Statssekretær Jesper W. Simonsen

Politiske føringer mot en mer miljøeffektiv produksjon

Birkebeinerlaugets miljøform , 28.september 1999

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit på Birkebeinerlaugets miljøforum. Jeg forstår det slik at dette er et forum hvor sentrale deler av næringslivet treffes og diskuterer miljørettet bedriftsutvikling. Det er flott og riktig at næringslivet står på selv og skaper fora for å diskutere de endringsprosesser som er nødvendige for å oppnå et bærekraftig samfunn. Det har ikke tidligere vært noen direkte kontakt mellom forumet og Miljøverndepartementet. Jeg synes derfor det er fint å få være her og opprette denne kontakten. Det tror jeg kan være nyttig både for oss og for dere.

Jeg er bedt om å komme hit for å gi ”politiske føringer mot en mer miljøeffektiv produksjon”. Hvordan skal vi arbeide for å skape et næringsliv her i landet som er forenlig med de rammebetingelser som naturen setter og som er i tråd med internasjonale forpliktelser på miljøområdet? For å få dette til mener jeg det er behov for to ting: Rammebetingelser fra myndighetenes side og vilje til endring, kreativitet og engasjement i næringslivet. Sammen vil dette bidra til at miljøvennlige produkter vinner frem på markedet. Jeg vil her i dag skissere hvordan jeg tenker meg at myndighetene og staten skal gi et godt grunnlag for at miljøvennlige produkter kan vinne frem. Jeg har også noen tanker om hvordan myndigheter og næringsliv kan samarbeide bedre for å komme på den riktig kursen på en mest mulig hensiktsmessig måte. Dette er tanker som vi kan ha en dialog om her i dag og som vi etter det må videreutvikle i samarbeid. Før jeg tar opp disse spørsmålene vil jeg si litt om hvilke miljøproblemer som Regjeringen vil prioritere å jobbe med fremover.

De største miljøutfordringene

På hvilke områder er det, ut fra vår kunnskap, aller mest påkrevd at vår belastning på miljøet blir redusert?

1. Klimaproblemet er et område hvor vi står overfor store utfordringer. I følge Kyotoprotokollen må vi i Norge sette inn betydelige virkemidler mot våre utslipp av klimagasser de neste 10-14 åra. I tillegg tilsier alt at Kyoto bare var begynnelsen, at vi vil få en ytterligere skjerping av alle lands forpliktelser etter år 2012.
2. Mindre «håndfast», men like viktig, er trusselen mot verdens biologiske mangfold. Dette mangfoldet er under press også i Norge - og da snakker vi ikke først og fremst om ulven og bjørnen. Vi snakker om mylderet av genetisk materiale som kan forsvinne for alltid når vi bygger ned naturområder eller for eksempel driver jord- og skogbruk feil. Hensynet til det biologiske mangfoldet vil gradvis legge større bindinger på samfunnets bruk av arealer.
3. Det tredje er trusselen fra helse- og miljøskadelige kjemikalier. På dette feltet har vi ambisiøse internasjonale forpliktelser og nasjonale mål, men samtidig må vi ta tak i alle de nye stoffene som stadig kommer på markedet. Helse- og miljøfarlige kjemikalier fører til en gradvis forurensning av vann, jord og luft, og opplagring av miljøgiftene i næringskjedene. Det er stor oppmerksomhet rundt kjemikalier som er farlige, f.eks. de som kan frembringe kreft, allergi eller forstyrrelser i hormonbalansen.

Hvis vi skal summere opp noe som kjennetegner disse globale hovedutfordringene, så er det at de ikke først og fremst skyldes påvirkning fra noen få store enkeltkilder, men at de er summen av mange mindre kilder. De skyldes kort sagt det forbruks- og produksjonsmønsteret vi har lagt oss til.

Går vi til de mer lokale miljøproblemene, så blir dette bildet bare forsterka. Lokal luftforurensning stammer ikke lenger fra enkelte, ruvende fabrikkpiper. Hovedkilden til slik forurensning - og til støy - er den stadig voksende veitrafikken. Veisystemet er også, sammen med mye annen utbygging, en viktig årsak til presset på gjenværende områder med levende og uberørt natur.

Jeg har brukt litt tid på å beskrive miljøproblemenes karakter fordi det direkte berører de kravene og utfordringene næringslivet står overfor. Vi har på mange områder gjort unna fasen med å få kontroll på punktutslippene fra industrien. Vi er over i en fase som kaller på forbedringer på mange punkter samtidig, en fase som kaller på integrerte løsninger i bedriftene. I denne fasen vil både næringsliv og offentlig sektor gradvis måtte endre sin verdiskapning, slik at den på sikt i større grad baseres på utnyttelse av fornybare naturressurser - og i mindre grad fører til degradering av natur og miljø. Enkeltindivider og husholdninger må også endre sin livsstil og sine forbruksvaner i en retning som er mindre miljøbelastende.

Behovet for økt miljøeffektivitet

Alt tilsier at miljøkravene til hver enkelt av oss bare vil bli strengere over tid. For at dette skal kunne skje uten en nedgang i vår levestandard - må det skje en formidabel forbedring i det vi gjerne kaller «miljøeffektiviteten».

Der vi - og næringslivet, ikke minst - til nå har vært opptatt av å øke arbeidsproduktiviteten og kapitalproduktiviteten, der må vi heretter være like ivrig og ustoppelig opptatt av miljø- og ressurseffektivitet. Dette kan både bety endringer i rutiner og teknologi for produksjon og distribusjon av eksisterende produkter, men også behov for å utvikle nye produkter med bedre miljøegenskaper. Et eksempel på dette er å benytte videokonferanser i stedet for å reise lange distanser med fly for å gjennomføre et møte. Et annet eksempel er møbler som er fleksible i forhold til ulike bruksområder og som kan ombygges og repareres.

Næringslivets holding til miljøutfordringene

Næringslivet kan velge ulike strategiske tilnærminger til miljøutfordringene og myndighetenes politikk - og erfaringer viser at norske bedrifter faktisk velger ganske ulikt:

I den ene enden har vi dem som i det lengste håper å unngå miljøkrav, og som kanskje til og med motarbeider dem. I motsatt ende har vi de bedriftene som ikke bare følger myndighetenes krav - men som ser utover disse kravene. Dette kan skyldes forventning om at kravene vil øke over tid, oppfatning av sjølstendig ansvar for miljøets eller ut fra den erkjennelsen at det ligger økonomiske besparelser i en forbedring av egen miljøeffektivitet. At den gamle «myten» om konflikt mellom miljø og lønnsomhet står for fall, har mange eksempler vist oss. Jeg har sett at handelshøyskolen BI skal presentere miljøbarometeret etterpå, og da vil det nok bli gått nærmere inn på slike eksempler og årsaken til at det kan være lønnsom for bedriften å iverksette miljøtiltak.

Det er gledelig, men ikke spesielt overraskende, at vi ser at denne siste, offensive tilnærminga blir vanligere og vanligere. Vi ser at stadig flere bedrifter innfører internasjonale standarder for miljøledelse - som ISO 14000, og søker å bli registrert i EMAS, EU’s frivillige miljøstyrings- og revisjonssystem. I tillegg til disse ordningene har det i den siste tiden også dukket opp flere mer lokalt tilpassede ordninger for miljøledelse. Kristiansand kommune var den første kommunen til å lansere konseptet «fyrtårnsbedrifter». Kommunen har laget miljøkrav for flere bransjer og deler ut et miljøsertifikat når bedriftene har gjennomføret tiltakene som skal til for å oppnå miljøkravene. Over 50 norske kommuner har på rekordtid adoptert ideen fra Kristiansand. ”Miljøfyrtårnskonseptet” er et nyskapende miljøledelsessystem for små- og mellomstore bedrifter. En slik ordning kan være en viktig drivkraft for å få de mange små og mellomstore bedriftene til å iverksette fornuftige miljøtiltak, og kan være et skritt på veien til å oppnå en EMAS eller ISO registrering. Samtidig legges det til rette for en dialog mellom kommunen og næringslivet som er ønskelig i arbeidet med ”lokal agenda 21”. Miljøverndepartementet har nylig signalisert at vi vil gi støtte til spredning og videreutvikling av ordningen, slik at den kan bli landsdekkende.

Grønn skattereform

Myndighetenes oppgave er å legge de riktige rammebetingelsene slik at markedet kontinuerlig stimuleres til økt miljøeffektivitet. Sentrumsregjeringen har bl.a jobbet for å få gjennomført en grønn skattereform, hvor man gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå både redusert forurensning og økt sysselsetning. Økt bruk av grønne skatter sikrer prinsippet om at ”forurenser skal betale”, noe som både er rettferdig og som gir en kostnadseffektiv tilpasning på tvers av sektorene. Det vil lønne seg for forbrukerne å velge miljøvennlig, og det vil fremme valg av miljøeffektive løsninger i næringslivet. På denne måten vil det økonomiske systemet arbeide for miljøet, ikke mot. En ny avgift på sluttbehandling av avfall begynte å virke i januar i år. Nå må det betales 300 kroner pr tonn avfall levert til deponi og til avfallsforebrenningsanlegg uten energiutnyttelse. Dette tror jeg vil få stor betydning for både reduksjon og gjenvinning av avfall i Norge. Det er også under vurdering avgifter på miljøgifter, f.eks. kobber, krom og arsen i trykkimpregnert trevirke og to klororganiske løsemidler.

Grønn stat

Regjeringen er opptatt av at staten går foran i arbeidet for å øke miljøeffektiviteten i samfunnet, noe som må reflekteres i vår drift av egen virksomhet. Dette er bakgrunnen for at vi har satt igang prosjektet "Grønn stat" der vi bl.a. vil prøve ut praktiske miljøtiltak i 10 statlige virksomheter. Virksomhetene skal stille miljøkrav ved innkjøp, redusere energibruken, bruke mer miljøvennlige byggemetoder, redusere avfallsmengdene, redusere transportvolumet, bruke mer miljøvennlige transportmetoder osv. Gjennom lokal Agenda 21 vil vi også oppmuntre kommunal sektor til å gjøre driften av sin egen virksomhet mer miljøvennlig. Næringslivet vil merke alle disse omleggingene, særlig i møte med offentlig sektor som kunde. Offentlig sektor kjøper jo inn varer og tjenester for mellom 150 og 200 milliarder hvert år. Hvis hele næringslivet også legger om til en miljøvennlig drift av sin virksomhet, ville dette i sum gi betydelig reduserte miljøbelastninger.

Åpenhet og informasjon

Alle har krav på god og lett tilgjengelig informasjon om hvordan det står til med miljøet rundt oss - med lufta, vannet, jorda, floraen og faunaen. Bedre tilgang til informasjon vil også gi den enkelte økte kunnskaper og større muligheter til å kunne handle "miljøriktig", til å påvirke beslutningsprosessene og til å kontrollere at myndighetene og næringslivet tar tilstrekkelig hensyn til miljøet.

Regjeringen mener at informasjon om miljøet har en egenverdi i seg selv i et åpent og demokratisk samfunn. Paragraf 110b i Grunnloven regulerer innbyggernes rett til informasjon om miljøet rundt oss. Andre lovbestemmelser kommer også inn på miljøinformasjon, men ingen steder er dette feltet regulert på en helhetlig og systematisk måte. Derfor har regjeringen nå opprettet et lovutvalg om miljøinformasjon. Utvalget skal gi en oversikt over gjeldende rett og internasjonale forpliktelser på området, samt foreslå regelendringer der dette er nødvendig. Utvalget skal ikke bare vurdere innbyggernes rett til informasjon, men også myndighetenes og andres plikt til å informere.

Selv om utvalget har en svært sentral rolle i forbindelse med utviklingen av lovverket på dette området, er det viktig at alle aktører tar sin del av ansvaret for å gi miljøinformasjon alvorlig. I kjemikalie-arbeidet er bedre informasjon om innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter et nøkkeltema. Dette gjelder både i forhold til folks rettigheter til å vite innholdet i produktene, og som et virkemiddel for å redusere bruken.

Integrering av miljø i alle sektorer

For å lykkes i miljøvernpolitikken er det helt avgjørende at de ulike sektorene tar sin del av ansvaret. Det er derfor nå etablert et system der de enkelte departementene utarbeider sektorvise miljøhandlingsplaner for sine sektorer . Miljøhandlingsplaner for samferdselssektoren og Forsvaret ble presentert i statsbudsjettet for 1999. I statsbudsjettet som legges frem om litt over en uke vil vi presentere miljøhandlingsplaner for olje- og energisektoren og fiskerisektoren. Deretter kommer de andre på rekke og rad. Arbeidet med de sektorvise miljøhandlingsplaner vil bli understøttet av et system for innhenting og samling av informasjon om tilstanden i miljøet, påvirkningskildene og oppnådde resultater. Dette vil gi et bedre beslutningsgrunnlag i miljøvernpolitikken, bl.a om innsatsen er tilstrekkelig for å nå gjeldende mål og forpliktelser, og om fordelingen av ansvar mellom sektorene er optimal.

Næringsdepartementet skal snart starte opp sitt arbeid med å utforme en miljøhandlingsplan for næringssektoren, som skal legges frem i forbindelse med statsbudsjettet for år 2001. Dette vil også bli en utfordring for næringslivet. Som for de andre sektorene vil en slik plan inneholde en problembeskrivelse, mål og tiltak for å nå målene. Det er næringsministerens ansvar å utarbeide en slik plan, men jeg vet at han er opptatt av å gjøre dette i dialog og samarbeid med næringslivet selv. Jeg regner med at han vil ønske seg at bransjene kan stille med egne miljøhandlingsplaner for de ulike næringslivssektorene. Noen bransjer er kommet lengre enn andre i tenkingen om sin strategiske holdning til miljøvirkniningene av sin virksomhet. For eksempel har bygg- og anleggsbransjen selv tatt initiativ til å etablere bransjeutviklingsprogramet «økobygg» som skal sikre en mer miljøeffektiv bygg- og anleggsbransje. I programmet har bransjen selv satt opp problembeskrivelse, miljømål og prioritering av tiltak. Programmet er finansiert av bransjen og tilskudd fra fire departementer. Det vil bidra til å utvikle og spre kunnskap om miljøeffektive løsninger ved oppføring, rehabilitering, drift og riving av bygg. Økobyggprogrammet avholdt nylig sin årskonferanse med ca 300 deltakere. Stemningen var veldig god og mange i bransjen ser på arbeidet med å gjøre hele næringen mer miljøeffektiv som et tiltak som også kan føre til at bransjen blir mer attraktiv i rekruteringsøyemed.

Avslutning

Jeg nevnte innledningsvis at jeg hadde en del tanker om hvordan næringslivet og myndighetene kan samarbeide bedre få å komme på rett kurs. Jeg tror blant annet at næringssektorens miljøhandlingsplan er en fin arena for dette. Næringslivet kan engasjere seg aktivt og være med å forme planen slik at den blir best mulig. Hvordan et slik arbeid kan legges opp blir i hovedsak en utfordring for næringslivet selv i samarbeid med Næringsdepartementet. Jeg håper at dette forumet kan være en viktig medspiller i dette arbeidet og kanskje det kan være et tema på en av dere samlinger. Med dette vil jeg takke for meg, og jeg tar gjerne i mot synspunkter fra dere på de momenter som jeg har snakket om.