Statssekretær Jesper W. Simonsen

Distriktskvinnene inn i et nytt år tusen

Kvinner fra sentrum til periferi, Trondheim 3. og 4. mai 1999

Jeg vil først få takke for at vi i Miljøverndepartementet er invitert til denne samlingen. Seminaret er en del av seminarstafetten som skal belyse distriktskvinnenes liv i Norge i dag og inn i neste årtusen, som tittelen her så ambisiøst legger opp til. Satsingen på et «Distriktskvinnenes år 1999» har bakgrunn i to helt sentrale prioriteringer fra Regjeringens side:

1. Distriktspolitisk: Hvordan sikre seg at det er nok kvinner i distriktene til å sikre de grunnleggende målene om å bremse eller snu flyttestrømmen, og ta hele landet i bruk.

2. Likestillingspolitisk: Hvordan kan man sikre seg at arbeidet for likestilling mellom kjønnene fortsetter og at kvinnen i distriktene får del i denne likestillingen.

Ingen av disse to målområdene er i utgangspunktet mitt departements hovedansvarsområder, men som regjeringspolitikere har vi jo ansvar for alle områder. Dessuten er Distriktskvinnenes år 1999 en fellessatsing mellom flere departementer, ut fra erkjennelsen av at de utfordringene vi står overfor når det gjelder distriktsutvikling og likestilling må møtes med et bredt sett av virkemidler. Likevel vil jeg relatere innlegget mest til Miljøverndepartementets politikkområder. Dette burde også stå sentralt siden dette seminaret knytter an til fylkesplanleggingen, og som dere vet er fylkesplanleggingen en del av Miljøverndepartementets virkeområde.

Situasjonen i dag

Jeg skal i liten grad beskrive dagens situasjon, det er det kan mange andre gjøre med større suffisanse. Noen få tall observasjoner bør likevel nevnes:

Det er fortsatt langt igjen til likestilling generelt i vårt samfunn. Dette gjelder både viktige mål som likelønn, likere representasjon av begge kjønn i ulike yrker og likere representasjon av begge kjønn på ulike nivåer i arbeidsliv, organisasjonsliv og politikk. Offentlige ansatte i fylker og kommuner utgjør mer enn 350 000. Mer enn 2/3 av disse er kvinner. Få av disse kvinnene er i topplederstillinger. Bare 32,6 % av kommunepolitikerne er kvinner. Et område hvor kvinnen virkelig har vunnet terreng de senere år, er utdanning. Men fortsatt er det ulikheter i hvilken utdanningsretning gutter og jenter tar, og hva man bruker utdanningen til.

Ulikheter i kjønnenes muligheter og valg har også ført til ulikheter i valg av arbeids- og bosted. Kvinneunderskuddet på bygdene er ikke noen ny observasjon. Men selv om kvinnesatsing har vært en sentral del av distriktspolitikken i mange år, er det fortsatt 376 av landets 435 kommuner - 86% - som har et underskudd på kvinner i alderen 20-39 år. Mens det på landsbasis i 1998 var 96 kvinner pr.100 menn i denne alderen, var det i det som kalles «periferi Vestlandet» og «periferi Nord-Norge» 88. Riktignok er dette en oppgang fra 85 fra 1988, men det er langtfra tilfredsstillende. Det hjelper ikke for den 10. gutten at han i dag bare må dele ungkarstilværelsen med 0,2 og ikke 0,5 andre. Kvinneunderskuddet i denne aldersgruppen er selvfølgelig et problem for de unge mennene og for å få til en balansert utvikling, men det er også et symptom på at man ikke har klart å skape samfunn som er attraktive nok for alle.

