Statssekretær Jesper W. Simonsen

Internasjonalt miljøsamarbeid med særlig fokus på fylkeskommunenes engasjement i sine nærområder gjennom Nordsjøsamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet. Nasjonal politikk og forventninger til fylkeskommunens engasjement.

Fylkeskommunens miljøpolitiske landskonferanse 1999, Gamlebyen, Fredrikstad 17. august 1999

Innledning

Først av alt vil jeg få takke for invitasjon til denne landskonferansen om internasjonalt samarbeid. Vi er i Fredrikstad – en by knyttet til en viktig nasjonal begivenhet –nemlig oppstartskonferansen for lokal Agenda 21 arbeidet i Norge i februar 1998, og erklæringen som kom ut av denne. Det er også hyggelig å kunne gratulere Fredrikstad kommune med en internasjonal anerkjennelse for sitt eget arbeid for bærekraftig utvikling. Sammen med ni andre kommuner i Europa er Fredrikstad tildelt en utmerkelse for sitt arbeid med bærekraftig utvikling (European Sustainable City Award – som deles ut av Rådet for europeiske lokalsamfunn og regioner) i juni i år.

Arbeid for å snu utviklingen i bærekraftig retning er en langsiktig og møysommelig prosess der det handler om å finne nye løsninger i fellesskap – myndigheter, næringsliv og lokalbefolkning. Derfor er det viktig å ha arenaer både i fylkene og i den enkelte kommune der felles visjoner kan formuleres, og der partene kan inngå samarbeid om tiltak med sine ulike ressurser. Alle fylker har nå etablert et system for organisering av lokal Agenda 21 møteplasser og nettverksbygging der hensikten er å få til et trekantsamband mellom kommuner/KS, stats/fylkesmannen og fylkeskommunen for å utløse engasjement og ny giv både innenfor næringslivet og i det sivile samfunn/de frivillige organisasjonene. De to vertsfylkene for denne konferansen har ulike modeller, og jeg har stor tro på at erfaringsutveksling og gjensidig læring tvers over fjorden kan ha noe for seg på dette feltet.

De fleste fylkeskommuner har utarbeidet sin egen regionale Agenda 21. Dette tror jeg kan være et fruktbart grep for å få rammer rundt arbeidet for ny bærekraftig praksis i fylker og kommuner. Det er også et grep som Norge kan formidle videre tilbake til det internasjonale .

Hvorfor internasjonalt samarbeid?

Siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport (Vår felles framtid) i 1987, har det vært en sterk økning i det internasjonale miljøsamarbeidet, eksempelvis når det gjelder biologisk mangfold, klima og ozon, miljøgifter og radioaktivitet. På FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972 ble det slått fast at et land har plikt til å unngå å påføre andre land miljøskader. Dette ble gjentatt på Riokonferansen i 1992. I Rio var det i tillegg enighet om at dagens generasjoner også måtte ta hensyn til dem som følger etter.

Vi driver med internasjonalt miljøsamarbeid for å bedre norsk miljøtilstand, eller som et ledd i et bredere miljøsamarbeid om alvorlige miljøproblemer i andre land, eller ut fra andre bistands- og utenrikspolitiske prioriteringer, der land søker å komme frem til felles policy og tiltak. Noen saker må løses på globalt nivå (biologisk mangfold, klima, ozon, miljøgifter), andre løses mest effektivt på regional basis (forsuring, trekkende arter), mens noen saker ordnes naboland imellom (fellesvassdrag, flora og fauna).

Globalt samarbeid er nødvendig der virksomhet i ett land truer miljøet i de fleste andre land. Samtidig blir verdensøkonomien stadig mer globalisert slik at nasjonal miljøpolitikk i økende grad påvirkes av økonomiske og politiske forhold utenfor vårt eget lands grenser. De globale miljøproblemene vil ikke kunne løses uten nært samarbeid mellom alle land. Det vil være særlig viktig å få utviklingslandene med på tiltak som må gjennomføres i alle land.

