Statssekretær Jesper W. Simonsen

Myndighetenes syn på dagens vilt- og fiskeriforvaltning i statsallmenningene - utfordringer framover

Foredrag på landsmøtet i Norges fjellstyresamband 11. juni 1998

Innledning

Takk for invitasjonen til å delta på Norges fjellstyresambands landsmøte. Fjellstyresambandet har en sentral rolle i norsk naturforvaltning, og jeg er glad for denne anledningen til å møte utsendinger fra de mange fjellstyrene i landet. Jeg vil også takke for en meget god innledning fra fjellstyresambandets styreleder Rustgaard.

I Norge har vi lang og omfattende tradisjon for bruk av vilt- og fiskeressursene. I tidligere tider var høsting av vilt og fisk en del av livsgrunnlaget i de fleste bygder. Ved overgang til pengehushold ble vilt og fisk viktige salgsvarer for mange gårder og bygdelag.I dag regner vi med at førstehåndsverdien av vilt og fisk ligger mellom 500 og 1000 millioner kroner pr år. I tillegg kommer de økonomiske ringvirkningene knyttet til rekreasjon. Karakteristisk for Norge, i motsetning til mange andre vestlige land, er at vilt og fisk fortsatt gir betydelige inntekter, arbeidsplasser, store matforsyningsgevinster, livskvalitet og kulturell identitet.

Administrasjonen av statsallmenningene

Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge utgjør ca 27.000 km2 som nevnt, d.v.s omlag 11 % av landets utmarksareal, og de omfatter mange store, sentrale fjellområder i nærheten av de tettest befolkede områder i landet. I mange kommuner utgjør statsallmenningene en vesentlig del, ofte over 50 %, av kommunens utmarksareal. Utnytting av statsallmenningene har vært og er fortsatt av meget stor betydning for å opprettholde levedyktige bygdesamfunn.

Fjellstyrene er tillagt myndigheten til å administrere bruken av, og bestemme hvem som skal ha tilgang til naturgodene i den enkelte statsallmenning. Dette stiller store krav til fjellstyrene. På den ene siden skal det tas hensyn til den tradisjonen som ligger i bruken av allmenningene med blant annet seterdrift og den ressursutnytting som har foregått gjennom tidene. Samtidig skal en forsøke å tilfredsstille «storsamfunnets» økende fritidsbruk av de samme områdene.

Jeg sitter med en god følelse når det gjelder fjellstyrenes administrasjon av naturgodene som etterspørres i de enkelte allmenningene. Fjellstyrene har det fortrinn at forvaltningen bygger på lokal kunnskap. I tillegg har mange en god faglig erfaring og kompetanse innen vilt- og fiskeforvaltning. I motsetning til private grunneiere må fjellstyrene alltid finne en balanse mellom kommunens eller bygdas behov og storsamfunnets krav, og det er ikke alltid like lett. Spesielt er pågangen stor fra utenbygdsboende jegere når det gjelder småviltjakt. Her kan en se for seg enda større pågang etter hvert som flere får mer fritid og bedre råd. Årlig selges det i overkant av 20 000 jaktkort for småviltjakt, hvorav 80 % til utenbygdsboende jegere, og omkring 50 000 fiskekort. En har de siste årene sett en utvikling der fjellstyrene forsøker, så langt det er biologisk forsvarlig, å etterkomme ønskene fra utenbygdsboende jegere og fritidsfiskere, og dette registreres som positivt.

Overordnete målsetninger

Den offentlige miljøforvaltningens overordnede mål er å sikre at naturlige bestander av vilt, ferskvannsfisk og andre ferskvannsorganismer og deres leveområder forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Dette er nedfelt både i viltloven og i laks- og innlandsfiskelovens formålsparagrafer. Innenfor disse vide rammene gir lovene grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning til beste for rettighetshavere, jegere og fritidsfiskere. De hovedvirkemidlene forvaltningen har for å oppnå disse målene er lover og forskrifter, tilskuddsordninger, veiledning og informasjon.

