Miljøvernminister Guro Fjellanger

Hvor står Norge i miljøvernpolitikken?

Utenriksdepartementets stasjonssjefmøte 26.8.1998

Miljøtilstanden i Norge tåler godt sammenlikning med andre land, men det betyr ikke at alt er såre vel.

Fordi Norge er stort, har vi lav innenlands miljøbelastning pr kvadratkilometer. Rundt 5% av fastlandet er vernet, og siden størsteparten av landet er skog og fjell så oppfatter turistene det meste som naturpark. Vi har et levende jordbrukslandskap i utkantbygder som nok ville vært tilgrodd og forlatt i mange andre land. Når vi samtidig har rovdyr som er utrydningstruet, får vi naturlig nok også strid om bruken av utmark.

Stort areal gir stort mottak av langtransporterte forurensninger. Deler av Sør-Norge har døde fiskevann mens havstrømmene fører andre lands miljøgifter og radioaktivitet opp langs norskekysten. Geografien betyr at miljøvern for landet som helhet krever effektivt internasjonalt miljøarbeid. Løpende samarbeid som det vi har for å redusere utslipp til Nordsjøen og for å forebygge sur nedbør i ECE området kan stå som forbilde for andre avtaler.

Fordi Norge er et industrialisert og velstående land har vi omtrent samme miljøbelastning som alle andre pr. innbygger. Vi bruker omtrent samme teknologi som resten av Europa og vi har god kontroll med industriutslipp. Spredt, lokal miljøpåvirkning er en helt annen sak. Transportøkonomisk institutt har nettopp gjennomført en analyse på oppdrag fra Statens Forurensningstilsyn: nesten ¾ million nordmenn over 16 år er plaget av støy og forurensing fra biltrafikk. Dette er langt fler enn de som berøres av industri og anlegg, og antall berørte øker stadig. Den samme undersøkelsen viser at husstander med inntekt over 500 000 kr. i året er langt mindre plaget av støy og veitrafikk: det kan se ut som om de har økonomisk frihet til å bo i roligere strøk.

Kortversjonen av mine konklusjoner er at vi har vært dyktige til å redusere miljøpåvirkningen fra industri. Vi har gode ordninger for å vurdere store enkeltinngrep og et system for helhetlig planlegging. Kvadratkilometrene er ikke like grønne over hele landet. De siste tiårene har både kulturminner og grønne lunger i bystrøk blitt ofret på fremskrittets alter. Rundt halvparten av Norges synlige og fredete kulturminner er blitt borte eller ødelagt i tiden etter 2. verdenskrig og vår bergkunst er særkilt utsatt. Vi har hatt en utvikling de siste tiårene der landet er blitt rikere mens miljøet er fattigere.

Vi er nå i ferd med å legge om politikken. Et godt miljø skal være en rettighet, ikke et tilleggsgode. Det skal ikke være nødvendig å tjene over 1\2 million i året for å unngå å plages av støy og forurensing, men et bedre miljø krever også omlegging av forbruksmønstre i etater, bedrifter og husstander.

Regjeringens politiske grunnlag finnes i erklæringen fra Voksenåsen. Der forplikter vi oss blant annet til å integrere miljøhensyn i alle deler av statsforvaltningen: i samferdselsplanleggingen, gjennom økt innsats for energisparing og fornybare energikilder og gjennom skatte og avgiftspolitikken. Miljøverndepartementet legger nå opp til at klimapolitikken, bevaring av biologisk mangfold og utfasing av miljøgifter internasjonalt skal være miljøpolitiske hovedsaker.

Miljømyndighetene kan allikevel ikke dra lasset alene, alle må ta sin del av ansvaret. Offentlige myndigheter arbeider med å legge forholdene til rette slik at miljøvennlig adferd også blir enkel og lønnsom. Regjeringen ønsker i mindre grad å beskatte arbeidskraft og i større grad å beskatte sløsing med ressurser og energi. Allerede i budsjettet for 1998 foreslo vi en klart grønnere profil for statsbudsjettet. Stortinget har nå i prinsippet gått inn for CO2 avgift for luftfart, innenriks sjøfart og forbrenning av spillolje. Raffinerier og bruk av kull og koks som tidligere var fritatt for svovelavgift må nå betale. Det blir miljøavgift på avfall som går til fylling eller forbrenning uten energiutnyttelse. På utgiftssiden gir vi bla. tilskudd til vindkraftanlegg og avgiftsfritak for energisparing, bioenegianlegg og fjernvarmeanlegg.