Fremtiden vil kreve enda tettere internasjonalt miljøpolitisk samarbeid. Jeg kan nevne at vi nå står foran neste forhandlingsrunde i WTO som vil bli igangsatt ved utgangen av 1999. I tillegg omfatter Norges internasjonale miljøpolitikk også elementer med sikkerhetspolitisk betydning ved at tiltak som forebygger ressurskonflikter og miljøskader også fremmer en ferdelig utvikling. I en urolig verden kan dette være en stor utfordring. Norge må fortsatt forsøke å føre an i noen internasjonale prosesser der det er vanskelig å oppnå noe ved å stå alene. Det legges derfor ned et stort arbeid både i å bygge allianser med enkeltland, i å delta i utformingen av multilaterale internasjonale retningslinjer og bindende regelverk der det er mulig.

Parallelt med den økte internasjonaliseringen av miljøsamarbeidet har vi de siste årene opplevd en sterk regionalisering av det internasjonale samarbeidet. Norge deltar i dette gjennom EØS avtalen, EUs Interregprogrammer og i den senere tid EUs arbeid med den nordlige dimensjon, der Norge er invitert til samarbeid. Norge har i over 10 år hatt et omfattende miljøsamarbeid med Russland, et samarbeid der vi har sett mange konkrete resultater. Flere regionale samarbeidsfora er etablert; Barentssamarbeidet, samarbeidet i Arktisk Råd, Østersjøsamarbeidet gjennom VASAB, ”Visions and Strategies around the Baltic Sea 2010”, som er et program for utbyggingsmønster og infrastruktur i Østersjøområdet, og Baltic 21, som er et samarbeid for å fremme bærekraftig utvikling i samme region, Nordsjøsamarbeidet osv. I tillegg har vi lang erfaring fra grenseregionalt samarbeid ikke minst gjennom det nordiske samarbeidet. Denne utviklingen fører naturlig til et større engasjement på tvers av landegrensene også på lokalt og regionalt plan.

Norges internasjonale samarbeid i nærområdene er, i tillegg til det nordiske, først og fremst konsentrert om Barentsregionen, Østersjøen og Nordsjøen. Samarbeidet med Russland og Baltikum, står sentralt i Barents- og Østersjøregionen. Dette vil jeg gå nærmere inn på senere, men først litt om

Fylkeskommunens engasjement i internasjonalt miljøsamarbeid

Samtlige norske fylker i dag er med i regionalt samarbeid på tvers av landegrensene. De nordligste fylkene orienterer seg først og fremst mot Barentsregionen, fylkene på Østlandet sør- og østover, Nordsjøfylkene vestover og sørover mot Danmark, Tyskland og England. Fylker med grense mot Sverige vender seg gjerne østover.

En vesentlig del av samarbeidet skjer gjennom Interregprogrammene, et samarbeid i regi av EU, som Norge deltar i med egne midler. Interregprogrammene dekker hele Norges grense mot øst fra Halden til Kirkenes, gjennom grenseregionalt samarbeid. I tillegg finnes det Interregprogram for større områder, som regionene rundt Nordsjøen og Østersjøen. Programmenes funksjonstid løper ut relativt snart, men en ny generasjon Interreg-program vil erstatte disse. Vi kan derfor planlegge med disse ordningene for 5-6 år framover.

Mange fylkeskommuner og kommuner har også vennskapssamarbeid (twinning) med land i Øst Europa, og deltar i prosjekter som en direkte oppfølging av tiltak under multilaterale konvensjoner. Enkelte fylkeskommuner har også egen representasjon i utlandet.

Dette voksende engasjementet i internasjonalt samarbeid på regionalt nivå stiller nye krav til regionene, først og fremst når det gjelder språkkunnskaper og kulturforståelse, men ofte også juridisk. Kultur og forretningskultur er forskjellig i forskjellige land, og Norge, som et av verdens rikeste land, vil i mange sammenhenger forventes å bære en større del av ansvar og dermed også risiko. Det er viktig for å lykkes at man har nødvendig kompetanse og forutsetninger for et aktivt engasjement.

Økt internasjonalt engasjement regionalt fordrer også en viss samordning mellom regjeringens politikk og internasjonal kontakt på fylkeskommunalt nivå. Det sier seg selv at det må være samsvar mellom politikken som føres regionalt og sentralt. En tett kontakt mellom sentrale og regionale aktører er nødvendig.

