Miljøvernminister Guro Fjellanger

Det formelle miljøvernsamarbeidet i Norden

Mittnegruppen i Ungdommens Nordisk Råd 27. februar 1998

1. Innledning

Jeg takker Mittengruppen i Ungdommens Nordisk Råd for invitasjonen til denne konferansen og vil gi en kort introduksjon til det formelle miljøvernsamarbeidet i Norden. Dere har stilt to spørsmål, nordisk miljøvernsamarbeid; hvorfor og hvordan, og jeg vil først gi noen årsaker til å arbeide felles nordisk om miljøspørsmål før jeg går over til å beskrive det formelle samarbeidet som jeg deltar i gjennom Nordisk Ministerråd.

2. Hvorfor nordisk miljøsamarbeid?

På svorne "nordister" kan spørsmålet om "hvorfor samarbeide nordisk" virke nærmest overflødig. Begreper som ofte refereres til er "Nordisk verdifellesskap" og "Den nordiske samfunnsmodellen". Vi er små land som har likhetstrekk når det gjelder kultur- og naturforhold. Samtlige land har høye ambisjoner på miljøvernområdet. Man er kommet relativt langt med å løse de nasjonale miljøvernproblemene. De nordiske land legger stor vekt på å påvirke den internasjonale miljøvernpolitikken, siden det er nøkkelen til et godt miljø i hvert enkelt land. Et av prinsippene i det nordiske samarbeide er derfor prinsippet om høyest mulig ambisjonsnivå. Ved å følge det landet i Norden som har høyest ambisjonsnivå brukes det nordiske samarbeidet ofte som en "brekkstang" internasjonalt. Vi har nylig laget en oversikt over suksesshistorier i det nordiske miljøvernsamarbeidet (Vedlegg 1), og jeg vil trekke fram et eksempel for å illustrere mitt poeng om de nordiske land som brekkstang internasjonalt: På 1980-tallet ble det innenfor Nordisk Ministerråd arbeidet for å få fram et forslag til kriterier for klassifisering av miljøfarlige kjemikalier. I 1993 ble et EU-direktiv om miljøfarlige kjemikalier innført, og de nordiske land stod for om klassifisering. Kriteriene som ble utarbeidet i nordisk sammenheng er også benyttet av OECD og FN (Agenda 21) som utgangspunkt for en internasjonal harmonisering på dette området.

Miljøområdet er som dere vet et område som ikke følger landegrensene. Det internasjonale miljøvernsamarbeidet startet opp for alvor etter FN’s første miljøkonferanse i 1972 ("Stockholmskonferansen"), som vi i fjor markerte 25-års jubileum for. Siden den gang har miljøutfordringene blitt mer omfattende: Vi er gått over fra å tenke på opprydding og rensing til hvordan vi kan skape et mer bærekraftig samfunn. I Verdenskommisjonens rapport "Vår felles framtid" fra 1987 ("Brundtlandkomisjonen") ble bærekraftig utvikling definert: " En utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov". Vi må vokte oss for at dette begrepet ikke blir nedgradert til en klisjé, og at de konkrete politiske veivalgene reflekterer viljen til å skape nettopp en bærekraftig utvikling. Å skape en bærekraftig utvikling har både økologiske, sosiale og økonomiske konsekvenser - nasjonalt og internasjonalt, og det krever at vi har evne til å vise grense- og generasjonsoverskridende solidaritet. Det setter særlig krav til forvaltningen av felles ressurser som luft, vann, jord og biologisk mangfold. Målet om bærekraftig utvikling er en utfordring som kombinerer miljø- og ressurshensyn med fordelingshensyn innen de enkelte land og mellom land.

Det nordiske samarbeidet på miljøområdet har i løpet av de siste ti år blitt påvirket av to hendelser i våre omgivelser som jeg vil gå nærmere inn på: 1) Revolusjonene i Øst-Europa og Sovjetunionen 1989-91 og 2) De nasjonale diskusjonene om EU-medlemskap.