Utviklingstrekk framover

Tittelen på innlegget «Distriktskvinnen inn i et nytt årtusen» er tankevekkende og innbyr en til å løfte blikket. Nettopp fordi det er viktig å tenke langsiktig, samtidig som dette ofte er noe det blir lite tid til!! Behovet for å tenke framover er noe Regjeringen har tatt konsekvensen av og forsøkt å forberede seg på. Arbeids- og administrasjons- departementet har blant annet satt i gang et eget arbeid med en visjon, -som kalles «Norge 2030». Dette skal forberede oss på de endringene som kan komme, - og på de nye kravene dette stiller til forvaltningen. Prosjektet er foreløpig i startfasen, og jeg kan derfor ikke dra veksler på tanker som er utviklet i dette arbeidet. La meg bare nevne noen mulige utviklings tendenser:

* Globaliseringen vil fortsette og verden vil oppfattes som et mindre sted, fordi en kan få kontakt med folk overalt via moderne teknologi. Samtidig kan dette føre til økt bevissthet og økt tilknytning til lokale forhold og til lokal identitet. Om ikke internasjonal handel nødvendigvis vil øke i volum, når miljøkostnadene er internalisert, så vil det være tilgang på alle slags varer over alt. Globalisering og kulturell urbanisering vil kontinuerlig utfordre holdninger. Kanskje noen av de holdningene som har hatt sterkest rot i distriktene, og en muligens kjettersk tanke: holdningene som delvis kan forklare den så kalte jenteflukten.

* Sentraliseringen vil fortsatt by på store utfordringer. Høyere kompetansekrav, mer IT, mer service og omstrukturering på arbeidsmarkedet, flere små-husholdninger og andre boformer enn det som er tradisjonelt i distriktene - alt dette er utviklingstrekk som kan føre til sentralisering. Man kan også se nye muligheter til spredt bosetning i f.eks. IT-teknologien, men det gjenstår å ta disse ut. Jeg tror mobilitet geografisk i det daglige livet, over livsløpet geografisk og over livsløpet yrkesmessig vanskelig lar seg stoppe, om det skulle være ønskelig. Derfor må distriktene tilpasse seg dette, om dette ikke skal bli krefter som entydig peker mot sentralisering.

* Nye politiske samhandlingsformer. Framveksten av kunnskapssamfunnet, der kunnskap om alt kan hentes av alle, ikke bare en innviet elite, stiller krav til dialog, åpenhet og innsyn. Pressgrupper kan påvirke utviklingen i større grad enn i dag - med nye roller for lokal administrasjon og politikere. Men økt innsyn og aktiv politikk kan også snu dette slik at det blir et deltakersamfunn, ikke et forhandlingssamfunn.

* Økt miljøbevissthet. Mange miljøproblemer vil være løst, men mange vil øke i styrke. Samtidig er det tegn i tiden på at det internasjonale samfunnet klarer å samle seg om strategier mot de grunnleggende truslene. Vi har foreløpig sett det for sur nedbør, ozon ødeleggende stoffer og klimapolitikken. Vi vil muligens også se at de bedrifter som er best på miljø også er best. Ingen vil i framtida være fritatt fra å ta hensyn til miljøpolitikk. Derfor kan kombinasjonen av miljøkrav og ønsket om mobilitet bli en særlig utfordring i distriktene. Miljøkrav vil også stille nye krav til arealplanlegging, ikke minst i bygdene.

Vi må forberede oss på en stadig mer skiftende verden. Man kan mene at alt var bedre i gamle dager. På enkelte områder var det nok det, og på andre var det det desidert ikke. Men å planlegge ut fra at den gamle tida kommer tilbake, vil ikke være bra. Det gjelder i særlig grad i distriktspolitikken. Og i likestillingspolitikken kan det da overhodet ikke være noe mål.

Hvordan møter vi utfordringene?

Jeg nevnte innledningsvis at fokuseringen på «Distriktskvinnen» både har en bakgrunn i distriktspolitikk og i likestillingspolitikk. Jeg tror at de nevnte utviklingstrekkene på mange måter vil fremme kvinners og for den sak skyld menns selvbestemmelse. I en verden hvor det er større mobilitet, større tilgang på informasjon og hvor den enkelte yrkesdeltaker bærer med seg kapitalen i form av kompetanse, kan denne rett og slett flytte på seg yrkesmessig eller geografisk hvis vedkommende ikke er fornøyd. Det er ikke nødvendigvis ensbetydende med likestilling, derfor må vi fortsatt føre en aktiv likestillingspolitikk. Jeg tror imidlertid økt selvbestemmelse på mange områder vil fremme likestilling. Det betyr at dersom ikke vi klarer å skape tilfredsstillende og attraktive vilkår, og likestilling, for jentene i distriktene, så flytter jentene.

Hvordan møter vi så utfordringene som er her i dag, og de som kommer?

Grovt sett kan vi dele arbeidet inn i tre strategier:

1: Likestillingsarbeid

2: Øke kvinners deltakelse i planprosesser og politisk arbeid

3: Kvinneretta og ungdomsretta distriktspolitikk

1: Likestillingsarbeid

Regjeringen har som mål å integrere likestilling og kjønnsperspektiv på alle politikkområder og i all offentlig forvaltning. Personalpolitisk betyr det at: Det blant annet arbeides med rekruttering av kvinner til ledende stillinger og motivering av menn til å delta i omsorgsarbeidet i hjemmet. I det siste året har vi sett en meget positiv økning av kvinner i mellomleder og lederposisjoner i staten, etter at dette ble gjort til et resultatområde for lederne. Kommunene må også gjøre dette målrettet.

Lov om likestilling slår fast at offentlige myndigheter skal arbeide for økt likestilling mellom kjønnene på alle områder i samfunnet. Alle departementer utarbeidet for noen år siden en nasjonal handlingsplan for likestilling på sitt område. Vi har nylig dratt dette arbeidet i gang igjen med politisk ansvarliggjøring av alle departementene.

2: Øke kvinners og ungdoms deltakelse i planprosesser og politisk arbeid

Arbeidet med å øke kvinners deltakelse i regionale og lokale planprosesser begrunnes både utfra hensynet til demokrati og medbestemmelse, og utfra behovet for kvinners erfaring i planprosesser. I en tid med store krav til omstillingsevne med hensyn til arbeidsmarked, verdenshandel og miljøpolitikk er behovet for andre verdier enn økonomiske og tekniske satt på dagsorden.

Kvinner og menn har ofte ulike perspektiver, verdier og erfaringsgrunnlag. Kvinner kan bidra med nye tilnærmingsmåter og arbeidsmetoder i offentlig planlegging.

Fylkeskommuner og kommuner i Norge har i de siste årene blitt tildelt mer ansvar og flere av samfunnets oppgaver. Lokale politikere tar stadig flere av de beslutninger som angår innbyggernes velferd, og det er viktig at kvinner og menn deltar i like stor grad både i planprosesser og i de demokratiske beslutningsorganene.

3: Kvinneretta og ungdomsretta distriktspolitikk

Mange regioner og lokalsamfunn opplever at kvinner forlater dem - og at de ikke kommer tilbake - eller at de som kommer bare blir der en kort stund. Mange yngre føler en dragning mot det urbane, mot bylivets mange muligheter og tilbud. Bygdesamfunnene har ikke maktet å fremstå som attraktive og aktuelle bosettings- og jobbalternativer.

En viktig årsak er sentraliseringen i næringslivet, med flere karrieremuligheter for arbeidssøkende i byer og tettsteder. Dessuten virker mangelfulle kunnskaper om kvinners ressurser og kompetanse innskrenkende på kvinners muligheter i arbeids- og samfunnslivet i distriktene. Dette til tross for at unge kvinner fra hele landet i økende grad tar høyere utdanning og at stadig flere kvinner etablerer egne bedrifter og tar del i politikk og samfunnsliv på høyt nivå.

Det skarpe skillet som ofte tegnes mellom det urbane og distriktene, er ikke i samsvar med virkeligheten. Befolkningen i by og bygd har nærmet seg hverandre stadig mer når det gjelder interesser, livsanskuelse og kunnskaper. Skillene går ikke lenger på om man bor i by eller bygd, men hva slags utdannelse og interesser man har. Jeg pleier å si at det er flere bygdetullinger i byen en noe annet sted. Det er derfor en stor utfordring å vise mangfoldet i muligheter for både kvinner og menn i Distrikts Norge - og ikke minst fjerne stereotype holdninger som virker negativt.

Utferdstrang er positivt! Det som er utfordringen, er å gi ungdommen en slik tilknytning til hjemstedet at de svært gjerne ønsker seg tilbake etter noen år - og kanskje bringer med seg både høy faglig kompetanse, nyttig yrkeserfaring - og familie.

Tinn kommune i Telemark er et eksempel på en kommune med skjev alders- og kjønnssammensetning og et synkende antall innbyggere som har tatt tak i denne utfordringen. I et samarbeid mellom skoler, næringsliv og kommunal forvaltning følges ungdommene opp mens de er ute og tar utdanning. Det bygges nettverk, arrangeres sosiale treffpunkter i feriene og det gis informasjon om arbeidsmuligheter og hvilke behov for kompetanse som lokale bedrifter har. Erfaringene herfra er nyttige for andre kommuner.

Innsats overfor ungdom, kvinner og tilbakeflyttere må baseres på at disse gruppene omfatter mennesker som er ulike med hensyn til holdninger, livssituasjon og livsfaser. Det er derfor viktig å utvikle en differensiert politikk som fungerer for høyst ulike typer ungdom og kvinner. For å få til det er det nok mulig at vi må tenke mer i retning av robuste regionale sentra eller større og sterkere arbeids- og boligmarkedsregioner, der det er mulig å utvikle visjoner og bredde både i forhold til utdanning, yrkesvalg og sosialt.

Flere kommuner og fylker arbeider aktivt i forholdt ungdommene, for eksempel gjennom Ungdomsråd og Ungdommenes kommunestyre. Jeg er av den oppfatning at det er på lokalt nivå at den tyngste innsatsen må gjennomføres. Der er bare lokalt at man kan få til de tiltakene som skaper hjemstedsbånd. Samarbeidstiltak i distriktene kan være med å fremme de gode følelsene - som senere er avgjørende for om man velger å flytte til distriktene (hjem igjen).

La meg nå gå nærmere inn på planleggingen

Jeg skulle gjerne ha sagt noe om næringslivet, som selvfølgelig er uhyre sentralt. Det er også et område Regjeringen satser gjennom såkornfond, stimulering av entreprenørholdninger og støtte til utbygging av høyhastighetskommunikasjon for å nevne noen få blant mange eksempler. Men dette innlegget skal altså handle om planlegging.

Med de nevnte utviklingstrekkene som bakgrunn har jeg lyst til å trekke fram Agenda 21 - et av sluttdokumentene fra FN’s konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992. Agenda 21 har som mål å sørge for at vår felles framtid blir økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig, og viktige aktører for realisering av dette målet blir omtalt - og utfordret.

Kvinnenes rolle i bærekraftig utvikling blir omtalt særskilt. Regjeringene blir oppfordret til å styrke kvinnenes medvirkning i samfunnsutviklingen. Verdens lokale myndigheter oppfordres til å gå i dialog med sine innbyggere, frivillige organisasjoner og næringsliv for å sette seg mål og finne veier til bærekraftig utvikling med utgangspunkt i lokale utfordringer og lokale ressurser.

I arbeidet for bærekraftig utvikling er det ingen som har patentløsningen - det er snakk om dialog og samarbeid mellom likeverdige parter som sammen setter seg mål og forplikter seg til å bidra utfra egne ressurser. Men lokale myndigheter har et særskilt ansvar - nemlig å ta initiativ og legge til rette for at prosesser kommer i gang og at viktige aktører - som kvinner - faktisk blir trukket inn. Det er dette som er lokal Agenda 21, og disse tankene om likeverdighet, dialog og erfaringslæring må ha konsekvenser også for de politiske prosesser her i Norge. Det samme må gjelde kravene fra Rio om langsiktighet og om solidaritet mellom rike og fattige nasjoner (nord-sør).

Disse utfordringene vil også måtte gjelde for samfunnsplanleggingen på lokalt og regionalt nivå. Utfordringene vil bestemme måten vi jobber med planlegging på, hvem som trekkes inn i arbeidet, når og hvordan. Det vil også stilles nye krav til måten resultater presenteres på for å skape grunnlag for økt medvirkning og for forhandlinger og dialog underveis.

Lokal Agenda 21 - i Norge

Vi bør kunne forvente - i kjølvannet av Fredrikstaderklæringen - at det i årene framover settes i gang prosesser lokalt som tar utgangspunkt i denne erklæringen og utfordringene fra Rio. Mer enn 100 kommuner og 13 fylkeskommuner har nå sluttet seg til denne erklæringen. Det norsk planlegging så langt kanskje mangler, er større grad av visjonstenkning som kan forene de viktige partnerne i praktisk arbeid for bærekraftig utvikling - nemlig kommunen - innbyggerne, lokalt organisasjonsliv og næringslivet. Vi vet at ressursmiljøer som har hatt lokal Agenda 21 på sin dagsorden i mange år allerede, både vil og kan jobbe med mobiliserings- og visjonsarbeid, som kan bidra til å fornye lokaldemokrati, sikre kvalitet i plandokumenter og ikke minst medvirke til at plan blir virkelighet. Jeg tenker her på miljøer som Idebanken og Miljøheimevernet.

De regionale knutepunktene for lokal Agenda 21 som etter hvert oppstår i fylkene kan bli viktige katalysatorer for spredning av denne type initiativ og læringsprosesser, slik at de nedfelles på en fruktbar måte. Miljøheimevernet har gjort en kartlegging av de frivillige organisasjonens rolle i LA 21 arbeidet i Norge, og potensialet i kvinneorganisasjonene omtales spesielt. Organisasjoner som Norges kvinne- og familieforbund og Norges Bondekvinnelag er i ferd med å utvikle sin rolle i lys av utfordringene fra Rio.

Et annet punkt jeg vil peke på er koplingen mellom planlegging og bruk av økonomiske virkemidler blant annet i de norske Regionale Utviklings Programmene, de såkalte RUP’ene. Denne måten å jobbe på, med handlingsprogrammer som følger opp mer overordnete dokumenter, er også en utvikling av plansystemet jeg ønsker velkommen. Planlegging er et viktig redskap for å realisere viktige målsettinger i samfunnet. Utgangspunktet er hvilke utfordringer som er viktige i et spesielt område, hva dette krever av tiltak fra ulike sektorer og aktører, og hvordan det må tilrettelegges for å realisere en ønsket utvikling.

Regjeringen ønsker å styrke fylkesplanene, for det første ved å legge vesentlig vekt på disse i innsigelsessaker, for det andre ved å la disse være styrende for bruken av de statlige økonomiske ressursene i fylkene på tvers av sektorer.

Stedsutvikling og lokal identitet

I dagens diskusjon om flyttetrend fra distriktene mot større byer og tettsteder har begreper som stedsutvikling og lokal identitet blitt enda tydeligere aktualisert. Folk spør ikke lenger bare etter steder med jobb og nødvendige servicetilbud som barnehage, skole og butikk. De spør også etter steder som er vakre, som har et særpreg, kulturtilbud og hvor det er trivelige møteplasser. Steder som gir mulighet for variert sosialt fellesskap, steder som også barn, ungdom og kvinner kan identifisere seg med og utvikle tilhørighet til. En viktig dimensjon (kvalitet) ved det gode stedet er selvfølgelig også mulighetene for meningsfylt arbeid både for kvinner og menn, slik at også unge kvinner ønsker å komme etter endt utdanning.

På Hitra her i Sør-Trøndelag foretok kommunen i 1997 en undersøkelse blant sine innbyggere; Hvilke kvaliteter så de som vesentlige for sitt tettsted? Kvinner i alle aldre var samstemte i sin vurdering. Ved siden av nødvendig service kom møtesteder og trivelige omgivelser øverst på lista. De la også vekt på at det skulle være gangavstand mellom de ulike delene av tettstedet.

Det er tydelig at kvinner bør enda sterkere inn i styre og stell for å påvirke prioriteringene i tettstedsutviklingen i årene fremover.

En vesentlig del av våre fremtidige bygde omgivelser er allerede bygd. I mange tilfelle har vi nå andre behov enn de som lå til grunn da eksisterende bygninger, bygningsmiljø og bymiljø ble formet, og slik vil det også være i framtida. Da er det viktig å finne frem til en riktig avveining mellom det å ta vare på eksisterende bygningsmiljøer og strukturer, finne frem til ny bruk av eksisterende kulturmiljøer, men også å bygge om eller bygge nytt der det er den beste løsningen. En viktig strategi for å oppnå dette vil være å satse på det vi kan kalle en kreativ forvaltning av både kulturlandskap og av tettstedenes kulturarven. Som ledd i arbeidet med å stimulere til omforming og bedre utnyttelse av arealer og bygninger i byer og tettsteder, legges det opp til samarbeid mellom de antikvariske myndigheter og en del kommuner for å finne fram til gode eksempler på fysiske løsninger der hensynet til kulturvern og byutvikling blir balansert. Dette er en problemstilling som særlig de større byene er opptatte av bl.a. på bakgrunn av en del vanskelige konfliktsaker. Vi må utvikle omgivelser som både er funksjonelle og vakre, som avspeiler både fortid og nåtid og hvor mulighetene også ligger til rette for fremtiden. Vi må ta med oss kvalitetene i de eksisterende omgivelsene også når vi skal omforme og bygge nytt, og finne frem til nye tiders uttrykk uten å kopiere det gamle. Det ligger nisjer for jobbskaping og utvikling basert på lokal kultur, lokal ressursutnyttelse, kunnskap og teknikker - hvis det legges til rette for dette.

Dette stiller store krav til oss fremover - til økt kunnskap blant folk flest, til politisk vilje og faglig kompetanse til å ta vare på og utvikle våre omgivelser til gode steder, enten det er på landsbygda, i tettstedet eller i byen.

Det nye og brede grepet

Den strategiske innsatsen rettet mot ungdom, kvinner og kompetanseutvikling er viktig, men ikke tilstrekkelig til å møte utfordringene i distriktene. Vi er avhengig av at innholdet i alle politikkområder støtter opp om målene i regional- og distriktspolitikken. Samtidig er den brede innsatsen avgjørende for ambisjonene i forhold til ungdom, kvinner og satsingen på kompetanse skal lykkes. Det er helheten i Regjeringens politikk som avgjør hvordan resultatet blir.

I Voksenåsenerklæringen gjorde vi det klart at det trengs en bred distriktspolitisk innsats. Dette betyr konkret at Regjeringen vil følge de distriktspolitiske målene både i forhold til hver enkelt sektor og på et overordnet tverrsektorielt nivå.

Vi må offensivt møte utfordringene som følger av økte effektiviseringskrav og markedstenkning med ny styringsvilje. Ikke for å stoppe fornuftig effektivisering eller markedsorganisering, men for å unngå utilsiktede negative konsekvenser for distriktene.

• Dette stiller krav til styring som vi vil møte på flere måter:
• Det må bli mer distrikts- og regionalpolitikk i sektorpolitikken
• Det må bli mer desentralisering og større handlingsrom for regionale aktører
• Det må bli mer oppmerksomhet om «sumvirkninger» av tiltak av betydning for utvikling en i distriktene
• Og - ikke minst- kvinneperspektivet må være tydelig i all satsing

Avslutning

La meg avslutningsvis si at vi skal gjøre vår del av jobben

• en styrket satsing på distriktspolitikken
• et helhetlig grep over sektorpolitikkene
• desentralisering av oppgaver
• et enklere Norge
• en troverdig samarbeidspartner

men ingen regjering i verden kan redde distriktenes framtid. Det aller viktigste er at lokalsamfunnene, kommunene og regionene tar skjea i egen hånd:

· Sett i gang LA21-prosesser som tar opp de viktigste spørsmål om ressursbruk, miljø, livskvalitet og f.eks.: kvinners kår i et 50-100 års perspektiv.

· Koble dette til planprosessene.

· Utvikle sterke og mer allsidige regioner med mobilitet innad i regionen og i forhold til andre regioner

· Gå bygdekulturen nærmere etter i sømmene.

I forbindelse med det siste vil jeg referere et møte statsråden Guro Fjellanger hadde med et par 100 snøscooter-entusiaster, menn i sin beste alder i scooterdress. På deres krav: «Vi trenger snøscootere i distriktene» svarte statsråden: «Det dokker treng, e kvinnfolk!».

Takk for oppmerksomheten.