Miljøvernminister Guro Fjellanger

En ny retning i kjemikaliepolitikken

Innlegg på PILs kjemikaliedager, 27. oktober 1998

Først vil jeg takke for at jeg får komme hit for å presentere kjemikaliepolitikken vår.

«Arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier er et av Regjeringens hovedsatsingsområder i arbeidet for en bærekraftig utvikling».

Vil si noe om -

• hvorfor kjemikalier er et hovedsatsingsområde
• hva som ligger i denne nye satsingen - hvilke nye grep vi vil ta
• og hva dette betyr spesielt for dere i PIL - som produsenter og forbrukere av kjemikalier

Hvorfor er kjemikaliene et hovedsatsingsområde?

• Bruk av kjemikalier har gitt oss en rekke goder - bl.a. produkter som virker bedre og varer lenger, og arbeidsprosesser som har blitt veldig mye enklere enn de hadde vært uten kjemikalier. (Det er jo behagelig at vaskemidlene vasker helt rent, at beis beskytter treverket mot råte, at tekstiler og elektroniske produkter ikke så lett tar fyr osv.)
• Men jeg er bekymret for effektene av dagens omfattende kjemikaliebruk, både på miljøet og på helsen, og både for oss som lever nå og for generasjonene som kommer etter oss:
• Analyser nasjonalt og internasjonalt viser at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier utgjør en av de alvorligste truslene mot en bærekraftig utvikling.
• Fortsatt bruk av farlige kjemikalier kan gi en gradvis forurensning av jord, vann og luft, og en opplagring av miljøgifter i næringskjedene.
• Dette vil igjen true det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til generasjonene som kommer etter oss.
• Truslene er globale: Kjemikaliene beveger seg fritt over landegrensene - både som varer og som forurensning som transporteres gjennom luft- og havstrømmer.

Vi har

• pekt ut kjemikaliearbeidet som et av de viktigste områdene i miljøvernpolitikken
• økt bevilgningene til kjemikaliearbeidet i SFT både på årets og på neste års budsjett

Og vi vil få på plass en ny politikk:

Norge lenge har vært flinke på kjemikalieområdet.

• Norge har vært blant de flinkeste i klassen til å overholde internasjonale avtaler om reduksjon i bruk og utslipp av utvalgte farlige kjemikalier.
• Vi kan være stolte av at industrien har fått til så store reduksjoner i utslippene av miljøgifter de siste 10 til 15 årene. For eksempel har det vært viktig at industriens utslipp av flere tungmetaller til vann er redusert med over 90 prosent.

Likevel mener jeg at vi må gjøre veldig mye mer. Og vi må ta noen nye grep - gjøre noe helt annet enn det vi hittil har gjort.

Vi har ikke løst de «gamle» problemene:

• Fortsatt brukes og dannes for mye miljøgifter i industriprosesser. Utslippene av PAH, dioksiner og andre velkjente farlige forbindelser er fortsatt for høye.
• Og fortsatt inngår for mye miljøgifter i produkter. Bl.a. inngår fortsatt miljøgifter som kadmium og kvikksølv i vanlige forbruksprodukter.
• I tillegg har ny kunnskap vist at andre stoffer kan ha like alvorlige effekter som stoffene vi lenge har jobbet for å fase ut. Et eksempel på dette er de bromerte flammehemmerne som brukes i en rekke tekstiler og plastprodukter, som datamaskiner og TV-apparater.
• Slippes disse stoffene ut i naturen kan de skade plante- og dyrelivet i lang tid framover
• og stoffene kan bidra til helseproblemer som kreft, reproduksjonsskader og allergi.
• Regjeringen har derfor som et første skritt vedtatt mål om rask utfasing eller vesentlig reduksjon for et tredvetalls stoffer og stoffgrupper som utgjør særlige helse- og miljøproblemer i Norge.