Europeiske retningslinjer for regional planlegging

Miljøsamarbeidet i vid forstand omfatter også plansamarbeid. Fra norsk side følger vi EUs arbeid med retningslinjer for å koordinere nasjonal og regional planpolitikk i EUs medlemsland. Retningslinjene omtales ofte som European Spatial Development Perspective (ESDP). Våre nordiske naboer er sterkt engasjert i dette arbeidet og har allerede forsøkt å innarbeide disse i nasjonal og regional planlegging. De er ikke-bindende og fungerer som en politisk referanseramme for mulig regional utvikling i EU. Det er viktig å understreke at disse retningslinjene fungerer som mal for Interregprogrammene. Det er derfor ikke tilfeldig at Interreg Nordsjøen har tre satsingsområder som faller innenfor rammen av ESDPs satsingsområder.

Målet med disse retningslinjene for regionalpolitikk og planlegging er å bidra til:

• å utvikle en balansert by- og tettstedsstruktur som kan hindre unødig konsentrasjon av økonomisk aktivitet i store sentra ogmarginalisering av distriktene
• å sikre likeverdig tilgang til infrastruktur, kommunikasjonsnett og kunnskapsressurser
• å utvikle en struktur av ulike områder som bør beskyttes for å sikre kvalitetene i natur, miljø- og kulturhistoriske verdier

EU-landene arbeider nå med å konkretisere disse retningslinjene gjennom et handlingsprogram. Handlingsprogrammet skal vedtas i høst, og tiltak som skisseres er innenfor bypolitikk, kystsoneplanlegging, retningslinjer for Interreg III, og forholdet til nye søkerland.

I vårt arbeid med å vurdere hvordan EUs retningslinjer påvirker norsk regional planlegging og utvikling har vi fått forskere til å vurdere dets betydning for oss. Hovedkonklusjonen er at ESDP kan inspirere norsk planlegging. I tillegg understreker vi naturligvis at ESDP fremhever planlegging som et viktig redskap for sektorsamordning. Gjennom det nordiske samarbeidet vil vi forsøke å hente ut de erfaringene som er relevante for oss som et land utenfor EU.

For øvrig ser vi at Østlandsfylkene gjennom Østlandssamarbeidet er godt i gang med å utforme et felles planprosjekt for samferdsel, infrastruktur og regional utvikling. Dette prosjektet vil være en god oppfølging av EUs retningslinjer, dersom det faglige fokuset kan utvides i det videre arbeidet. Østlandsprosjektet kan vel sees som et eksempel på hvordan internasjonalt samarbeid kan stimulere norsk regional planlegging. Østlandssamarbeidets planprosjekt inngår samtidig som del av et Interregprosjekt i Østersjøregionen. Vi arbeider videre med å få de øvrige fylkene til å utforme tilsvarende planprosjekt i de andre landsdelene.

Også Europarådet arbeider nå med retningslinjer for regional planlegging i medlemslandene. Disse er i tråd med EU s retningslinjer, men gjelder altså langt flere land. Retningslinjene i Europarådsregi legges fram for vedtak av planministrene i september neste år.

Barentsregionen

Norge overtok formannskapet i miljøsamarbeidet i juni i år, der Norge og Russland er hoveddrivkrefter. Den viktigste motoren i Barentssamarbeidet har hele tiden vært det regionale og lokale samarbeidet, hvor fylkeskommunene i nord leder an. Det har her vært gjort merkbare fremskritt i arbeidet med å integrere våre russiske naboer i samkvem over grensene til våre naboland.

Jeg vil særlig fremheve Regionrådets satsing på å utvikle konkrete og synlige tiltak under Lokal Agenda 21. Her har man opprettet et omfattende nettverk av samarbeidende lokalsamfunn, i stor grad basert på vennskapskommuner, hvor man deler kunnskap og erfaring, hjelper hverandre med konkrete problemer så som forbedring av drikkevannskvalitet, naturvern og rovdyrforvaltning, man lager opplæringsprogrammer og undervisningsmateriell for å spre økologisk bevissthet og engasjement i lokalbefolkningen. Det er viktig at vi i arbeidet fremover tar hensyn til og deler med hverandre de erfaringer vi hver på vår side har opparbeidet, retter samarbeidet mot ambisiøse målsettinger og organiserer arbeidet og ressursene mot både kort- og langsiktige resultater hvor det direkte bilaterale miljøsamarbeidet mellom Norge og Russland er vårt hovedinnsatsområde.

Utviklingen i Russland i 90-årene har ført til at vi nå står overfor nye og mer omfattende oppgaver som må løses dersom vi skal kunne føle trygghet for miljøutviklingen i vårt nordlige nærområde. Samtidig svekkes landets økonomiske evne til å oppnå kontroll over tilstanden. Som miljømessig påvirket naboland er Norge og de øvrige nordiske land en klar felles interesse i at utviklingen i Russland kommer inn i et riktig spor. Vi har også en utfordring i å formidle kunnskap om situasjonen til andre lands myndigheter og organisasjoner for å oppnå deres medvirkning og bidrag til arbeidet. Informasjon og offentlig synliggjøring av samarbeidet må derfor stå sentralt. Den mobilisering av lokale krefter som skjer gjennom fylkeskommunenes engasjement i Barentsregionen er en uvurderlig støtte for dette arbeidet.

Regional samordning av mål og prioriteringer

Det er viktig at vi i den regionale utvikling av miljømål og prioriteringer i Barentsregionen nøye samordnes med tilsvarende aktiviteter i Nordisk ministerråd, Østersjørådet, og Arktisk råd. Russland samarbeider bilateralt med alle de nordiske land, og utvikler et omfattende samarbeid, inkludert miljøvern, med EU under Partnerskapsavtalen. Viktige nye elementer i samarbeidet mellom Russland og EU er vedtaket i juni av Den europeiske unions felles strategi for samarbeid med Russland og utviklingen av en nordlig dimensjon i EUs politikk. Oppbyggingen av disse formelle instrumenter og samarbeidsrelasjoner mellom de to største enkeltaktører i Barentsrådet kan bidra til å skape bedre forutsetninger for å løse også noen av de tunge og langsiktige utviklingsoppgaver i nordområdene, men stiller også den regionale samordning av innsatsen overfor nye utfordringer.

Samarbeidet med Norge i Barentsregionen vies betydelig oppmerksomhet i Russland. Sett fra russisk side har samarbeidet vært en viktig støtte i bestrebelsene på å reformere landets miljøvernforvaltning. Russerne gir uttrykk for tillit til at samarbeidet med nabolandene kan påskynde utviklingen gjennom å tilføre deres egen organisasjon verdifull innsikt i moderne og effektiv miljøvernforvaltning.

I erklæringen fra Barentsrådets møte i juni i år, finner man en omfattende gjennomgåelse av den eksisterende situasjonen når det gjelder behov og muligheter for å gjennomføre prosjekter på alle miljøvernområder i Russland. Rådet påpeker bl.a. at det er en klar tendens gjennom de siste fem år til å legge mer vekt på de sider ved samarbeidet som gjelder institusjonsbygging og kompetanseutvikling, og at denne utvikling bør fortsette. I tråd med dette vil vi gjøre en aktiv innsats under norsk formannskap i Barentsprosessen på miljøområdet.

Jeg vil også nevne Arktisk Råd, som er et sirkumpolært samarbeidsforum som ble etablert i 1996. Vi har hatt et omfattende miljøsamarbeid siden 1991, som fortsatt utgjør kjernen i Arktisk Råds arbeid, med arbeidsgrupper på områdene miljøovervåking, naturvern, havmiljø og beredskapsspørsmål. I tillegg er det etablert en arbeidsgruppe for bærekraftig utvikling. Miljøovervåkingsprogrammet la fram en omfattende miljøstatusrapport for Arktis i 1997, som bl.a. påviste transport av miljøgifter fra sydlige breddegrader. Som en oppfølging av denne rapporten har Norge fått ansvar for å utvikle en handlingsplan for å eliminere forurensning i Arktis til ministermøtet i år 2000. Den norske utenriksministeren har tatt initiativ til tre internasjonale workshops med tema energi- og mineralressurser, fiskeriforvaltning og reindrift. Disse er nå under forberedelse . Arktisk Råd er et forum for samarbeid mellom sentrale myndigheter, men urbefolkningsrepresentantene deltar på fast basis for å sikre arbeidets tilknytning til menneskene som bor i regionen.

I ØSTERSJØREGIONEN deltar vi på sentralt hold i to prosesser ; arbeidet med Baltisk Agenda 21, Baltic 21 og plansamarbeidet, VASAB.