I mai iår behandlet Stortinget meldingen om miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling (Stm.58. 1996\97). Drøftingene la grunnlag for hovedtrekkene i miljøpolitikken fremover. Forvaltningen av de fire store rovdyrartene bjørn, jerv, ulv og gaupe er allikevel konfliktfylt, særlig på grunn av skadene de påfører sau og tamrein på beite. Norge har allerede internasjonale forpliktelser til å sikre arters overlevelse. Stortinget behandlet meldinger om rovviltforvaltningen både i 1992 og 1997, og hadde en interpellasjonsdebatt våren 1998. Regjeringen følger nå opp vedtakene. Det er en viss oppmerksomhet internasjonalt omkring forvaltningen av rovvilt. Som et eksempel kan det nevnes at Miljøverndepartementet for en tid tilbake mottok en mengde e-postmeldinger fra enkeltpersoner i ulike land med protester mot den norske forvaltningen av gaupe. Vår tilbakemelding er at vi fører en politikk som sikrer levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge. Samtidig skal jordbruket ha muligheter til å utnytte de naturlige beiteressursene i utmark til sau og rein. For særlig utsatte brukere vil vi gjennomføre et bredt spekter av forebyggende tiltak, herunder omstilling til annen landbruksmessig drift - bl.a. melkeproduksjon. Bedre målretting av skadefelling og lisens/kvotejakt, slik at de sauetette områder ikke får etablerte rovviltbestander vil være et annet viktig tiltak. I løpet av våren 1999 vil det bli lagt fram en Ot. prp. om lovfesting av retten til rovvilterstatninger.

Jeg åpnet med å regne opp hvordan folk er mer plaget av støy og luftforurensing enn før. Det er ingen trøst at det er samme mønster i en rekke andre land: vi forsøker heller å lære av vellykte tiltak ute. Vi kjenner nok til enkeltprosjekter som satsing på kollektivtransport i Sveits og biomassefyring i Danmark, men vi har behov for impulser utenfra. Vi har egen miljøråd i Beijing, Brüssel og Nairobi og vi setter stor pris på å få materiale oversendt fra våre utenriksstasjoner.

De viktigste lovbestemmelsene, årlige miljøtilstandsrapporter og sammenfatninger av viktige politiske dokumenter foreligger på engelsk og distribueres på forespørsel av Statens Forurensningstilsyn. De når kanskje allikevel ikke frem til nøkkelpersonene, så rutinekontakter gjennom utenrikstjenesten sammen med den internasjonale forhandlingsarenaen blir viktig for å profilere Norge.

* Klimapolitikken har gitt intense diskusjoner både nasjonalt og internasjonalt. Kyoto-møtet satte målene for fremdriften og Regjeringen fulgte opp med Stm. 29 97/98. Jeg har tatt med noen eksemplarer av et foredrag jeg nylig holdt om norsk klimapolitikk, så jeg vil ikke gjenta alle detaljene her.

Hovedsaken er at Norge må ta sin del av byrdene: tiltak i utlandet skal supplere, ikke komme istedetfor omlegging av politikken her hjemme. Her har jeg satt igang en prosess som skal gi omlegginger av drift og investeringer i alle sektorer som påvirker klimaet. Jeg legger særskilt vekt på at Norge skal stå for synlige klimatiltak fordi industrilandene må gå foran med et godt eksempel. På lengre sikt er det helt nødvendig at u-land også forplikter seg til å senke veksten i utslippene sine. Det er helt urimelig å vente at de skal ta på seg dette uten at vi viser i praksis at det lar seg gjennomføre.

Norge bruker både økonomiske og administrative virkemidler. Som eksempel har vi høyere bensinavgifter enn de fleste andre land og arbeider nå med ordninger for trafikkregulerende veiprising i storbyene. Vi har nylig brukt planleggingsbestemmelser til å fastlegge at det skal lages en energieffektiv infrastruktur samtidig med at utbyggingen av den nye Fornebu-byen kommer igang. På landsbasis har vi regionale ENØK sentre og vi har god kompetanse på varmepumper og bruk av biobrensel.