Eksempler på stoffer som skal fases ut:

• de hormonhermende alkylfenolene (bl.a. i rengjøringsmidler, maling, lakk, lim) (skal fases ut innen 2000)
• høyklorerte kortkjedede parafiner (i maling og lim) (innen 2005)

Eksempler på stoffer som skal reduseres vesentlig (innen 2010):

• kobber (bunnstoff til båter, notimpregnering, treimpregnering)
• kvikksølv (industri, tannleger (amalgam), batterier, termometre, lysrør)

For å redusere og stanse bruken av disse prioriterte stoffene vil vi i hovedsak benytte tradisjonelle virkemidler som forbud, begrensninger eller miljøavgifter. Og for å få til fortsatt reduksjon i punktutslippene fra industrien vil vi videreføre arbeidet med utslippskonsesjoner og forskriftsregulering.

For de tradisjonelle problemene, bruk og utslipp av de aller farligste stoffene, vil vi altså videreføre arbeidet med omtrent de samme virkemidlene som før. Men andre problemer krever en nyretning i kjemikaliepolitikken:

• På det norske markedet finnes det nå om lag 8-10.000 kjemikalier i om lag 50.000 kjemiske produkter, og nye kommer stadig til. Det store flertallet av stoffene på markedet er ikke så grundig undersøkt at vi vet om de kan skade helse eller miljø.
• Utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier skjer i alle stadier av produktstrømmen i samfunnet; fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene og arbeidsliv, fra transportsektoren, fra landbrukssektoren og fra avfallsbehandling.
• Utslippene fra diffuse kilder som produkter, landbruk, avfallsdeponier og transport er nå totalt sett en større forurensningskilde enn industrien.
• Den stadig økende mengden produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, representerer en særlig krevende utfordring.

Mål: enkeltmennesker skal ikke utsettes for en uakseptabel risiko forårsaket av kjemikalier. Hverken direkte via produkter eller via miljøet (via luft, vann eller mat). I «kjemikaliesamfunnet» (med det store antallet kjemikalier som brukes av alle) kan vi ikke sikre dette ved å jobbe etter samme modell som tidligere, der myndighetene går inn med regulering av hvert enkelt stoff etter at vi først har skaffet full vitenskapelig sikkerhet om stoffet.

Ny modell fordi:

1. Vi skal komme i mål. Den gamle arbeidsmåten ville kreve at vi bygget opp et uhensiktsmessig stort kjemikaliebyråkrati. Og selv med en enormt stor kjemikalieadministrasjon ville det tatt mange år å komme seg gjennom alle kjemikaliene som i dag er i bruk. Og likevel ville vi aldri kommet i mål fordi det da ville ha kommet like mange nye stoffer som måtte undersøkes og reguleres.
2. Vi skal ligge i forkant - være føre var og ikke etter snar (som lett fører til at vi skaffer oss «gamle synder»).
3. Myndighetene skal ikke alene påta seg ansvaret for å sikre miljøet og folks helse. Utgangspunktet i forurensningspolitikken har alltid vært at forurenseren har ansvaret for å hindre skadelige effekter på helse og miljø. Dette blir enda viktigere i tiden fremover.

For å møte de nye utfordringene i kjemikaliemarkedet medfører må vi altså tenke nytt.

• Myndighetene må utvikle en mer sammensatt virkemiddelbruk som er tilpasset det komplekse bildet - med mange stoffer som brukes av på mange måter ,
• viktigst - alle som produserer, importerer og bruker kjemikalier må selv ta et ansvar for å redusere risikoen.
• Det viktigste i den nye kjemikaliepolitikken er derfor å legge til rette for at produsenter og forbrukere av kjemikalier selv kan ta et ansvar

Hva gjør vi:

Informasjon om kjemikalier

• For at alle skal kunne ta ansvar må alle ha tilgang på informasjon om kjemikalier. Skal en gjøre miljøriktige valg må en vite hva en har å velge mellom.
• For mange små- og mellomstore bedrifter er kunnskapen om kjemikalier i dag ikke tilstrekkelig til at de kan ta det nødvendige ansvaret for å redusere sin kjemikaliebruk.
• For mange større forbrukere av kjemikalier og ikke minst produkter som inneholder kjemikalier, er ikke tilgangen på informasjon god nok til at de kan være grønne i sin innkjøpspolitikk
• Og for private forbrukere er det i dag spesielt vanskelig å få tilstrekkelig informasjon om kjemikalier til å foreta miljøriktige valg.

