Statssekretær Jesper W. Simonsen

Natur- og ressursforvaltning:

Utvikling av roller og regimer i naturforvaltningen

Styringsdialogkonferansen mellom regionale statsetater og kommunene i Nord-Trøndelag, 13. januar 2000.

Innledende bemerkninger

Jeg vil først takke for invitasjonen til å delta ved denne styringsdialogkonferansen mellom regionale statsetater og kommunene i Nord-Trøndelag.

Miljøverndepartementet er godt kjent med at de regionale statsetatene og kommunene i Nord-Trøndelag i fellesskap har utviklet dette årlige møtet til en verdifull arena i samhandlingen mellom staten og kommunene i fylket. Vi har hvert år prioritert å være til stede ved denne konferansen, nettopp fordi vi oppfatter denne arenaen som interessant og dynamisk. Den gir også en anledning til å utvikle tenkningen omkring det regionale partnerskapet som regionale statsetater og kommunene må utgjøre for å sikre en god utvikling i regionen basert på bl.a. gode miljømessige vegvalg.

Fra Regjeringens side har vi lagt vekt på at de enkelte fylkesmenn i samarbeid med kommunene selv må velge formen på styringsdialogen. Fra Miljøverndepartementets side er vi opptatt av at miljøvernet finner sin naturlige plass innenfor den samordnede kontakten mellom regional stat og kommuner som fylkesmannen har ansvaret for.

Generelt om roller og regimer. Lokal forankring versus nasjonale mål

Jeg er bedt om å snakke om utvikling av roller og regimer i naturforvaltningen. Jeg vil gjøre det ved å belyse konkrete politikkområder. Men først vil jeg reflektere litt rundt forholdet nasjonale mål og lokal forankring.

Regjeringen mener at den enkelte tar ansvar når han eller hun blir vist tillit. Det gjelder på miljøvernområdet som på andre av livets områder. Det er derfor et viktig prinsipp i den nasjonale miljøvernpolitikken å få til en langt bedre forankring i det lokale deltakende folkestyret, gjennom lokal Agenda 21 og de kommunale og fylkeskommunale prosessene. I planleggingsprosessene må nasjonale interesser gjøres tydeligere på et tidlig tidspunkt. En bedre lokal forankring av miljøvernpolitikken er en forutsetning for å utløse det potensiale som ligger i bærekraftig bruk av ressursene og for å dempe konfliktene mellom sentrale miljøvernmyndigheter og lokalsamfunnet. Dette er en avgjørende forutsetning for at miljøvern skal ha støtte i befolkningen i framtida.

Generelt bør man derfor i miljøvernet søke mot lokal styring innenfor nasjonale rammer. Det er samtidig klart at noen områder vil være mer preget av nasjonal poltikk, for eksempel nasjonalparkpolitikken, mens andre områder vil være mer egnet for lokal styring, for eksempel arealpolitikken.

Vi er likevel bekymret for å få en situasjon hvor miljøvernpolitikkens støtte i befolkningen undergraves. Særlig gjelder dette motsetningene som finnes mellom miljøvern og distriktene. Hvis vi ikke klarer å redusere disse konfliktene kan støtten til miljøvernet undergraves. Men minst like viktig er at støtten til distriktene kan undergraves i byene, og det er i hvert fall ikke distriktene tjent med.

Jeg vil hevde at i den pågående debatten om statlig overstyring av kommunene blir ofte likt og ulikt blandet sammen. For oss er det viktig å slå fast at det fins minst fire legitime interesser i en sak:

• Lokalsamfunnets avveide og felles interesser, slik de fremkommer ved flertallsavgjørelser
• Interessene til andre lokalsamfunn som påvirkes av beslutningen
• Nasjonale interesser
• Den enkelte innbyggers (i og utenfor lokalsamfunnet) interesser, som individ, og som deltakende borger

Kjøpesenterproblematikken er et godt eksempel på punktet om andre lokalsamfunns interesser.

Det siste punktet går bl.a. på den grunnleggende rettssikkerhet vi har som individer og borgere, og som er en viktig bærebjelke i rettsstaten.

Det tredje punktet, motsetninger mellom lokale og nasjonale interesser, er velkjent, og det vil være enn illusjon å tro at disse blir borte ved å overlate til lokalsamfunnet å ta ansvar. Utfordringen er å få til en god kopling mellom nasjonale og lokale interesser.

