Miljøvernminister Guro Fjellanger:

Miljø og klima - hva må industri og næringsliv bidra med?

Foredrag på næringskonferansen 1998, Mo i Rana 15-16 april

La meg starte med å takke for at jeg har fått anledning til å kommer hit til denne næringslivskonferansen. Jeg vil i foredraget legge vekt på å beskrive noen hovedutfordringer vi står overfor på miljøvernområdet. Utfordringene er betydelige og vi trenger en nasjonal dugnad for å løse både nasjonale miljøproblemer og gi vårt bidrag til løsning av internasjonale miljøproblemer. Dette vil også innebære utfordringer for næringslivet.

Menneskelig forbruk, i vid forstand, kan betraktes som formålet med all produksjon av varer og tjenester. Forbruk og produksjon er imidlertid kilden til all menneskeskapt påvirkning av naturmiljøet. Industrilandenes produksjons- og forbruksvekst har ført til sterk belastning på sentrale miljø- og naturressurser. Som resultat av dette har vi brutt eller er i ferd med å bryte de grensene som naturen setter for en bærekraftig forvaltning av natur- og miljøressurser. Miljøutfordringene er særlig store på områdene klimaendring, biologisk mangfold og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette er årsaken til at verdens produksjons.- og forbruksmønstre må endres. Norge må også ta sin del av ansvaret for å få dette til. Gjennomføring av disse endringene stiller store krav både til næringslivet, og til de øvrige delene av det norske samfunnet og verdenssamfunnet.

Jeg mener at en viktig forutsetning for å skape et bærekraftig samfunn, er at det utvikles en bred forståelse og aksept for nødvendigheten av å gjennomføre endringer i samfunnet. I denne sammenhengen bør vi legge vekt på forskning om miljøproblemer, deres forbindelse med samfunnsmessig virksomhet og på formidling av kunnskap til alle grupper av aktører.

En effektiv miljøpolitikk bør sørge for at miljøhensyn blir integrert i alle sektorer i samfunnet. Integrering av miljøhensyn på et tidlig tidspunkt i virksomhetenes planlegging, vil innebære mer forebygging av miljøproblemer. Jeg mener også at et vugge til vugge perspektiv, der miljøvirkningen av et produkt i alle faser vurderes samlet, vil også stimulere til mer forebygging av miljøproblemer. I dag er forurensende utslipp fra produksjonsfasen for produkter sterkt redusert, mens økende miljøbelastninger knyttet til andre deler av produktets livsløp har blitt en stor utfordring. Regjeringen vil derfor styrke den produktorienterte miljøverninnsatsen, for å hindre at miljøproblemer ikke forskyves fra en fase i produktets livsløp til et annet. GRIP-senterets veileder på byggeprosjekter er et eksempel på initiativ for å få til en livsløpstilnærming. Regjeringen legger videre vekt på at endringer i rammevilkår for produsenter og forbrukere blir mest mulig forutsigbare, og at de nødvendige endringene i produksjons- og forbruksmønstret skjer som ledd i en langsiktig prosess.

Nye utfordringer

Med unntak av klimagasser er utslipp fra store kilder både til luft og vann redusert vesentlig og opprydningen i tidligere forurensning er kommet langt. Her har bruk av forurensningsloven, produktkontrolloven og naturvernlovgivningen og et utviklet samarbeid med bl.a næringslivet stått sentralt. Løsningen av miljøutfordringene vi nå står overfor vil kreve at samarbeidet næringslivet videreutvikles. Tiltak for å møte de nye miljøutfordringene vil gripe inn i produksjons- og forbruksmønstrene på en annen måte enn tidligere fordi miljøproblemer som klimaendring og endringer i biologisk mangfold i mye større grad er knyttet til økonomisk utvikling og levemåte. Stilt overfor denne typen miljøproblemer må vi derfor legge vekt på å utforme de miljøpolitiske virkemidlene på en måte som også bedrer økonomiens virkemåte i vid forstand. Det betyr at vi må også ta miljøhensyn når vi utformer den økonomiske politikken. Regjeringen vil videreutvikle skatte- og avgiftssystemet slik at det bidrar til en bærekraftig utvikling. Det innebærer at en vil sette en høyere pris på det en vil bruke mindre av ved bruk av skatter. Tilsvarende vil en prise lavere det en ønsker å bruke mer av. En «grønn» skatteomlegging, hvor arbeid beskattes mindre og miljøbelastende virksomhet beskattes mer enn i dag, er et viktig bidrag for å sikre et bedre miljø og høyere sysselsetting. Regjeringen legger vekt på å stille næringslivet overfor mest mulig riktige priser, som også inkluderer miljøkostnader. Det vil da lønne seg for bedriftene å opptre mest mulig miljømessig forsvarlig. Målet er at næringspolitikken skal utformes innenfor rammene av en bærekraftig utvikling.

Fra varer til tjenester

Over tid har det skjedd grunnleggende endringer i sammensetningen av forbruket i de industrialiserte landene, ettersom inntektsnivået og totalforbruket har økt. Tilsvarende endringer i forbruksmønsteret har også skjedd i Norge. Vareforbruket øker, men tjenesteforbruket øker mer. Det innebærer at tjenestenes andel av forbruket øker. Beregninger tyder på at miljøbelastningen som følger av hver krone forbruk er lavere for tjenester enn for varer, med unntak av transport, også når en tar hensyn til kryssvirkninger i økonomien. Karbonutslippet pr krone forbruk av private tjenester er feks i gjennomsnitt det halve av utslippet pr krone brukt på tekstil og bekledningsvarer. Når det gjelder tjenester sammenliknet med jordbruksvarer, er utslippet pr krones forbruk under en tredjedel.

Sammen med den generelle teknologiske framgangen, er vridning i forbruket i retning av mer tjenester med økt kvalitet, faktorer som bidrar til at miljøbelastningen generelt ikke øker i takt med forbruksvolumet. Som nevnt tidligere krever en bærekraftig utvikling at det skjer enda sterkere vridninger enn den trenden vi har sett historisk. Det er fortsatt åpent om miljøutfordringene kan møtes ved hjelp av vridninger i produksjon og forbruk, eller om veksten i produksjonen og forbruket må reduseres. En aktiv politikk for å påvirke hvordan vi produserer varer og tjenester vil kunne ha stor betydning.

Miljøutfordringene krever en betydelig forbedring i ressurseffektiviteten. Det betyr at vi må få en reduksjon i miljøbelastningen og naturressursbruken for hver produsert enhet. Det er f.eks håp om at en langt på vei har løst problemet med svekkelsen i ozonlaget og redusert utslippene av svovel kraftig, uten at det har medført for kraftige belastninger på næringslivet og forbrukerne. På andre områder som energi og klima, er bedring i miljø- og ressurseffektiviteten mer enn oppveid av økningen i produksjonsvolum.

For næringslivet kan det i noen tilfeller være lønnsomt å gå lenger enn det myndighetenes virkemiddelbruk tilsier. Mange private og offentlige forbrukere stiller krav til hvordan produktene er framstilt og til deres miljøegenskaper. Mange forbrukerne har f.eks signalisert ønske om mindre bruk av emballasje på varer, lavere elektrisitetsforbruk på elektriske produkter og biologisk dyrkede matvarer. Miljø blir en stadig viktigere konkurransefaktor framover. Å være tidlig ute med miljøvennlige løsninger kan gjøre næringslivet bedre rustet til å møte nye miljøkrav. Det vil bli etablert nye markeder der miljø er en viktig faktor og forbrukerne vil trolig i større grad etterspørre miljøvennlige produkter. Å ligge i fronten kan derfor innebære et konkurransefortrinn.

Miljøteknologi er viktig

Den nasjonale strategien for miljøteknologi har som formål å forene næringsutvikling med redusert miljøbelastning. Regjeringen vil øke innsatsingen på miljøteknologi, og innsatsen vil særlig knyttes til områdene klima, helse- og miljøfarlige kjemikalier og produkter generelt. Kunnskap i bedriftene om prioriterte miljøoppgaver og hvordan disse kan løses er viktig. Regjeringen legger vekt på at det gjennom offentlige forsknings- og utviklingsprogrammer og veiledningsapparatet stimuleres til økt kompetanse i bedriftene om miljøvern og om hvordan miljøproblemene kan løses ved hjelp av ny eller kjent teknologi. Jeg mener likevel at bedriftene selv også må ta et ansvar for å ligge i fronten på det miljøteknologiske området.

Regjeringen legger opp til en selvstendig aktiv miljøpolitikk. Gjennom EØS-avtalen/EUdirektivene har en også fått til en felles miljøinnsats i Europa. Dette er viktige rammebetingelser for næringslivet.

