Politisk rådgiver Randi S. Øgrey, Miljøverndepartementet

Statlig satsing på regionalt samarbeid - fokus på nordsjøsamarbeidet

Regionalpolitisk konferanse, Bergen, 23. oktober 1998

Takk for innbydelsen til å holde innlegg på denne konferansen. Vi synes det er veldig positivt at Samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (Savos) og Kommunal- og regionaldepartementet tar initiativ til en konferanse som har politikerne i regionen som målgruppe.

1. Regionale myndigheters engasjement i internasjonalt samarbeid

La meg først få kommentere rammen for mitt innlegg: «Statlig satsing på regionalt samarbeid - fokus på Nordsjøsamarbeidet». Det er viktig at statlige myndigheter satser, i den betydning at de bidrar til å legge forholdene til rette for økt regionalt ansvar og myndighet, også når det gjelder det regionale samarbeidet over nasjonale grenser.

Gjennom å være aktive internasjonalt, videreutvikler fylkeskommunene sin regionalpolitiske rolle, noe som vi tror kan gi positive ringvirkninger i øvrig regionalpolitisk innsats i fylkene.

Vi ser nå en rekke eksempler på at fylkeskommuner og kommuner engasjerer seg i internasjonalt arbeid, og vi er svært positive til dette. Med dette utgangspunktet er det oppmuntrende å se at samtlige fylkeskommuner deltar aktivt i en form for interregionalt samarbeid, enten gjennom Interreg II C for Nordsjøen og Østersjøen, de grenseregionale Interregprogrammene (Interreg II A) eller pilotprogrammet Nordlig periferi.

De fleste av disse samarbeidsinitiativene er i en startfase. Det er derfor vanskelig å være helt konkret i vurdering av hvordan slikt samarbeid vil utvikle seg, og hvilke resultater vi kan forvente. Det som er spennende og viktig er at fylkene driver regionalt samarbeid over nasjonale grenser, og at dette skjer med støtte fra statlig nivå !

Jeg vil minne om at internasjonalt samarbeid er omtalt i vårt nye rundskriv «Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen» (T-2/98).

Når vi snakker generelt om betydningen av regional planlegging for den regionale utviklingen, vil jeg minne om at fylkesplanleggingen er etablert som en politisk arena for å løse grenseoverskridende spørsmål. Dette kan dreie seg om oppgaver som den enkelte kommune eller fylkeskommune vanskelig kan løse innenfor sitt område og som må ses i sammenheng for flere kommuner i fylket, eller for flere fylker innen en landsdel. Dersom det virkemidlet som planleggingen utgjør utnyttes på en god måte, vil vi kunne få gode og effektive løsninger på grenseoverskridende spørsmål, uavhengig av om det er lokale, regionale eller nasjonale grenser.

2. Miljømyndighetenes engasjement i regionalt samarbeid i våre nærområder

MD har bidratt til å opprette og utvikle regionalt samarbeid i flere regioner i våre nærområder. Jeg vil kort nevne initiativ i Barentsregionen og Østersjøregionen før jeg vender fokus mot Nordsjøen:

I Barentsregionen har det regionale samarbeidet over nasjonale grenser en sterk miljødimensjon.

Miljøproblemene i regionen kan utgjøre en trussel mot befolkningens helse og livsgrunnlag også fordi kvaliteten på livsnødvendige ressurser som drikkevann, luft og matvarer trues. Økt næringsvirksomhet og utbygging av infrastruktur i nordområdene kan i verste fall få betydelige negative konsekvenser dersom ikke hensynet til miljøvern blir tilstrekkelig ivaretatt i den regionale planleggingen.

For å møte utfordringene i nordområdene har vi engasjert oss i et omfattende miljøvernsamarbeid både bilateralt med Russland, og regionalt innenfor Barentsregionen. Gjennom dette samarbeidet samordnes tiltak for å redusere miljøskadene fra eksisterende virksomhet, og det bygges inn miljøvernkrav i ny økonomisk aktivitet.