Utfordringen nå blir å sikre at summen av klimatiltak verden over gir best mulig resultat pr. krone. Dette betyr at Norge også må være med på å støtte effektive klimatiltak i andre land. Vi vil være med på å betale vår del av de globale kostnadene, men vi insisterer også på jevn byrdefordeling med felles utslippsforpliktelser, kostnadseffektivitet og fleksible mekanismer for gjennomføring.

Regjeringen varslet i St meld nr 29 (1997-98) at den bl.a. vil vurdere et nasjonalt system med omsettbare utslippskvoter av klimagasser. Vi vil i nær fremtid sette ned et utvalg som skal foreslå et slikt system. Utvalget må vurdere om systemet bare skal omfatte virksomhet som idag er fritatt for CO2 avgift eller om det skal være mer omfattende.

* Ministerkonferansen i Århus for ECE-området «Environment for Europe» nå i juni konkluderte bla. med at bruk av økonomiske virkemidler for å fremme energisparing er helt sentralt. USA og Canada reserverte seg mot dette, mens Norge står sammen med resten av Europa for å fase ut miljøskadelige direkte og indirekte subsidier.

I forbindelse med denne all-europeiske konferansen ble det også undertegnet en avtale om offentlighet og medbestemmelse. Alle skal ha rett til å vite om tiltak som kan berøre deres miljø og informasjon skal gis slik at folkelig deltakelse i beslutningene blir effektiv. Dette har særlig stor betydning for demokratiseringsprosessen i Øst Europa. Her kunne Norge drive prosessen fremover på grunn av at vårt eget lovverk ligger langt fremme på plansiden. Jeg håper at det utvalget som er igang med å konkretisere grunnlovens bestemmelse om miljørettigheter skal bringe oss enda lengre.

* De såkalte OSPAR forhandlingene om nye krav til havmiljøet i vår del av verden er nettopp avsluttet. Her ble vi enige om å redusere utslipp av miljøgifter og radioaktivitet, samt om å fjerne oljeinstallasjonene når de etterhvert tas ut av drift: dette er reelle fremskritt.

Regjeringen endret den Norske forhandlingsposisjonen slik at Norge gikk inn for et generelt forbud mot dumping av oljeplattformer med meget begrensede unntak. For oljeinstallasjonene er det riktignok slik at det er Norge og Storbritannia som vil ta størstedelen av byrdene, men de er ikke ekstraordinært store. Dersom man skulle dumpet plattformene ville selskapene allikevel hatt store utgifter til å rense anleggene. Utgiftene ville i sin tur gått til fradrag på skatten. Radioaktiviteten som vi kan spore oppover langs kysten kommer i hovedsak fra opparbeidingsanleggene for brukt atombrensel i La Hague, Sellafield og Dounray. Nå er det vedtatt at føre var prinsippet skal legges til grunn og at målet er menneskeskapte utslipp skal være så nær null som mulig innen år 2020.

* Vi har sett en rekke eksempler på at fremmede arter har forårsaket store ødeleggelser i andre lands økosystemer og økonomier. Kaninene som ble innført til Australia er et velkjent eksempel, men det er ikke mange som vet at de genmodifiserte plantene som selges sammen med et ugressmiddel de er motstandsdyktige mot allerede har gitt opphav til «GMO-ugress» som slike ugressmidler ikke lengre biter på. I USA regner man med at fremmede arter innført i dette århundret vil koste ca 97 mrd $ i bekjemping, opprydding og rensetiltak. Norge har til nå brukt over 70 mill kr på bekjemping av lakseparasitten Gyrodactylus salaris som kom inn sammen med importert yngel dengangen lakseoppdrettet skjøt fart.

For å forebygge slike skader har Norge er spesielt restriktivt regelverk for genmodifiserte organismer. Vi ønsker ikke at for eksempel arveanlegg fra bakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika skal spre seg til andre mikroorganismer i naturen. Denne bruken av føre- var- prinsippet er det ikke alle som er enige i. Vi har, - med god hjelp fra vår faste delegasjon i Brüssel- nettopp tatt ibruk bestemmelsene i EØS avtalen for å hindre slik import til Norge og kommisjonen har innkalt oss til konsultasjoner.