Jeg mener det er viktig at næringslivet tar ansvar for miljøbelastningen fra sin virksomhet gjennom frivillige tiltak. For at næringslivet på en helhetlig og systematisk måte skal kunne forbedre sin miljøinnsats, vil økt tilslutning til miljøledelses-systemer som EMAS og miljøstandarder som ISO-14.000 bli særlig viktig.

Regjeringen legger til grunn et vugge til vugge prinsipp. Industrien oppfordres derfor til å sikre at den materielle ressursbruken, energibruken og miljøbelastningene gjennom hele livsløpet fra produksjon, via distribusjon og bruk, til avfallsfasen reduseres betydelig. Livsløpanalyser vil være et viktig redskap for å kunne vurdere produktenes miljøbelastninger og ressursbruk. Jeg vil oppfordre norsk industri til å lede an i utviklingen av slike verktøy. Industri og varehandel bør legge vekt på å informere alle leddene i varekjeden om miljøegenskaper ved produkter og tjenester. Dette gjelder både hva produktene inneholder, energibruk, miljøvennlig bruk og muligheter for reparasjon og gjenvinning. Industrien bør stille høye miljøkrav til sine underleverandører. Forbrukerne bør også gis muligheter til å få kjennskap til miljøegenskapene gjennom miljømerkingssystemer som sier noe om ressursbruk, holdbarhet og gjenvinningsmuligheter.

En vektlegging av næringslivets eget ansvar innebærer imidlertid ikke en nedtoning av myndighetenes ansvar for å innføre de virkemidlene som er nødvendige for at miljøvernpolitiske mål skal nås.

Jeg vil nå konsentrere resten av foredraget mitt om klima og energispørsmål.

For å illustrere omfanget av klimautfordringer vil jeg først ta utgangspunkt i det globale langsiktige klimaperspektivet.

• Det er behov for betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser for å hindre alvorlige, irreversible klimaendringer. FNs klimapanel har beregnet at CO2-utslippene må reduseres med om lag 60 pst i forhold til 1990-nivå dersom konsentrasjonen av CO2 skal stabiliseres på dagens nivå. For de langlivede gassene vil et slikt perspektiv innebære full stopp i utslippene. Kyotoavtalen gir 5 pst reduksjon i industrilandenes utslipp.
• I dag står industrilandene for over 60 pst. av all energibruk i verden, mens de bare representerer 20 pst. av befolkningen på jorda. Det betyr at energiforbruket pr innbygger i gjennomsnitt 10 ganger så høyt som i u-landene. Tilsvarende er tallene for utslipp av klimagasser.
• Erkjennelsen av at vi alle kun har et «felles økologisk rom» på deling i form av globale fellesressurser som f.eks atmosfæren, gjør at vi må ta opp til vurdering fordelingen av utslippsmuligheter mellom u-land og i-land i videreutviklingen av klimaavtalen.

Dersom en legger til grunn at også u-landene skal få ta del i den velferdsutviklingen som vi har fått gjennom økt produksjon og forbruk, må det gjennomføres betydelige omstillinger på relativ få tiår. Det er de rike landene som også har et høyt teknologisk nivå som må gå foran å ta de største omleggingene. Endringene vil være av typen:

• Omfordeling av utslippsmuligheter for klimagasser fra i-land til u-land.
• Endringer i sammensetningen og/eller nivå på energiforbruket slik at utslippene av klimagasser reduseres.
• Mindre vekt på vareforbruk, mer vekt på forbruk av tjenester.
• Produksjons- og forbruksendringer som gir lavere utslipp pr produsert enhet.

Den største veksten i klimagassutslipp vil i stor grad komme i u-landene. Det vil derfor være nødvendig å få til en rimelig fordeling av utslippsmuligheter mellom i-land og u-land for å få u-landene med på videre reduksjoner av klimagassutslippene. Utfordringen knyttet til å redusere klimagassutslipp er nært koblet til hvor mye energi vi bruker, hvor den brukes og hva slags energi som brukes. Vi står derfor overfor en langsiktig omstilling i energisektoren både globalt, nasjonalt og lokalt. Disse endringer vil få vesentlig effekt på de kravene også norsk næringsliv må forholde seg til.