Jeg viser også til St prp nr 8 «Landbruk i utvikling», der det legges opp til en miljøbasert næringsutvikling som stiller meget store krav til forvaltningen av den naturressurs som ligger i enhver statsallmenning. Her ligger det et potensiale i å se landbruks- og miljøvernmyndighetenes innsats og muligheter i sammenheng. Gjennom et samarbeid vil en blant annet oppnå en mer helhetlig planlegging og forvaltning, som vil bedre tilbudet på områder som bygdeturisme, friluftsliv, jakt og fiske.

Lokal forvaltning av vilt og fisk

I løpet av de neste ti årene er det vårt mål at forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene skal legges om slik at mest mulig av det praktiske arbeidet skjer lokalt. Gjennom dette vil det være muligheter for en bedre økonomisk utnyttelse av utmarksressursen, og at allmennheten blir sikret en bedre adgang til jakt og fiske. I tråd med Lokal Agenda 21-tenkning forutsettes det at grunneiere, brukere og andre berørte parter i fellesskap utvikler omforente driftsplaner. Disse driftsplanene skal inneholde både biologiske, næringsmessige og økonomiske målsetninger.

Lokal forvaltning med basis i driftsplaner må bygge på tre grunnpilarer: miljøpolitisk målsetning, som betyr en langsiktig, bærekraftig ressursutnyttelse, der premissen er at det biologiske mangfoldet skal bevares og at det er overskuddet som kan høstes. Innenfor denne rammen legges det opp til en fordelingspolitisk målsetning som sier noe om adgangen til jakt og fiske. Og ikke minst viktig skal planen si noe om muligheter og målsetning for å utvikle miljøbasert næring. Eller sagt på en annen måte: Hvordan bruke utmarksgodene som del av inntektsgrunnlaget for bosetningen i området?

Rettighetshaverne er tiltenkt en sentral rolle i dette arbeidet. De skal ha et praktisk og økonomisk ansvar for forvaltningen som står i forhold til deres rettigheter og økonomiske interesser. Brukerne, d.v.s. jegere og fiskere, skal delta i det praktiske forvaltningsarbeidet og bidra til å sikre allmenn adgang til jakt og fiske. Kommunen har som offentlig forvaltningsorgan et hovedansvar for at den driftsplanbaserte forvaltningen skjer etter regelverket og i tråd med nasjonale mål og retningslinjer.

Vi håper at driftsplankonseptet blir et fundament for framtidig forvaltning der alle med mulighet for påvirkning og innflytelse medvirker i utviklingsarbeidet. Driftsplanene kan slik bli et godt styringsverktøy for fjellstyrene ved at de utløser det potensialet som ligger i en bedre samlet forvaltning av naturgodene.

Driftsplaner vil også kunne være et nyttig verktøy i forbindelse med kommunal planlegging og saksbehandling. En driftsplan vil ikke frita fjellstyret fra å søke om enkelttiltak, men det kan være lettere å få gjennomslag for søknader når et tiltak skjer i henhold til en driftsplan.

Prosjekt

For å berede grunnen for omleggingen, har Miljøverndepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet bedt Direktoratet for naturforvaltning om å iverksette et fire-årig prosjekt som heter «Lokal forvaltning av de lokale vilt- og fiskeressursene». Prosjektarbeidet startet opp i 1996 og har som oppgave å legge til rette slik at det er mulig å nå de sentrale målsetningene innen rimelig tid. Et koordineringsutvalg med representanter for offentlig forvaltning og en rekke organisasjoner som favner grunneierne og brukerne, følger arbeidet. Fjellstyresambandet er representert i dette utvalget. Sammen med Direktoratet for naturforvaltning skal koordineringsutvalget søke å avklare roller og oppgaver for grunneierne, brukerne og offentlig forvaltning. I løpet av prosjektperioden skal det trekkes opp bedre skillelinjer mellom offentlig og privat del av forvaltning, slik at det blir klart hvem som skal ha ansvar for hva i framtida.

Sentralt for prosjektet er å utarbeide gode modellplaner med stor overføringsverdi. Så langt er det utarbeidet modellplaner innen forvaltning av laks og innlandsfisk. I tillegg foreligger det også veiledere som på en enkel og instruktiv måte forteller hvordan en går fram i arbeidet med å utarbeide gode driftsplaner.

Delegering av myndighet til kommunene og større muligheter til medbestemmelse og lokal tilpasning av regelverket, vil være sentrale oppgaver i tida framover. Dette innebærer at myndighetsutøvelsen fra de offentlige forvaltningsorganene på en rekke områder skal utvikles i retning av mål- og rammestyring, der bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig høsting og allmennhetens adgang til jakt og fiske vil stå sentralt. Hvor langt myndighetene vil kunne gå i en slik utvikling, er imidlertid mye avhengig av i hvilken grad en nå lykkes med det pågående utviklingsarbeidet. Arbeidet vil åpenbart kreve lokal kompetanse innen naturforvaltning. Det legges derfor opp til skolering og opplæring innen organisering og driftsplanlegging av utmark rundt om i landet og utarbeiding av godt veiledningsmateriell.

Administrasjonen av storviltjakta

Fjellstyrene administrerer i dag småvilt- og villreinjakt og alt fiske. Et aktuelt spørsmål for tida er om administrasjonen av den jakta som Statskog har ansvaret for, bør overføres til fjellstyrene. På den måten ville en samle all administrasjon av jakt og fiske innen statsallmenningene hos fjellstyrene. Jeg er klar over at de fleste fjellstyrer i dag har en fullt ut tilstrekkelig administrasjon og organisasjon som kan ta hånd om også forvaltningen av elg, hjort, rådyr, bever og gaupe. Blant annet er jeg kjent med at fjellstyrene i samarbeid med Fjellstyresambandet de seinere år har gjennomført betydelige forbedringer i sine saksbehandlingsrutiner og i kunngjøringen av sine tilbud.

Direktoratet for naturforvaltning tilrår overføring av administrasjonen av storviltjakta, forutsatt at man fortsetter den positive utviklingen som har vært m.h.t. fordeling. Vi har ingen grunn til å ikke ha tillit til fjellstyrene her.

Dette er imidlertid en sak som er under behandling i departementet, og det er ikke fattet noen beslutning ennå.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg si noe om naturoppsynet, som jeg vet mange av dere er opptatt av. Vi er godt fornøyd med det oppsynet som fjellstyrene organiserer i dag, og vi er opptatt av at en fortsatt skal bruke de oppsynsordningene som fungerer godt. Dette innebærer at det må bli et nært samarbeid mellom de fast ansatte i Statens naturoppsyn (SNO) og fjellstyrene. Opprettelsen av SNO er en opprydding på statens side når det gjelder naturoppsyn for å sikre en god ledelse og koordinering av virksomheten. SNO skal også føre til kvalitetssikring og kompetanseheving som vi tror også kan omfatte fjelloppsynet i regi av fjellstyrene.

Jeg vil til slutt omtale fire punkter som angår miljøpolitikken og som ligger til grunn for denne regjeringens politikk.

Det er for det første å gi folk muligheten til å velge et miljøriktig liv.

Det er for det andre å gi folk mulighet til å delta i samfunnet, f.eks. gjennom det arbeidet vi nå driver med LA 21 som er en oppfølging av den store Rio-konferansen i 1992.

For det tredje er det viktig for oss å dempe motsetningene mellom miljøpolitikken og lokalsamfunnene. Vernepolitikken og rovviltpolitikken er eksempler på områder hvor vi har sett et slikt behov.

For det fjerde er vi opptatt av å rekruttere en ny generasjon nordmenn med kjærlighet til naturen. Å sikre tilgang til bl.a. jakt og fiske vil være viktig for å få nærhet til naturen.

Jeg takker for oppmerksomheten.