Miljøvernminister Guro Fjellanger

Energibruk og bærekraftig utvikling i det 21. århundre - lokal handling og nasjonale strategier

Klimautfordringene og bærekraftig energibruk

Folkets hus, Oslo 26. januar 1999

Først - et hjertelig velkommen til dere alle ! Vårt håp er at denne arbeidskonferansen i dag vil være med å meisle ut visjonene for en bærekraftig energi- og miljøpolitikk for det 21. Århundre.

I dag belaster vi naturmiljøet på en måte og i et omfang som truer livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. For å snu denne utviklingen må vi ta utgangspunkt i tre globa-le miljøproblemer:

• reduksjon i det biologiske mangfoldet
• opphoping av helse og miljøskadelige stoffer i jord, luft og vann og det som er blant annet er tema på denne konferansen:
• menneskeskapte klimaendringer

For å bringe produksjons-og forbruksmønstrene inn på et mer bærekraftig spor, har alle deltakere i samfunnet et ansvar. Både næringsliv og offentlig sektor vil gradvis måt-te forandre sin verdiskaping, slik at den i større grad baseres på bruk av fornybare natu-ressurser og i mindre grad på bruk av f.eks fossil energi. Enkeltmennesker og hus-holdninger må forandre sin livsstil og sine forbruksvaner i en retning som er mindre miljøbelastende. På samme måte som vi har økt arbeidseffektiviten, må vi nå bli mer miljøeffektive.

I hvilken grad Norge lykkes i å bidra til nødvendige endringer, avhenger av hva den enkelte næringssektor, det enkelte lokalsamfunn og det enkelte menneske bidrar med.

Vi vet det er en nær sammenheng mellom globale, nasjonale og mer lokale miljøutford-ringer. Samme kilde er ofte årsaken til både lokale, nasjonale og globale miljøproble-mer, og de globale miljøproblemene er i praksis summen av lokale miljøproblemer. Dermed må de møtes og løses gjennom lokal handling og endring. Det ligger et betyde-lig potensiale for bedre livskvalitet og en mer bærekraftig utvikling, i det å tilrettelegge for mer miljøvennlige lokalsamfunn. Kommunene har en viktig rolle i dette arbeidet, men de er avhengig av samarbeid med sine innbyggere og ikke minst med næringslivet i egen kommune. Jeg er glad for at vi har klart å samle så mange deltakere. Vi håper at denne konferansen kan fungere som et ledd i å styrke samarbeidet på klima- og energi-feltet mellom statlig, regionalt og lokalt nivå.

Regjeringen setter rammebetingelsene og ønsker derfor å være lydhør for innspill som bygger på lokale erfaringer. Vi har ansvaret nasjonalt for en miljøvernpolitikk der lokal Agenda 21 både som perspektiv og arbeidsform skal prege arbeidet på alle nivåer. Sat-singer og prosesser sentralt har betydning for lokalt Agenda 21-arbeid. Lokal Agenda 21 betyr en vitalisering av lokaldemokratiet fordi nye grupper kan trekkes med i diskusjo-ner om hvilket samfunn vi vil ha og hvordan lokalsamfunnet må organiseres for å nå målet.

I de siste årene har det i økende grad blitt fokusert på samspillet mellom staten, det re-gionale og lokale nivået i gjennomføring av politikken. En direkte dialog mellom stat, fylkeskommuner og kommuner gjennom bl.a. Lokal Agenda 21-arbeidet og andre pro-sesser er helt nødvendig for å få fart i arbeidet. Denne konferansen er et bidrag i denne sammenheng. Vi har tro på at dette samarbeidet kan gi oss nyttige erfaringer og innspill til en klima - og energipolitikk med visjoner for det 21. århundre.

Klimautfordringene

Kyotoprotokollen er et første viktig skritt for å nå det langsiktige målet om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt på-virkning av klimaet. Dette vil kreve en dramatisk reduksjon av i-landenes utslipp for å gi rom for en økning i u-landenes utslipp som ledd i deres velferdsutvikling. Selv om vi i dag ikke vet hvor grensa går for å forhindre en slik farlig påvirkning av klimasystemet, vet vi at det vil kreve en betydelig omlegging av industrilandenes produksjons- og for-bruksmønstre. Dette inkluderer mer miljøvennlige energi- og transportsystemer, av-fallshåndtering og produksjonsprosesser, men også livsstil og forbruksvaner.

