Politisk rådgiver Randi S. Øgrey

En orientering om St meld nr 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona - forholdet mellom verneinteresser og fiskerinæringene

Norges Fiskarlags fagsamling, Tromsø, 2. september 1999

Innledning

Først vil jeg få takke Norges Fiskarlag for invitasjonen til å holde innlegg på dette kurset. Jeg synes det er positivt at Fiskarlaget som næringsorganisajon tar initiativ til denne type samlinger der det blir satt søkelys på kystsonen i plansammenheng og kystens betydning for både verne- og næringsinteresser.

Som alle her sikkert er kjent med la Regjeringen fram St. meld nr 43 om bruk og vern i kystsonen rett før sommeren. Denne meldingen har sitt utgangspunkt Stortingets vedtak etter behandlingen av interpellasjonen om kystverneplanen for Nordland i mars 1998. Stortingsmeldingen drøfter konsekvenser av bruk og vern i kystsonen, verneplanprosessen, forvaltning av verneområdene og tar opp behovet for eventuell evaluering av områder vernet i medhold av naturvernloven.

Hvordan ønsker vi å forvalte kystsonen vår?

De kystnære havområdene hører til de mest produktive områdene i verden. I generasjoner har derfor kysten og havet med sine rike ressurser skapt grunnlag for sysselsetting og bosetting. De rike ressursene gjør at arealene både på land og i sjø er attraktive for mange ulike brukergrupper og næringsinteresser. Ulike interesser kan derfor lett skape konkurranse om bruken av de samme arealene.

Fra å være områder som inngikk som en viktig del av folks matauk og levemåte gjennom fiske, jakt og fangst, er kystsonen i dag utsatt for sterkt press gjennom utbygging, både når det gjelder tettstedsutvikling, infrastruktur, industri og utvikling av havbruk. Samtidig har den tekniske utviklingen ført til en stadig økende utnytting av de marine ressursene i forhold til tidligere. Dette har ført til at det innenfor enkelte naturtyper er få gjenværende arealer som er lite påvirket av ulike typer inngrep.

Både vern og næringsutvikling skal være en del av en langsiktig utvikling i kystsonen. Det er derfor viktig å avsette arealer som er lite påvirket av inngrep for å kunne ha et nettverk av referanseområder der en kan følge en tilnærmet naturlig økologisk utvikling. Samtidig skal kystens ressurser utnyttes på en bærekraftig måte. En helhetlig og god arealplanlegging for å redusere eventuelle konflikter mellom bruk og vern og mellom ulike brukergrupper mest mulig, er derfor helt nødvendig.

Stortingsmeldingen drøfter bl.a. vernepolitikken, verneplanprosessen og lokal medvirkning, og hvorvidt det er behov for evaluering av verneområder. Forholdet mellom verne- og næringsinteressene i kystsonen, og avveiingen av disse mot hverandre blir grundig drøftet. Jeg skal ikke her redegjøre for alt som står i meldingen om dette, men orientere kort om den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder arealforvaltningen i kystsonen:

Vern av områder i medhold av naturvernloven

Regjeringen går inn for at vern av områder i medhold av naturvernloven fortsatt skal være en bærebjelke i arbeidet med å sikre spesielt verneverdige naturområder. Gjennomføringen av vernearbeidet i Norge er nå inne i sluttfasen. Vi har langt på vei gjennomført de fleste fylkesvise verneplanene i innlandet. Det gjenstår noen planer i kystfylkene. I tillegg kommer arbeidet med barskogplanen og gjennomføringen av nasjonalparkplanen.

Diskusjonen rundt vern i kystsonen har bla. dreid seg om hvorvidt naturvernloven også kan benyttes til å verne sjøområdene i tilknytning til landarealer. Juridisk er det ikke noe til hinder for at naturvernloven også kan benyttes i sjø. Naturverdiene knyttet til sjøarealene er like viktig å ta vare på som verdiene knyttet til landarealene. Tilsvarende som på land, er det alltid formålet med vernet for det enkelte området som vil være avgjørende for hvor strengt og hvor geografisk omfattende vernet vil være. Hvorvidt det er aktuelt med erstatning til brukere av sjøområder som på ulik måte blir båndlagt gjennom vernevedtak, må avgjøres av domstolene.

Kystverneplaner

Som dere alle vet er det utarbeidet forslag til kystverneplaner i Nordland og Troms. Jeg vil presisere at det bare er i disse to fylkene det er planlagt å gjennomføre kystverneplaner, og at dette er et alternativ til å utarbeide tematiske verneplaner for sjøfugl, strandenger osv. Kystverneplanene vil sikre at det blir foretatt en helhetlig gjennomgang av verne- og næringsinteresser i de to fylkene. Målet er at kystverneplanene skal berøre andre brukerinteresser minst mulig. Vi skal derfor sammen med fiskerimyndighetene vurdere nøye hvilke konsekvenser planene vil ha for næringsutnytting i sjø. Størrelsen på sjøarealene kan også bli redusert før det blir fattet endelig vernevedtak.

