Miljøvernminister Guro Fjellanger:

Tale ved den offisielle åpningen av UKA i Ås

3. oktober 1998

Jeg er glad for å være med på åpningen av UKA på «det grønne universitet». Den eneste malurten i begret er at jeg ikke har muligheter for å være her gjennom hele UKA - for her er det nemlig mye spennende på gang som jeg kunne tenkt meg å være med på.

Dere har en stor oppgave foran dere som forvaltere av framtida. Og det dreier seg ikke bare om bruk av land, som jeg forstår er et tema som diskuteres her. Like viktig er det selvsagt hvordan dere pleier kulturlandskapet, hvilken holdning dere har til det biologiske mangfoldet, til energibruk og klimagassutslipp, hva slags kjemikalier dere bruker og hvordan dere holder jordsmonn og vann fri fra forurensinger.

Vi er så heldige her i landet at vi har nok mat til alle. I tillegg er jordbrukerne våre flinke på ren mat. Pizza, burgere og cola er riktignok en hard konkurrent til norsk mattradisjon, men jeg mener å ha registrert at interessen for hva vi spiser er økende. Den bevisste norske forbruker vil ha ren mat og mer grønnsaker, fisk og kjøtt av høy kvalitet og går skeptisk gjennom listen av tilsettingsstoffer. Dette er en trend vi må stimulere.

Det ligger en utfordring i dette som jeg registrerer at dere i UKA tar opp. UKE restauranten - som skal være kjent for store kulinariske opplevelser - skal ha poteter i alle slags varianter som hovedtema. I pastaens tid gratulerer jeg med dette initiativet. Poteten er en viktig næringskilde, og den kan brukes i uttallige variasjoner hvis bare fantasien får slippe løs. Det sies forresten også om noen av oss politikere - vi er som poteten, vi kan brukes til alt. Mat er fantasi, og dere fornekter dere ikke. Jeg blir sulten når jeg leser om fugl som ikke kan fly - nemlig struts -, gris som ikke sier nøff - nemlig villsvin - hummer og karamellpudding. Dere har gode dager foran dere.

Det er mye helse og krefter å hente i bordets gleder. Maten er et resultat av det biologiske mangfoldet som er selve livsnerven vår. Vi har ikke vært flinke nok til å ta vare på dette. «Naturens bibliotek brenner» er det sagt, og det hevdes at opp til ett hundre arter forsvinner hver dag.

I det biologiske mangfoldet ligger mange gleder som kan gi oss stressede nåtidsmennesker hardt tiltrengt ro og opplevelser - som en tur i skogen eller på fjellet, vårblomster, fuglekvidder, bær og sopp, eller ekorn og elg. Vi må rett og slett bli bevisste på blåveisens uerstattelige verdi før vi lar den forsvinne.

Det biologiske mangfoldet inneholder mer: Her finner vi kanskje nøklene til mange medisinske gåter, og det kan romme arter til et framtidig spiskammer. Ødelegger vi mye av dette gambler vi bort den arven som skal sikre livsgrunnlaget til dem som kommer etter oss. Det har vi rett og slett ikke lov til.

Vi prioriterer arbeidet med det biologiske mangfoldet høyt - både ute og hjemme. Nasjonalparkene våre, barskogvernet, fredede områder og forvaltningen av rovviltet vårt er en del av dette. Det representerer verdier vi ikke kan være hardhendte mot, men som vi må stelle med varsomhet. Bit for bit forsøker vi å sikre naturarven vår.

Dette er konfliktfylt. Interesser står mot andre interesser. Vi kan ikke gå på akkord med de mål vi har forpliktet oss til, men vi er åpne for dialog og felles løsninger.

Jeg tar ett hett eksempel: Rovdyrforvaltningen er som dere vet utsatt for hard kritikk. Målsettingen og prinsippene for dette er fastsatt av Stortinget, og vi følger opp. Også på dette feltet vil vi ha nær kontakt med kommuner og andre berørte parter lokalt.

