Miljøvernminister Guro Fjellanger

Klimautfordringer for norsk industri og næringsliv etter Buenos Aires (virkemidler i norsk klimapolitikk)

Konferanse i regi av MILJØSOK, PIL og ENS Miljøforum 21 om: «Klimautformingen for norsk landbasert og offshore industri»
Oslo, Rica Sjølyst 17.02.99

1. Innledning

Hvis det er noen av dere som får følelsen av å ha hørt en del av det jeg sier her i dag relativt nylig, så er det helt riktig. På NHOs årskonferanse 5. januar holdt jeg et innlegg om «Norsk klimapolitikk etter Buenos Aires». Så når jeg i dag skal tale over temaet «Klimautfordringer for norsk industri og næringsliv etter Buenos Aires (virkemidler i norsk klimapolitikk)» så må det naturlig nok bli litt overlapping.

Jeg har forresten tro på konferanser og seminarer. Det viktigste er ikke alltid hva som sies her oppe fra talerstolen. Det er ofte kjente ting. Ofte er det mer spennende hva som kan skje når folk med felles oppmerksomhet om noe treffes, prater, utveksler visittkort og knytter kontakter. Korridorsamtaler eller «Small talks» som det også heter er viktige.

Klimaproblemet er en virkelig stor utfordring. Det er vel ingen nyhet at jeg sier det. Det er heller ingen stor nyhet at dere mener det. For det tror jeg dere gjør. Norsk industri, og da ikke minst prosessindustrien og oljeindustrien har i lang tid vært aktive på klimaområdet. Og med aktive, så mener jeg aktive i positive forstand. Så vidt jeg har registrert har norsk industri i liten grad brukt tid og krefter på å stille spørsmålstegn ved realitetene omkring selve klimaproblemet. Det har andre gjort. Jeg tenker spesielt på amerikansk industri. Det var derfor svært gledelig at vi på klimamøtet i Buenos Aires før jul kunne registrere at vi har passert et vendepunkt i så måte. De som, i en klimasammenheng, fremdeles påstår at jorda er flat, - altså at klimaproblemet er et oppkonstruert fenomen, er blitt en temmelig liten og reaksjonær gruppe.

Erkjennelse av at man har et problem er et første skritt på veien til å løse det. Neste skritt er å planlegge eller å legge en strategi for å nå et mål. Og så er det bare å gjøre det , - just do it, for å sitere en joggeskofabrikant.

Jeg vet ikke i detalj hvordan klimautfordringene for norsk industri og næringsliv best skal møtes eller løses rent teknisk og praktisk. Vi skal senere i dag få høre andre mer faglige innlegg om dette. Myndighetene, anført av oss politikere skal, gjennom aktiv bruk av pisk og gulrot, legge til rette for at dette skjer på en best mulig måte.

Men jeg vet er at her gjelder det å være frampå. Det gjelder ikke å gjøre som Baltus. (Det er jo så populært med Ole Brumm - sitater. En annen stor tegneseriefilosof er Charlie Brown eller på norsk: Baltus.) Et av Baltus sine motto er at intet problem er så stort at man ikke kan løpe fra det. Klimautfordringen må ikke kun ses på som et problem, selv om det også i høy grad er det. Det må også ses på som en mulighet. Å være tidlig ute med miljøvennlige løsninger gjør næringslivet bedre rustet til å møte nye miljøkrav. Det vil bli etablert nye markeder der miljø er en viktig faktor og forbrukerne vil trolig i større grad etterspørre miljøvennlige produkter. Det å ligge i fronten er derfor ofte er et konkurransefortrinn. Dette gjelder ikke minst innen klimaområdet med sitt omfattende problemomfang og langsiktighet. Jeg tror ikke minst at dette i stadig større grad vil være viktig for råvareprodusenter. Hva med markedsføring av «grønn» petroleumsproduksjon eller «grønn» metallproduksjon ? Til nå har man med miljøvennlige produkter primært tenkt på et eller annet sluttprodukt.

