Miljøvernminister Guro Fjellanger:

Vern og forvaltning av regionens naturressurser

Tale ved møte i Lierne 11.05.98

Innledning

Takk for invitasjon til dette møtet som er et viktig initiativ for å drøfte et viktig tema.

Vi skal ikke mer enn ca 50 - 60 år tilbake i tid, for å finne at høsting og drift av fjell- og utmarksområdene i store deler av landet inngikk som en viktig del av folks matauk og levemåte. Seterdrift, høsting av dyrefor, ved- og torvdrift, bærplukking, jakt og fiske var sentrale deler av utmarksbruken, mens turisme og fritidsbruk hadde lite omfang. Nå er bildet snudd fra høsting som en nødvendig matauk for å overleve til en høsting på klart pengeøkonomiske premisser og for fritidsbruk.

Det blir større konkurranse om goder og muligheter, og det blir flere aktører. Landbrukets drift av jord- og skogressursene i utmarka er effektivisert; turisme, friluftsliv, jakt- og fiskemuligheter er utviklet og tilpasset storsamfunnets etterspørsel. Som inntektskilde er utmarka i mange norske bygdesamfunn en svært viktig del av den lokale økonomien.

Noe av den tradisjon og kunnskap som opprinnelig var en selvfølgelig del av den gamle bærekraftige utmarksbruken, har gått tapt. Sammen med utviklingen fra matauk til pengeøkonomi har også forvaltningen av utmarksressursene gradvis gått fra bygdestyring til myndighetsstyring - både sentralt og lokalt. Samlet sett tror jeg vi må si at vi til nå har lykkes godt med å styre denne utviklingen her i landet.

Vi står idag i en situasjon der etterspørselen etter utmarksgodenes verdi stadig øker. Her kan det være lett å trå feil i forhold til kortsiktige vurderinger av hva som er økonomisk fordelaktig. Jeg tror at intuisjonen for og kunnskapen om hva som er bærekraftig bruk fremdeles er sterkt til stede i distrikts-Norge. Men det kan gå for fort: tekniske hjelpemidler som snøscooter og folks økte betalingsvillighet for «næringsbaserte tjenester» kan lett lure oss med på forandringer i naturen som vi i etterkant både kan få betale dyrt for og angre på. Det er derfor viktig at vi finner samarbeidsformer som kan sikre tilførsel av innsikt og nye måter å gjøre ting på som kan løse konflikter som i dag synes fastlåste og uoverstigelige.

Å sikre en bærekraftig bruk av våreutmarksverdier er derfor et viktig mål i regjeringens politikk. Dette må vi gjennomføre i fellesskap og med økt tyngde på lokal medvirkning, bl.a gjennom Agenda 21. Myndighetene vil fortsatt sette rammene for forvaltningen, men lokalsamfunnet må samtidig utøve mer av ansvaret og gjennomføringen av forvaltningen i praksis. Med dette lokale fellesskapsansvaret skal vi oppfylle verdenskommisjonens hovedforutsetning om å «tenke globalt - handle lokalt».

Lokal Agenda 21

Denne regjeringen ønsker å vektlegge arbeidsmåter som bidrar til å minske konflikten mellom stat og kommune og mellom by og land. Grunneierne og kommunene er primærforvaltere av den norske naturkapitalen. Det er en stor utfordring å ta vare på uerstattelige naturverdier og samtidig legge til rette for næringsutvikling .

Kommunal naturforvaltning omfatter i dag langt mer enn vilt, fisk og friluftsliv. Langsiktig forvaltning av arealene i kommunene er en forutsetning for ivaretakelse av naturressursene. En slik helhetlig forståelse innebærer at alle må ta ansvar for naturforvaltningen. Gjennom aktiv deltagelse i utformingen av det fysiske og sosiale miljøet legges grunnlaget for sterkere tilhørighet og stolthet over miljø- og naturgoder i lokalsamfunnet.

Lokal Agenda 21 er en oppfølging av RIO-konferansen i 1992. Dette arbeidet er en stor miljødugnad for bærekraftige lokalsamfunn. I stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling framheves Lokal Agenda 21 som en strategi for vitalisering av lokaldemokratiet og den kommunale planleggingen.

I den verdi- og samfunnsdebatten som Lokal Agenda 21 inviterer til, er det nødvendig å utvikle brede og åpne prosesser for deltaking. Lokal Agenda 21 skal være basert på dialog mellom offentlig sektor, frivillige lag og organisasjoner, næringsliv og lokalsamfunnet for øvrig.

Nasjonalparkforvaltning og lokal medvirkning.