Når det gjelder jernteppets fall, stod miljøspørsmål sentralt i flere land i frigjøringskampen: For eksempel var det miljøbevegelsen som samlet folket i Latvia: Opposisjonen mot et planlagt vannkraftverk ved elven Daugava ble symbolsaken hvor innbyggerne kunne gi uttrykk for sitt ønske om å råde over sine egne naturressurser. I kjølvannet av revolusjonene begynte de nordiske land å engasjere seg i miljøprosjekter i nærområdene. I dag drives et utstrakt samarbeid mellom med både Østersjø- og Barentsregionene som jeg vil komme tilbake til senere i dette innlegget.

Når det gjelder EU-medlemskap, ble rammene rundt det nordiske samarbeidet endret ytterligere i 1994. Da ble Sverige og Finland EU-medlemmer, mens Norge valgte å stå utenfor. Jeg vil også komme tilbake til hvordan vi samarbeider nordisk om EU/EØS-spørsmål i neste del av innlegget.

For å oppsummere vil jeg si at vi samarbeider nordisk fordi vi i mange miljøvernsaker har et felles utgangspunkt. Utviklingen både i nærområdene og i EU har gjort at nordisk samarbeid er blitt utvidet de siste årene. Dette er reflektert i at Nordisk Ministerråd nå organiserer arbeidet sitt i tre "søyler"; Norden, nærområdene og Europa. Jeg vil nå gå over til å beskrive hvordan det nordiske samarbeidet drives.

3. Hvordan samarbeider vi i Nordisk Ministerråd?

Det formelle nordiske samarbeidet foregår i to organer; Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Nordisk Råd, er som dere sikkert vet, paralmentarikernes organ. Det ble dannet i 1952, og Danmark, Sverige Island og Norge var medlemmer. Siden kom Finland til i 1955, Færøyene og Åland i 1970, og Grønland i 1984. Samarbeidet reguleres av den såkalte Helsingforsavtalen fra 1962. Nordisk Ministerråd er samarbeidsorganet for de nordiske landenes regjeringer og det ble grunnlagt i 1971. Hvert land utpeker sin såkalte "samarbeidsminister" som leder arbeidet nasjonalt (Norge: Ragnhild Queseth Haarstad), og formannskapet går på rundgang mellom de ulike landene. I år har som dere vet Sverige formannskapet, mens Norge ledet arbeidet i 1997.

Miljøområdet er et høyt prioritert område innen Nordisk Ministerråds virksomhet med et totalt budsjett på ca. 40 millioner danske kroner Det nordiske samarbeidet på miljøområdet tar utgangspunkt i den nordiske miljøstrategi 1996-2000 (Vedlegg 2) som ble vedtatt av de nordiske miljøvernministrene 26. februar 1996. Miljøstrategien legger vekt på miljøvernspørsmål av felles nordisk interesse, samarbeidet med andre sektorer, miljøproblemene i Nordens nærområder og Arktis, EU’s miljøarbeid og samordning av posisjoner i internasjonale prosesser. Her ser vi igjen at arbeidet er organisert i tre søyler; Norden, nærområdene og Europa.

Miljøsektoren har et bredt spekter av formalisert arbeide.

Miljøministrene (MR-M) møtes 3 ganger årlig.

Embetsmannskomitéen for miljøspørsmål (EK-M) har en tilsvarende møtefrekvens.

Arbeidsutvalget (AU) forbereder de ovennevnte møter sammen med sekretariatet i København, som er ansvarlige for den daglige driften av samarbeidet.

Samarbeidet er videre organisert i 6 arbeidsgrupper i tillegg til de tverrsektorielle arbeidsgruppene, som har vokst i antall de siste årene.

Miljøministrene har hatt et møte i dag og vi har diskutert gjenvinningsanlegget i Sellafield, EU/EØS-spørsmål herunder strategien om et bærekraftig Europa, Storbritannias formannskapsprogram, østutvidelsen, EU’s nordlige dimensjon og det kommende Miljørådsmøtet i mars. Videre har vi tatt opp internasjonale spørsmål som OECD, Østersjøsamarbeidet og den forestående alleuropeiske miljøvernministerkonferansen i Århus i juni (MR-M dagsorden, vedlegg 3). Som dere sikkert kan fornemme, tar vi opp mange spørsmål av felles interesse. Jeg vil i det følgende gi noen eksempler på hva vi konkret gjør på miljøsektoren i forhold til de tre søylene Norden, nærområdene og Europa som jeg har nevnt noen ganger allerede:

3a) Norden

Samarbeidet i miljøsektorens ulike arbeidsgrupper fokuserer på natur- og friluftsliv, hav- og luftmiljø, kjemikalier, miljøovervåking og data, renere teknologi og miljøkonsekvensvurderinger. Gruppene består av fagpersoner fra forvaltningen i de nordiske landene som arbeider med spørsmål der de nordiske land har sammenfallende interesser. Gruppene står for rapporter, seminarer og gjennomføring av prosjekter. I de siste årene har antallet initiativ for samarbeid med andre sektorer økt, og miljøsektoren har nå et formalisert samarbeid med økonomi-, fiskeri-, landbruks-, energi-, konsument-, nærings- og kultursektorene. Tverrsektorielt samarbeid er også en trend man ser også i de fleste lands miljøvernpolitikk; at man må arbeide sammen med andre samfunnssektorer for å løse utfordringen med å skape en bærekraftig utvikling.

3b) Nærområdene

Nordisk Ministerråd har siden begynnelsen av 1990-tallet vært aktive i nærområdene, som omfatter de baltiske land og Russland. Det overordnede målet med samarbeidet med disse landene er å bidra til fred og stabilitet i Europa gjennom å fremme en demokratisk utvikling, støtte overgangen til markedsøkonomi, respekt for menneskerettigheter og bærekraftig ressursutnyttelse. Konkret har Nordisk Ministerråd utarbeidet en strategi for samarbeidet med nærområdene, og i 1998 er arbeidsprogrammet delt inn i tre deler: Informasjonsvirksomhet, stipendieordninger og prosjektvirksomhet. Miljøvernministrene opprettet for et par år siden et fond for subsidierte lån under det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO. Det er så langt rapportert om gode resultater fra både Russland og Baltikum, steder der det ellers ville vært vanskelig å få til lønnsomme prosjekter. I 1997 ble NEFCO’s grunnkapital fordoblet (ECU 40-80 mio.), og samtidig ble en spesiell miljølåneordning under den Nordiske Investeringsbanken NIB (ECU 100 mio.) etablert. Ministerrådet gir også støtte til kompetanseoppbygning og -utvikling i nærområdene, noe som må gå hånd i hånd med prosjektene.

3c) Europa

De nordiske landene har et nært og godt samarbeide om EU/EØS-spørsmål. Dette var også en av prioriteringene i det norske formannskapsprogrammet i 1997. På hvert ministermøte diskuterer vi EU-relaterte spørsmål, og som jeg nevnte tidligere, var følgende saker på dagsorden i dag: Strategien om et bærekraftig Europa, Storbritannias formannskapsprogram, østutvidelsen, EU’s nordlige dimensjon og det kommende Miljørådsmøtet i mars. Disse spørsmålene er politisk aktuelle i EU i dag, og det er av stor nytte for Norge å få delta i disse diskusjonene. De nordiske miljøvernministrene avholder også såkalte "frokostmøter" foran Miljørådsmøtene i Brussel. Norge forbereder seg som om vi var medlemmer og har stor nytte av det nordiske samarbeidet som en kanal til å komme gjennom med våre synspunkter og å bli informert av våre kolleger.

4. Oppsummering

Jeg har nå gitt dere et kort overblikk over det nordiske samarbeidet på miljøområdet. For mer informasjon kan jeg anbefale publikasjonen om den nordiske miljøstrategi 1996-2000.