De viktigste målgruppene for denne konferansen er vel tradisjonell industri på land og offshore. Som sagt, så er mitt inntrykk at klimaproblemet tas alvorlig hos disse. Utover å være aktive deltakere og arrangører av konferanser er dette synliggjort gjennom rapporter, hjemmesider på internett, brosjyrer osv. Men denne klimafokusen er også reflektert gjennom organisasjonen. Det er etterhvert mange klimaeksperter rundt i norsk næringsliv nå. Så alt ligger til rette for aktiv handling, noe som jo også er i gang.

2. Klima-problemet/-utfordringen

En kort repetisjon om klimaproblemet:

Det er behov for betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser for å hindre alvorlige, varige klimaendringer. FNs klimapanel har beregnet at verdens samlede menneskeskapte CO2-utslipp må reduseres med om lag 60 pst i forhold til 1990-nivå dersom konsentrasjonen av CO2 skal stabiliseres på dagens nivå. For de langlivede gassene vil et slikt perspektiv innebære full stopp i utslippene. En oppfyllelse av Kyotoavtalen vil gi vel 5 pst reduksjon i industrilandenes samlede utslipp av klimagasser, men ikke hindre fortsatt vekst i de globale utslippene av klimagasser. U-landene har ennå ingen tallfestede begrensninger, men vi må ikke glemme at selve Klimakonvensjonen forplikter alle til å gjennomføre tiltak. Det er med andre ord langt igjen før situasjonen kan erklæres å være under kontroll.

Vi vil måtte leve med betydelig usikkerhet omkring konsekvensene av klimaendringene i lang tid. Dette til tross for aktiv forskningsinnsats på dette feltet, også i Norge. Mer ekstremt vær er en effekt som ekspertene antyder. Mye tyder vel på at de dessverre allerede har fått rett.

For det er mye ekstremt vær rundt på kloden for tiden. Buenos Aires-konferansen fant sted samtidig som orkanen Mitch herjet i Mellom-Amerika. Denne minnet oss på en tragisk måte om hvorfor vi arbeider for å unngå menneskeskapte klimaendringer. Like før jul kunne Verdens Meteorologiorganisasjon (WMO) melde at 1998, etter 20 sammenhengende år med høyere temperaturer enn normalt, ville bli det desidert varmeste året i alle fall siden 1860, og at 7 av de varmeste årene har inntruffet det siste tiåret.

3. Hva skjedde i Buenos Aires ?

Selv om avtalen som ble inngått i Kyoto altså kun er et første skritt, er det et umåtelig viktig skritt på veien. Ut over de reduksjonene som oppfyllelse av Kyotoavtalen vil innebære er det ikke minst viktig å få etablert selve systemet og rammeverket som vil være et viktig utgangspunkt for senere og strengere avtaler.

Så Kyoto var en milepæl. Buenos Aires var kanskje mer en rasteplass.

Jeg mener likevel at det er viktig å se møtet i Buenos Aires i et større perspektiv før man trekker konklusjoner om hvordan det går med klimaprosessen. Vi kom frem til en handlingsplan for prosessen videre. Dette er et langt mindre synlig resultat enn i Kyoto. Det reflekterer hvor langt vi faktisk kom og det viser også hvor fort det gikk med beslutningene i de siste kritiske timene der. Oppgaven i Kyoto var å reise et byggverk. I Buenos Aires var den nok snarere å sørge for at dette ikke faller ned, og å lage en plan for innredningen.

Konferansen i Buenos Aires var en påminnelse om at konvensjonsprosessen er mye mer enn utviklingen av de fleksible mekanismene under Kyoto-protokollen som det har vært mye oppmerksomhet om. Konferansen ble preget av en meget sterk polarisering mellom i-land og viktige u-land som Kina, India og OPEC-landene, som på ulik måte er avhengige av fossile brensler. Fremdrift på enkelte felt ble gjort direkte avhengig av tilsvarende fremdrift på andre. Det er viktig å ha klart for seg forholdet mellom selve Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Protokollen er «bare» et instrument under konvensjonen. De konvensjonsrelaterte spørsmålene, som for eksempel overføring av penger og teknologi til u-landene, ble i Buenos Aires koblet til de uavklarte spørsmålene knyttet til bl.a. mekanismene i Kyoto-protokollen. Den såkalte «Buenos Aires handlingsplanen» består således av emner både fra Konvensjonen og fra Protokollen som skal prioriteres i det videre arbeidet. Så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

4. Veien videre, - nasjonalt og internasjonalt

INTERNASJONALT

Det bør som nevnt legges til grunn at forpliktelsen etter 2012 vil bli atskillig mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen. Kostnadene ved å slippe ut klimagasser vil således høyst sannsynligvis øke over tid.