Mandatet for utviklingen av Baltic 21 har sitt utspring i statsministrenes møte i Visby og Østersjørådets utenriksministermøte i Kalmar, begge holdt i 1996. Samme år ble Baltic 21 lansert av miljøvernministrene. Baltic 21 fokuserer på iverksetting av aktivitet innen sentrale sektorer i regionen; jordbruk, energi, fiskeri, skog, turisme, transport og arealplanlegging. Integreringen av miljøhensyn i de ulike sektorene er et grunnleggende element i planen, og sektorene er selv ansvarlig for implementering og oppfølging av sine egne aksjonsplaner. Miljøvernministrene skal sørge for at de miljørelaterte delene av planen følges opp. Samarbeidet med sektorene er kommet godt igang. Fra norsk side har vi hittil vurdert energisamarbeidet som viktigst. I det videre arbeidet vil det være en utfordring å få til den nødvendige politiske forankringen fra ansvarlige sektordepartementer og å skaffe finansiering for iverksetting av tiltak.

Baltic 21 er et samarbeid mellom sentrale myndigheter, men lokale og regionale myndigheter deltar etter hvert i prosessen eksempelvis gjennom ”Union of Baltic Cities” og ”Baltic Sea States Subregional Conference.”

VASAB står for Visions and strategies around the Baltic Sea 2010. Samarbeidet startet i 1992 med en konferanse mellom planministrene i Østersjøområdet. Ministrene besluttet å sette i gang et program for utbyggingsmønster og infrastruktur (“spatial development”) i Østersjøområdet. Dette er det første programmet av sitt slag og innbefatter samtlige land rundt Østersjøen - som tidligere var delt av jernteppet.

Norsk formannsskap

Norge overtar formannskapet i VASAB-samarbeidet i september 1999 fram til september 2000. Hovedoppgaven blir arbeidet med å oppdatere visjonen for Østersjøen (som kalles VASAB 2010 Plus). Det blir en viktig oppgave for oss å sikre at regionale myndigheter og andre aktører i Østersjøområdet trekkes bedre inn i denne oppdateringen av visjonen. Visjonen, så langt den er utformet, skal presenteres av Norges miljøvernminister ved Europarådets ministerkonferanse i september 2000 i Hannover.

Viktige utfordringer

Under det norske formannsskapet ønsker vi å fremme aktiv deltakelse og medvirkning i samarbeidet fra samtlige land i området - i dialog med regionale og lokale myndigheter i de enkelte land. Særlig i forhold til Russland og Hviterussland er dette en stor utfordring.

“VASAB 2010 Plus” skal gjenspeile egenarten i Østersjøområdet og det politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske mangfoldet. Dette krever at man får fram særlige utfordringer og behov for ny politikk i hvert enkelt land.

Vi er opptatt av at prosessen tar vare på de langsiktige perspektivene, bl a med sikte på at kunnskap og ferdigheter som man tilegner seg, nedfelles i permanente institusjoner innen forvaltning, forskning og undervisning i alle deler av Østersjøområdet, og gir opphav til videre arbeid.

Videre er det et åpent spørsmål hvilken rolle VASAB-samarbeidet skal ha i framtiden. Det foreligger vedtak om at sekretariatet skal integreres i EUs Interreg-sekretariat for Østersjøen etter år 2000. Vi stiller imidlertid spørsmål ved de langsiktige konsekvensene av å innlemme VASAB i et EU-program, i motsetning til en lokalisering mer i skjæringspunktet mellom øst og vest, tettere knyttet til Østersjørådet eller et annet egnet samarbeidsforum.

Det norske formannsskapet må arbeide aktivt for å forenkle og samordne dagens ulike finansieringsordninger og -prosedyrer. For å sikre alle land likevrdige vilkår. I dag er det et stort problem at EU opererer med flere ulike ordninger i Østersjøområdet - ”Interreg” for EU-medlemmer, ”Phare” for Polen og de baltiske land, og ”Tacis” for Russland og Hviterussland - hvert program med ulike siktemål, regler og prosedyrer.

Fylkeskommunenes bidrag

Kvaliteten på ”VASAB 2010 Plus” står og faller med at alle deltakerland bidrar til å trekke inn nasjonale problemstillinger, og drøfter analyser og forslag til ny, felles politikk på tvers av landegrensene i området. Hvert land forventes derfor å organisere nasjonale samrådsgrupper, der aktuelle regionale og lokale myndigheter også deltar.

Fra vår side vil vi derfor henvende oss til fylkeskommunene og be om bidrag til situasjonsbeskrivelser og analyser av regionale forhold og opprette samrådsgrupper.

Dette gir også mulighet til å se det internasjonale programarbeidet i sammenheng med den øvrige regionalpolitiske innsatsen i fylkene, der fylkeskommunene kan styrke sin egen regionale utviklingsrolle og trekke veksler på kunnskap og metoder fra andre land.

Nordsjøsamarbeid

De internasjonale konferansene om beskyttelse av Nordsjøen ( Nordsjøkonferansene) er eksempler på regionalt miljøvernsamarbeid som har gitt positive resultater.

Nordsjøkonferansene er et politisk samarbeid mellom de åtte landene som grenser til Nordsjøen, samt Sveits og EU-kommisjonen. Konferansene munner ut i ministerdeklarasjoner som er ikke rettslig bindende avtaler. Dette gjør at konferansene er fleksible. Politikerne kan raskt ta opp temaer som er aktuelle og sette ambisiøse mål. Tiltak for å nå målene kan lettere gjennomføres når det kun angår en begrenset region, sammenlignet med avtaler gjennom for eksempel FN-systemet. Det faktum at vedtakenes innhold ofte er svært konkrete, samt at ministrene selv undertegner deklarasjonene, gjør at landene i stor grad opptrer som om de var rettslig bindende.

De første konferansene fokuserte på miljøgifter og dumping og forbrenning av avfall. De siste årene har spørsmål knyttet til biodiversitet og beskyttelse av arter og leveområder, kommet i fokus. Når det gjelder offshorevirksomhet, har mye dreiet seg om dumping av plattformer.

Norge har tatt på seg ansvaret for å arrangere den 5. Nordsjøkonferansen som vil bli holdt våren 2002. En rekke organisasjoner, både fra miljøsiden og industrien deltar aktivt i prosessen. I denne sammenheng er det naturlig å nevne Kommunenes internasjonale miljøorganisasjon, KIMO, og Nordsjøkommisjonen. KIMO er en organisasjon som samler lokale myndigheter rundt alle nordlige havområder bortsett fra Baltikum. KIMOs primære mål er å stoppe den negative utviklingen av miljøforholdene og gjenopprette en bærekraftig balanse i nordlige hav- og kystområder. Nordsjøkommisjonens miljøgruppe samler lokale myndigheter rundt Nordsjøen i arbeid for å bedre miljøet i Nordsjøen. Gjennom disse organisasjonene har kommunene rundt Nordsjøen god mulighet for å påvirke og være pådrivere i prosessen fram mot den 5. Nordsjøkonferansen.

Vi ser for oss at spørsmål knyttet til integrering av miljøpolitikk og næringspolitikk vil bli sentralt på neste konferanse. Spesielt gjennomføring av en integrert, økosystembasert tilnærming til forvaltning av fiskeri- og miljøspørsmål. Videre vil det sannsynligvis bli fokus på hvordan langtidsmålet for å eliminere utslipp av miljøgifter skal nås. I denne sammenhengen vil også kjemikaliebruken offshore være et tema.

I miljøpolitikken legger vi vekt på større lokalt ansvar og engasjement. I tråd med dette kan en annen mulig videre utvikling av Nordsjøsamarbeidet bli større involvering og mer aktiv deltakelse fra regionale myndigheter, både på fylkesnivå og kommunalt nivå. En slik medvirkning vil kunne utgjøre viktige bidrag for å nå de ambisiøse miljømålene fra Nordsjøkonferansene.

Nordsjøkommisjonen er et samarbeid mellom fylkene rundt Nordsjøen. Som dere er kjent med, har kommisjonen fem tekniske grupper hvorav miljøgruppa kanskje er mest interessant for dette forumet. Av arbeid i gruppa kan nevnes tiltak for å få stoppet radioaktive utslipp fra Sellafield og oljeutslipp til Nordsjøen. Nordsjøkommisjonen skal holde sin neste generalforsamling i Bergen 7.-10. juni neste år. Det arbeides nå for at også utenriksministrene i regionen skal samles i dette tidsrommet. Vi i MD vil sammen med UD og KRD delta i forberedelsene til denne ministerkonferansen. Konferansen vil trolig ha arbeidet med et nytt Interregprogram for Nordsjøen og prosjektet ”Visjon for Nordsjøen” som sentrale saker.

