Statssekretær Jesper W. Simonsen

Fylkeskommunens og kommunens rolle i klima- og energipolitikken

Kommunenes Sentralforbunds klima- og energikonferanse 2.-3. juni 1999 i Porsgrunn

Ærede forsamling,

Takk for invitasjonen til å holde foredrag på denne regionale konferansen om klima- og energipolitikk. Jeg vil gjerne gi en honnør til arrangørene fordi regionale konferanser av denne typen, er svært viktige for å stimulere til oppfølging av nasjonale miljø- og energimål. Jeg er bedt om å redegjøre for Regjeringens klima- og energipolitikk, herunder hovedtrekk fra Energimeldingen som ble lagt fram i mars i år, men jeg vil også komme inn på hvilke utfordringer vi synes at fylkeskommunene og kommunene bør ta fatt i på dette feltet.

Klimautfordringen

Kyotoprotokollen er et første viktig skritt for å nå det langsiktige målet om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Det er fortsatt en diskusjon mht. hvilket nivå på konsentrasjonen i atmosfæren som vil innebære en slik påvirkning av klimasystemet. Selv om vi i dag ikke vet hvor grensen går for å forhindre en slik utvikling, vet vi at det vil kreve en betydelig omlegging av industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre. Dette inkluderer mer miljøvennlige energi- og transportsystemer, avfallshåndtering og produksjonsprosesser, men også livsstil og forbruksvaner.

Det er verdt å merke seg at til tross for Kyotoavtalen vil de globale utslippene fortsette å øke. Mer ambisiøse avtaler med strengere forpliktelser for i-landene og etterhvert for u-landene vil være nødvendige på lengre sikt.

Norge får i følge Kyotoprotokollen anledning til å øke sine nettoutslipp av klimagasser med 1 prosent i 2010 i forhold til 1990-nivå. Dette betyr at vi må redusere utslippene med omlag 22 % i forhold til utviklingstrenden fram til 2010 basert på en videreføring av dagens politikk. Dersom gasskraft holdes utenfor, vil utslippene måtte reduseres med 19%. Dette illustrerer hvilken utfordringen vi har foran oss.

Når Kyotoprotokollen er ratifisert og følges opp, vil det føre til at alle utslipp av klimagasser får en kostnad. Det vil ikke lenger være gratis å slippe ut klimagasser slik det hittil har vært i de fleste land. Avtalen representerer sånn sett et internasjonalt gjennombrudd for prinsippet om at forurenser skal betale. Dette vil bl.a. føre til at miljøkostnadene i framtida i større grad vil bli reflektert i energiprisene.

Oppfølging av Kyotoforpliktelsen vil innebære at det må gjennomføres betydelige tiltak i Norge. Ut fra en miljømessig synsvinkel er effekten av en varig omlegging i utslippsmønstre større jo tidligere den kommer. Vi kan også regne med å redusere omstillingskostnadene dersom vi starter tidlig med tiltak. I henhold til Kyotoavtalen er vi forpliktet til å vise «demonstrerbar fremgang innen 2005» med hensyn til gjennomføring av utslippsforpliktelsen vår.

Vi er imidlertid nå i en mellomfase før Kyotoprotokollen er ratifisert. Vi bør i nå unngå å binde oss opp i infrastrukturinvesteringer som binder våre energibruk på en unødvendig sterk måte framover, dersom dette ikke kan forsvares i et langsiktig perspektiv. Investeringer i nye energiprosjekter/-teknologier må kunne tilfredsstille krav til lønnsomhet i framtiden og ta høyde for økte kostnader i form av CO2-avgifter eller kvotepris.

Kyotomeldingen

I forbindelse med Stortingets behandling av Kyotomeldingen ble det vedtatt å utrede og etablere et nasjonalt kvotesystem. Regjeringen har nedsatt et eget Kvoteutvalg for å utrede nærmere rammer og regler for et nasjonalt kvotesystem. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av året. Regjeringen sitter imidlertid ikke og venter på utvalgets innstilling. Det er vedtatt utvidelser i den nasjonale virkemiddelbruken som forventes å gi betydelige utslippsreduksjoner. Dette inkluderer blant annet:

• Utvidelse av CO2-avgiftssystemet til å omfatte innenlands flytrafikk og sjøtransport samt supplyskip i Nordsjøen.
• Innføring av en sluttbehandlingsavgift på avfall som differensieres etter graden av energiutnyttelse. Dette vil stimulere til økt gjennvinning og utnyttelse av metangass til energiformål.
• Styrking av Klimatek-programmet og etablering av Statens miljøfond for å fremme utvikling og markedsgennombrudd for klimavennlige og energieffektive teknologier.
• Gjennom Lokal Agenda 21 stimulere kommunene og fylkeskommunene til å utvikle klima- og energistrategier og -planer
• Sikre sterkere integrering av miljøhensyn i olje- og energipolitikken gjennom utarbeidelse av en miljøhandlingsplan for Olje- og energidepartementet som legges frem i forbindelse med Stortingets budsjettbehandling for 2000

I etterkant av Kyotomeldingen er det foretatt energipolitiske grep som også er klimamotiverte:

• Det er stilt krav om energifleksible oppvarmingssystemer i alle nye bygg over 1000 kvadratmeter som staten eier eller leier
• Det ble vedtatt økt økonomisk støtte i 1999 for å stimulere til energieffektivisering og bruk av lokale og nye fornybare energikilder
• Det er oppnevnt et offentlig Planlovutvalg som blant annet skal se på hvordan plan- og bygningsloven kan bidra til å fremme sterkere grad av energiplanlegging.
• Det er fremmet forslag om endring av forurensningsloven som gjør at myndighetene vil kunne stille krav til energieffektivitet i forbindelse med utslippskonsesjoner for større nye industrianlegg. Dette er en del av den nasjonale gjennomføringen av EUs direktiv om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet)

Energimeldingen

I mars i år la Regjeringen fram energimeldingen. Hovedbudskapet i meldingen er at Regjeringen vil legge til rette for en fremtidsrettet omlegging av energisektoren som svar på ambisiøse miljømål. Energimeldingen er en utfordring til alle som er i berøring med energispørsmål. Det gjelder vanlige forbrukere, industrien, kommunene, fylkeskommunene, eierne av overføringsnettet, arkitektene, byggherrene, energirådgiverne og energiprodusentene.

Energiforbruket har steget jevnt og trutt i vårt århundre. Med uendret politikk må vi vente at forbruket fortsetter å stige. Energiutvalgets scenarier «Stø kurs» og «Klimaveien» illusterer konsekvensene av henholdsvis en tradisjonell og en klimaorientert energipolitikk. I «Stø kurs» øker forbruket av el øker med 1,5 TWh per år i gjennomsnitt, i likhet med de siste årene. Det betyr at vi må bygge ut 36 TWh mer vannkraft og gasskraft innen år 2020 bare for å dekke vår eget forbruk. I «Klimaveien» føres det en aktiv politikk for å begrense forbruket. Forbruksavgiftene på el øker gradvis til 28 øre/kWh, og det etableres et kvotemarked for handel med CO2-utslipp. I dette scenariet er det en beskjeden økning i elforbruket og tilsvarende reduksjon i oljeforbruket. Det blir lønnsomt å bygge ut nye fornybare energikilder. Scenariene illustrerer hva ambisiøse mål for utviklingen i energiforbruk og energiproduksjon vil kreve av oss.

Med strenge begrensninger for både ny vannkraft og gasskraft, må vi se etter nye, framtidsrettede løsninger. Dette stiller oss overfor nye utfordringer. Vi må forberede oss på en framtid der energi, og særlig elektrisitet, blir et knappere og mer verdifullt gode. Vannkraften vil fortsatt gi et bidrag til å dekke økningen i kraftforbruket. Men framtidas energikilder er de nye, fornybare energikildene. For å vise veien framover har Regjeringen pekt ut følgende resultatmål fram mot år 2010:

• å begrense energiforbruket vesentlig mer enn om utviklingen overlates til seg selv
• å bruke 4 TWh mer vannbåren varme årlig basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme
• å bygge vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh

For å få dette til foreslår Regjeringen en energipakke med opptrapping av avgiftene på elektrisitet og fyringsolje kombinert med investeringstilskudd til nye, fornybare energikilder. Rammen for tilskuddene er foreslått til 5 milliarder kroner over en tiårs-periode. For å unngå en overgang fra bruk av el til bruk av olje, foreslås avgiften på fyringsolje økt tilsvarende elavgiften.

Det er på sin plass her å minne om at Regjeringen både i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 og i Statsbudsjettet for 1999 foreslo en økning i el-avgiften og avgiften på fyringsolje, som Stortinget ikke sluttet seg til. Regjeringen vil imidlertid fortsette å arbeide for å få flertall for ovennevnte virkemidler fordi de er nødvendige for å få til den nødvendige omleggingen i energisektoren.

