Statssekretær Jesper Werdelin Simonsen

«Forskningens rolle ved utforming av klimapolitikken, samt siste nytt fra klimakonvensjonens fjerde partsmøte (COP 4) i Buenos Aires»

Norges forskningsråds forskningsstrategiske konferanse 1998

Holmenkollen Park Hotell Rica, Oslo, 19. november

Innledning

Innledningsvis vil jeg understreke at tidspunktet for denne konferansen er svært godt - rett i etterkant av den fjerde partskonferansen under FNs Klimakonvensjon. Konferansen i Buenos Aires gav en påminnelse om at det fortsatt gjenstår mange uløste problemer.

I dette foredraget vil jeg innledningsvis redegjøre for Kyotoprotokollen og Norges forpliktelse. Dernest vil jeg beskrive forskningens rolle ved utforming av klimapolitikken. Videre vil jeg framheve hvilke områder eller nisjer Norge har i en internasjonal forskningssammenheng, og redegjøre for hvilke behov Regjeringen har for utvikling av ny kunnskap på klimafeltet. Avslutningsvis vil jeg gi en oppsummering av det som ble oppnådd på det fjerde Partsmøtet i Buenos Aires.

La meg først understreke at klimaproblemets langsiktige, komplekse og gjennomgripende karakter gjør at klimaforskningen framstår som et svært viktig element i klimapolitikken. Uten tvil har forskningsbasert kunnskap og forståelse lagt grunnlaget for den sentrale posisjonen klimaspørsmålene har oppnådd på den internasjonale og nasjonale politiske dagsorden. Spesielt har IPCCs rapporter hatt stor betydning for å få klimaproblemet på den politiske dagsorden og for den brede erkjennelsen av klimaproblemet.

Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollen er et første viktig skritt for å nå det langsiktige målet i FNs rammekonvensjon mot klimaendringer (UNFCCC) om « å forhindre en farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet». Det er fortsatt en diskusjon mht. hvilket nivå på konsentrasjonen i atmosfæren som vil innebære en farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

En stabilisering i konsentrasjonen vil kreve vesentlige reduksjoner i de globale utslippene av klimagasser. Beregningseksempler tyder på at en stabiliseringen av CO2-konsentrasjonen på f.eks. 450 ppmv, vil kreve at de globale CO2-utslippene må reduseres med omlag 50-60% i løpet av de neste 100 årene. Det tilsvarer et nivå som ligger omlag 20% over dagens nivå. Dette nivået vil således kreve en drastisk reduksjon av i-landenes utslipp for å tillate en viss økning i u-landenes utslipp.

Kyotoavtalen vil bidra til å redusere klimagassutslippene fra i-landene med 5,2 % i forpliktelsesperioden 2008-2012 målt i forhold til utslippene i 1990. De globale utslippene forventes imidlertid å øke som følge av betydelig utslippsvekst i u-landene, som ikke er pålagt utslippsforpliktelser. Samlet sett vil dette føre til en videre vekst i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Kyotoprotokollen må derfor kun sees som et første skritt på veien mot å få til en stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som ikke forårsaker en farlig menneskeskap påvirkning av klimasystemet. Mer ambisiøse avtaler med strengere forpliktelser for i-landene og etterhvert for u-landene vil være nødvendig på lengre sikt. Men som trolig de fleste har erkjent gjelder også her ordtaket om at: «.. de første skrittene er ofte de som er vanskeligst å ta».

Norges forpliktelse

Norge får i følge Kyotoprotokollen anledning til å øke sine nettoutslipp av klimagasser med 1 prosent i forhold til 1990-nivå. Dette betyr at vi må redusere utslippene med 6 % i forhold til 1996, og med vel 20 % i forhold til utviklingstrenden i 2010 basert på videreføring av dagens politikk, men uten nye virkemidler. En slik endring i våre utslippsmønstre vil være krevende gitt vårt energisystem og industristruktur. Utviklingen i teknologi og virkemiddelbruk, internasjonalt og nasjonalt, vil være avgjørende for om Norge og andre i-land klarer å oppfylle forpliktelsene. Økt satsing på forskning og teknologisk utvikling fra det offentlige og næringslivet kan bidra til raskere omstillinger og til lavere kostnader enn hva som ellers ville vært mulig.