Samarbeid til tross - alle konfliktene er ikke løst. La meg si det slik: Hvordan ville vi reagere om løven forsvant fra den afrikanske jord? Selv om mange aldri har sett en løve i sitt rette element er den en kilde til mange fortellinger og myter. Den er ikke bare et dyr. Den er en del av kulturen der den hører hjemme. På samme måten er ulven og bjørnen en del av våre fortellinger og myter. Norske kunstnere og forfattere har gjennom generasjoner hentet inspirasjon og motiver fra disse artene, og fra hele naturen vår. Omgivelsene våre og alt det rommer utløser fantasi og kreativitet. Også det er et perspektiv vi bør ta med oss når vi diskuterer disse sakene.

I tillegg til det biologiske mangfoldet prioriterer vi arbeidet med klima og miljøfarlige kjemikalier. Vi har for lengst lært at det ikke er nok å vedta en bærekraftig utvikling - vi må få på plass en rekke tiltak som skal bringe oss dit. Dette er ikke en oppgave for sentrale myndigheter alene.

Vi er nå i gang med den store folkelige dugnaden lokal Agenda 21. Ved å jobbe på kryss og tvers og løfte i flokk kan kommuner, organisasjoner, næringsliv, institusjoner, grupper og enkeltmennesker gjøre lokalsamfunnene levende og gode å bo i, demokratiet kan vitaliseres og mange kan også være med å gi sitt bidrag til at vi når våre nasjonale og internasjonale miljømål. Det er summen av mange små og store tak som tas ute i lokalsamfunnene som til syvende og sist betyr noe.

Lokal Agenda 21 favner videre enn tidligere miljøplaner. Ved siden av å være et redskap for å løse lokale miljøproblemer vil for eksempel også helse og kultur stå sentralt. Det blir spennende for oss å følge denne prosessen og se hvilke samarbeidsmodeller lokalsamfunnene etterhvert utvikler. Vi bidrar med litt fødselshjelp. I mitt departement er det en egen enhet som jobber med lokal Agenda 21. Vi har opprettet et ressursutvalg der organisasjoner som Miljøheimevernet, Idebanken og ProSus er med sammen med Kommunenes Sentralforbund og oss. Og vi er i ferd med å få på plass regionale knutepunkter som både kan bidra til koordinering og inspirasjon - håper vi. Men lokal Agenda 21 er først og fremst lokalsamfunnenes eiendom. Der har også dere en arena for engasjement og ideer.

Lokal Agenda 21 setter internasjonal solidaritet på dagsorden. Jeg har merket meg at dere i løpet av høsten skal samle inn penger til Landbruksskolen i Twanaku i Bolivia. Kanskje kan dere få i stand en egen lokal Agenda 21, og knytte vennskapsbånd med Twnaku. Brobygging fra lokalsamfunn til lokalsamfunn er verdifullt. Slike nære kontakter på tvers av sosiale, kulturelle og religiøse grenser kan vi trenge i et flerkulturelt Norge. Kontakt gir stimulanser og kunnskap. Det fører til gjensidig forståelse. Det kan være en buffer mot rasisme og intoleranse.

Jeg vet dere setter grønne verdier i fokus. Den forskningen og undervisningen som foregår her - på ett av de eldste lærestedene i Norge - peker framover. Dere har satt bevaring av naturmiljøet og bærekraftig utvikling i fremste rekke.

Vi befinner oss i en spennende epoke i skjæringspunktet mellom fortid, nåtid og framtid. Snart går vi inn i et nytt årtusen. Da skal vi ha fortidas kunnskap om natur og kultur med oss, samtidig som vi skal og må finne løsninger på de store, globale utfordringene vi nå står overfor. Dere befinner dere midt i det skjæringspunktet, og kan være viktige premissleverandører når vi skal velge veiene videre. Årets revy har fått tittelen «KaTaFaTaL - en dommeDagsrevy». Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at den vil gi det noen leger har kalt «indre jogging» - nemlig en god og befriende latter. Det er sundt og fint, og det skulle vi alle unne oss. La oss likevel håpe at de profetier om «det store, stygge år 2000» som revyen visstnok kan by på, ikke slår til for alvor. Dere - og den profileringen Norges Landbrukshøgskole har fått - kan nettopp gjøre dommedagsprofetier til skamme. Med dette erklærer jeg UKA for åpnet. Lykke til.