Det er derfor gledelig at Møre og Romsdal Fylkesbåtar nå skal bygge en gassdrevet ferge. Det er naturlig at det også settes miljøkrav dersom det gis statlig støtte til bygging av nye hurtigruteskip.

Regjeringen ønsker å stimulere til bruk av miljøvennlige skip gjennom å bruke miljødifferensierte avgifter for skipsfarten. Det vil bli økonomisk gunstig å bruke et miljømessig bra skip. Slike mekanismer er nødvendige om sjøtransport skal bli en miljøvinner også i fremtiden.

Regjeringen har flere virkemidler for å bidra til den nødvendige fornyelsen. Eksisterende skip kan gjennom NOxRED programmet få tilskudd for å redusere utslipp av nitrogenoksider. Nye miljøløsninger for skipsfarten kan utvikles gjennom våre midler til forskningsprogrammet MARMIL i regi av Norges forskningsråd.

Slik jeg ser det er vi nå inne i en tid da en miljøriktig fornyelse av sjøtransporten er avgjørende om vi også i fremtiden skal kunne omtale sjøtransport som et miljøvennlig transportalternativ i Norge.

Avslutning

Det er viktig å bygge videre på samspillet mellom Hurtigruta som turistattraksjon og som lokalt transportmiddel. Hurtigruta er viktig og det er riktig å satse. Men som samferdselsministeren har sagt tidligere i dag: ressursene er knappe og fortsatt tilskudd til Hurtigruta inngå i en helhet hvor transportformene sees i sammenheng.

Hurtigruta er av stor betydning for tettstedene langs kysten og kystkulturen. Jeg vil i den sammenheng særlig legge vekt på hvor viktig det er å pleie den maritime kulturhistorien som grunnlag for identitet, tettstedsutvikling og næringsliv. Den handler ikke bare om hvem vi er, i betydning hva som skiller oss fra andre folk og nasjoner. Den kan samtidig gi oss en forståelse av vår tilknytning og tilhørighet til resten av verden...

Takk for oppmerksomheten !