Men den viktigste oppgaven i de internasjonale klimaforhandlingene er nå å få Kyoto-protokollen til å tre i kraft. Ennå er det såvidt stor usikkerhet rundt innholdet i en del av de elementene vi vedtok i fjor at ingen i-land har ratifisert, og bare to u-land. For Norge var det viktig å bidra til å skape fremdrift i Buenos Aires, slik at de ulike elementene i Protokollen blir avklart og operasjonalisert så fort som mulig. Dette vil kunne påskynde ratifiserings-prosessen og dermed tidspunktet for når Protokollen kan bli folkerettslig bindende.

Det haster med å få på plass de elementene som skal til for at landene vil ratifisere. Med voksende utslipp vil det for hvert år bli dyrere å nå utslippskravene, og tilsvarende mer kostbart å ratifisere. I tillegg må vi ikke glemme at tiltak i dag er mer verdt for klimaet enn tiltak om ti år. I Buenos Aires registrerte vi en bekymring også hos den internasjonale miljøbevegelsen for at det går for sent med fremdriften i de praktiske spørsmål som ikke ble avklart i Kyoto, og at dette kan true hele Protokollen. Det er vanskelig å være uenige i at de såkalte Kyoto-mekanismene her er av særlig viktighet. En rekke land har sagt at de ikke vil ratifisere dersom det blir lagt kvantitative begrensninger på bruken av disse. Disse landene er mange og store nok til at de vil kunne blokkere ikrafttredelse av Protokollen.

Vi trenger nå et vanntett system for bruken av Kyoto-mekanismene, slik at både myndigheter, næringsliv og miljøbevegelse kan ha tillit til systemet. Dette innebærer at vi må få til et system preget av åpenhet, og hvor det er gode rapporteringsrutiner. Vi må også bli enige om hvem som skal sertifisere prosjektbaserte utslippsreduksjoner, og hvordan dette skal gjøres. Vi må være sikre på at det oppnås reelle utslippsreduksjoner. Det er derfor bl.a. viktig å bli enige om hvordan ansvaret fordeles på kjøper og/eller selger dersom selgerlandet ikke overholder sine forpliktelser. Vi trenger også å utvikle systemer for hvordan privat sektor kan delta i bruken av disse mekanismene i en situasjon hvor det er myndighetene som har den folkerettslige forpliktelsen.

Diskusjonen om mekanismene i Buenos Aires dreide seg dessverre nesten utelukkende om selve prosedyre for beslutningene om disse mekanismene på dette Partsmøtet og i det videre arbeidet. Det ble imidlertid enighet om hovedtrekk i et arbeidsprogram for operasjonalisering av dem. Det tas sikte på en avgjørelse om utformingen av disse mekanismene på Partsmøtet i 2000.

NASJONALT

Mangelen på konkrete og operative beslutninger i Buenos Aires har ikke endret vårt perspektiv på hvordan vi fra norsk side skal gripe fatt i klimaproblemene og på arbeidet med å oppfylle forpliktelsene i Kyoto-protokollen. Regjeringens melding om oppfølgingen av Kyoto samt utfallet av Stortingets behandling gir fremdeles et godt bilde av hva vi ser for oss her hjemme. Det er viktig å komme tidlig igang med å redusere utslippene, og vi ser at det er muligheter til å gjøre betydelige tiltak hjemme. Utover forpliktelsesperioden i 2008-12 er vi også forpliktet til å vise «demonstrerbar fremgang innen 2005» med hensyn til å gjennomføre utslippsforpliktelsene våre.