Som et oppspill til den diskusjonen vil jeg innledningsvis slå fast at Regjeringa har som hovedmålsetting å gjennomføre en bærekraftig miljøpolitikk i Norge. Samtidig er regjeringa svært opptatt av lokal forankring og kommunalt selvstyre. Her spiller både kommunene, fylkeskommunen og fylkesmannen en viktig rolle. Fylkesmannen og fylkeskommunen skal formidle hhv nasjonal miljø- og arealpolitikk til kommunene slik at politikken både kan bli synliggjort og forankret lokalt. De skal både veilede og ha tilsyn med kommunene i deres arbeid med å følge opp politikken. Skal vi nå de målene vi har satt oss, er det viktig at miljøvernarbeidet har en god lokal forankring og at det skapes en allmenn forståelse for at slik måloppnåelse er viktig. En forutsetning for dette er at de berørte parter blir tatt aktivt med i arbeidet, og at myndighetene tar interessekonfliktene på alvor. Det regionale nivået har en viktig oppgave i å bidra til dette, men kommunene må også ta inn over seg at det ligger en forventning fra statlig hold om at de tar utfordringene på alvor.

Fylkesmannen har en sentral plass i miljøvernarbeidet, og møter til stadighet interessekonflikter som nødvendigvis må oppstå på store og viktige områder av miljøvernpolitikken. Dette gjelder for eksempel i arbeidet med vern etter naturvernloven, i friluftslivssammenheng og i arealforvaltningen. Det ville være å lure seg selv å tro at gjennomføring av miljøpolitikken skulle være konfliktfri. Derfor er vi opptatt av at samspillet mellom fylkesmannen og kommunene er best mulig. For å få til dette, kreves fra begge parter en aksept for de respektives roller, og en vilje til å se at dette samspillet er et finstemt instrument som lett kan ødelegges.

I bestrebelsene på å få til en mer lokal forankring av miljøpolitikken benytter vi flere mulige virkemidler. De tre viktigste vil være delegering av myndighet, økt reell medvirkning i prosesser og satsing på nye arbeidsformer gjennom Lokal Agenda 21. Samtidig må dette skje på en slik måte at den nasjonale politikken Stortinget vedtar sikres gjennomføring. For hele den politiske maktfordelingen i Norge forutsetter at kommunene tar ansvar for gjennomføring av nasjonale mål.

Nærmere om utvikling av roller og regimer på ulike miljøområder

Jeg vil bruke mest tid på naturforvaltningen, men også komme inn på kulturminnevernet. Arealpolitikken står uansett sentralt i dette bildet, det samme gjøre LA21-satsingen. Ved eksempler vil jeg prøve å skissere utviklingsretninger innenfor ulike områder.

Jeg velger å bruke

Biologisk mangfold som hovedoverskrift for tilnærmingen innenfor naturforvaltningen

Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet er en av de tre hovedutfordringene innenfor miljøvernpolitikken. Dette er typisk et problemområde som krever en tverrsektoriell tilnærming, og hvor også kommunene vil måtte spille en sentral rolle. Regjeringen arbeider nå med en tverrdepartemental biomangfoldplan, som vi regner med legges frem for Stortinget i løpet av 2000. Alle de punktene jeg kommer innom videre i foredraget vil på ulike måter være elementer i arbeidet med biologisk mangfold.

Likevel vil jeg spesielt nevne behovet for et godt, oppdatert kunnskapsgrunnlag når det gjelder status for biomangfoldet i Norge. Her pågår nå et meget viktig kartleggingsarbeid i regi av kommunene. Dette kombinert med arealdokumentasjonssystemet som er under utvikling i alle fylker vil gi kommuner og andre et vesentlig bedre grunnlag for å gjøre riktige valg i disponeringen av arealer og andre naturressurser.

Vilt- og fiskeforvaltning

Forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene anser vi som svært egnet for delegering til kommunene, og vi ønsker også en forenkling av regelverket. Jeg viser til høringen om endringer i viltloven som nå nærmer seg avslutningen hvor det legges opp til både myndighetsoverføring og økt handlefrihet for kommunen gjennom mulighet for lokale viltfond. Vi tar sikte på å fremme en Ot.prp. om denne lovendringen for Stortinget i løpet av vårsesjonen. En forenkling av regelverket innenfor vilt- og fiskeforvaltningen er en viktig del av vårt bidrag til Regjeringens satsing på ”Et enklere Norge”.

