Historisk arkiv

Regjeringens kontaktkonferanse med fylkeskommunene 1999 - Clarion Royal Christiania hotell, Oslo. - 16.-17. februar 1999

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Miljøvernminister Guro Fjellanger

Tale ved regjeringens kontaktkonferanse med fylkeskommunene 1999

Clarion Royal Christiania hotell, Oslo.
16.-17. februar 1999

Det regionale handlingsrommet

Kjære forsamling!

Det er en glede for meg å ønske dere hjertelig velkomne til en ny kontaktkonferanse mellom regjeringen og fylkeskommunene.

Denne gangen er vi tilbake i tradisjonelle former - med kontaktkonferansen sentralt plassert i Oslo og middag i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien.

Til å lede oss gjennom dagen har vi Eva Lian, som er politisk rådgiver i Kommunal- og regionaldepartementet. Programmet vil hun komme nærmere tilbake til etter hvert.

Om årets tema

Ved årets kontaktkonferanse har vi i samråd med fylkesordførerkollegiet valgt å sette "det regionale handlingsrommet" på dagsordenen.

Vi vil rette søkelyset på hva handlingsrommet er i dag, og hvordan det kan utvikles videre - både når det gjelder med hensyn til regionale utviklingsmuligheter og tjenesteyting som regionalpolitikk.

Fylkeskommunens være eller ikke være

Fylkeskommunene er viktige aktører på den regionale arenaen, men langt fra de eneste. Det finnes også 435 kommuner - varierende fra 200 til 500 000 innbyggere, Sametinget, en rekke statlige etater, næringslivet og andre organiserte interesser.

Fylkeskommunens plass i dette bildet er et stadig tilbakevendende tema. I Norge har vi vår særegne debatt om fylkeskommunens være eller ikke være. Det ene partiet etter det andre rykker ut og krever fylkeskommunens avgang.

Men dette er en diskusjon helt motstrøms prosessene i resten av ute i Europa. Der er man tvert om opptatt av å demokratisere det regionale nivået, og skape former for utviklingsavtaler mellom regionale og sentrale myndigheter.

Dermed handler denne konferansen også om makt - om krefter og motkrefter. Reell makt er imidlertid ikke noe man har - det er noe man tar. Makten må utøves, ellers rykker andre inn og overtar.

Vi er alle enige om at den statlige detaljstyringen har gått for langt. Mengden av statlige forordninger, plankrav og rapporteringskrav trykker. Sammen med statens sektorstyring kan dette komme i veien for effektiv ressursbruk og gjøre det mindre meningsfylt å være folkevalgt i fylkeskommuner og kommuner.

Samtidig med at vi arbeider for å øke det regionale handlingsrommet, er det helt vesentlig at fylkeskommunene utnytter det handlingsrommet som alt finnes. På noen områder, særlig innenfor tjenesteyting, er frihetsgraden regionalt ganske begrenset. Fra statens side er dette et bevisst valg, fordi det fortsatt vil være nødvendig å sikre interessene til svake og utsatte grupper i befolkningen. Men på andre områder er det et betydelig handlingsrom som må utnyttes bedre enn i dag.

Jeg vil først komme inn på hva regjeringen nå gjør for å løsne grepet og utvide handlingsrommet, deretter på utfordringene framover og hvilke forventninger vi har til fylkeskommunene på dette området.

Program for "Et enklere Norge"

Under partilederdebatten i Stortinget sist torsdag redegjorde statsministeren blant annet for visjonen om et nyskapende Norge. Veien dit går gjennom utdanning som gir kompetanse og gjennom forskning som gir ny teknologi og nye produkter. Og det går gjennom forenkling av offentlig regelverk som kan utløse økt handlefrihet og mer effektiv ressursforvaltning – kort sagt: Et enklere samfunn.

Skal vi utløse den evne til nyskaping som trengs, må vi fjerne noen hindringer for nødvendig omstilling. Vi må rett og slett se med nye øyne på hvordan de offentlige myndigheter selv fungerer. Regjeringen har derfor lansert prosjektet ”Et enklere Norge.”

