Miljøvernminister Guro Fjellanger

Konferansen «Finansnæringen inn i et nytt årtusen»

Gamle Logen 11. mai 1999

Kjære konferansedeltakere

I debattnotatet som er lagt fram før konferansen er miljøaspektene omtalt flere steder. «Hovedbudskapet» i debattnotatet er at utviklingen vanskelig lar seg endre i tilstrekkelig grad i miljøvennlig retning, og at dette bl.a. skyldes at det enkelte menneske ikke vil være villige til å endre forbruket for å møte miljøutfordringene. I debattnotatet antas det også at myndighetene ikke vil være i stand til å iverksette tilstrekkelige virkemidler, og at næringslivet heller ikke har ønsket å tilpasse seg hensynet til en bærekraftig utvikling. Begge av redsel for å svekke konkurranseevnen.

Det er et dystert bilde debattnotatet trekker opp. Skal vi unngå i komme i en slik situasjon i år 2010 krever dette en aktiv innsats både fra myndighetene, næringslivet og den enkelte forbruker. Dette betyr at alle må arbeide for å bli en del av løsningen, i stedet for en del av problemet.

Noen bransjer er kommet lengre enn andre i sin strategiske holdning til myndighetenes miljøreguleringer og mer generelt til miljøvirkningene av sin egen virksomhet. Mitt inntrykk er nok at finansnæringa ikke har vært lengst framme i denne prosessen. Når vi tar hensyn til finansnæringas potensielle betydning for næringslivets samla framferd på miljøområdet, er det rett å si at næringas mangel på systematiske engasjement har vært et savn.

Jeg vil bruke det meste av mine minutter til å si noe om hvorfor jeg mener at finansnæringa bør ha ei positiv og offensiv tilnærming til miljøutfordringene. Så blir det ei utfordring for næringa sjøl, altså dere, å tenke over hvordan miljøhensyn kan integreres mest rasjonelt og effektivt i virksomheten.

Vi er i en situasjon, her i Norge som i resten av verden, at de fleste spørsmåla om økonomiens virkemåte og innretning drukner i bekymring og skrekk for det økonomiske tilbakeslaget. Miljøutfordringene lever ikke dagstøtt på avisenes førstesider, slik som renter, valutakurser og aksjemarkeder gjør det.

Dette må ikke lure noen til å tru at en trend er snudd - at det er slutt på at miljøkrava til bedriftene skjerpes fra myndighetenes side, eller at forbrukerne legger mindre vekt på varenes og tjenestenes miljøprofil. Det er viktig å skille mellom konjunktursvingninger og grunnleggende, langsiktige trekk.

Ser vi bakom konjunkturer og moter, så tilsier alt at miljøkrava til hver enkelt av oss vil bli strengere over tid. Verdens befolkning vokser. For det store flertallet er vårt vestlige velstandsnivå en fjern drøm. Men de fattige vil, og vi vil, at forskjellene skal bli mindre (og helst borte). Hvis ikke dette skal skje gjennom en drastisk nedgang i vår levestandard - planlagt eller ikke - hvordan skal det da skje uten en formidabel framgang i det vi gjerne kaller «miljø- og ressurseffektivitet»? Vi må bli i stand til å framstille varer og tjenester - dekke våre menneskelige behov - med veldig mye mindre bruk av miljø- og naturressurser enn før.

Der myndighetene og ikke minst næringslivet til nå har vært opptatt av å øke arbeidsproduktiviteten og kapitalproduktiviteten, der må vi heretter være like ivrig og ustoppelig opptatt av miljø- og ressurseffektivitet. Vi må få en riktigere balanse i vår oppfatning av hva som er «produktivitet» og produktivitetsvekst.

Hva er så de største miljøutfordringene i vår tid? På hvilke områder er det, ut fra vår kunnskap, aller mest påkrevd at vår belastning på miljøet blir redusert? På hvilke områder er det altså all grunn til å regne med at myndighetenes rammevilkår og samfunnsborgernes oppmerksomhet vil øke presset overfor næringslivets?

Globalt sett kommer vi naturligvis ikke utenom klimaproblemet. I følge Kyotoprotokollen må vi i Norge sette inn betydelige virkemidler mot våre utslipp av klimagasser de neste 10-14 åra. Uansett hvilke virkemidler vi tar i bruk her i landet, så vil det gradvis bli bedriftsøkonomisk dyrere å slippe ut klimagasser. Og alt tilsier at Kyoto bare var begynnelsen, at vi vil få en ytterligere skjerping av alle lands forpliktelser etter år 2012.