Det er allerede lagt ned en betydelig innsats for å "vri" forvaltningen over til lokalsamfunnene. I praksis skjer dette ved at rettighetshaverne utarbeider driftsplaner i samarbeid med lokale brukerinteresser og kommunene, samtidig som kommunene får delegert relevant myndighet etter vilt- og fiskelovgivningen.

Tanken er at lokalsamfunnene - gjennom en slik omforenet driftsplanbasert forvaltning - både skal ha det primære forvaltningsansvaret og størst mulig frihet til å foreta lokale tilpasninger.

Statens rolle skal i hovedsak begrenses til å fastsette overordnede mål og rammer for bærekraftig høsting og allmennhetens adgang. Gjennom dette tas det i korthet sikte på å:

a) legge til rette for lokalt ansvar og stimulere til lokal innsats

b) sikre at rettighetshaverne får et større ansvar for sine egne ressurser

c) styrke vilt- og fiskeressursenes næringsmessige betydning for distriktene og landbruket

d) frigjøre statlige ressurser til prioriterte miljøoppgaver

Arbeidet med denne omleggingen er organisert som et prosjekt i regi av DN. Alle berørte interesser deltar i arbeidet med stor entusiasme. Prosjektet har også medført at det i dag også gis midler over jordbruksavtalen til prioriterte tiltak for de utnyttbare vilt- og fiskeressursene.

Dette er et område hvor det alltid har vært stor lokal frivillig innsats, og det er viktig at kommunene bygger videre på og ytterligere stimulerer organisasjonene i det videre arbeidet her, i god Lokal Agenda 21-ånd.

Verneplanarbeid

Arealvern etter Naturvernloven er og blir en viktig bærebjelke for miljøvernet, og en av grunnpillarene i arbeidet for å sikre det biologiske mangfoldet. Regjeringen er imidlertid svært opptatt av at vi får til en god lokal forankring av dette arbeidet. Vi ønsker at kommunene og fylkeskommunene skal ha en reell medvirkning i de prosesser som skal lede fram mot vernevedtak. Dette kan skape den nødvendige forankring og aksept i lokalsamfunnet og danne grunnlaget for et konstruktivt samarbeid om et bærekraftig samfunn der sikring av naturgrunnlaget og det biologiske mangfold er en viktig forutsetning.

På denne bakgrunnen sendte vi rett før jul ut et nytt rundskriv om saksbehandlingsregler etter naturvernloven som presiserer disse forutsetningene. Intensjonene med dette er nettopp å bidra til å skape gode, demokratiske planprosesser for vernetiltak etter naturvernloven. Det er Regjeringens målsetting å styrke den lokale /regionale medvirkning i planleggingen og motvirke fremmedgjøring overfor arbeidet med å sikre landets biologiske mangfold for framtidige generasjoner.

Når dette er sagt, vil jeg også understreke at Stortingets ambisjonsnivå i verneplanarbeidet ligger fast. Vi må få til bedre lokal medvirkning, men svaret er ikke at vi ikke skal gjennomføre vernet etter naturvernloven. Jeg tror det er viktig at kommunene også har dette klart for seg slik at prosessene kan bli mest mulig konstruktive og realistiske.

Et virkemiddel for å øke det lokale engasjementet rundt vernearbeidet har vært å invitere kommunene til å overta forvaltningsansvaret for en del av verneområdene. Mange kommuner, litt over 100, har vært interessert i dette. Vi hadde gjerne sett at flere kommuner var interessert, men vil likevel framholde det positive i at så mange kommuner har ønsket å bidra i dette arbeidet. En av forutsetningene for en delegering er at kommunen har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å forestå forvaltningen.

Etter søknad til fylkesmannen vil kommunene få overført midler i omtrent samme omfang som det fylkesmannen har til rådighet for det enkelte område. Disse midlene skal brukes til konkrete feltmessige oppgaver. Kostnadene ved å administrere forvaltningen må kommunene i stor grad dekke selv. Jeg viser her til ordningen med øremerkede midler for å styrke miljøkompetansen i alle landets kommuner. Denne ordningen er nå innarbeidet i rammeoverføringen fra staten til kommunene.

Delegeringen bygger for øvrig alltid på den forutsetning at kommunene skal forvalte områdene i tråd med formålet med fredningene. Fylkesmennene skal følge med i kommunenes forvaltning. Etter nærmere vurdering er vi kommet til at fylkesmannen bør være klagemyndighet på kommunale vedtak i medhold av verneforskriftene.