Prosjektet har tre mål:

  • For det første skal det bli enklere for innbyggerne å ta kontakt med det offentlige. Forvaltningen skal moderniseres, og regjeringen vil bl.a. videreutvikle tiltak som offentlige servicekontorer og innføring av service-erklæringer for den enkelte offentlige etat.
  • For det andre: Regjeringen vil sette i verk en opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverk, særlig overfor næringslivet.
  • For det tredje skal kommunene få økt frihet, slik at de i større grad kan bruke sine ressurser på tjenesteyting framfor uhensiktsmessig byråkrati og kontroll.

Statsministeren vil selv lede et utvalg av regjeringsmedlemmer som skal koordinere de tre prosessene for ”et enklere Norge”.

Det er allerede en rekke prosesser og prosjekter i gang på disse satsingsområdene. Jeg skal nevne noen.

Oppgavefordelingsutvalget

Det er som kjent satt ned et utvalg som går gjennom ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen mellom staten, fylkeskommunene og kommunene.

Gjennomgang av statlig regelverk overfor kommunesektoren

Regjeringen har nylig vedtatt at staten også skal gå gjennom eksisterende regelverk overfor kommunesektoren.

Disse initiativene vil statssekretær Per N. Hagen komme tilbake til i sitt foredrag.

Enklere og mer helhetlig planlegging i fylker og kommuner

Vi ønsker dessuten å bidra til enklere og mer helhetlig planlegging i fylker og kommuner.

Sist høst sendte regjeringen ut et nytt rundskriv “Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen”.

I dette rundskrivet har alle departementene samlet de viktigste nasjonale utfordringer for fylkes- og kommuneplanleggingen i ett dokument. Dette gjør det enklere å se statlig styring innenfor ulike sektorer i sammenheng og utvikle samarbeidet mellom forvaltningsnivåene. Her ønsker vi nettopp at organene i fylker og kommuner skal bruke sin kunnskap og erfaring til å finne fram til gode helhetsløsninger som er tilpasset regionale og lokale forhold.

Men rundskrivet illustrerer også omfanget av nasjonale retningslinjer, og bekrefter på nytt at staten har for mange og uoversiktlige regler som kommunesektoren må forholde seg til.

Dette vil vi nå ta tak i. Vi ønsker å redusere omfang og detaljering av statlige styringssignaler i formidlingen av nasjonal politikk. Signalene bør være mer orientert mot målene, og mindre om hvordan de skal gjennomføres.

Jeg inviterer nå fylkene til å innhente erfaringer med bruken av rundskrivet lokalt og regionalt - i åpne prosesser der kommune blir utfordret til å identifisere problemområdene og hvordan de opplever statens styring. For at vi skal kunne rydde opp i pålegg, regler og retningslinjer, trenger vi konkrete forslag og innspill fra fylker og kommuner. Dere vet hvor skoen trykker. Jeg oppfordrer dere til å dele denne kunnskapen med oss, og peke på unødvendige eller unødvendig detaljerte pålegg og bestemmelser. Her burde det ligge godt til rette for samarbeid mellom fylkeskommunen, kommunene og fylkesmannen for å fram et grunnlag som vi kan bygge videre på sentralt.

Ordningen med innsigelser til kommunale planer

Innsigelsesinstituttet er et aktuelt tema på mitt eget forvaltningsområde. Det er ikke sikkert at vi har funnet den beste og enkleste mekanismen for å sikre viktige nasjonale mål i arealplanleggingen. Dagens ordning har fungert siden 1986, og etter mer enn 10 års erfaring bør vi ha grunnlag for å forenkle bestemmelsene.

Ett eksempel er Akershus fylkeskommune, som har satt i gang forsøk etter lov om forsøk i offentlig forvaltning. Forsøket går ut på at fylkeskommunen overtar Miljøverndepartementets myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven. Forsøket skal vare i tre år.