Målet med den bistandsvirksomhet som er lagt inn i samarbeidet, og som i dag finansieres over Samarbeidsprogrammet for Øst-Europa, er, som et ledd i reformprosessen, å bidra til at russiske myndigheter og næringsliv selv skal få forsvarlig kontroll over landets miljøproblemer og redusere faren for grenseoverskridende forurensning fra industri, offshore- og atomvirksomhet.

I Østersjøen er MD aktivt med i samarbeid mellom sentrale planmyndigheter, det såkalte VASAB 2010 (Vision and Strategies around the Baltic Sea 2010). Her er det utviklet en felles visjon for samarbeidet i Østersjøen, i dokumentet «Vision and Strategies around the Baltic Sea 2010». Neste år har Norge formannskapet i denne gruppa. Til tross for vår noe perifere beliggenhet i forhold til denne regionen, vil vi i en periode arbeide ganske aktivt i Østersjøregionen. En av oppgavene som kommer til å stå sentralt blir å videreutvikle visjonen for Østersjøen. Denne vil så bli presentert på Europarådets planministerkonferanse i år 2000.

I gjennomføring av prosjekt under dette samarbeidet er det en forutsetning at regionale myndigheter er den utførende part. Tematisk ligger prosjektene nær opp til det vi arbeider med i Nordsjøsammenheng: Bysamarbeid, infrastruktur og kompetanse og forvaltning av kultur- og naturlandskap. Prosjektene gjennomføres nå gjerne med finansiering fra Interreg-programmet for Østersjøen.

Hvis vi nå vender oss til Nordsjøen har MD bidratt i to initiativ:

Det første gjelder Miljøministerkonferansene om Nordsjøen, som siden det første av disse møtene ble avholdt i 1984, har funnet sted hvert andre til tredje år. Denne formen for samarbeid har vist seg å være svært fruktbart, og har ført til gjennomføring av omfattende miljøtiltak i Nordsjøen. Til tross for at oppfølgingen av deklarasjonene fra møtene ikke er juridisk bindende, har oppfølging vært svært god. Samtidig har den ikke-bindende karakteren på deklarasjonene gjort det mulig å få enighet om vidtgående mål og tiltak. Mange av disse har etter en viss «modnings-periode» fått tilslutning i forpliktende internasjonale konvensjoner som f.eks Oslo-Paris-konvensjonen, eller OSPAR-konvensjonen, om beskyttelse av miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet eller i EU.

Ett eksempel er utslipp av radioaktive stoffer, hvor det på Ministermøtet i OSPAR i sommer ble gjennomslag for at det endelige målet skal være det samme som for miljøgifter, nemlig at konsentrasjonene i det marine miljø av naturlig forekommende stoffer skal holdes nær bakgrunnsnivå, og at konsentrasjonene av menneskeskapte stoffer skal være null. Innen 2020 skal utslippene være så lave at de ikke medfører ytterligere skade på miljøet utover det som skyldes tidligere utslipp. Det skal arbeides for å oppnå betydelige utslippsreduksjoner allerede innen år 2000.

Det var også et initiativ fra Ministermøtet i Esbjerg som førte til at det på sommerens OSPAR minister-møte, etter lange forhandlinger, ble oppnådd enighet om et generelt forbud mot dumping og etterlatelse av utrangerte offshore plattformer. Det kan gjøres unntak for meget store stålfundamenter, samt for betonginstallasjoner.

Oppfølgingen mellom ministermøtene er tillagt den internasjonale Nordsjø komiteen (North Sea Committee of Senior Officials, CONSSO). Siden 1995 har Norge ved Miljøverndepartementet hatt sekretariatet for denne komiteen.

Fra starten var Nordsjøkonferansene konsentrert om de tradisjonelle forurensningsproblemene som:

• miljøgifter, hvor de ambisiøse målene har ført til kraftige reduksjoner av tilførslene til Nordsjøen;
• næringssalter, hvor fosforutslippene fra Nordsjølandene er halvert, og nitrogen-tilførslene er kraftig redusert;
• forurensning fra skip, som er kraftig redusert i Nordsjøen over de siste ti årene;

Mye av oppfølgingen, særlig reduksjoner av utslipp av næringssalter har berørt kystkommunene rundt Oslofjorden og på Skagerrakkysten, med bygging av mange nye kloakkrenseanlegg og omfattende tiltak innen landbrukssektoren.

De siste årene har særlig fiskeriene i Nordsjøen stått i fokus. I 1997 arrangerte Norge en konferanse om fiskeri og miljø i Bergen hvor både miljøvernministrene og fiskeriministrene fra Nordsjølandene, samt de to respektive EU-kommisjonærene deltok. Det ble oppnådd enighet om en rekke viktige initiativer for å redusere negative miljøkonsekvenser fra fiskeriene, og det var enighet om å fortsette integrasjonen av miljø- og fiskerisaker og å innarbeide miljømål i fiskeripolitikken.

Nordsjøkomiteen forbereder en neste konferanse for miljøvernministrene fra alle Nordsjølandene rundt år 2002 i Norge. På konferansen vil det fortsatt fokuseres på Nordsjøens økosystemer, beskyttelse av arter og habitater, fiskerier og forurensning av Nordsjøen.

Jeg er kjent med at fylkeskommunene arbeider aktivt med miljøvernspørsmål i en egen gruppe for miljøsaker under Nordsjø kommisjonen. Vi synes dette er positivt, og antar at det skjer koblinger til det stat-til-stat arbeidet jeg nettopp har omtalt.

Det andre initiativet i Nordsjøen der MD har aksjer er dette initiativet, dvs. Interreg-programmet for Nordsjøen. Den faglige rammen her er regional planlegging og utvikling over nasjonale grenser.

Selv om arbeidet stadig er i en oppstartingsfase, ser vi nå at en del interessante prosjekt er i ferd med å komme i gang. Det er særlig prosjekt innenfor kystsoneplanlegging, gjerne koblet til geografiske informasjonssystemer (GIS) og tilrettelegging av en felles rute for sykkelturisme som vi finner veldig lovende. Disse prosjektene er bredt forankret i norske miljøer og i andre land. De er, etter vår mening, gode eksempler på hvordan regional planlegging kan fungere som et nyttig redskap for regional utvikling og de vil bringe fagfeltet et lite stykke videre.

La meg si noe mer om prosjektet om kystsoneplanlegging knyttet til geografiske informasjonssystemer (SEAGIS) som Hordaland fylkeskommune er leder for. (Prosjektet vil seinere i dag bli presentert på videokanon.) Prosjektet deles i tre faser. I første fase skal det skaffes en oversikt over hva slags data som er relevant for kystsoneplanleggingen og holdes arbeidsseminarer for å utveksle erfaringer. I annen fase vil man se på hvordan stedfestet informasjon kan utnyttes og i siste fase er fokus på formidling av data for kystsoneplanlegging. Her er det bl.a. på tale å utnytte kart og internett. Vår vurdering er at prosjektet er lovende, og at det kan bidra til å skaffe fram bedre data for å ta de riktige beslutningene i kystsonen.

Programmets retningslinjer forutsetter at alle prosjekt skal være i tråd med en langsiktig bærekraftig utvikling. Det legges til rette for samarbeid over store sammenhengende områder og det oppfordres til samarbeid mellom tre eller flere land innenfor hvert prosjekt. En annen viktig side ved programmet er at det skal utformes en felles visjon for regionen.

Nordsjøvisjonen

MD har lagt spesiell vekt på å bidra til at det etableres et prosjekt for å få fram en felles visjon for Nordsjøen. Hensikten med en slik visjon er å utforme et redskap som skal bidra til en bærekraftig og mer regionalt balansert utvikling i regionen.