Arbeidet med å sikre de mest verdifulle deler av den norske naturarven er en viktig del av norsk miljøvernpolitikk. Det vil fortsatt være staten som har ansvaret for gjennomføring av verneplaner etter naturvernloven - bl.a. nasjonalparkplanen fra 1992 - og forvaltning av verneområdene.

Det er samtidig klart at lokale interesser må trekkes bredere inn i et positivt samarbeid. Det er vår målsetting å knytte berørte lokalsamfunn nærmere til forberedelsen og forvaltningen av verneområdene. Det vil øke det lokal engasjementet og forståelsen for vern av vår felles naturarv og bringe lokal kompetanse inn i forvaltningen av verneområdene.

Det er utarbeidet egne retningslinjer for behandlingen av vernesaker etter naturvernloven i et eget rundskriv fra 1990. Her fremgår det at fylkesmannens arbeid skal skje etter i samråd med og - og etter en omfattende lokal høringsrunde avmed berørte kommuner, fylkeskommuner, grunneiere, bruksberettigede, organisasjoner mv. Muligheten til å løse uoverensstemmelser og interessemotsetninger vil ofte være avhengig av den første kontakten mellom myndighetene og dem som berøres av vernevedtaket. Vi har lagt stor vekt på å få etablert brede og demokratiske planprosesser slik at alle syn og interesser skal kunne komme fram. Men som på alle andre områder i samfunnet kan vi også her bli bedre. En arbeidsgruppe med bestående av representanter fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS), Kommunenes Sentralforbund (KS), fylkesmenneneannsembetet, DN og MD, fremmet i fjor forslag til arbeidsformer og organisering for å sikre en bedre kommunal medvirkning i forberedelsen av og i forvaltningen av verneområder. Vi legger opp til at arbeidet med revisjon av rundskrivet skal være avsluttet i løpet av inneværende år. Det vil bli opprettet en egen referansegruppe med deltagere fra berørte parter for å følge revisjonsarbeidet.

Jeg vil i denne forbindelse gi honnør til USS, som ble startet av kommunene i denne regionen, for konstruktive innspill og dialog i arbeidet med sikre bedre lokal medvirkning i arbeidet.

Hvem som skal være forvaltningsmyndighet, må avgjøres etter en konkret vurdering i den enkelte vernesak. I første rekke vil det være aktuelt å legge slik myndighet til kommunene for landskapsvernområder, naturreservater og naturminner. Men det kan også tenkes overføring av forvaltningsoppgaver for enkelte nasjonalparker der dette er hensiktsmessig. Rent konkret vil jeg her nevne at vi tar sikte på å få til forsøk med lokale forvaltningsordninger bl.a. i forbindelse med opprettelse av verneområder for Setesdal/Vesthei, Gauldalsvidda og Verdal-Snåsa-Lierne. Det må imidlertid stilles flere vilkår for økt lokal medvirkning i forvaltningen: Det må det foreligge en godkjent forvaltningsplan som sikrer at kommunenes praksis vil være i tråd med statlige mål og rammer for forvaltning av verneområdene; kommunen må ønske slik lokal medvirkning i forvaltningen, og den eller de berørte kommuner må har tilstrekkelig miljøkompetanse for å kunne utføre oppgaven.

Arbeidet med nasjonalparkplanene for Verdal-Snåsa-Lierne og Hartkjølen samt utvidelsesforslaget for Børgefjell nasjonalpark er kommet godt i gang i regi av fylkesmannen. Gjennom de konsekvensutredninger og bruksundersøkelser det er lagt opp til, håper vi at det blir laget et godt og solid grunnlag for de beslutninger som Regjeringen til slutt skal fatte i vernespørsmålet.

Ellers er jeg også kjent med at det arbeides aktivt med å få til et nasjonalparksenter i Lierne. Dette prosjektet er inne blant de som departementet har prioritert i sin strategi for etablering og drift av nasjonalparkensentra. Jeg registrerer med interesse at arbeidet med dette senteret har satt igang en betydelig lokal prosess med ideskaping om hva et slikt nasjonalparksenter/utmarkssenter skal inneholde. Jeg håper på denne bakgrunn at dette senteret vil kunne bidra til å skape en bedre forståelse i lokalsamfunnet for den framtidige nasjonalparken og forvaltningen av denne, og at det kan bli et kompetansesenter for utmarksforvaltningen.

Kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold.

Tilgang til relevant og sikker informasjon er en forutsetning for at kommuner og sektormyndigheter skal være i stand til å planlegge sine virksomheter og aktiviteter i utmarka slik at det biologiske mangfoldet ivaretas. Det er igangsatt et femårig statlig-kommunalt utviklingsprogram som vil bidra til at alle nivåer og relevante sektorer får et bedre beslutningsunderlag for å forvalte det biologiske mangfold. De kommuner som gjør en god jobb og utvikler god oversikt over hvor en finner viktige miljøverdier i kommunen, vil raskere og enklere kunne planlegge næringsvirksomhet i utmarka uten stadig å komme i konflikt med nasjonale eller regionale miljøverdier.

Barskog

Når man snakker om utnyttelse av naturressurser er forvaltningen av skogen et sentralt tema. Her må vi ha med to dimensjoner som spiller sammen; vern og bærekraftig bruk. Vern etter naturvernloven vil totalt dekke et lite område i nasjonal målestokk, men for enkelte grunneiere som får sine eiendommer vernet, kan det innebære en betydelig innskrenkning i bruken av utmarksressursene.

Vern av barskog gjennomføres i henhold til «Landsplan for vern av barskog» og stortingsmeldingen "Om opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000".

Totalt er det vedtatt fredning av omlag 570 km2 produktiv barskog. Dette utgjør mindre enn 1% av det produktive skogarealet i Norge. Barskogvernet gjennomføres i 2 faser; første fase for Midt-Norge ble sluttført i 1992, og andre fase skal etter planen være avsluttet i 1999. Fase 2 har et forholdsvis større omfang for regionen enn fase 1. Dette skyldes at vi ønsker å bevare en andel av kyst-granskogen i regionen. Denne skogstypen er svært spesiell i internasjonal målestokk. Norge har derfor et spesielt ansvar for å sikre denne skogstypen.

Miljøforvaltningen arbeider nå med å forberede den lokale høringen av Midt-Norge - planen. Planen blir sendt på lokal høring til høsten. Det er allerede tatt ut en del områder som ikke vil være med under høringen. Etter høringen kan det være aktuelt å ta ytterligere områder ut av forslaget. Alle områdene som da ikke lenger er aktuelle for fredning, skal forvaltes etter skogloven. Dette betyr at grunneieren selv har ansvar for å ivareta miljøverdiene innenfor et økonomisk regningssvarende skogbruk.

Det å ha et nettverk av vernede områder er viktig, men ikke tilstrekkelig. Størstedelen av skogarealene vil ikke bli vernet, og arbeidet med å sikre en bærekraftig skogsdrift i alle skoger må prioriteres. Dette er et ansvar vi har overfor våre etterkommere. Regjeringen foretar nå en gjennomgang av skogpolitikken og vil legge dette fram i en stortingsmelding ved førstkommende årsskifte.

Jeg vil også framheve prosjektet «Levende skog» som positivt i arbeidet for et bærekraftig skogbruk. Prosjektet har samlet skogeiere, skogindustrien, miljø- og friluftsorganisasjonene og arbeidstagerorganisasjonen sammen med myndighetene. Et av de viktigste resultatene er utarbeiding av et sett med standarder for et bærekraftig skogbruk i Norge. Levende skog har også et utvalg som utreder sertifisering av skog. Sertifisering er først og fremst et markedsinstrument, og det erstatter ikke lover og forskrifter. Men dersom det får stor tilslutning fra norske skogeiere, vil det være et meget viktig verktøy for å sikre en bærekraftig skogsdrift.

Rovvilt

Rovviltforvaltningen opptar mange folk, ikke minst her i Lierne. Målsettingene og prinsippene for rovviltforvaltningen er grundig behandlet og avklart av Stortinget, og regjeringen følger nå opp Stortingets vedtak. Regjeringen er opptatt av at lokalmiljøet får et positivt forhold til det biologiske mangfoldet i sitt distrikt. I det videre arbeidet kommer vi derfor til å ha nær kontakt både med kommuner og andre berørte parter lokalt.

Regjeringen vil bidra til videre utvikling av forebyggende tiltak rettet mot sauenæring og reinnæring og gjennomføre tiltak som sikrer bedre kunnskap om rovviltartene. Vi legger også stor vekt på åpen kommunikasjon, dialog og medvirkning i forhold til de som bor og har næringsinteresser i områder med rovvilt.