For kystverneplanen i Nordland foreslås det en prøveordning i forbindelse med behandling av dispensasjonssaker i sjø. Det foreslås at forvaltningsmyndigheten i slike saker, knytter til seg en rådgivende gruppe med representanter fra aktuelle fagmyndigheter. En slik gruppe vil sikre en grundig og tverrfaglig vurdering i forbindelse med dispensasjonsaker.

Marine verneplaner

De marine eller undersjøiske naturverdiene utgjør en viktig del av Norges naturkvaliteter. Det er derfor like viktig å ta vare på representative og særegne naturverdier i sjø som på land. I stortingsmeldingen går derfor Regjeringen inn for at arbeidet med marine verneplaner fortsetter som tidligere planlagt. Dette innebærer at utarbeidelsen av marine verneplaner skal baseres på den naturfaglige kartleggingen som allerede er foretatt av egnede områder langs kysten. For å sikre en avveining mellom ulike samfunnsinteresser vil det bli nedsatt et rådgivende utvalg der både berørte myndigheter og aktuelle interesseorganisajoner vil bli representert tilsvarende det som tidligere er gjort i forbindelse med barskogvernet.

Lokal medvirkning

Arbeidet med å sikre de mest verdifulle deler av den norske naturarven er en viktig del av norsk miljøvernpolitikk. Det vil fortsatt være staten som har ansvaret for gjennomføring av verneplaner etter naturvernloven. Det er samtidig klart at lokale interesser må trekkes bredere inn i et positivt samarbeid. Det er vår målsetting å knytte berørte lokalsamfunn nærmere både til selve verneplanprosessen og til forvaltningen av verneområdene. I verneområder som berører sjøarealer som ikke omfattes av grunneierretter, er det særlig viktig at aktuelle næringsorganisasjoner trekkes inn i arbeidet. Det vil øke det lokale engasjementet og forståelsen for vern av vår felles naturarv og bringe lokal kompetanse inn i forvaltningen av verneområdene.

Det er utarbeidet retningslinjer for behandlingen av vernesaker etter naturvernloven i et rundskriv fra 1990. Dette er under revisjon, og et nytt rundskriv vil foreligge med det aller første.

Det legges avgjørende vekt på at det skal utvikles gode planprosesser der kommuner, grunneiere, interesse- og næringsorganisasjoner får delta på en hensiktsmessig måte, og så tidlig som mulig i prosessen.

Muligheten til å løse uoverensstemmelser og interessemotsetninger vil ofte være avhengig av den første kontakten mellom myndighetene og dem som berøres av vernevedtaket. Vi har lagt stor vekt på å få etablert brede og demokratiske planprosesser slik at alle syn og interesser skal kunne komme fram. Men som på alle andre områder i samfunnet kan vi også her bli bedre.

Hvorvidt det skal være statlig eller kommunal forvaltning av verneområdene avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Uansett om forvaltningen er forankret kommunalt eller statlig, står de nasjonale miljømålene fast. Vi mener at lokal forvaltning av verneområder vil medvirke til at miljøvernpolitikken blir bedre forankret i kommunene. Jeg vil i den forbindelse vise til at den langsiktige forvaltningen av arealene i kommunene er en forutsetning for ivaretagelse av naturressursene. Alle landets kommuner har derfor fått tilbud om å overta forvaltningsansvar for naturreservater, naturminner og landskapsvernområder. 100 kommuner har så langt stilt seg positive til en slik ordning.

Formålet med vernet er grunnleggende for valg av vernekategori, restriksjonsnivå og verneområdets geografiske utstrekning

Ofte vil vern og næringsutnytting kunne eksistere side ved side, avhengig av hva slags type næringsvirksomhet det er snakk om og hva som er formålet med vernet i det enkelte tilfelle. Både vernekategori, restriksjoner og geografisk avgrensing for det enkelte verneområdet skal alltid tilpasses formålet med vernet. Som oftest vil tradisjonell aktivitet kunne fortsette etter at det er gjort vedtak om vern.

Omfanget av sjøareal som inngår i verneområder vil variere etter hva som er formålet med vernet. Det er imidlertid behov for å se nærmere på om restriksjonsnivået og omfanget av sjøareal i eksisterende verneområder er i samsvar med verneformålet og retningslinjene som er skissert i stortingsmeldingen. Miljø- og fiskerimyndighetene vil samarbeide om denne gjennomgangen, og vi tar sikte på å starte dette arbeidet så snart som mulig.

Er det behov for evaluering av verneområder?

I stortingsmeldingen pekes det på at behovet for å gjennomgå eksisterende verneforskrifter må vurderes med tanke på eventuell oppdatering. Dette kan være aktuelt i enkelte områder der det har skjedd vesentlige endringer siden vernevedtaket ble fattet. Det kan være behov for en nærmere vurdering av om verneverdiene er opprettholdt i tråd med verneformålet, og hvilke virkninger vernet eventuelt har fått i forhold til lokalsamfunnet og eventuell næringsutvikling. Dette er også et arbeid som vi ønsker å starte forberedelsene av så snart som mulig sammen med fiskerimyndighetene.

Det må alltid ligge en individuell vurdering til grunn når det skal avgjøres hvilke aktiviteter og tiltak som eventuelt kan utføres innenfor ulike verneområder.

Regjeringen har lagt fram forslag til enkelte overordnede retningslinjer for hvorledes ulike typer vern og næringsaktivitet kan avveies mot hverandre for å oppnå målsettingene om å sikre bærekraftig bruk og vern i kystsonen. Retningslinjene er basert på at næringsaktiviteter, som i dette tilfellet fiskeriene, tang- og tarehøsting og havbruk, alltid skal vurderes opp mot formålet med vernet. Dette må vurderes individuelt i alle vernesaker. Aktiviteter som ikke vil forringe eller ødelegge verneverdier vil kunne foregå i verneområdene. De retningslinjene som er skissert i meldingen er overordnede og ikke utfyllende. Dersom det er usikkert i hvilken grad næringsaktivitet vil påvirke verneverdiene slås det i meldingen fast at førevar prinsippet skal legges til grunn.

Retningslinjer for avveining mellom verne- og næringsinteresser

Regjeringen mener at i de fleste verneområder som omfatter sjøareal vil utøving av fiske sjelden være i strid med verneformålet. De fleste verneforskriftene blir derfor utformet slik at hensynet til ulike fiskeriaktiviteter i det alt vesentlige blir ivaretatt. Det kan likevel i begrensede områder kan være nødvendig med ferdselsrestriksjoner deler av året. Ved opprettelse av framtidig marine verneområder, kan det oppstå motsetninger mellom vern og utøving av fiske ved bruk av enkelte redskapstyper.

Høsting av tang og tare påvirker naturmiljøet, men det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner om den langsiktige økologiske effekten av slik virksomhet. Særlig kan enkelte sjøfuglarter være sårbare for slik virksomhet.

Etter gjeldende forvaltningsforskrift blir det som kjent bare gitt tillatelse til tang- og tarehøsting dersom høstingen er økologisk bærekraftig. Fiskerimyndighetene er i ferd med å etablere en forvaltningsordning for tang- og tare som i stor grad kommer til å ivareta både nærings- og miljøinteressene. Det vil derfor bare være aktuelt å regulere taretråling gjennom verneforskriftene i de tilfellene den framtidige forvaltningsplanen ikke i tilstrekkelig grad tar vare på verneverdiene.

Forholdet mellom havbruk og vern er kanskje det som har vært mest konfliktfylt. Dette til tross for at både havbruksvirksomhet og verneområder totalt sett legger beslag på marginale arealer i kystsonen. Regjeringen mener at det i større grad enn tidligere kan være mulig å kombinere vern av sjøareal og bruk av det samme området til havbruksvirksomhet. Dette vil imidlertid være avhengig av formålet med vernet, oppdrettsart, type anlegg og driftsform. Enkelte typer havbruk som f.eks skjelloppdrett vil derfor kunne tillates innenfor enkelte typer verneområder dersom virksomheten ikke kommer i strid med verneformålet. Det vil ofte være usikkert hvilke konsekvenser havbruk kan få i et verneområde. I slike tilfelle er det viktig at føre-var prinsippet legges til grunn ved vurdering av eventuell tillatelse til havbruksvirksomhet innenfor et verneområde.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg presisere slik det også er konkludert med i meldingen at primærnæringene i kystsonen skal opprettholdes og kunne videreutvikles samtidig som enkelte lokaliteter av stor betydning for natur- og eller kulturminnevernet skal kunne sikres gjennom bruk av naturvernloven eller kulturminneloven.

Det er viktig å være klar over at vern av arealer i medhold av naturvernloven totalt sett bare vil utgjøre 12-13 % av Norges areal innenfor territorialgrensen. Av dette vil kanskje bare 2-3% berøre sjø. Jeg er derfor ganske sikker på at vi gjennom god planlegging, i dialog og i samarbeid med lokalsamfunnet, aktuelle organisasjoner og andre brukere, vil sikre en bærekraftig bruk av kystsonen der det er plass til både næringsaktivitet og vern av områder. Lokal medvirkning i verneplanarbeidet vil etter min oppfatning også være positivt for utviklingen med å sikre levedyktige lokalsamfunn.

Jeg håper at vi kan videreutvikle det gode samarbeidet mellom miljø- og næringssiden som vi følte vi kom et stykke på vei med gjennom utarbeidelsen av stortingsmeldingen. En bærekraftig forvaltning av kystsonen er bl.a. avhengig av samarbeid og god dialog. En bærekraftig forvaltning i dag er nødvendig for å kunne overlevere havet og kysten til kommende generasjoner slik at også de får mulighet til utnytte ressursene og å oppleve urørt natur.

linkdoc022005-040005#docSt meld nr 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona - Tilhøvet mellom verneinteresser og fiskerinæringane