• Hver enkelt av oss har betydning i dette arbeidet.
• Alle de «vanlige forbrukerne» utgjør en viktig drivkraft i utviklingen av mer miljøvennlige produkter. Vi er helt avhengige av å utnytte denne drivkraften.
• Men for at markedet skal kunne fungere på denne måten må forbrukerne ha bedre tilgang på informasjon.
• Jeg ser derfor kjemikalieinformasjon som et sentralt virkemiddel i arbeidet for å redusere utslippene og bruken av farlige kjemikalier.

• Kanskje enda viktigere enn at informasjon kan bli et virkemiddel er det at informasjon er noe enkeltmennesker har krav på.
• Jeg mener det er enkeltmenneskers rett å få slik informasjon - rett til å vite hvilke effekter de produkter de bruker eventuelt kan forårsake.
• Miljøinformasjon har en egenverdi i et åpent, demokratisk samfunn. Åpenhet kan motvirke mistenksomhet og usikkerhet - folk bør vite hva som er farlig og hva som ikke er det.

• Jeg har invitert PIL, NHO, KLF (kjemikalieleverandørenes forening), HSH, LO, og forbruker- og miljøvernorganisasjoner til å delta i en gruppe som skal gi innspill til arbeidet for større åpenhet og mer informasjon om kjemikalier. Gruppen skal vurdere behovet for kjemikalieinformasjon og presentere sitt syn på hvem som bør gi informasjonen.

Regjeringen har nylig besluttet å nedsatte et lovutvalg som bl.a. skal vurdere behovet for og eventuelt utarbeide forslag til en ny lov eller lovendringer som sikrer allmennheten tilgang til miljøinformasjon.

• Lovutvalget vil få en bred sammensetning. Ved siden av flere departementer, er HSH, NHO, LO, Kommunenes sentralforbund, Forbrukerrådet, Naturvernforbundet og Miljøheimevernet bedt om å nominere representanter.
• Utvalget skal i løpet av to år vurdere behovet for informasjon om belastninger på ressursgrunnlaget og om produkter og tjenesters påvirkning på helse og miljø lokalt og globalt, og om plikt til aktivt å gi slik informasjon.
• Utvalget vil også vurdere hensynet til bl.a. konkurranse og forretningshemmeligheter.

• Miljøverndepartementet og SFT arbeider nå med en plan for hvordan tilgangen på informasjon skal bli bedre i alle produktets stadier. Planen skal bli ferdig tidlig neste år.
• Stiftelsen GRIP senter (tidligere GRønt arbeidsliv I Praksis) fikk fra 1997 i oppgave å fungere som et informasjons- og kompetansesenter for helse- og miljøfarlige kjemikalier. Der skal både forbrukere og næringsliv kunne få informasjon om kjemikalier. GRIP er nå i ferd med å bygge seg opp kompetanse på området, og også på neste års budsjett er det prioritert midler til senteret. GRIP vil fortsette arbeidet med å informere næringslivet om innkjøp og bruk av kjemikalier og med å påvirke forbrukere til riktigere og redusert bruk av forbruksvarer som inneholder farlige kjemikalier.

Kriterier og OBS-liste

• Som en hjelp til produsenter og brukere av kjemikalier skal myndighetene fortelle hva de mener er farlig for helse og miljø:
• Vi holder på å lage et sett kriterier som definerer hvilke egenskaper vi mener gjør et kjemikalie til en trussel mot helse og miljø.
• Kriteriene vil bl.a. bli brukt til å lage en «Obs-liste» - eksempler på kjemikalier myndighetene mener det bør brukes mindre av. Listen vil være et signal til næringsliv og andre kjemikaliebrukere slik at man kan ligge i forkant av reguleringer.

Substitusjonsplikt

• Et viktig nytt virkemiddel vi vil foreslå for å konkretisere det ansvaret som ligger på næringslivet er substitusjonsplikten. Regjeringen satser på å fremme et forslag om at alle virksomheter må vurdere sin kjemikaliebruk, og der det er mulig bytte ut helse- og miljøfarlige kjemikalier med miljømessig bedre alternativer. Plikten vil innebære et krav om at stadig mindre helse- og miljøfarlige kjemikalier brukes i produksjon og som innsatsvare i produkter.

[Komm: Forslaget har nettopp vært på høring - uttalelsene ikke oppsummert enda. Industrien har tidligere vært positive til forslaget.]

Produktorientert miljøverninnsats

• Fordi produktene nå representerer hovedkilden til utslipp av farlige kjemikalier vil alle ha et spesielt ansvar for å hindre utslipp i alle ledd av et produkts livssyklus.
• Det at produktene nå er hovedutslippskilden betyr at utviklingen i kjemikalieutslippene er nært knyttet til det generelle forbruks- og produksjonsmønsteret,
• og det betyr at arbeidet for reduksjon i utslippene og bruken av helse- og miljøfarlige kjemikalier må sees i sammenheng med andre miljøfaktorer som utslipp av klimagasser gjennom samlede livsløpsvurderinger i produkt- og teknologiutviklingen.
• Gjennom den « Produktorienterte miljøverninnsatsen» vil myndighetene invitere til et samarbeid om å redusere helse- og miljøbelastningen forårsaket av kjemikalier i utviklingen, produksjonen, bruken og avfallsbehandlingen av produkter.

Eksempler på mulige momenter i samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv:

• forpliktelser om utvikling av mer miljøvennlige produkter
• nye arbeidsmetoder
• opplæring av ansatte
• opplæring av forhandlere
• miljøinformasjon - f.eks. utvikling av miljøvaredeklarasjoner

• For å støtte dette arbeidet har jeg foreslått å øke bevilgningen til tilskuddsordningen for utvikling av mer miljøeffektive produkter og bygg på neste års budsjett. Reduksjon av innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier vil være et viktig kriterium ved tildeling av midler fra tilskuddsordningen.
• I forslaget til neste års budsjett har jeg også fått på plass miljøfondet. Reduksjon i kjemikalieutslipp kan være et sentralt element i prosjekter som finansieres ved hjelp av miljøfondet. Det betyr at i tiden fremover vil SND, som forvalter av miljøfondet, komme inn som en ny sentral aktør på kjemikalieområdet.

Om stat og kommunenes egen kjemikaliebruk

• Som nevnt tidligere er det viktigste i kjemikaliearbeidet fremover at alle som produserer, importerer og bruker kjemikalier tar ansvar.
• Det betyr selvfølgelig også at stat og kommune må bidra.
• Gjennom Prosjektet «Grønn Stat» vil staten «feie for egen dør». Miljøhensyn ved innkjøp vil bli et viktig satsingsområde innen prosjektet. På denne måten vil staten kunne bidra med redusert bruk av produkter som inneholder farlige kjemikalier, og dermed også øke etterspørselen etter mer miljøvennlige produkter.
• Gjennom LA 21-satsingen vil vi også jobbe for at kommunene bidrar. Både ved å redusere sin egen kjemikaliebruk, og ved å tilrettelegge bedre lokalt for at enkeltmennesker kan foreta miljøriktige valg.

Avslutning

Utfordringene på kjemikalieområdet er altså store. Jeg tar utfordringene på alvor. Regjeringen og miljøvernmyndighetene vil gjøre sitt for å hindre at kjemikaliene forårsaker skader på mennesker og miljø.

En stor del av vår jobb blir å sørge for at alle aktørene i kjemikaliesamfunnet også tar dette ansvaret på alvor. Vi vil tilrettelegge for at forbrukere, både profesjonelle og private, i større grad kan og skal ta miljøriktige valg.

Miljø vil bli en stadig viktigere konkurransefaktor fremover. Det vil derfor lønne seg for industrien å ligge langt fremme i utviklingen, og være tidlig ute med miljøvennlige løsninger. Jeg vil derfor utfordre dere til å ta tak i de utfordringene og mulighetene som kjemikaliesamfunnet byr på. Gjennom et godt samarbeid kan vi få til en omlegging av kjemikaliebruken som både miljøet og norsk industri vil tjene på.

Lykke til med PIL-dagene og det videre kjemikaliearbeidet.