Gjennom dette ønsker fylkeskommunen blant annet å tydeliggjøre planlegging som politisk tema og gi de folkevalgte direkte ansvar for å avgjøre motstridende hensyn som har regionale virkninger.

Mer myndighet til kommunene

I mitt eget departement arbeider vi med konkrete forslag til saksfelt som bør trappes opp, tones ned, delegeres til kommunene eller overlates til private.

Forvaltning av vannressursene

Vi har nå utarbeidet retningslinjer som kommunene kan bruke til å fastsette miljømål for sine vannforekomster.

Dette gjør det mulig å forebygge problemer og konflikter gjennom åpne og demokratiske prosesser i kommuneplanleggingen, og sette fokus på viktige problemstillinger som bærekraftig og biologisk mangfold.

Avløpssektoren

Forskriften om utslipp fra separate avløpsanlegg blir nå revidert, i sammenheng med det pågående arbeidet med delegering av myndighet til kommunalt nivå etter forurensningsloven. Forslaget tar utgangspunkt i prinsippet om mål- og rammestyring, slik at kommunene får mer myndighet og større frihet til å prioritere der nasjonale hensyn ikke er til hinder for det. Den reviderte forskriften vil snart bli sendt på høring, og er planlagt å tre i kraft fra 1.1.2000.

Rovvilt

I rovviltforvaltningen legger regjeringen vekt på lokal medvirkning. Jeg har startet opp forsøksordning med regionale rovviltnemnder. Dette omfatter jervenemnder for Nord-Norge og Sør-Norge og gaupenemnder for Nord-Trøndelag og Hedmark. Fylkestinget har fått oppgaver i forbindelse med oppnevning av medlemmer til nemndene. Jeg har også satt i gang forsøk i Lierne kommune med delegering av myndighet til kommunalt nivå.

Kulturminnevern

I arbeidet etter kulturminneloven har vi som målsetting å få på plass et system der arbeidet med både fredninger og andre verdifulle kulturminner er i forkant av utviklingen, og at arbeidet kan gjennomføres på en mer helhetlig og kostnadseffektiv måte. Tre fylkeskommuner har tidligere utarbeidet fylkesvise verneplaner som tar for seg ulike sider av kulturminnearbeidet. Jeg ønsker Fra min side er det nå ønskelig å gjennomføre et prosjekt som favner helheten i kulturminnebestanden og som sikrer en bedre kopling til fylkesplanprosessen. I Hedmark fylke ble det derfor ved slutten av fjoråret satt igang igangsatt arbeid med en helhetlig fylkesvis verne- og forvaltningsplan, i regi av fylkeskommunen og med finansiell støtte fra Riksantikvaren og Miljøverndepartementet.

Endringer i kulturminneloven

Regjeringen er i ferd med å sluttføre arbeidet med en odelstingsproposisjon om endringer i kulturminneloven. Proposisjonen inneholder forslag som skal bidra til å redusere det ukontrollerte tapet av fredete og andre verdifulle kulturminner.

I endringsforlaget et det ikke tatt stilling til hvilke forvaltningsnivå som skal ha myndighet etter bestemmelsene. Dette vil det først bli tatt stilling til i etterkant av lovendringen, men før loven trer i kraft. Dersom dette medfører at nye oppgaver skal legges til fylkeskommunen, vil dette bli tatt opp på vanlig måte med KS.

Offentlig utvalg for å gjennomgå kulturminnepolitikken

Regjeringen har besluttet at det skal nedsettes et offentlig utvalg som skal foreta en samlet gjennomgang av strategier, mål og virkemidler i kulturminnepolitikken. Utvalget vil etter planen tre i funksjon rundt påsketider.

En viktig del av utvalgets mandat vil være kommunenes rolle i kulturminnearbeidet. På dette punktet vil siktemålet være å belyse og styrke kommunenes muligheter til å utøve et helhetlig og sektorovergripende miljøansvar, som også omfatter kulturminner og kulturmiljøer.