Kyoto-mekanismene kan kun brukes i forhold til forpliktelsesperioden 2008-12, og forpliktelsen for 2005 vil derfor først og fremst være relevant for hva vi foretar oss på hjemmebane. La meg også minne om at selv om Regjeringen ønsker at næringslivet skal involveres aktivt i bruken av Kyoto-mekanismene, så er det viktig å huske på at disse mekanismene kun skal være et supplement til det vi gjør hjemme. Vi vil derfor fortsatt innrette virkemidlene slik at vi også oppnår utslippsreduksjoner hjemme. Konkrete utvidelser i virkemiddelbruken inkluderer blant annet:

• Utvidelse av CO2-avgiftssystemet til å inkludere flytrafikk, innenlands sjøtransport og supplyskip i Nordsjøen.
• At et nasjonalt kvotesystem skal utredes nærmere og etableres.
• Innføring av en sluttbehandlingsavgift på avfall.
• Nye virkemidler for å forbedre energieffektiviteten i bygg og krav til energifleksible oppvarmingssystemer i statlige bygg.
• Økt økonomisk støtte for å stimulere til økt bruk av lokale og nye fornybare energikilder; varmepumper, bioenergi, vindkraft, solenergi og fjernvarmesystemer.
• At kommunene og fylkeskommunene skal stimuleres gjennom Lokal Agenda 21 til å utvikle lokale klimaplaner for å redusere klimagassutslipp.

I tillegg er det fra myndighetenes side også som kjent etablert ulike støtte- og låneordninger til utvikling, utprøving og implementering av teknologi. La meg spesielt nevne KLIMATEK under Norges forskningsråd og Statens miljøfond under Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

KLIMATEK ble startet i 1997 og er planlagt å vare til 2001. Programmet er spesielt rettet mot petroleums- og prosessindustrien. Selv om programmet også skal støtte utviklingsprosjekter, skal det ha en spesiell fokus rettet mot demonstrasjon av ny teknologi. Det er å håpe at industrien i enda større grad ser KLIMATEK som et nyttig verktøy i sin klimastrategi.

Statens miljøfond ble etablert i 1998 som en låneordning med formål å sikre finansiering av prosjekter som bidrar til å redusere utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp, og som ellers ikke ville blitt finansiert i kapitalmarkedet ut fra rent bedriftsøkonomiske vurderinger. Det er gitt tilsagn for flere prosjekter som, i følge SND, samlet forventes å redusere utslippene av klimagasser med vel 150 000 tonn CO2-ekvivalenter. Det er en bra start. Vi har tro på miljøfondet som et viktig element i Norges «virkemiddelportefølje» for å begrense utslipp av klimagasser.

Jeg vil også si litt om naturvitenskapelig klimaforskning og overvåkning:

Her har myndighetene de senere årene trappet opp bevilgningene betydelig. Dette har bl.a. skjedd ved en styrking av forskningsprogrammet om Endringer i klima og ozonlag hos Forskningsrådet der det bl.a. fokuseres på overvåking av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, havets og biosfærens rolle i klimautviklingen, klima-modeller og virkninger av klimaendringer. Det er i programmet en spesiell fokus på utvikling av regionale modeller som vil bedre forståelsen av hvordan klimaendringer slår ut i våre nærområder. Dette er kunnskap som er også er viktig for næringslivet.

Når det gjelder energisektoren er det, blant annet av klimahensyn, også innført flere nye virkemidler, samt foretatt en styrking av eksisterende ordninger. Dette og nye forslag fra Regjeringen vil dere få høre mer om i energimeldingen som kommer til våren.

La meg si litt mer om det nasjonale kvotesystemet. Det er dere opptatt av.

Kvoteutvalget har nå 3 møter bak seg og er, etter de rapporter jeg har fått, kommet godt igang. Det har også vært arrangert et seminar for utvalget og det har vært gjennomført det første møtet med referansegruppen. Det er videre i ferd med å bli satt ut en del utredningsprosjekter omkring sentrale problemstillinger.

Stortinget har presisert at de sektorene som, som et minimum, skal være med i et kvotesystem, er de industrielle virksomhetene som i dag ikke er ilagt CO2-avgift. Omlag 40 prosent av CO2-utslippene er unntatt CO2-avgift, og prosessindustrien står for en stor del av dette. Komiteen sa også at systemet bør omfatte alle gasser. Utvalget skal vurdere hvordan andre sektorer kan inkluderes, men det er altså ikke fattet noen beslutning om at disse faktisk skal inkluderes og hvor omfattende systemet dermed vil bli. Minimumsomfanget av kvotesystemet - bare CO2-utslipp fra industrielle virksomheter som i dag er unntatt avgift - svarer da til en snau tredjeel av de nasjonale utslippene av klimagasser. De utslippene som eventuelt ikke blir inkludert i systemet vil vi måtte regulere med andre virkemidler, som avgifter, forurensningslov og avtaler.

Kvoteutvalget vil drøfte en rekke av de sakene som er av stor interesse for mange av dere. Og jeg vil lytte nøye til hva utvalget kommer frem til i løpet av året. Men vi må gi utvalget arbeidsro, og jeg vil ikke begi meg inn på å forskuttere konklusjoner i dag. Imidlertid tror jeg det er et poeng å minne om at kvotesystemet ikke vil være operasjonelt i morgen. Utvalget skal altså legge frem sin innstilling innen utgangen av 1999. Deretter vil det være behov for saksbehandlingstid i administrasjonen for å få alle teknikaliteter på plass. Så skal vi tilbake til Stortinget med saken. Stortinget vil igjen trenge noe tid på å behandle den. Samlet må en nok forvente at denne prosessen vil ta et par års tid. Ingen av oss bør i denne tiden sitte med hendene i fanget.

Så litt mer konkret om hhv. petroleumsvirksomheten, industrien og næringslivet for øvrig:

5. Petroleumsvirksomheten

I norsk klimadebatt er det en stadig fokus på petroleumsvirksomheten offshore. Det er jo ikke så rart. Sektorens CO2-utslipp er i en nasjonal sammenheng store og forventes å vokse betydelig fremover. Veksten i CO2-utslipp offshore vil være den viktigste årsaken til den forventede samlede nasjonale økningen i utslipp av klimagasser på om lag 23 prosent fra 1990 til 2010. (Dette gjelder da før en utvidelse av den nasjonale virkemiddelbruken). Dette på tross av at det allerede er innført en rekke utslippsreduserende tiltak offshore, der ikke minst CO2-avgiften og andre rammebetingelser, holdninger og nytenkning har spilt en viktig rolle.

Jeg er fullt klar over at næringen står overfor andre utfordringer enn på klimaområdet. Det er jo dårlige tider for petroleumsvirksomheten om dagen. Eller rettere sagt, det er dårlige tider for oppstrøms petroleumsvirksomhet (eller petroleumsprodusentene). En råoljepris på 10 $ pr. fat er virkelig lavt. Jeg håper og regner likevel med at dette ikke legger noen demper på klimaarbeidet. I denne sammenheng synes jeg det er grunn til å minne om mottoet for MILJØSOK om at en ren sokkel er en lønnsom sokkel.

MILJØSOK er nå i fase II av sitt arbeide. Dette er høyt prioritert hos både industrien og hos myndighetene. Formålet med MILJØSOK er jo å opprettholde norsk sokkels ledende posisjon når det gjelder ivaretagelse av miljøhensyn, samtidig som aktivitetens konkurransekraft forbedres. En nær dialog mellom myndigheter, industri og andre berørte samfunnsaktører er viktig for å muliggjøre dette på en mest mulig effektiv måte. Vi har tro på MILJØSOK. Utfordringen nå er at MILJØSOK-arbeidet blir stadig mer handlingsrettet og operasjonelt.

I MILJØSOK fase I etablerte industrien ulike målsettinger. Som de fleste av dere vet godt, ble det for CO2 satt et mål om 30-40 prosent reduserte utslipp pr. produsert kWh innen 15 år i forhold til 1996-nivå. Så vidt jeg forstår er dette målet nå i ferd med å bli erstattet av et noe mer «operativt» mål uten at ambisjonsnivået som sådann endres. Det er lurt å sette seg mål. De bør være ambisiøse, noe å strekke seg mot. Men de bør også være realistiske.