I dette perspektivet er det verdt å merke seg at til tross for Kyotoavtalen vil de globale utslippene fortsette å øke. Kyotoprotokollen må derfor bare sees som et første skritt på veien mot å få til en stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et tilstrekkelig lavt nivå. Mer ambisiøse avtaler med strengere forpliktelser for i-landene og etterhvert for u-landene vil være nødvendige på lengre sikt.

Norge får i følge Kyotoprotokollen anledning til å øke sine nettoutslipp av klimagasser med 1 prosent i forhold til 1990-nivå. Dette betyr at vi må redusere utslippene med vel 20 % i forhold til utviklingstrenden i 2010 basert på en videreføring av dagens politikk, uten nye virkemidler. En slik endring i våre utslippsmønstre vil være krevende med vårt energisystem og vår industristruktur.

Kyotoprotokollen vil måtte føre til at det blir satt en pris på utslipp av klimagasser fra industriland. Avtalen representerer sånn sett et internasjonalt gjennombrudd for prin-sippet om at forurenser skal betale. Dette prinsippet ligger også til grunn for norsk for-urensningspolitikk. En pris på utslippene vil øke etterspørselen etter energieffektive produkter med små utslipp av klimagasser gjennom hele produksjons- og forbrukspro-sessen. Det er viktig at også norsk næringsliv utnytter dette, både gjennom å utvikle og ta i bruk slik fremtidsrettet teknologi.

Nasjonale tiltak

Det må gjennomføres betydelige tiltak hjemme. Ut fra en miljømessig synsvinkel er effekten av en varig omlegging i utslippsmønstre større jo tidligere den kommer. Det er viktig å komme tidlig igang med å redusere utslippene. Vi kan også regne med å redu-sere omstillingskostnadene dersom vi starter nå. I henhold til Kyotoavtalen er vi forplik-tet til å vise «demonstrerbar fremgang innen 2005» med hensyn til gjennomføring av utslippsforpliktelsen vår. I forbindelse med Stortingets behandling av Kyotomeldingen ble det vedtatt å utrede og etablere et nasjonalt kvotesystem.

Regjeringen har nedsatt et eget Kvoteutvalg for å utrede nærmere rammer og regler for et nasjonalt kvotesystem. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av året. Regjeringen sitter imidlertid ikke og venter på utvalgets innstilling. Det er vedtatt utvi-delser i den nasjonale virkemiddelbruken som forventes å gi betydelige utslippsreduk-sjoner. Dette inkluderer blant annet:

• Utvidelse av CO2-avgiftssystemet til å omfatte flytrafikk, innenlands sjøtransport og supplyskip i Nordsjøen.
• Innføring av en sluttbehandlingsavgift på avfall som differensieres etter graden av energiutnyttelse. Dette vil stimulere til økt gjennvinning og utnyttelse av metangass til energiformål.
• Styrking av KLIMATEK-programmet og etablering av Statens miljøfond for å fremme utvikling og markedsgennombrudd for klimavennlige og energieffektive teknologier. Statens miljøfond har i løpet av sine seks første måneder bidratt til finansiering av prosjekter som vil kunne gi betydelige utslippsreduksjoner innen fiskeflåten, bolig-sektoren, offshoresektoren og transportsektoren (el-bilen -Pivco).
• Kommunene og fylkeskommunene skal stimuleres gjennom Lokal Agenda 21 til bl.a. å utvikle lokale strategier og planer for å effektivisere bruken av energi og redusere klimagassutslipp. Enkelte kommuner og fylkeskommuner har allerede tatt initiativ på dette området.
• Det skal i inneværende år utarbeides en miljøhandlingsplan for Olje- og energidepar-tementet. Sektorhandlingsplanene er et viktig virkemiddel for å få integrert miljø-hensyn i alle sektorene.

I etterkant av Kyotomeldingen er det foretatt energipolitiske grep som også er kli-mamotiverte:

• Det er stilt krav om energifleksible oppvarmingssystemer i bygg over 1000 kvadrat-meter som staten eier eller leier.
• Det er vedtatt økt økonomisk støtte i 1999 for å stimulere til energieffektivisering og bruk av lokale og nye fornybare energikilder; bioenergi, vindkraft, solenergi, spill-varme og fjernvarmesystemer.

Vi holder også på med å utarbeide informasjon til fylkeskommuner og kommuner om bruk av bl.a. Plan- og Bygningsloven for å fremme klimahensyn, energieffektivisering og utnyttelse av lokale energikilder i ressurs- og arealplanleggingen.

Jeg vil i også minne om at Regjeringen både i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 og i Statsbudsjettet for 1999 foreslo en økning i el-avgiften og avgiften på fyringsolje, som Stortinget ikke sluttet seg tilRegjeringen vil imidlertid fortsette å arbeide for å få flertall i Stortinget for en bedre og mer miljøvennlig klimapolitikk!

Utover disse nasjonale tiltakene vil Regjeringen også ta i bruk de fleksible mekanisme-ne som ble etablert i Kyotoprotokollen. Samarbeid om prosjekter eller handel med kvo-ter som kan bidra til kostnadseffektive reduksjoner i andre land, vil imidlertid kun være et supplement til de nasjonale virkemidlene og tiltakeneslik som det står i Kyotoproto-kollen

Lokal Agenda 21 - Klima- og energi

Klimaproblemene er globale. Men de er også summen av de lokale klimautslippene. Derfor ligger også en viktig del av svaret på de globale utfordringene, i lokal handling Lokal Agenda 21 er Rio-konferansens utfordring til kommunene - en utfordring til lan-dene om å ta bærekraftig utvikling på alvor og å gjøre dette i samråd med sine innbyg-gere. Vi vet at livskvalitet ikke nødvendigvis øker med økt materielt forbruk. En rekke miljøproblemer henger sammen med veksten i det materielle forbruk og det samlede energiforbruket. Energiforbruket skaper problemer knyttet bade til klima og til lokal luftkvalitet. Lokal Agenda 21- arbeid bør bli en integrert del av kommuneplanarbeidet for å fremme bærekraftig utvikling. Utfordringen er både å skape folkelig deltakelse og gjøre målet om bærekraftig utvikling retningsgivende for alle deler av kommunenes virksomhet.

Denne utfordringen har kommune-Norge bl.a tatt gjennom den såkalte «Fredrikstad-erklæringen». I Fredrikstad-erklæringen utfordres både næringslivet og statlige myn-digheter til å støtte opp om kommunenes arbeid. Regjeringen tar denne utfordringen. Vi ønsker mer lokal forankring og mer deltakelse for å nå nasjonale miljømål og i inte-grering av miljøhensyn i sektorene.

Oppfyllelse av Kyotoforpliktelsen og de øvrige energi- og miljøpolitiske målene forutset-ter aktiv innsats på regionalt og lokalt nivå. Tiltak for å redusere klimagassutslipp og forbedre energieffektivtet vil også kreve utnyttelse av lokale energiressurser. Tiltakene vil også kunne bidra til å bedre lokale miljøforhold, spesielt i de byer og tettsteder hvor forbedring av luftkvalitet er nødvendig av hensyn til helse og miljø.

Målet er at alle fylkeskommuner og kommuner innarbeider strategier og handlingspro-grammer for energi og klima, både i kommuneplanenes langsiktige del og i arealplane-ne, og at disse hensynene integreres i handlingsprogrammer og budsjetter. Først da vil den samlede innsatsen kunne gi resultater.

Utvikling av en helhetlig lokal klima- og energipolitikk

Lokal klima- og energipolitikk må ta utgangspunkt i lokale forutsetninger . Her er. poli-tiske prioritering, geografiske forutsetninger, lokale naturressurser og de konkrete strukturer og nettverk som finnes i det enkelte lokalsamfunn viktige elementer. Også energibehovet, hvordan dagens energibehov er dekket og mulighetene for å bruke alternative og lokale energikilder er forskjellige. På samme måte har kommunene ulik tradisjon når det gjelder bruk av planverktøy og prosesser. Det sentrale i denne sammenheng er at man bruker verktøy og legger opp prosesser som den enkelte kommune mener er fornuftig. Dette vil til sammen gi reell politisk forankring i den enkelte kommune.