Nå hadde det vært en stor fordel å ha en slik visjon utarbeidet i god tid før man startet opp prosjektene under dette programmet, slik man hadde i Østersjøen. I tillegg ville det forenklet arbeidet om vi hadde en nasjonal visjon for ønsket utvikling. Så godt skodd er vi imidlertid ikke, men vi i MD mener likevel at en felles visjon for Nordsjøen vil være både ønskelig og mulig å utforme. Vi ser at dette er et prosjekt med politisk innhold, og vi vil arbeide for å forankre prosjektet i de politiske miljøene.

Det er helt sentralt at en slik visjon utarbeides innenfor de rammer som en bærekraftig utvikling setter. Faglig sett tas det utgangspunkt i de satsingsområdene som Nordsjøprogrammet inne-holder: By-landsamarbeid, transport/infrastruktur og kultur/naturlandskap, men ambisjonen er at vi skal være åpne for å gå bredere ut, både faglig og geografisk. Tidshorisonten vil også være lengre enn vanlig i planlegging, kanskje 20 år.

Det legges stor vekt på deltakelse fra fylkene i alle seks land i arbeidet med Nordsjøvisjonen. Vi vil sikre dette ved at representanter for Samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (Savos) og Østlandssamarbeidet trekkes inn i prosjektet.

Det er interessant å se at Østlandssamarbeidet er i gang med å lage en visjon for hvor de vil være i år 2002. Dette bør kunne være et viktig bidrag fra norsk side til en felles Nordsjøvisjon.

I visjonsprosjektet vil det bli tatt utgangspunkt i utkastet til felles planperspektiv (ESDP eller European Spatial Development Perspective), som EUs medlemsland nå utformer. Dette vil Flemming Thornæs gå nærmere inn på i sitt innlegg seinere i dag, men la meg gi en kort oversikt over hvordan vi forholder oss til dette planperspektivet som våre nordiske naboer nå er meget opptatt av.

ESDP er retningslinjer for å koordinere nasjonal og regional planpolitikk i EUs medlemsland. Dokumentet som legges fram til våren vil være ikke-bindende og fungere som en politisk referanseramme for mulig regional utvikling i EU. Det er veldig viktig å understreke at retningslinjene i ESDP fungerer som mal for Interreg-programmene. Det er derfor ikke tilfeldig at Interreg Nordsjøen har tre satsingsområder som faller innenfor rammen av ESDPs satsingsområder.

Målet med ESDP er å bidra til:

• å utvikle en balansert by- og tettstedstruktur som kan hindre unødig konsentrasjon av økonomisk aktivitet i store sentra og marginalisering av distriktene
• å sikre likeverdig tilgang til infrastruktur, kommunikasjonsnett og kunnskapsressurser
• å utvikle en struktur av ulike områder som bør beskyttes for å sikre kvalitetene i natur, miljø- og kulturhistoriske verdier.

I vårt arbeid med å vurdere hvordan ESDP påvirker norsk regional planlegging og utvikling har vi fått forskere til å vurdere dets betydning for oss: Deres hovedkonklusjon var at ESDP kan inspirere norsk planlegging. I tillegg utnytter vi naturligvis at ESDP framhever planlegging som et viktig redskap for sektorsamordning. Det arbeides med ESDP i våre nordiske naboland, og gjennom det nordiske samarbeidet vil vi forsøke å hente ut de erfaringene som er relevante for oss som et land utenfor EU. I denne sammenheng ser vi at Nordisk ministerråds institutt for regional planlegging og utvikling, Nordregio, vil kunne ha en viktig rolle.

Endelig har vi en tid diskutert muligheten av å få utformet landsdelsanalyser, som en slags ESDP på norsk. Dette er et tema som Harald Noreik fra MD vil utdype i et innlegg seinere i dag.

3. Avslutning

Som avslutning vil jeg oppfordre dere til å videreføre og utdype det regionale samarbeidet i Nordsjøregionen som nå er godt i gang. Vi har inntrykk av at arbeidet vurderes positivt på mange hold og at Interreg-programmet sannsynligvis videreføres også etter 1999. Det er derfor trolig begynnelsen på et mer langsiktig samarbeid vi nå ser !