Den teknologiske utviklingen og internasjonale krav vil fremme miljøvennlige løsninger som på lang sikt vil gi et vesentlig bidrag til energiforsyningen i verden. For å komme dit må det satses på forskning og utvikling og støtte til introduksjon av modne teknologier. Norge må yte sitt bidrag til denne utviklingen og rette oppmerksomheten mot de områdene der vi har særlige fortrinn.

Bioenergi, spillvarme, varmepumper, solenergi og vindkraft er kun i begrenset grad tatt i bruk i Norge, og det er dokumentert større tekniske og økonomiske potensialer som bør kunne utnyttes. Fylkeskommunene og kommunene bør gjennom den styrkede rollen de vil få i energiplanleggingen stimulere til utnyttelse av disse energikildene.

Hvis det skal være mulig for aktørene i energimarkedet å følge opp arbeidet med omleggingen av energisektoren, må de offentlige rammebetingelsene være stabile og langsiktige. Men utviklingen av nye, fornybare energikilder kan ikke bare baseres på å bli båret fram av statlige initiativer og støttetiltak. I framtida må vi legge til rette for at den teknologiske utviklingen og de nasjonale og internasjonale rammebetingelsene gjør de miljøvennlige løsningene konkurransedyktige.

Mange av de nye, fornybare energikildene kan bare levere varme, ikke elektrisitet.

Regjeringen legger opp til en økt utbygging av fjernvarmenett og vannbårne anlegg i bygninger slik at bruken av miljøvennlige alternativer til el kan øke. Å begrense energiforbruket er trolig den mest miljøvennlige måten å møte utfordringene på. Regjeringen vil særlig arbeide for å begrense forbruket av el.

De siste 20 årene har energibruken pr. enhet BNP blitt redusert med 25 prosent. Energiintensiteten vil fortsatt synke, mens det samlede forbruket vil fortsette å øke dersom utviklingen blir overlatt til seg selv, som følge av et høyere aktivitetsnivå i økonomien. En vesentlig offentlig innsats og en aktiv politikk er derfor nødvendig for å begrense veksten. Dette er en utfordring også til fylkeskommunene og kommunene.

Husholdningene vil stå for den største veksten i energiforbruket i årene som kommer. Oppvarmings- og kjølebehovet i tjenesteytende sektor vil også øke. Regjeringen vil spesielt arbeide for å begrense energiforbruket i bygninger og utrede nærmere hvordan dette kan gjøres. Dette står imidlertid ikke i veien for at fylkeskommunene og kommunene stiller krav om bruk av energifleksible oppvarmingssystemer i sine nye bygg tilsvarende det staten allerede har gjort, jf statsråd Arnstads oppfordring på Energikonferansen i Oslo tidligere i år.

Regjeringen kan vanskelig si hvilke løsninger den enkelte aktør skal velge for å bidra til å nå målene. De konkrete valgene må derfor gjøres lokalt med utgangspunkt i ressursgrunnlaget og de mulighetene som står til rådighet. Myndighetens rolle vil være å angi retningen for utviklingen og stimulere til en utvikling på bred basis. Et viktig formål med energiplanleggingen bør være å avdekke muligheter for å begrense energiforbruket og utnytte lokale energikilder. For å legge forholdene til rette for en mer allsidig energiforsyning bør energiplanlegging brukes mer aktivt både på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Arealplanlegging og kollektiv varmeplanlegging er oppgaver der kommunene må spille en viktigere rolle og der e-verkene bør delta. Nettselskapene har fått styrkede incentiver til å vurdere andre løsninger som bl.a. tiltak på forbrukssiden opp mot investeringer i økt overføringskapasitet og til å delta i det regionale og lokale planleggingsarbeidet. Om nødvendig kan NVE pålegge e-verkene å bidra i energiplanlegging med hjemmel i energiloven. Samlet sett vil dette bidra til å fremme energieffektivisering og bruk av fornybare og lokale energikilder som kan bidra til å begrense effekttoppene eller elforbruket.

Det er tatt flere initiativ som setter lokal energiplanlegging på kommunenes og fylkeskommunenes dagsorden, blant annet gjennom Lokal Agenda 21. Det er naturlig at energiplanleggingen skjer i nær kontakt med e-verkene og de regionale enøksentrene.

Energiutvalgets foreslo å evaluere enøkvirksomheten og opprette et sentralt enøkorgan. Regjeringen vil vurdere spørsmålet om et eget sentralt organ for enøkvirksomheten, for eksempel i form av et enøkdirektorat. Det vil i en slik sammenheng være naturlig også å se nærmere på de regionale enøksentrenens rolle i enøkvirksomheten. En anbefaling vil bli lagt fram for Stortinget.

Lokal Agenda 21

På det filosofiske planet erkjenner mange at livskvalitet ikke nødvendigvis øker med økt materielt forbruk, spesielt i vår del av verden. En rekke miljøproblemer henger sammen med veksten i det materielle forbruk og det samlede energiforbruket. Energiforbruket skaper problemer knyttet både til klimagassutslipp og lokal luftforurensning med tilhørende helseeffekter, spesielt i byene og på tettsteder. Lokal Agenda 21 er Rio-konferansen utfordring til fylkeskommuner og kommuner om å ta bærekraftig utvikling på alvor og gjøre dette sammen med sine innbyggere.

Lokal Agenda 21- arbeid bør bli en integrert del av kommuneplanarbeidet for å fremme bærekraftig utvikling. Utfordringen er både å skape folkelig deltakelse og gjøre målet om bærekraftig utvikling retningsgivende for alle deler av kommunenes virksomhet.

Denne utfordringen har kommune-Norge bl.a tatt gjennom den såkalte «Fredrikstad-erklæringen». I Fredrikstaderklæringen utfordres både næringslivet og statlige myndigheter til å støtte opp om kommunenes arbeid. Regjeringen tar denne utfordringen. Vi ønsker mer lokal forankring og mer deltakelse for å nå nasjonale miljømål og i integrering av miljøhensyn i sektorene.

Regjeringen har gitt signaler til fylkeskommunene og kommunene om behovet for utarbeidelse av lokale klimaplaner med sikte på tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser og styrke opptak av CO2 i skog (Rundskriv T-2/98B). Arbeidet med klima-planene skal også sees i sammenheng med mulighetene for energiøkonomisering og utnyttelse av lokale og fornybare energikilder. Det er understreket at slike hensyn bør ivaretas i planleggingen av utbyggingsmønster og bebyggelse. Med andre ord er kommunene og fylkeskommunene her gitt en viktig rolle i klima- og energiarbeidet lokalt og regionalt. Målet er at alle fylkeskommuner og kommuner innarbeider strategier og handlingsprogrammer for energi og klima, både i kommuneplanenes langsiktige del og i arealplanene, og at disse hensynene integreres i handlingsprogrammer og budsjetter. Først da vil den samlede innsatsen kunne gi resultater.

På fylkesnivå vil vi oppfordre til etablering av konkrete samarbeidsprosjekter og/eller regionale handlingsplaner. Her kan arbeidet med en klimahandlingsplan for Oppland fremstå som et godt eksempel. Klima- og energiplaner vil kunne være et utgangspunkt for igangsetting av prosjekter, og for å nå eventuelle frivillige utslippsmål. Planene bør ikke være store, omfattende utredninger, men snarere handlingsorienterte dokumenter som staker ut kursen på enkelte sentrale satsingsområder.

Lokal klima- og energipolitikk må ta utgangspunkt i lokale forutsetninger. Her er politiske prioritering, geografiske forutsetninger, lokale naturressurser og de konkrete strukturer og nettverk som finnes i det enkelte lokalsamfunn, viktige elementer. Også energibehovet, hvordan dagens energibehov er dekket og mulighetene for å bruke alternative og lokale energikilder er forskjellige. Her i Telemark og spesielt i Porsgrunn/Skiensområdet bør det ligge vel til rette for utnyttelse av spillvarmen fra industrien. Jeg ser det som svært positivt at det er tatt initiativ til å få kartlagt potensialet og utarbeide en handlingsplan og at det legges opp til et nært samarbeid mellom kommunen, e-verk og lokal industri om å finne løsningene og koordinere sine prosjekter. Her vil man kanskje kunne lære noe av de erfaringene andre kommuner har gjort i tilsvarende prosjekter, bl.a. Kristiansand.

Med Kyotomeldingen og Energimeldingen har Regjeringen tatt viktige skritt i utformingen av virkemiddelbruken for å begrense energibruken og redusere klimagassutslipp. Vi vil fortsette med vår del av jobben, og se på hvordan vi kan videreutvikle rammebetingelsene både når det gjelder avgifter, kvotehandel, regelverk og informasjon. Min utfordring til dere er at dere i etterkant av denne konferansen mobiliserer bredt for å få til lokale prosesser som fører til en mer energieffektiv og miljøriktig ressursbruk.

Takk for oppmerksomheten!