Forskningens rolle

Forskning har spilt og vil fortsatt spille en sentral rolle i arbeidet med å utvikle en bedre forståelse av de naturvitenskapelige sidene av klimaproblemet. Videre vil forskningen også kunne være av stor betydning for å utvikle klimavennlig teknologi for alle samfunnets sektorer. Sist, men ikke minst, vil forskningen kunne gi viktige innspill i forvaltningens arbeid med å utvikle rammebetingelser og virkemidler for sektorene.

La meg først ta for meg betydningen av den naturvitenskapelige forskningen.

Den naturvitenskapelige forskningen

Den naturvitenskapelige forskningen har gitt og kan gi oss en bedre forståelse av de komplekse prosessene knyttet til kretsløpet for CO2 i naturen og de øvrige klimagassenes vandring, reaksjonsevne og levetid. Dette har forbedret vår kunnskap om den samlede effekten av menneskeskapte utslipp. De menneskeskapte utslippene av CO2 er ikke store sett i forhold til naturens eget kretsløp, men de påvirker den hårfine globale CO2-balansen og øke CO2-konsentrasjonen i atmosfæren.

Norges Forskningsråds «Klima- og ozonforskningsprogram» er sentralt når det gjelder utviklingen av den klimavitenskapelige forståelsen både i en nasjonalt og internasjonal sammenheng. Dette gjelder ikke minst arbeidet med å utvikle bedre kunnskap om hvordan klimaendringene slår ut i våre nærområder, og sammenhengen mellom våre regionale klimamønstre og den globale klimautviklingen.

Det har over de siste ti årene foregått en betydelig utvikling innen klimaforskningen, ikke minst på det naturvitenskapelige området. Utviklingen i den naturvitenskapelige forskningen er reflektert i rapportene fra FNs klimapanel. I den første rapporten (1990) ble det understreket at det var sannsynlig at det eksisterte en menneskeskapt klimaeffekt, men at naturlige variasjoner ikke kunne utelukkes. Det fulgte betydelig vitenskapelig debatt i etterkant av IPCCs første rapport. Vitenskapelig debatt er selvfølgelig ønskelig og nødvendig for å utvikle kunnskapen ytterligere, men i de første årene etter Rio ble det klart demonstrert hvordan vitenskaplige resultater også kunne brukes i et politisk spill for å svekke framdriften i forhandlingene. IPCCs andre rapport trakk sterkere konklusjoner mht menneskeskape klimaendringer og viste til sikrere kunnskap som følge av ytterligere forskning. Etter dette syntes også en del av den vitenskapelige kritikken å avta.

Erkjennelsen av klimaproblemet er nå sunket inn både i forvaltningen, næringslivet og samfunnet for øvrig både i Norge og andre land. Rapportene fra FNs klimapanel om den naturvitenskapelig forskningen og det forskningsformidlingsarbeidet som har vært gjort, har en stor del av æren for dette. Denne utviklingen på den naturvitenskapelige forskningsfronten bidro uten tvil også til å styrket fundamentet for Kyotoprotokollen i 1997.

I naturvitenskapen er det fortsatt flere sammenhenger vi ikke forstår fullt ut. For Norge er det også et særlig behov for å videreutvikle kunnskapen på områder der vi allerede ligger langt fremme og kan bidra i en internasjonal sammenheng. I vår nasjonale forskning bør vi også ta hensyn til hva vi utfra vår geografiske beliggenhet kan ha mest nytte av. På bl.a. følgende områder synes vi å ha behov for mer kunnskap:

• Vi trenger en bedre forståelse av om tidligere tiders klimaendringer vil kunne gi oss mer kunnskap om fremtidige klimaendringer. Hva som kan utløse raske temperatur- og klimaendringer, hvor raskt endringene kan komme og hvordan de kan arte seg i vår region vil det også være ønskelig å få mer kunnskap om.
• Vi trenger en bedre forståelse av samspillet mellom atmosfære og hav, havets rolle i kretsløpet og hvilke forhold som kan påvirke opptaket av CO2 i havet. Forskning på endringer i dypvannsdannelsen i Nord-Atlanteren og dennes mulige påvirkning på Golfstrømmen og andre strømmer i et langsiktig perspektiv vil det også være viktig å få mer kunnskap om. Dette vil kunne ha betydning for vår forståelse både av de regionale effektene i våre nærområder og betydningen for den globale utviklingen.
• Likeledes vil forskning om atmosfærekjemiske forhold kunne gi oss kunnskap om samspillet mellom ulike gasser i atmosfæren og regionale effekter.
• Videre vil også en bedre forståelse av skogens og jordsmonnets evne til å oppta klimagasser være ønskelig. Det bør også utvikles mer kunnskap om hvordan disse opptaksevnene påvirkes av klimaendringer og under hvilke betingelser disse opptaksmediene eventuelt kan gå over til å bli kilder til netto CO2-utslipp.

Svalbard og nordområdene kan gi oss viktig kunnskap om tidligere tiders klimavariasjoner og forløpet av kommende klimaendringer. Disse områdenes betydning vil kunne være vesentlig i den naturvitenskapelige klimaforskningen. Dette er både områder hvor endringene kan komme tidlig, og hvor sårbare økosystemer kan gi indikasjoner på de økologiske konsekvensene av endringer. Derfor vil målinger og kunnskap om temperaturutviklingen i nordområdene være gode indikatorer på hvor klimaendringenes størrelse og hastighet. Vi ser at internasjonale forskningsmiljøer har vist betydelig interesse for å etablere seg på Svalbard bl.a. pga. øygruppas gunstige beliggenhet i forhold til klimaforskningen. Polarmiljøinstituttet i Tromsø vil her kunne få en økt betydning framover. Norge har en unik mulighet til å delta i det internasjonale forskningssamarbeidet og bør derfor ta en lederrolle i den naturvitenskapelige klimaforskningen på Svalbard. Norges forskningsråd kan bidra til å realisere dette.

Teknologisk forskning

Siden det første partsmøtet under Klimakonvensjonen i Berlin i 1995 har det vært et betydelig fokus på klimarelatert teknologisk forskning. Flere land har i økende grad fått øynene opp for at teknologisk utvikling vil være en svært viktig del av mulighetene for å begrense klimagassutslippene. Rask utvikling og innføring av klimavennlig teknologi vil kunne bidra til at vi raskere kan få utslippsutviklingen under kontroll.

La meg komme med en sammenligning. I løpet av de siste 150 årene har arbeidsproduktiviteten økt 20 ganger, men vi har ikke hatt en tilsvarende utvikling i ressurseffektiviteten. Nå trenger vi nettopp en slik utvikling. Forbedringer i ressurseffektiviteten i alle sektorer er nødvendig for å opprettholde velferden på et mindre ressursintensivt nivå. Dette bør samtidig kunne gi rom for velferdsutvikling i u-landene. Samlet må det sikres at den økonomiske utviklingen globalt skjer innenfor de rammene naturen setter. Vi må imidlertid unngå at en forbedring i ressurseffektivitet spises opp av en økning i forbruket. I Norge arbeider bl.a. Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk (GRIP) med disse problemstillingene.

Med et energisystem som på global basis i hovedsak er basert på fossile brensler, er utfordringene store. I Norge bør vi som et første skritt arbeide for å unngå videre vekst i utslippene og utnytte klimavennlige teknologier, energibærere og innsatsvarer i alle sektorer i samfunnet. Bl.a. på følgende områder vil det være store utfordringer:

• Økt satsing på energieffektivisering, brenselbytte og begrensning i forbruket av elektristet er særlige utfordringer ved all anvendelse av energi.
• I transportsektoren vil økt krav til energieffektive biler og transportformer, alternative drivstoff og begrensninger i transport- og reisevolum være utfordringer som må fokuseres.
• I industrisektoren må det fokuseres på energieffektivisering og begrensning i utslipp, spesielt av langlivede gasser med stort oppvarmingspotensiale. Samtidig må det arbeides med utvikling av klimavennlige produkter med mindre utslipp i et «fra vugge til grav» perspektiv.
• I avfallssektoren vil det være utfordringer knyttet til gjenvinning samt utnyttelse av avfall og metangass til energiformål.
• I bolig- og byggsektoren bør det i større grad legges til rette for energieffektive løsninger og energifleksible varmesystemer som kan utnytte flere fornybare energikilder
• I forbruksvaresektoren bør det i større grad fokuseres på gjenbruk, reduserte avfallsmengder og minimering av miljøkostnadene over produktenes livssyklus. Alt i alt ønsker vi å videreføre «vugge til grav»-tenkningen over i et «vugge til vugge»-perspektiv der gjenbruk og resirkulering inngår som viktige komponenter.

Selv om det er tilgjengelig kommersielle løsninger innen flere av disse sektorene, er det fortsatt et forskningsbehov for å utvikle mer effektive og rimeligere løsninger. Teknologisk forskning og utvikling vil også kunne spille en positiv rolle her.

Industriens rolle

Svært mye av den teknologiske forskningen har foregått og foregår i industrien. Klimaforskningen i næringslivet er i større eller mindre grad samfinansiert med offentlig forskning. I senere tid har vi sett at større næringslivsaktører internasjonalt og i Norge, har satt av betydelige beløp til utvikling av klimavennlig teknologi. Klimavennlige teknologier og produkter vil i framtiden bli stadig viktigere konkurransefortrinn. Det er derfor opprettet et eget klimateknologiprogram (KLIMATEK) for å stimulere utvikling og implementering av ny teknologi. Regjeringen har etablert Statens miljøfond for å støtte prosjekter som kan bidra til markedsgjennombrudd for klimavennlige teknologier.

Samtidig er det også viktig at det gjennomføres offentlig finansiert forskning på dette feltet. Ikke minst av hensyn til små og mellomstore bedrifter, som har begrenset anledning til å finansiere egen forskning. I tillegg vil også offentlig finansiert forskning kunne stimulere til økte bidrag fra flere private aktører og finansiering av fellesprosjekter som alle partene kan ha nytte av. Slike prosjekter vil ofte ikke la seg finansiere uten et felles løft.

Innenfor den teknologiske forskningen bør det bl.a. være et fokus på hvordan utslippene fra petoleumssektoren og kraftintensiv industri kan reduseres. Separering og deponering av CO2 er ett eksempel. Når det gjelder teknologi innen transportsektoren, vil trolig en rekke andre land med egen bilindustri ligge foran. Norge bør imidlertid også kunne ha forskning på dette feltet innen bestemte nisjer eller for å tilpasse teknologien til norske forhold. Hjemmemarkedet er som regel for lite til å sikre lønnsomhet for nye teknologier. Ett unntak her er sjøfarten. Fokus på eksportmuligheter vil her også kunne være en viktig drivkraft. Samlet sett er det grunn til å tro at markedet for «grønne produkter» øker etterhvert som forpliktelsene under Kyotoprotokollen skal oppfylles.

Samfunnsvitenskapelig forskning

Teknologisk forskning er imidlertid ikke nok til å sikre anvendelse av klimavennlig teknologi. Fokus må også rettes mot rammebetingelsene for bruk av teknologien. Hvordan skal en så skape rammebetingelser som sikrer utvikling, demonstrasjon og markedsgjennombrudd for nye klimavennlige teknologier? La meg først understreke at det finnes utviklet teknologi som vil kunne tas i bruk bare rammebetingelsene blir sterkere. FoU støttet opp av demonstrasjonsprogrammer, offentlige innkjøp og andre virkemidler vil imidlertid også ofte være nødvendig for å sikre markedsgjennombrudd.

På dette punktet kommer den samfunnsvitenskapelige forskningen inn i bildet. Forskning om hvorledes rammebetingelsene kan utformes for å stimulere utvikling av teknologi, påvirke aktørenes valg og etablere markeder for nye produkter vil være viktig. Forskning om verdsetting av miljøkostnader vil eksempelvis kunne bidra til utforming av avgifter og riktigere rammebetingelser for energimarkedet.

Videre kan videreutvikling av modeller også gi bedre kunnskap om effekten av forskjellige virkemidler og potensialer for forbedringer og skissere myndighetenes handlingsrom. Fokus på fleksible energisystemer vil være en viktig oppgave framover dersom vi nasjonalt skal klare å begrense energibruken og utnytte nye fornybare og lokale energikilder i større omfang. Videre er holdninger og vaner svært ofte viktige barrierer for mer effektiv energibruk. Forskning om forbruk, livstil og energibruk bør derfor også gis høyere prioritet.

Forskningen kan også bidra til bedre innsikt i andre lands interesser og handlingsrom gjennom analyser av institusjonene og den politiske kulturen i sentrale land. Denne typen kunnskap kan være av nytte for myndighetene i forbindelse med klimaforhandlingene.

Videre kan forskningen bidra til utvikling av ny virkemiddelbruk. Felles gjennomføring og handel med utslippskvoter, er bl.a. problemstillinger der norske forsknings- og utredningsmiljøer i samspill med forvaltningen har bidratt til å åpne for bruk av slike instrumenter under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

En viktig forutsetning for å sikre en mer bærekraftig energibruk er at det utvikles bred forståelse og aksept for nødvendigheten av å gjennomføre endringer, dvs. kriseforståelse og åpenhet for endringer. I et slikt perspektiv vil formidling av kunnskap til ulike aktører være av vesentlig betydning.

Det fjerde partsmøtet i Buenos Aires

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om det fjerde partsmøtet under Klimakonvensjonen som ble avsluttet i forrige uke. Oppmerksomheten var bl.a. rettet mot utvikling av fleksible mekanismer samt spørsmål om teknologioverføring og støttetiltak i forbindelse med u-lands sårbarhet.

Etter mye tautrekking lyktes Partene å bli enig om hovedtrekkene i en prosess for utvikling av regler og retningslinjer for de fleksible mekanismene. Det ble bestemt at arbeidet med den grønne utviklingsmekansimen skulle prioriteres først, i samsvar med u-landenes ønsker, men målet er at regler og retninglinjer for alle de fleksible mekanismene skal vedtas på den sjette partskonferansen om to år. Det innebærer at det vil kunne ta lengre tid å få retningslinjer og regler for felles gjennomføring og handel med utslippskvoter enn det bl.a. norske myndigheter håpet på etter Kyoto. Norge vil fortsatt arbeide for å følge opp Kyotoprotokollen ved å gjennomføre tiltak på nasjonalt nivå og supplere med bruk av de fleksible mekanismene når disse blir operative.

Mht. skogspørsmål var drøftingene i Buenos Aires først og fremst prosessorienterte. Det legges opp til at konvensjonsorganene kan arbeide parallelt med IPCC, men at endelig behandling og beslutninger i skogspørsmålet først vil komme etter at IPCCs spesialrapport foreligger våren 2000.

Vertslandet v/ President Menem signaliserte at Argentina ønsket å påta seg en utslippsforpliktelse allerede på neste års partsmøte. Dette illustrerer at det er ulike syn innad i G-77 gruppen mht. å diskutere frivillige forpliktelser. Sentrale land som India og Kina viser foreløpig ingen vilje til å gå inn i forhandlinger om dette. G-77-gruppen motsetter seg generelt både frivillige forpliktelser og en prosess for å vurdere tiltak i u-landene. En nyhet som hadde positiv innvirkning på forhandlingsklimaet i sluttfasen var for øvrig at USA underskrev protokollen i New York, mens forhandlingene i Buenos Aires pågikk. Fra USAs side ble det under forhandlingene understreket at president Clinton ikke vil legge fram et forslag om ratifisering av Kyotoprotokollen før regelverket for de fleksible mekanismer er utviklet og u-landene er villige til å påta seg forpliktelser.

Avslutning

Oppfølging av Kyotoprotokollen stiller krav til økt omstillingsevne i alle sektorer og anvendelse av klimavennlig teknologi for at Norge og andre i-land skal klare å oppfylle Kyotoforpliktelsen. Regjeringen legger opp til en videreføring av satsingen på klimaforskning i Norge. For det første skal en slik satsing bidra til at Norge på de områder der vi har sterke fagmiljøer og kompetanse, tilfører det internasjonale samfunnet ny viten. For det andre er et sterkt og bredt norsk forskningsmiljø en forutsetning for at vi skal kunne dra nytte av den kunnskapsutviklingen som skjer internasjonalt. For det tredje har vi et spesielt ansvar for å få fram ny kunnskap om klimaproblemets konsekvenser for Norge og nærområdet, og for å utvikle ny kunnskap om teknologiske og andre virkemidler som vil være en forutsetning for at Norge skal kunne oppfylle vår forpliktelse under Kyotoprotokollen. Myndighetene vil kunne bidra til å styrke forskningen gjennom økte bevilgninger. Men jeg vil understreket behovet for å få til et selvdrivende hjul spesielt mht den teknologiske forskningen. Ved bruk av virkemidler i form av grønne avgifter og et nasjonalt kvotesystem vil det settes en pris på alle utslippene. Dette vil bidra til at næringslivet selv satser sterkere på teknologiutviklingen. Kun ved en styrket og felles innsats mellom myndigheter og næringsliv, internasjonalt og i Norge, vil vi kunne klare å få til «teknologiske sprang» som monner. La meg derfor avslutningsvis understreke, at forskningen fortsatt vil stå sentralt som underlag for den videre politikkutformingen på klimafeltet.

Takk for oppmerksomheten!