De siste utslippsprognosene viser at om lag 80 prosent av CO2-utslippene i årene rundt 2010 fortsatt vil stamme fra innretninger som eksisterer i dag. Det er følgelig en sentral utfordring for industrien å utvikle og implementere teknologi som realiserer samfunnsmessige lønnsomme reduksjonspotensialer på denne type innretninger. Særlig viktig vil det være å realisere de fornuftige ENØK-potensialene som fortsatt finnes offshore.

Men det relativt sett største potensialet for utslippsreduksjoner vil være på de nye innretningene. - Og da trolig til lavere kostnader enn på eksisterende innretninger.

I petroleumsnæringens videre arbeide for ytterligere å redusere sine utslipp og realisere de målsettingene som er satt, både MILJØSOK-arbeidet og selskapsinterne mål, vil det være viktig med en fortsatt aktiv innsats for å mobilisere den nødvendige kapasiteten og vilje til kreative løsninger. Det er derfor positivt at næringen også satser på utvikling og tilrettelegging for ny og framtidsrettet teknologi som foreløpig ikke synes kostnadseffektiv med dagens rammebetingelser. (Som et eksempel kan nevnes separering og deponering av CO2 fra gassturbiner). Dette er altså todelt: Vi må allerede nå begynne å forberede oss på skjerpede krav om utslippsreduksjoner i en post-Kyoto-fase. Men det er selvfølgelig også et mål å få ned tiltakskostnadene for å oppfylle dagens krav. En slik satsing er også i tråd med næringens uttrykte mål i MILJØSOK-sammenheng om å gå lenger enn de gjeldende minimumskrav som er satt av myndighetene.

La meg også utfordre petroleumsnæringen til ikke å la seg affisere av noen midlertidige lave oljepriser, men i enda større grad gå inn i rollen som energiselskap og dermed også satse mer på nye fornybare energikilder.

La meg for øvrig minne om at OED til høsten vil legge fram sin sektorvise miljøhandlingsplan som naturlig nok vil være av stor interesse også for petroleumsvirksomheten.

6. Landbasert industri

Som følge av betydelig utslipp av klimagasser og høyt forbruk av energi slipper landbasert industri, og da ikke minst prosessindustrien, heller ikke unna søkelyset i en norsk klima- og energisammenheng.

Industrien betaler CO2-avgift på fossile brensler brukt til energiformål. Satsene for fyringsolje og kull/koks gir mindre enn halvparten så stor avgift på CO2 som i de sektorer som står overfor de høyeste avgiftene. Industrien har til nå som kjent vært unntatt fra avgift relatert til prosessutslippene av CO2. Unntaket gjelder også for raffinerier, sementproduksjon og petrokjemiske anlegg. Lave kraftpriser til deler av industrien gir isolert sett begrensete incentiver til å gjennomføre energiøkonomiseringstiltak, men siden energikostnadene utgjør en stor del av de samlede kostnadene, vil det kunne være betydelige kostnadsbesparelser forbundet med mer effektiv energibruk.

Når det gjelder mer direkte energirelaterte forhold vil jeg kun nevne EUs direktiv om integrert forurensingskontroll (IPPC -direktivet, Integrated Pollution Prevention Control). Dette direktivet, som også omhandler krav om energieffektivisering i industrien, vil snart bli en integrert del av forurensningsloven.

Foruten CO2-avgift på bruken av fossilt brensel til energiformål er det dermed kun miljøvernmyndighetenes avtale med aluminiumindustrien om reduserte utslipp av klimagasser som til nå har vært anvendt av virkemidler i forhold til utslippene fra denne sektoren.

På tross av relativt svak virkemiddelbruk er likevel utslippene av flere klimagasser fra industrien blitt redusert de senere årene. Det skyldes naturligvis industriens ønske og evne til å gjøre noe med disse klimagassutslippene, men også det faktum at de iverksatte tiltakene ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger er regningssvarende. I følge SFT er det imidlertid fremdeles et betydelig reduksjonspotensiale. Som det står i Kyotomeldingen, er det fra SFTs side antydet et reduksjonspotensiale i år 2010 på over 3 mill. tonn CO2-enheter i forhold til hva de ellers ville vært. Kostnadene for dette er beregnet til opp til 200 kr/tonn CO2-ekv. Det er usikkerhet knyttet til disse beregningene. Tiltakskostnadene vil bli nærmere utredet i en ny tiltaksanalyse.

For det skal som nevnt i Kyotomeldingen lages en slik mer grundig tiltaksanalyse der det skal fremskaffes ytterligere kunnskap om tekniske reduksjonspotensialer og kostnadsforhold basert på informasjon fra berørte virksomheter, sektormyndigheter og øvrig fagmiljø. Hensikten er å legge grunnlaget for at blir gjennomført mest mulig kostnadseffektive tiltak, andre relevante hensyn tatt i betraktning. Det skal f. eks. tas hensyn til økonomiske forhold i bedriftene og lokalsamfunnet. Det er Regjeringens mål at det blir gjennomført tiltak som er billigere enn de som utløses ved den høyeste satsen for CO2-avgiften (384 kr/tonn CO2 i 1998).

Utslipp av klimagasser faller innenfor forurensningslovens virkeområde. I påvente av et kommende nasjonalt kvotesystem i en eller annen form, vil SFT vurdere nærmere hvordan utslippene av klimagasser fra landbasert industri mest hensiktsmessig skal reguleres etter forurensningsloven. I behandling av Naturkrafts utslippssøknad har SFT som kjent stilt direkte krav til CO2-utslippene med hjemmel i forurensingsloven.

7. Det øvrige næringslivet

Tittelen på dette innlegget, som nærmer seg slutten, er Klimautfordringene for norsk industri og næringsliv etter Buenos Aires. I klimasammenheng er det kanskje litt for lite fokus på den store delen av næringslivet som ikke faller inn under den tradisjonelle industriparaplyen. Nå er det vel kanskje heller ikke så mange av dem representert her i dag. Men likevel: Disse aktørene har et eget ansvar i en klima- og energisammenheng. Investorer, bank, forsikring, transport, reiseliv, handel osv. Det er en utfordring og oppgave for disse å være mer bevisste omkring klima- og energiforhold. Selvfølgelig skal de rammebetingelsene vi setter være med å sikre at dette skjer. Men utfordringen går ut over dette. Se f.eks. på om det ikke er mulig å endre vaner og holdninger knyttet til innkjøp og bruk av varer, produkter, tjenester og reiser. Fly f.eks. litt mindre. (Dette gjelder for øvrig selvfølgelig like mye for industrien). Telefon-, video- og internettkonferanser er ofte gode og ikke minst billige alternativer. Også er disse alternativene ikke like utsatt for tåke og underkjølt is som et visst annet sted.

Det var nylig et større oppslag i Aftenposten om at Kværner nå skal begynne å spare på bindersene sine. Man kan le av det, men jeg tror ikke det er så dumt med litt større nøkternhet og sparevilje i næringslivet.

8. Avslutning

Regjeringen er opptatt av raskt å få på plass de løsningene som sikrer at vi oppfyller Kyotoforpliktelsen . Disse løsningene bør også være hensiktsmessige gitt en fremtid med strengere forpliktelser. Det tilsier at vi må iverksette strategiske tiltak tidlig som gjør at vi får til en nødvendig strukturendring i Norge. Det betyr at vi allerede nå må tenke gjennom hva som produseres, hvordan og hvor mye og hvordan våre produksjons- og forbruksmønstre kan tilpasses en framtid med krav til stadig lavere utslipp av klimagasser. Det bør ikke foretas nyinvesteringer i dag som ikke tar høyde for at de skal være fornuftige etter 2012. Vi vil arbeide for et mindre utslippsintensivt forbruks- og produksjonsmønster. Utfordringen for næringslivet blir å klare å tilpasse seg disse nye rammebetingelsene tilstrekkelig raskt. Jeg har stor tro på at norsk industri og næringsliv vil klare dette.

Lagt inn 18. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen