Miljøvernminister Guro Fjellanger

Nasjonale mål i kystsonen - hvordan får vi tettere samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og staten?

Fylkesmannsmøtet, Oslo, 5. oktober 1999

Innledningsvis vil jeg takke for det initiativ som er gjort for å få satt strandsoneproblematikken på dagsorden på et fylkesmannsmøte. Samtidig vil jeg peke på den sentrale plass fylkesmannen har i miljøvernarbeidet. På store og viktige områder er det fylkesmannen som først møter de interessekonflikter som nødvendigvis må oppstå, for eksempel i verneplanarbeidet og i rovviltforvaltningen. Fylkesmannens rolle blir ikke mindre viktig fremover. Denne regjeringa er som kjent svært opptatt av lokal forankring og kommunalt selvstyre. Her spiller fylkesmannen og hele det regionale apparatet en viktig rolle. For det første skal fylkesmannen formidle nasjonal miljøpolitikk til kommunene – helst på en måte som gjør at politikken forankres lokalt. For det andre skal fylkesmennene veilede og ha tilsyn med kommunene i deres arbeid med å følge opp miljøpolitikken.

Skal vi nå de målene vi har satt oss, er det viktig at miljøvernarbeidet har en god lokal forankring. En forutsetning for dette er at de berørte parter blir tatt aktivt med i arbeidet, og at myndighetene tar interessekonfliktene på alvor. Her har dere fylkesmenn en viktig oppgave. Strandsoneforvaltningen er et eksempel på hvor viktig det er med en god formidling og oppfølging av nasjonal politikk.

Kyst- og strandstrekningene er blant de mest attraktive områdene for friluftsliv, spesielt om sommeren. Båt- og badeliv, turgåing og fiske er viktige aktiviteter for folk flest. Kystsonen er samtidig utsatt for et sterkt press i retning av stadig økende utbygging og privatisering. Utviklingen er særlig bekymringsfull langs Oslofjorden, men også Sørlandskysten og nærområdet til større byer og tettsteder ellers i landet er under sterkt press. Arealet som er tilgjengelig for allmennheten i strandsonen minker stadig.

På tross av strenge regler som skal beskytte allmennhetens interesser, forekommer det fortsatt altfor mange uheldige inngrep i strandsonen. Bygge- og fradelingstillatelser og dispensasjoner fra byggeforbudet i 100-meterssonen, praktiseres forskjellig fra kommune til kommune. Samlet sett undergraver alle disse tillatelser og dispensasjoner den særlige beskyttelsen strandsonen skal ha. Også tillatelser til mindre inngrep, som f.eks. bygging av brygger, anneks, uthus, plattinger for uteopphold, o.l. er uheldig. Dette fordi folk flest opplever det som om strandområdene derved privatiseres, noe som igjen medfører at allmennhetens ferdselsrett reelt sett innskrenkes.

En videre uthuling av allemannsretten i strandsonen kan ikke godtas. Dette budskapet var blant det viktigste innholdet i den tiltakspakken for kystsonen jeg presenterte i juni i år. Jeg er svært glad for at de berørte fylkesmenn så klart har gitt uttrykk for positiv støtte til den økte satsing på beskyttelse av viktige kyst- og strandsoneområder som tiltakspakken innebærer. Fylkesmannen vil være en svært viktig aktør i den videre innsatsen på dette feltet. Det er svært viktig at fylkesmannen med sine folk i kontakten med kommunene i konkrete saker, legger vekt på å oppnå løsninger med god lokal forankring. Det har stor betydning at fylkesmannen i sin forvaltning og ved sin opptreden bidrar til å skape forståelse for at hensynet til miljøet og allmennhetens interesser må gå foran kortsiktige utbyggingsønsker. På denne måten kan mange unødvendige konflikter unngås.

Siden 1965 har vi hatt et generelt forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbudet er i dag nedfelt i plan- og bygningsloven. Kommunen kan som kjent gi dispensasjon fra forbudet når særlige grunner foreligger. Dersom dispensasjon vurderes, skal imidlertid regionale og berørte statlige myndigheter varsles.

Miljøverndepartementet har gjennom kontinuerlig oppfølging og veiledning innskjerpet overfor kommunene at de skal være varsomme med å gi dispensasjoner her. Vi må imidlertid innse at vi ikke har greid å få god nok kontroll over utviklingen. Min vurdering er derfor at det må skarpere virkemidler til for å hindre ytterligere nedbygging og privatisering av kystsonen. Som miljøvernminister er jeg innstilt på å foreta både en innskjerping av dagens praksis og vurdere innføring av strengere virkemidler enn de som gjelder i dag.