Forum Skagerak

Jeg vil til slutt trekke fram Forum Skagerrak som et eksempel på et regionalt internasjonalt miljøsamarbeid som tar opp miljøproblemene i Skagerrak. Forum Skagerrak er et initiativ fra länsstyrelsen i Västra Götaland i Sverige. Hensikten er å identifisere og prioritere miljøproblemer og komme med forslag til tiltak for å løse disse. Dette er tenkt gjennomført gjennom to politiske konferanser mellom fylkene og fylkeskommunene rundt Skagerrak i 1999 og 2000. Fylkesmannen i Østfold har engasjert seg og er med i ledelsen av arbeidet på vegne av norske fylker og fylkeskommuner rundt Skagerrak

Etter min mening er det positivt at fylkesnivået i regionen engasjerer seg på denne måten. Det regionale samarbeidet vil gi mulighet til å fokusere på de spesifikke problemene i Skagerrak, for eksempel knyttet til fergetrafikken mellom landene, beskyttelse av arter og leveområder, vernesaker og felles overvåkingsprosjekter. Dette forumet vil kunne fungere som en pådriver i forhold til annet internasjonalt havforurensningssarbeid som angår regionen, spesielt Østersjøsamarbeidet, Nordsjøsamarbeidet og OSPAR-konvensjonen.

Etter denne korte gjennomgangen av noen sider ved særlig de tre nærområdene, Barentsregionen, Nordsjøen og Østersjøen, synes jeg det er interessant å kommentere noen ulikheter i organisering mellom de tre områdene. I Barentsregionen har man nå et samarbeid som inkluderer både regionalt og sentralt nivå. I Østersjøregionen har nok de sentrale myndighetene hatt et initiativ gjennom Østersjørådet, plansamarbeidet (Vasab) og miljøsamarbeidet (Helcom og Baltic 21). Vi ser imidlertid at lokale og regionale myndigheter har blitt mer aktive gjennom sine organisasjoner, som jeg nevnte tidligere gjennom for eksempel ”Baltic Sea States Subregional Conference”, som vår vert fylkesordfører Arne Øren er aktiv i, og ”Union of Baltic Cities”. Også Interregprogrammet har stimulert de regionale aktørene. I Nordsjøsammenheng er regionalt nivå aktivt gjennom Nordsjøkommisjonen og Interregsamarbeidet. På miljøsida har Nordsjøkonferansene samlet de nasjonale myndighetene gjennom en årrekke. Det er viktig å sikre en samordning mellom sentrale og regionale myndigheters organisasjoner.

Avslutning

Internasjonalt miljøsamarbeid er nødvendig delvis for å bedre norsk miljøtilstand, delvis som et ledd i et bredere miljøsamarbeid der land søker å komme frem til felles policy og tiltak. Felles deklarasjoner og ikke minst konvensjoner og prinsipper har stor betydning. Norge må i det videre internasjonale miljøpolitiske samarbeidet fortsatt legge vekt på å føre an i noen prosesser og bygge allianser med viktige samarbeidspartnere.

Vi tar nå konsekvensene av at vi ser en utvikling som gir regionene større innflytelse i samarbeid som går ut over Norges grenser. Vi må derfor tenke samordning og samspill mellom det vi gjør på regjeringsnivå og det fylkeskommunen gjør på sitt nivå. Her må vi sannsynligvis viderutvikle noen nettverk for å sikre samspillet.

Som jeg har nevnt har fylkene blitt en kraft i det internasjonale samarbeidet. Gjennom å utgjøre en slik kraft får dere et ansvar som jeg forstår at dere gjerne vil videreutvikle. Jeg tror at vi får de beste løsningene nettopp når de som er nærmest til å forstå sakene også har ansvar for å løse dem. Samtidig tror jeg at større oppgaver over nasjonale grenser kan bidra til å bygge opp det lokale og regionale folkestyret, og dermed styrke den regionale identiteten. Regjeringen vil derfor fortsatt støtte fylkeskommunenes regionale utviklingsarbeid, i fylket, og over nasjonale grenser.

Jeg tror at det dere har særlige forutsetninger for , er i et samarbeid mellom likeverdige regioner, over nasjonale grenser, å formidle kunnskap om forvaltningsoppbygging og praksis, slik at demokrati, medvirkning og åpenhet fester seg som ufravikelige idealer, som et grunnlag for felles anstrengelser for å bedre miljøforholdene i enkeltland og regioner.