I årene fremover vil alle land møte begrensninger for sin egen miljøpolitiske handlingsfrihet. Dels fordi inngrep i ett land kan påvirke et annet, dels fordi internasjonal samhandel gjør at det blir vanskelig å ha sterkt ulike kostnadsnivå i land som konkurrerer med hverandre.

Internasjonalt miljøvernsamarbeid er helt nødvendig for å bedre miljøtilstanden i Norge når :

• - kilden til miljøskader i Norge ligger utenfor landets grenser -
• konkurransehensyn hindrer bruk av sterke nok virkemidler til å løse nasjonale problemer

Et lands plikt til å unngå å påføre andre land miljøskader ble slått fast på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972 og Riokonferansen gjentok det. I Rio var det i tillegg enighet om at dagens generasjoner også måtte ta hensyn til dem som følger etter.

På områder som f.eks. forsuring, klima, trekkende arter og miljøgifter er en tilfredsstillende miljøtilstand i Norge fysisk avhengig av den miljøpolitikken som føres i andre land. På andre områder, som f.eks. flystøy og bruk av avgifter i miljøpolitikken, begrenses vår handlingsfrihet av utformingen av miljøpolitikken i andre land.

Fremtiden vil kreve enda tettere internasjonalt miljøpolitisk samarbeid. Norge må fortsatt forsøke å føre an i noen prosesser men vi oppnår ikke noe ved å stå alene. Det legges derfor ned et stort arbeid både i å bygge allianser med enkeltland, i å delta i utformingen av multilaterale internasjonale retningslinjer og bindende regelverk der det er mulig.

Generelt deltar vi i internasjonale prosesser for å bedre Norges miljøtilstand der vi ikke kan oppnå liknende resultater alene. Vi prioriterer prosesser etter om de:

• - angår avtalefestet samarbeid som er, eller vil bli, bindende for Norge. (eksempler: EØS, WTO, internasjonale konvensjoner og avtaler) -
• bidrar direkte til å løse miljøproblemer som påvirker norsk miljøtilstand og som er prioritert i norsk miljøvernpolitikk. (eksempler: bilaterale avtaler om rensing av utslipp, drøfting av atomtrusselen)
• - angår politikkutvikling som er av betydning for norsk miljøvernpolitikk (eksempler: OECD: utvikling av retningslinjer som f.x. prinsippet om at forurenseren betaler, Nordisk: investeringsfond for Øst-Europa, CSD: bærekraftig produksjon og forbruk )
• - bidrar til å lære av andres problemløsninger, og til utvikling av felles problemforståelse (eksempler: miljømerking, Nordisk: regionalpolitikk, OECDs arbeid med transport og miljø)

Den sterkeste ytre innflytelsen på norsk miljøpolitikk kommer fra EU gjennom samarbeidet innenfor EØS. EU-kommisjonen og EUs medlemsland er også hovedaktører på den internasjonale arena. Der møter disse landene i stor utstrekning med felles standpunkter. EUs miljøkrav er også normgivende for et stort antall østeuropeiske land som håper å bli medlemmer. EUs miljøpolitikk veier også tungt for de landene som har størstedelen av sin samhandel med EU og EUs fond støtter de nødvendige omstillingene. EU setter dermed i praksis tempoet for miljøreformene i Øst-Europa.

Som følge av EØS avtalen plikter vi å gjennomføre EUs regelverk på de områdene avtalen omfatter. Norge har derfor et omfattende og instistusjonalisert miljøsamarbeid med EU der vi deltar i utformingen av nye miljøkrav så langt det er mulig for et ikke-medlemsland. Vi har etterhvert utviklet gode rutiner med «frokostmøter» mellom de nordiske land forut for ministermøtene og nært samarbeid fra sak til sak.

Den politikkutviklingen som skjer innen internasjonale organisasjoner kan ha en viktig signalfunksjon. Arbeidet med prinsipper, felles retningslinjer, definisjoner og standardisering (som f.eks i OECD, Europarådet og UNESCO) har enkelte fellestrekk med regelutviklingen i konvensjonene ved at de legges til grunn for medlemslandenes arbeid. Dette gjelder både generelle retningslinjer som føre var-prinsippet, prinsippet om at forurenseren skal betale og handlingsplaner som f.x. Nordsjødeklarasjonen.

Det multilaterale miljøsamarbeidet som styres ut fra konsensusprinsippet tjener også til å gi oss oversikt over miljøtilstand, prioriteringer og løsningsmodeller i andre land. Ved en gjensidig vekselvirkning mellom deltakerlandene i de ulike prosessene kan vi også oppnå bedre resultater enn om vi hadde handlet alene. Dette skyldes dels det press som ligger på å nå enighet, dels det kunnskapstilfang som følger av de internasjonale kontaktene.

Jeg har nettopp selv sittet i en "task force" oppnevnt av FNs generalsekretær for å fokusere og effektivisere FNs arbeid med miljøsaker. Denne prosessen følger opp Norges engasjement i arbeidet med FN-reform og samarbeidet mellom UD og MD har vært tett og konstruktivt.

• Blant de sakene vi drøftet, -og som jeg vil arbeide for er jeg særlig opptatt av at - Det har manglet en felles global arena hvor miljøvernministre kan drøfte pågående prosesser og nye utfordringer på miljøområdet på en helhetlig måte. "Task Force" vil skape en slik arena med utgangspunkt i UNEPs styre (Governing Council) ved at dette får universelt medlemsskap.
• -De ulike miljøkonvensjonene under FN er selvstendige organer som styres direkte fra deltakerlandene. Sekretariatene er spredt geografisk og hver konvensjon har gjerne flere underliggende komiteer. "Task Force" oppfordrer konvensjonene og deres sekretariater til å vurdere økt koordinering og samordning. Vi gikk inn for at konvensjonssekretariater bør samlokaliseres på sikt , og at nye sekretariater som opprettes i det minste bør plasseres i tilknytning til faglig beslektede sekretariater gruppert etter emner som f.eks. atmosfære, kjemikalier og biologisk mangfold.
• -De frivillige organisasjonene skal trekkes inn i et tettere samspill for å videreutvikle UNEP.
• -UNEPs økonomiske grunnlag skal gjøres mer forutsigbart.
• -Det skal opprettes en "Environment Management Group" på høyt nivå i FN, ledet av UNEP. De mest sentrale aktørene som UNDP, FAO, WHO og Verdensbanken skal her samordne det miljørelaterte arbeidet som utføres av gruppens medlemmer -men det skal ikke utarbeides noe mer formelt felles miljøprogram.

Jeg tror oppfølgingen av anbefalingene kan bli både spennende og utfordrende. Vi bør få enighet om de mest sentrale anbefalingene i Generalforsamlingen i høst, men den politiske styringen av FN-systemet kan som kjent være meget komplisert.

Bilateralt internasjonalt miljøsamarbeid drives ikke bare for å få gjennomført tiltak i utlandet som kan sikre miljøtilstanden i Norge, men også som ledd i en mer generell utenrikspolitikk der miljøtiltak kan fremme humanitære hensyn, nærings- og sikkerhetspolitikk.

Valg av tiltak og vurdering av effekten vil være ulik for hver av disse målsettingene. For hvert av disse hensynene vil det være ulike myndigheter som må beslutte hvilke tiltak som skal prioriteres. Mens til eksempel norske miljømyndigheter må velge de tiltakene som er mest effektive for å nå nasjonale mål - også ved tiltak utenfor landets grenser, må mottakernes egen prioritering av miljø i forhold til andre behov veie tungt i utformingen av humanitær hjelp.

Samarbeidet om miljøspørsmål har til nå vært preget av at velstående land enes seg imellom om tiltak for å unngå felles miljøproblemer. Klimaspørsmål, ozonskadelige stoffer, biodiversitet, trekkende arter og miljøgifter er eksempler på saker der en langt større krets av land må samarbeide for at målene skal kunne nås. OECD landene står ikke lenger for brorparten av verdens utslipp. Tiltak i Øst-Europa og i de nyindustrialiserte landene vil ha størst effekt på mange felt: de har ofte store utslipp, tildels foreldet teknologi og de har lavere kostnader. Hoveddelen av utryddelsen av klodens biologiske mangfold skjer også der mangfoldet er størst, i tropisk skog. Både Norge og andre land er villige til å bidra til å hindre skader som vil ramme alle. Samtidig har utviklingslandene så mange andre alvorlige problemer at miljøsakene ofte blir nedprioritert. Både utviklingsland som står ved inngangen til en periode med sterk utbygging og østeuropeiske land som søker å komme økonomisk på fote må føre en strengere miljøpolitikk enn vi i sin tid førte for å unngå store skader for seg selv og andre.

Hovedmotivet for nærområdesamarbeidet er å bidra til bærekraftig utvikling og sosial og politisk stabilitet i våre østlige naboland. Dette bidrar samtidig til å løse miljøproblemer som direkte eller indirekte rammer Norge. Samarbeidet om de Arktiske områdene har for eksempel gitt en meget god oversikt over forurensningssituasjonen der og norsk støtte til samarbeid om opplæring for renere teknologi mellom den Norske Ingeniørforening og dens søsterorganisasjon i Polen gitt store utslippsreduksjoner til lav kostnad. Erfaringene herifra nyttes nå med stort hell i liknende prosjekter i Russland og i de baltiske stater.

Der inngrep i ett land påvirker miljøet i andre land er det viktig å stå fast på prinsippet om at forurenseren betaler, selv om landene som rammes kan være villige til å bære en større del av byrdene i en overgangsperiode. I mindre høytidelige stunder kaller vi denne varianten av «polluter pays» prinsippet for «victim pays» prinsippet. Norge er også med på å bruke midler for å bidra til å løse alvorlige miljøproblemer som truer norske land- og havområder selv om opphavslandene egentlig skulle dekke hele kostnaden.

Miljøbistand kan allikevel aldri dekke noen vesentlig del av de tiltak som må til for å få miljøtilstanden opp på «OECD»-nivå. Erfaringene fra Øst-Europa viser at ulike former for bidrag fra giverland dekker mindre enn 5% av kostnaden ved deres miljøinvesteringer. Tyngden i bistanden dit fokuseres derfor på forberedelse av selvfinansierende prosjekter og oppbygging av landenes tekniske og administrative kompetanse på miljøsiden. I forhold til Øst-Europa har giverlandene gjort det helt klart at uten strukturendinger og en politikk som integrerer hensynet til et bedre miljø vil støtte til enkeltprosjekter lett være bortkastet.

Når miljøhensyn ikke bare begrenses til særskilte "miljøprosjekter", men bygges inn i landenes samlede politikk så må også målrettet støtte til næringsliv og forvaltning i mottakerlandene ses i sammenheng med miljøbistanden. Ut fra norske miljøinteresser må imidlertid effekten av samarbeidet med u-land og med Øst-Europa også sammenliknes med kostnadene for å nå de samme mål innenlands: her er det Norges og ikke mottakerlandets prioriteringer som må ligge til grunn. Et minstekrav må være at vårt samkvem med utviklingslandene ikke skaper nye miljøproblemer.

Erfaringene fra arbeidet med miljøavtaler viser at det ikke er mulig å få gjennomført kraftige tiltak på globalt nivå uten at u-landene samtidig kan innpasse tiltakene i sitt arbeid med å sikre bedre levekår. Dette betyr at mottakerorientering er helt sentralt og at miljøpolitikk og utviklingspolitikk fortsatt må ses i sammenheng som politikk for bærekraftig utvikling. Samtidig vil klimaskift, miljøgiftutslipp og redusert biodiversitet ramme u-landene langt sterkere enn i-landene. Det er derfor viktig at miljøskader ikke bare omtales som i-landenes ansvar ansvar alene, men at det skapes en felles forståelse av nytten og nødvendigheten av samarbeid om å løse problemene.

Mottakerlandenes ønsker kan avvike sterkt fra mer langsiktige miljøinteresser. Mange damprosjekter, skogryddingstiltak og industriutbygginger drives frem av sterke forretningsinteresser, men begrunnes med fattigdomsorientering. Disse har ofte gitt dårligere miljø og levekår for de aller fattigste. Det vil være uheldig om slike prosjekter skulle gi en generell skepsis mot uhjelp i giverlandene. Flere representanter for utviklingslandenes miljømyndigheter klager også over at miljøprosjekter ikke når frem til potensielle givere fordi tiltakene ikke prioriteres i deres eget land.

I samarbeid med bistandsmyndighetene har vi allerede opprettet egne miljøvernavtaler som vi venter skal gi positiv virkning både for de store globale miljøproblemene og for mottakerlandenes egen miljøtilstand. MD og UD har også samarbeidet om en strategi for miljørettet utviklingsarbeid som jeg regner med at dere er kjent med. Denne må nå gjøres operativ gjennom konkrete prosjekteter: her har Norges representanter i utlandet et utfordrende arbeid foran seg.

Norges internasjonale miljøpolitikk omfatter elementer med sikkerhetspolitisk betydning ved at tiltak som forebygger ressurskonflikter og miljøskader også fremmer en fredelig utvikling. Mekanismene som utløser ufred spenner fra fordeling av ferskvann og beiteområder til lengre årsakskjeder som starter med miljøproblemer. FNs utviklingsorganisasjon, UNDP har dokumentert at vann- og luftforurensning er største årsak til tapt levetid i utviklingsland. Elendige levekår kan bidra til å skape sosial uro, -som igjen kan gi styrke til latente konflikter innen og mellom land. Land kan få sviktende matforsyninger fordi en kombinasjon av avskoging, uvanlige klimaforhold og svekket biologisk mangfold gir flom, jorderosjon og skadedyr på avlingen. Overbeiting og forørkning kan gi migrasjoner.

Disse problemene kan til en viss grad forutses og forebygges. På den annen side er omfanget så stort at lokale konflikter og fremtidige folkevandringer neppe kan unngås. Vår utfordring er å skape et globalt samarbeid som hindrer at problemene når et slikt nivå at de ikke lenger kan avbøtes.

Hvis vi nå ser fremover forbi årtusenskiftet mener jeg det er valg av utviklingsretning som blir viktig. Dette gjelder for Norge og for resten av verdens land. Vi må sikte oss inn mot en fremtid med lavere forbruk av naturressurser og energi, men med større dekning av grunnleggende behov.

Målsettinger om miljøeffektivitet i produksjonen sprer seg nå vel så mye gjennom næringslivet som via regjeringer. Å nå samme resultat med lavere forbruk av naturressurser og energi er god miljøpolitikk. Med kostnadsrette priser blir det også god økonomisk politikk. Utfordringen nå er å skape enighet om å bygge samfunnets miljøkostnader inn i prisen gjennom miljøavgifter. For å løse problemene knyttet til klimagasser, miljøgifter og bilbruk i by tror jeg det blir helt nødvendig at samfunnet legger rammebetingelser som gjør miljøvennlig adferd lønnsom.

Til disse rammebetingelsene hører også planene for kommunenes utvikling. Her må innbyggerne i hver kommune være med å se på helheten i den fremtiden som disse planene trekker opp. Vi kan ikke forlange at folk skal la bilen stå, drive nær-rekreasjon og bruke energieffektiv oppvarming hvis det ikke finnes effektiv kollektivtransport, nære grøntområder, turveier, felles fjernvarmesystemer og så videre. Tiltak for mobilisering av lokalbefolkningen finner vi i andre land og vi forsøker også å fremme disse prosessene her hjemme.

«Lokal Agenda 21» og «Miljøheimevernet» forsøker å kanalisere den entusiasmen vi vet er tilstede og mobiliserer forbrukerne. De fokuserer ikke bare på husholdningene, men forsøker også å knytte de daglige beslutningene om innkjøp og drift på offentlige og private kontorer sammen med følgene av forbruket. Staten selv skal foregå med et godt eksempel: prosjektet «Grønn Stat» tar for seg statens egen bruk av varer og tjenester. Når nå Norges ambassadører drar ut igjen i verden og får spørsmål om hvor Norge står i miljøvernpolitikken håper jeg at dere kan svare at vi er på vei dit vi ønsker å være.