Mindre «handfast», men ikke nødvendigvis mindre viktig, er trusselen mot verdens biologiske mangfold. Dette mangfoldet er under press også i Norge - og da snakker vi ikke først og fremst om ulven og bjørnen. Vi snakker om mylderet av genetisk materiale som kan forsvinne for alltid når vi bygger ned naturområder eller for eksempel driver jord- og skogbruk feil. Hensynet til det biologiske mangfoldet vil gradvis legge større bindinger på samfunnets bruk av arealer.

Jeg vil også nevne trusselen fra helse- og miljøskadelige kjemikalier. På dette feltet har vi internasjonale forpliktelser og nasjonale mål, og stadig nye stoffer kommer i søkelyset. Problemet i dag er først og fremst knytta til innholdet i produkter som handles på tvers av alle landegrenser. Det vi pleier å kalle «punktutslipp», store enkeltutslipp fra industribedrifter og gruver, har vi fått under kontroll i vårt og mange andre land.

Hvis vi skal summere opp noe som kjennetegner disse globale hovedutfordringene, så er det at de ikke først og fremst skyldes store enkeltkilder, men at de er summen av mange mange påvirkninger. De skyldes måten vi lager energi på, måten vi bruker arealer på, varefloraen i forbruket vårt - kort sagt forbruks- og produksjonsmønsteret vi har lagt oss til.

Går vi så til de mer lokale og hjemmekjente miljøproblemene, så blir dette bildet bare forsterka. Lokal luftforurensning stammer ikke lenger fra enkelte, ruvende fabrikkpiper. Hovedkilden til slik forurensning - og til støy - er den stadig voksende veitrafikken. Veisystemet er også, sammen med mye annen utbygging, en viktig årsak til presset på gjenværende områder med levende og rimelig uberørt natur.

Jeg brukte tid på å beskrive miljøproblemenes karakter fordi det direkte berører de krava og utfordringene næringslivet står overfor. Vi har gjort unna fasen med opprydding i det «verste griseriet». Vi er over i en fase som kaller på forbedringer på mange punkter samtidig, en fase som kaller på integrerte løsninger i bedriftene. Dette stiller også nye krav til myndighetenes virkemidler. Jeg vil i denne sammenheng kort nevne at den grønne skatteomleggingen som regjeringa fikk tilslutning til i statsbudsjettet for inneværende år kan være ett eksempel på dette. Utfordringene for myndigheten blir nå å videreutvikle virkemiddelbruken til denne nye situasjonen, noe vi er godt i gang med.

Næringslivet kan velge ulike strategiske tilnærminger til miljøutfordringene og myndighetenes politikk - og erfaringer viser at norske bedrifter faktisk velger ganske ulikt:

I den ene enden har vi dem som i det lengste håper å unngå miljøkrav, og som kanskje til og med motarbeider dem. I motsatt ende har vi de bedriftene som ikke bare følger myndighetenes krav - men som ser utover disse krava. Dette gjør de ut fra en forventning om at krava vil øke, ut fra en oppfatning av sjølstendig ansvar for miljøets og samfunnets framtid - og ofte ut fra den erkjennelsen at det ligger økonomiske besparelser i en forbedring av egen miljø- og ressurseffektivitet.

Det er gledelig, men ikke spesielt overraskende, at vi ser at denne siste, offensive tilnærminga blir vanligere og vanligere.

Jeg kan nevne et eksempel: SFT-prosjektet «Bærekraftig produksjon og forbruk i møbel- og trebehandlende industri» ble avslutta i 1997. Tre bedrifter deltok. Gjennom å kombinere metoder for reinere produksjon, livsløpsvurderinger og vurderinger av krav fra kundene - kunne de både minske belastningene på miljøet og spare vel 3 millioner kroner årlig.

Slike eksempler fins det mange av. Vi ser også at stadig flere bedrifter innfører internasjonale standarder for miljøledelse - som ISO 14000. Stadig flere norske bedrifter søker å bli registrert i EMAS, EU’s frivillige miljøstyrings- og revisjonssystem. En EMAS-berdift må gjennomgå alle sider av virksomheten som har virkning for miljøet, og under offentlig innsyn utarbeide en politikk for kontinuerlige miljøforbedringer.

At den gamle «myten» om konflikt mellom miljø og lønnsomhet står for fall, viser en undersøkelse gjort av Handelshøyskolen BI. Denne undersøkelsen viser at lønnsomheten i «miljøvennlige» bedrifter er høyere enn gjennomsnittet i Norge. En viktig årsak er at miljøprofilen gir gevinster i bedriftenes markedsføring overfor kundene.

Selv om vi skal være forsiktig med å trekke dette resultatet for langt, gir det en indikasjon på hva etterspørselssida er opptatt av. Og jeg er sikker på at denne konkurransefaktoren er varig, forutsatt at bedriftenes miljøprofil er reell og ikke avsløres som rein «gimmick». I tillegg kan resultatet understøtte det jeg nettopp sa: at «miljøeffektivisering» og «tradisjonell» effektivisering går hand i hand og ofte er to sider av samme interne prosess.

Nå er jeg på vei over til finansnæringa, og la meg avlegge en visitt hos forsikringsbransjen på veien. Forsikringsselskapene er tungt inne i finanssektoren ved at de låner ut penger og plasserer kapital. Det jeg vil trekke fram her, er bransjens gledelig positive holdning til en forpliktende klimaavtale - ut fra en realistisk, langsiktig og bedriftsøkonomisk vurdering av miljøskader. Jeg mener at den langsiktige tilnærminga vi bør ta, vil lede i samme retning for bank og finans.

For hvis det er slik at bedriftenes langsiktige lønnsomhet og overlevelse krever en offensiv og integrert tilnærming til miljøproblemene - da må det være av betydning for dem som blant annet lever av å låne ut penger og plassere kapital.

Går vi ut over landets grenser, ser vi banker og finansinstitusjoner som ligger langt framme. Verdensbanken har rutiner for å vurdere miljøkonsekvensene av prosjekter banken skal finansiere. Private banker kommer etter. National Westminister Bank i England er én bank som legger vekt på å foreta gjennomganger av miljørisiko når de yter sine kreditter. For egen del foreslår regjeringa i revidert nasjonalbudsjett at det stilles miljøkrav til en milliard av Petroleumsfondet, og at en åpner for en aktiv bruk av stemmeretten knytta til fondets aksjer i saker som omhandler miljø og menneskerettigheter.

Om lag 120 banker rundt om i verden har signert UNEPs intensjonserklæring om finansinstitusjoners forhold til miljøet. Denne erklæringa dekker både bedriftenes interne miljøpolitikk og miljøprofilen i kredittgiving og kapitalplasseringer. Foreløpig har ingen norske banker undertegna UNEPs erklæring, såvidt jeg veit. Kanskje én vei å gå for norske banker og finansieringsinstitusjoner er å følge opp denne erklæringa og gjøre prinsippene til en integrert del av egen policy? Jeg spør - det er dere som står overfor utfordringa å finne ut «hvordan».

Det skjer en positiv utvikling i den norske finanssektoren også. Jeg merker meg blant annet med interesse at Storebrand har oppretta et eget «grønt» investeringsfond - som skal være lønnsomt og samtidig gi miljøforbedringer.

I denne sammenheng foreslår regjeringa nå, som jeg alt har nevnt, å stille miljøkrav for en milliard av Petroleumsfondet, både for å gi et klart signal om at vi tar miljøproblema på alvor og påvirke andre investorer, og for å bidra til mer åpenhet om miljøforhold ved enkeltselskapers virksomhet. Regjeringa anser en milliard som en passende størrelse på fondet i denne fasen, og tar sikte på at det første innskuddet skal være på plass i løpet av 2000. Resultatene vil bli grundig evaluert, og størrelsen på miljøfondet vil bli vurdert på nytt etter tre år, med tanke på en eventuell økning av den innskutte kapitalen.

Arbeidet for en bærekraftig utvikling vil berøre alle, og vi kan velge om vi deltar motvillig eller offensivt. Jeg ser denne konferansen som et veldig gledelig utrykk for at finansnæringa vil engasjere seg mer aktivt i miljødebatten, og reise spørsmål om hvordan næringa kan integrere miljøtenkinga i arbeidet framover. Dette tar jeg som et godt tegn, og jeg er overbevist om at hvis dere tar denne utfordringa, er det noe både miljøet og dere sjøl vil tjene på i framtida. Jeg trur vi skal leite lenge før vi finner ei næring med et slikt potensiale som dere til å påvirke alt norsk næringsliv i bærekraftig retning.

Lykke til med konferansen og det videre arbeidet.