For områder av særlig stor nasjonal og internasjonal betydning som nasjonalparker og Ramsarområder (områder gitt en egen status under konvensjonen om trekkende våtmarksfugl, f.eks Tautra) vil og bør forvaltningsmyndigheten bli værende på statlig nivå, dvs hos fylkesmannen. Det er tross alt vår viktigste nasjonale naturarv det er snakk om. Dette er likevel ikke til hinder for at vi ønsker å prøve ut modeller for en større lokal medvirkning i forvaltningen av noen større verneområder, f.eks Verdal /Snåsa/Lierne som nå er under forberedelse her i fylket. Jeg vil for øvrig nevne at Statsråden hadde representanter for Samtinget på besøk like før jul. Blant de mange sakene som da ble tatt opp var nettopp forvaltningsmyndigheten i nasjonalparkene, hvor det ble pekt på ønskeligheten av at Staten beholder forvaltningsmyndigheten i parkene, utfra et ønske om å sikre langsiktigheten i forvaltningen. Dette er selvfølgelig signaler vi tar på alvor, ikke minst i et område hvor den samiske næringen og kulturen har vært under betydelig press de seinere åra.

Miljøverndepartementet er for øvrig kjent med den omfattende konsultasjons- og rådgivningsprosessen med berørte kommuner og grunneiere / bygdelag som fylkesmannen har hatt i denne saken. Vi mener dette er en god måte å jobbe på. Vi har stor forståelse for at det ikke er noen enkel sak verken reelt eller følelsesmessig når Staten går inn i så store områder. Vi kan ikke vente å få full konsensus om en slik sak, men regner på den andre siden med at kommunene har forståelse for at arbeidet dreier seg om å sikre nasjonale verdier på lang sikt. Det er viktig for oss at det regionalt / lokalt legges ned mye arbeid i å klarlegge og bearbeide interessemotsetningene slik at vi kan få løst konfliktene i saken så langt det er mulig. I dette arbeidet må alle parter gi og ta.

For øvrig vil jeg ikke unnlate å nevne de mulighetene som etablering av en slik nasjonalpark gir for en positiv profilering av kommunene. Vi er kjent med arbeidet rundt etablering av et naturinformasjonssenter knyttet til nasjonalparken, og også at det pågår et arbeid nettopp knyttet opp til de positive mulighetene som dette gir. Miljøverndepartementet gir disse bestrebelsene sin fulle støtte.

Rovviltforvaltning

Jeg kan vel ikke besøke Nord-Trøndelag uten å komme inn på rovviltforvaltningen.

I Lierne pågår et 3-årig prøveprosjekt, hvor kommunen er delegert både ansvaret for bruken av midler til forebyggende tiltak og ansvaret for å håndtere betingede fellingstillatelser. Så langt vi kjenner til er forsøket vellykket, og vi imøteser evalueringen av det. I Storelvdal i Hedmark er et noe tilsvarende prosjekt i gang. I begge disse kommunene har fylkesmannen hatt et meget nært og tett samarbeid med kommunene gjennom mange år, noe vi tror er en forutsetning for en vellykket delegering.

Vi ønsker i det hele tatt å få kommunene med på laget også i rovviltforvaltningen. Modellen fra de to nevnte kommunene egner seg nok ikke for alle kommuner, men for de aller mest berørte kan det være en veg å gå. Dessuten ønsker vi at Statens naturoppsyn (SNO) skal få et større ansvar for skadedokumentasjonen, og da i nært samarbeid med kommunene. Dette tar vi sikte på å prøve ut i noen fylker allerede for kommende sesong

I Hedmark har vi nå gitt grønt lys for å prøve ut en modell der det regionale rovviltutvalget settes sammen av de mest berørte ordførerne, i stedet for et utvalg sammensatt av berørte organisasjoner. Med dette ønsker vi å bygge videre på de gode erfaringene vi har med et konstruktivt samarbeid med kommunene og erfaringene med f.eks gaupenemnda i Nord-Trøndelag som i stor grad er sammensatt av aktive politikere.

Vi vil også i disse delegeringsspørsmålene sørge for at det er en statlig kvalitetssikring av arbeidet, som fylkesmannen vil måtte stå for. Jeg gjentar også her at det er den nasjonale rovviltpolitikken som skal gjennomføres, ikke en kommunal politikk. Men vi har stor tro på at nærhet til problemene og lokal kunnskap kan gi mer lokaltilpassede løsninger, selv innenfor de nasjonale rammene.