Høsten 1997 ble det etablert et nasjonalt rådgivende rovviltutvalg med representanter fra berørte parter. Likeledes er det etablert fylkesvise rådgivende utvalg i alle rovdyrfylker. Det er videre startet opp forsøksordning med regionale rovviltnemnder som omfatter jervenemnder for Sør-Norge og Nord-Norge og gaupenemnder for Hedmark og Nord-Trøndelag. Alle nemndene har myndighet til å fastsette fellingskvoter, og i tillegg skal gaupenemndene gi råd om midler til forebyggende tiltak mot gaupeskader. Nemndene vil i løpet av sommeren 1998 bli invitert til en felles samling med sikte på å drøfte erfaringer med forsøksordningen så langt.

Jeg har også sett på muligheten for å gjennomføre forsøk der kommuner får myndighet til å disponere rammebevilgninger til forebyggende tiltak, samt myndighet til å effektuere betingede fellingstillatelser på bjørn. Som en forsøksordning vil det derfor til Lierne kommune bli gitt betinget fellingstillatelse på bjørn som volder skade på bufe. Kommunen får i forsøket også ansvar for å iverksette andre forebyggende tiltak, slik at det gis mulighet for å vurdere begge tiltaksformer i sammenheng på lokalt plan.

Lovfesting av retten til erstatning for rovviltskade på bufe og tamrein er et annet viktig oppfølgingspunkt. Siktemålet er å legge fram et lovforslag og et utkast til forskrifter slik at saken kan behandles av Stortinget i vårsesjonen 1999, med sikte på iverksetting av nytt erstatningsregelverk med virkning fra og med beitesesongen samme år. Vi tar sikte på å sette av ekstra midler til bestandsreguleringer og ulempeerstatning allerede i år for å ivareta Stortingets intensjoner.

Ved behandlingen av rovviltmeldingen - ble driftsomlegging fra sau til melkeku drøftet som ett av flere aktuelle tiltak i rovviltutsatte områder. Investeringstilskudd til driftsomlegging fra sau til kumelkproduksjon som er begrunnet i store tap voldt av rovvilt, samt utgifter til oppkjøp av melkekvote i den forbindelse, er forutsatt dekket over Miljøverndepartementets budsjett. Jeg har registrert interesse for tiltaket i flere områder i landet, og er blant annet kjent med at Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har søkt direktoratet om midler til omlegging av 6 sauebruk til melkeproduksjon. Omlegging fra sau til melkeproduksjon er et forholdsvis kostbart tiltak. Omfanget av nye omlegginger må derfor vurderes nøye i forhold til kost/nytte-effekt. Dersom Stortinget ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett slutter seg til forslag om å gi særskilte bevilgninger til slike omstillingstiltak i 1998, er jeg innstilt på å gi Lierne høy prioritet ved tildeling av ekstramidler til omstilling. Jeg er ellers kjent med opplysningene om at 35 av 45 sauebruk i Lierne ønsker å vurdere alternative driftsformer. En omstillingsprosess av et slikt omfang tror jeg det vil være nødvendig å bruke noe tid på, - også av hensyn til næringen.

Lokal vilt- og fiskeforvaltning

Det arbeides det med å legge om den praktiske forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene. Vi vil at kommunenes og rettighetshavernes rolle og ansvar skal styrkes betydelig. I tillegg skal også brukerne trekkes aktivt inn i forvaltningen. Omleggingen vil trolig gå over en 10-årsperiode. Miljøvernmyndigheter og landbruksmyndigheter samarbeider i et 4-årig prosjekt som ble startet opp i 1996. Gjennom prosjektet skal kommunenes rolle som offentlig forvaltningsorgan styrkes. Både grunneier- og brukerorganisasjonene har gitt bred og aktiv støtte til opplegget, noe som lover godt for tida framover.

Handlingsplanen for forvaltning av hjortevilt mot år 2000 forelå i 1995 som resultat av et bredt sammensatt utvalg med representanter fra forvaltning og grunneier- og interesseorganisasjoner. Handlingsplanen legger opp til at en økende del av forvaltningsoppgavene skal skje lokalt. I det 4-årige prosjektet som pågår, er flere av målene i handlingsplanen konkretisert, og en søker å legge opp til ulike forsøksprosjekter der dette kan prøves ut i praksis. I denne sammenheng ser jeg for meg et forsøk der kommunene i Indre Namdal kan stå for innkreving av fellingsavgiftene for hjortevilt, og overta statlige oppgaver i hjorteforvaltningen, bl.a. registrering og overvåkning.

Avslutningsvis vil jeg takke Indre Namdal Regionråd for invitasjonen hit opp til Nord-Trøndelag . Jeg er spesielt glad for engasjementet og initiativet fra lokalsamfunnet for å finne fram til et konstruktivt samspill og for å finne gode løsninger til beste for bygdene i regionen og for samfunnet som helhet.