Regjeringas strandsone-satsing er i første rekke fokusert på Oslofjorden og Sørlandskysten. Hovedtrekkene i de signalene jeg nå gir, er imidlertid mer generelle enn som så: De gjelder i utgangspunktet hele kysten. 100-metersbeltet er definert som et område av nasjonal interesse både i Nord-Norge og Sør-Norge. I de øvrige deler av landet må vi unngå å komme i samme situasjon som sentrale kyststrøk rundt Oslofjorden.

Praktiseringen av regelverket knyttet til strandsonen må imidlertid tilpasses den konkrete situasjonen. Det er viktig å legge vekt på hvor sterkt arealpresset er, og hvordan vi kan møte de interesser byggeforbudet i 100-metersbeltet skal ivareta. Her vil det være store forskjeller i ulike deler av landet.

Generelt er det viktig at rutinene for saksbehandling i strandsoneforvaltningen skjerpes og harmoniseres over hele landet. Dispensasjoner skal ikke gis med mindre det foreligger særlige grunner. I behandlingen av en konkret sak skal det innhentes uttalelser fra fylkeskommune og berørte statlige myndigheter. Dersom fylkeskommune eller statlig fagmyndighet går i mot en dispensasjon skal det mye til før den gis. Alle avgjørelser skal inneholde en konkret begrunnelse som viser de avveininger som er foretatt.

Mer om tiltakspakken og oppfølgingen av denne

Tiltakspakken for bedre tilgjengelighet til kyst- og strandstrekninger som jeg presenterte i juni i år, inneholder en rekke elementer. Jeg vil i det følgende si noe om status i oppfølgingsarbeidet for de ulike elementene her.

Jeg er svært glad for den betydelige og positive oppmerksomhet lanseringen av tiltakspakken møtte i media i sommermånedene. Tallrike TV-, radio- og avisoppslag har i seg selv antakelig medført at befolkningens bevissthetsnivå rundt kyst- og strandsoneproblematikken er blitt løftet flere hakk. Den sirkulærartikkel om allmennhetens ferdselsrett i strandsonen som jeg sendte ut ved St. Hans-tider er blitt gjengitt i en lang rekke riks- og lokalviser. I mange av lokalavisene har jeg i etterkant også registrert engasjerte lokale debatter om dette viktige temaet.

Nytt strandsonerundskriv

For å oppnå ytterligere innskjerping av kommunenes dispensasjonspraksis, vil departementet sende ut et eget strandsone-rundskriv til kommuner og fylkesmenn i de aktuelle kystområdene. Her vil reglene og behovet for strengere praksis bli presisert. Dispensasjonsproblemet er særlig presserende langs Oslofjorden og på Sørlandskysten, men også for andre deler av kysten der utbyggingspresset er stort bør det være aktuelt å innføre en skjerpet arealpolitikk.

Som oppfølging av det nye rundskrivet vil Miljøverndepartementet etablere et bedre og mer systematisk rapporteringssystem. Dette vil innebære at kommunen melder alle søknader i strandsonen til fylkesmannen, som igjen sammenfatter materialet og rapporterer, for eksempel halvårlig, til departementet.

Det vil også bli foretatt en innskjerping i forhold til ulovlige tiltak. Miljøverndepartementet vil be berørte fylkesmenn foreta registrering og oppfølging i samråd med kommunene. Skulle det vise seg at kommunene ikke følger opp intensjonene bak byggeforbudet i 100-meterssonen godt nok, vil en ytterligere skjerping av reglene bli vurdert.

Vi er godt i gang med arbeidet med det nye rundskrivet, som vil bli sendt ut i løpet av høsten.

Utvidelse av RPR for Oslofjorden

Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområdene i Oslofjordregionen ble vedtatt i 1993. Retningslinjene gjelder for kystkommunene i Østfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark. De skal legges til grunn for planleggingen og enkeltsaksbehandlingen etter plan- og bygningsloven. Etter retningslinjene skal naturverdier, kulturminneverdier og rekreasjonsverdier i området forvaltes som en ressurs av nasjonal betydning. Det vil bli foreslått å utvide gjeldende rikspolitiske retningslinjer til også å omfatte kysten av Aust- og Vest-Agder samt Rogaland.

I arbeidet med en utvidelse av det geografiske virkeområdet for RPR for Oslofjorden vil departementet samarbeide nært med fylkesmenn, fylker og kommuner og andre berørte. Dialogen er allerede opprettet, i første omgang med fylkesnivået. Et forberedende møte med Aust- og Vest-Agder er satt opp allerede 13. oktober. I løpet av høsten vil det bli en større fellessamling med alle gamle og nye RPR-fylker.

En utvidelse av RPR-området er en omfattende prosess der flere høringsrunder er nødvendig før det kan vedtas endelig ved kongelig resolusjon. Jeg tar sikte på et endelig vedtak høsten 2000.

Opplegg for hjelp til kommunene i arbeidet med å fremme allmennhetens ferdselsmuligheter i strandsonen

DN arbeider sammen med de mest berørte fylkesmenn med å utarbeide et opplegg for å avhjelpe og lette kommunenes arbeid med å fremme allmennhetens ferdselsmuligheter i strandsonen. Opplegget vil bl.a. inneholde en generell orientering om lov- og regelverk, og en motivasjonsdel som gir argumenter for hvorfor kommunene bør engasjere seg. I tillegg vil det bli gitt en orientering om hvordan kartlegging av sjikanøse stengsler kan gjennomføres og hvordan kommunen bør gå fram for å få dem fjernet. Det vil også bli gitt en oversikt over rettskilder som dommer, uttalelser fra sivilombudsmannen og forvaltningsvedtak.

Fortsatt innsats for sikring av viktige frilufts- og naturområder

Arbeidet med å sikre de viktigste natur- og friluftsområdene i Oslofjorden vil bli før videre. Vi bevilger årlig midler til finansiering av kjøp av viktige friluftsområder. De mest pressede kyststrekningene er høyt prioritert. Dette arbeidet er viktig og skal fortsette. Jeg vil Jvil imidlertid understreke at statens oppkjøp av enkeltområder aldri kan bli det viktigste tiltaket når det gjelder å sikre friluftslivet. Allemannsretten til fri ferdsel gjelder uavhengig av om grunnen er offentlig eller privat. Det er i første rekke kommunene som gjennom sin arealforvaltning må sørge for at denne rettigheten respekteres. Oppkjøp av områder vil gjerne i framtida kanskje være mest aktuelt der en uheldig utvikling er kommet så langt at det er nødvendig å gjenvinne områder for friluftsliv og allemannsrett.

Det arbeides med å supplere de fylkesvise verneplanene som tidligere er gjennomført i Oslofjordområdet. Jeg vil i den nærmeste framtid sende et brev til kommuner og fylkeskommuner ved Oslofjorden med nærmere informasjon om dette arbeidet.

Når det gjelder skjærgårdsparkarbeidet tar vi sikte på å føre dette videre til og med Lindesnes kommune, med åpning av denne del av skjærgårdsparken sommeren 2001.

Oslofjordkonferansen 16. november

DN og Miljøverndepartementet vil arrangere en dagskonferanse 16. november i Horten. Her vil ulike tema knyttet til Oslofjorden bli satt på dagsorden. I tillegg til plan- og dispensasjonspraksis og oppfølging av RPR for Oslofjorden vil også bl.a. arealovervåking, friluftslivsspørsmål og status i vernesaker inngå i programmet .

Budsjett 2000

Regjeringen ønsker å forsterke sin innsats for allmennhetens rett til fri ferdsel. Vi vil derfor bevilge 2 millioner kr til en offensiv for økt tilgjengelighet i strandsonen. Midlene skal fordeles til fylkesmennene i de mest pressede områdene. De er bl.a. forutsatt brukt til å øke kapasiteten og kompetanseen når det gjelder å håndtere dette problemkomplekset. Det vil bli tatt initiativ til arbeidsmøter med de aktuelle fylkesmenn for å konkretisere bruken av disse ekstramidlene.

Stikkprøver vi har foretatt på fylkesnivå viser at antallet dispensasjonssaker i kommunene er økende. Dette er i seg selv foruroligende. For fylkesmannsembetet innebærer dette en stor merbelastning. Dette har vært medvirkende til at departementet tilfører de mest belastede fylkene økte ressurser over 2000-budsjettet.

Når det gjelder budsjettet vil jeg også nevne at vi styrker tilskuddene til organisasjonene betydelig i 2000. Dette gjelder også spesifikt tilskudd til organisasjonenes arbeid med LA 21-prosesser. Fylkesmennene bør ta kontakt med de frivillige organisasjonene om strandsonearbeidet. Jeg har forventninger til at organisasjonene vil engasjere seg i arbeidet med en bærekraftig forvaltning og bruk av kystsonen.

Avslutning

Jeg kan love at Miljøverndepartementet vil følge nøye med på utviklingen i strandsonen i hele landet, også utenfor de områdene som nå er satsingsområder. Vi ser gjerne at også fylker fra andre deler av landet gir innspill om eventuelle særlige behov for tiltak der. Jeg ser for meg at dette særlig vil kunne gjelde pressede kystområder i nærheten av byer og tettsteder.