Kulturminnevernet

Selv om kulturminnevernet kanskje ikke tematisk direkte hører med til naturforvaltningen, er likevel temaet en så viktig del av miljøpolitikken både i stat og kommuner at jeg vil ta det med her. Dessuten er det gjennom arbeidet med kulturmiljøer tett koplet til naturforvaltningen, noe ikke minst Nord-Trøndelags prøveprosjekt med en egen kulturmiljøplan viste. Dette tette samarbeidet mellom fylkeskommune, fylkesmannens landbruks- og miljøvernavdelinger og kommunene var veldig interessant, og vi er kjent med at i hvert fall deler av planen følges godt opp. Vi synes tenkningen med et partnerskap på virkemiddelsiden som ble utviklet i denne planen var veldig bra. En kombinasjon av fylkesmannens økonomiske virkemidler på kulturlandskap (først og fremst landbrukets, men også miljøvernets), plan- og bygningsloven, naturvernloven og kulturminnelovens §20 om kulturmiljøfredninger er spennende. Vi har forventninger til de videre resultatene her.

Ellers kan jeg ikke sterkt nok få understreket at Plan-og bygningsloven er den viktigste loven for kommunenes innsats på kulturminneområdet. Her er det et stort uutnyttet potensiale, og utfordringen går herved videre til dere. Muligheten til å regulere til spesialområde bevaring er relativt lite benyttet, men det er faktisk et fleksibelt verktøy som kan brukes for varierende grader av restriksjonsnivå.

Motorferdsel

Regjeringen ønsker ikke å legge opp til en liberalisering av motorferdselspolitikken. Derimot ønsker vi å få kommunene med på det ansvarlige laget!

DN har foreslått en endring av motorferdselsreglene. Vi har ennå ikke tatt stilling til dette forslaget, men det vi er innstilt på å prøve ut fra kommende vintersesong, er forslaget om en sterkere kobling av den kommunale motorferdselsforvaltningen opp mot planleggingen etter plan- og bygningsloven. Det foreslås at kommunene i plansammenheng skal foreta en oppdeling/sonering av utmarksområdene i to kategorier; områder av henholdsvis nasjonal/regional og lokal betydning.

I områder av nasjonal/regional betydning skal motorferdselsreglene innskjerpes/praktiseres strengere enn i dag.

Når det gjelder utmarksområder som fortrinnsvis har lokal betydning, legges det opp til at kommunene gjennom planprosessen tar ansvaret for å foreta en motorferdselspolitisk vurdering. En slik prosess vil kunne bidra til større bevissthet rundt lokale problemer forbundet med motorferdsel, og til at innbyggerne sikres reell innflytelse når premissene for kommunens behandling av motorferdselssaker fastsettes. Jeg vil likevel presisere at all praktisering skal skje innenfor lovens rammer.

Det tas sikte på å legge til rette for en forsøksordning i noen utvalgte kommuner, der den foreslåtte nye forvaltningsmodellen utprøves. Mange kommuner har henvendt seg til departementet og til DN og uttrykt interesse for å bli med på dette.

Miljøverndepartementet er kjent med at en slik tilnærming allerede er i gang i Namsskogan kommune, gjennom et forsøk fylkesmannen kjører i samarbeid med kommunen. Vi er også vel kjent med at andre kommuner i fylket ønsker å delta i en slik utprøving. Vi er svært interessert i utfallet av evalueringen av det forsøket som er på gang, og vi vil gjerne ha nærmere kontakt med kommunen og fylkesmannen om erfaringene de har høstet før vi utformer prøveprosjektet for flere kommuner.

Jeg har også lyst til å komme med noen betraktninger omkring hvorvidt motorferdsel er et irreversibelt miljøproblem. Vi søker i miljøpolitikken å gi høyest prioritet til problemer som er av irreversibel karakter. Hyttebygging i utmarksområder er typisk et slikt irreversibelt inngrep. Rent logisk kan man til enhver tid stoppe uønsket motorferdsel i utmark ved å stramme inn lovverket, men vi frykter at i realiteten vil det være svært vanskelig å stramme inn en uønsket praksis som har fått lov til å etablere seg, enn si vært lovlig. Det er bare å se til Sverige for å konstatere dette. Følgelig behandler vi motorferdsel som den varige trusselen den er.