Regjeringen har allerede gitt signaler til fylkeskommunene og kommunene om behovet for utarbeidelse av lokale klimaplaner. I siste rundskriv (T-2/98 B) om «Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen» fra september 1998 er det under-streket at «Kommunene bør, i samarbeid med fylkeskommunen og statlige fagorganer i fylket, utarbeide lokale klimaplaner med sikte på tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser og styrke opptak av CO2 i skog». Videre er det også understreket at «Arbeidet med klimaplanene må sees i sammenheng med mulighetene for energiøko-nomisering og utnytting av lokale og fornybare energikilder. Slike hensyn bør ivaretas i planleggingen av utbyggingsmønster og bebyggelse». Med andre ord er kommunene og fylkeskommunene her gitt en viktig rolle i klima- og energiarbeidet lokalt og regio-nalt. Vi ønsker å tydeliggjøre disse signalene og stimulere innsatsen gjennom denne konferansen. Vi tror også at de mange presentasjonene i dag og i morgen om erfaringer og pågående prosjekter vil inspirere til økt innsats!

Fylkeskommunene bør ut fra en vurdering av regionens ressurser og kompetanse fo-kusere satsingen på klima- og energifeltet på enkelte sentrale områder. De største ut-slippskildene og de mest kostnadseffektive tiltakene bør gripes fatt i først. Målet er å få et tilstrekkelig grunnlag til å iverksette tiltak lokalt og regionalt. Sentrale aktører i et slikt samarbeid er foruten kommunene også energiverkene, enøksentre og LA21-knutepunkter. På fylkesnivå vil vi oppfordre til etablering av konkrete samarbeidspro-sjekter og / eller regionale handlingsplaner. Her kan arbeidet med en klimahandlings-plan for Oppland fremstå som et godt eksempel.

Handlingsplanene bør gå på tvers av sektorene og synliggjøre kostnadseffektive tiltak innenfor bl.a. energi-, industri-, transport- og landbrukssektoren. Vi ser at enkelte kommuner har satt frivillige mål for klimagassutslipp. Klima- og energiplaner vil kunne være et utgangspunkt for igangsetting av prosjekter, og for å nå slike frivillige lokale og regionale utslippsmål.

Som jeg har vært inne på, vil klima- og energipolitikkens innhold på regionalt og lokalt nivå kunne bli svært forskjellige avhengig av næringssammensetningen, naturressur-ser, geografisk beliggenhet m.m. Planene bør ikke være store, omfattende utredninger, men mer handlingsorienterte dokumenter som staker ut kursen på enkelte sentrale satsingsområder. Vi ønsker at kommunene og fylkeskommunene aktivt bruker de mu-ligheter de har til å påvirke utviklingen i bærekraftig retning regionalt og lokalt.

I Lokal Agenda 21-arbeidet er det viktig at dere i lokalt aktiviserer industri, renholds-verk, større kommunale institusjoner, e-verk, varmeselskaper, frivillige organisasjoner m.fl. for å utnytte potensialet av lokale muligheter og kompetanse til prosjektsamarbeid i LA 21-sammenheng. Prinsippet om bred medvirkning (deltakelse) hører naturlig hjemme i et demokrati. I tillegg vil dette kunne utløse mer engasjement og forhåpent-ligvis stimulere til bedre oppfølging og resultater.

Bare fire måneder etter at Kyotoavtalen var på plass, la regjeringa frem forslag til opp-følging for Stortinget. Flere av tiltakene ble vedtatt da, og enda flere ble fulgt opp da statsbudsjettet for i år ble behandla i Stortinget. Så vi er godt i gang. Vi vil fortsette med vår del av jobben, og se på hvordan vi kan videreutvikle rammebetingelsene både når det gjelder avgifter, lover og informasjon.

Min utfordring til dere er at dere i etterkant av denne konferansen mobiliserer bredt for å få til regionale og lokale prosesser som fører til en mer energieffektiv og miljøriktig ressursbruk. Jeg håper at denne konferansen vil inspirere dere som ikke er i gang til å begynne, og inspirere dere som er i gang til å fortsette arbeidet. Mitt ønske er at vi etter denne konferansen sammen fortsetter den dugnaden som skal gjøre visjonene for det 21. Århundret til virkelighet.

Velkommen til ei viktig arbeidsøkt, og lykke til !

Lagt inn 26. januar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen