Statsråd Guro Fjellangers redegjørelse om Kyoto-avtalen

Mandag 15. desember

President

I et globalt perspektiv er klimaavtalen som ble vedtatt i Kyoto unik. Vi lever alle innenfor et felles økologisk rom. Gjennom å tallfeste tak for utslipp av klimagasser, betyr denne avtalen en første konkretisering av hvilket handlingsrom de ulike landene har innenfor dette økologiske rommet. Avtalen er et viktig første skritt i en utvikling der alle land på lengre sikt må bidra til ytterligere reduksjoner av utslipp. Avtalen åpnes for signering i mars, og må senere ratifiseres av 55 land som står for mer enn 55 prosent av klimagassutslippene i industrilandene i 1990, før den trer i kraft.

I Stortinget den 28. november redegjorde jeg for hovedelementene i de norske forhandlingsposisjonene, samtidig som jeg ga et bilde av hvor vi sto i prosessen, og hvordan Norge kunne bidra til fremdrift i sluttforhandlingene. Jeg understreket at Regjeringen arbeidet for å få en avtale med kvantitative reduksjonsmål for utslippene av klimagasser i Kyoto. Vi ønsket også at avtalen skulle være juridisk forpliktende. Sist, men ikke minst, la vi vekt på å få en avtale som er så ambisiøs som mulig.

Den avtalen som nå er vedtatt oppfyller alle disse kravene. Forhandlingene sto lenge i stampe, og avtalen ble vedtatt på overtid etter intense sluttforhandlinger. Det er derfor ekstra gledelig at vi til slutt fikk et så godt resultat. Avtalen ligger i overkant av det vi en stund hadde grunn til å tro skulle være mulig. Enkelte elementer vil måtte konkretiseres og utdypes i de videre internasjonale prosessene, i første omgang fram mot partsmøtet under Klimakonvensjonen neste år. På noen punkter må jeg også ta visse forbehold om tolkingen av det som er vedtatt. Vi har allikevel fått en avtale som er langt mer konkret når det gjelder forpliktelser enn det vi har hatt tidligere gjennom Klimakonvensjonen. Avtalen bygger på prinsippet om differensiering i tråd med norske forhandlingsposisjoner. Norge har arbeidet aktivt for å få en konkret og ambisiøs avtale. Regjeringen er innstilt på at Norge skal ta sin del av byrdene og de konsekvensene dette vil medføre.

Avtalen forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av drivhusgasser på 5,2 prosent fra 1990-nivå i avtaleperioden 2008-2012. Den tar hensyn til at landene har ulikt utgangspunkt for å redusere sine utslipp. Landene har derfor fått ulike prosentvise utslippsforpliktelser. USA har godtatt en reduksjon på 7 prosent. EU skal ta en utslippsreduksjon på 8 prosent, mens reduksjonen for Japan er 6 prosent. EU vil senere foreta en intern fordeling av sin samlede forpliktelse mellom landene. De fleste øst-europeiske landene har samme prosentsats som EU, mens Russland og Ukraina har fått en stabiliseringsforpliktelse.

Norge får ifølge avtalen øke sine utslipp med 1 prosent i forhold til 1990-nivået, altså henimot stabilisering. De norske utslippene økte med omlag 6 prosent fra 1990 til 1996. Dette betyr at utslippene må reduseres med vel 5 prosent i forhold til dagens nivå. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg en minst like stor byrde som de andre industrialiserte landene. Det er bl.a. tatt hensyn til at vi på grunn av vår spesielle energistruktur har vanskeligere for å redusere våre utslipp gjennom å gå over til andre energibærere, enn mange andre land.

En samlet reduksjon på 5,2 prosent betyr at en rekke industriland må redusere sine utslipp med opp til 30 prosent fram mot 2010, i forhold til hva som er forventet utslippsøkning uten nye tiltak. Dette vil tvinge landene til å gjøre mer enn det de gjør i dag for å begrense sine utslipp og vil kreve at landene gjør en innsats innenfor mange sektorer.

Vi er spesielt fornøyd med at avtalen fra første stund innebærer en utslippsforpliktelse for alle de seks klimagassene. Dette gjør at en har tettet et viktig mulig smutthull.

En del av forpliktelsen vil kunne nås gjennom tiltak for økt CO ₂-binding i skog. Avtaleteksten er ikke helt klar på dette punktet, og det vil bli arbeidet videre med metoder for hvordan tiltak for å øke opptaket i skog skal inkluderes. Norge fikk inn i avtalen at tiltak for å øke bindingen i skog må ta hensyn til forpliktelser under andre internasjonale miljøavtaler. Dette betyr bl.a. at det må tas hensyn til Konvensjonen om Biologisk mangfold.

Avtalen inneholder en forpliktelse om at landene skal gjennomføre tiltak og virkemidler i samsvar med sine nasjonale forutsetninger. I tillegg åpner den for felles gjennomføring og handel med kvoter mellom de industrialiserte landene. Slike mekanismer skal være et supplement til nasjonale tiltak slik Norge arbeidet for å få inn. De tallmessige forpliktelsene synes særlig å gi flere øst-europeiske land svært gode muligheter til å selge kvoter. Utforming av kriterier og retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av kvotehandel er imidlertid skjøvet ett år ut i tid. En viktig utfordring blir å utforme kriteriene og retningslinjene slik at en hindrer muligheten for smutthull.

I tråd med mandatet er ikke utviklingslandene omfattet av bindende utslippsforpliktelser. Avtalen åpner heller ikke for at utviklingslandene frivillig kan påta seg slike forpliktelser under protokollen. Spørsmålet om u-landenes deltagelse vil bli tatt opp igjen på senere partsmøter. Avtalen legger for øvrig opp til å opprette et "grønt utviklingsfond". Gjennom fondet kan industrilandene investere i klimavennlige prosjekter i utviklingsland, og få kreditert utslippsgevinsten i egne klimagassregnskap. Også her gjenstår det forhandlinger om praktisk utforming og eventuelle begrensninger.

I Stortinget den 28. november understreket jeg at vi må være forberedt på at en miljømessig ambisiøs avtale vil koste, også for Norge. Den forpliktelsen Norge har påtatt seg i Kyoto-avtalen vil koste. Vi er en stor petroleumsprodusent og vil rammes direkte av et eventuelt prisfall på olje. Vi må også sette inn betydelige tiltak nasjonalt for å oppfylle selve utslippsforpliktelsen. Utslippene forventes å øke med 18 prosent fra 1990 til 2010, uten nye tiltak. Norge må altså sette inn betydelige tiltak for å oppfylle sin forpliktelse. Som jeg tidligere har nevnt har klimagassutslippene økt med 6 prosent fra 1990 til 1996. Vi har derfor allerede oversteget det nivået vi har forpliktet oss til, med 5 prosent. For Norge regner vi foreløpig med at tiltak for økt binding i skog vil kunne utgjøre omlag 1-2% av utslippene i 2010. Åpningen for felles gjennomføring og handel med kvoter gir videre muligheter for å realisere deler av utslippsforpliktelsen gjennom tiltak utenfor Norges grenser. Budskapet er imidlertid klart - nasjonal oppfølging av klimaavtalen vil kreve omstillinger i alle deler av det norske samfunnet. Vi verken kan eller skal kjøpe oss fri fra å gjøre tiltak nasjonalt.

Regjeringen har varslet at den vil legge fram en egen melding for Stortinget i løpet av vårsesjonen om hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen. Denne må sees i sammenheng med den varslede oppfølgingen av konklusjonene til Grønn Skattekommisjon. Etter Regjeringens oppfatning gir de norske forpliktelsene ikke rom for å inkludere utslipp fra de to planlagte gasskraftverkene . Bygging av gasskraftverkene gjør at vi må redusere utslippene innenfor andre sektorer med ytterligere 2,1 millioner tonn, tilsvarende utslippene fra 700.000 biler. Dette er 4-5 prosent av våre totale utslipp. Andre sektorer må i så fall ta en enda større byrde for å gi rom til gasskraftverkene.

Kyoto-avtalen gjør at vi vil måtte gjennomføre betydelige tiltak rettet mot bl.a. energibruk, bil- og båttrafikk, industri og petroleumsvirksomhet. I et lengre tidsperspektiv må vi bryte de trendene vi ser i dag, bl.a. når det gjelder energibruk. Vi kan ikke bruke ubegrensede mengder energi i framtiden. Det er behov for energisparing både hos den enkelte forbruker, i industrien og hos andre aktører. For å redusere utslippene av CO ₂ fra oljefyring vil det være viktig å legge til rette for økt bruk av biobrensel, vindkraft, solkraft, varmepumper og vannbåren varme. Erfaringene fra den økte satsingen på bioenergi er svært positive. Bare det første året er det utløst prosjekter tilsvarende 0,4 TWh. Regjeringen har allerede før Kyoto-avtalen lagt opp til en økning på budsjettet for neste år fra 50 mill. kroner til over 60 mill. kroner.

Innenfor samferdselssektoren må vi belage oss på å bryte den utviklingen vi ser i dag når det gjelder privat bilkjøring. Utbygging av kollektivtrafikk i byer og tettsteder, og større bruk av slike tilbud, vil kunne bryte trenden med økt privatbilisme. Norge, som sjøfartsnasjon, vil ha en viktig rolle i utvikling og bruk av mer energieffektive skip og motorer.

Det er foreløpig ikke tilgjengelig teknologi som muliggjør betydelige utslippsreduksjoner av CO ₂ fra prosessindustrien. Her er det stort behov for videre forskning og utvikling. Det er imidlertid et betydelig uutnyttet potensiale for å redusere energibruken og utnytte overskuddsvarmen fra prosessindustrien til elproduksjon eller til oppvarming. Aluminiumsindustrien har gjennom avtale med myndighetene forpliktet seg til betydelige reduksjoner i sine klimagassutslipp. Det er potensialer for ytterligere utslippsreduksjoner i prosessindustrien.

Utslippene av CO ₂ fra petroleumsvirksomheten er store og økende. Her er det flere tekniske muligheter for å begrense utslippene. Næringen har selv satt seg som mål å redusere utslippene med 30-40 prosent i år 2010 i forhold til produksjonen. Aktuelle tiltak er bl.a. mer energieffektive gassturbiner og separering og deponering av CO _2.

Avfallsfyllinger er kilden til nesten 70% av de menneskeskapte metanutslippene i Norge. Det er et betydelig potensiale for å redusere utslippene av metan fra avfallsfyllinger. I forbindelse med Grønn Skattekommisjon har det blitt utredet et forslag om en avgift på avfall som går til sluttbehandling. En slik avgift vil kunne føre til økt gjenvinning av avfall. Utslippene av metan fra fyllplasser vil kunne bli redusert betydelig i løpet av 5 -10 år. I tillegg vil økt oppsamling og energiutnyttelse av metan fra avfallsfyllinger redusere utslippene av denne gassen.

Vi må forberede oss på en ny og intensivert virkemiddelbruk for å sikre oppfyllelse av en forpliktelse som har som sin klare ambisjon å endre landenes utslippsmønstre, også de norske. Som jeg understreket i Stortinget den 28. november vil jeg imidlertid advare mot at det kun er kostnadsaspektet som bør fremheves. Norske bedrifter og miljøer har allerede vist at de har evne til nytenkning. Vi har gode eksempler på utvikling av ny teknologi som kan være med på å skape et konkurransefortrinn for norsk industri. Dette må også være utgangspunktet når vi nå står overfor en konkret utslippsforpliktelse som vil legge føringer på hvordan vi innretter oss på ulike områder i samfunnet.

President

Den klimaavtalen vi har forhandlet frem i Kyoto ble mer ambisiøs enn det vi fryktet en stund. En viktig grunn til dette er at vi fikk gjennomslag for prinsippet om differensiering. Norge har vært blant dem som lengst har arbeidet for å få dette prinsippet med. Derfor har både den forrige og denne regjeringen all grunn til å være fornøyd med at prinsippet om differensiering vant fram.

Noen er skuffet over at avtalen ikke går langt nok. Og det er klart at den er ikke ambisiøs nok i forhold til de klimautfordringene verden står overfor. Avtalen er derfor bare et første skritt. Neste runde må bli mer ambisiøs. Avtalen har nå fått en så god struktur, at de neste forhandlingsrundene forhåpentligvis blir lettere i forhold til hva som er vårt felles mål. I mellomtiden er det ingenting som hindrer oss i å gå lenger og gjøre mer her hjemme.

Regjeringen vil i arbeidet med klimameldingen invitere miljøbevegelsen, næringsliv, transportsektoren, energisektoren, forbrukerorganisasjoner og fagbevegelsen til dugnad om hvordan vi best kan følge opp våre forpliktelser i klimaavtalen. Her er alle konkrete innspill velkommen.

For det er viktig å gjøre jobben nå. Kyoto er som sagt bare et første skritt. I framtiden vil vi få mer ambisiøse forpliktelser. Dette krever omstillinger i det norske samfunnet. Og jo tidligere vi begynner, jo mindre smertefullt kan vi sørge for at dette blir. Nå må vi over fra en orddebatt om ambisjonsnivå og tall, til en kreativ prosess hvor vi konkretiserer hvilke tiltak vi må sette i gang for å nå våre klimamål.