Arealpolitikken / Strandsoneforvaltning / Nasjonale mål i kystsonen

Arealplanlegging og –forvaltning er det beste eksempelet på et område der loven legger opp til lokal styring innenfor nasjonale rammer. Dette går også i all hovedsak bra, men for å illustrere dilemmaet mellom nasjonale mål og lokal styring vil jeg bruke strandsoneforvaltningen som eksempel. Dette er et område hvor vi ser at det er behov for endringer, og det kan være egnet til å belyse rolle-tenkningen.

Vi lanserte i juni i fjor en tiltakspakke for bedre tilgjengelighet til kyst- og strandstrekninger. Denne fulgte regjeringa og Stortinget opp gjennom statsbudsjettet for år 2000. Bakgrunnen for dette tiltaket er en bekymringsfull utvikling i form av stadig økende utbygging og privatisering i strandsonen. I særlig grad gjelder dette for Oslofjorden, men vi ser de samme tendenser også andre steder langs kysten. En av hovedgrunnene til utviklingen er at kommunene fortsatt gir for mange byggetillatelser og dispensasjoner fra byggeforbudet i 100-meterssonen. Samlet sett undergraver dette den særlige beskyttelsen strandsonen skal ha. Jeg vil understreke at 100-metersbeltet er definert som et område av nasjonal interesse både i Nord-Norge og Sør-Norge.

Vi har derfor sendt ut et brev til samtlige kystkommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn langs kysten, for å presisere at dispensasjonspraksisen må innskjerpes. Selv om dette problemet er mest presserende langs Oslofjorden, vil jeg understreke at brevet er stilet til hele kyst-Norge. Det er viktig at føre-var perspektivet legges til grunn slik vi unngår å komme i samme situasjon som sentrale kyststrøk rundt Oslofjorden. For Nord-Trøndelag vil det være særdeles viktig å identifisere kyststrekningene som er særlig utsatt for press eller som er særlig sårbare utfra natur- og/eller kulturmiljøhensyn og sørge for at disse håndteres med stor varsomhet og i tråd med nasjonale målsettinger. Departementet er kjent med den kystsoneanalysen fylkesmannen gjennomfører i samarbeid med berørte kommuner og fylkeskommunen, og som vi regner med blir et viktig virkemiddel i oppfølgingen av kystproblematikken.

I det samme brevet har jeg gitt fylkesmennene i oppdrag å intensivere sin kontroll med hva som skjer av tiltak i strandsonen. De skal også i samråd med kommunene sørge for at det foretas en bedre registrering av dispensasjonssøknader i strandsonen. Samtidig har vi varslet at vi vil følge nøye med i utviklingen. Dersom kommunene ikke legger seg på en tilstrekkelig restriktiv dispensasjonspraksis, kan det være behov for å ta i bruk sterkere virkemidler.

Hva sier dette om roller og regimer? Jeg vil benytte dette eksempelet til å belyse arealpolitikken i sin helhet. Regjeringen er opptatt av at Plan-og bygningsloven skal være kommunenes egen lov for styring av bruk og vern av arealene i kommunen. Samtidig bygger loven på den forutsetningen at kommunene bruker den også til å følge opp viktige nasjonale mål. Avveiningen mellom ulike interesser kan best skje lokalt gjennom lokale demokratiske prosesser, men systemet forutsetter at kommunene gir aksept til viktige nasjonale mål. Utviklingen i strandsonen i pressområdene langs hele kysten viser at systemet på dette feltet ikke har fungert tilfredsstillende, og vi må stramme til.

Regjeringen er opptatt av å bevare og styrke lokaldemokratiet, men ikke for å senke ambisjonsnivået i miljøpolitikken, heller det motsatte! Vi mener at for å komme videre og oppnå flere og bedre resultater i miljøpolitikken er vi avhengige av en almen tilslutning også lokalt, for at flere skal trekke lasset i riktig retning.

Mye av utviklingen i strandsonen har vært styrt (eller kanskje jeg skal si ikke styrt) gjennom dispensasjoner.

Også når det gjelder kommuneplaner og reguleringsplaner er vi avhengig av det samme finstemte samspillet mellom regional stat, fylkeskommuner og kommuner. Innsigelses-instituttet er en sikkerhetsventil for det regionale nivået, og skal brukes med stor forsiktighet. Vi forutsetter at nasjonale mål er godt kommunisert til kommunene, og ivaretatt av dem. Men det er like fullt en viktig sikkerhetsventil. Hvert år vedtas mellom 1500 og 2000 arealplaner i Norge. Bare 30-40 av disse havner i Miljøverndepartementet, dvs at de ikke finner sin løsning lokalt/regionalt. I ca halvparten av disse igjen får kommunene medhold. Dvs at bare i ca 1% av tilfellene blir kommunene ”overstyrt” av sentrale myndigheter. Vi tolker dette i to punkter; for det første at kommunene faktisk er rimelig gode til å omsette nasjonale mål i lokal handling; for det andre at antallet omgjørelser ikke er urovekkende stort utfra perspektivet sentral overstyring. Utfra disse tallene og min erfaring med flere konfliktsaker, er jeg overrasket over at innsigelsesverktøyet tilsynelatende skaper så store frustrasjoner i kommunene. Igjen må jeg peke på nødvendigheten av å forstå det finstemte instrumentet som samspillet mellom stat og kommune nødvendigvis må være. Regjeringen vil bevare lokaldemokratiet, men det lokale selvstyret fungerer jo ikke i et vakuum i Norge.

Lokal Agenda 21

Oppfordringen fra Rio – nedfelt i kapittel 28 i Agenda 21 – går som kjent til alle verdens lokale myndigheter. De blir bedt om å inngå partnerskap med sine innbyggere, lokale organisasjoner og næringslivet for å sette opp dagsorden for det neste århundret – m.a.o. lage sin lokale Agenda 21. Og hvorfor er dette så viktig: Det er jo slik at alle globale miljøproblemer har en lokal kilde, de oppstår et sted, mens virkningene nedfeller seg både lokalt og globalt – uavhengig av kommunegrenser og landegrenser. Vi vet også at problemene er sammensatte og henger nøye sammen med produksjon og forbruksmønstre i den rike del av verden – vår livsstil. Heldigvis er det slik at det som gagner miljøet også kan bidra til bedre helse og livskvalitet, og det kan gi lønnsomhet økonomisk.

Det er sagt at Lokal Agenda 21 er en gave til lokaldemokratiet. Da tenkes det nok på alt det engasjement og den aktivitet som vi håper utløses når folk vil noe i eget lokalsamfunn. Utfordringen for politikerne må være å utnytte dette mer bevisst i arbeidet for å utvikle kommunen som samfunn. Men da må kommunene ofre oppmerksomhet på den delen av sitt arbeid som utfordrer innbyggerne som borgere, og ikke bare som konsumenter av lokale tjenester.

Miljøverndepartementet er imidlertid bekymret for at det lokale leddet i mange frivillige organisasjoner, ikke minst på miljøområdet, er sterkt svekket. Også demokrati-elementet i organisasjonene er svekket. Det er derfor viktig at kommunene satser på og understøtter de lokale organisasjonene. Her har hele samfunnet en felles interesse, enten overskriften er miljøvernarbeid, bygdemobilisering i landbruket eller kvinnemobilisering.

Miljøverndepartementet har derfor en klar policy på at tilskuddsmidler til miljøvernorganisasjonene skal bidra til økt frivillig innsats lokalt. Økningen på tilskuddsposten i årets statsbudsjett presiserer nettopp behovet for å styrke organisasjonenes lokale miljøvernarbeid. F.eks er flere av organisasjonene i gang med systematisk opplæring i pbl for å kunne samarbeide bedre seg i mellom og for å kunne bli sterkere aktører i forhold til kommunene.

I en slik sammenheng blir retten til informasjon viktig; retten til å vite om hva som skjer i miljøet. Kunnskap blir en nøkkel for aktiv medvirkning. Dette tar vi alvorlig på statlig hold, men det er også en utfordring for kommunene. Miljøverndepartementet sammen med KS vil i løpet av kort tid sende ut en brosjyre til kommunene om veiledende kriterier for lokal Agenda 21-arbeidet ”Bærekraftige kommuner. Er vi på rett kurs? ” Kriteriene er først og fremst tenkt som hjelpemidler for kommunene i sitt LA21 arbeid, men de er samtidig en klargjøring fra sentralt hold av forventninger til kommunene på dette området. Forventningen er knyttet til ”ny dialog, bærekraftig økonomi og ressursforvaltning, samordnet styring og resultatoppfølging og globalt engasjement”. Mao vi er opptatt av hva slags grep kommunene tar i forhold til en helhetlig og målrettet innsats for bærekraftig utvikling. I forhold til det siste kriteriet – globalt engasjement – operasjonaliserer vi dette i forhold til de største globale miljøutfordringene, nemlig biologisk mangfold, klima/energi og helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Fredrikstaderklæringen er kommune-Norges uttrykk for at de vil jobbe med bærekraftig utvikling sammen med sine innbyggere. Henimot 170 kommuner og alle fylkeskommunene har nå sluttet seg til erklæringen. I Nord-Trøndelag har fylkeskommunen og 7 (Flatanger, Levanger, Nærøy, Snåsa, Steinkjer, Stjørdal, Verran) av 24 kommuner gjort dette.(Man kan jo spørre seg hvorfor det ikke er flere?) Det er også opprettet et regionalt knutepunkt i samarbeid mellom fylkesmannen, fylkeskommunen og KS. I tillegg er det her i fylket en egen 2 års LA 21 stilling knyttet opp mot Interreg-samarbeidet med Sverige.

Vi har flere gode eksempler å vise til i Nord-Trøndelag, for eksempel Steinkjer, med et prosjekt som var kandidat til Nordisk Ministerråds Miljøpris i 1999 (kontakt og samarbeid mellom skole og nærmiljø – grunneiere /bønder og lokalbefolkning) – eller Stjørdal (energisparing i skole – i husholdningene – og i kommunale virksomheter).

Knutepunktet i Nord Trøndelag er opptatt av barn og unge, og har vært en av drivkreftene bak å utløse ”ungdomsmillionen” som BU-fondet og fylkeskommunen har bevilget. Dette er et to-årig samarbeidsprosjekt med fylkesmannen, fylkeskommunen, Barne- og Ungdomsrådet og 4H med hovedsiktemål å utvikle ungdomsstyrt aktivitet i nærmiljøene. ”Ung tiltakslyst” – kalles dette.

Dessuten utvikler Høgskolen i Nord-Trøndelag et videreutdanningstilbud innen miljøstyring og miljørevisjon. Tanken er å arbeide videre med miljørevisjon og miljøsertifisering av offentlig virksomhet som en gjennomgående profil innenfor Nordens Grønne belte.

Skolene er i det hele tatt en viktig ressurs å ta med i lokal Agenda 21 prosessene. Gjennom undervisningsformer som prosjektarbeid – ikke minst knyttet til entreprenørskap - kan elevene bli viktige bidragsytere lokalt, samtidig som de forbereder sine egne karrierer – som næringsutøvere.

Jeg vil til slutt understreke at Lokal Agenda satsingen kommer i tillegg til den mer formelle delen av miljøvernarbeidet, knyttet opp til mange av de temaområdene jeg ellers har vært innom i dag. Vi ser at de nye miljøproblemene som nevnt ovenfor trenger nye løsninger og tilnærmingsmåter, og derfor blir det lokale partnerskapet mellom kommunen, innbyggerne, organisasjonene og næringslivet uhyre viktig. Miljøverndepartementet utfordrer både NHO og miljøorganisasjonene til å være krevende samarbeidspartnere for kommunene i denne lokale miljødugnaden.

Det er også vårt håp at Lokal Agenda satsingen gjennom økt lokal bevisstgjøring skal gi mer fart og kraft til det mer ”vanlige”, løpende miljøarbeidet.

Miljøverndepartementet er kjent med prøveprosjektet der fylkesmannen i Nord-Trøndelag inviterte alle kommunene til et samarbeid rundt utvikling av ny type samhandling og virkemiddelfordeling på miljøvernområdet, og hvor 4 kommuner ble med i en oppfølging. Vi har forventninger til at kommunene griper denne ballen, og venter spent på en evaluering av forsøket.

Avslutning

Jeg runder av som jeg begynte, med å understreke at Nord-Trøndelag er et spennende fylke å besøke. Dere er kjent for å tenke kreativt, prøver ut nye modeller og få til samhandling på tvers av etater og nivåer. Vi har fortsatt store utfordringer i miljøvernpolitikken, og jeg håper jeg gjennom dette innlegget har bidratt til å klarlegge hvordan vi, ved å satse på dere, ønsker å komme videre og få flere og bedre miljøresultater. Slagordet ”Tenke globalt, handle lokalt” er egentlig utrolig godt; det er her våre felles utfordringer inn i det nye årtusenet ligger.