I et globalt perspektiv er klimaavtalen som ble vedtatt i Kyoto unik. Gjennom å tallfeste et tak for utslipp av klimagasser betyr denne avtalen en første konkretisering av hvilket handlingsrom de ulike industrilandene har innenfor det økologiske rommet. Kyotoprotokollen inneholder en forpliktelse om at industrilandene skal redusere sine samlede utslipp med vel 5 pst i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008-2012. Avtalen åpner opp for samarbeid mellom land i oppfyllingen av deres forpliktelser.

Jeg ser på avtalen som et første viktig skritt på veien for å få til de utslippsreduksjoner som er nødvendig for oppfylle klimakonvensjonens langsiktige mål om å unngå alvorlige og irreversible klimaendringer. I lys av den globale utfordringen bør det legges til grunn at forpliktelsene etter 2012 vil bli atskillig mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen. I et langsiktig perspektiv må vi være forberedt på strengere utslippsforpliktelser og at kostnadene ved å slippe ut klimagasser vil øke over tid.

Norge får i følge Kyotoprotokollen øke sine netto utslipp av klimagasser med 1 prosent i forhold til 1990-nivået. Dette betyr at vi må redusere utslippene med om lag 5 prosent i forhold til 1996 og med i overkant av 20 prosent i forhold til forventa utslipp i 2010. Det at Norge har fått lov å øke sine utslipp noe, betyr ikke at Norge har sluppet billigere enn andre land. Dette er mer et uttrykk for at det er tatt hensyn til Norges spesielle energi- og industristruktur. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg minst like stor byrde som de andre industrialiserte landene.

Norge må være innstilt på at avtalen vil koste også for oss. Vi er en stor petroleumsprodusent, og vil rammes direkte av et eventuelt prisfall på olje. Nedgangen i nasjonalinntekten og nasjonalformuen som følger av lave produsentpriser på olje vil i noen grad kunne motvirkes av høyere verdi på vår vannkraftproduksjon. Dette vil forsterke behovet for at vannkraftressursene utnyttes på en samfunnsmessig fornuftig måte.

Vi arbeider nå med en egen melding for Stortinget i løpet av april om hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen. Oppfølgingen vil bli sett i sammenheng med den varslede oppfølgingen av konklusjonene til grønn skattekommisjon. Kyotoprotokollen innebærer at det er blitt satt en kostnad på å slippe ut klimagasser. Forurensere skal betale er et viktig prinsipp i denne sammenheng. Vi har et bredt spekter av mulige virkemidler. Anvendelse av forurensningsloven på store kilder og bruk av frivillige avtaler innenfor de rammer forurensningsloven setter vil være viktige elementer i regjeringens virkemiddelbruk. Regjeringen har intensjoner om å komme lenger i videreutviklingen av eksisterende og nye virkemidler.

Vi vil arbeide for at våre utslippsreduksjoner blir så billige som mulig. Dette innebærer at en vil legge vekt på å gjennomføre de billigste tiltakene i Norge og bruke fleksible gjennomføringsmekanismer i forhold til andre land som et supplement. For å sikre lave kostnader ved gjennomføring av tiltak i Norge vil det være viktig at alle sektorer pålegges virkemiddelbruk. Det er viktig å starte med en omlegging av produksjons- og forbruksmønsteret i en retning som er i samsvar med et langsiktig klimaperspektiv. Innføring av en grønn skattereform er et element for å få til slike strukturendringer. Lavere skatt på arbeid, mer skatt på forurensning er et hovedelement. For å sikre sysselsettingen og innteksgrunnlaget på lang sikt er det viktig at en ivaretar vekst- og inntekstmulighetene i de arbeidsintensive næringene som i mindre grad forurenser. Eksempler på slike næringer er f.eks de fleste tjenesteytende sektorer, IT og høyteknologisk kunnskapsbasert produksjon. I en omstillingsfase vil det også være nødvendig å tillegge andre hensyn som sysselsetting på utsatte industristeder vekt.

Det er helt klart at vi står overfor mange veivalg i miljø- og energipolitikken i tida framover. Norge har i dag er høyt forbruk av energi pr innbygger I et lengre tidsperspektiv må vi bryte de trendene vi ser i dag når det gjelder bl.a. veksten i energibruk. Vi må sørge for at økonomisk vekst ikke baseres på økt energibruk. På lang sikt vil det være nødvendig å få til større teknologiskift. I nær framtida vil få et mer integrert europeisk kraftmarked. Dette kan på lang sikt påvirke prisene på energi. I et framtidig energisystem vil satsing på varmepumper og vannbåren varme være et viktig element. For å redusere utslippene av CO2 fra oljefyring vil det dessuten være viktig å legge til rette for økt bruk av biobrensel, vindkraft og solkraft. Erfaringene fra den økte satsingen på bioenergi er svært positive.

Det er også helt klart at vi må arbeide for energipolitikken stimulerer til at den enkelte forbruker eller bedrift øker sin bruk av fornybare energikilder. Det er regjeringens mål å dekke det innenlandske kraftbehovet med fornybar energi i et normalår. Det må derfor bli billigere relativt sett å ta i bruk slik form for energi. En slik omlegging vil imidlertid ikke komme av seg selv, men må planlegges og tilrettelegges for i de videre arbeidet med grønne skatter og andre aktuelle virkemidler.

Regjeringen er opptatt av å få på plass de kortsiktige løsningene som sikrer at vi oppfyller Kyotoforpliktelsen . Disse løsningene bør også være hensiktsmessige løsninger gitt strengere forpliktelser i framtida. Det tilsier at vi må iverksette strategiske tiltak tidlig som gjør at vi får til strukturendring i Norge. Det betyr at vi allerede nå må tenke gjennom hva som produseres, hvordan og hvor mye og hvordan våre produksjons- og forbruksmønstre kan tilpasses en framtid med krav til stadig lavere utslipp av klimagasser. Det bør ikke foretas nyinvesteringer i dag som ikke tar høyde for at de skal være fornuftige etter 2012. Vi vil arbeide for et mindre utslippsintensivt forbruks- og produksjonsmønster. Utfordringen for næringslivet blir å klare å tilpasse seg disse nye rammebetingelsene tilstrekkelig raskt. Jeg har stor tro på at norsk næringsliv vil klare dette.

Etter Regjeringens oppfatning gir den norske klimaforpliktelsen ikke rom for å inkludere utslipp fra de to planlagte gasskraftverkene. Bygging av gasskraftverkene ville ført til at vi hadde måttet redusere innenfor andre sektorer med ytterligere 2,1 mill tonn, tilsvarende utslippene fra 700.000 biler. Dette er 4-5 pst av våre totale utslipp. Andre sektorer hadde i så fall måttet ta en enda større byrde for å gi rom til gasskraftverkene.

Noen stikkord for andre sektorer er:

Innen samferdselssektorer må vi belage oss på å bryte den utviklingen vi ser i dag når det gjelder privat bilkjøring. Utbygging av kollektivtrafikk i byer og tettsteder og større bruk av slike tilbud, vil kunne bryte trenden med økt privatbilisme. Norge, som sjøfartsnasjon, vil videre ha en viktig rolle i utviklingen og bruk av mer energieffektive skip og motorer.

Det er foreløpig ikke tilgjengelig teknologi som muliggjør betydelige reduksjoner i utslippene av CO2 fra prosessindustrien. Det er imidlertid håp om teknologigjennombrudd, f.eks mulighetene for bruk av biokarbon i ferrolegeringsindustrien. Her er det store behov for videre forskning og utvikling. Det er et betydelig uutnyttet potensiale for å redusere energibruken og utnytte overskuddsvarmen fra prosessindustrien til elektrisitetsproduksjon eller oppvarming. Aluminiumsindustrien har gjennom avtale med myndighetene forpliktet seg til betydelige reduksjoner i sine klimagassutslipp. Det er potensialer for ytterligere utslippsreduksjoner i prosessindustrien.

Utslippene av CO2 fra petroleumsvirksomheten er store og økende. Her er det flere tekniske muligheter for å begrense utslippene. Næringen har selv satt seg som mål å redusere utslippene med 30-40 pst pr produsert energienhet i år 2010. Aktuelle tiltak er bl.a. mer energieffektive gassturbiner og på noe sikt separering og deponering av CO2.

Miljøutfordringene framover er store. Det er behov for en nasjonal dugnad for å håndtere disse utfordringene. Jeg er svært opptatt av et godt samarbeid med næringslivet om hvordan vi best skal kunne oppfylle våre forpliktelser i forhold til Kyotoprotokollen og hvordan vi på lenger sikt skal få til de nødvendige omleggingene av vårt produksjons- og forbruksmønster slik at vi respekterer de grenser naturen setter.

Takk for oppmerksomheten.