Ny gjennomgang av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven

Regjeringen har oppnevnt et utvalg, "Planlovutvalget", som skal foreta en samlet gjennomgang av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven og tilstøtende lovverk.

De grunnleggende målsettingene om et helhetlig, demokratisk og mest mulig desentralisert plansystem står fast. Men vi ønsker å styrke ordninger som sikrer at alle som berøres og har interesser i planleggingen, skal få informasjon, innsyn og reelle muligheter for å kunne delta i planprosessen. Også hensynet til bedre tilrettelegging for en bærekraftig utvikling og arealbruk vil være overordnet når vi skal lete etter løsninger for en bedre lovutforming. Særlig er hensynet til det biologiske mangfoldet, en bærekraftig byutvikling og en effektiv og miljøvennlig bruk av energiressursene tunge utredningstema.

Det er satt av fire år til arbeidet. Utvalget skal legge fram den delinnstilling innen to år. Deretter vil utvalget bruke ytterligere to år på å komme fram med sitt endelige utkast.

Godkjenningsbehandlingen av fylkesplaner

Som ledd i forenklingsarbeidet vil regjeringen vurdere å foreslå å oppheve den statlige godkjenningen av fylkesplaner.

Dette er jeg svært interessert i å få synspunkter på fra forsamlingen.

Utfordringer framover - Forventninger til fylkeskommunene

Som dere forstår, skjer det mye positivt i forhold til å utvide det regionale handlingsrommet. Men jeg gjentar at fylkeskommunene samtidig må utnytte det handlingsrommet som allerede finnes.

Sterk lokal forankring i miljøarbeidet

La meg igjen ta utgangspunkt i arbeidet med lokal Agenda 21.

Agenda 21 har som kjent som mål å sørge for at vår felles framtid blir økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. Men hva som er bærekraftig, gis det ingen klare oppskrifter på. Mitt poeng her er at Agenda 21 med sin åpenhet peker på et politisk mulighetsrom på nasjonalt, regionalt og framfor alt på lokalt nivå.

Lokal Agenda 21 favner videre enn tradisjonelt miljøvern og berører mange statlige sektorer. Regjeringen har nettopp besluttet at departementene skal gjennomgå kommunerettet virksomhet på sine områder og synliggjøre lokale handlingsalternativer som kan understøtte en bærekraftig lokalsamfunnsutvikling.

Konferansen "Energibruk og bærekraftig utvikling i det 21. århundre", som ble arrangert 24.- 27. januar i Oslo, understreker viktigheten av å utvikle en kommunal energipolitikk som supplement til markedsstyring av el-omsetningen. Lokal Agenda 21 kan være et virkemiddel for kommunene i slikt arbeid.

Engasjementet sentralt bør komme som følge av lokale initiativ. Det er derfor uhyre viktig at dere tar tak i dette. Ellers vil engasjementet tørke inn etter noen år.

Attraktive regioner

Vi må gjøre framtida attraktiv for folk i alle regioner. Arbeid, kommunikasjoner, boforhold, kulturliv og sosiale møteplasser er viktig, uansett hvor man bor.

I distriktene har det lenge vært et problem at kvinner, og da særlig unge kvinnner, flytter til mer sentrale strøk. Vi har innsett at det er nødvendig å ta i bruk et helt sett med virkemidler for å møte denne utfordringen, og at flest mulig må delta i debatten om hva som gjør et lokalsamfunn attraktivt.

Arbeidet med “stedsutvikling” tar opp både de fysiske og sosiale vilkårene for mer attraktive lokalsamfunn, og er en bred satsing som hele regjeringen står bak. I dette ligger det også en utfordring om å bryte ned de kunstige skillene som måtte finnes mellom byfolk og bygdefolk. "Stuttum" og "Fridtjov" er festlige skikkelser, men ikke særlig representative. Likevel skaper de myter.

Når en gruppe kvinner ble samlet for å diskutere hvordan distriktkvinnenes år 1999 skulle profileres, kom det meget tydelig fram at de vil profilere seg som moderne mennesker. Distriktskvinner er ikke så forskjelllige fra andre kvinner. Det som må framheves, er derimot det mangfoldige livet i distriktene.

Dette håper vi å få en konstruktiv debatt om i rundebordkonferansene etter lunsj.

Styrket fylkesplanlegging

Regjeringen er godt i gang med å legge om arbeidet med fylkesplanene. Blant annet har vi nettopp klarert et nytt rundskriv om dette - så ferskt at det ikke er trykt ennå. (Det ligger kopier utlagt bak i salen.)

Utkastet til rundskriv var til høring i fylkene sist sommer. Vi fikk inn en mengde konstruktive høringsuttalelser - fra samtlige fylkeskommuner, samtlige fylkesmenn, en god del andre statsetater, Sametinget og KS i Oppland, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.

Høringsuttalelsene viser forbløffende stor grad av enighet om grunnprinsippene. Mange, både på fylkeskommunal, kommunal og statlig side, etterlyste imidlertid konkretisering for å gi intensjonene realisme. I løpet av høsten 1998 har vi derfor brukt mye tid på å diskutere og konkretisere prinsippene.

Fylkesplanleggingen skal være det samlende systemet for all offentlig planlegging i fylket, under folkevalgt styring og kontroll

For å få en mer oversiktlig plansituasjon og utnytte de menneskelige ressursene bedre, må vi forenkle plansystemet og redusere antall samarbeidsarenaer og -prosesser.

Mange av dagens sektorplaner kan med fordel samles i bredere prosesser. Som eksempel nevner jeg planleggingen for næringsutvikling.

Arbeidet med strategiske næringsplaner skal integreres i fylkesplanprosessen, eventuelt som egen fylkesdelplan. Siktemålet er å skape et regionalt partnerskap av private og offentlige aktører som har et mest mulig omforent syn på mål og strategier for næringsutvikling.

Tiltaksområdene i fylkes(del)planens handlingsprogram danner grunnlaget for å utforme regionale utviklingsprogram, som er en årlig avtale mellom de ulike regionale aktørene om ressursbruken.

Dette kommer vi tilbake til etter lunsj i rundebordet om næringsutvikling.

Ved å styrke fylkesplanleggingen ønsker regjeringen at fylkeskommunene tar et større ansvar for den regionale utviklingen - i samarbeid med kommunene, andre offentlige organer, næringslivet og private organisasjoner i fylket.

Vi forventer nå at fylkeskommunene går inn i realpolitiske diskusjoner med øvrige parter i fylket om hvordan man kan få større effekt ut av de betydelige ressursene - økonomiske, administrative, kunnskapsmessige - som allerede finnes i alle fylker.

Samarbeidet med regionale statlige etater

I forhold til staten trekker dere ofte fram som et problem at det ikke er samsvar mellom fylkeskommunens planansvar og egne virkemidler - fylkeskommunen har det politiske ansvaret for å planlegge for utvikling, men staten forvalter hovedtyngden av virkemidlene.

Jeg er dypt uenig i dette resonnementet. De statlige etatene i fylket har også ansvar for å delta - både i planlegging og gjennomføring. Og nå gir regjeringen fylkeskommunene en enestående mulighet til å påvirke nasjonal politikk og statens virksomhet i fylket.

I plansamarbeidet skal statsetatene bidra til å:

  1. tilpasse politikken på sine respektive arbeidsområder til særlige forutsetninger og muligheter i det enkelte fylke
  2. finne gode helhetsløsninger på tvers av tradisjonelle sektorgrenser
  3. kople etatens virksomhet og virkemidler til de regionale løsningene.

For å gå inn i slike diskusjoner, må statsetatene ha nødvendige frihetsgrader og fullmakter fra overordnet direktorat eller departement.

Dette må gjøres på en måte som bidrar til å skape et politisk handlingsrom som dere, som det politiske organet på fylkesnivået, må forvalte.

Samarbeidet med kommunene og Sametinget

Vi har satt i gang utviklingsarbeid på flere områder for å klargjøre kommunenes interesser, muligheter og medvirkning i fylkesplanleggingen. Et viktig siktemål er at planleggingen skal ta opp det kommunene ikke kan gjøre bedre selv.

I samarbeid med Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og interesserte fylkeskommuner vil vi også prøve ut ordninger for hvordan Sametinget bør delta i planlegging og gjennomføring.

Samspillet med statlige planprosesser

Det er behov for å se nærmere på hvordan vi kople fylkesplanleggingen og de sentrale, statlige planprosessene for å få et effektivt samspill. Fylkesplanene og statens egne planer på ulike sektorer må utfylle hverandre.

Som eksempler vil jeg trekke fram arbeidet med statlige verneplanprosesser og Nasjonal transportplan.

Statlige verneplanprosesser

De nasjonale verneinteressene blir vanligvis sikret gjennom vern etter naturvernloven eller kulturminneloven. Regjeringen ønsker at fylkeskommunene og kommunene i større grad skal medvirke i verneplanleggingen. Dette gjelder både prosessen i forkant av vernevedtak og forvaltningen av verneområdene. Det er gjennom åpne og demokratiske planprosesser, som bygger på samråd og samarbeid, vi kan finne en god balanse mellom bruk og vern.

I forbindelse med gjennomføringen av nasjonalparkplanen er det allerede igangsatt planleggingsprosesser etter plan og bygningsloven parallelt med den statlige styrte verneplanprosessen etter naturvernloven. Eksempler på dette er Setesdal/ Vesthei, Dovrefjell og nå sist høst med oppstart for verneplanarbeidet for Naustdal/Gjengedal i Sogn og Fjordane.

I disse tilfellene er det under utarbeiding fylkesdelplaner både for å sikre en god og samordnet planlegging av arealer som ligger inntil områder som skal vernes etter naturvernloven, men også for å sikre at den lokale medvirkningen i planleggingen blir best mulig , og at de som blir berørt av planleggingen, etablerer et positivt eierforhold til og aksept av verneområdet.

Nasjonal Transportplan

Transportetatenes arbeid med Nasjonal transportplan blir koordinert av Statens vegvesen. På regionalt nivå deltar blant annet fylkeskommunen og fylkesmannen i arbeidet med fylkesvise planforslag. Samferdselsdepartementet og Fiskeridepartementet vil på grunnlag av tverretatlige planforslag og utredninger legge fram en stortingsmelding våren 2000. Stortingsmeldingen vil bli fulgt opp av etatsvise handlingsprogram nasjonalt og fylkesvis.

Fylkesplanleggingen må koordineres med arbeidet med Nasjonal transportplan i fylkene. Dette kan bli vanskelig å få til denne gangen på grunn av den stramme framdriften som gjelder for transportplanen. Vi har likevel fått inntrykk av at de fylker som nylig har utarbeidet fylkesdelplaner for samordna areal- og transportløsninger, har kommet i godt inngrep med transportplanarbeidet. De har fått en "flying start" ved at mange av utfordringene og prioriteringene knyttet til helhetlig transportpolitikk i fylket allerede var drøftet i planen. Det er å ønske at fylkesdelplaner for areal og transport i årene framover vil bli et viktig regionalpolitisk redskap som legger føringer for den nasjonale transportpolitikken i fylket.

Dette kommer vi tilbake til etter lunsj i rundebordet om arealbruk og transport.

Plansamarbeid over fylkesgrensene

I mange sammenhenger er fylkene hver for seg for små, eller lite hensiktsmessig avgrenset, i forhold til oppgavene som må løses.

Vi registrerer at fylkeskommunene organiserer samarbeid seg i mellom om planlegging og gjennomføring på tvers av fylkesgrensene og for flere fylker under ett. Dette er en ny, og interessant utvikling.

Jeg nevnte i fjor vår interesse for at fylkene tar initiativ til planpolitiske analyser på landsdelsnivå - der byutvikling, infrastrukturutvikling og forvaltningen av natur- og kulturlandskap blir sett i sammenheng i et bredt regionalt utviklingsperspektiv.

Målet er å påvirke den geografiske fordelingen av offentlig og privat virksomhet med sikte på:

  • å utvikle en balansert by- og tettstedsstruktur, som kan hindre unødig konsentrasjon av økonomisk aktivitet og menneskelige ressurser i store sentra og marginalisering av utkantene
  • å sikre befolkning og næringsliv likeverdig tilgang til infrastruktur, kommunikasjonsnett og kunnskapsressurser
  • å skape en struktur av ulike typer områder som må vernes for å sikre kvalitetene i natur, kulturarv og miljø.

Slike analyser vil gi et godt grunnlag for dialog og forhandlinger mellom regionale og sentrale myndigheter om de lange linjene i politikkutforming og virkemiddelbruk.

Østlandssamarbeidet er godt i gang med en regional analyse for de åtte fylkene på Østlandet. Her aner vi allerede konturene av utradisjonelle grep, der fylkeskommunene ikke har til hensikt å forholde seg passivt til ugunstige trender, men gjøre noe aktivt for å påvirke utviklingen i ønsket retning. Dette regner jeg med at fylkesordførerne vil komme inn på selv.

Vi registrerer nå interesse for regionale analyser fra mange fylker i andre landsdeler. Og etter denne konferansen vil vi sammen med andre departementer gå ut med en felles invitasjon til samarbeid.

Samarbeid over nasjonale grenser

Jeg legger også merke til det brede internasjonale samarbeidet som alle fylkeskommuner er engasjert i, både innenfor EØS-avtalen og ellers. Fra vår side er vi opptatt av at denne type samarbeid trekkes inn i det regionale utviklingsarbeidet - både som en arena der fylkeskommunen kan hente impulser og inspirasjon til eget arbeid, og som kontaktflate for å fremme den regionale utviklingen i hjemfylket.

Regjeringen har forventninger til at fylkeskommunene, som selvstendige politiske og administrative organer, selv finner ut hvordan man kan utforske og utnytte mulighetene i det regionale handlingsrommet.

Dette krever evne til å:

  • organisere og styre kompliserte prosesser, der hver enkelt deltaker har klare forventninger til effektivitet, framdrift og resultater
  • utvikle samtaleformer som bidrar til at de regionale aktørene tilegner seg kunnskap om og forståelse for hverandres roller og oppgaver.

Det er her makten ligger: I å skaffe seg oversikt og innsikt, ta initiativ og organisere felles innsats.

Dagens formelle, organisatoriske og økonomiske strukturer trekkes fram som en hindring. Men hindringer kan overstiges. Blant annet er det nettopp dette forsøksloven er til for - å prøve ut hva man oppnår ved å tøye handlingsrommet.

Det er derfor ingen grunn til å vente på resultatene av arbeidet i Oppgavefordelingsutvalget. I seg selv er nye bokser og piler på organisasjonskartet ingen garanti om økt makt og innflytelse. Tvert om - gjennom praktisk handling kan man utvikle de modellene som nedfelles i nye formelle strukturer.

Fylkeskommunene må kjenne sin besøkelsestid - som er her og nå!

Fylkesordførerkollegiets uttalelse fra sommermøtet i fjor bærer bud om vilje til å bli en kvalifisert og handlekraftig regionalpolitisk aktør. Og fra vår side ser vi fram til videre samarbeid med sikte på å fornye og forsterke fylkeskommunens regionalpolitiske utviklings- og samordningsrolle.

Min sluttappell er derfor: Ta rollen, ta ledelsen, ta makten i det regionale rommet!

Lagt inn 18. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen